18.4 Straffeutmålingen

Kommentar

Denne refleksjonen ble skrevet på slutten av 80 tallet. Det ble skrevet som en del av mitt bokprosjekt, «På Tvilens Grunnvoll». Jeg har gått gjennom teksten og rettet opp skrivefeil (takk word), og en del formuleringer. Her og der har jeg linket til både nyere og eldre refleksjoner.

En god forståelse av atferd og evolusjon gir muligheter til å forstå menneskets tilbøyeligheter på en meningsfull måte. Våre tilbøyeligheter til å ville «ta igjen», til å hate, til aggresjon er alle resultat av en nødvendig overlevelsesstrategi som gav våre forfedre en evolusjonær fordel. Det at vi finner slike egenskaper hos Bibelens Gud, er en klar indikasjon på hvem det er som har skapt denne guden. Menneskets fotavtrykk står der som et monument av en signatur på verket. Denne Guden er både lunefull, sint og sjalu. Alt sammen gode overlevelsesstrategier for dyr og mennesker i en beinhard kamp om tilværelsen. Men hva skal en allmektig Gud med slike tilbøyeligheter? Selvsagt kan man delvis bortforklare dette med å henvise til at dette er skrevet av mennesker, for mennesker i en menneskelig språkdrakt. Sant nok, men dogmet om fortapelsen kommer man ikke unna. Heller kommer man ikke unna hevnmotivet, enten det er initiert av Gud selv eller av de som skrev dette. Dette avslører et moralsyn som store deler av menneskeheten (forhåpentligvis) er på tur å vokse fra. Det er vesentlig å forstå at mitt oppgjør med adventismen ikke bare handler om tro eller ikke tro. Det er i aller høyeste grad også et moralsk oppgjør. Likevel er jeg takknemlig for denne utfordringen fordi det har gitt meg inspirasjon til å utvikle min egen selvstendige etikk, også som et svar på den gamle adventistmoralen.

Innledning

Vi skal nå drøfte den adventistiske oppfattelse av dommen. Vi har her en parallell problemstilling til korsdøden som behandles i 18.5, så argumentene vil nok overlappe hverandre en del. La oss først skissere hvordan adventistene tenker de siste tider og dommen:

 

18.4.1 En rask skissering av den adventistiske lære om dommen.

I de siste dager skal det bli stor trengsel. USA rammes av en rekke ulykker. Vi kan blant annet tenke oss at California raser ut i havet. På denne tiden får ytterliggående kristne krefter mer og mer gjennomslag i befolkningen. Ulykkene blir forklart med at amerikanerne har vendt seg bort fra Gud. Det som særlig blir tatt frem, er at helligdagen blir vanhelliget. Og helligdagen det er selvfølgelig søndag. Man antyder at søndagshelligholdelse burde påbys. Folk gripes mer og mer av denne tanken. Paven og den katolske kirke støtter det hele og blir mektig populære. Ut­viklingen går videre og «søndagslovene"» trer i kraft. Men en liten gruppe mennesker nekter å følge denne loven. Det er «de som holder Guds bud og har Jesu tro». Den katolske kirke får fullste­ndig makten i USA, og den sprer sin lære til resten av verden. Folk oppfordres til å slutte å vanhellige «Herrens Dag». Men adventistene nekter. De hevder at søndag er «Dyrets merke», og at den katolske kirke er «dyret som ble såret, men som kom seg igjen». Det hele utvikler seg til forfølgelse mot adventistene. De blir nektet å kjøpe og selge, og de trues på livet. For­følgelsen utvikler seg til å bli kritisk, men midt i det hele går det et stort lyn over hele himmelen. Jesus kommer igjen. De som er døde i Kristus står opp, og sammen med de som har vært trofast mot Guds lov blir de rykket opp i skyene der Kristus hilser dem velkommen. De som har tatt dyrets merke på sin panne og på sin hånd, får totalt panikk. De ber om at fjellhamrene må falle over dem. Og de får bønnene sine oppfylt. Idet de frelste drar til himmelen omkommer de ugudelige på jorden. Tilbake på Jorden blir Satan og hans engler. Her blir de etterlatt temmelig arbeidsløs. Det er ingen mennesker igjen å forføre. De frelste blir i himmelen i 1000 år. Her har de en meget spesiell oppgave foran seg. De skal, sammen med Kristus, dømme de urettferdige. På denne tiden er Satan og hans engler «bundet», dvs. de har ingen mennesker å forføre fordi menneskene er enten i himmelen eller døde. I 1844, lenge før Jesus kom igjen, begynte den såkalte undersøkende dom. Her ble alle menneskers liv nøye gjennomgått, og deres evige skjebne ble avgjort. Det er ved slutten av denne undersøkende dom at Jesus gjenkomst finner sted. Da er alt gjennomgått og det er tatt en avgjørelse for hvert eneste menneske på hele jorden. I de tusen år skal de frelste være med å dømme de ugudelige, dvs. de skal være med på straffeutmålingen. Ved slutten skal det nye Jerusalem komme ned på jorden og de ugudelige skal oppstå. Da er dommen over dem opplest og vedtatt. De ugudelige skal stå opp i den tilstand de var like før de døde. De skal være et forferdelig syn. Satan er plutselig ikke arbeids­ledig lengre. Han helbreder dem alle og organiserer dem i en mektig hær. De ugudelige blir ledet til å tro at de kan innta den Hellige Stad. De blir med på et siste forsøk på å overleve. Idet de omringer byen utspinner det seg en mektig domsscene. Alle får se Kristus på tronen, og alle de ugudelige blir konfrontert med de feil de gjorde i sine liv. De skal selv se at dommen over dem er rettferdig, og alle ender de på kne for å erkjenne at Gud er rettferdig. Dette gjelder også Satan. Men med dommen ubønnhørlig hengende over seg, gir ikke Satan opp. Han gir ordre om å angripe, men blir selv angrepet av sine egne. Han får masse juling. Da "falt det ild ned fra himmelen og fortærte dem".

 

«Det er dommens og ødeleggelsens dag for de ugudelige. Fra Herren kommer en hevnens dag, et gjengjeldelsens åk for Sions sak. De ugudelige får sin straff på jorden. De skal være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren hærskarenes Gud. Noen blir ødelagt på et øyeblikk mens andre lider lenger. Alle får lønn etter sine gjerninger. Satan blir straffet ikke bare for sitt eget opprør, men også for alle de synder han har fått Guds folk til å begå. Han får langt større straff en de han har bedratt. Etter at de ugudelige er utryddet, fortsetter han å leve og lide. Men i de rensende flammene blir de ugudelige til sist fortært, rot og gren‑ Satan er roten og hans tilhengere grenene. Lovens fulle straff er fullbyrdet, rettferdighetens krav er oppfylt. Himmelen og jorden som har vært vitner, erklærer at Gud er rettferdig»

(Sitat fra Ellen G White "Mot historiens klimaks" side 383.)

 

Etter at Gud har utslettet synden og synderne skaper han paradisiske tilstander på jorden. Jorden blir sentrum for hele universet, og Gud skal bo hos menneskene. Denne oppløftende fremtidsvisjonen finner vi beskrevet i Åp. 21 og 22.

 

En liten digresjon

J.F. Kennedy var katolikk. Da han ble valgt til president i U.S. A var adventistene i ekstase. Nå skjedde det endelig. Nå var dyret endelig kommet til makten. Man begynte å forberede seg på forfølgelsen. Men den kom aldri. Senere lurte man på Carter, "Carter kan være mannen" sa predikanten på et møte. Ved å grave litt i Carters religiøse tilknytninger fant man at han var en sterk tilhenger av søndagen. Men intet skjedde. Så ble Ronald Reagan valgt, og spekulasjonene fortsetter. I en kassett fra 1984 snakker Sven A. Gustavsen om Amerikas utvikling fremover. Reagan støttet og ble støttet av ytterliggående kristne høyreorganisa­sjoner. Den største og mest kjente er Moral Majority. Disse organisasjonene har bl.a. som mål å innføre tvungen bønn i skolen. Deretter kommer han inn på søndagshelligholdelsen som er dyrets merke. Talsmenn for noen av disse organisasjonene skal ha uttalt at de vil innføre dødsstraff for brudd på søndagsloven. Når dette skjer vil resten av verden følge etter:

«Når Amerika, religionsfrihetens land en gang slutter seg sammen med pavemakten for å undertrykke samvittigheten og tvinge mennesket til å hedre den falske sabbat blir befolkningene i ethvert land ledet til å følge dets eksempel.» (EGW Testemony to the church side 18)

Vi er nå i 1989, Reagan er ikke lengre president, det skjedde ingenting. George Bush er nyvalgt, han skal også ha sterke religiøse tilknytninger, så det gjenstår å se hva han kan finne på. Når jeg ser på all denne spekulasjonen blir jeg selvsagt i tvil. Hva skal egentlig til for å rokke Amerikas mest grunnl­eggende hellige ku, religionsfriheten.  Det er ytterst vanskelig å forestille seg en slik utvikling. Enda verre er det å fatte at noe slikt skal kunne spre seg til «et hvert land». Kan noen tenke seg dødsstraff i Norge for ikke å gå i kirken på søndag? Hva med den islamske revolusjon? Kan noen tenke seg Kohmeini som baptist? Men dette er bare overflaten av problemet. Jødene har også stor innflytelse på politikken i U.S.A. De helligholder også bastant den syvende dag. En så streng innføring av søndagen vil være et sterkt slag mot Jødene. Vi snakker med andre ord om Jødefor­følgelse. Adventistene vil ikke bli regnet for noen faktor i det hele tatt sammenlignet med dette. Det at Jødene blir forfulgt for sin tros skyld må bli det store brennpunkt. Hele verden vil snakke om det. Minnene fra nazitiden er enda ferske. Dette vil uten tvil bli møtt med så stor avsky, både i U.S.A og resten av verden at det er politisk ugjennomførbart. Om det skulle skje, er det ikke adventismen som kommer i fokus, men Jødedommen. Adventistene er dermed sjanseløse når det gjelder å få sin sak på dagsordenen. Det store valget må nødvendig vis bli mellom jødedom og kristendom, ikke mellom Guds bud og menneskebud. Er det forresten noen som kan tenke seg at Israel skulle innføre tvungen søndagshelligholdelse? Hva med sovjet? Historien kan ikke endre seg så fort. Dersom dette kommer til å skje, snakker vi om århundrer frem i tiden, ikke tiår som adventistene har regnet med løpet de siste 150 år.

 

 

18.4.2 Det bibelske idealsamfunn.

Åpenbaringsbokens 21 og 22 kapittel har perspektiv like inn i evigheten. Det er en visjon av et samfunn i perfekt harmoni med maksimal livskvalitet for alle mennesker. Denne tolkningen av bibelens siste kapitler er selvfølgelig rent adventistisk. Dersom vi forutsetter en evig pine blir situasjon en helt annen. Vi snakker da om et samfunn med et formidabelt klasseskille, mye verre enn de verste klasseskiller vår verden har kunnet fremb­ringe.

I grunnfilosofien snakket jeg om et idealsamfunn, hvor liv og livskvalitet er primære verdier. Det samfunn som står beskrevet på bibelens siste blader, kan godt tenkes å være et slikt samfunn. Dette er noe vi alle mennesker til tider reflekterer over, hvor urealistisk det enn kan være. Men selv om det er urealistisk, må vi aldri slutte å drømme om det. Det er nemlig disse tanker som fastsetter målet med livet vårt. Mot det ideelle måles hverdagens handlinger. Kanskje når vi aldri målet, men vi kan alltid nærme oss det. Vi ser hvilke handlinger som bringer oss frem, og vi avdekker de handlinger som har ført oss bakover, og nettopp i dette lys må begivenhetene rundt dommen måles. Virker dommen og utslettelsen av de ugudelige til å fremme idealsamf­unnet? Som adventist må du svare ja på dette. Gud er ikke en uordens Gud, han har et mål og en mening med alt han gjør, og målet står fast, det er beskrevet på Bibelens siste blader.

 

18.4.3 Noen enkle statusbetraktninger

Jeg har alltid blitt fasinert av å lese de siste kapitlene i Ellen G. Whites «Mot historiens klimaks». Hun har en malende og fengende måte å beskrive de siste begivenheter på. Det er vanskelig ikke å bli revet med. Alt blir så klart og logisk. Dette med straffen og utslettelsen følger så logisk av det opprør som de ugudelige har gjort imot Gud. Det er først når du river deg løs og ser på fruktene av logikken at det hele får et uhyggelig skjær over seg. For å kunne gjøre det må du se det hele fra den motsatte vinkel. Plasser deg selv på den gale siden av gjerdet. Det er først da meningsløsheten avdekkes. Nå skal vi ikke komme inn på spørsmål om hvorfor den enkelte er havnet der han er, eller hvorfor det ikke blir gitt en ny sjanse. Dette er tidligere diskutert, og konklusjonen var klar. Vi skal nå se på selve dommen og straffeutmålingen. Har denne en hensikt? La oss først se på statusen for de ugudelige ved slutten av de tusen år, og i evigheten: Ved slutten av de tusen år er de ugudelige døde. De ble tilintetgjort ved Jesus gjenkomst. Og vi må konstatere at det samme er gjeldende for evigheten: De ugudelige er fortsatt døde, de er intet. Det første spørsmål blir da: Hvorfor vekke dem opp i det hele tatt? Svaret er standard: Fordi Gud er rettferdig. Den urett som er begått må gjøres opp. Da fristes jeg til å stille det banale spørsmål: Hvorfor er Gud rettferdig?  Jeg må innrømme at dette er et lurespørsmål. Det er nøkkelspørsmålet som skal avdekke det kristne rettferdighetsbegrep. Sett på den bakgrunn jeg nå har stilt opp, er det eneste logiske svar, at de ugudelige må gjøre opp for de onde handlinger de har begått i sitt tidligere liv. Deretter får de slippe tilbake til det intet hvor de kom fra. Kan du se den gamle gjengjeldelsesfilosofien skinne gjennom igjen. Det er den gamle filosofien i all sin gru. Det skal det ikke benektes at disse folkene kan ha begått et uendelig antall gale handlinger, men la oss igjen se på status for de to nevnte punktene: Ved slutten av de tusen år har alle de frelste det godt. Det står at de skal være som konger, de skal regjere. Når enden er god er allting godt. Den urett som til tider har blitt gjort mot dem er nå blitt kraftløs. De har det som plommen i egget. Alle de ugudelige er som før nevnt utslettet. I evigheten er statusen det samme. De frelste er fortsatt lykkelige, og de ugudelige fortsatt intet. Kan du finne noen syndige handlinger som er gjort ugjort her. Er noe blitt erstattet? Er noen liv gitt tilbake som ikke var der før? Er den gamle torturen blitt ugjort? Nei den gamle filosofien er like meningsløs som før. Det eneste som er skjedd er utgytelsen av en masse vold. Men vold, har vi før påpekt, løser ingen problemer. Dette er sekundær djevelskap av verste slag.

 

18.4.4 Pinens hensikt

Vi står altså fremdeles fast på spørsmålet om hvorfor Gud er «rettferdig». Går det an på noen måte å få dette til å bli en nødvendig forutsetning for idealsamfunnet? La oss nå gå konkret til verks. I løpet av de tusen år skal straffen over de ugudelige utmåles:

 

"I samarbeid med Kristus skal de (de frelste) dømme de ugud­elige. Deres gjerninger sammenlignes med lovboken (Bibelen) og enhvers skjebne blir avgjort i overenstemmelse med den. De ugudeliges straff blir tilmålt dem etter deres gjerninger og skrevet ved deres navn i dødens bok" (EGW "Mot historiens klimaks side 376)

Den gamle filosofien følges til punkt og prikke, og det hele kulminerer med at de fortapte pines ihjel. I Matt 26.24 sier Jesus om Judas at det var best om han aldri hadde vært født. Dette kan tolkes dit hen at Jesus taler om den straffen Judas har i vente. La oss nå prøve å finne rimeligheten i dette. Hvorfor denne torturen?

Jo, det første svar som umiddelbart kommer, er at de skal få igjen for det de har gjort. Men går det an å gi disse noe i det hele tatt, de skal jo utslettes så de kan ikke holde på det. (Jamfør Aalens argument om at utslettelse vil bety syndens tause triumf) Hvorfor først påvirke en hjerne med smerte, for deretter å utslette hele hjernen? Som vi ser har dette ingen hensikt for de ugudeliges del, de har bare vondt av det, og dessuten for­svinner de totalt etterpå. De blir borte. Dette har altså ingen direkte effekt for å fremme livs­kvaliteten i idealsamfunnet, tvert imot, det er det diametralt motsatte vi snakker om.

Kanskje det er for Guds egen skyld, at han gjør dette. Gud får endelig tilfredsstilt sin hevntørst. Nei, nei, og atter nei sier du. Dette rimer ikke med ditt gudebilde. Tvert om, Gud er kjærlighet, og det smerter ham å gjøre dette.

Ok, dersom det ikke er for Guds skyld, og ikke for den fortaptes skyld dette skjer, ja da er det nærliggende å spørre om det er for de frelstes skyld dette skjer. Er det for DIN skyld dette skjer? Personlig vil jeg ha meg frabedt at noe slikt skjer for min skyld. Da vil jeg heller være på den andre siden. Men dersom det så var at denne torturen skjer for de frelstes skyld, hvilken effekt har dette på dem? Er dette noe som er en logisk forutsetning for ideal­samfunnet? Kanskje de frelste bærer på et hat til de ugudelige som endelig får sin utladning. I og med at de ugudelige pines frigjøres de frelste endelig fra hatets byrde. Kun på denne måten kan idealsamfunnet bli til virkelighet. Nei, dette fører på gale veier. I selve Herrens bønn står det. "Forlat oss vår skyld slik som vi og forlater våre skyldnere". Du kommer ikke til himmelen dersom du ikke har tilgitt alle som har gjort urett mot deg.

I bibelstudier for 1988 på side 262 står det:

 

«Denne fase av dommen (straffeutmålingen) er en del av den gudommelige plan for å vise hele universet at Gud er både rettferdig og barmhjertig»

 

Men dette vet de jo fra før, det er jo derfor de er der. Det var jo nettopp det at de stolte på Gud at de havnet på den rette siden. Men dersom de ikke vet det må de altså ha beviser, men det har de jo aldri forlangt før. «En ond slekt krever tegn» var Jesu kommentar til fariseernes forespørsel om tegn. Er det ikke derfor folk går fortapt, fordi de forlanger beviser? Hva var det egentlig Satan beskylte Gud for? Jo nettopp for urettferdighet, og de engler, som ikke stolte på at Gud var rettferdig, fulgte med Satan rett i fortapelsen. De andre englene valgte å tro at Gud var rettferdig. Det samme gjorde de frelste. Hvorfor pine og plage de ugudelige for å fortelle universet noe det allerede vet fra før? Dersom vi forfølger denne tanken videre kommer vi inn i umulige problemstillinger. Vi vet at minst halvparten av alle mennesker går fortapt. Dette kan vi se av skriftsteder som «mange er kalt, men få er utvalgt». Det er derfor ikke urimelig å regne med at minst halvparten går den veien. Det er fem milliarder mennesker på kloden i dag(1989). I tillegg har minst en milliard levd før. Dette gir oss minimum tre milliarder fortapte Skjebner som skal gjennomgås i de tusen år. I tillegg er det en stor skare med engler.

Dersom du ikke stoler på Gud må du i løpet av tusen år gjennomgå alle disse skjebner. Dersom du aldri tar pause, aldri sover og kun jobber med dette, blir det minimum 5,7 personer i minuttet å dømme. I tillegg skal du jo være lykkelig og lovprise Gud. Maken til rettsak på løpende bånd sier jeg. En rettsak på 10,5 sekunder uten forsvarer, der dommer er anklager, og uten tilstedeværelse av den anklagede. Ja, dette må med rette kunne kalles en sum­marisk rettergang. Nå kan man kanskje innvende at hver enkelt av de frelste ikke skal gjennomgå alle saker, men at alle saker skal gjennomgås av noen. Men alle saker skal ifølge EGW gjennomgås i samarbeid med Kristus. Dette gir hver gruppe 10,5 sekunders samarbeid med Kristus pr. fortapt sjel. Dette kan selvfølgelig bortforklares med at Kristus er Gud, og han kan samarbeide med alle samtidig. Intet er jo umulig for Gud vet du. Igjen faller vi tilbake i opportunisme. Dersom alt dette er mulig for Kristus,

hvorfor er det umulig for han å gjøre det samme for de fortapte etter døden, som for de frelste i det forrige liv? Kan du se hvordan Guds allmakt stadig tilpasses for å gjøre fortapelsen rimelig?

La oss forsøke å løse dette problemet på en annen måte. To forslag har vært nevnt for meg i diskusjoner:

1.       Det blir snakk om stikkprøver

2.       De frelste skal få superhjerner.

 

Stikkprøvene

De frelste tar bare stikkprøver for å sjekke et Gud har gjort et skikkelig arbeide. Dersom dette er tilfelle må de stole på at dersom disse stemmer, må også resten stemme. Dette er en så pass alvorlig sak, at jeg ville aldri ha vært med på å ta så lett på den. Det må nødvendigvis innebære at de stoler på Gud i alle andre saker, og da har de jo i utgangspunktet stolt på ham. Det hele blir jo bare et slags ritual.

 

Superhjernene

De frelste får superhjerner som gjør det mulig for dem å gjennom­gå sakene med lyn-hastighet. Dette høres jo egentlig ganske greit ut og jeg har ingen innvendinger mot det. Men «oppfinnelsen» føyer seg inn i en rekke fakta som jeg nå skal oppsummere til et formidabelt logisk problem:

Det som skal lære de frelste at Gud er rettferdig er altså at de i noen (eller alle) tilfeller skal se:

1.       Gud gjorde alt som var mulig for å frelse de fortapte

2.       At straffeutmålingen tilsvarer de fortaptes gjerninger

3.       At Gud virkelig gjennomfører straffen

For å kunne gjennomføre dette har de fått:

 

1.       En superhjerne (av Gud)

2.       En «riktig» rettferdighetssans (Jesu Kristi rettferdighet)

3.       De faktiske opplysningene om de fortaptes gjerninger (av Gud)

 

Ved hjelp av superhjernen de har fått av Gud, skal de måle menneskets gjerninger, som Gud har opplyst om, mot den rettferdighets snor, som Gud har gitt, for å se at Gud har gjort riktig.

Er det noen som i det hele tatt kan tenke seg at dette kan gå galt?

Men hva er det virkelig jeg innlater meg på her? mistenkeliggjør jeg virkelig Gud. Våger jeg virkelig å antyde at Gud lyver? Vel, selv om jeg arme tviler skulle våge å insinuere noe slikt, ville aldri de frelste finne på å gjøre noe slikt. De stoler på Gud. Nettopp, de stoler på Gud. Men hvorfor driver de da med under­søkelser for å overprøve Gud? Har ikke Gud sagt i Bibelen at han er rettferdig? Har ikke de frelste stolt på dette før. Er det ikke nettopp derfor de er frelst.

Her berører vi sannsynligvis en ny logisk grense for Gud. Og denne følger direkte av Guds allmakt. Gud kan nemlig aldri bevise noe som helst om seg selv. For han selv skaper bevismaterialet. En av hovedgrunnene for å varetektsfengsle mistenkte her i landet er faren for at bevis skal forspilles. Man er redd for at mistenkte skal få adgang til å tukle med bevisene. Da mister bevisene sin gyldighet. Hvilken mulighet har ikke en allmektig Gud til å tukle med beviser? Ethvert bevis Gud fram­legger er dermed juridisk ugyldig. Dette er en direkte logisk følge av Guds allmakt. Kanskje det er derfor vi stadig oppfordres til å stole på Gud. Det er umulig å spørre etter beviser. Men dette setter jo hele rettergangen og straffe­utmålingen i et merkelig lys. Det hele er jo satt i stand for å vise Guds rettferdighet. Dette ser vi nå er umulig, og det hele begynner å minne om et uhyggelig ritual, en avskyelig volds­orgie, som verden aldri har sett maken til.

Her passer det forresten å stille et spørsmål, som kanskje skulle ha vært stilt på et mye tidligere stadium: har vi mennesker rett til å over­prøve Guds rettferdighet? I lyset av tusenårsriket, og straffens hensikt må du svare ja. Men dersom dette skal være mulig må du ha en rettesnor å måle mot. Den må være suveren i forhold til Gud, fordi den skal dømme Guds handlinger moralsk. Denne rettferdighetssansen eller verdiprofilen må derfor komme fra ditt ego. Dine egne verdier. Du må m.a.o. bli en ego-mor­alist. System-moralen må oppgis. Likevel vegrer mange adventister seg for å gå nærmere inn på hva som ligger i rettferdighetsbegrep. De nekter å la egne vurderinger råde i rettferdighets spørsmål. Vi skal ikke være egenrettferdige. Vi har ingen rett til å sette oss over Gud i slike spørsmål. Det er den agnostiske klassifikasjons-metode. Men de skal da vite at hele det adventistiske dogmet om tusenårsriket og straffe­utmålingen sier det stikk motsatte. Guds rettferdighet skal overprøves av de frelste. Derfor må du gjøre deg opp en mening i dag om disse spørsmål. Hva kan du godta? Hva nekter du å godta? Det nytter ikke å trekke seg unna med «dette skal ikke vi tenke på, det er Gud som skal dømme, og han er rettferdig» Dersom du ikke tør å gjøre deg opp noen mening om sentrale spørsmål om utvelgelsen og straffeutmålingen nå, vil du heller ikke bli i stand til å være med på prosessene i tusenårsriket.

Dersom jeg stilte det samme spørsmålet i en annen sammenheng vil de fleste svare nei. Guds rettferdighet står over vår ynkelige rettferdighet. Vi kan ikke stille oss over Gud og dømme ham. Dette er helt i tråd med læren om Guds allmakt. Som tidlig­ere antydet fører Guds allmakt til at Gud aldri kan bevise sin egen rettferdighet. Dersom vi da erklærer at Gud er rett­ferdig må vi gjøre det pr. definisjon. Det blir et analytisk apriori utsagn for å bruke Kants terminologi. Men det at Gud er rett­ferdig pr. definisjon skaper imidlertid flere problemer. Det gjør f.eks. utsagn som det «å stole på at Gud er rettferdig» meningsløst. Det er også meningsløst å anklage Gud for å være urettferdig, og som vi har sett det gjør hele forsvaret for fortapelsen meningsløst. Det er bare en vei ut av dette uføret, og det er at mennesket selv definerer rettferdighet ut fra sine premisser.

 

Dersom det er mening i at du skal se at Gud er rettferdig ved denne dommen, må du lytte til dine egne følelser.  Vil du virkelig våge å stå og rope at Gud er rettferdig idet han brenner milliarder av mennesker, dersom du ikke aner hvorfor han brenner de aller fleste av dem? Det ville ikke jeg. Kan du se hvordan dette rettferdighets-argumentet kommer til kort i alle hense­ender. For det første er selve rettferdighetsbegrepet forkvaklet, for det andre er det ugjennom­førlig, og for det tredje, det Gud prøver å fortelle deg, det vet du jo fra før.

 

Rettferdig og barmhjertig?

La oss nå overse problemene overfor, og se litt på hva slags rettferdighet og barmhjertighet Gud prøver å vise. Gud skal altså gjennom denne straffeutmålingen og fullbyrdelsen vise at han er barmhjertig og rettferdig. Hva er egentlig barmhjertighet? Det har noe med snillhet, skånsomhet og mildhet å gjøre. Det å hjelpe til å hindre lidelse, og gjøre sitt beste for å lindre smerte kalles for barmhjertige handlinger. Begrepet har kanskje også et tilsnitt av tilgivelse i seg. Man lindrer nød og sorg uansett om nøden er selvforskyldt, eller uforskyldt. Vi ser hvordan begrepet stadig knyttes til livskvaliteten for det enkelte individ. For meg er barmhjertige handlinger, handlinger som bidrar til økt livskvalitet, eller hindrer senket livs­kvalitet for et menneske. Kan dette forenes med de handlinger som de fortapte blir utsatt for i dommen? Ja, mener noen, de ugudeliges vil ikke trives i himmelen, å eksistere der ville vært en pine for dem. Derfor er Gud barmhjertig når han lar dem få slippe. Gud tvinger ingen til å være sammen med ham hvis de ikke vil. Det å velge det minste av flere mulige onder må sies å være en barm­hjertig handling.

På overflaten høres dette naturlig og logisk ut. Det inneholder jo faktisk flere av de elementene jeg har satt som betingelser for en rettferdig fortapelse. Dette er tidligere diskutert, men det vi står overfor her er en bedragersk blanding av kortene. Resonnementets gjelder ikke hensikten med straffeutmålingen, men hensikten med seleksjonen. For faktum er at disse mennesker ikke eksisterer i universet i utgangspunktet. I de tusen år er de jo døde, de er utslettet. Gud gjenskaper dem, for å gi dem straff, deretter utslettes de. «En fryktelig skjebne rammer det menneske til hvem Gud sier: "Vik fra meg du utro tjener."» EGW beskriver deres skjebne som fryktelig, og Jesus sa om Judas at det var bedre at han ikke var født. Går det an å underslå at det er noe annet enn ondt disse menneskene skal lide, som skal stå opp «til skam og evig avsky»? Når vi ser Guds handling i dette lys er det vanskelig å sette navnet «barmhjertig» på det. Dette kan ikke skje uten at man fordreier begrepets innhold i så stor grad at det mister sin tidligere betydning og nå betyr det motsatte. Den annen oppstandelse er så forferdelig at de fleste ville vært den foruten. det er snakk om ekstrem negativ livskvalitet, altså det motsatte av hva barmhjertigheten skulle gjøre. En siste løsning er å snu på flisa og si at Guds barmhjertighet gjelder de frelste, det er derfor han straffer de ugudeliges. Da har gitt total avkall på det som var utgangspunktet, nemlig at «Gud elsker alle mennesker». Det vi ser her er et markant avvik bort fra Guds egen erklærte etikk. Går det forres­ten an å kalle det for barmhjertighet ovenfor de frelste at Gud straffer de ugudelige. Et hvert normalt menneske reagerer negativt på drap og tortur. Personlig ville jeg aldri finne noen glede i andres lidelse. Dersom de frelste virkelig får øket livskvalitet av dette er de syk. Sykdommen kaller jeg systempsykopati. Dens opphav er de gamle bibelskribenters hat og misunnelse. Den har spredt seg via religionens mektige vinger. Det skal sterk psyke til for å motstå djevelskapen. Men dersom man står fast på tvilens grunnvoll kan man unnslippe dens forherdende virkning.

Rettferdighetsbegrepet er tidligere diskutert. Det er ikke vanskelig å klassifisere hvilken type rettferdighet det her er snakk om. Det er den gamle gjengjeldelsesfilosofien: øye for øye, tann for tann. De ugudelige skal straffes etter sine gjerninger. Vi har nevnt flere mulige motiver for å gi straff, la oss se på hvilket av dem som er utslagsgivende her:

 

1. Behandling?

Det kan det ikke være for de ugudelige blir jo utslettet.

 

2. Avskrekking?

De frelste skal være sammen med Gud av kjærlighet, ikke av frykt, så avskrekking kan det ikke være.

 

3. Forebygging?

De ugudelige var jo i utgangspunktet døde, så dem kan i så fall ikke denne forebyggingen gjelde, men hva med de frelste?

Gud skal legge et glemselens slør over det hele. «Bare ett minne blir tilbake: vår forløser skal alltid bære merkene etter sin korsfestelse» Det eneste som skal minne om synden er arrene Kristus har etter korsfestelsen. De fortapte skal glemmes helt og fullstendig. Så du ser, denne torturen har heller ingen varig effekt på Guds folk. de vil se det, godkjenne det og glemme det. Hvordan i all verden kan denne glemte kunn­skapen komme til nytte i en evighet?

 

4. Hevn?

De foregående motivene er forkastet, og vi står igjen med det mest udugelige og sadistiske av alle motiver: Hevnen. Verken Bibelen eller EGW legger noe skjul på at, fullbyrdelsen er en hevn: «Fra Herren kommer en hevnens dag, et gjengjeldelses åk for sions sak» (Es 34.8) Hevn, gjengjeldelse, harme, vrede, disse ordene går stadig igjen når Bibelen og dens tilhengere snakker om fortapelsen. Rettferdighetens pil peker ubønnhørlig rett bakover. Her er det ikke snakk om tilgivelse. Dette er det gamle forkvaklede rettferdighetsbegrep. Hevnen er dets driv­kraft. Den er her faktisk det eneste motivet for straffen. Hevnen er noe av det mest negative du finner i dypet av en primitiv menneskenatur. Den er særdeles irrasjonell, og egoistisk. Den tjener intet annet formål enn til å tilfredsstille egne primitive tilbøyeligheter. Går det virkelig an at Gud, som skulle ha mye høyere tanker enn oss, som skulle ha en etikk langt opphøyet over vår etikk, som har erklært at han elsker alle mennesker og som er allmektig, skulle la seg dirigere av slike irrasjonelle drifter? Dette spørsmål tror jeg er den hyppigste årsak til tvil. Det er så lett å se at disse dogmene må ha menneskelig opphav. Vi har sett på de krav vi kan stille til Guds allmakt, vi har fastslått Guds erklærte etikk. Dette har vi sammenlignet med fortapelsesdogmet. Avviket er formidabelt. Ingen andre enn mennesker kan produsere så grove feil. Det er umulig å teologi­sere bort.

 

Syndens konsekvenser blir blottlagt for universet

Når rettferdighets-, gjengjeldelses- og mistilpasnings argumentene er gjendrevet tyr man ofte til den siste utflukt som går ut på at Gud skal vise universet syndens konsekvenser. Ved å være vitne til de ugudeliges lidelser får de frelste se hvor grufull synden egentlig er.

Det første spørsmål blir om ikke en allmektig Gud kunne informere på en alternativ måte? Dette problemet blir nærmere drøftet i forbindelse med diskusjon om korsdøden.

Vi må også med en gang slå fast at argumentet om lojalitetsprøven blir gjort maktesløst. Dette er en av de beste forklaringene på utvelgelsen, så det blir en høy pris. Argumentet går jo nettopp ut på at Gud ikke blottlegger de verste konsekvensene av synd for noen. For da ville de lyde Gud av frykt, ikke av lojalitet og kjærlighet. Hva skulle i så fall være hensikten med å vise universet disse forferdelige ting? Det kan ikke være bare underholdning. Det må jo mane til lydighet. Dersom det gjør det må det jo være konsekvensene og ikke lojaliteten til Gud som utgjør virkningen. Men var det ikke de samme motivene som førte til at de som angret likevel ikke fikk slippe inn i Guds rike? De angret på gal måte ble det sagt, de fryktet konsekvensene. «Judas-anger» ble det kalt, og en slik anger kvalifiserte så visst ikke til inngangsbilletten.

Et annet spørsmål er om denne torturen egentlig er syndens virkelige konsekvens. Vi må aldri glemme at det står en vilje bak. Hva er f.eks. konsekvensen av å kjøre til jobb i stedet for å ta tog. De fleste vil tenke på som kø, stress, tidsforbruk, økonomi, forurensning osv. Svært få ville finne på å snakke om den elektriske stol. Den elektriske stol er ingen naturlig følge av å kjøre bil til jobb. Men den kan bli en kunstig følge av det dersom staten bestemmer det. En kunstig konsekvens står det alltid en vilje bak. Syndens naturlige konsekvenser har allerede utspilt seg på jorden. Skulle ikke dette være grusomt nok? Må virkelig Gud legge til egne grusomheter for å få det hele avskyelig nok? Hvorfor i det hele tatt hate synden hvis det ikke var for dens naturlige konsekvenser? Den eneste grunnen måtte være at vi har truffet på noen av Guds primære ID-drifter, som ikke gjelder for mennesker.  Altså handlinger som i seg selv gjør Gud vondt, men som ikke gjør mennesket vondt. Gud må derfor enten stole på menneskets lojalitet, eller lage vonde konse­kvenser ut av det. Vi er igjen inne på dette med samsvar mellom Guds verdiprofil, og menneskets. En forutsetning for idealsamfunnet er jo nettopp at det ikke må være noe avvik her.

Mennesket skulle jo være skapt i Guds bilde. Dersom en slik antagelse er riktig må vi få en konfliktspire for hele resten av evigheten. Dersom et menneske elsker et individ vil det være vondt å gjøre det individet vondt. De som blir frelst elsker jo Gud, derfor vil det være vondt for dem å gjøre Gud vondt. Hvorfor skulle det da være vits i å vise dem ekstra forferdelige konsekvenser av det? Jeg føler på en måte at vi nå har kommet langt ut på viddene. Straffen angår jo ikke lengre de ugudelige, det er jo snakk om forhold mellom Gud og de frelste. De ugudelige blir jo en uskyldig tredje-part, misbrukt i et spill som ikke angår dem i det hele tatt.

Imidlertid er argumentet om syndens konsekvenser i strid med uttalelser vi finner i "Mot Historiens Klimaks". Der sier EGW:

«I striden mellom Kristus og Satan under vår frelsers virksomhet her på jorden ble den store bedragers karakter avslørt. Ikke noe kunne så totalt tilintetgjøre universets sympati for ham som hans grusomme kamp mot verdens forløser. Frekt og gudsbespottelig fremsatte han krav om at Kristus skulle tilbe ham, med utfordrende dristighet førte han ham opp på fjelltoppen og på tempeltinden og la sin onde hensikt for dagen da han oppfordret ham til å kaste seg ned fra den svimlende høyde. Med utrettelig ondskap forfulgte han Jesus fra sted til sted og ansporet prestene og folket til å forkaste hans kjærlighet og til ved avslutningen å rope: 'korsfest ham, korsfest ham!' Alt dette vakte forferdelse og harme hos englene og alle skapninger i hele universet...

Nå viste det seg at Satans synd var uten unnskyldning. Han hadde åpenbart sin sanne karakter som løgner og morder. Det ble klart at den samme ånd som han hersket over menneskene med, ville han ha åpenbart hvis han hadde fått lov til å herske over himmelens beboere. Han hadde påstått at overtredelse av Guds lov ville bringe og opphøyelse, men resultatet var trelldom og fornedrelse.»

Universet har allerede sett syndens resultater. Ethvert levende menneske kan både se å føle det. Vi står på kanten av stupet. Menneskets prinsipper for forvaltning av skaperverket har spilt falitt. Synden har selv utspilt sin rolle. Er det nødvendig med noe tillegg her?

 

Guds lovs evige gyldighet

Tyngdeloven er ofte populær å ta frem, når det snakkes om lovens nødvendighet. Dersom tyngdeloven plutselig ble opphevet, sier predikanten, da ble det kaos. Universet ville bli ødelagt. Det er klart at Gud ikke kan oppheve den, endre den, tilfeldig etter eget forgodtbefinnende. Universet ville ende i total kaos. Hvordan ville det gå dersom et samfunn plutselig opphevet alle sine lover? Det ville blitt anarki, det ville blitt kaos. Slik er det også med den moralske lov. Den har evig gyldighet og kan aldri oppheves. Dersom du går opp på taket av en skyskraper og hopper ned må du ta konsekvensen av det. Gud kan ikke oppheve tyngdeloven for å redde deg. Slik er det også dersom du bryter den moralske lov. Det har en uunngåelig konsekvens: døden. Alle mennesker har brutt Guds lov. Derfor fortjener vi alle å dø. Hvordan kunne Gud redde oss ut av dette? Han kunne ikke oppheve loven. Derfor sendte han Jesus Kristus, for å ta vår straff. Men dette er betinget av at vi er villige til å ta imot hans offer. De som nekter dette må selv ta straffen, Gud kan ikke oppheve moralloven. EGW sier:

«Men det var ikke bare for å frelse menneskene Kristus kom til jorden og led og døde. Han kom for 'å gjøre loven stor og herlig' Ikke bare for at denne verdens beboere skulle akte loven som den bør aktes, men for at alle verdener i universet skulle innse at Guds lov er uforanderlig. Kunne dens krav være satt til side, så hadde Guds sønn ikke behøvd å gi sitt liv for å sone for overtredelsen. Kristi død beviser at den ikke kan forandres.»

Dette resonnementet inneholder nok dessverre en liten selvmot­sigelse. Du oppdager det ikke før du ser på morallovens innhold. Det er det to ting som jeg vil ta frem: Det ene er summen av budene som blant annet sier at du skal elske din neste som deg selv. Etter å ha gått igjennom forsvaret for torturen fant vi kun et gyldig motiv. Det var hevnen. Den harmonerer som vi har sett absolutt ikke med noen kjærlighet.

Det andre jeg vil ta fram er det sjette bud. Det sier at du ikke skal slå i hjel. Henrettelsen er altså et klart brudd på moral­loven.

Selve straffen i seg selv er altså et brudd på Guds lov. Gud må altså oppheve denne loven for seg selv for å kunne gjøre disse gjerningene. Dette er altså selvmotsigelsen at Gud må oppheve moralloven for å slippe å oppheve moralloven.

På dette kan man svare at Gud står over loven, og at den egentlig ikke gjelder for ham. Gud er «situasjonsetikeren par exellence» som CAJ sier det.

Men da kan jo Gud oppheve loven. Hvorfor kan han da ikke bryte loven for å frelse den fortapte, i stedet for å bryte loven for å straffe den fortapte?

 

 

Å forsvare vold er dårskap. Å forklare vold er dårskap. Vold kan kun forsvares med onde eller egoistiske målsettinger. Dersom man påberoper seg kjærlighetens og tilgivelsens prinsipper for å forsvare vold er det dårskap. Det er dømt til å mislykkes, det er lett å gjendrive. Voldsprinsippet er det eneste naturlige svar: Voldsutøveren er alltid den eneste ansvarlige for volden. Det nytter ikke å skylde på andre, og aller minst på ofret. De som forfekter denne læren er snar til å preke om moral. De påberoper seg nesten enerett. De snakker om smykker, klær, sex og musikk. Men dette er jo livets gleder. Hva er vel homofile samboer­forhold, gode erotiske filmer, øredobber, moteklær og popmusikk mot det å brenne folk i hjel? Tenk på å virkelig sette fyr på et levende menneske. Gå ut å se på dem, de fremmede menneskene, menn kvinner, ja, til og med barn. Kunne du tenkt deg virkelig å sette fyr på dem. De fleste mennesker i verden skal i følge denne læren lide denne skjebnen. Gå ut på gata å se på dem, på jobben, i barnehagen, over alt. Dette er ikke noen grå masse. Det er personer som deg og meg. Tillitsfullt møter de deg der ute i verden, de smiler, viser deg vennlighet og varme. Lite aner de at du tenker på en gang å falle dem i ryggen, aktivt delta i den anklagelsesprosessen som definitivt fører dem rett på bålet. Ikke rart at mange adventister finner livet tomt uten Kristus. De spør: Hva er meningen med livet? Se på den lille ettåringen som akkurat har lært å gå. Han finner små steiner på bakken, han fryder seg. Han går, faller litt, gråter litt, får trøst og går igjen. Går og går og går. Det er så moro. Konstant er han opptatt med å se, lukte, høre, smake. Hjernen er vid åpen for alle sanseinntrykk. Den suger til seg lærdommen, fryder seg og suger mer. Dette er meningen med livet. Hvorfor skulle det være noe mer?

 

18.4.5 Satans pine

"Satan blir straffet ikke bare for sitt eget opprør, men også for alle de synder han har fått Guds folk til å begå. Han får langt større straff en de han har bedratt. Etter at de ugudelige er utryddet, fortsetter han å leve og lide."

Om dette med Satans straff kan man gjøre seg mange refleksjoner. Parallellen til dette finner vi i de gamle Jødiske ritualer. Jødene måtte jevnlig ofre for å få tilgivelse for sine synder. Syndene ble symbolsk overført til altret i det aller helligste. En gang i året, på den store forsoningsdag, ble altret renset for all denne oppsamlede synden. Dette skjedde ved at synden ble overført på en geitebukk, som deretter ble jaget ut i ørkenen for å dø. (stakkars geitebukken, den skjønte vel ingen ting) Geitebukken er et symbol på Satan, som til slutt må lide for all den synd han har fått Guds folk til å begå. I dette finner vi den gamle lengsel etter å legge skylden for sine egne gale handlinger på andre. Det er den naive troen på at ansvar for onde handlinger kan overføres akkurat som penger på en bankkonto. Det hele er latterlig. Nå er det jo Satan som er årsak til all synd på denne Jorden, så hvorfor straffes han ikke for den synden de fortapte har begått? Da kunne jo de gått fri. Men her er det vel snakk om sperrede konti. Men så til hovedspørsmålet: Jesus har jo tatt Guds folks synder på seg, hvorfor må Satan gjøre jobben en gang til? Var kanskje ikke Jesu død på korset bra nok? Det virker på meg som om at kontoene tømmes to ganger, hvorfor? Hvorfor skal Satan betale noe som Jesus har betalt. Det hele blir jo til syvende og sist helt absurd. Det blir jo Satan som blir frels­eren, det blir jo han som tar synden på seg. Han ble jo «Såret for Guds folks overtredelser, knust for deres misgjerninger, straffen lå på han for at de skulle ha fred» (omskrivning av Es 53 4/5)

 

18.4.6 Begrepene tukt og hevn

Dersom begrepene tukt og hevn sammenlignes er det svært få som ikke kan skille dem fra hverandre. Tukt har noe med oppdragelse å gjøre. De fleste av oss har ingen problemer med å se hensikten med tukt. Selv dyrene tukter ungene sine. Dersom dyr, eller mennesker skal kunne fungere i en gruppesammenheng må de lære seg å oppgi litt av selvet til fordel for gruppen som helhet. Gevinsten ved at alle oppgir litt av seg selv, er at gruppen vil fungere. Den blir funksjonsdyktig. Dette hever livskvaliteten for den enkelte og for gruppen som en helhet. Dette med tukt er dypt nedfelt i våre instinkter. Det må ha eksistert så lenge mennesket har vært et sosialt vesen. Det har blitt fremhevet nettopp fordi det styrker menneskets totale overlevelses evne. Pga. at denne mekanismen er en så fundamental del av vår art, er det først i nyere tid vi har begynt å spørre hvorfor. Før har vi bare straffet hverandre automatisk, rett og slett pga. innebygde tilbøyeligheter. Dersom disse driftene blir for dominerene, er det ikke lenger snakk om tukt, men om hevn. Hevn fremmer ikke gruppens totale livskvalitet, men den tilfreds Iller driftene til den som hevner. Som regel er destruksjon og død resultatet av hevn. Men resultatet av tukt betyr fremgang for både det tuktede individ, og for hele sam­funnet. Tukt kan derfor med rette kalles behandling. Det som avgjør om en straff skal oppfattes som tukt eller hevn er resultatet av straffen. «På fruktene skal treet kjennes». Dersom resultatet av straffen blir et ustøtt bittert menneske, lem­lestelse eller død er det ingen tvil om at det snakkes om hevn. I motsatt fall, dersom mennesket vokser på behandlingen, er det snakk om tukt (jfr. diskusjon om rettferdighet og straff i grunnfilosofien).

Grunnen til at jeg tar dette opp her, er at disse begrepene har en sterk tendens til å bli blandet sammen i den kristne lære. I bibelstudier nr. 4 88, finner vi en lekse som har overskriften "Frafall og straff". Denne leksen behandler temaene straff, tukt og oppdragelse. Denne leksen avdekker klart hvor vanskelig de kristne har for å skille disse begrepene.

I leksens innledning heter det:

 

«Tukt er et bevis på Guds kjærlighet. "For herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av"(Heb 12,6) Den er også et bevis på at herren fremdeles verdsetter oss og har håp for oss. Så lenge han tukter oss kan vi være sikre på at han fremde­les arbeider med oss for å utvikle en sterkere karakter i oss og knytte oss fastere til seg selv, slik at vi ikke skal falle igjen»

 

Dette er reflekterte ord, ingen tvil om det. Her har man full forst­åelse for hva tukt er. Det som lager problemer er den sammenheng dette er satt i. Leksen er delt inn i fire avsnitt som har følgende overskrifter:

 

1 Oppbrent på grunn av fremmed ild.

2 De omkom på grunn av utilfredshet.

3 En sabbatsovertreder blir steinet

4 En gudsbespotter steines

 

Resten av leksen handler altså om tukt med døden til følge, altså hevn. Dette viser tydelig at forfatterne ikke har klart å holde begrepene fra hverandre. Nå skal det innrømmes at leksen inne­holder antydninger som viser at forfatterne må ha tenkt litt på dette:

 

«I hvert av de fem tilfellene vi studerer denne uken, var det personer som ikke bare opplevde tilbakefall, men fortsatte i regulært frafall som det ikke er botemiddel mot. Deres eksempel kan få betydning for oss som en advarsel om hva det fører til å ikke vende om. Hver enkelt av oss må selv avgjøre om tukten skal føre oss dypere ut i gjenstridig synd, eller om den skal lede oss til anger og omvendelse.»

 

Dette avsnittet inneholder klart og tydelig avskrekking-moment­et. De mennesker som omtales i disse fem tilfellene var klart håpløse tilfeller. Hverken Gud eller menigheten kunne noe for at de måtte drepe disse individene. Det hele virker som selvforsvar. Her kan jeg bare påminne om prinsippet om at voldsutøveren alltid er den ansvarlige. Dersom vi ser nærmere på disse sakene ser vi tydelig at selvforsvar her er utelukket.

 

Tilfelle 1 gjelder Arons sønner Nadab og Abihu (3.Mos.10). De skulle utføre sine hellige plikter ved altret. Dette ble dessverre gjort på gal måte. De brukte feil ild. Det antydes dessuten at de var lettere beruset. Det antydes også at det var første gang de tok fatt på sin hellige gjerning som prester. I våre dager pleier vi å være overbærende med mennesker uten erfaring. I dette tilfellet ble det ikke en gang gitt advarsel. De ble brent opp på stedet. Jeg kan ikke akkurat si at dette høres ut som noen trussel, hverken mot Gud eller mennesker. Avskrekkelse er det eneste som blir igjen av det.

 

Tillfelle 2,(4.Mos. 11) handler om noe så enkelt som at folk er lei av maten. De har over lengere tid levd av manna, som Gud sendte dem. Men nå begynner de å lengte tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Selv har jeg mange ganger vært lei av mat, det regner jeg som en menneskerett. Under krigen spiste min far stort sett lutfisk til middag hver dag i tre år. Det er klart at han fikk nok. Vi hadde aldri lutfisk hjemme. Slik er vi mennesker. Vi har en iboende trang til å variere på maten. Dette er naturlig. Vi vet alle i dag at det er nettopp et variert kosthold som er det sunneste for alle mennesker. Nå vet hverken jeg eller andre hva mannaen egentlig bestod av. Det kunne sikkert ha vært fullverdig kost, men det menneskelige instinkt om å variere kostholdet vil nok like fullt slå til.

For en slik "synd" gir altså Gud dem kjøtt som de dør av. Også her står vi tilbake med avskrekking som eneste motiv.

 

Tilfelle 3 (4.Mos 15.32) handler om en som gikk ut for å samle ved. Dessverre gjorde han det på feil dag. Muligens visste han det. Men han var kanskje en av de fornuftige som ikke fulgte loven på den jurid­iske måten. Han så vel ingen hensikt med denne loven, han trengte ved, så hvorfor ikke hente den? Fyren ble oppdaget, og stakkars han. De kastet stein på han til han døde. For en straff! På denne måten blir den juridiske lovtrelldom påtvunget folket. Folket fratas ansvaret for selv å kunne vurdere lovens hensikt. På denne måten følger en tvangsmessig suboptimalisering av lover, som alltid vil kvele den egentlige hensikten med loven. (dersom det var noen). EGW skriver i "Mot historiens Klimaks" om et begrep som hun kaller "Dyrets bilde" :

 

"Dyrets bilde betegner den form for frafallen protestantisme som oppstår når de protestantiske såmenn søker hjelp hos borgerlige myndigheter for å tvinge anderledes tenkende til å følge deres dogmer."

 

Gjennom hele denne boken tar EGW sterk avstand fra alt som heter samvittighetstvang, og her gir jeg EGW 100 % rett. Å tvinge et menneskes samvittighet er totalt uakseptabelt.  Dessverre er det nettopp dette vi står overfor i dette eksemplet. Religiøse påbud påtvinges mennesket ved hjelp av rå maktbruk. Jeg synes EGW virker rett og slett schizofren på dette punktet. Jeg har nemlig aldri sett noen tatt så stor avstand fra det ,og samtidig forsvare akkurat denne praksis. Det siste tilfellet er enda et klart eksempel på akkurat det.

 

Tilfelle 4 (3.Mos. 24.10) handler om en Gudsbespotter som blir steinet.

«En gang hendte det at sønnen til en israelitisk kvinne og en egypter fra de blandede folkeslag som hadde fulgt med israel­ittene fra Egypt, forlot sin anviste plass i leiren. Han gikk inn på israelittenes område og påstod at han hadde rett til å slå opp teltet der. Men dette var forbudt ifølge Guds lov, for etter­kommere av egypterne var avskåret fra israelittene inntil tredje generasjon. Det oppstod et motsetningsforhold mellom ham og en israelitt, og da saken ble henvist til en domstol tapte han den. Han ble rasende og forbannet dommeren, og i diskusjonens hete spottet han Guds navn. Straks ble han ført frem for Moses. På et tidligere tidspunkt var det blitt bestemt at "den som banner sin far eller mor skal visselig late livet". Men det var ikke sagt hvordan et tilfelle som dette skulle behandles. Forbrytelsen var så forferdelig at man mente at det var nødvendig med et spesielt påbud fra Gud. Mannen ble holdt i varetekt inntil Herrens av­gjørelse forelå. Gud selv felte dommen, og den gikk ut på at overtrederen ble ført utenfor leiren og steinet til døde. De som hadde vært vitne til mannens synd, la hendene på hans hode og bekreftet at anklagen mot han var sann. De kastet deretter de første stenene, og folket som stod omkring tok del i fullbyrdelsen av dommen. Deretter ble det kunngjort en lov med henblikk på lignende forseelser: "Du skal tale til Israels barn og si: Når noen banner skal han lide for sin synd. Og den som spotter Herrens navn, skal late livet, hele menigheten skal steine ham; enten det er en fremmed eller en innfødt, skal han steines når han spotter Herrens navn."

 

Dette er historien slik EGW har gjengitt den i «Historiens Morgen». Når man leser en slik eldgammel historie synes man litt synd på de primitive folkestammene. Det menneskelige intellekt var desverre ikke kommet lengre. De hadde lite å bygge sin kunnskap på. Men jeg stiller meg stadig spørsmålet om mennesket i våre dager virkelig er kommet så mye lengre. EGW avslører her at hun har latt seg smitte av den samme primitive tenkning. Dette på trass av at hun faktisk levde langt inn i vårt eget århundre, og hadde tilgjengelig en all moderne filosofi. La meg beskrive denne historien i moderne termer. Historien forteller uten tvil om de gamle israelitters gjennomførte rasisme. Rasismen var kommet så langt at den var nedfelt i deres lovverk. En mann protesterer høylyd på denne rasismen. Demonstrativt forsøker han hå å knekke israelernes stolthet. Den israelitiske dommeren hadde han ikke mye til overs for. Hverken han eller dette skjeve lovverket. Dette holder jeg med ham i. Modig sa han sin mening rett opp i ansiktet på dommeren. Dette hadde man faktisk ikke regnet med at noen skulle våge. Og for å hindre gjentakelse endrer man lov­verket slik at man med loven i hånd skal kunne gjøre det man helst vil, nemlig å pine stakk­aren ihjel. I dag er det, i vår kultur, heldigvis slutt på den tiden man stod med lua i handen og sa ja og ammen til prester og embedsmenn. De, som alle andre, må tåle å bli motsagt. Det er jo dette som fører verden fremover. Det var jo det hele del A dreiet seg om, nemlig det å kunne utveksle meninger i fred og fordragelighet, bygge opp i stedet for å rive ned. Denne historien får en like tragisk utgang som de andre. Mannen brøt en lov som ikke eksisterte. For å demonstrere sin makt statuerer lederne et eksempel. Avskrekkingen ble det eneste resultat, og det har virket like ned til våre dager.

I grunnfilosofien har vi drøftet tukt av et helt folk. Vi har her vist hvordan volden kommer til kort i alle henseender. Det er riktig nok sant at man kan løse problemer på kort sikt v.h.a. avskrekking. Men det som gjør den farlig er de langsiktige virkningene, som er alt annet enn positive, og kanskje også irreversible. Det er derfor ingen tvil om at summariske rettsaker og vilkårlige henrettelser er totalt uegnet som redskap til å styre et helt folk mot idealsamfunnet. I tillegg er det moralsk uakseptabelt.

 

Som vi har sett er tukt og hevn svært innvevet i hverandre i den kristne terminologi. Dette gjør at man uten å blunke kan kalle Guds hevn for barmhjertig og kjærlig. Man bare henviser til straffens oppdragende effekt i dagliglivet, og viser til dens nødvendighet i samfunnet. Men som vi har sett holder dette absolutt ikke mål. Man vekker ikke opp folk for å oppdra dem i kjærlighet før man utsletter dem for godt. Logikken slår her totalt feil. Det eneste man står igjen med er den oppdragelseseffekt dette kan ha på Guds folk. Dette minner særdeles om avskrekking.  I bibelstudier nr. 5 for 1989 stiller man spørs­målet: "Hva er hensikten med dette avsnittet av dommen?" Her konkluderes det med at "Ingen vil noensinne mer ønske å gjøre opprør mot ham."

Grunnen for å vekke opp mennesker, pine dem med ild og utslette dem er altså at ingen noensinne mer skal gjøre opprør. Jeg var fristet til å lege til ordet "våge". Er dette et ideelt samfunn, bygd på vold og avskrekking?

 

18.4.7 Konklusjon

For en tid siden så jeg et fjernsynsprogram om narkotikapro­blemene i norske fengsler. Her kom det fram mye interessant. Vi fikk møte flere personer som hadde fått tidels strenge straffer for narkotikaforbrytelser. Narkotika er forferdelig, og samfunnet må gjøre hva det kan for å bekjempe ondet. Det er forståelig at man reagerer følelsesmessig på folk som tjener penger på andres undergang, og det ble uttalt i programmet at mange følte at ingen straff var streng nok for disse forbrytelsene. Det var her professor Johs Andenes skar igjennom og vågde å spørre hva samfunnet som helhet var best tjent med. Flere eksempler viste at fengslene gjorde forbryterne verre. Man kunne saktens få dem stoffrie, men selvtilliten ble knekt. troen på seg selv, samfunn­et og myndighetene forsvant. Tilbake sto tomme mennesker, totalt uforberedt på det samfunn de skulle møte etter endt straff. Ja en av fangene sa det så sterkt, "hva skal de egentlig med meg, hvorfor kunne de ikke likegodt gitt meg en kule" De fleste havnet rett inn i miljøet igjen, kanskje denne mye mer hardkokt en noen gang. Det ble sagt rett ut at fengslet ikke var noen behandlings­institusjon, det var en straffeanstalt. Men hva har samfunnet tjent. Sannsynligvis ingenting, vi har tvert imot tapt. Det kom for noen år siden en kriminalmelding fra justisdepartementet. Denne inneholdt nye tanker om kriminalomsorgen. Man la hoved­vekten på behandling og selvforsvar. Denne meldingen viste seg svært lite gjennomførbar. Dette henger nok sammen med folks forkvaklede rettferdighets begrep, som de har fra den kristne tenkning. Her erstattes behandling med hevn, og selvforsvar med avskrekking. I den adventistiske helveteslæren er disse tanker gjennomført til det absurde. Man vekker folk fra sine graver, kun for å hevne seg. (avskrekkingen faller her bort så hevnen står igjen alene) Deretter sendes de tilbake til det intet de en gang kom fra. Alt til ingen nytte for hverken Gud eller menn­esker. På denne læren avsløres EGW som den primitive tenker hun er. Her er det ikke snakk om mål og mening, men utelukkende rituelle umoralske handlinger. Handlinger som, til syvende og sist, tilfredsstiller de gamle bibelskribenters, og kanskje EGWs hevntørst. Personlig tar jeg sterkt moralsk avstand fra dødsstraff og tortur, både i fortid, nåtid og fremtid. Vold har aldri vist seg å løse noen problemer, og jeg tror ikke den gjør noe positivt i dette tilfellet heller. Det er da merkelig at Gud og Guds folk her løser sine problemer på samme måte som mange av de fortapte prøvde å løse sine problemer, nemlig gjennom vold. Men var det ikke nettopp derfor de havnet på den gale siden?