Fortapelsen

Kommentar

Denne refleksjonen ble skrevet på 80 tallet, som en del av bokprosjektet «På tvilens grunnvoll». Det er mange rariteter og spenningsmomenter i den kristne religionen. En av dem er forestillingene om helvete og fortapelse. Disse forestillingene er i vår tid blitt mer og mer problematiske fordi de stemmer mindre og mindre etter hvert som guds-forestillingen er blitt humanisert i takt med den kulturelle utviklingen. Dette lar seg best forstå gjennom å ta inn over seg den historiske utviklingen av disse forestillingene. Etter hvert som forestillingene utvikler seg vil man pådra seg nye «lik i lasten», dersom man opprettholder ideen om at dette handler om ufeilbarlig guddommelig inspirasjon. For hver omdreining i forestillingen, kommer nye begreper, nye doktriner og alt skal samlet forenes med de gamle dogmer. Det jeg prøver på her er å skissere denne historien og å påvise hvordan en ubetinget tilslutning til forestillingen skaper alvorlige logiske og moralske problemer.

Selvsagt er utgangspunktet for en slik analyse, en etisk teori, et begrepsapparat, en logikk og en filosofi, som selvsagt er mulig å avvise fordi den ikke har noen autoritet. Og sant nok er dette neppe noen objektiv vitenskapelig fremstilling. Det er uttrykk for et enkeltmenneskes alene kaving med vanskelige spørsmål. I min tid hadde jeg mange diskusjoner med forskjellige adventister. Og mitt inntrykk i dag er selvsagt at dette har mye med retorikk å gjøre. Jeg var, og er naiv. Jeg tok alle argumenter fra mange diskusjoner alvorlig og satte dem opp mot hverandre og selvsagt går ikke dette på noen måte i hop. Jeg tenker på meg selv som et naturlig filosofisk tenkende menneske, mens mange av dem jeg møtte var typisk religiøst tenkende mennesker.  Det måtte bli kollisjon. Men det er opplagt at fortapelsesdogmet for meg vil forbli en del av det jeg kaller for min livsutfordring. Jeg har vært plaget av det siden jeg var liten gutt og det har definitivt vært med som en inspirasjonskilde til forsøket på å formulere andre (bedre?) alternative måter å tenke på. Det var nok, i sin tid, også sterkt medvirkende til at jeg etter hvert følte meg sikker på at en slik gud neppe har noen reell eksistens i virkeligheten. Men en annen vesentlig konklusjon er jo at selv om dette vesenet skulle eksistere, så ville ikke jeg ha kalt det for Gud. Dette, at jeg som menneske, faktisk kan innta den posisjonen at jeg faktisk tillater meg å stille krav i forhold til gudetittelen, var frigjørende for meg, men samtidig også en frekk og opprørsk ide i min samtid. Mitt svar på det er subjektivismen.

Jeg har gått gjennom disse tekstene fra 80-tallet, linket dem opp mot eldre og nyere refleksjoner, fikset på setninger og formuleringer. Men stort sett er teksten original, og den bærer selvsagt preg av sin tid.

18.2 Fortapelsesdogmets opprinnelse og utvikling

En adventist foreleste en kveld om dette med suggesjon og mystiske opplevelser. De fleste av disse fenomener ble, som vanlig, forklart med Satans bedrag. Satan kan tale direkte til oss i våre tanker. Da han åpnet for spørsmål på slutten stilte jeg han følgende spørsmål: Hvordan kan vi skille mellom den hellige ånds, stemme og Satans stemme i våre tanker? På dette svarte han at vi ikke kunne stole på våre følelser, deretter tok han et langt eksempel om innbilt graviditet, og pratet seg bort. For å pense han innpå igjen, gjentok jeg hans mistillit til følelsene, og spurte hva vi da kunne stole på. Som ventet gikk svaret ut på at vi måtte lete etter åpenbaringen utenfor oss og her var Bibelen det beste alternativ. Jeg bad han da å begrunne nærmere hvorfor Bibelen var det beste alternativ. Jo, Bibelen var et klart koherent system. Dvs. et system uten selvmotsigelser. Jeg antydet da at det fantes en mengde logiske systemer uten indre selv­motsigelser, uten at disse behøvde å ha noe med virkeligheten å gjøre. Dette var han enig i, og slo da fast det jeg ville frem til, nemlig at Bibelens autoritet var en påstand. Men påstanden kunne begrunnes. Når han snakket om koherens i systemet, mente han først og fremst at systemet var moralsk entydig. Bibelen gav en moralsk lov som var absolutt gjeldende til alle tider, og som var fullkommen. I alle andre religiøse systemer finnes det selv­motsigelser om rett og galt. Spesielt henviste han til den kinesiske yin-yang fil­osofien, hvor noe aldri kunne være helt yin eller yang. Jeg sa ikke mer. Jeg hadde fått mitt svar. Noen måneder tidligere var hadde jeg grovskrevet kapittel 18 som er hovedkapitlet i denne boka. Konklusjonen her er nettopp den etterlyste moralske selvmotsigelse. Jeg er ikke i tvil om at enhver adventist kan bortforklare de motsigelser jeg beskriver her. Men for meg er de utvetydig. Det skal mye teologi til for å få dem bort. Selv ser jeg meget enkelt på det.  Formelen er:

 

Guds kjærlighet * Guds rettferdighet * Guds allmakt = Garantert frelse.  ( = GF)

 

Når Gud sier at han er allmektig, trekker jeg den ytterste konsekvensen av det. Når Gud sier han elsker alle mennesker trekker jeg den ytterste konsekvensen av det. Jeg også så naiv at jeg tror at alle mennesker vil velge det de tror er best for seg selv. Årsaken til at de velger feil er: Resurser, karakter, mot og modenhet. Men dette er kun ressurser som Den Allmektige Gud gir oss alle. Og det vil han gjøre fordi han er kjærlig og rettferdig. Disse tre fakta tilsammen gir et uunngåelig resultat. Alle mennesker må bli frelst. Men hva sier Bibelen gjennom adventistiske øyne, jo at mesteparten av oss mennesker skal lide en fryktelig fortapelse. Her er selvmotsigelsens kjerne. Mange mennesker har sett det før meg, mange kommer til å se det etter meg. Ingen lære er så anstøtelig for den ærlige tviler som fortapelsen. Jeg har satt meg fore å gå grundig gjennom den adventistiske måte å bortforklare dette på. Her er fantasien meget stor. Men det holder ikke mot en kritisk analyse.

Dersom vi skal forstå hvordan disse motsigelsene har oppstått må vi se dem på bakgrunn av den utvikling som læren har gjennomgått. Jeg tar meg den frihet å fremstille denne utviklingen slik jeg tror den kan ha foregått. Det er selvfølgelig mulig at jeg tar feil, fordi det hele bare bygger på indisier. Det vi vet om psykologi, om sosial og kulturell utvikling og ikke minst jødenes blodige historie, et imidlertid meget sterke indisier. Vi må heller ikke glemme at vi bare ser på et fragment av religionen, og at en full utredning ikke kan gis uten å ta med utviklingen av religionen som et hele. Dette har jeg hverken kunnskaper eller resurser til. Framstillingen må derfor fortone seg sterkt forenklet for den avanserte teolog.

 

Den læren vi kjenner i dag er et resultat av en lang utvikling som hadde sin spede begynnelse i den tidlige jødedom. Den kan sees på som lagdelt da den består av fragmenter fra de forsk­jellige epokene i ut­viklingen. Utviklingen starter med den menneskelige psykologi. Jødene levde et hardt liv. De hadde fiender over alt, både utenfra og innenfra. Hva er vel da bedre enn å alliere seg med verdens sterkeste makt, Jahve? Jahve ble etterhvert guden over alle guder, det var ham som skulle stå israelittene bi, og få dem igjennom alle vanskelighetene på en trygg og god måte. Man finner lite tanker om frelse og fortapelse i mosebøkene. Det kan tyde på at jødene var mest opptatt av Guds hjelp i dette livet.

Tanken om et kommende liv kan ha vært nokså ukjent. Selv på Jesu tid var det Jødiske fraksjoner som ikke trodde på noen oppstandelse. Det var saddukeerne. De anerkjente kun de fem mosebøkene. Det vi spesielt skal merke oss i denne utviklingen er humaniseringen av gudebildet. Den abrahamittiske religionen hadde et polyteistisk utgangspunkt. Hvert lille sted hadde sin egen gud, som regjerte i sitt lille lokale område. Om man skulle reise noe sted, gjaldt det å holde seg inne med de gudene som var involvert i de områder man dro gjennom. Kanskje var også gudene innblandet i gnisningene menneskene i mellom. På den måten kunne det kanskje være viktig å ofre og gjøre det som måtte til for, til enhver tid og ha guden på sin side mot de andre. Forholdet til gudene handlet både om beskyttelse og hjelp. Men det kunne også handle om at gudene ble sinte og sinte menneskene ulykker og sykdom. Bibelen forteller historier som antyder rivalisering mellom gudene. Det kom jo til regelrett styrkeprøve mellom Baal og Jahve (1 Kong. 18). Opp i all denne rivaliseringen er det ikke vanskelig å forestille seg at ideen om en super-gud, større og sterkere enn alle andre dukket opp. Den gammeltes­tamentlige gudsforestillingen har sannsynligvis utgangspunkt i utvikling av en forestilling om en slik altomfattende gud. Menneskets skjebne avhang fullstendig av gudens lune. Mennesket hadde intet valg. Daglig ofret de for å unngå gudens vrede. Jobs bok er en reaksjon mot dette gudebildet. Konklusjonen i Jobs bok er at Gud fritas skylden for sykdommer og ulykker som rammer mennesket. Vi møter Satan som er den egentlige ansvarlige. Med Jobs bok starter humaniseringsprosessen av det jødiske gude­bildet. Gradvis utvikles tanken om en himmel og et evig liv seg hos jødene. Men et liv i lykke og harmoni forutsetter at vi blir kvitt plage­åndene våre. Det gjelder ikke bare ekle innsekter, sykdommer og ulykker, det gjelder også andre mennesker. De vi ikke liker, de vi hater. Jahve er jødenes krigsgud. Han er med Israel, og mot alle dets fiender. Det er ingen motsetning i det at Gud passer på Israels barn, mens han pålegger dem å massakrere de andre. Det er sånn en Gud er på denne tiden. Guden er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Det er en Gud som på ingen måte er nøytral.

I Midtøsten har alltid hatet vært en sterk ingrediens i følelses­livet. De fleste av Bibelens skribenter var forfulgt, eller de følte seg forfulgt. Mange ble tatt til fange, hånet og drept. Jeg forestiller meg at hatet ikke var noe mildere på denne tiden. Nøkkelen til for­tapelseslærens opprinnelse finner vi i Sal. 73:

 

«Men jeg var nær ved å snuble, mine føtter holdt på å gli ut. For jeg ble harm på de hovmodige, jeg så at det gikk de ugudelige vel. De har jo ingen plager, de er friske og velnærte. Menneskers møye er de fri for, de blir ikke rammet som andre... Ja slik er de ugudelige som alltid er trygge og øker sin rikdom. Forgjeves har jeg holdt hjertet rent og vasket mine hender til tegn på uskyld. Enda jeg ble plaget hele dagen, hver morgen ble jeg tuktet…

Så grublet jeg for å skjønne dette; det var pinefullt for meg -til jeg gikk inn i Guds helligdom, da skjønte jeg hvordan det går dem til slutt. Ja du fører dem ut på glatte veier, du lar dem falle og gå til grunne. Å hvor brått de går til grunne, de blir revet bort og ender i redsel...»

 

Det er ikke tvil om denne mannens inderligste ønsker. Disse blir gjort til Guds vilje. Dermed er det gjort. Fortapelseslæren har sitt utspring i hatet. Man ønsket sine fiender det verste man kunne tenke seg. Parallelt med tanken på det evige liv utvikles også tanken på den evige straff seg. Olav Moe sier i boken "Evig Liv Evig Død" at helveteslæren var godt utviklet allerede på Jesu tid. I og med at disse ideer gror fast kommer uvegerlig neste spørsmål opp: Hvem går fortapt, hvem blir frelst? Det er liten tvil om at den viktigste betingelsen for å bli frelst var at man var Jøde. Dette kvalifiserte ikke uten videre til frelse, men det var en avgjort betingelse. Hedningene var sjanseløse. Dette begrunner jeg med historien i Apg. 11 der Peter forteller om et syn han hadde. I synet fikk Peter beskjed om å spise uren mat. Dette ledet Peter og de andre til følgende konklusjon «Så har da Gud også latt hedningene få vende om å vinne livet» (Apg. 11.18).  Denne konklusjonen tar avstand fra datidens Jødiske ideer om en rasebestemt frelse. I og med at denne begrensningen forsvinner, forsvinner også mesteparten av det naturlige grunnlaget for utvelgelsen. Kristenheten beholder frelse/fortapelsesdogmet men en ny utvelgelseslære må utvikles. Her finner vi faktisk spiren til splittelsen mellom Den Katolske Kirke og Protestantismen. Det første naturlige svar på denne utfordringen er tanken om den frie vilje. Den som tror, blir frelst, den som ikke tror blir ikke frelst. Det er vårt eget ansvar. Dette gir også rettferdighetsbegrepet et mer logisk innhold: Øye for Øye - tann for tann. I det nye testamentet avspeiler det seg to forskjellige syn på denne saken. Selv om dette kan bortforklares, er ikke jeg i tvil. Jakobs Brev er gjerningenes brev, mens Paulus og til dels Peter har klar overvekt på tro og delvis også Guds forutbestemmelse. Både Peter og Paulus kan forstås dit hen at viljen slett ikke er fri, den er totalt underlagt Guds makt. Dette kommer jeg nærmere inn på senere. Det er ingen tvil om at det her ligger en kilde til konflikt. Den katolske kirke utvikler sin gjerningskristendom til det abnorme. Det hele kulminerer i avlatshandelen. Man kunne kjøpe frelsen: «Når pengene i kista klinger, sjelen ut av skjærsilden springer». Det var dette, reformatorer som Martin Luther og Jean Calvin reagerte så sterkt mot. Martin Luther forkastet Jakobs Brev. Calvin gikk mye lengre. Han proklamerte læren om den slavebundne vilje. Gud var alt, mennesket var for støv å regne. Det var totalt prisgitt Gud. Ingen ble frelst av egen fortjeneste. De kunne ikke en gang velge selv. De ble frelst dersom Gud viste miskunn og utvalgte dem. Luther prokla­merte læren om rettferdig­gjørelse ved tro. Her blir menneskets med­virkning til frelsen gjort ubetydelig, men dog så betydningsfullt at det avgjør frelsen. Forholdet mellom tro og gjerninger er et umulig spør­smål. På den ene side blir folk frelst ufortjent, ved Guds nåde og ved Jesu død på korset. På den annen side har de som går fortapt valgt det selv. De har fortjent det. Dette er fortsatt for meg et uløst problem, for hva er det egentlig da som skiller den frelste fra den fortapte? Men før jeg går over på dette tema, vil jeg si litt om innholdet av straffen.

 

Med folkelynne og personlighet forandrer dette innholdet seg. Vår kultur har utviklet seg til stadig å se mer rasjonelt og humant på begrepet straff. Mens det på Jesu tid var nesten utelukkende snakk om hat og hevn, snakker vi i dag om behandling og selv­forsvar. Dette har selvføl­gelig også påvirket den kristne tenkning. C.S.Lewis sier i boka "Refection on the Psalms" følgende:

 

«De gamle Jøder - motsetning til oss- tenker på dommen som en jordisk rettsforhandling. Forskjellen ligger i at den kristne forestiller seg saken som en kriminalsak med han selv som mannen på tiltalebenken. Jøden tenker på saken som en sivil rettsak med seg selv som anklager. Den ene håper på frikjennelse, eller snarere tilgivelse; den andre håper på en rungende triumf, med klekkelige skadeserstatninger.»

 

Dette sitatet sier utrolig mye om fortapelsens opprinnelse og innhold. De gamle Bibelske skribenter så på fortapelsen og dens innhold som en tilfredstillelse av deres hat. De ville ha sin hevn. Jo verre denne var, jo større ble tilfredstillelsen. Jødenes historie er en lidelses historie. De har vært forfulgt nesten til alle tider. Deres profeter, som til og med ble forfulgt av sine egne, overgikk hverandre i hevntanker. Og de priste Gud for at hans vilje var deres vilje. Helveteslæren ble etterhvert opptatt i hele folket. Folkets vei var full av blod og urett. Vi har før drøftet voldens utelukkende negative inn­flytelse på et folk. Dette skader den kollektive bevissthetens. En skadet bevissthet kommer som regel i konflikt med seg selv. Man begynner å frykte sine egne voldstanker. Jødene ble etterhvert redd seg selv. Deres kollektive bevissthet, som for dem manifesterer seg som deres gud, viser gang på gang sin vrede mot sine egne. På denne bygrunn får frelsen en mening som selv vår tids teologer har vanskelig for å fri seg fra. Jødene utviklet en sterkt rituell gjerningsreligion. Den kollektive frykt for Gud kanaliseres ut i en mengde lovgjerninger som skulle demme opp mot Guds vrede. Men frykten produserte nye løsninger. I GT. finnes det over 300 forutsigelser og betrak­tninger om den forventede messias. Han som skulle gjøre ende på deres skyld for alltid. Dette er kanskje sterkest betonet i Esaias 53 : "Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom." På Jesu tid må tiden ha vært moden, ja nesten overmoden for en messias til å stå frem. Jesus må ha fattet poenget og benyttet seg av det. I kristen­dommen synker anklagelsesaspektet ned mot et minimum. Tilbake sitter skyldfølelsen eller selvanklagelsene. Man er selv tiltalt. Man er pr. def­inisjon syndere. Man sitter nesten utelukkende igjen med frykten for Jødenes gamle skadede kollektive bevissthet som representeres ved Gud. På denne bakgrunn er Jesu død på korset blitt noe fantastisk noe. Dette forklarer de mange paralleller mellom jødiske ritualer og frelseslæren. Hebreerbrevet gjennomgår disse parallellene i detalj. Men oldkirken har fått et nytt problem å stri med. Guds kjærlighet får en sterk manifestasjon i døden på korset. Dette er vanskelig å forene med de Gamle Jøders «Vredens Gud».  Noen tør tenke tanken helt ut : det er da noe menings­løst i dette med den uendelige pine. Det logiske svar på dette er å gjøre straffen meningsfull. Det første forsøk på dette ble lansert av Origenes.  Det var apokatastsasislæren som går ut på at forløsningen i Kristus gjennom en uendelig utvikling hinsides død og grav skal føre alle personlige skapninger tilbake til samfunnet med Gud. Dette gjaldt også Satan. Dette ble avist både i Østen og Vestens kirker. Den katolske kirke må likevel ha blitt smittet av denne tenkningen, fordi læren om skjærsilden bærer tydelig preg av den samme filosofi. Alle mennesker som døde måtte tilbringe en tid i skjærsilden før de slapp inn i himmelen. Små syndere slapp fort igjennom, mens store syndere ble lengre. De største synderne slapp aldri ut, de endte i helvete. Der ble de til evig tid. Denne tenkningen passet meget godt med den katolske praksis. Ved å oppgi seg selv her i livet, pine og plage seg, kunne man minimalisere tiden i skjærs­ilden. Munkevesens store motto var: «Herre skjær og brenn meg her i tiden, men spar meg i evigheten». Protestantismen har alltid sett på skjærsilden som et katolsk misfoster som ikke kan begrunnes v.h.a. Bibelen. Under reformasjonen ble denne læren, sammen med gjerningsreligionen, forkastet. Likevel overtok protestantene læren om den evige pine, og dermed måtte de også adoptere den gamle hedenske forestilling om en udødelig sjel. Denne stammet fra Platon, og var tidlig sneket seg inn i den katolske kirke både direkte og via den jødiske arv. Men læren om skjærsilden inneholdt en logikk som protes­tantene mistet, nemlig det at store og små syndere fikk ulik straff. Dessuten mistet de enda et meget viktig poeng: straffens hensikt. Skjærs­ilden hadde en positiv utgang for de aller fleste. Når enden er god er allting godt. Dersom behandlin­gen, som måtte til for å komme inn i himmelen, var skjærsilden så hvorfor ikke. Jeg er sikker på at mange ville valgt det fremfor en evig utslettelse. Læren om skjærsilden har derfor en logisk helhet over seg som protestantismen mistet. De tok bare med seg et fragment av læren, nemlig det verste; det var helvete, den evige pine. Etterhvert som humanismen smitter inn i kirken vakte selvfølgelig dette vanvittige synet på fortapelsen mer og mer anstøt innenfor mange protestantiske kre­tser. De teologer som ønsker å beholde læren som den er, konstruerer en hel teologi for å forklare helvetes­læren på en logisk måte. Her blir Gud gjort til en tosidig, eller dualistisk person. Du kan møte han som kjærlighetens Gud, eller du kan møte han som hevnens Gud. Valget er ditt. Du har en udødelig sjel. Du selv bestemmer dens skjebne. I boken "Evig Liv Evig Død" blir nettopp denne læren forsvart. Her finner vi mye interessant lesning. Og det sier mye om de lærde teologers nærsynte og feige tankegang.  Dette avsløres gang på gang. De er redd. De gnages av fryktens skygger fra fordums tid. Ingen av dem sier direkte hva de selv føler, de beskriver bare det de oppfatter Bibelen sier. Han er den sterkeste. Så la da han lov få råde. Så redder de i alle fall sitt eget skinn. Dette er systemrelatert moral på sitt verste. Egoismens høyborg. La meg sitere to av forfatterne:

 

Leiv Alen formulerer sitt aksept slik: «I det hele tatt gjelder det her som ellers i troens usynlige verden at det ikke er rådelig å tenke ut over eller på tvers av Guds ord i Bibelen, hvor fristende det enn kan være»

 

Sverre Aalen:

«Det moderne menneske forsøker å løse vanskeligheten ved mest mulig å fjerne de strenge trekk fra gudebildet. Bibelen går den motsatte veien. Den fjerner ikke strengheten fra gudsbildet, men forbinder den tvert om fast med Gud selv, sånn som vi i det foregående har sett. Og dette er jo forståelig. For bare ved å føre livets og dødens og straffens strenghet tilbake på Gud kan en med rimelighet fastholde den. Bare det strenge og anstøtelige som Gud selv gjør, kan mennesket akseptere som rett og riktig, selv om det ikke forstår det»

 

(En liten digresjon: Her ser vi et tydelig eksempel på hvordan troen kan ødelegge kunnskapsoppbyggingen. Dette at man ikke tør tenke fritt. Samtidig sier man at man elsker sannheten. )

 

Helveteslæren forsvares på flere innfløkte måter. For det første nevnes dette med helhetsfilosofien om den før nevnte dual­istiske Gud. Dette kan nok tildes være riktig. Det ser ut som om humanistene må endre det gamle gudebildet for å få det hele til å stemme. Her er et sitat av Sverre Aalen (fra den samme boken)

 

«Også for den (kristendommen) gjelder at den bare kan la den være det den er som en helhet, eller rettere sagt det den var i sin opprinnelige form. De som vil reformere den ved å tilpasse dette gudebilde til humanistens, oppnår bare å blande sammen strukturer som ikke kan forenes. Og la meg understreke at det her ikke dreier seg om en slags filosofisk påstand fra min side, men om en rent historisk innsikt som den nyere forskning de siste 20-30 år har funnet frem til. De som i dag taler om at kristendommen må følge med i den "religiøse utvikling" eller lignende, bør vite at de taler et helt annet språk enn den nyere religionshistoriske og teologiske forskning. Der er ikke mange begreper som den nyere religionsforskning har vært så ivrige etter å kaste på skrap­haugen som utviklingstanken»

 

Det er mulig at Aalen her treffer spikeren på hodet uten å vite det. I takt med fortapelse/frelseslæren endres gudebildet seg. Gud er ikke den samme for mosebøkenes skribenter som han var for Paulus. Han er ikke den samme for Paulus som han er for Aalen og han er ikke den samme for Aalen som for Ellen G. White osv. Gudebildet endrer seg med tid, kultur og person.

De lærde teologer har også saktens funnet en klar hensikt med den evige pine. Det man bygger på er at Guds lov er evig, og at synd mot denne loven aldri kan bli tilgitt. En total utslettelse, eller annihilasjon betraktes som en stilltiende seier for synden:

 «Den egentlige begrunnelse ligger også her i ønsket om å komme forbi den evige straffelidelse, men uten helt å styrke tanken om fortapelsen. Som bibelsk begrunnelse påberoper man seg gjerne at de nytestamentlige begreper for fortapelse (ødeleggelse og lign) skal tas "bokstavelig" i betydning av tilintetgjørelse. Men som det vil fremgå av de eksegetiske og bibelteologiske bidrag til vårt arbeid, er dette en helt feilaktig forståelse av hva Det nye testamente sier om saken. Det hele er i virkeligheten en typisk nødutvei, og da den heller ikke kan støtte seg til noen gjen­nomført filosofisk helhetsanskuelse, har Annihilasjonsteorien bare sjelden funnet noen fremtredende teologisk talsmann.

Hovedsvakheten er også her at den bibelske domstanke kommer til kort. Man mener riktig nok at man ved å oppfatte dommen som en tilintetgjørelse gjør Guds rettferdighet gjeldende på en skåns­ommere enn den kirkelige lære, og vi kunne saktens ønske at det var mulig. Men på denne måten oppnår man bare å oppløse det som er selve pointet ved Guds rettferdige dom over synden, nemlig Guds lovs evige gyldighet for alle skapninger og dermed også for dem som gjør definitivt opprør mot den forsoning som tilbys i Kristus. Om disse ganske enkelt forsvant inn i døden eller dommen, ville det på sin måte bety ondskapens tause triumf, en evig bekreftelse av den verdslige livsvisdom som Paulus gir følgende formulering: "Dersom de døde ikke oppstår, da la oss ete og drikke, for i morgen dør vi!"(1. kor 15.32) Mot dette betyr Jesu tale om "dommens oppstandelse" som det evige motstykke til "livets oppstandelse" (Joh. 5.29) at menneskets gudsfor­nektende livsvisdom for evig skal gjøres til skamme. Den evige straff som oppstandelsen innleder for vantroen, består nemlig i at det fortapte menneske ubønnhørlig må eksistere under Guds egen fornektelse av hver den som har fornektet Kristus (jfr. Luk 12.9)» (Leiv Aalen "evig liv evig død")

 

Den evige pine har med dette fått et logisk mål og en mening, men problemet er ikke løst med det. Svært mange har opp igjennom årene tatt kraftig anstøt av denne tenkningen. Argumentasjonen er nok ok, men konklusjonen er jo så forferdelig at det skal mye hat til for å svelge den personlig. Det finnes jo selvfølgelig en del slike personer, og noen av dem har til og med kost seg med tanken:

 

«De fordømte i pine skal være et skuespill, en hellig øyenslyst for de salige i himmelen. De skal gå ut og bese sine fordømte foreldre, sine fordømte barn og sine fordømte søsken, og alle disse helvetesbranner skal være dem en øyenslyst»

 

Disse linjene står i en norsk huspostille. Dette kan da umulig være læren til han som sa: «Heller ikke jeg fordømmer deg gå bort og synd ikke mere». Noen ser til og med på den evige pine som en nødvendig betingelse for sin egen lykke, Thomas Aquinas, en katolsk autoritet, har sagt:

 

«For at de helliges lykke kan bli desto større, slik at de kan prise herren desto sterkere, får de lov til å være vitne til de fordømtes lidelser...  Den guddommelige rettferdighet og deres egen utfrielse er den direkte årsak til de saliges glede, med de fordømtes lidelse forårsaker den indirekte»

 

Vi ser her hvor fjernt det går an å komme fra alt man oppfatter som kristendom. Protestene har da heller ikke latt vente på seg. Mange nyere kirkesamfunn har kastet vrak på denne læren og gitt seg til å bygge opp mer human modell for Guds dom.

Adventistsamfunnet er en av disse. Her er fortapelsen blitt til en tids pine med påfølgende tilintetgjørelse. Pinen er sann­synligvis beholdt av rettferdighetshensyn.  Man har altså ikke villet gitt slipp på det forkvaklede rettferdighetsbegrepet. Her henger enda gjengjeldelses-filosofien litt igjen. Pinens varighet avhenger av syndenes størrelse. Dermed har adventistene havnet på kristen­hetens «humane» side. Den adventistiske argumentasjon som går på dette med fortapelsen er nettopp rettet mot disse aspekter. Det spilles på at «Gud ikke er en tyrann, som piner og plager i all evighet. Nei, han lar dem få slippe etter en stund.» I "Evangeliets Sendebud " (et adventistisk tidsskrift) for januar 89 står det om et intervju om med en nylig døpt kvinne. Det fremgår at hun alltid har hatt problemer med den tradisjonelle helveteslæren:

- Hvilke problemer hadde du den gangen?

- Et av spørsmålene som plaget meg, var påstanden om uendelig pine for de fortapte. Jeg kunne ikke få det til at Gud, som elsker meg og alle andre syndere så høyt, forberedte et slikt pinested. Og at straffen aldri skulle ta slutt. Jeg innrømmer at det var enkelte skriftsteder jeg ikke forstod. Et annet problem var bestenkingen av spedbarn som dåp.

 

-Hvordan fant du forklaringen på det du ikke forstod?

-Da jeg tumlet med spørsmål og søkte svar, hadde fysioterapeut Rolf Anvik kontakt med min svoger og gjennomgikk bibelgaveplanen med ham. Anvik gav ham boken «Trygge spor» og den fikk jeg låne.

 

-Hva var den umiddelbare reaksjon på det du leste?

-Det gjorde et veldig inntrykk. Jeg leste nøye og slo opp og kontrollerte alle henvisninger til Bibelen. Dette måtte være rett! En indre glede fylte meg. Endelig eide jeg en kilde som gav meg trøst og oppmuntring, og som vennlig, men bestemt besvarte mine spørsmål og forklarte det som var uklart. Fortapelsen var ikke lenger noe problem. Det var heller ikke Jesu gjenkomst, de tusen år og mange andre emner. Jeg begynte å se et harmonisk hele...

 

Boken «Trygge spor» er skrevet av adventistteologen Alf Lohne. Den er en kjent og kjær bok for svært mange adventister. For meg virker det som om denne boken på mange måter sikter seg inn mot statskirkekristne. Dens argumentasjon om fortapelsen går mye på å vise at læren om evig pine ikke kan grunnes på Bibelen.

 

«Men hva blir resultatet av det guddommelige domsoppgjør? De rettferdiges belønning i himmelen har vi allerede talt om. Men hva med de ugudeliges straff? Hva sier bibelen om helvete? Pinen på dette sted tar aldri slutt påstår noen. I ulidelige smerter skal disse ulykkelige mennesker martres time etter time, dag etter dag, år etter år. All verdens lidelse i torturkammer og konsentrasjonsleirer blir ingen ting i sammenligning med den smerte som læren om de ugudeliges endeløse pine utmaler for de fortapte. Med dette har man forsøkt å dra folk til Gud!"

 

Lohne går ikke i detalj inn på den adventistiske fortapelseslære, men antydningene er klare nok. Han klarer på en utmerket måte å fremheve kontrasten mellom den evige pine og den endelige utslettelse. På denne måten appelleres det til våre humane følelser. Når han i tillegg på en slik enkel måte klarer å forene annihilasjonslæren med Bibelen, er det forståelig at mange kan falle for akkurat dette.

Dette er for meg som atomvåpen-debatten. Den gjør de konven­sjonelle våpen til de «snille» våpen, på tross av all elen­digheten de fører med seg. Ved å diskutere bibeltolkninger, og om straffen skal være uendelig eller avgrenset unngår man det som er det sentrale i hele problematikken: Hvorfor straff i det hele tatt? Hvorfor fortapelse? Mange føler at vi med slike spørsmål beveger oss farlig langt inn på Guds enemerker, og derfor trekker de seg. Helvetesdebatten blant teologer og kristne befinner seg derfor, etter min mening på et sidespor. Det er først i debatt med fritenkere og humanister at debatten blir reell. Da må også de moralske aspekter, som uløselig er knyttet til fortapelse­slæren, uvegerlig komme inn i bildet.

I den norske stats­kirken har debatten om helvetes­læren gått i bølger. Men det virker nå som en trend her og i mange andre sammenhenger at problemet forties. Man sier ikke lenger «evig pine» , man sier «evig adskillelse fra Gud» det høres bedre ut. Ordet «Helvete» er på tur ut av vokab­ularet. Fortapelsen ties ihjel. Dersom kristen­heten skal beholde fortap­elsen som et dogme, kommer de i utakt med vår tid. De kristne skal identifiseres med det gode og det kjærlige. Dette er vanskelig å forene med henrettelse og tortur, som jo er det rette navnet på fortapelsen. Man kunne jo nesten vente at i stedet for å tie det hele ihjel, ville mange kristne stå opp å ta direkte avstand. Rett og slett fortolke hele dogmet bort fra religionen. Dette skjer ikke. Forklaringen på det er ganske enkel: Fortapelsen ligger inne­bygget i kristen­hetens mest sentrale lærepunkt, som er Jesu død på korset. Jesus gikk fortapt i vårt sted. Kuttes fortapelsen blir korsdøden meningsløs. Dermed befinner kristen­heten i dag seg i det dilemma at de må forsvare åpenbart voldsforherligende ideer, selv om de skal stå for godhet og kjærlighet. Skyggen fra de gamles hat strekker seg hardt og brutalt inn i vår tids kristne religion. De kristne er tvunget til å adoptere forlengst avleggse verdinormer. Resultatet av dette er et hav med teologi og bortforklaringer. Ansvaret for volden legges på ofrene: «De har selv valgt det», «det er deres egen feil». Det er de samme unnskyldninger som i mange andre volds­saker. Her skjærer jeg igjennom med prinsippet om at: volds­utøveren alltid, alltid er ansvarlig for sin vold. Enkelt og greit. Men la oss nå ta utgangspunkt i det moderne adventistiske forsvaret av fortap­elsen. Her vil jeg prøve etter beste evne å vise hvorfor ethvert forsøk på dette er håpløst. Rett og slett fordi adventismen som religion består av fragmenter fra forskjel­lige tidsepoker, med forskjellige verdisyn, noe som uunngåelig fører inn i opportunisme og selvmotsigelser.

 

18.3 Hva skiller den frelste fra den fortapte?

Flyttet hit

 

18.3.4 Guds vilje, hvem kjenner den?

I del A snakket vi om begrepet «datadød». Vi ga begrepet en ganske klar definisjon: Vi har datadød dersom de resurser som skal til for å få ut den essensielle informasjon er større enn tilgjengelige ressurser for å løse oppgaven. Vi kan da ikke løse oppgaven, på tross av at nødvendige data er tilgjengelig. Dekoding av data forutsetter riktig nøkkel. Har vi ikke det, er dataene meningsløs for oss. Den verden vi kjenner er beskrevet for oss gjennom data, med den usikkerhet dette medfører. Den essensielle informasjonen vi er på jakt etter i dette virvar er spørsmålet: hva er Guds vilje? Nå må jeg først og fremst slå fast at det for oss er en luksus i det hele tatt å beskjeftige seg med et slikt spørsmål. De fleste mennesker i verden er henvist til å bruke alle sine resurser på å få det daglige brød. Deres datainnsamling og tolkning er nesten utelukkende rettet mot dette ene å opprettholde livet for seg og sine barn. En adventist presterte en gang å uttale at alle de som hadde Bibelen tilgjengelig og ikke brukte den, de hadde ingen unnskyldning. Jeg spurte da vedkommende om han hadde lest koreanen. Svaret var negativt. Jeg konfronterte han da med hva han ville synes om å bli stilt til ansvar for akkurat dette. Han begynte da å unnskylde seg og mente at han ikke kunne straffes for noe slikt. Jeg minte han da om sin første uttalelse, og her ble han svar skyldig. Men dette blir bare et småproblem når vi begynner å sammenligne tilgjengelige resurser for i det hele tatt å beskjeftige oss med slike probl­emer. Vi nordmenn jobber 8 timer hver dag, vi har fri to dager i uka, fire ukers ferie og masse andre fridager. Vi har resurser til å sysle med slike tanker. Og hvem er det som egentlig betaler disse godene? Jo det er u-landene, de vi skulle hjelpe. De blir tynt for alle mulige slagst billige råstoffer, som vi foredler og selger tilbake til dem, til høye priser. Deres beskjeftigelse er kampen for tilværelsen. Så våger noen å påstå at dersom der finnes Bibler, og det gjør det nok for her har misjonærene vært meget aktive, så har de ingen unnskyldning. De er født under helt andre kulturer, oppdratt i helt fremmede religioner, gir oss alle sine resurser. Vi er født inn i kristendommen, eller adventismen, fått bibelen i vuggegave, stjeler av deres resurser for å få tid til å sysle med kompliserte teologiske spørsmål om Guds vilje. Så er altså noen så frekke at de påstår at de ikke har noen unnskyldning. Hvor langt kan man komme i sneversyn? Kunne ikke misjonærene like godt ha latt være å spre disse biblene, så hadde kanskje straffen blitt mindre for disse arme uvitende synderne?

La oss nå se på hva det egentlig innebærer å finne hva som i det hele tatt er Guds vilje:

Utgangspunktet her er Jesu ord i Matt 7.21: «Ikke enhver som sier til meg Herre Herre ! skal bli frelst, men den som gjør min himmelske Fars vilje» På dette skriftstedet kan man bygge den totale gjerningskristendom. Man skal på en måte kunne arbeide seg inn i himmelen. Dette fører til ritualer, helligdagsholdelse, kirkegang, misjon, helsearbeid, hjelp til fattige. Kort sagt et komplett sett av handlinger, noen mer meningsfylt enn andre, som på en måte beskriver Guds vilje. Men hva er nå egentlig Guds vilje? Ritualer, religiøs praksis, og ytre påbud /forbud, er nådeløst forskjellig fra person til person, fra sekt til sekt, fra religion til religion. Dette forteller meg at dersom Guds vilje er entydig, må mesteparten ta feil i oppfatningen av hva som er Guds vilje. Hvordan formes så denne oppfatningen hos hver enkelt person? Hos de fleste er denne oppfatningen totalt prisgitt av hva andre mennesker har lært dem er Guds vilje. Foreldre, prester, lærere, bekjente. Andre går hardere til verks, de studerer kilden, som er bibelen, for å bekrefte, avkrefte sin tidligere oppfatning. Det skal som regel meget til for å over­bevise om at han har tatt feil. I de tilfeller dette skjer, vender personen seg bort fra barnelærdommen og adopterer sine nye læreres oppfatning. Dette kan ofte bety en dramatisk endring i vedkommendes liv.

I ytterst sjeldne tilfeller har personer studert Bibelen helt selvstendig og laget sin egen religion. I de fleste tilfeller blir disse regnet som einstøinger og utstøtt av samfunnet. I sjeldne tilfeller klarer vedkommende å overbevise noen av sine samtidige. Sammen bygger de videre, og en ny sekt har oppstått. Disse fakta sier meg intet om hva som er Guds vilje, men all informasjon er informasjon om noe. Dette forteller meg at Bibelen er ubrukelig som kilde til Guds egentlige vilje. Den er alt for uklar og tvetydig for en middelmådighet som meg å få noe fornu­ftig ut av. Et valg om å gjøre Guds vilje virker i utgangspunktet svært enkelt. Men det må uvegerlig føre med seg en del adskillig mer kompliserte valg:

1.       Skal jeg velge å tro at Bibelen er Guds ord?

a.       Skal jeg velge å tolke den selv?

                                                               i.      Skal jeg se på den som "ord for ord inspirert"?

                                                             ii.      Hvordan se på profetiene?

1.       Historisk

2.       Moralsk

3.       Se på dem som fortid

4.       Se på dem som fremtid

                                                            iii.      Skal jeg basere tolkningen på en norsk oversettelse.

                                                           iv.      osv. osv.

b.      Skal jeg adoptere et ferdig oppsatt tolkningssett?

                                                               i.       Hvilket sett?

                                                             ii.      På hvilke kriterier

                                                            iii.      Osv.

 

Som vi ser representerer valget et hav av muligheter, og sannsynligheten for å gå seg vill er meget stor. Er det disse håpløse valgene som får avgjørende betydning for vår frelse? Dersom dette er riktig kan det ikke være annet enn FLAKS, som er årsaken til at du gamblet riktig. Du traff riktig. Mot alle odds. Storparten var langt fra å treffe riktig. De hadde UFLAKS.

Ok, la oss si det slik: Disse valgene er avgjørende for vår frelse, men Gud hjelper oss til å treffe det riktige valg. Ditt valg består bare i å ta imot denne hjelpen. Svaret er m.a.o. «Den Hellige Ånd»

Vel, la oss nå gripe fatt i dette med "Den hellige Ånd" og det leder oss over i neste tema:

 

18.3.5 Synd mot Den Hellige Ånd (DHÅ)

De før nevnte valgene er for kompliserte. Det ville vært urimelig å basere frelsen på disse. Likevel er de altså avgjørende for frelsen. Dersom vi ikke lar DHÅ hjelpe oss med dette, begår vi en utilgivelig synd, som fører rett til helvete, uten nåde. C.A.J, snakket om agabes virkning på hjertet. Denne kan slå to veier, du kan enten bli myk som smør, eller du kan bli hard som stein. I det siste tilfellet må det vel være snakk om synd mot DHÅ. Vi blir ufølsom og hard. Vi hører ikke lenger Guds stemme.

Hvordan får vi så DHÅ?  Jo det er enkelt, vi trenger bare å be om den. Jeg har stadig møtt på folk som har bedt om den, noen har ikke fått svar i det hele tatt, mens andre har fått totalt motstridende svar. Det var altså ikke så enkelt likevel. Kanskje alle disse har fått svar, men de fulgte det ikke. De var egentlig ikke villige i det hele tatt? Jo, men de må jo ha villet det, det var jo derfor de ba. Jo, men de må være lydige mot Gud.

Dette er som regel det resonnement man ender opp med: For å få DHÅ må man be og være lydig.

La oss nærme oss dette argumentet med matematisk grundighet:

 

H = L * B                                             

H: Vi får DHÅ
B: Vi ber om den
L: Vi er lydig

 

L og B må være sant dersom H skal bli sann. La oss i utgangs­punktet regne bønnen for å være en enkel affære, vi gir altså B verdien sann. Hva så med dette å være lydig, det er jo litt mer komplisert. Det å være lydig kan jo ikke bety annet enn å gjøre Guds vilje. Dette er tidligere diskutert. Det er avhengig av:

 

1.       At vi har vilje til det (V)

2.       At vi kjenner Guds vilje (K)

 

Altså: L = V * K.

 

Vi forutsetter at viljen er til stede, derfor er V = sann.

Hva så med K? Ja det var jo det store spørsmålet i forrige avsnitt, og her endte vi opp med at betingelsen for K var at vi hadde DHÅ, altså H. Dette fører til at:

L = V * K = V * H.

Vi får da: H = L * B = V * H * B.

H = usann, det vet vi jo fordi det er jo derfor vi ber om den, vi mangler den.  Altså:

H = V * usann * B = usann.

(Dersom du har problemer med dette, jfr. avsnittet om logikk)

Vi står altså her overfor en formidabel logisk selvmotsigelse, og hva blir konsekvensen dersom vi forfølger denne tanken videre?

Det at vi har DHÅ er en grunnleggende betingelse for å bli frelst. Altså F = H * Y

F: Frelst
H: Har DHÅ
Y: Alle andre betingelser.

Alle verdens mennesker betegnes med mengden N.

Alle som blir frelst betegnes med mengden R.

R = N| F = N| H * Y = N| usann * Y = Ø (Den tomme mengde)

Ja, nå har vi beregnet antall frelste. Dessverre, det ble ikke mange. Det ble null.

Dette ble et logisk sidesprang, men la meg gjenta motsigelsen med ord: For å bli frelst må du ha DHÅ. For å få DHÅ må de be og være lydig. For å være lydig må du kjenne Guds vilje, for å kjenne Guds vilje må du ha DHÅ. Grunnen til denne selvmotsigelsen er igjen opportunistisk argumentasjon. Det å gjøre Guds vilje, og det å få DHÅ, blir ofte sett på som to adskilte områder. Begge forklaringene virker logisk i seg selv. De er frittstående. Dersom vi ikke graver for mye passer de også sammen. For å avdekke motsigelsene må vi:

1.       Bryte ned emnene til underliggende forklaringer

2.       Sammenstille disse forklaringene mot hverandre

 

Det problemet jeg nå har beskrevet kan forklares (eller bort­forklares) ved å innføre grader av DHÅ. Man kan ha mye, lite, eller intet, og alt imellom. Det hele fungerer etter bootstrap prinsippet. Dvs. vi har en positiv feedback mekanisme, som på en måte drar seg selv opp. Du har litt DHÅ, nok til å være lydig, du ber og får mer, nok til å være enda lydligere, til å tro mer, til å be mer intenst. Du får enda mer, dette øker troen, lydigheten, intensiteten i bønnen, og PANG der har du DHÅ i sin fulle tyngde. Det ene dro det andre med seg.

Men vi er da tilbake til hovedproblemet. Hvorfor får vi så forskjellig svar, eller intet svar i det hele tatt, når vi ber om og lytter til DHÅ? Dersom bare ett svar er riktig, hvor kommer alle de andre svarene fra? De kommer fra Satan, er det ikke slik? Våre tanker påvirkes altså ikke bare fra den ene siden. La oss se litt nærmere på dette med tankepåvirkning:

 

Tankepåvirkning

Ifølge vanlig adventistoppfatning kan våre tanker bli inspirert av Gud (via DHÅ) eller av Satan, men det er opp til oss å velge hvilken stemme vi vil lytte til. Som menneske vet jeg at tankene stadig strømmer på, og det er ikke til å komme fra at tanker blir mer eller mindre bevist selektert ut. Dette er en prosess som skjer fortløpende. Noen tanker avvises momentant, andre dveles litt med, og de helt sterke tanker vokser seg store og blir en del av bevisstheten. Hvor mye av disse tankene kommer fra DHÅ? Hvor mye kommer fra Satan? Kommer det idet hele tatt noe fra meg selv? Jeg har snakket med mennesker som hevder at selvproduserte tanker omentrent ikke finnes; enten er de av Satansk opprinnelse, eller så er de fra Gud. Vår egen rolle er redusert til en selektor for disse tankene. Den som begår synd mot DHÅ, mister den ene stemmen. Dette vil personen ikke merke noe til. Det blir ikke stillere i skallen. Spetaklet fortsetter som om ingenting var hendt. Dette indikerer at vi ikke hører noen forskjell på Guds og Satans stemme. Begge kommer inn den samme dør, og ingen av dem røper sin opprinnelse på dialekten, eller på noe annet vis. Likevel forlanges det at vi skal kunne velge den rette. Hvordan skal vi kunne skille dem ut? Svaret er selv­følgelig. Det er ut fra innholdet at tankene selekteres. Vi må se om tanken er i samsvar med Guds vilje. Hvis den ikke er det må den avvises med inngangsdøra og vises tilbake hvor den kom fra. Enkelt, ikke sant? Ja er det egentlig det? De tankene som kommer inn må altså selekteres på grunnlag av den informasjon de inneholder. Kriteriet for denne seleksjonen er om informasjonen samsvarer med vår oppfatning av hva Bibelen sier. Denne in­formasjon har vi fått fra DHÅ som tidligere har snakket til oss gjennom samme kanal. Hvordan selekterte vi den gang denne informasjonen kom? Den aktuelle seleksjon avhenger altså av tidligere seleksjoner. Disse seleksjonene avhenger igjen av tidligere informasjon som igjen avhenger av tidligere seleksjoner osv. osv. Hvem var først av høna og egget? Tenk om den første tanken var fra Satan? Hvilket sjansespill. Bootstrap virkningen kan altså slå begge veier, og det som avgjør utfallet er så uhyre lite at det er for intet å regne. Logisk sett må det ha funnet sted meget tidlig i livet, da ingen av oss ante hvilket valg vi foretok. Vi hørte bare noen stemmer og ble fasinert av den ene, dermed var det gjort. Igjen spøker tilfeldighets-spøkelset. Den uunngåelige slutning blir tilfeldighet og dermed flaks, også på dette området.

Selv om ikke alle kan følge dette resonnementet fullt ut, kan de nok følge det langt på vei. Man er enige om at våre tanker påvirkes av enten Gud eller Satan, og at det er opp til oss å velge hvilken stemme vi vil lytte til. Nettopp denne ideen ser jeg på som en av de farligste ved hele den kristne filosofi. Man skal foreta en bevist selektering av "gode" og "onde" tanker. Dette er nemlig det psykologiske grunnlag for det enorme selvbedrag som kristendommen er. Tanker som passer inn i systemet blir betraktet som «gode» de er fra Gud. Dersom det skulle dukke opp tanker som ikke passet inn, skaper disse problemer. Korthuset kommer i fare. Den tanken som skulle være en del av hjernens frie og oppbyggende spill med tanker er blitt en trussel mot systemet. Man er ikke villig til å la korthuset falle. Den psykiske styrke tåler det ikke. Derfor avises tanken ved inngangsdøren. Man har motstått Satans fristelse, og dermed tror man at man har vunnet en stor seier for både seg selv og verden. I virkeligheten har man tapt muligheten til å komme ut av sitt hull, for å se virkeligheten som den er, bli kjent med den virkelige verden man nå en gang er havnet i. Og denne verden er da fantastisk nok i seg selv uten at man skal behøve å suggerere seg inn i sin egen verden av frykt for hva virkeligheten egentlig er. Dette kan med rette kalles tankekontroll på godt og ondt. Og hvem er det som kontrollerer dine taker? Er det Gud? Er det Satan? Er det deg selv? eller er det andre mennesker? Mennesker som indirekte har ønsket kontroll over ditt sinn? De gav deg oppskriften og du fulgte den. Dermed er de gamles avleggse moralbegreper, deres forkvaklede rettferdighets begrep, blitt podet inn i ditt sinn. Og du har ikke psykisk styrke til å slå hull på muren. Du ser, dette er til syvende og sist et spørsmål om moral. I en sang tilegnet Amnesty International heter det så vakkert "men din tanke er fri". Er den det?

Alle selekterer vi tanker i større og mindre grad. Dette er en uunngåelig følge av vår tilpasning til det miljøet vi skal leve i. Innskytelser om å stjele den fine bilen til naboen, banke kona, voldta, osv. når ikke en gang frem til bevisstheten hos normale mennesker. Og om de kommer så langt blir de avvist momentant. Vi behersker oss. Dette ser jeg på som en god og nyttig mekanisme, fordi den styrker mine verdinormer. Men galt blir det når intellektuelle problemstillinger blir behandlet på samme måte. Dette går på spørsmål som å bygge opp kunnskap og å berike tankelivet med alskens spekulasjoner og fantasier. Det å begynne å selektere etter en bevisst profil på disse tankene er meget farlig. Tar du virkelig den sjansen? Det gjør ikke jeg, og skal jeg straffes for det er det deres skam som straffer. Det at mennesker velger å tenke fritt, og å bruke sin fantasi har intet med valg av himmel eller helvete å gjøre. Det har med fleks­ibilitet og målbevissthet å gjøre. Vi har nå en gang fått en hjerne, la oss bruke den. Og jeg tror ikke du som er adventist har egentlig har noe imot dette. Det kan du ikke ha dersom du er i omvendelsesbransjen. Hvordan skulle du kunne omvende mennesker dersom alle var låst inne i en tankeverden slik som beskrevet ovenfor? En hver ny tanke du ga dem ville jo bli møtt med et "vik fra meg Satan". Hva er ditt råd til disse mennesker? Det er jo nettopp å gi slipp på korthuset sitt, bryte ned murene og komme deg imøte. De må ta dine tanker til seg, la dem vokse og modnes. Det er den eneste måten du kan overføre din tankeverden til dem på. Dersom de aldri kommer ut sier du at Satan har et godt grep på dem. Men tenk om det er deg han har et godt grep på? Er du virkelig så naiv at du tror muslimen tenker så forskjellig fra deg, at han på en måte vet at hans tanker er fra Satan?  Saken er nok at både Adventister, Muslimer og Jehovas Vitner har veldig mye til felles her. De ser på hverandre på samme måte. Alle er like sikker. Alle har like stor tro. Det er derfor de ikke klarer å omvende hverandre. Hvordan kan du vite at du ikke sitter på galt sted dersom du ikke tør å kikke inn i de andres tanker? Vi nærmer oss flaksmomentet igjen, det er vanskelig å komme utenom, selv med innflytelsen fra DHÅ.

 

Synd mot Satan

Vi har tidligere slått fast at Guds og Satans stemme kommer inn gjennom den samme dør. De ser like ut i utgangspunktet. Nå blir ofte begrepet «Synd mot Den Hellige Ånd» beskrevet slik:

1.       Du nekter å lytte til stemmen.

2.       Du avviser den.              

3.       Du mister etterhvert evnen til å høre den.

4.       Til slutt er det helt tyst fra den side, Guds talekanal til deg er ødelagt.

 

Gud kan ikke noe for at mennesket river ned radio­mottakeren. Men da gir også mennesket avkall på Guds hjelp til å overvinne synden. Det er dette som gjør synden utilgivelig. Mennesket har definitivt revet ned den kommunikasjonskanalen som kunne ført til frelse.

Dermed har man lagt skylden for Guds tilbaketrekking av Ånden på mennesket. Det hele virker så logisk og greit, i tråd med humanistisk tenkning: Gud kan ikke for det, det er menneskets egen feil. (Dette argumentet brukes forresten ofte av terrorister og flykaprere. De sier det er regjeringens ansvar, og så dreper de sine ofre.)

Men all logikk til tross, også her finnes det feil-resonnementer. Jeg har nemlig aldri hørt noen snakke om "Synd mot Satan". Satans stemme fortsetter som aldri før. Den stopper aldri, uansett hvor mye du avviser den. Vis meg den adventist som ikke til tider føler satans «brennende piler». Og hva gjør han så? Jo han «tar på seg Guds fulle rustning» (jfr Ef 6). Men ingen har noen gang fortalt meg at denne stemme har opphørt. Men dersom satan kan bable i vei med sine tanker uansett om de blir avvist eller ikke, hvorfor kan ikke Gud det? Her kan det ikke være snakk om noen kommunikasjonskanal som har brutt sammen. Den eneste måten å løse dette på er ved å splitte menneskets tankemottaker i to. Den ene er en robust kanal, som aldri stopper uansett. Den andre er en meget sårbar kanal, som fort faller sammen. Ok, la oss si at det er slik. Men hvorfor valgte ikke Gud den mest robuste kanalen for å sende tanker til oss? Dersom Satan hadde fått den sårbare, ville jo mange flere blitt frelst. Dersom vi var avvisende nok mot denne kanalen vil Satans stemme svinne hen, og aldri mer plage oss. Så neste spørsmål: Hvorfor fikk vi mennesker denne robuste kanalen i det hele tatt? Dersom Gud skapte oss med to kanaler, hva skulle den andre opprinnelig brukes til? Gud selv kunne jo ikke bruke den. Men andre skulle tydeligvis kunne gjøre noe som Gud ikke kunne. Det hele virker håpløst meningsløst. Men OK, kanskje det nå er slik likevel. Da er altså synd mot DHÅ det samme som å stå med den ene døren å si "Hold kjeft!!" og slamre den igjen for godt. Dette er vårt eget valg. Ja, her er jeg helt enig. Personlig, vil jeg påstå at jeg i mye mindre grad sier «Hold kjeft» til tanker enn det som er vanlig i kristen sammenheng. Jeg er åpen, lar tankene slippe til. Jeg nekter å følge Paulus råd om å «ta enhver tanke til fange under lydigheten til Kristus». Min verden er slett ikke avvisning av tanker, tvert imot, alle mine dører står på vid gap. Det er dere kristne som slamrer igjen dører. Så får vi bare håpe at dere ikke slamrer igjen feil dør.

18.3.6 De som hadde direkte uflaks

La oss begynne med en liten kikk rundt oss. Det jeg vil vi skal feste oss med er det enkle faktum at ingen religioner er jevnt fordelt rundt om i verden. Omentrent alle mennesker blir likevel utsatt for en eller annen religiøs påvirkning, et religionstrykk. Styrke og form på dette religionstrykket er forskjellig fra sted til sted, og fra kultur til kultur, ja til og med fra familie til familie. Dette medfører ulik kulturell og geografisk fordeling av religionen. På grunn av den menneskelige natur, vil slike fordelinger ofte forsterke seg selv. Dette fordi svært få mennesker tar sitt religions forhold opp til objektiv vurdering. Man blir formet av det religionstrykket man er utsatt for. Etter å ha blitt formet vil man selv øve trykk på omgivelsene. Og religionen sprer seg. Når to forskjellige religionstrykk støter mot hver­andre får vi en religionskonflikt. Det sterkeste trykket vinner. Hva avhenger så religionstrykkets styrke av, jo det avhenger i all vesentlig grad av verdslig makt, rå makt. Ideologi eller objektiv analyse av religionen spiller i liten grad noen rolle. Den store utbredelsen av Kristendommen og Islam er stort sett forårsaket av maktbruk. Hva forteller så religionenes geografiske fordeling oss? Jo den forteller oss at mennesker i svært sjelden grad tar sitt religionsforhold opp til kritisk vurdering. Og man skal ikke bebreide dem. Oppgaven er som før nevnt mektig stor. Da er altså mennesket stort sett prisgitt tilfeldighetene i sitt religions valg. Sett fra adventismen side: noen har flaks, de opplever et religionstrykk stort nok fra adventismens side til å bli omvendt og frelst. Andre er ikke fullt så heldig, trykket var for svakt, eller det var null, eller andre trykk var mye større, det gikk til helvete. Valg sier noen, men hvor er valget? uflaks sier jeg.

 

Religionens innvirkning på frelsen

Min slutning oven for var kanskje noe forhastet. Adventister har jo i alle år hevdet at det ikke er religionen det kommer an på. Man behøver ikke å være adventist for å bli frelst. Til og med personer som aldri har hørt om Jesus kommer til å bli frelst. Vel, dette er jo storsinnet. Men da må jeg få spørre et ærlig spørsmål: Er den prosentvise sjansen til å bli frelst større blant adventister enn blant andre? Tenk deg om. På Pitcain er adventismen mye mer utbredt enn i Iran. Blir det frelst pro­sentvis flere pitcainere enn iranere?

Vrient spørsmål hva? Du vet hvor jeg vil hen. Dersom svaret er ja, er flaksmomentet utvilsomt stort, ja faktisk avgjørende for det store flertallet av Iranere.

Du fristes kanskje derfor til å svare nei. Ja, ja svar bare nei du, vær opportunistisk, det hjelper deg ikke. Dette sitatet er tilfeldig valgt ut av bibelstudier 88 side 175:

"Å vite hva Bibelen lærer i trosspørsmål er av vital betydning. Men å kjenne Jesus og hans guddommelige nærvær som en iboende virkelighet er uunnværlig"

Vil du fortsatt svare nei, vel da kan vi bare slå fast at det ikke er harmoni mellom teori og praksis. Så godt som alle adventistiske aktiviteter vitner mot deg: Hvorfor misjonerer da adventister, blant sine barn, på skolen, på institusjonene, i innland og i utland. Øker ikke denne innsatsen antall frelste? Noen adventister har faktisk blitt presset til å svare nei på dette spørsmålet. Dersom svaret er nei. Hvorfor misjonere da? Da er jo misjonen for misjonæren skyld, forkynnelsen for forkynne­lsens skyld. Vi befinner oss nå med et av de største dilemma i hele valg-problematikken. Enten avhenger frelsen av geografisk plassering, og av andre mennesker, eller så er omentrent all adventistisk virksomhet rett og slett menin­gsløs. Vi er tilbake til det det samme problem igjen: ET ENDRET GUDEBILDE. Befalingen har lydt: «Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler». Hvem kunne tenke seg at noen menneskets valgmuligheter ble redusert til null på grunn av dette. De stakkarene som misjonsbefalingen ikke nådde ut til før de døde, de fikk ikke noe valg de. De hadde UFLAKS.

Nei, nei nei, sier du. De ble prøvd på en annen måte. Gud nådde dem. «steinene talte». Da spør jeg igjen hvorfor misjonere da? Du ser, du kommer ikke ut av problemet med det. Ok, du gir deg. Misjonen er for misjonæren og forkynnelsen for forkynneren. Slik må det være. Men hva avgjør frelsesspørsmålet da? Jo Gud vet hva de forskjellige mennesker ville ha valgt dersom de hadde fått sjansen. Da spør jeg: finnes det noen situasjon som de frelste kunne ha kommet opp i som ville føre dem inn i fortapelsen? På dette spørsmålet er du dessverre programforpliktet til å svare ja. «Om ikke tiden var ble forkortet ville ikke noe menneske blitt frelst. Men for de utvalgtes skyld skal denne tiden bli forkortet» (Matt 24.22) Vi kan altså kategorisk slå fast at selv de frelste ville gått fortapt i gitte situasjoner. Hva med den fortapte, kunne man ved å plassere han i en annen situasjon, fått ham til å bli frelst? Tenk deg om. Svarer du ja vet du hva jeg vil si. Stakkaren hadde direkte uflaks. Ok, da svarer du nei. Den situasjonen finnes ikke i hele verden som kunne ha endret dette menneskets skjebne. Ligger det ikke et snev av forutbestemmelse i dette? Og igjen, all misjon, all forkynnelse er blitt menings­løs. Kutt ut barnesabbatskolen, kutt ut virksomhetene, de er jo ikke til den minste nytte, for det finnes ikke den situasjon som kan redde den fortapte. Om han ikke er forutbestemt, så fikk han i hvert fall ikke velge. Vi er her ved kjernen av problemet, den moderne kristne teori harmonerer ikke med den gamle praksisen. Hvorfor? Jo fordi det kristne gudebilde er forskjellig fra det bibelske gudebilde.

De som ble regelrett lurt

At frelsen avhenger av andre mennesker er noe vi alle har regnet som en selvfølge. Men du vet allerede i hvilket lys jeg ser denne problemstillingen, og du er nok fristet til å svare nei. Jeg skal hjelpe deg å motstå fristelsen, ikke ved å henvise til misjonen, men til EGW:

 

«De som er fiender av Guds lov fra predikanten til den minste blant dem, får nytt syn på sannhet og plikt. For sent ser de at det fjerde buds sabbat er den levende Guds segl. For sent forstår de den falske sabbats rette natur og den svake grunn de har bygd på. De innser at de har kjempet mot Gud. Religiøse lærere førte sjeler i fortapelse mens de påsto at de førte dem til paradisets porter. Ikke før den siste regnskapsdag får man vite hvilket stort ansvar som hvilte på de menn som har et hellig embete, og hvilke fryktelige følger deres utroskap førte til. Bare i evigheten kan vi helt ut forstå hva det vil si at en sjel går fortapt. En fryktelig skjebne remmer det menneske til hvem Gud sier: "Vik fra meg du utro tjener"» (Historiens klimaks 365)

 

Ingen tvil her. Noen mennesker blir dessverre direkte lurt. Og se hvilken meningsløs frase EGWs «valg» blir idet hun siterer Mal 3.18):

«Uhyggelig klart ser de at de har ingen unnskyldning. De valgte hvem de ville tjene og tilbe. "Da skal I atter se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom dem som tjener Gud og dem som ikke tjener ham."»

 

Atter se forskjell ? Da har de med andre ord til tider ikke sett forskjell. Hvordan kan man velge hvis man ikke ser forskjell. Hvilket hån mot de ulykkelige ulykkesfugler.

 

Barn av ugudelige foreldre

Dette har vi så vidt vært inne på før, nå skal vi ta det grundig:

Hva med de små barn som har ugudelige foreldre? Dette er riktignok omdiskutert, men jeg har inntrykk av at de fleste adventister mener at disse hjelpeløse barna følger foreldrene. Går foreldrene fortapt, gjør småbarna det og sammen med dem. Men man vil vel være litt sjenerøse og si at disse skal få slippe torturen, de skal kun få sin dødsstraff. Smertefritt og greit, ja de skal til og med slippe å stå opp av sine graver, de skal få slippe dommen. Fordi de var jo egentlig uskyldige. Eller er det rett og slett for at de ikke skal oppdage hvor urettferdig de er behandlet, for at de skal slippe å se hvilken uflaks de har? Maken til vilkårlighet!!

Men vi gir oss, bevare meg vel vi gir oss. Alle småbarn blir frelst. For Jesus sa: "La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke for Guds rike hører sådanne til" Flott! Der rodde vi oss fint i land ikke sant?  Jo jeg synes det er fantastisk dersom disse ord blir stående ved lag. Men dessverre lager vi oss nye problemer.

Hvor mange ble frelst i byen Sodoma? Jo det var kun Lot og noen av hans familie. I den byen var det mindre enn ti rettferdige. Var der ikke barn i byen? Var byen tom for småbarn? Neppe, men hør her hva Abraham sier til Gud idet han ber for Sodoma:

"Det er da ikke din vis å gjøre slikt, å la rettferdige dø sammen med ugudelige, så går det den rettferdige likedan som den ugudelige. Nei det er ikke din vis! Han som er hele jordens dommer, skulle ikke han gjøre det som rett er?"

 

Var det mer enn ti småbarn i Sodoma? Småbarn som ikke vet forskjell på godt og vont. De regnes altså blant de ugudelige fordi deres foreldre var det. Og de omkom sammen med dem.

La oss prøve med noen bortforklaringer:

1. Disse småbarn blir likevel frelst til slutt:
Ok, men hvordan hadde det gått med dem dersom de hadde fått levd opp i Sodoma. Jo, sannsynligheten for å bli ugudelig var bortimot 100 %. Hva om Herren hadde ventet 15 år med ødeleggelsen? De hadde ikke blitt frelst. De hadde altså flaks. Men hva om herren hadde slått til 15 år tidligere? Da var det andre som hadde hatt flaks. Disse hadde nå rukket å bli ugudelige, de hadde ikke sjanse å motstå påvirkningen. Fordervelsesprosessen var jo 100 % garantert. Disse hadde altså uflaks.

 

Ok, la oss prøve neste bortforklaring:

2. Nøkkelen ligger nettopp i det du sier om at disse barn er 100% garantert å bli ugudelige. Ikke alle småbarn blir frelst, de følger heller ikke sine foreldre, men Gud ser hvordan det ville gått med dem dersom de hadde fått levd opp. Det avgjør deres sak.

Men kjære deg, må jeg gjenta Matteus 24.22?

«Om ikke tiden var ble forkortet ville ikke noe menneske blitt frelst. Men for de utvalgtes skyld skal denne tiden bli for­kortet»

 

Gud forutså at også de utvalgte ville det gå galt med, så han forkortet tiden. Hva var forskjellen, var det det at de var utvalgt som gjorde utslaget? Og dersom Gud bruker sin forut­sigelse til å rettferdiggjøre det å kutte livstråden til små barn, da var det uansett ikke deres valg som avgjorde skjebnen. Husk drøftingen av forutbestemmelse og forutsigelse. Her har vi jo et tydelig eksempel på at Gud handler på grunnlag av sin viten om fremtiden. Fremtiden? nei, det var feil. Den fremtiden Gud så kom jo aldri. Han grep jo inn og forhindret den. Dette fører oss tilbake til prognostiseringsalternativet. Og her slår forut­bestemmelsen ut med full kraft. Var det forresten i det hele tatt mulig for Gud å unngå katastrofen i Sodoma? Mange sier her at Gud hadde gjort det som var mulig for denne byen, men nå var grensen nådd, byen måtte utslettes. Men her kommer de dessverre i konflikt med Bibelen selv:

 

"Og du, Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos deg, hadde skjedd i Sodoma, ville byen stått den dag i dag." Matt 11.23.

 

Dette verset forteller klart og tydelig at Gud ikke gjorde det det som var mulig for å redde Sodoma. Hvorfor? Kan kanskje dette gjelde andre tilfeller? Kanskje alle de som går fortapt?

 

Mongoloides og hjerneskadde mennesker

Hva med de mongoloide? Blir de frelst. Selvfølgelig sier du, de mongoloide er selvskrevet. Hva med sterkt hjerneskadde åndssvake mennesker? Jo så absolutt. OK, kan en person med så stor hjerneskade at han ikke tenker (en grønnsak) bli frelst? Gud elsker alle, også disse vil bli frelst?

Hva med en klok hund? Vil han bli frelst? Han står jo langt over den hjerneskadde.

Hæ, æh nei , sier du , ingen dyr blir frelst.

Hvilke egenskaper er det egentlig som er avgjørende for at et individ skal kunne ha mulighet til å bli frelst? Jo, det er nettopp egenskaper som fri vilje, intelligens, fornuft osv. Men hvor mye av disse egenskapene har et spedbarn, eller en hjernedød person? Her står jo mange dyr langt over, både i vilje og fornuft. Her går det dessverre ikke an å skille logisk, det er følelsene som avgjør.

Så vær da glad at du ikke er en klok hund. Hva er definisjon på rettferdighet? Er dette rettferdig? Er dyrene blitt offer for Guds egosentriske prioritet, eller er det egentlig de gamle bibelskribenters egosentriske prioritet som her skinner igjennom med full tyngde?

Du ser, dette blir til syvende og sist et moralsk spørsmål. Det er dette den moralske tilnermingsprosess går ut på. Skal du i opportunistens navn velge denne systemrelaterte utrangerte moral?

Vil du adoptere de gamles hat og sneversyn?

 

Konklusjonen er klinkeklar. Enten aksepterer du uflaks-momentet, eller så må du lage deg en ny religion. De siste tre avsnittene levner ingen tvil. Dersom det frie valg eksisterer er det totalt umyndiggjort. De frelste er der kun av en grunn, de hadde flaks, de fortapte får sin straff av kun en grunn, de hadde uflaks. Dette kan aldri bortforklares.

18.3.7 Fortapelsen er den rettferdig?

Utgangspunktet er at:

1.       mennesket har en fri vilje

2.       Gud tvinger ingen

3.       Mennesket har to alternativer å velge mellom.

Dette er vel såre enkelt. Selv et barn kan skjønne det. Dersom menneskene har en fri vilje, og Gud lar dem bruke dem, og mennes­kene vet konsekvensen av sitt valg, kan man jo ikke bebreide Gud for å la dem få det som de vil? Enkelt og greit. Ja jeg har sagt det før og jeg gjentar det igjen: En fortapelse som fungerer slik:

1.       Mennesket får seg forelagt de to alternativer klart og tydelig

2.       Mennesket selv velger

3.       Gud tvinger ikke, men appellerer på det sterkeste til mennesket om å velge livet

4.       Mennesket takker nei takk, på tross av tilbud om all mulig støtte og hjelp

5.       Gud og de andre tar farvel, og mennesket blir smertefritt tilintetgjort

 

Ja, en slik fortapelse fremstår for meg som absolutt rettferdig. Vel, da er det vel ikke mer å diskutere? Er det vel?

Jo det er det nok, for selv om de fleste adventister i forskj­ellige sammenhenger har gitt gjengitt alle disse elementene i fortapelsen, reagerer de skarpt når de blir fremstilt slik i sin helhet. Vi har sett at den frie vilje henger i en tynn tråd, og selv om den skulle eksistere kommer vi ikke uten om at elementene flaks og uflaks er avgjørende for menneskenes skjebne. Dermed kan vi konstatere at betingelse 1 og delvis 2 i en rettferdig fortapelse er falt bort.

 

Hva med Gud, tvinger han? Alle svarer samstemmig nei på dette spørsmål. Gud tvinger ingen. Men er nå dette riktig?

«Ikke enhver som sier til meg: Herre Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske fars vilje. Mange skal si til meg på den dag: Herre Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg dere som gjør urett!»

 

Si meg hva er det disse «mange» vil? Er det noen tvil om det. De står der, hva ville de valgt dersom det var opp til dem? Himmelen selvsagt, og jeg tror nok mange av dem ville ofret alt nettopp for å kunne oppnå akkurat det. Men da er det for sent. De er i en tvangssituasjon. Gud tvinger dem inn i fortapelsen. Som før nevnt, Gud kommer ikke utenom tvang i nettopp disse til­fellene. Var det ikke bedre at han tvang til det gode? Er det noen som virkelig innbiller seg at det er noe menneske med fornuft i hodet, som velger en grusom fortapelse som et alt­ernativ til et evig liv i lykke og harmoni. Ingen tvil, kjære venner, den dag alle står der og ser hvordan alt henger sammen, den dagen vil alle til himmelen. Sannheten blir da at Gud tvinger mesteparten av jordens befolkning inn i en grusom fortapelse.

Dermed er betingelse 3 og 4 forduftet. Igjen står betingelse 5, men den har jeg allerede tatt for meg. Jeg trenger vel ikke gjenta EGWs sitat i "Historiens klimaks". Men selvsagt er straffeutmålingen verd et studium for seg, et meget sentralt et, så, vær trygg. Det vil bli grundig drøftet.

Nå må vi spørre hvor rettferdigheten ligger? Betingelsene er jo forduftet en etter en. Vel, det kommer jo an på hva som er rettferdighet, men det er et definisjonsspørsmål. Jeg har fra før av sagt hva jeg mener om det. Her tar jeg sterk avstand fra kristendommens grunnfilosofi om at rettferdighet er et slags balanseregnskap mellom godt og ondt. Det som avgjør hva som er godt og ondt er snevre kristne verdinormer, et verdisett som for meg ikke er verdt annet enn skraphaugen. Jeg har prøvd å om­definere rettferdighetsbegrepet:

 

Rettferdighet er tenkning handling som tilpasser hensyn til individ, samfunn, miljø på en slik måte at man kommer nærmest mulig målet som er maksimal livskvalitet for alt liv.

 

Ut fra forgående drøftinger ser vi at fortapelsen i den formen adventismen lærer ikke holder mål på noe som helst vis. Å brenne ulykkesfuglene opp mot deres vilje den ene mer pinefullt enn den andre kan ikke akkurat si å fremme denne målsettingen. Det er også vanskelig å skjønne denne handlingen, selv ut fra trad­isjonelle rettferdighetsbegrep. Men la oss nå gi rettferdigheten en siste sjanse:

Utgangspunkt: Gud ønsker å frelse alle mennesker, og han former sine planer på en slik måte at dette tallet blir størst mulig. Gud optimaliserer frelsestallet. For å kunne gjøre dette er det en del menneskeskjebner som faller utenfor. Disse ville blitt frelst dersom Gud hadde endret planene, men da ville det totale antallet blitt mindre. For å si det konkret: For å frelse Hansen må pastoren bruke like mye tid som det tar å frelse tre andre mennesker. Da Gud elsker alle like mye satser han heller på de tre andre og Hansen faller utenfor. Gevinsten ble større enn tapet, og hvem kan klandre Gud, han gjorde jo sitt aller beste. Ingen kunne få et så tallmessig bra resultat som akkurat Gud.

Sant og si så har jeg forståelse for en slik ide. Dersom dette er riktig er det fra Guds synsvinkel ikke klanderverdig. Dette er jo situasjonsetikerens nakne virkelighet, det å hele tiden velge det minste av flere onder. Gud er jo «situasjonsetikeren par exel­lence».  Men hva har vi egentlig gjort her? Vi har:

 

1.       Oppgitt ideen om Guds allmakt

2.       Anerkjent uflaksmomentet som et faktum utenfor Guds kontroll

 

Mye av argumentasjon for fortapelsen går nettopp på dette å gjøre Gud uskyldig: «Gud kan ikke..» «Gud gjorde alt som var mulig..» «Gud ønsket av hele sitt hjerte, men kunne ikke...».
Vi har diskutert hvilke grenser som kan være gyldige for Guds allmakt. Vi mennesker kan på grunn av våre begrensninger, ikke være annet enn situasjonsetikere. Men for en Gud, som påberoper seg allmakt, må det stilles helt andre etiske krav. Se litt på de grenser som tilfeldig settes og fjernes for å beholde fortapelseslæren. Det er da merkelig at han som skapte jorden på seks dager, som sendte sin sønn for å frelse menneskene, som kan forutse og legge planer uten å forutbestemme, ikke skal kunne gjøre det samme på dommens dag for ulykkesfuglene som han har gjort for utallige frelste i samme situasjon. Bare tiden skiller, og skulle ikke Gud være uavhengig av tiden? Fem ord i bibelen ødelegger hele opplegget: «For Gud er alt mulig». Enten må du fire på rettferdighetskravet, eller så må du glemme Guds allmakt. Du kan ikke få både i pose og sekk.

Ulykkesfuglene står der på dommens dag. De vil bli frelst. Gud kan frelse dem. Gud vil, englene vil, jeg vil, de frelste vil, ja alle vil. Men i stedet tvinger Gude dem i helvete. Noe så meningsløst. Noe så urettferdig. Dette er slett ikke noe utslag av 1 grads vilje, det er den 3 grads viljes viljeløshet som her trer i kraft. Et folk driver viljeløst mot ugjerningen. Ingen vil det, det bare skjer. Etterpå får ofrene skylden. Men glem aldri voldsansvarsprinsippet. Personlig tar jeg moralsk avstand fra hele denne grusomme læren, og det tror jeg de fleste andre også hadde gjort dersom de hadde hatt mot.

 

18.3.8 Fortapelsens følsesmessige side

Jeg har mange ganger fått inntrykk av at de spørsmål som gjelder fortapelsen ikke er realistisk nok for adventister flest. Med dette mener jeg at de bevisst eller ubevist undertrykker sine naturlige negative følelser som vekkes når fortapelsen beskrives. De kan nok ha en realistisk oppfattelse av Gud, djevel, himmel og helvete, men følelsene er skjøvet til side, til fordel for systemet. For å få dette til blir fortapelsen upersonlig for dem. Den knyttes ikke til bestemte mennesker, men til en diffus grå masse de ikke har noe forhold til. Dette minner meg om noen sekvenser i filmen «Flammer over India», der en ung kvinne ble «Sati», dvs. hun ble brent levende på likbålet til sin avdøde ektemann. I filmen er denne kvinnen fullt med på det hele, hun ønsker det. Hun følger alle ritualer med stor verdighet. Søsteren hennes kjenner henne meget godt og har meget vont av henne. Hun sa noe slikt som: "hun vet ikke hva hun gjør, dette er fortsatt et slags spill for henne". Det hele var ikke realistisk for henne, ikke før flammene kom faretruende nær henne. Da fikk hun fullstendig panikk.

Adventistene tror, i likhet med de fleste andre kristne, at de som blir frelst er i mindretall. M.a.o. skal minst halvparten av hele verdens befolkning til alle tider lide denne fryktelige skjebne. Det jeg tror adventister mest av alt her i verden vil unngå, er å gi disse mennesker et navn, eller en personlighet. Det er nemlig da fortapelsen i all sin gru stiger opp for dem. Dette ønsker de ikke, det hele er et spill. Et spill mot en slags usynlig grå udefinert fiende, bestående av både mennesker og åndelige vesener. For å slå hull på denne følelsesmessige barrie­ren kan jeg derfor tenke meg å snu fortapelsen på hodet, gi de fortapte navn og personlighet. På denne måten håper jeg at alle som fortsatt har de normale følelsene i behold, vil la seg gripe, og endelig innse det totalt urimelige og avskyelige som fortap­elsen egentlig er. Bli nå med på følgende tankesprang:

 

Du er adventistpastor i en småby. Du er oppvokst adventist og tok imot Jesus som 14 - åring. Etter at du overlot deg i hans varetekt har mye skjedd.  Noen dører har åpnet seg andre har lukket seg. Du har følt Guds ledelse og velsignelse. Gud kalte deg til å virke for ham. Du begynte på teologistudiet. Og der, på college, møtte du henne, det sa pang momentant. I dag er dere lykkelig gift og har tre barn. Ja Gud har i sannhet vært god mot deg. Det vil ikke si at dere ikke har møtt motgang i livet. Men du har følt at Gud var med også i motgangen.

Som adventistpastor har du vært med på å føre mange sjeler til Kristus. Norge er et tungt arbeidsfelt, folk er så likegyldige. Men her og der har det dukket et og annet lyspunkt frem, og utallige ganger har du stått der i dåpsbassenget og døpt dem i Faderens Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det var like fanta­stisk hver gang. Du føler du har et stort liv foran deg, et evig liv med Kristus. Det var selvfølgelig tider da du tvilte på din egen frelse. Du så ofte tydelig din egen skrøpelighet. Du strakk ikke alltid til. Men da var det en trøst å lese Paulus ord i Romerne 7. Hadde Paulus håp , kunne vel du også ha håp. Og det styrket troen på at du en gang skulle stå der i den frelste skare.

Så skjer det fatale. Du er ute i frelserens tjeneste, en trailer skjærer ut i motsatt kjørebane. I et kort øyeblikk skjønner du hvor galt det er. Du omkommer i et inferno av glass, metall og smerter. Så alt for ung var du, men herrens veier er uran­sakelige.  Før du vet ordet av det er du i en annen verden, du føler Guds nærvær, slår opp øynene. Det var ikke helt som du hadde tenkt deg. Du hadde ventet Jesu gjenkomst eller noe slikt. I stedet befinner du deg i en ørken, i en lang rekke med utålm­odige mennesker. Du er tørst og blir budt vann som du gjerne tar imot. Du følger rekken med øynene, og ditt sinn blir med ett beroliget. Langt der framme sitter han, kongen, majesteten, Jesus Kristus, frelseren. Du nesten roper av glede, men tar deg i det. Du blir klar over alvoret i stunden. Der oppe skjer det. Herren er i ferd med å skille geitene fra fårene. Du ser mange blir vist den gale vei, men gleder deg over alle de som lykkelig får plass på Jesu høyre side. Du trøster deg med at dommen er rettferdig, og du vet med deg selv at du har gjort ditt beste. Det kan bare gå en vei og det er til høyre, selvfølgelig til høyre. Men en uro stiger opp i deg. Skulle ikke dette være en lignelse? Du tenker tilbake på din bibeltolkning. Dette skulle vært Jesu gjenkomst, det var her seleksjonen skulle finne sted. Dette var jo bare en lignelse. Hvordan kunne du ta så skrekkelig feil. Kanskje det ikke var herren som satt der fremme, var det kanskje Satan som var kommet som en lysets engel? Uroen steg, men du var jo død, og vakt opp igjen. Dette stemte ikke. Du måtte ha tatt feil i noe. Satan kunne ikke bedra de døde. Dette var virkelighet. Det var virkelig Jesus som satt der og sendte foruroligende mange til sin venstre side. Skrekkslagne, livredde menn kvinner og store barn måtte nesten ha hjelp til å gå på den fordømte siden. Det var forferdelig å se på, ja nesten uuthol­delig. Men du snudde deg bort, så på de frelste. Det steg en varme opp i deg. Dette var din flokk. Dommen er rettferdig og du har gjort ditt beste. Du kikker i flokken etter dine adventistvenner. Ingen kjente å se, du ser og ser og ser, men nei. Men de er jo så mange, naivt å tro noe slikt. I den andre flokken vil du helst ikke se. Men uroen vokser. Har du tatt feil i dette, hvor mye annet har du tatt feil i? Det er snart din tur. Den yngre kvinnen foran deg blir gråtkvalt tvunget til venstre og der står du, blottet foran kongenes konge. Du har ingen sikkerhet igjen, dette kan gå alle veier. Det farer igjennom deg, tabber og vonde ting du har gjort. Du løfter ditt blikk opp på et mildt men bedrøvelig ansikt. Han ser på deg og rister på hodet. Du får panikk, hva betyr dette? Men, Herre Herre, har jeg ikke gjort alt godt i ditt navn, har jeg ikke døpt sjeler i ditt navn, gjort alle gode ting... Du forstummer, du vet hva som kommer. «Jeg har aldri kjent deg, bort fra meg du som gjør urett». Stemmen var sorgfull, men ordene var harde. Nådeløst blir du slept til venstre, inn i den forferdelige flokken. Folk er redde, leppene er bleke. Dødsangsten er ikke til å beskrive. Du bryter ut i fortvilelse, dette er ikke riktig, det kan ikke være riktig. Med ett blir du rykket bort for deg selv. Du ser to menn komme mot deg. Du synes å dra kjensel på dem, men hvem er de? Plutse­lig vet du det. Disse har du hatt på besøk i ditt hus. Det er Jehovas vitner. Disse var hos deg to ganger, den siste gangen avviste du dem. Den ene av dem begynner å tale:

«Ola, det er forferdelig å se deg sånn, men du vet det er din egen feil. Vi var hos deg to ganger. Begge gangene ble du i tvil, men slo det hele i fra deg. Den tredje gangen ville du ikke høre på oss. Hele 24 ganger i ditt liv har du støtt på Jehovas vitner, men du åpnet aldri ditt sinn. Vi gav deg vår litteraturs, leste du det? Vi besøkte deg, undersøkte du det vi sa? Gang på gang kom vi tilbake til deg, vi gav aldri opp, inntil den dag du jaget oss. Dette var ditt eget valg. Du hadde bibelen, du hadde vår litteratur, men du brente den. Uten å lese den. Du gav aldri sannheten en sjanse. Å, hvor vi lengtet etter å fortelle deg det som var så vanskelig. Men nei, du hadde sannhe­ten, sa du. For sent innser du at det var Satans sannhet du hadde. Du valgte å følge Satan i stedet for Gud. Og du har ikke bare selv, men også lært andre å tilbe andre guder enn den store Jehova, hvilken synd. Har du noe å si til ditt forsvar?»

Du var lamslått, du hadde vanhelliget Guds første bud, og det til de grader. I et øyeblikk ser du hvordan vitnenes forklaring logisk henger i hop.

- Jeg visste det ikke...

- Det er ingen unnskyldning, sannheten lå åpent foran deg, hvorfor undersøkte du ikke nærmere, hvorfor, er du klar over ditt ansvar?

De farer igjennom hodet ditt, alle vennene dine, som trodde blindt på det du hadde sagt. For sent ser du ditt eget lettsinn, for sent skjønner du den fulle konsekvens av ditt frafall. Du faller på kne og jamrer og bærer deg, du innser din skyld. Så er du tilbake i flokken. Der er du sammen med de vantro og de redde. Ja, redde er de, du også. Dere venter på at herrens vrede skal komme over dere. Det er gråt og tenners gnissel. Seleksjonen er ferdig, skjebnen er fastlåst. Dere har bare straffen i vente. Helvetesfrykten tar deg, hvordan er det med straffen, hvor mye skal du straffes? En evighet? Etter å ha tatt så grundig feil kan du aldri vite. Du er prisgitt. Plutselig er du over i en rettssal, en enorm rettssal som fyller alle de frelste. Som den nakne synder står du der, og vet ikke hva du skal si. Majestetens milde stemme beroliger deg, du skal få hvile til slutt. Men rimelig nok måtte du straffes hardt, for alle de sjeler du har bedratt. En for en ruller de frem på skjermen. Are, Turid, Einar, Jon, Mona, du gråter, å nei, Mona, din kjære datter, hun går fortapt p.ga deg. Du hater deg selv, det er ufattelig. Du får vite at du fortjener tre dager og syv timer i ilden, du er enig. Men Herren er mild og slår av på straffen. Du får 16 minutter og 15 sekunder. Takknemlig faller du på kne foran Herren, og salen bryter ut i lovsang: Jehova er rettferdig, Jehova er barmhjertig. På tur ut spør du en engel etter Mona. «Mona slapp billig, hun fikk bare 8 minutter, men det blir nok vondt, hun er jo bare ti år»

- Ja men ti år da, hun er jo bare barnet, skal dere brenne henne i 8 minutter?

- Hun får ren mild dom, og du kan ikke si noe, for du selv antydet syv år som grensen for personlig ansvar, og du var ikke så langt unna. Syvåringer slipper her, men åtteåringer blir brent i fra ett til fem minutter. Men trøst deg med at du ikke er Satan, han skal brenne i 16 år.

Du ber om å få se Mona, igjen bar en siste gang før tilintet­gjørelsen.

- Ja, Jehova være lovet, han har barmhjertighet selv med den fortapte. Du skal få treffe din datter, men dere kan ikke være sammen i straffen fordi det er en sak mellom deg og herren.

 

En tynn liten jentunge sitter alene og skjelver i mørket, hun fryser, hun er redd og blek. Hun ser opp og ansiktet lyser opp. Far, far er det deg. Det var så fælt etter at du døde. Min mor giftet seg med en Jehovas vitne, og både hun og begge brødrene omvendte seg, men jeg nektet. Å far! Jeg er så redd.

Hva skulle du si, det var ingen trøst.

 - Hvorfor hørte du ikke på din mor, Mona, du kunne sluppet dette.

- Jeg vet ikke far, jeg vet ikke, jeg er så redd. Er det vondt å brenne far?

- Sikkert ikke så veldig sa jeg du med en stemme som ikke hørtes særlig overbevisende ut.

- Jeg vil ikke far, jeg vil ikke, jeg vil ut, la meg slippe.

Gråten hennes føyer seg til tusener av andre. Det er mørkt, det er gråt og tenners gnissel.

Du var sammen med Mona den natten, men når dagen nærmet seg ble hun borte for deg. Det var vredens dag som nærmet seg og du skalv av redsel for det som ville komme over deg...

Dagen demrer, du er ved bedre mot. Du vet hva som kommer, men du har tenkt ut et mottrekk. Du har en kniv gjemt under kappen du vil ta ditt eget liv, før ilden faller. Men du venter, du er nysgjerrig. I nattens mørke har du hørt lovsangen fra den hellige stad. Den byen har du alltid lengtet etter å se. Den byen hadde du talt om, du hadde fantasert og drømt om den. Endelig skulle du få se den. Når du har sett den vil du gjøre det slutt.

Synet var overveldende. Alle var fasinert. Den overgikk alle dine fantasier. Og all den lovsangen. Du får av en ufattelig lengsel etter å komme inn. Du gripes av en vanvittig tro på at du kan klare det. Du tar deg sammen, du vet jo hva som er i ferd med å skje. Du lurer fram kniven. Den smelter mellom fingrene dine. «Nei, Ola, dette går ikke, det vet du. Dette kan du ikke gjøre selv. Dette er en sak mellom deg og meg. Stå opp å ta din straff»

Sannheten går igjen opp for deg, det er en sak mellom deg og vredens Gud. Redselen griper deg, du roper ut, Tilgi meg Gud, jeg klarer det ikke, jeg gjør hva som helst bare ikke dette.

«For sent, for sent, du angrer galt, du er redd og feig. Ti! så ikke din skam blir større»

Folkemengden blir urolig. Dere driver ned mot byen, et intenst hat stiger opp i deg, du vil kverke både Jehova og hans utvalgte. Himmelen lyser opp over dere, det oppstår panikk. Folk tramper på hverandre. Menn, kvinner barn og gamle, alle vet hva som kommer, angsten er uutholdelig. Folk prøver fortvilt å gjemme seg, men det fins ingen gjemmesteder, helvete er løs. Flammene tar dere igjen, nådeløst og brutalt. Det høres tusener på tusener av dødsskrik, og smerteskrik. Du kommer i skade for å tråkke på en liten gutt, han er i full fyr og i vill redsel, han kan ikke være mindre enn 8, men han ser mye yngre ut. Du blir overmannet av ilden, du føler deg redd og skamfull, du hater deg selv, du hater alt. Ordet smertegrense finnes ikke mere, smerten har brutt alle grenser. Hvert sekund virker som en evighet, du ser på klokken men den er stoppet. Dine siste ynkelige bønner stiger opp: «La meg slippe, la meg slippe» . Med ett ser du deg selv som liten gutt, du har falt og slått deg, smerten er uut­holdelig. Du ser din mor stå der, du kryper mot henne, men hun er borte. Det er ingen trøst, dette er en sak mellom deg og hevnens Gud. Du reiser deg og tømmer berget med hans vredes vin til bunns...

De rettferdige priser Gud, den store Jehova: «Leve Herren han er rettferdig og god. Halleluja, halleluja, halleluja...»

Det er for lengst forbi med både deg og din skam.