Kommentar

Denne refleksjonen ble skrevet som en del av mitt bokprosjekt på slutten av 80 tallet. Konkret er dette en del av mitt oppgjør med adventismen. Når jeg nå leser dette i ettertid er det mye jeg hadde glemt. Men en ting har blitt sittende igjen etter dette. Det er den nære forbindelsen mellom gjengjeldelsesprinsippet og de frelsesideer som har blitt utviklet på bakgrunn av oppfatninger om Jesu død på korset. I dette ser jeg helt klart menneskets fotspor i noe som er oppgitt å være en guddommelig plan. Hele ideen virker på meg å være en absurditet som er fyret opp av massesuggesjon og det sosiale spill. Kanskje kan vi se på det som et menneskehetens sosiale traume som vi må jobbe aktivt for å kvitte oss med, nå 2000 år etter denne tragiske hendelsen. Mitt forsøk på en psykologisk forklaring på dette synes jeg i dag er dårlig. Jeg tror ikke på dødsdrifter lengre og dermed faller hele korthuset sammen. Jeg tviler også på koblingen til seksualiteten. I ettertid har jeg imidlertid funnet en annen mulighet som kan forklare noe. Det handler rett og slett om at ideen til synd har sitt opphav i vemmelse. Det sosiale spill gir mennesket et kraftig insitament til å forsøke å holde seg ren, sosialt sett. Dette slår ut blant annet i Kants etikk. Men kanskje er dette en vesentlig drivkraft i forhold til ideer om en sjel, tilskitnet av synd og det påfølgende behovet for «renselse i jesu blod». Selvsagt handler dette også om menneskets angst for sin egen aggresjon, manifestert gjennom trusselen om Guds Straffedommer.

 

18.5 Døden på korset

Frelsesplanen kan logisk deles inn i fire emner:

 

1.       Kristi fullkomne liv

2.       Kristi fullkomne offer

3.       Oppstandelsen

4.       Kristi midlertjeneste i himmelen.

 

De tre siste punktene er det nok ingen enighet om blant teo­loger. Det finnes faktisk tendenser blant liberale teologer til å benekte Kristi soningsdød og oppstandelse. Det siste punktet er rent adventistisk, men også blant adventister har det til tider vært stor strid om dette spørsmålet. Men uansett strid og krangel må vel likevel læren om "Kristi soning for våre synder" regnes som den mest fundamentale læresetning for største parten av kristenheten. Dette lærepunkt står for meg som den største representant for en filosofi som gjennomsyrer hele den kristne tenkning. Det er gjengjeldelses-filosofien, «øye for øye og tann for tann», en filosofi som de kristne har fått direkte overlevert fra jøde­dommen. Vi har før vært inne på at denne filosofien bygger på et slags tvangsmessig forhold til rettferdighets-begrepet.

 

18.5.1 Hensikts-analyse

Vi begynner med å analysere vanlige kristne argum­enter for å finne den overordnede hensikt med «soningsdøden».

Hvorfor måtte Kristus lide og dø? Her finnes det sikkert like mange svar som det finnes teologer. La oss se på noen vanlige kristne tanker om dette tema:

 

Argument 1:

Mennesket er falt i synd og er derfor håpløst fortapt, dersom det ikke får hjelp fra Gud. Gud hadde sagt klart ifra: den som synder skal dø. Gud er kjærlighet, og han elsker oss mennesker. Han ønsket ikke at vi skulle dø. Men den synd som var gjort, måtte på en eller annen måte gjøres opp for. I egen kraft har ikke noe menneske muligheten til dette. Det var derfor dømt til evig adskillelse fra Gud, en evig straff. Syndens konsekvenser er å bli adskilt fra Gud. Men Gud hadde en annen utvei, nemlig å la sin sønn være vår stedfortreder.

 

                «Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53,5

 

                «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Joh. 3,16

 

Gud har altså gjort det umulige mulig. Vi trenger bare å tro på Jesus (eller Gud?), så blir vi frelst. For å bli frelst må vi være rettferdig, dette er kun mulig igjennom offeret på Golgata. «Offeret var fullt ut tilstrekkelig til å sone for all synd uten hensyn til hvor lenge tiden skal vare fordi det var Gud som led en lidelse uten grenser.» (Bibelstudier for 1988 side 174)

 

 

Argument 2:

Verden er falt i synd. Menneskets moral er sunket til et minimum. Verden rystes av krig, ulykker, sykdom, mord, seksuell løs­sluppenhet og forurensning. Alle vet at det går mot slutten. Den økologiske balanse er i ferd med å ødelegges, økonomien balans­erer på en knivegg og bak det hele truer atomvåpnene med å utslette alt liv på jorden. Alt dette skyldes synden. Mennesket er ikke lenger i harmoni med Guds lov. (legg merke til kortstokk-syndromet)

I seg selv er mennesket håpløst fortapt. Vi har ingen mulighet til å frelse oss selv. Den syndige verden driver hjelpeløst mot den totale utslettelse. Selvmordsstatistikken blant unge, viser at hyppigheten i dag er mye høyere enn noen gang. De unge ser ingen fremtid. De ser ingen mening med livet.

Likevel er fremtiden lys, gjennom Kristi soning på korset kan vi få Kristi rettferdighet. Mennesket kan igjen komme i harmoni med Guds lov.

 

                «Kristus kom for å løfte menneskeheten opp over den last­fullhet og selviskhet som karakteriserer satans tjeneste. Der hvor Kristus hersker er der kjærlighet, respekt for andres rettigheter og følelse, moralsk renhet, ærlighet og rettferdighet. Kristendommen har beriket vår verden fordi Jesus setter sine etterfølgere i stand til å stige opp over de ønsker som stammer fra deres kjødelige natur, følge de moralske prinsipper i Guds lov og virke for andres velferd og lykke.» (Bibelstudier for 1988 side 173)

 

Guds hensikt med å skape oss mennesker var at vi skulle leve i samsvar med Guds vilje. Kristus har gjennom sitt offer på Golgata gjort dette mulig. Derfor venter det oss en fremtid med evig liv og evig lykke:

 

                «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "se Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som var før er borte.» (Åp. 21)

 

Argument 3

Kristi soning på korset gir oss et lite innblikk i Guds uendelige kjærlighet for oss mennesker. Hans offer er større enn vi noensinne vil fatte.  Satan ble slått for alltid. Han har ikke lengre krav på Guds barn. Ved seieren på Golgata viste Jesus at Gud med full rett kan tilgi og frelse sine barn. Ingen i hele universet kan noensinne benekte dette. Satans argumenter er gjort til skamme. Jesus var tro mot Guds lov inntil døden, kun ved å bruke de resurser alle mennesker har adgang til. Selv de verste angrep fra satans side kunne ikke forandre på dette.

Sammenfatning av H-analysen:

Disse argumentene dekker, tror jeg, hovedtrekkene i den argume­ntasjonen rundt dette emnet. Den overordnede hensikt her må jo være noe i retning av et idealsamfunn, slik som beskrevet i Åp. 21 og 22. Dette må vel kunne kalles for en edel målsetting og jeg har ingen innvending mot det, men jeg har vanskelig for å se sammenhengen mellom mål og midler. De tre argumentene kan sammenfattes følgende punkter:

 

1.       Tilgivelse og soning for vår synd.

2.       Å sette mennesket i stand til å leve i harmoni med Guds lov.

3.       For å informere.

 

 

18.5.2 Er det noen logisk sammenheng mellom delmålene?

Her reiser det seg to spørsmål, som for meg er omtrent håpløse og besvare:

A.      Hva er så forbindelsen mellom disse delmål og hovedmålet?

B.      Hvordan fører selve handlingen til at de tre nevnte delmål blir oppfylt?

 

Et forsøk på å besvare A:

1.       Et idealsamfunn kan kun være ideelt dersom alle er full­kommen i nåtid, fortid og fremtid. (tilgivelse)

2.       Et idealsamfunn kan kun være mulig dersom alle er i stand til å fungere perfekt i samfunnet (harmoni)

3.       Et idealsamfunn kan kun være mulig dersom alle innehar en kunnskapsmengde større enn et gitt minimum. (informasjon)

Er så disse betingelser riktige?

Betingelse 1:

Fortiden er, for oss mennesker, kun hukommelse. Den er psyko­logisk. Endret hukommelse fører til endret psykologisk fortid. Den virkelige fortiden behøver absolutt ikke å ha innflytelse på nåtiden. Fortiden kan heller aldri endres (tror jeg). Den forferdelige tiden vi har i dag, vil være fortid i morgen. Vi vil m.a.o. få en dårlig fortid. Denne kan aldri endres, men den psykologiske fortid kan faktisk endres, v.h.a. et "glemselens slør". Den totale tilgivelse, må jo innebære at Gud glemmer, og at vi glemmer. Vår trasige fortid glemmes altså.

 

Betingelse 2:

Denne er innlysende, sett ut fra det resonnementet at Gud har skapt oss, og at han derfor vet vårt beste. Han er derfor kvalifisert som den beste rådgiver vi kan ha. Å følge hans lov vil være det beste for oss selv, og for hele samfunnet. Underforstått Gud vil vårt beste.

 

Betingelse 3:

All intelligent og klok adferd, krever en viss kunnskap. Betin­gelse 2 avhenger derfor av betingelse 3.

 

Men nå faller dessverre hele korthuset sammen. Kunnskapen fikk vi jo nettopp fra vår fortid, fra Kristi lidelse og død på Golgata.

Oppfyllelsen av betingelse 1, ødelegger betingelse 3, dermed faller også betingelse 2.

Selve kjennskapen til loven gir informasjon om en lovens skygge­side. Det er denne skyggesiden vi skulle kjenne fra korset, men som vi ikke kan kjenne fordi korset i seg selv forteller oss om vår syndige fortid. M.a.o. det å tilgi, kan ikke være det samme som å glemme. Betingelse 1 kan derfor ikke være helt riktig, derfor står vi igjen med et åpent spørsmål: Hva består egentlig denne tilgivelsen i? Det eneste forslag jeg nå står igjen med er: Tilgivelse består i å slippe gjengjeldelse, vi er igjen tilbake til "gjengjeldelses- filosofien".

 

 

 

Et forsøk på å besvare B:

Hvordan fører døden på korset til tilgivelse for synd?

Hvordan fører døden på korset til at vi blir satt i stand til å leve i harmoni med Guds lov?

Hvordan fører døden på korset til at vi får den nødvendige kunnskap?

Jeg mener i praksis, ikke bare symbolsk. Mange vil nok her svare: Ikke tenk på dette, for "Guds veier er uransakelige". Det er absolutt mulig, for jo mer jeg tenker, jo mindre kan jeg fri meg fra at det hele var en symbolhandling, et ritual. Jeg har før snakket om mitt forhold til slike handlinger. De er for meg ikke brukbare til annet en underholdning. Men la oss nå likevel anta at dette ikke bare er symbolsk, det er Gud i praksis. La oss ta argument for argument og diskutere det nærmere:

18.5.3 Argument 1: tilgivelse og soning for vår synd

Ved første øyekast høres dette ikke så verst ut. La oss nå trekke noen paralleller til dagliglivet:

Ole har snytt på skatten og futen oppdager ham. Forseelsen er ganske grov så han får også 100 % straffeskatt. Dette må futen ha for å få balanse i regnskapet. Nå er det slik at Ole har gått konkurs og er blakk. Hvis han skal klare å betale må han selge huset. Nå er det slik at Futen og Ole er ganske gode venner (privat). Futen mente det var for galt at Ole måtte gå fra "gård og grunn" derfor gjorde han intet mindre enn å bla opp av egen lomme. Han betalte Oles gjeld. Til gjengjeld lovte Ole at han aldri skulle snyte på skatten mer.

Dette høres jo meget bra ut, denne futen må ha vært en meget generøs mann. En kristen ville nok gjerne ha rundet av en slik historie med noe slikt som:

"Tenk på hvor mye mer Jesus har gitt oss, han har betalt vår gjeld med sitt liv. Osv..."

 

Så langt høres det hele bra ut, men la oss nå se på en lignende parallell:

Hans er tidligere dømt for å ha voldtatt to kvinner, og blir nå kjent skyldig i voldtekt og drap. Dette er så alvorlig at Hans blir dømt til 18 års fengsel og deretter sikring på ubestemt tid.
Faren til Hans, syntes dette var alt for strengt. Han gir Hans og dommeren følgende tilbud:

«Jeg er villig til å sone min sønns dom. Hans er enda ung og har livet foran seg, mens jeg er snart gammel, så det betyr ikke så meget for meg. Dette må jo være bra for alle parter, Hans blir jo en fri mann, straffen blir gjort opp, og for meg betyr det mer at Hans har det godt, enn at jeg skal være fri mann.»

Hans godtok straks tilbudet, men dommeren avviste det momentant. Faren forstod ikke dette og gikk skuffet hjem, mens Hans pent måtte «sitte».

Jeg tror de fleste av oss er enige med dommeren, i dette til­fellet. Hovedsaken her er ikke å få gjort opp ugjer­ningen. Den skade Hans hadde forvoldt kan nemlig ikke bli erstattet. Den er for oss mennesker irreversibel. Hovedhensikten med dommen er å avskjære Hans fra å gjøre lignende forbrytelser i fremtiden.

 

Det å gjøre opp for sin synd må jo være å erstatte den skaden som er forvoldt. Pyromanen må bygge opp huset igjen, og morderen må vekke offeret til live. Ingen kan gjøre sin synd ugjort ved å påføre seg selv lidelse, eller død. Kristi død på korset gjorde ingen synder ugjort. Noen vil kanskje innvende at Kristi død på korset, er det som gjør det mulig for Kristus å gjøre syndene ugjort. Men hva er det med denne handlingen som åpner denne muligheten? Var ikke Kristus allmektig både før og etter denne handlingen? Det er intet her som rent praktisk åpner flere muligheter for Kristus. Det hele virker som en formsak, et håpløst ritual.

Ifølge teorien må Kristus gjøre det samme offer for å sone synden som de frelste skulle ha gjort. De som nekter å akseptere Kristi offer må da selvfølgelig gå igjennom det samme selv. Derfor er en sammenligning mellom de ugudeliges skjebne og Kristi død på korset på sin plass. Her finner vi en stor forskjell: De ugudelige forblir død til evig tid, mens Kristus "slapp" etter tre dager. Straffen for synd skal jo ifølge den adventistiske fortapelses læren være en tids pine + evig død, men led Kristus en evig død? Nei, han stod opp etter tre dager. Dette skulle bli nok til å dekke kanskje 6 milliarder evige skjebner (Kristus døde for alle mennesker). Jeg synes ikke det var så stort et offer. Kristus er allmektig, han kunne ta sitt liv tilbake. Det er da ikke noe stort at han var død i tre dager. Det finnes mange eksempler på mennesker som bevisst har ofret sitt liv for å redde andre. Mange av disse hadde intet håp om noen oppstandelse. Likevel ofret de seg. Jesus var herre over døden, han "har nøklene til døden og dødsriket". Derfor har korsdøden aldri imponert meg. Og hva med pinen? Dersom summen av Kristi pine, i styrke og lengde, til­svarte den pine som 6 milliarder mennesker "fortjente" å få, ja da blir det ikke mye pine igjen på hver. Vi vet at det finnes en grense for hvor høye smerter et menneske kan føle, Kristus var jo som et menneske, så han var nok ikke forskjellig på dette område heller. Men dersom vi deler dette på 6 milliarder blir det ikke mange nålestikkene på hver, iall­fall ikke nok til at noen gradering skulle kunne merkes. Som vi ser er det ikke samsvar mellom de ugudeliges oppgjør i fortapelsen og Kristi oppgjør på Korset. Ingen av oppgjørene fører til at syndene blir gjort ugjort.

Vi har tidligere diskutert begrepet straff.  I et idealsamfunn er det naturligvis aldri behov for straff. Det nest beste er behandling som garanterer mot tilbakefall og som gjør at in­dividet fortsatt kan leve et normalt liv. Den videre prioriterings rekkefølge er i samme refleksjonen.  Det jeg aldri, under noen omstendighet, kan godta, er hevn, og straff for straffens skyld. Jeg har tidligere vist hvordan gjengjeldelses-filosofien, anvendt på irreversible handlinger, egentlig er et nytt slag mot hele samfunnet. Den får laveste skår på min etiske bedømmelsesskala.

Vårt liv her på jorden er i seg selv irreversibelt, hverken vår, eller Jesu lidelse kan gjøre våre handlinger ugjort. Å utdele straff for straffens skyld har kun negativ virkning på et samfunn.

 

 

18.5.4 Argument 2: Guds evne til å behandle

Det er nå gått snart 2000 år siden Jesus døde på korset. Vi mennesker er fortsatt syndere. Derfor må det tydeligvis mere til for å få oss på bedre tanker. Det er ikke det at vi ikke vil, men vi kan ikke.

                "Vi vet at loven er av ånden, men jeg er et avmektig menneske, solgt til synden. For jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, det gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg" (Rom 7.14/16)

 

Disse ord skrev Paulus mange år etter korset. Den behandlingen som må til for å gjøre oss rede for himmelen er tydeligvis enda ikke fullført. Derfor er det beviselig ingen direkte knytning mellom korset og evne til å leve i fullkommen harmoni med Guds vilje. Likevel kan jo korset være et element i en slik behand­ling.  Er det ikke slik at korset viser at Gud har den fulle rett til å gjøre oss fullkomne? Korset blir da et slags eksempel, et symbol. Det hele er et informasjonsproblem, og det fører oss rett til argument 3.

18.5.5 Argument 3: Guds evne til å informere

Man hører stadig om alle de sannheter korset skal vise oss.

Noen eksempler:

-          Det skal overbevises om syndens konsekvens.

-          Det skal vise at det går an å være lydig inntil døden.

-          Det skal vise at det gode er sterkere enn det onde.

-          det skal vise Guds kjærlighet

-          osv.

 

Når enden er god er allting godt heter jo det. Jesus stod jo opp igjen og dro til himmelen, så forså vidt har jeg ikke noe imot en slik tanke. Men det er da merkelig et den eneste måten Gud skal kunne formidle visse sannheter på er via lidelse og vold. Hvorfor?

Står det ikke at "intet er umulig for Gud"?

Var det nødvendig med alt dette onde for å fortelle skapningen om synd? I kapitlet om vold konkluderer jeg med det gode gamle ordtaket: "vold avler vold", og jeg tror slett ikke at å utøve vold har noen særlig positiv effekt på et "harmonisk" univers, tvert imot.

En gud er kan ikke være allmektig når han ikke klarer å finne alternative måter å måter å meddele seg på ,enn ved hjelp av lidelse og destruksjon. Guds vilje skal jo være uttrykt igjennom budene. Disse gir jo tydelig inntrykk av direkte motvilje mot en slik atferd. Jeg har tidligere snakket om den absolutte fallitterklæring. Det er når man slipper opp for argumenter, og tyr til vold. Er døden på korset kanskje en slik fallitterklæring? Igjen støter vi mot en påstått grense for Guds allmakt som hverken kan begrunnes logisk eller etisk. Det er intet i veien for at Gud ikke skulle kunne gi oss så pass intelligens at vi kunne forstå.

 

 

18.5.6 Primitiv tankegang  

Læren om Kristi død på korset er et typisk eksempel på primitiv dogmatisk tenkning.  Når en synd begås tror man at det bygges det opp en slags spenning i Guds hjerte (forfatterens hjerne?) Denne spenningen må utløses uansett. Det er en naturlov. Den kan kun utløses ved å påføre andre eller seg selv lidelse, eller destr­uksjon. (Hevnens Gud). Det spiller egentlig ikke noen rolle hvilket objekt denne spenningen utløses over, derfor er det helt i orden med en stedfortreder. Dette vitner egentlig om en Gud som har svært liten kontroll over sine egne drifter, en som for en hver pris må utøse sin vrede. Han har enda mindre kontroll over sine drifter enn vi mennesker har, for noen av oss kan faktisk klare å bite sinnet i oss. Samtidig sies det at Gud er kjærlighet og at han også elsker de som går fortapt. Dette antyder faktisk en kamp mellom superego og id. Når vi ser på budene får vi inntrykk av at synd egentlig er å påføre andre lidelse eller destruksjon. Det er en fantastisk god tanke. Men hvor ligger logikken i det at Gud, for å kompensere for synden, påfører enda mere lidelse og destruksjon?

Ok, kanskje vi rotet oss bort med iden om spenningen som bygger seg opp hos Gud. Men hvor ligger så den fjæren som blir strammet for hver gang et menneske begår en synd, den fjæren som må utløses, og som kun kan utløse sin energi gjennom lidelse og destruksjon? Det kan ikke være slik at denne fjæren egentlig befinner seg i hodet på Bibelens forfattere, og kanskje også hos deg og meg. Det er kanskje vår egen hang til hevn og destruktiv adferd som her får et «lovlig utløp».

 

18.5.7 En selvmotsigelse?

Kristen litteratur gir for meg et tydelig inntrykk av at synd må sones uansett. Dette skal være en universal lov. Den som synder skal dø. EGW slår, som tidligere nevnt fast:

 

«Men det var ikke bare for å frelse menneskene Kristus kom til jorden og led og døde. Han kom for ‘å gjøre loven stor og herlig' Ikke bare for at denne verdens beboere skulle akte loven som den bør aktes, men for at alle verdener i universet skulle innse at Guds lov er uforanderlig. Kunne dens krav være satt til side, så hadde Guds sønn ikke behøvd å gi sitt liv for å sone for overtredelsen. Kristi død beviser at den ikke kan forandres.» [i]

 

Den eneste kjente måten å slippe unna på er at Gud selv tar straffen på seg. Visse deler av adventistisk litteratur viser likevel at det kanskje ikke er slik. I den adventistiske teologien forteller Bibelen nemlig ikke bare om ett syndefall, men to. Opplysningene om det første syndefallet er sparsomme, men det hindrer likevel ikke forfattere som E.G. White og C. A. Johnsen å beskrive dette syndefallet nokså detaljert. Det er snakk om syndefallet blant englene i himmelen, med Lucifer, Lysbæreren i spissen.

 

                «Så sier Herren, Israels Gud: Du som var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønn­het. I Eden, (Guds hage), bodde du. Kostbare stener dekket deg... Du var en salvet kjerub, med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell. Der gikk du omkring blant funklende edelstener. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt inntil det ble funnet urettferdighet hos deg... Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans.» (Esekiel 28, 12-15)

 

                «Det mest meningsløse for all realistisk tenkning vil være å finne en mening i dette, og å forklare det logisk. Historien forteller ganske enkelt at det var en som gjorde pervers bruk av den frihet som Gud hadde gitt ham og hans med­skapninger. Synden fant altså sitt historiske opphav hos en som, nest etter Guds egen Sønn, var blitt mest markant hedret av Gud.» (C.A.Johnsen  Den baktalte Gud)

 

Det er ingen tvil om at det her er snakk om et syndefall, kanskje av en mye mer alvorlig karakter enn det menneskelige. Adam og Eva ble jo tross alt nesten lurt av den samme Lucifer, forkledt som slange. Likevel har jeg aldri hørt om noen soning for denne synden. Betyr det at Lucifer og hans engler aldri fikk sjansen til å vende om? Nei, tvert imot, de skal ha hatt rikelig anledn­ing til det.

 

                «Enda mens Lucifer drev sitt intrigante spill med infame bakvaskelser mot Gud for å vinne andre engler over på sin side, ble det gjort hektiske anstrengelser for å redde alle som kunne reddes, inklusiv Lucifer selv»

                (C. A. Johnsen Den baktalte Gud)

 

                «Alle de anstrengelser som bare en uendelig kjærlighet og visdom kunne uttenke, ble gjort for å overbevise ham (Lucifer) om hans feiltagelse. Det ble slått fast at hans misnøye var uten grunn, og det ble gjort klart for ham hva resultatet ville bli av å ture fram i opprør. Lucifer ble overbevist om at han hadde tatt feil. Han så at "Herren er rettferdig i alle sine veier og miskunnelig i alle sine gjerninger, at Guds lover er rettferdige, og at han burde erkjenne det overfor hele himmelen. Hadde han gjort det kunne.  Han kunne ha reddet seg selv og mange engler. Han hadde ennå ikke gitt opp sin troskap mot Gud. Han hadde mistet sin stilling som skjermende kjerub. Men han kunne ha blitt gjeninnsatt i sitt verv om han hadde villig til å vende tilbake til Gud og vedkjenne seg skaperens visdom, og om han hadde vært tilfreds med å fylle den plass Gud hadde for ham i sin store plan.» (E.G. White I Historiens morgen)

               

Ifølge E.G. White var det dessverre ikke en av de falne englene som vendte om. Likevel synes jeg det fremgår av teksten i «Historiens Morgen» at de bare hadde å rekke handen ut mot Gud, så ville de være reddet. Så langt jeg kan se finnes ikke ordet «soning» i hele det aktuelle kapitlet. Det er kun snakk om å vende om: "

 

                De (de lojale englene) oppfordret alle til å avvise Lucifers bedragerske tenkesett, og bønnfalt både ham og hans tilhengere om øyeblikkelig å søke Gud og bekjenne den feil de hadde begått ved å tvile på hans visdom og myndighet. Mange var innstilt på å rette seg etter dette råd, angre sin misnøye og på ny få del i Faderens og Sønnens anerkjen­nelse."

 

Disse ord setter «soningsteorien» i et underlig lys. Det er jo her snakk om to syndefall som blir behandlet på helt forskjellig måte. Hånden ble betingelsesløst rukket ut mot englene, det var ikke snakk om at noen måtte dø først, enda det beviselig var begått synd. Er «soningsproblemet» spesifikt menneskelig? Er ikke syndens lov universell? Det virker ikke som om E.G. White har tenkt på dette i det hele tatt. Tanken har tydeligvis streifet C.A Johnsen, men han har omgått den ved å stille et åpent spørsmål i slags bitanke:

               

                «Men var alt håp ute som følge av dette dramatiske fall av en strålende stjerne? Nei. Gud var enda lenge villig - vi vet ikke hvor lenge - til å tilgi. Hva nå det enn måtte være for et offer som krevdes for å frelse de fortapte, så vet vi at den samme Kristus som de hadde gjort opprør mot, var berett til å gjøre sitt ytterste, tømme sine resurser til siste rest.»

 

Dette er alt han sier som i det hele tatt kan antyde problem­stillingen. Men problemet er mye større en bare et slikt åpent spørs­mål.

La oss nå likevel prøve det forslaget at Satan og hans engler en gang der i himmelen fikk det samme tilbudet som oss. Jesus tilbød seg å sone hans synder, men kanskje Satan takket nei. Er dette en umulig tanke? Da har vi jo løst problemet, det var bare det at disse detaljer ikke var åpenbart for oss mennesker. Dessverre pådrar vi oss her store problemer. Dersom Satan hadde kjent til tilbudet om soning for synd, ville han ha motarbeidet Guds frelsesplan for menneskene med alle midler. Men hva finner vi? Les Ellen G. Whites slektenes håp. Konklusjonen er klar. Satan var Guds medspiller. Det var Satan som påvirket Judas til å forråde Kristus, det var Satan som til syvende og sist vant dragkampen om Pontius Pilatus hjerte, det var Satan som pisket opp den hatske stemningen i folkemengden idet de ropte "korsfest ham, korsfest ham". Uten Satans iherdige innsats hadde faktisk ikke Jesus dødt på korset. Men er det ikke Satans mål å få flest mulig i fortapelsen? Dersom Satan hadde motarbeidet Gud på dette området, f.eks. ved å la Jesus bli mottatt av sitt folk, eller rett og slett ignorert, ville ingen ha blitt frelst. Det hadde jo ikke blitt noen soning. EGW sier:

«Hele himmelen så hans (Guds) rettferdighet åpenbart i dommen over Satan og i menneskets gjenløsning. Lucifer hadde erklært at dersom Guds lov var uforanderlig og dens straff ikke kunne ettergis, måtte enhver overtreder for alltid være avskåret fra skaperens nåde. Han hadde påstått at den syndige slekt ikke kunne bli frelst, og at den derfor var hans rettmessige bytte. Men Kristi død var et ugjendrivelig argument imot dette.»

Den gamle engelen skal jo etter sigende være oss mennesker langt overlegen i intelligens. Først samarbeider han med Gud for å "hjelpe" Jesus til å betale menneskets syndeskyld. For det andre påstår han at enhver synder er ubønnhørlig avskåret fra frelse. Hvordan kunne han gjøre dette dersom han kjente til mekanismen med Guds sønns soning for synd? Hvordan kunne han være så dum? Det eneste svaret må være at Satan ikke var klar over hva han gjorde. EGW sier at frelsesplanen ble lagt i hemmelighet. I "Historiens morgen " forteller hun om bekjentgjørelsen av frelsesplanen, som skjedde etter syndefallet:

 

«Dette 'freds råd', denne hemmelige rådslagning mellom faderen og sønnen varte lenge... Englene var først ikke i stand til å glede seg da Kristus la frem gjenløsningsplanen for dem... Da frelsesplanen ble mer fullstendig åpenbart, gledet Satan seg sammen med sine engler...»[ii]

 

Dette harmonerer helt med Satans oppførsel. Derfor kan ikke Satan ha fått et tilbud som ligner vårt.

Vi har sett at Satan må ha gjort sin første synd i himmelen. Det er også hevdet at han ble tilbudt omvendelse. Hvordan hadde Gud tenkt å ordne opp med hans synder? Kanskje er ikke loven så kategorisk i sitt krav om at all synd må medføre død likevel. Gjelder dette kravet spesifikt oss mennesker?

 

Er loven egentlig universal?

Først må vi spørre oss selv, hvilken lov snakker vi egentlig om? En adventist vil naturligvis svare «De ti Bud». Det er denne loven som er universal. I tillegg kommer en ting til, nemlig lovens straff. Standard argumentasjon er at lovens uforanderlighet krever straff. Dette syn på lov, og regler er tidligere diskutert, det er gjengjeldelsesprinsippet. Vi har nå sett at dette ikke holder mål. Det ser vi ved å sammenligne de to syndefall, som er beskrevet i adventistlitteraturen, med hverandre. Av en eller annen merkelig grunn er det ingen som har sett dette før. En annen tvil jeg har fått, er om tibudsloven egentlig er spesialtilpasset menneskelige forhold. Jeg tenker ikke da på lovens hensikt, eller summen av budene, men på det enkelte spesifikke bud. De fire første bud går nokså greit, fordi de gjelder forholdet menneske/Gud, som greit kan erstattes av forholdet engel/Gud. Jesus sier at englene «Hverken tar til ekte eller gir til ekte». Jeg har aldri sett noen antydning hverken i Bibelen eller i annen adventist-litteratur som antyder at englene gifter seg og får barn. Her blir det femte bud meningsløst, fordi englene ikke har noen «far og mor». Likeså blir det sjette bud, dersom det forstås i snever forstand, meningsløst da englene neppe har noen formeringsevne. I det tiende budet er hustruen nevnt, noe som også er meningsløst i denne sammenheng. Jeg benekter ikke at ikke andre også har sett dette. EGW sier «I Tibudsloven er disse grunnprinsippene fremstilt i detalj og gjort anvendelige i menneskers kår og livssituasjon»[iii] Vi har her gjort en viktig distinksjon mellom lovens bokstav, og prinsipp. Det er nokså klart at lovens bokstav ikke kan gjelde i alle sammenhenger og i alle situasjoner. De ti bud er kjærlighetens lov konkretisert for oss mennesker. Men dersom vi glemmer det prinsipp som ligger bak, kjærligheten, blir loven en karikatur, en tvangstanke, som like snart virker mot kjærlighets-prinsippet, som for. Tibudsloven er et middel, kjærligheten er det mål den prøver å oppfylle. Det kan ikke være annet enn kjærlighets-loven som er universal, fordi den er et mål i seg selv. Den rettferdighet som loven krever må bygge på kjærligheten. Dersom rettferdighets-begrepet ikke er forkvaklet av gjengjeldelses-filosofien er ikke dette noe problem.

 

18.5.8 Forsøk på en psykologisk forklaring

Jeg har mange ganger spekulert på hvorfor kristendommens lære om Jesu død på korset, fasinerer så mange mennesker. Personlig har jeg aldri evnet å la meg imponere noe særlig av den historien. Grunnen kan selvfølgelig være at, jeg ikke har skjønt hva det hele dreier seg om. Jeg har ikke skjønt det sentrale i kristendommen. Det sentrale er...., ja, jeg vet ikke. Dersom noen føler seg kallet, må de gjerne fullføre setningen. Det kan kanskje bli problematisk, for med en gang man setter ord på dette smuldrer det bort. Flere kristne har sagt til meg at dette egentlig er lett å forstå, men dessverre er det umulig å sette ord på det. Der er noe, men de kan ikke si det. Det finnes ikke ord for å si det. Så er altså denne kunn­skapen intuitiv og språkløs. Den som ikke oppfatter stem­ninger så godt, eller leser menneskeansikter så godt, han forstår ikke disse ting. Det blir noe dunkelt, noe vagt, en åndens hemmelig­het. Ja, jeg må innrømme at her strekker ikke mine evner og anlegg lengre. Jeg er og forblir uvitende, en uinnvidd stakkar som ikke skjønner noen ting. Jeg spør og graver, de kristne svarer, jeg ser på ordene, de smuldrer opp til intet. Jeg spør en gang til, det samme gjentar seg. Til slutt får jeg ikke noe svar, den kristne blir taus, han vil ikke diskutere dette mer. (jfr. Tit 3.10) Her står vi utenforstående, ser på den troende, vurderer han, lurer på hvordan han er skrudd sammen. Sentralt, i alle deres sanger, i deres bønner, i deres ritualer står der ett symbol: korset. Den kristne er nesten hysterisk opptatt av dette korset. Hva er det med dette korset? Hvorfor føler ikke jeg det samme? Det er klart at her nytter det ikke å lete etter en eneste faktor. I dag er nok de sosiale faktorene de sterkeste. Tradi­sjonen og sosialt press skaper forventning om hvilke følelser man skal ha, massesuggesjon og selvsuggesjon er redskaper for å oppnå følelsene. Selv om det er upopulært mener jeg også å ha observert en viss gjennomsnittsforskjell mellom menn og kvinner på dette område. Det kan være snakk om like følelser som manifesterer seg på forskjellig måte, eller det kan være snakk om forskjellige følelser.

Freud arbeidet en god del med å forklare religionsfenomenet. Hans modell for personligheten egner seg ypperlig til å forklare religiøse følelser. Hans ideer om at seksuelle følelser er drivkraften bak ekstatiske religiøse følelser, tviler jeg ikke på. Parallellene mellom seksuelle utrop under samleie, og religiøse utrop er åpenbare. Dette sees spesielt hos pinsevennene. Hist­orien om døden på korset er en historie om vold og destruksjon. Dette tilfredsstiller ikke livsdriftene som den seksuelle drift er en del av. Her tror jeg også dødsdriftene kan spille en vesentlig rolle.

En av grunnene til at læren om Kristi død på korset er blitt så populær, tror jeg, er at den representerer et perfekt kompromiss mellom menneskes livs- og dødsdrifter. Dødsdriftene er egentlig rettet mot oss selv. Dypt inne i oss eksisterer ønsket om den perfekte harmoni, fullstendig likevekt og null spenning, total kjemisk likevekt, det absolutte intet eller «nirvana» for å utrykke det på buddhistisk. Det er faktisk buddhistens høyeste ønske å komme ut av den stadige vandringen fra liv til liv. Når sirkelen endelig brytes, når han det endelige hvilested; Nirvana[1].

I kristendommen har dødsdriftene gitt seg et helt annet utslag, det tror jeg kan komme av at vi har et helt annet syn på døden her i vesten. I Østen er dødsdriftene på en måte satt ut av spill ved at døden ikke egentlig betyr noe annet enn overgangen til et nytt liv. Selv om vi i vesten stort sett er preget av den greske filosofien om en udødelig sjel, betyr døden noe helt annet for oss, enn for Østens filosofer.

Vårt eget ønske om å utslette oss selv skremmer oss. Ja det skremmer ego i den grad at det aldri når vår bevissthet. Dette sørger egoavergene for. Det som skjer nå er at Id, som ikke får utløp for sine lyster, foretar en forskyvning; det endrer målobjekt. Det nye målobjektet er nå blitt Jesus. Dette er et fantastisk kompromiss: Dødsdriftene får utløp igjennom tanken på Jesu lidelse og død på korset. Livsdriftene får utløp igjennom tanken om det evige liv, som er tilveiebrakt igjennom lovlig aggressivitet. Det er nok ikke for ingenting at nettopp korset er blitt et sentralt symbol innenfor kristenheten. Denne form for henrettelse ble oppfunnet av romerne, som nesten ikke hadde grenser for fantasi når det gjaldt å finne på smertefulle hen­rettelsesmetoder. Korset er kjent som en av de mest smertefulle måter å dø på. Men dette er ikke nok, på side 519 i "slektenes håp" sier E.G.White:

 

                «Men med den fryktelige vekt av skyld som han nå bærer, kan han ikke se faderens forsonende ansikt. At det guddommelige åsyn ble trukket tilbake fra Frelseren i denne tyngste angstens time, gjennomboret ham med en sorg som aldri vil bli fullt forstått av noe menneske. Så stor var denne angsten at han knapt merket sin legemlige smerte.»

 

Lidelsen var uendelig. At denne ide er kommet inn i den kristne tankegangen kan nok være en tilfeldighet, men at emnet har vokst seg så stort at det er blitt et fysisk symbol for nesten alle kristne kirkesamfunn, det er nok ingen tilfeldighet.

Her er det tilfredstillelse for noen og enhver.

Dette er selvfølgelig bare ren spekulasjon, er det noen som har bedre forslag?

 



[1] Den som leser mine senere refleksjoner angående dødsdrifter vil finne ut at dette er ideer jeg ikke anser som særlig sannsynlig nå i skrivende stund. Men når det er sagt er det jo umulig å benekte at de tilbøyelighetene i vårt sinn, som Freud tolker som dødsdrifter er høyst reelt eksisterende. Om vi omtolker dette til å gjelde aggressive og andre tilsynelatende destruktive krefter i vårt sinn, så kan jeg jo til en viss grad stå inne for disse refleksjonene likevel.



[i].Mot historiens Klimaks side 293

[ii].Historiens Morgen sidene 39-42

[iii]. Historiens morgen side 225