Oppriktighet

Innledning

Som barn og oppvoksende adventist ble jeg ofte belært i viktigheten av å undersøke det som kommer i vår vei.

I Rom 1:19-20 står det:

For det en kan vite om Gud ligger åpent for dem, for Gud har åpenbart det for dem. For helt siden verdens skapelse har Hans usynlige egenskaper vært klart synlige; det gjelder Hans evige kraft og Hans guddommelighet; disse kan kjennes ut fra de gjerninger som er gjort. Slik er de uten unnskyldning.

Jeg forstår dette skriftstedet dit hen at det er én sannhet og én virkelighet som er opplagt. Den siste setningen at vi er uten unnskyldning slår fast at mennesket ansvarliggjøres for sin tro. Hvorfor skulle det være snakk om unnskyldning dersom det ikke har utgangspunkt i en anklagelse eller bebreidelse?

Jeg er med andre ord vokst opp i en atmosfære hvor man ansvarliggjøres i forhold til det man tror på. Og da kan jeg ikke fatte annet enn at det, i følge dette, vil være skjødesløst å overlate vår virkelighetsoppfatning til tilfeldigheter.  Og selvsagt handler dette ikke bare om skriftsteder. Dette er en holdning som på utallige måter manifesterte seg i mitt oppvekstmiljø. Det kunne handle om å ta farge av en grunnleggende negativ holdning til andre som sviktet dette idealet. Og ikke minst handlet det om utallige diskusjoner og uenigheter omkring bibeltolkning og den rette lære.

For eksempel utrykte en pastor omtrent følgende: Når adventistene drev sin misjonsvirksomhet annonserte de ofte sine møter i aviser eller med en plakat på bygdas lokale butikk. Slik ble plakaten sett av mange. Men selvsagt kom ikke alle som har sett plakaten. Det innleide lokalet var neppe stort nok. Men nok om det. De som ikke kom hadde, i følge pastoren, ingen unnskyldning. På dommens dag blir de ansvarliggjort for ikke å ha fulgt anmodningen om å undersøke dette nærmere. I tillegg fikk vi jo stadig høre om idealet, de i Berøa[1] som tok imot påstandene med et åpent sinn, gikk hjem og undersøkte saken opp mot skriftene og trakk sin konklusjon.

Samlet sett gav dette meg det jeg kaller for en livsutfordring. Og holdningen preger meg den dag i dag, selv om jeg i dag er langt mer kritisk til ansvarliggjøring i forhold til virkelighetsoppfatning. Dette er langt mer komplisert enn som så.

Men oppriktighet handler om å tilstrebe åpenhet, nysgjerrighet og vilje til å forholde seg til andres ideer og forestillinger på en fordomsfri måte. Men det handler om mer enn dette. Det handler også om evnen til å ta feil, om evnen til å erkjenne og innrømme egen usikkerhet. I det tradisjonelle sosiale spill er det å ta feil et nederlag. Og nederlag medfører skam.  Og skam er noe vi mennesker er svært motivert for å unngå.
Men et godt kinesisk ordtak sier at «en vis mann skifter mening ofte». For visdommen ligger ikke i hva man vet, men hvordan man forholder seg til egne og andres feilbarlige oppfatninger. Dette er oppriktigheten i sin ideelle form. Og vi ser at oppriktighetens største fiende er retorikken og det sosiale spill.

Og for å ha sagt det med en gang. Min refleksjon over virkelighetsoppfatning og erkjennelse har gjort at jeg i dag tenker at det er svært urimelig å ansvarliggjøre individet for sin virkelighetsoppfatning. For utvikling av virkelighetsoppfatning er delvis tilfeldig og har kaotiske elementer i seg. Den avhenger av ressurser, kultur og livsoverskudd.

Det er imidlertid viktig å erkjenne at den ekte oppriktighet er at ideal. Det er umulig for oss å nå dette idealet på en fullkommen måte. Her begrenses vi av våre ressurser og, av det faktum, at menneskehetens samlede mentale metaunivers er så uendelig stort at vi som enkeltmennesker bare kan se en flik av det i løpet av hele vår levetid. Så vi må prioritere. Prioritering innebærer også at vi velger ut det som interesserer oss og det vi synes vi burde vite noe om. Som regel blir slike prioriteringer styrt av tilfeldige forhold som møter oss på vår livsvei.  Etter hvert oppdager vi at hvert område vi er nysgjerrige på som regel er langt større og mer omfattende enn vi kan rekke over. Som regel må man greie seg med enkle oversikter. Oppriktighet er også å ha et forhold til dette, egne og andres begrensinger og tilfeldige forutsetninger.

Når jeg nå, mange år senere, går tilbake og ser på de episoder som har vært med på å skape mine ideer om oppriktighet, så er de eksempler som er nevnt til å begynne med forholdsvis dårlige. Og det aner meg at dette en gang dreide seg om en retorikk med det formål å få flere medlemmer til Adventistsamfunnet. Jeg er, som sagt, ikke lengre med på retorikken som ligger i dette. Men ubevisst har jeg mer eller mindre tatt til meg prinsippet bak. Og den naive nærliggende tanke går i retning av Kants Kategoriske Imperativ. Skal det gjelde for meg, så må det også gjelde for alle andre, symmetrisk i hver relasjon. Erfaringer i mange «leire» viser imidlertid at vi som regel er asymmetriske. Vi krever mer at andre skal sette seg inn i våre ting enn vi selv er villig til å åpne oss for andres analyser. Og som en slags mental beskyttelsesmekanisme er vi sosialt blind for det hele.  Sannsynligvis varierer graden av oppriktighet, både mellom mennesker, men også for hvert enkelt individ, avhengig av situasjonen der og da og hvem man har med å gjøre.

Generelt om ansvar for egen virkelighetsoppfatning

Jeg har allerede sagt mye om dette. Men en dag jeg kom over en video fra en moské. Denne Imamen som så ut til å være fra Indonesia, fikk altså spørsmål fra en vestlig kvinne (sannsynligvis kristen) om den evige skjebnen til alle de som ikke vet noe om Islam. Imamens engelsk var vanskelig å forstå. Men dette gikk nok i retning av at, ja om man aldri har vært eksponert for Islam så er det nok en viss unnskyldning for å ikke være muslim. Men, som han påpekte, i dagens verden med massemedia og internett, skrumper denne muligheten til å unndra seg dette betydelig inn. Islam er utbredt til alle verdens hjørner, på alle verdens språk og er massivt tilgjengelig i massemedia. Plakaten står oppstilt foran oss. Vi har ingen unnskyldning for ikke å vite. Jeg kjenner igjen logikken fra min egen oppvekst.  Et vesentlig poeng er at den samme logikken ikke kan være gyldig i disse to verdener samtidig. Kristendom og Islam kan ikke være sanne på samme tid i samme virkelighet. De er gjensidig utelukkende lukkede eksistensialmodeller. Hvordan kan jeg avvise Islam uten å kunne mer om Islam enn den jevne muslim? Hvordan kan jeg avvise kristendom uten å vite mer om kristendommen enn den jevne kristne?
Da jeg var ung og syvendedagsadventist, så mistet jeg jobben på grunn av at jeg ikke kunne jobbe på sabbaten (lørdager). Jeg var nyutdannet ratio/tv reparatør, men tidene var vanskelige og det var vanskelig å komme i jobb. Jeg fikk foten inn i et firma på Vestlandet, tre måneders prøvetid. Lørdagsspørsmålet var ikke nevnt på forhånd, og da det kom opp fikk jeg knapt stå prøvetiden ut. Så jeg ble arbeidsledig, uten rett til arbeidsledighetstrygd, med kone og barn, desperat etter jobb. Da kom det en luring fra Bergen med tilbud om jobb for Adventistsamfunnet. Jeg skulle selge bøker, adventistbøker. Ingen fast lønn utenom det jeg kunne tjene på boksalget. Jeg var desperat, så selvsagt slo jeg til. Jeg ble overflatisk satt inn i litteraturen, og fikk med meg en rekke salgsargumenter og gode knep. Og det kunne trenges for av naturen har jeg neppe den sosiale appellen som skal til for å bli en god salgsperson. Det lærte jeg om meg selv, den gangen. Men jeg lærte mye mer. Dette er en erfaring jeg ikke ville vært foruten. I to måneder dro jeg rundt i det vestlandske bibelbeltet og solgte «avvikende» kristen litteratur. Og selvsagt skal jeg ikke skryte på meg at salget gikk strykende. Men det som overrasket meg mest var hvor avvisende folk i forhold til å snakke om disse tingene. Jeg fikk høre at de var «lutheranere» og ikke interessert i nye vinklinger på temaet. Adventistpastorens plakater ville neppe hatt noen særlig virkning i disse miljøene. Lutheranere så på adventister som frafalne og adventister så på lutheranere som frafalne. Og dette er på tross av at man nok i begge leire har den samme «oppdragelse» i forhold til åpenhet.  Er det bare jeg som er naiv, som tenker slik at ja, dersom oppriktighet er en dyd, så er det min plikt å møte alle annerledestenkende med den samme åpenhet som jeg forventer i forhold til mitt budskap? Og historien slutter ikke med dette. For den dagen jeg begynte å stille kritiske spørsmål til mitt eget samfunn, så møtes jeg med den samme avvisning, retorikk og uvilje til å sette seg inn i ting. Dette er den asymmetrien jeg tidligere har nevnt. Du er pliktig og ansvarlig til å sette deg inn i mine ting, men jeg driter i hva du har å bringe til torgs. Det er nok da det går opp for en ung mann at denne «moralen» ikke handler om moral, men det er en hersketeknikk. Og den finnes innenfor kristendommen så vel som innenfor Islam. Kunne en fullkomment vis og klok gud, som vil oss alle vel, ha funnet på noe slikt? Neppe.
Så tilbake til grunnspørsmålet. Er vi ansvarlig for hva vi måtte ha av forestillinger i vår ballast? Om vi tar utgangspunkt i min refleksjon om ansvar, så er vel essensen her at det er meningsløst å ansvarliggjøre noen for noe de ikke har innflytelse på. Da vil jeg begynne å sondere mellom hva som kan påvirkes og hva som ikke kan påvirkes i forhold til de oppfatninger vi måtte besitte. Jeg bestemmer meg for å undersøke et tema. Jeg legger all min innsats i å utvikle en grundig gjennomreflektert kunnskap på området. Kan jeg da ansvarliggjøres for det resultatet jeg kommer frem til? Kan vi mennesker ansvarliggjøres for resultatet av vår egen erkjennelsesprosess? I tråd med ansvarsprinsippet må vi jo da spørre oss hvilken innflytelse jeg kan ha på det resultatet. Jo større innflytelse jo mer ansvar. Men da kommer paradokset. For jo mer perfekt den erkjennelsesprosessen er, jo nærmer jeg kommer en perfekt beskrivelse av virkeligheten, jo mindre innflytelse har jeg på hva resultatet blir. Jo mer jeg lar min bestemmelse påvirke resultatet, jo mer forvrengt blir det. For det er ikke jeg som bestemmer hva virkeligheten er. Virkeligheten er uavhengig av meg. Når jeg bringer en flik av virkeligheten til torgs, så er jeg kun en budbærer. Ansvarligheten kommer inn kun i den grad jeg tukler med resultatet. Dette er et fundamentalt vitenskapelig prinsipp. Naturen taler og vi erkjenner. Det er urimelig å ansvarliggjøre budbringeren for budskapet. Så lenge erkjennelsesprosessen er oppriktig kan ingen ansvarliggjøres for resultatet. Det vil ikke si det samme som at resultatet alltid er korrekt. Selv i en oppriktig erkjennelsesprosess er det store muligheter for at ting kan gå feil. Men så lenge prosessen ikke preges egne preferanser, strutsestrategi, juks, bevisst tendensiøsitet osv., så er ansvarliggjøring urimelig. Det er derfor jeg sier at idealforskeren presenterer resultatet av sin forskning nærmest pedantisk. Han eller hun er en budbringer. De gjør funn. Og det er resultatet. Derfor kan man bestille en forskningsprosess, men man kan aldri bestille resultatet. Det er bare totalitære og sosiale spillere som definerer sannheten. Sannheten kan ikke defineres, den kan kun erkjennes.

Dersom dette er en rimelig tenkemåte, hva blir da følgene om man fortsatt mener at vi er ansvarlig for vår virkelighetsoppfatning? Burde ikke det føre oss til neste steg som nettopp er å reflektere over erkjennelsesprosessen i seg selv? Hva kan gå galt her? Hva er fellene vi kan gå i? Men da har vi jo tatt steget over i filosofien. Ubs… det var jo et fyord i den adventistiske propaganda jeg vokste opp med.

Men vi har da noen valgmuligheter opp i alt dette. Hva skal jeg sette meg inn i? Hvor mye innsats skal jeg bruke på det? Dette er forhold vi faktisk kan påvirke for det avhenger av våre beslutninger.  Så hva styrer våre preferanser på hva vi bruker innsats på å sette oss inn i? Men la meg først ta litt om rammene rundt dette. En ramme er jo mine mentale ressurser. Jo mer ressurser jeg har, desto mer effektiv kan jeg være i å utvikle min kunnskap, og desto mer kunnskap kan jeg rekke over i løpet av mitt liv. Vi innser at denne rammen er individavhengig. For vi er ikke alle privilegert med like mye mentale ressurser. Er dette noe vi kan ansvarliggjøres for? Har jeg innflytelse på min egen læreevne? Kanskje til en viss grad, men vi innser at ingen velger å bli skoletapere. En viktig parameter i denne ligningen er jo IQ, noe som i høy grad er medfødt. En annen faktor er jo hukommelse. Mye av dette avhenger av hva du har fått med deg i bagasjen den dagen du er født. Summen av dette er jo at noen har jo potensiale til å rekke over mye mer enn andre. Jeg tenker at det er urimelig å ansvarliggjøre noen for å være dum. Så det er en ramme.

En annen viktig ramme er: Hva er tilgjengelig for meg? Dette handler både om det å forske men kanskje mest om tilgjengeligheten til kunnskap. I dag kan muligens noe av dette kompenseres med internett. Er det noe vi lurer på er det bare å «google det». Men her er det selvsagt mange feller å gå i. Før i tiden fantes ikke internett. I noen land har man biblioteker, mens i andre land er dette mangelvare og til og med forbudt. Kunnskapstilgjengelighet er ingen selvfølge. Dette er også en ramme, som individet ofte har dårlig innflytelse på.

Så er det jo også slik at mesteparten av den kunnskap vi tilegner oss er gjennom andre mennesker. Det handler om våre sosiale ressurser. Også her er vi mennesker forskjellig privilegert. Noen har store sosiale nettverk, mens andre sliter i sin ensomhet. Og dette handler jo ikke bare om informasjonsformidling, men det handler også om hvilke spor vi settes inn på. Gjennom småprat med mange i et stort nettverk, så fanger vi opp tips og råd. Dette kan sette oss på sporet og ende opp med å åpne en ny verden for oss. Inn under denne rammen med sosiale ressurser så kommer kulturbegrepet inn for fullt. Jeg ser verden, ikke bare gjennom mine egne fortolkninger, men også gjennom mine kulturelle briller. Minst 90 % av alle mennesker forblir i den religion de er født inn i. Dette er den kulturelle rammen. Legg den sammen med kunnskapens gravitasjonslov, og bli klar over hvordan hver enkelt av oss suges inn i kulturens malstrøm av felleskapsforståelse. Det koster veldig mye å bryte ut av dette. For det første krever det stor innsats. For det andre kan det får store sosiale kostnader. Kan individet ansvarliggjøres for den kultur og religion det er født inn i? Kan individet ansvarliggjøres for egen sosiale suksess og den sosiale kapital vi alle kjemper så hardt for å bygge? Vel, saken er den at det sosiale spill ofte fordrer sosial rasjonalitet. Skal du oppnå sosial suksess må du spille på lag med kulturens felles paradigmer og språkbobler. Det å bryte med dette, det vil si å tenke kritisk kan fort sende individet på en nådeløs vei mot utenforskap.

Så har vi en ramme som jeg kaller for personlig livsoverskudd. Kunnskapservervelse koster innsats. Og det er en innsats som må prioriteres opp mot alt annet som individet må holde på med for å få livet til å gå rundt. Livsoverskudd er den overskuddskapasiteten vi har til rådighet når de mer grunnleggende behov i livet er på plass. Individet er tvunget til å prioritere innenfor sine rammer. Et svakt livsoverskudd setter store begrensinger på individets mulighet til å utvide sin mentale horisont. Vi skjønner vel lett at det ligger en kraftig selvforsterkning i dette. Jo mer kunnskap, desto bedre er våre evner til å skape oss selv et liv med mer livsoverskudd. Altså kreves det livsoverskudd til å skape mer livsoverskudd. De individ som sliter her kommer aldri av flekken. Kan mennesket ansvarliggjøres for størrelsen på livsoverskuddet som til enhver tid disponeres? Er livsoverskudd et privilegium eller er det din egen fortjeneste?

Det finnes sikket flere slike rammer, men poenget er at individenes forutsettinger til å erverve kunnskap er høyst ulikt fordelt. Bare det i seg selv gjør det urimelig å ansvarliggjøre individet for feil eller manglende virkelighetsoppfatning. Da må man i alle fall forsikre seg om at individet har reell innflytelse. Det vil si at vi har den situasjonen at rammene åpner for individets mulighet til å vandre i jungelen av oppfatninger.

Uansett hvor stor kapasitet et individ måtte ha, så er den totale mengde av tilgengelige forestillinger og oppfatninger så enorm at man bare kan regne med å komme gjennom en brøkdel i løpet av et liv. Så her må det prioriteres. Om man skulle stå der med et helt åpent sinn, klar til å kunne evaluere hva som helst, med åpenhet og nysgjerrighet, kombinert med en god kritisk sans, hvor skulle man sette avgrensingen?  Er det å spille lotto? Gudene har gjemt seg fra og med rekke 52444 til og med 53568. Når noen vinner i lotto, går vi da ut og bebreider taperne?

Som barn er vi alle åpne og nysgjerrige. Vi er mottakelige og lett å påvirke. Hvorfor er det slik? Nettopp fordi kunnskap er alfa omega i forhold til vår evne til å klare oss her i verden. Vi har en emosjonell programmering som driver oss til å søke kunnskap. Og det er ikke hvilken som helst kunnskap vi søker. Vi søker relevant kunnskap. Hva er relevant? Det er den kunnskapen som individet evner å nyttiggjøre seg opp mot de utfordringer som individet møter. Det er ikke slik at vi rent kognitivt gjør disse vurderingene. På samme måte som organismen responderer på mat med nytelse eller vemmelse, så responderer organismen på informasjon med interesse eller kjedsomhet. Vi mennesker innehar avanserte mekanismer som, utenfor vår bevissthet, avgjør hvilken resonans informasjon gir i vårt mentale landskap. Hjernen har begrenset kapasitet. Vi kan ikke bruke innsats på det som stemples som uviktig. Interesse er begjær etter kunnskap. Kjedsomhet er avsky for kunnskap. Dette er emosjonelle responser. De kontrolleres utenfor den bevisste prosess.
Når vi mennesker velger våre tema så har vi svært ofte utgangspunkt i disse mekanismene. Det driver oss i retning av spesialisering. Vi er nysgjerrig på det vi vet mye om. Der er vi sulten på mer. Og vi blir aldri fornøyd. For det vi vet mye om er en kapital som gir oss mestring og sosial suksess. Det gir mentale belønninger. Og vi jakter stadig på mer.  Hva skal til for å få oss nysgjerrige på det vi vet lite om? Noe vet vi lite om fordi tilgjengeligheten er dårlig. Da kan vi reagere med å kaste oss over det når muligheten byr seg. Men det er fordi vi opplever interessen på forhånd. Det er ikke sikkert vi vet hva som utløser en slik interesse. Det kan være komplekse koblinger som gjør at dette blir stemplet som interessant, gjerne utenfor vår egen bevissthet. Men vi kan også oppleve det som et hull i vår kunnskap, et hull som tidligere har gjort oss frustrert og nysgjerrige.
Men om det tema vi eksponeres for ikke gir noen slik respons i oss så kan vi risikere å slite. Og her kan vi kanskje ha å gjøre med mekanismer vi får problemer med å vedkjenne oss. For det kan være at dette ikke bare er uinteressant, det kan representere en indirekte trussel eller gi fordeler til noen av våre rivaler eller noen vi ikke liker. Dette kan være mekanismer vi ikke har ord på, eller kalkuleringer vi ikke gjør bevisst. Det vi opplever i vårt mentale landskap er ikke bare manglende interesse, men også direkte motvilje mot å gå inn i dette. Når vi mennesker beslutter noe, så kombinerer vi slike verdier med vår virkelighetsoppfatning. Vår virkelighetsoppfatning kan handle om konsekvensene av å skygge unna dette. Kan jeg risikere sanksjoner eller tap av sosial anseelse? Bryter jeg noen regler? Eller motsett, oppnår jeg sosial anseelse ved å avvise å ha noe med dette å gjøre? Hva tjener eller taper jeg på å sette meg inn i dette? Å treffe en beslutning om å forbruke innsats på å sette meg inn i noe, som kanskje oppleves som både uinteressant og gir dårlig sosial uttelling, det koster veldig mye kognitivt arbeid. Det er mulig, men det koster virkelig mye. Og da skal man helst være motivert av noe overordnet. Det kan dreise seg om utdannelse, om å ta en grad, eller om ideologi eller religion. Det er på langt nær alle som har de kognitive ressurser som skal til for å overvinne en slik uvilje. Til de av oss som er i fordømmelsesbransjen, så er det rimelig å spørre: Når var sist du gjorde slikt kognitivt arbeid? Og tror du at alle har like sterke kognitive muskler som deg selv?

I det modne samfunn er det meningsfrihet. Det er ingen som blir stilt til ansvar, hverken for sin virkelighetsoppfatning eller for sine standpunkter. Det er også en erkjennelse at det vil finne et mangfold av virkelighetsoppfatninger. Det er jo en styrke. Men da må man også innse at noen kan utvikle seg i ekstreme retninger. Utvikling av virkelighetsoppfatning er en prosess med mange kaotiske mekanismer i seg. Selvsagt kan det noen ganger bære veldig galt avsted, Vi skal også være klar over at kulturelle memer reproduserer seg. Det gjelder også memer som virker manipulerende på vårt sinn. Når Imamer kommer fra Pakistan til Norge og radikaliserer ungdom i moskeene, så handler det ikke nødvendigvis om bevisst manipulasjon. For de er selv fanget av det samme memet. Memet har sin suksess nettopp på grunn av sine sterke manipulerende effekter. Det er kanskje støtende å sammenligne dette med virus. Men sammenhengen er åpenbar. Og det er sjelden vi klandrer noen for å være smittebærere. Slik kan våre kulturelle forestillinger ta vårt sinn til fange, og drive oss til underkastelse. I det modne samfunn bekjempes ikke dette ved hjel av isolat, men heller med mental vaksinasjon. Hva er mental vaksinasjon. Det er å vite om disse mekanismene. Det er å ha kunnskap om menneskets erkjennelsesevne, om kritisk tenkning, om alle fallgruvene. Og denne kunnskapen må inn før individet blir fanget av puberteten. Vaksinen er mest effektiv når man er ung og påvirkelig. Dersom individet ikke er vaksinert før det sosiale spill settes inn for alvor, så kan det være for seint. Og vaksinen er ikke vanntett.  Som sagt vil vi alltid ha noen som begår intellektuelt selvmord. Poenget er at prosentraten kan dempes ned til et minimum.

Om det å velge å tro

-          Jeg velger å tro på Gud

-          Hvorfor?

-          For de som tror på Gud kommer til himmelen.

-          Hvordan vet du det?

-          Fordi det står i Bibelen.

-          Hvordan vet du at det som står i Bibelen er sant?

-          Fordi det er Guds ord?

-          Hvordan vet du det?

-          Fordi det står i Bibelen og fordi jeg tror på Gud.

Det er vel enkelt å se at denne argumentasjonen både inneholder sirkelbegrunnelse og at valget om å tro på Gud er basert på at man tror på Gud i utgangspunktet. Ethvert valg forutsetter en virkelighetsoppfatning. Man kan ikke velge en virkelighetsoppfatning uten å ha en virkelighetsoppfatning som utgangspunkt. Og svært ofte ender det opp som dette: en sirkelbegrunnelse.

Dette er et utmerket eksempel på at enhver form for beslutning som direkte påvirker resultatet av erkjennelsesprosessen en forvrengning. Virkeligheten er uavhengig av meg. Den kan ikke besluttes, den må erkjennes.  Opp mot dette så er det å velge en tro, det samme som å begå intellektuelt selvmord.

Når det er sagt, så kan slikkert et slikt utsagn mistolkes. En refleksjon jeg har er at man «velger å tro» der erkjennelse ikke er tilgjengelig Jeg har tidligere vært inne på at fantasien vår ofte fyller ut hullene i vår viten. På den måten danner vi en mentalt konsistent virkelighetsoppfatning. Det modne mennesket lærer seg å kjenne på, og leve med, tvilen i forhold til slike huller. Usikkerhet kan ofte oppleves mentalt ubehagelig. Kanskje er det slik at troens piller demper denne smerten. Kanskje er det å «velge å tro» det samme som å undertrykke tvilen. Men for å gjenta meg selv: Om det er et valg ute og går her så forutsetter ethvert valg at vi allerede har noen forestillinger om virkeligheten.  Reflekter litt over hvordan beslutninger foregår. Å velge uten å ane hva det dreier seg om, er vel ikke å velge, det er vel mer som en ukvalifisert gjetning å regne. Det er fantasi.

Min hypotese er altså at de som «velger å tro» de tror fra før. Kanskje er dette mer en prosess for å få seg selv til å slutte å tvile. Det betyr altså at man lukker seg.  Alle kan gjøre det, uavhengig av trosmessig ståsted. Og mennesker som lukker seg er ikke lengre tilgjengelig for mental nyorientering.  Er det noen god posisjon, sett mot oppriktighet? Er vi ikke nå tilbake til den anklagen vi begynte med? Hva med plakaten? Eller er det slik at de som tilfeldigvis tror «det rette» den dagen de «velger å tro» gjør en moralsk ærverdig ting, mens de som tilfeldigvis «tror feil» gjør noe moralsk forkastelig når de «velger å tro»? Altså akkurat den samme mentale innestengingen er en dyd for den rettroende men en forbannelse for alle andre? For meg skurrer dette. Og en ting er i alle fall sikkert. Man har forlatt oppriktigheten som dyd. Og man har forlatt tilstanden som et åpent og nysgjerrig menneske. Det er et tap. Man har begått intellektuelt selvmord.

Det intellektuelle selvmord

Det motsatte av oppriktighet er det jeg kaller for intellektuelt selvmord. Selvsagt er man ikke alltid seg bevisst at man begår intellektuelt selvmord. Hva er intellektuelt selvmord? Et godt eksempel kan kanskje være Holocaust-benektelse. Om man legger en ekstrem kritisk holdning til grunn så vil Holocaust ikke kunne bevises. Men du kan heller ikke bevise at du eksisterte for ti minutter siden. For alt du vet, kan du være skapt for 30 sekunder siden med hele din erfaring og alle dine minner, slik at det bare ser ut som du har hatt en barndom og at du eksisterte for ti minutter siden. I en rettssal ville det vært meningsløst å snakke om bevis. Holocaust er dokumentert gjennom utallige bilder, film, dokumenter, fysiske konsentrasjonsleirer og utstyr for industriell avliving av mennesker.  Ja, alt dette kan bortforklares via konspirasjonsteorier, forfalskninger, juks og bedrag osv. Men uansett, i rimelighetens navn så er det jo slik at det mest fornuftige er å legge den mest sannsynlige forklaringen til grunn. Og dersom en så veldokumentert hendelse som dette ikke en gang tas opp til vurdering, som et rimelig alternativ, ja da er det etter min mening riktig å bruke karakteristikken «»intellektuelt selvmord». Det vil si man anses for å ha kastet sin egen dømmekraft over bord. Det er intellektuelt selvmord. Det modne mennesket lar meninger brytes mot hverandre. Her er min liste over elementer som ofte inngår i et intellektuelt selvmord:

1)      Dikotomisk bias.
Ukritisk aksept av alle bevis som går i min favør, over-kritisk avvisning av alle bevis som motsier min oppfatning.

2)      Bevegelsen fra oppfatning til standpunkt
Man går fra å erkjenne realitetene til å definere sannhet. Man velger å tro.

3)      Mangel på kritisk tenkning

4)      Fanatisme og ensidighet

5)      Utpreget tunnelsyn

6)      Oppgivelse av egne mentale ressurser til fordel for autoriteter

7)      Utpreget bruk av strutsestrategi

8)      Konspiratorisk tenkning

9)      Irrasjonalitet



[1] Ap. Gj. 17.11