Kommentar

Dette er noen etiske temaer jeg reflekterte over som en del av mitt bokprosjekt «På tvilens Grunnvoll» på 80 tallet. Jeg ble på langt nær ferdig med dette. Ambisjonen er imidlertid fullført i dokumentet Empatisk etikk i praksis. I det gamle dokumentet hadde jeg imidlertid en del refleksjoner her som jeg gjerne vil ha mulighet til å referere til videre.  Disse har jeg redigert sammen i dette dokumentet.

10.7 Tanker om en del utvalgte emner innen etikken

10.7.1 Innledning.

I etikkens hovedinnledning nevnte jeg at mitt mål var å komme frem til en enhetlig grunnholdning til etikken, som med sikker konsistens skulle skinne igjennom i alle enkeltspørsmål av etisk karakter. Hensikten med denne siste delen av etikken er å drøfte en del slike enkeltspørsmål for å vise hvordan denne grunnholdningen hjelper en til å ta stilling. Det er nå en gang slik at dersom vår etiske grunnholdning ikke kommer til uttrykk i det praktiske liv, vil den forbli en død teori. Her ser jeg det som en klar oppgave å motarbeide alle former for dogmatisme til fordel for en bevisst praktisk holdning. Den dogmatiske, ritualistiske formen for etikk har, etter min mening til fulle vist sine alvorlige mangler. Dette er fordi den er systemmoralistisk i sin natur; den setter kjærligheten, som jeg tror finnes, i oss alle, ut av spill. Dersom vi ikke holder bevisstheten om kjærligheten, den ideelle verdiprofil, stadig levende i våre liv, kan den bli skjult for oss; vi henger oss opp i regler, våre bastante holdninger virker mot etikkens mål.

 

 

10.7.2 Vold

Vold kan kort sies å handle om påføring av skade, lidelse eller tilintetgjørelse. Når de fleste av oss tenker på vold assosierer de den med fysisk vold. Etter min mening er vold mye mer enn det rent fysiske. Lidelse og tilintetgjørelse kan også skje psykisk og sosialt. Dermed vil vel de fleste av oss, i gitte sammenhenger, kunne falle inn under begrepet "volds-utøvere". Ifølge definisjonen behøver vi altså slett ikke å være klar over den volden vi utøver. Vi har:

1)      Fysisk vold
Fysisk vold er påføring av fysisk skade og drap.

2)      Psykisk vold
Psykisk vold er når vi gjennom våre ord og handlinger påfører andre psykisk lidelse. Det er mange måter å gjøre dette på: mobbing, trusler, avskrekking, skremsler, latterliggjøring, jantelov, taushet, religion, manglende respekt, undervurdering, ignorering, press osv. Inn under psykiske volden hører også den åndelige volden som består i å frata mennesket dets frie livsutfoldelse ved hjelp religion og politikk.

3)      Sosial vold
Sosial vold er den type vold grupper av mennesker kan utøve mot hverandre, gjennom undertrykking, diskriminering og verdsetting på fysiske, psykiske og sosiale kriterier.

 

Det gir seg selv at vold er noe vi må motarbeide, minimalisere, ja helst kvitte oss med. Men hvordan kan vi motarbeide volden? Her møter vi et av etikkens mange problemer som ikke har løsning, nemlig at forsvar mot vold kan kreve mot-vold. Vi skal komme inn på dette når vi skal diskutere forsvar.

 

Vold er et selvforsterkende fenomen

Djevelskap er det navnet jeg vil sette på den typen vold som er gjort med hensikt. Det er altså når hensikten med handlingen er å gi offeret negative verdier. Dersom resultatet for ofret blir negativt, har dette i seg selv positiv verdi for utøveren (Moralsk hendelse * Hensikt). Slik jeg ser det har vi to typer djevelskap, det er den primære og sekundære. Primær djevelskap er når offeret ikke har gjort noe for å motivere voldsutøveren. Sekundær djevelskap er et svar på vold (man slår igjen). Volden virker selvforsterkende gjennom den sekundære djevelskap; gjennom gjengjeldelsen. De verste utslagene man ser av dette er den ekte blodhevn. Ut fra dette utkrystalliserer det seg tre områder å motarbeide volden på:

 

1.       Å motarbeide primær djevelskap

2.       Å motarbeide sekundær djevelskap.

3.       Å motarbeide vold som ikke er djevelskap.

 

Av disse ser jeg pkt.2 som viktigst fordi denne har en spredende effekt. Den beste måten å motarbeide den på er 1) at samfunnet antar et mer nyansert bilde av begrepene straff og hevn. Allmenoppfatningen må fokuseres på formålet med straff. 2) Straffen kan, i seg selv, aldri ha en voldelig karakter fordi det gir signal om at vold i visse tilfeller aksepteres. 3) Man må innføre prinsippet om direkte ansvar; at offeret aldri kan gjøres delaktig i ansvaret for den volden som utøves. Dersom jeg sperrer en person inne fordi jeg er redd hans vold, er ikke det hans ansvar, det er mitt. Når en dommer dømmer et menneske til døden er dommeren og samfunnet ansvarlig; forbryterens skyld har intet med det å gjøre. Bøddelen er direkte ansvarlig for den handlingen han gjør; han blir en morder; hans forbrytelse er ikke mindre enn forbrytelsen til den morderen han dreper. Hans handling må ses uavhengig av dommerens ordre.

Hvorfor denne bastante holdningen? Jo, i praksis må det få den konsekvensen at folk tenker seg to ganger om før de begår ugjerninger. Alt for ofte hører vi at ansvaret for voldtekt legges på den voldtatte, ansvaret for gisseldrap legges på regjeringen, ansvaret for massakren legges på generalen, ansvaret for henrettelsen legges på den henrettede. Skyld kan ikke overføres, selv om kristendommen prøver å få oss til å tro det. Dette er fordi skyldens natur er forandret fra en abstrakt åndssubstans til noe konkret. Vår skyld består ikke i hva vi har gjort, men i hva vi gjør, eller kan komme til å gjøre.

 

Pkt. 1 og 3 må sees i sammenheng. Vi må forske for å finne ut hvordan primær djevelskap oppstår, og deretter treffe forebyggende tiltak. Mye av forklaringen til den selvmotiverte volden tror jeg ligger i all den vold vi alle utøver uten å vite om det. Vi skaper tapere, frustrasjon og meningsløshet uten å være klar over det. Derfor er kunnskap om hvordan vår atferd påvirker andre viktig. Men vi kan aldri bli fullt utlært på dette området fordi vi alle er individuelle, har individuelle egenskaper og reagerer forskjellig.

 

 

Hva gjør volden med volds-utøveren?

Vold skader ikke bare offeret den skader også utøveren. Det ser vi daglig utallige vitnesbyrd om. Volden skader utøveren på to områder: 1) via skyldfølelse 2) moralsk forfall.

At skyldfølelse kan virke både fysisk og fysisk nedbrytende er i dag et vitenskapelig faktum. Men kampen mot skyldfølelsen i seg selv er bare symptombehandling. Bak rasjonell skyldfølelse kan der ligge vold, eller undertrykte ønsker om vold. Som eksempel på hva skylden kan gjøre med et menneske, trenger jeg bare å vise til min tidligere skildring av den amerikanske soldaten som var med på massakren i My Lai under Vietnamkrigen.

Det er også min påstand at en som utøver bevisste volds-handlinger også forfaller moralsk sett. Jeg skal konkretisere hva jeg mener her. Alle bærer vi i oss en naturlig motstand mot å begå handlinger vi tror medfører lidelse for andre. Men erkjennelsen av andres lidelse bygger i hovedsak på identifikasjon med ens egen opplevelse av lidelse. Denne identifikasjonen avhenger av kunnskap og erfaring. Som små barn mangler vi denne, og har derfor ikke store skrupler mot å dra katten i halen, eller puffe babyen ned trappen. For å motvirke dette har vi innebygget et behov for å bli veiledet av foreldre. Det vi selv ikke erkjenner kompenserer vi for ved å følge regler. Vi har altså i oss en innebygget motstand mot å bryte regler, og mot å påføre andre lidelser. Nå er det slik at de regler og normer man blir opplært med ikke alltid er så rasjonelle, dessuten må mange, for å overleve, gå igjennom den barrieren det er å drepe et dyr. I så måte finnes det altså naturlige prosesser i oss, som virker i motsatt retning nemlig til å bryte regler og til å ignorere andres lidelse. Men ingen av disse prosessene er "intelligente" på den måten at de viker rasjonelt. Bryter man først en irrasjonell regel kan det ofte medføre at man fortsetter med å bryte alle andre regler. Begynner jeg først å røyke, kan jeg like godt begynne å drikke, begynner jeg først å drikke kan jeg like godt begynne med hasj. Ja hele prosessen kan ha startet med en irrasjonell regel: du skal ikke høre på rocke-musikk. Det er den samme prosessen som trer i kraft idet man bryter den naturlige barrieren mot å øve vold. Det er naturlig, for i naturtilstanden overlever man best ved å øve skruppelløs vold når situasjonen krever det. Den først fisken er det vondt å drepe, den andre går lettere, den tredje går nådeløst, den fjerde er det en nytelse å ta livet av. Prosessen er ikke intelligent, den er instinktiv, den virker like godt på mennesker som på dyr. Det første mennesket skaper store kvaler, det neste er enklere, siden forsvinner alle skrupler: "My mind just went...".

Nå tror ikke jeg denne demoraliserings-prosessen er enveiskjørt. Jeg tror skaden, iallfall til en viss grad, kan rettes opp igjen. Men likevel er den alvorlig nok fordi den kan medføre mye vold før den blir stoppet.

 

Hvordan virker vold på tilskueren?

Gjennom aviser, film og fjernsyn er vi i vårt samfunn daglige vitner til de groveste former for vold. Jeg har spurt meg selv: hva gjør dette med meg og mine barn?

Å være vitne til vold kan gjøre ubotelig skade. Mennesker reagerer forskjellig på vold. Noen blir deprimerte, andre blir redd, og atter andre blir avstumpet. Altså ingen positive virkninger. Også her ser jeg en kilde til spredning av vold. Den som ser mye vold kan lett får et avstumpet forhold til den, noe som igjen kan føre til at barrieren mot selv å øve vold brytes ned. De mange volds-filmer som i dag florerer i vårt samfunn tror jeg har den samme evnen til å bryte ned moralen. Derfor er jeg enig i at en streng kontroll av slike filmer er nødvendig.

 

Alt dette lærer meg at vold er noe som skal behandles med ytterst varsomhet. Den sprer seg som et virus, "vold avler vold", og ødelegger både offer og utøver psykisk fysisk og sosialt. Dette bør vi ha i tankene når vi nå skal over til det å forsvare seg mot vold. Her er det nemlig veldig lett å ty til «motvold», som ikke er annet enn vold det heller, men som vi ser bør vi tenke oss to ganger om dersom vi har mulighet til det.

 

 

10.7.3 Forsvar

Vår avmakt i forhold til de etiske idealer kommer klart til syne når vi begynner å snakke om forsvar. Det er i dag alminnelig anerkjent at ethvert menneske, og ethvert land har rett til å forsvare seg. Men har jeg egentlig det? Hvem har gitt meg rett til det? angriperen? Det er jo angriperen mitt forsvar går ut over, og kanskje også andre. Etisk sett er ikke forsvar noen selvfølgelig rett. Når jeg forsvarer meg motstår jeg en annens ønsker; jeg undergraver hans muligheter til lykke. Jeg har ingen rett til å undergrave andres lykke. Når jeg gjør det, føles det ondt for den det går ut over, og det er galt. Men lar jeg være å forsvare meg får jeg selv ondt, kanskje går det også ut over min familie, mitt land osv. Altså setter angriperen offeret i et etisk dilemma uten fullkommen løsning. Den som blir angrepet må gjøre klare prioriteringer, han må velge mellom onder. Hvem skal jeg velge å be om unnskyldning, angriperen eller meg selv og mine barn? I min avmakt kommer jeg ikke ut av en slik situasjon uten å måtte be noen om unnskyldning, uten å gjøre noe galt. Det er kjernen i forvarets problem, sett fra en etisk synsvinkel.

 

Personlig forvar

Med personlig forsvar mener jeg mitt eget private engasjement for å beskytte meg selv og mine nærmeste. Som ung militærnekter fikk jeg i politiavhør det vanlige klassiske spørsmålet om jeg ville forsvare meg selv dersom jeg ble angrepet. I dag ville jeg svart et klart ja på det spørsmålet. Ikke fordi jeg mener det er riktig, men fordi jeg er et menneske som er meg selv nærmest. Jeg innrømmer også at jeg ville vært i stand til å drepe dersom det hadde vært nødvendig. Jeg ber heller inntrengeren om unnskyldning enn mine barn. Det er mitt valg, og jeg har ikke tenkt å forsvare det på noen måte, for det kan det ikke. Her skiller jeg med fra situasjonsetikeren på den måte at jeg ikke gir meg selv rett i et slikt valg. Jeg vedgår altså åpent de gale komponenter i det. Men hvordan ville jeg da dømme en, ellers lovlydig samfunnsborger, som i en krisesituasjon måtte drepe en inntrenger for å forsvare seg selv og sin familie? Medfører det større lykke, eller lidelse for samfunnet om jeg sperret ham inne? Svaret på det spørsmålet avgjør min dom. Vi kan tenke oss den hypotetiske muligheten for at andre skal se hans eksempel og utnytte det bevisst til å kvitte seg med en brysom sjel. Mer reell er muligheten for at han selv og hans barn blir svært ulykkelige fordi han ble sperret inne. Jeg ville tatt den første sjansen, mannen ville gått fri.

 

 

Militært forsvar

Ofte blir man, som pasifist, konfrontert med holdningen til personlig forsvar. Mange pasifister fristes da også til å erklære at de ikke ville øve vold, heller ikke i en slik situasjon. Her må jeg si, jeg beundrer deres fasthet, men jeg er ikke så sikker på at deres barn ville gjort det, i det moren deres ble voldtatt. Det ligger i vår natur å forsvare oss, og det skal stor selvkontroll til å sitte rolig å se på at familien blir massakrert. Og, glem ikke, også det er galt. Men ved å benekte mitt engasjement i personlig forsvar kommer jeg ut av en annen knipe, nemlig det at jeg nekter å forsvare mitt land når jeg kan tenke meg å forsvare min familie. Nå kommer jeg ikke meg selv ut av knipa på den måten, fordi jeg åpent erklærer at jeg vil forsvare meg selv og min familie. Men denne parallellen inneholder, som så mange andre, en del svakheter. Å gå inn i et militært system er, etter min mening noe helt annet enn å forsvare seg selv i en krisesituasjon.

Men også her kommer vi inn i et dilemma. Jeg vet, at det å ikke ha vilje til å forsvare sitt land, må medføre at landet blir utryggere. Det kan igjen medføre at både jeg og min familie blir utryggere. Så for å gjøre landet trygt og godt må det ha et forsvar.

På den annen side sett vet jeg at ved å føye meg selv inn i et ekte militært system må jeg oppgi min moralske integritet. Jeg må lære å handle på kommando, uten å stille spørsmål. Jeg må lære å drepe på kommando; jeg må bli system-moralist. Jeg vet også at enhver her kan misbrukes på det groveste. Jeg kom her en dag til å lese et sitat fra Maos Tanker. Det lød slik:

 

"Den eneste hensikten med denne hæren er å stå sammen med det kinesiske folket og tjene det helhjertet".[i]

 

Jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på den samme røde arme, da den marsjerte inn i pekings gater og massakrerte tusenvis av kinesiske studenter, som demonstrerte fredelig for frihet og demokrati.

Et organisert forsvar representerer en kraftig ressurs, som både kan brukes og misbrukes. Det er de stadige eksempler på misbruk som gjør meg skeptisk. Ved å gå inn i en hær risikerer jeg å komme inn under et kynisk maktmenneskes vilje. Jeg kan bli brukt som et redskap til den groveste vold. Vi ser alt for mange eksempler på det. Dersom ingen av oss, vanlige folk, lot oss dirigere på denne måten var ikke krig mulig. Tenk på det, dersom vi alle nektet konsekvent å føre våre lederes krig, ville de bli maktesløse. Dersom de følte slik trang til å slåss måtte de selv møte sin motstander på tørre never. Hvorfor kan man ikke avgjøre uoverensstemmelsen på den måten, i stedet for å trekke alle oss andre med i konflikten?

En tredje innvending er også volds-argumentet. Ved å organisere et forsvar basert på vold, viser samfunnet at vold er et akseptert middel. Massene læres opp i å utøve vold, noe som igjen medfører at deres naturlige motstand mot vold brytes ned.

En fjerde innvending er alle de ressurser forsvaret beslaglegger. I våre dager brukes alt for mye av verdens ressurser til militære formål. Tenk alt det positive vi kunne fått for de pengene. Ikke minst er det fristende å vise til all verdens sult og elendighet. Hvorfor prioriterer man våpen fremfor mat?

Men når dette er sagt, vet jeg likevel at slaget ikke er avgjort, og at valget ikke er lett. Jeg nektet en gang å avtjene verneplikten, men sannelig er jeg glad for at noen stiller opp, og at vi har et forsvar. Vi lever i en verden hvor andres militærvesen er en stadig trussel for oss selv. Men dette er en ond sirkel. Fordi vår opprustning for å trygge oss selv medfører at andre føler seg truet og det medfører igjen en ny runde i våpenkappløpet. Alle ser at dette bærer galt av sted, og det er et paradoks. I vår streben etter trygghet øker vi muligheten for krig. I dag har stormaktene heldigvis begynt å ta til fornuft. La oss håpe at de lykkes i sine bestrebelser på nedrustning.

 

Den moralske hær

Kanskje var det en ide å finne måter å bygge opp forsvaret på som ville minimalisere sannsynligheten for misbruk. I følge vanlig militær tenkning blir en soldat mest effektiv dersom han lærer fullstendig lydighet mot sine overordnede. Han skal fungere som en intelligent robot; utføre offiserens ordre på en mest mulig effektiv måte. Men for å kunne bli en slik robot må soldaten oppgi noe av seg selv. Han må bli system-moralist; han må oppgi egen moral til fordel for systemets. Paradoksalt nok, kaller man det for en demoralisert hær der soldatene ikke fungerer på denne måten.

Men det å basere seg på en optimal system-moralistisk hær har sin pris. Man har mistet barrieren mot å begå udåder. Under ledelse av psykopater blir en slik hær et uhyggelig effektivt masseødeleggelsesvåpen.

Sikkerhet koster. I alle sammenhenger der det er tale om sikkerhet må man oppgi maksimeringskriteriet til fordel for øket sikkerhet.

En hær bestående av moralske individer ville kanskje ikke blitt fullt så effektiv i krisesituasjoner, men dog ville man ha større barriere mot misbruk.

Hvordan skulle så en slik moralsk hær fungere? Det første fag soldatene burde lære var etikk. Man burde søke å bygge opp en selvstendig moralsk integritet i hvert individ. Man skulle blitt gjort oppmerksom på, at dersom man er moralsk uenig i offiserens ordre er det fullt lov å nekte, man kan til og med desertere. Fullt lov skulle man også ha til å motarbeide en offiser som f.eks. planla en massakre. På denne måten skulle der finnes visse oppgaver som man aldri fikk denne hæren til å gjøre. Er en slik tanke gjennomførbar i praksis? Kanskje må det nytenkning til.

 

Alternativt forsvar?

Finnes det alternative fredelige måter å forsvare seg på? Kanskje er vår oppfinnsomhet for svak. Jeg tenker på de gamle kineseriene som skremte bort fienden ved hjelp av drager, og som bygde verdens lengste mur. Hva med å åpne seg for omverden, vise ubetinget tillit, skape dialog, toleranse, tilnærming. Hva med å dele våre goder mer rettferdig? Et misfornøyd folk representerer alltid en trussel. Hvorfor kan vi ikke bruke noen av forsvarsmilliardene til å bygge skoler? Der finnes alternativer for enhver som tør å tenke. Vold er alltid den dårligste løsningen. Den vil alltid få langsiktige bivirkninger. La oss lete lenge og aktivt etter bedre alternativer.

 

Har min etikk spilt falitt?

De fleste som leser dette vil nok finne den godeste hobbyfilosof svært uklar på dette området. Man finner liksom ikke noe klart standpunkt noen steder. Har min etikk spilt fullstendig falitt? Mitt svar er et klart nei på det spørsmålet. Det er sant at jeg er uklar på dette spørsmålet, men det er fordi problemet inneholder reelle uklarheter. For det første må svarene avhenge av hva jeg tror om fremtiden. Tror jeg at Norge i min levetid ikke vil bli angrepet av noen, uansett om det har et forsvar eller ikke, da er svaret klart. Jeg nekter militæret. Tror jeg at den norske hær aldri vil bli misbrukt av noen, og at uten den vil Norge bli angrepet og lagt i et jerngrep, er også svaret klart, jeg går inn i hæren. Ikke fordi jeg har rett til å forsvare mitt land, men fordi jeg personlig prioriterer det land jeg er en del av fremfor andre. Det er en tvangssituasjon den egosentriske prioritet gjør utslaget. Disse og mange andre spørsmål har ikke klare svar. For meg er det klart hva jeg vil; jeg vil mest mulig lykke. Men hvordan jeg i denne sammenhengen, skal velge, for å sikre optimal lykke vet jeg ikke. Uklarheten er reell, den ligger i midlet, ikke i målet. Et etisk svar som gir et klart svar på dette spørsmål ved å ignorere dets sammensatte og uklare natur, er et falskt etisk svar, et fiktivt svar, som kun kan hjelpe til med å døyve den dårlige samvittigheten. Et ærlig svar kan aldri bli klart, fordi problemet er uklart.

Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal skjære gjennom å ta en beslutning. Det må vi jo, når det gjelder forsvaret. I sin tid nektet jeg av religiøse grunner, denne grunn er falt bort for meg i dag. Men det valg som den gang ble gjort kan jeg likevel leve med i dag, og forsvare, samtidig som jeg tolererer at andre velger annerledes.

 

 

10.7.4 Døden

Det er sagt at menneskets særegenhet i forhold til alle andre skapninger på vår klode er vår bevissthet om at vi en gang skal dø. I oss har vi sterke overlevelsesdrifter. Vissheten om døden står i skarp kontrast til denne delen av vår natur. "Også evigheten har han nedlagt i våre hjerter" sier Forkynneren i det Gamle Testamente [ii]. Ut fra denne konflikten blir døden en naturlig fiende for oss alle. I sitt syn på Patmos så Johannes denne "fiende" til sist bli nedkjempet. Døden og dødsriket blir kastet i ildsjøen[iii].

Konflikten mellom vår trang til å leve og vår visshet om døden er etter min mening en av de sterkeste drivkrefter til menneskets religiøse engasjement. For selv om de fleste av oss naturlig frykter døden, kan vi ikke fri oss fra å se på den med undring, med ærefrykt, ja til og med forventning. Hva ligger bak? Er det den evige slutt, eller er der noe mer? Mennesker har skapt utallige forestillinger om det vi har i vente bak dødens port. Er dette fri fantasi, eller er det naturlig intuisjon om at der virkelig finnes noe mer?

Vår oppfatning av døden må, etter min mening, får avgjørende betydning for vårt etiske forhold til de spørsmål hvor denne inngår.

 

Livets mening.

Hovedtrekkene i vårt århundres verdensbilde har i all hovedsak beholdt sitt mekanistiske preg. Mekanismen avviser all spekulasjon om livets fortsettelse etter døden som romantisk tankespinn. Døden er siste stopp; man seiler tilbake til det evige intet hvor man en gang kom fra. Meningen med livet er hva vi klarer å fylle det med her og nå. Derfor har vi det travelt. Vår kultur haster av sted, for å få med seg alt som er og helst litt til. Vi jager etter materialismens tilfredstillelse. Vi glemmer å stoppe opp, vi glemmer å løfte hodet å se, og undre oss. Meningen med livet forsvinner i vår jakt etter mening med livet. Så en dag er alt forbi. En mørkets natt senker seg over sinnet, og solen går aldri opp mer. Hvorfor? Når jeg er død, betyr det noen forskjell for meg om jeg var konge eller slave? Er det noen forskjell om jeg døde ung eller gammel, om jeg var rik eller fattig, om jeg var mann eller kvinne, hund eller katt? Hva er vitsen med mitt jeg i dette liv når alt en gang er borte likevel?

For å se en mening med dette livet må der finnes noe etter det, og for at livet etter døden skal ha noen mening må der finnes noe etter det igjen. Slik kan vi fortsette og ordet evighet blir da nærliggende. Finnes der en total tilintetgjørelse av mitt sinn mister alt sin mening. Derfor må mitt sinn, min opplevelse eksistere i all evighet. Men hvorfor får alt så mye større mening dersom min eksistens er evig? Jo for da kan jeg tenke meg at det jeg gjør nå, kommer til nytte senere. Men når dette "senere" er passert hva da?  Jeg planter et frø fordi treet skal vokse. Men når så treet har vokst hva så? I et evighetsperspektiv har fremtiden ikke noen mening. For denne fremtiden vil komme, den blir til et nå, og forsvinner bak meg. Hvorfor? Der er ikke noe annet hvorfor en det lille "nå". Jeg vet at dette "nå" ligger i fremtiden, jeg kjenner det når det er der, og jeg husker at det har vært. En gang glemmer jeg det kanskje. Hvor er meningen? Meningen ligger i "nå" -et, i øyeblikket i seg selv. Kanskje inneholder ikke evigheten tid i det hele tatt. Det hele er et stort "nå" som inneholder alt.

Men, mitt liv, her og nå, er jo stappfullt av "nå". Hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund består av et uendelig antall øyeblikk. Disse "nå" får ikke mer mening om vi innfører evig eksistens. Evigheten består også av øyeblikk, og den kan ikke ha noe mening dersom øyeblikket ikke har noen mening. Sant å si, er det jo bare øyeblikket som eksisterer reelt sett. Fortiden er borte, og fremtiden er enda ikke kommet. Så, du ser, vi finner ikke nødvendigvis livets mening ved å innføre evighet. Livets mening er livet, i seg selv, nået, øyeblikket, og øyeblikket er stort. Tenk på alt som skjer i kosmos på ett eneste øyeblikk. Som levende vesen har jeg evnen til å oppleve et lite glimt av hvert eneste kosmiske øyeblikk. Har jeg evnen til å glede meg over det, til å undre meg over universets storhet, til å elske det, ja da er det livets mening. Denne mening er mening i seg selv, uavhengig fortid og fremtid.

 

Finnes det en mening med døden?

Kan jeg, som menneske her på jorden, se noen mening i at jeg skal dø, forsvinne fra denne planeten? Sett med darwinistiske øyne har jo døden en klar mening. Uten døden, livets motsetning, ville livet ikke kunnet utviklet seg. Men selv om jeg ser bort fra denne vitenskapelige siden har døden en mening for meg. Jeg vet at ved å dø gir stiller jeg den plass jeg har opptatt her i livet til disposisjon for de som kommer etter. Ved å dø gir jeg andre muligheten til å fylle de funksjoner jeg har. Uten at så mange mennesker og dyr har dødd før meg hadde det ikke vært plass til meg her. Derfor må også jeg en gang vike for den uendelighet av skapninger som skal komme etter meg. Så, selv om døden er negativ, har den en mening. Dessuten kan døden gi oss trygget. Det kan kanskje høres paradoksalt ut. Men døden er en garanti mot at jeg skal ende opp i uendelige lidelser. Dersom døden ikke eksisterte ville jeg kunne risikere å havne i en situasjon der lidelsen aldri tok slutt. For meg er død et uendelig mye bedre alternativ enn den uendelige lidelse. Er jeg fortrolig med døden, vet jeg at om jeg en gang skulle havne i uutholdelig lidelse kan døden komme til meg som en venn, og befri meg. Dessverre finnes det elementer i kristendommen og islam som undergraver denne selvsagte tryggheten, måtte de forsvinne fra jordens overflate.

 

Min innstilling til døden.

Så lenge jeg er uvitende om det som ligger bak død og grav kan ikke jeg gjøre noe som baserer seg på fiktiv viten om dette. Særlig gjelder dette dersom mine handlinger får negative konsekvenser for meg eller andre i dette livet. Jeg innser at det reell mulighet at døden er den siste seilas inn i det evige intet. Jeg er ikke villig til å ta sjansen på noe annet. Ut fra det, er det bare livet som kan gi mening i seg selv, i døden finnes ingen slik. Derfor har jeg stor respekt for alt liv, og jeg er imot det å ta liv. Ved å avbryte livet risikerer jeg at noen taper mulighet for mening, lykke for all evighet fremover. Det er noe å tenke på. Derfor er det en selvfølge at det er galt å drepe. Det ligger i min natur at det er galt å drepe fordi det motvirker den ideelle verdi-profil.

Men det er et annet aspekt ved det å dø som jeg også vil trekke inn. Dersom døden er den siste reis vil tiden stoppe opp i det vi dør. Alle våre sanser fornemmer livet med gitte frekvenser. I det vi dør stopper denne persepsjonen opp; den siste fornemmelse blir til et evig øyeblikk. Derfor har det gått langsomt opp for meg hvor viktig det er for oss å få dø en "lykkelig død". Det at vi ikke, lider, at vi ikke er redde, idet vi seiler ut, er blitt uhyre viktig for meg. For, sett på bakgrunn av det totale intet vi skal inn i, er de siste "nå" før slutten kun meningsfylte i seg selv. Der kan jo ikke komme noe etter, som disse øyeblikk skulle sikte frem mot; lidelse før siste slutt kan aldri begrunnes med positive konsekvenser i fremtiden, der finnes jo ingen fremtid. I dødens forgård er der ingen fiktive goder eller onder[iv], alt er definitivt.

Man kan kanskje argumentere med at dette gjelder kun dersom døden virkelig er siste stopp. Dersom jeg plasserer min etiske horisont utenfor dødens grense vil alt dette falle bort. Det er sant. Men hvilke grunner har jeg til å ta en slik sjanse, ofte på andres bekostning? Min uvitenhet forbyr meg å gamble med disse ting. Derfor inntar jeg også den holdningen at alt levende som har evne til lykke og lidelse bør ha en soleklar rett til en lykkelig død.

 

Med bakgrunn i disse tanker om døden føler jeg meg klar til å ta fatt på en rekke temaer som hver for seg handler om det å ta liv. Jeg vil snakke om 1) Dødsstraff, 2) Dødshjelp, 3) Abort, 4) Selvmord.

 

 

10.7.4 Dødsstraff

En ung gutt blir, av to politimenn, ført inn i rommet. Han er skjelvende, og nøler i det han blir bedt om å sette seg i stolen. Politimannen legger hånden på skulderen hans og presser bestemt inntil de tynne skjelvende bena svikter. Motstanden er ikke stor. Snart er han fastspent i stolen. Men munnen halvåpen ser han seg forvirret omkring. Han er 14 år og uskyldig dømt for mord. Året er 1941, vi er i USA, verdens mest siviliserte land.

Elektrodene festes på hans barberte hode og på høyre legg. Nese og ører blir fylt med kompressorer for å samle opp mesteparten av blodet. På forhånd er også magen tømt, og endetarmen er stoppet igjen. Han får en hette over hodet. Hvorfor? Fordi vitnene skal slippe å se hans angstfylte ansikt? Men angsten skinner gjennom likevel i den tynne kroppen. Hendene griper manisk rundt armlenet, om og om igjen, marerittet kan ikke skjules. Stemningen er nervøs, opphisset. Klokken tikker, alle venter. De siste sekundene før det bestemte tidspunktet tikker ut. Strømmen settes på, det går en kraftig risting gjennom kroppen. Hendene slipper taket, de rister fjernstyrt i luften. Ristingen blir så kraftig at hetten, som er alt for stor, ramler av. Ansiktet blottlegges, de ser tårene på kinnene hans...

 

Ut fra det som hittil er sagt om etikken gir det seg selv at dødsstraff er umoral av verste slag. Dødsstraff er den verste forbrytelse man kan gjøre med et menneske. Her er seks grunner til at denne formen for drap er verre enn alle andre er:

 

1)       Det er samfunnet som utfører drapet.
Det at samfunnet utfører drapet medfører at det blir gjennomorganisert og ritualistisk. Den dødsdømte føler seg forlatt av et helt samfunn, som på en kald regelbundet måte utfører sin "plikt". Hans verdi er sunket under null, han skal fjernes, tilintetgjøres. Dette må nødvendigvis medføre at den dødsdømtes syn på seg selv ikke er særlig stort på dødsdagen. Det verste er at denne enorme organisasjon, som staten er, er et uttrykk for hele samfunnets vilje. Dette gjør det nytteløst for den dødsdømte å kjempe i mot. Hans skjebne er, i de siste timene, sikker.

2)      Den dødsdømte vet dagen og timen han skal drepes.
Å vite at man har 14 dager, en uke, 2 dager, timer igjen å leve må nødvendigvis oppleves som en forferdelig psykisk tortur.

3)      Selve henrettelsen medfører uendelig fysisk og psykisk lidelse.

4)      Drapet er kaldblodig, overlagt og beregnende.

5)       Drapet er legalt.
Voldsmannen har loven på sin side, offeret har loven mot seg; den dømte er fratatt alle sine rettigheter gjennom det å være fratatt sein mest fundamentale rettighet, nemlig det å leve.

6)      Den dødsdømte avskjæres fra muligheten til å endre seg og til å gjenvinne sitt "tapte verd". Det medfører at den dømte seiler ut i det ukjente fordømt av samfunnet og seg selv.

Med mitt syn på straff, på rett til liv, og på døden er mitt standpunkt mot dødsstraff helt klart. Jeg har, fra jeg var liten gutt, alltid sett med avsky på dødsstraffen. Som ung adventist mente jeg også å finne støtte i de ti bud mot dette. Budet sier klart og tydelig "Du skal ikke slå i hjel". Og ingen er så nøye med å holde disse enn adventister. Likevel overasker det meg at flere adventister jeg har møtt faktisk er for dødsstraff. Forklaringen er likevel nokså enkel. Bibelen forteller om flere henrettelser, gjort med Guds velsignelse, ja endog på Guds befaling.

Dessuten skal jo mesteparten av denne verdens befolkning, ifølge adventistisk lære, lide denne skjebnen ved enden av de tusen år. Nettopp dette skapte en stor konflikt i meg, da jeg var adventist. Hvordan kunne jeg være så bestemt mot dødsstraff når jeg selv skulle være med å dømme milliarder av mennesker til døden i de tusen år? Denne inkonsekvensen er ikke mulig å overkomme uten at man enten aksepterer at dødsstraff er riktig i visse situasjoner, eller at man nekter å stille opp som meddommer i de tusen år. Jeg valgte det siste. Selv om det skulle være sant at den Store Gud i Himmelen er for dødsstraff, og tenker å anvende den, er jeg i mot. Dermed var siste rest av min systemmoralisme overvunnet.

 

En del argumenter for dødsstraff.

De argumenter vi finner for dødsstraff har klare paralleller i de argumenter vi finner for straff generelt. De argumenter som får best gjennomslag er de som trekker inn det preventive elementet. Ved å innføre dødsstraff minsker vi antall drap, på den måten at vi uskadeliggjør drapsmannen, og vi avskrekker mot lignende forbrytelser. Dessuten finner vi også det gamle hevn-argumentet at den som har drept, selv fortjener å bli drept. En del forsøker seg også med humane motiver - det er bedre å få dø enn å sitte i årevis i fengsel. Et siste argument man kan finne er det økonomiske, hvorfor fø på fanger på livstid, når vi like gjerne kan kvitte oss med dem med en gang?

 

Vi skal se litt nærmere på disse argumentene og deres holdbarhet.

 

Drapsmannen uskadeliggjøres, og dermed hindres nye drap.

Slik dette argumentet står, er det en selvfølge. En som er død kan ikke begå nye drap. Likevel er dette bare et nytt eksempel på fantasiløshet. Det finnes da tusen andre måter å sikre et menneske på enn ved å drepe det.

Når man står ovenfor denne muligheten for gjentagelse er, etter min mening, prioritetslisten klar. Det første man bør søke er å behandle vedkommende slik at han igjen kan gå ut i samfunnet, uten å være en trussel. Dersom dette ikke er mulig må vi finne metoder å beskytte oss mot vedkommende på. Det kan være å hindre tilgang på våpen, alkohol, narkotika. Det kan være sikring i form av oppsyn, eller innskrenkning av bevegelsesfrihet, alt gjort på den mest mulig skånsomme måten. Jeg tør påstå at vi i dag ikke er avskåret fra midler til effektiv sikring som er like sikre som å ta livet av vedkommende.

 

Hvor stor er faren for gjentagelse av drap?

Både fra Norge og andre land viser statistikken at tilbakefallsprosenten for drapsdømte er den laveste for samtlige typer voldsforbrytere. En undersøkelse fra 1982 i Michigan, USA, tar for seg 432 drapsdømte løslatt på prøve i perioden 1938-72. Ingen av disse drepte igjen. Norske undersøkelser viser at 1 av 100 drapsdømte drepte på nytt. En undersøkelse fra Storbritannia av drapsdømte i 1960 - 70 årene viste av 192 drapsdømte, som var løslatt hadde kun en person drept på ny. [v]

Disse empiriske fakta gjør det vanskelig å argumentere for dødsstraff som individualprevensjon. Kanskje kan man, i høyden, regne med 1 % sannsynlighet for tilbakefall, og det ved total løslatelse. Spørsmålet er nå om vi kan finne ut, hvem av drapsmennene /kvinnene som vil drepe igjen. Det sier seg selv at det er umulig å forutsi. Alternativet er å drepe 100 mennesker pr. mord man ønsker å hindre. Her kommer det moralske spørsmålet inn i bildet om man har rett til å drepe noen for forbrytelser de kanskje kan komme til å gjøre i fremtiden? Uansett ser vi at en avgjørelse om å ta livet av alle potensielle mordere vil medføre en 100-dobbling i antall drap. I tillegg er nesten hvert eneste av disse drapene (henrettelsene) kaldblodige, bestialske.

 

Dødsstraffens allmennpreventive virkning. (Avskrekking)

Uten tvil virker dødsstraff inn på hele samfunnet. Spørsmålet er hvordan den virker. Virker den etter hensikten? Motvirker den mordstatistikken?

Dersom vi studerer situasjonene rundt flesteparten av de drap som begås ser vi at sammenhengen her egentlig er nokså liten. Psykolog Ragnar Christensen har forsket i årsakene til 400 drap i Norge, i perioden 1955 - 1982. "Påfallende ofte er det sjalusi og dyp frustrasjon i samlivsforhold som er årsaken til drap. For de vanligste typer drap i Norge i dag er mønstret helt klart: Nordmenn dreper innen familien, og de gjør det i affekt. Ofte skjer det som følge av fyllekrangel. To avgjørende faktorer for om folk dreper er alkoholpåvirkning og tilgang til våpen." [vi] Den siste uthevning er gjort av meg, fordi den antyder hvordan vi virkelig bør angripe problemet.

 

Muligheten for dødsstraff.

Dersom avskrekkingen skal ha virkning må sjansen for dødsstraff være stor ved overlagt drap. Jeg vet at det i 1983 ble begått rundt 20000 drap i USA.  Av disse kan vi gjette at 10000 var overlagt. Så kan vi tenke oss at 200 av disse fikk dødsstraff og at 100 av dem virkelig ble henrettet, de fleste minst 7 år etter at drapet var begått. Det gir 1 % sjanse. For de fleste av oss er kanskje en slik risiko for høy tatt i betraktning til konsekvensens ekstremt negative verdi. Likevel ser vi i samfunnet at svært mange er villige til å ta mye større risiko enn det.

De fleste drapsmenn/kvinner dreper i affekt, og gjør selvfølgelig ikke slike iskalde kalkulasjoner som jeg har gjort her. Denne type kalkulasjoner gjøres kun av den iskalde beregnende morder. Hans sjanse for å miste livet er bare 1% hvis han blir tatt. Hvor stor er muligheten for å bli tatt? Sannsynligvis mye mindre enn for det uplanlagte impulsive drap. Med 20000 drap pr. år pluss en mengde andre forbrytelser i tillegg skulle politiet ha nok å gjøre. Derfor blir sannsynligheten for å bli tatt bare 1 %. Den totale sannsynligheten for dødsstraff blir da produktet av disse to konsekvens-sannsynlighetene; 0.01 * 0.01 = 0.0001. Det er en av 10000.

For å sammenligne med andre forhold her i livet: hver syvende røyker vil dø av lungekreft. Likevel lever tobakks-industrien i beste velgående, både her i landet og i USA.

Konklusjonen er altså at de fleste drapsmenn/kvinner ikke gjør slike beregninger i det hele tatt, og da er jo avskrekking-faktoren ikke virksom hos dem i det hele tatt. Men for selv den iskalde planlegger, som tar med muligheten for dødsstraff i sitt regnestykke, blir denne risikoen mye mindre en den risikoen han tar ved å begynne å røyke. Han har alle odds på sin side.

Den eneste måten å komme rundt dette på er å øke oppklarings-prosenten dramatisk ved å mangedoble ressursene og konsekvent henrette alle som er funnet skyldig i overlagt drap. Det blir kanskje 10000 henrettelser pr. år i USA, eller 27 pr. dag. Tenk hvilket blodbad. Det hele blir en industri. Men da blir henrettelsene så vanlig at de ikke dukker opp lengre i nyhetsmedia, i alle fall ikke som annet enn dødsannonser. Igjen blir avskrekkingseffekten borte. Det er jo gjennom media disse signalene skal gå. Alternativet er kanskje å gjøre det offentlig.

 

Hva sier så statistikkene om sammenhengen mellom dødsstraff og antall mord pr. innbygger?

En enkeltstående granskning av Isaac Ehrlich (1975) mente å kunne påvise en klar sammenheng mellom dødsstraff og antall mord pr. innbyggere. Fra 60-tallet og til midten av 70-tallen ble bruken av dødsstraff i USA sterkt redusert. Men i denne perioden økte drapsstatistikken kraftig. Man mente det var en sammenheng her, og konkluderte med at hver henrettet forhindret 7-8 drap. Men senere forskning har gått mot Ehrlics funn, og funnet at økningen i antall drap etter 1960 skyldtes andre forhold: Økningen var sterk bare i enkelte delstater, der veksten i byene særlig i ghettoene var størst. Perioden med den sterkeste økningen i drap falt sammen med veksten i aldersgruppa menn mellom 15 og 30 år. Endelig ble tallet på håndvåpen firedoblet fra 1962 til 1968, og fra 1961 - 70 steg tallet på drap med håndvåpen fra 2.5 til 6.1 pr 100000 innbyggere.

Etter 1977 har bruken av dødsstraff økt kraftig. Dersom avskrekkings-teorien holder skulle man forvente en tilsvarende nedgang i antall drap. Man finner ingen slike utslag. Tvert imot hadde de to delstatene med flest henrettelser - Florida og Georgia en økning i antall drap, umiddelbart etter at dødsstraffen igjen ble tatt i bruk. Tallene er for små til å antyde at dødsstraffen øker mord-raten, men dog er den et kraftig motargument mot avskrekkings-argumentet. Dessuten er det et tankekors at blant de 20 statene som har høyest drapstall i USA, finner vi hele 19 som har dødsstraff.[vii] I enkelte land har faktisk tallet på begåtte drap gått ned etter at dødsstraffen ble avskaffet. Canada avskaffet dødsstraffen i 1976. I perioden 1975-83 falt drapsraten pr. 100.000 innbyggere fra 3.09 til 2.74. I en undersøkelse fra 1983 ble 14 land som hadde avskaffet dødsstraff gransket for å se på kort- og langtids-virkningene. I over halvparten av landene hadde drapstallene gått ned etter avskaffelsen. [viii]

I denne forbindelse kan det være interessant å merke seg en uttalelse fra selvbiografien til Englands bøddel fra 1931 til 1956, Albert Pierrepoint:

 

"Det hevdes at dødsstraffene er preventiv. Jeg er ikke enig. Hvis døden var preventiv, burde jeg vite det. Det er jeg som har sett dem siste gang, unge gutter og jenter, arbeidere, bestemødre. Jeg har vært forbløffet over å se det motet de har vist når de har tatt skrittet ut i det ukjente. Døden skremte dem ikke, og den hadde ikke skremt dem da de gjorde det de senere ble dømt for. Alle de menn og kvinner jeg har møtt i dette siste øyeblikket har overbevist meg om at jeg ikke har greidd å forhindre at et eneste mord er blitt begått."[ix]

Både teori og praksis viser altså at dødsstraffen ikke har noen allmenn preventiv virkning. Tvert imot kan data tyde på det motsatte.

Fra en etisk synsvinkel er avskrekking uansett en meget dårlig løsning på et problem. Vi kan ikke skape lykke og trygghet ved hjelp av frykt. Det gjør også ideen om bruk av grove avskrekkings-metoder umoralsk.

 

Gjengjeldelses-motivet.

Dersom man åpent og ærlig vedgår at motivet med dødsstraffen er gjengjeldelse, er der ikke lengre noen særlig plass til diskusjon. Dette er en målmessig uenighet. Men, som før nevnt, vil jeg poengtere at denne formen for drap, ikke på noen måte kan rettferdiggjøres noe mer enn det drap, den dømte har gjort seg skyldig i. Tvert imot, ofte har den dømte begått drapet i affekt, som en ren impulshandling, eller under påvirkning av alkohol eller narkotiske stoffer. Slike forklaringer kan ikke dommeren, aktoratet eller bøddelen smykke seg med. Deres drap er kaldblodig, overlagt, og bestialsk, gjort i den hensikt å tilfredsstille egne aggressive drifter.

I dag er det ikke mange som vil vedkjenne seg dette motivet. Dets irrasjonelle natur ligger jo så klart opp i dagen. Derfor forsøker man seg med fornuftsargumenter, slik som de vi har gitt tidligere. Praksis avslører imidlertid de grunnleggende motiver bak dødsstraffen.

 

Hva viser praksis?

La oss først prøve å besvare spørsmålet om det er mulig å ta livet av et menneske uten å utsette det for lidelser? Svaret er sannsynligvis nei, de psykiske lidelsene vil vi aldri kunne fjerne. Men de psykiske lidelsene kan avhjelpes betraktelig, og det er fullt ut mulig å ta livet av et menneske uten fysiske lidelser. Dette kunne gjøres ved hjelp av forskjellige medikamenter, og selve avlivningen kunne skje under full narkose. Det er jo slik dyrlegen avliver våre kjære kjæledyr. Men en henrettelse er noe ganske annet. Jeg vil påstå at hele ritualet er lagt opp for å gi den dømte store psykiske lidelser, og når slutten kommer gjennomgår han sannsynligvis også store fysiske lidelser.

Selve prosedyren for en henrettelse er som oftest lagt opp på en svært rituell/ mekanisk måte. I Florida er prosedyren slik:

 

Fase 1. "Dødsvakten" begynner fra det øyeblikk fangen får lest opp henrettelsesordren, fire uker før dødsdato. Fangen blir fratatt nesten alle personlige eiendeler, og blir overført fra de ordinære dødscellene (Death Row) til en av de tre celler i fengslets Q-fløy, som fører direkte til dødskammeret (den elektriske stol). All kontakt med medfanger og familie opphører, men det er tillatt med advokatbesøk. I hele denne perioden får fangen ikke komme ut av cella. Han blir nøye overvåket.

Fase 2 begynner fire dager før henrettelsesdato. Fangen blir overvåket 24 timer i døgnet av en fangevokter som står foran cella. Besøk av advokaten og fengsels-presten blir forandret til "ikke-kontakt". Fangens gjenværende eiendeler blir beslaglagt, forseglet og lagret. Fangen blir målt for å finne størrelsen på de klærne han/hun skal ha på seg under henrettelsen. Fangen må skriftlig redegjøre for begravelsesform, og for hvem som skal motta de beslaglagte eiendelene. Fire, to og en dag før henrettelsen blir apparaturen testet. Den øverst medisinske ansvarlige i fengslet forbereder en dødsattest der dødsårsaken er angitt: "Legal henrettelse i den elektriske stol".

Fangen tillates et siste besøk av slektninger rundt klokka ett om natta før henrettelsen. Det siste måltidet serveres kl. 4.30. Mellom 5.00 og 6.00 blir fangens hode og høyre legg barbert, fangen dusjer og skifter til de foreskrevne klærne for henrettelse. Høyre legg og hodet blir smurt inn med kontaktgele som skal lede elektrisiteten bedre og hindre at kjøtt og hud svis for meget. Klokka 7.00 føres den dømte, med hånd og fotjern til dødskammeret, fulgt av tre voktere. Elektrodene blir festet. Fangen kan komme med en siste erklæring. En lærhette blir tredd over hodet slik at den dømtes ansikt skjules. Bøddelen, også han helt maskert, setter på strømmen.[x]

Det finnes neppe ord som kan beskrive hvilken psykisk tortur et slikt ritual nødvendigvis må medføre. Det fortelles da også om dømte som har fått panikk. I 1986 ble Daniel Morris Thomas henrettet i Florida. Ifølge hans advokater som var til stede, var den dømte helt rolig inntil han skulle spennes fast i stolen. Da begynte han å kjempe mot de fire fengselsoffiserene. I en rapport fra advokatene heter det at dette førte til "... en heller ulik kamp, som kulminerte i at syv hvite menn, voktere, den medisinske assistenten, og den bistående legen brutalt tvang Mr. Thomas ned i stolen, og tvang ham med fysisk overmakt inn i reimene som skulle holde kroppen hans ubevegelig i minuttene før hans død."

Ifølge presserapporter varte kampen i dødskammeret i syv minutter.[xi]

Hva så med den fysiske smerten? Jeg kjenner ikke til at noen har overlevd henrettelser, så de kunne fortelle hva de følte. Men etter det jeg har sett og hørt, er det ting som tyder på at hverken gift, strøm eller gass er smertefrie metoder. Det tok 14 minutter å drepe en fange i Florida i 1983. Under henrettelsen så tilskuerne røyk og flammer fra fangens hode og legg. I Texas gikk det ti minutter før en fange døde av en giftsprøyte. Og i løpet mye av denne tiden var han bevisst, han vred seg og klaget over smerte. Lignende feil har skjedd under andre henrettelser.

En fange som ble henrettet i gasskammeret i Mississippi i 1983 hadde kraftige kroppsrykninger i 8 minutter før han døde.  Så kan man stille spørsmålet om hvorfor narkose ikke blir brukt? Ofte er nemlig, både alkohol og alle andre medikamenter forbudt. Begrunnelsen er at "den dømte skal kjenne at han dør".  Dette er praksis i USA, verdens mest siviliserte land. Og verre er publikums og pressens respons på denne volden. Publikum samles utenfor fengslet når en skal henrettes, de slår på stekepanner og roper "Fry the nigger, fry the nigger". Etter at massemorderen Ted Bundy var henrettet bragte en avis førstesideoppslaget "De første bildene av Ted Bundy's lik".  Dette er den amerikanske mentaliteten, i sin verste gru. Det samme folket som nesten ikke tåler å se en dame-rumpe på TV uten høylytte moralske fordømmelser, i alle fall ikke i dagslys.

I andre land har myndighetene bevisst funnet frem til mer smertefulle henrettelsesmetoder. I Nigeria ble det i 1986 gitt ordre om at henrettelsene skulle skje langsomt, serier med skuddsalver skulle avfyres først mot anklene.

I Irans straffelov står det: "Ved straffen steining til døde skal stenene ikke være så store at personen dør av å bli truffet av en eller to av dem."[xii]

En overveldende praksis viser altså at gjengjeldelsesmotivet, som er egoistisk og irrasjonelt er hovedmotivet bak dødsstraff. Dette gjelder selv om man forsøker å anvende fornuftsargumenter for handlingene. Disse fungerer ikke som annet enn vikarierende motiver. Det er i praksis tingenes rette natur avsløres.

 

Det humane argument.

Arne Treholt skal ha uttrykt at det var bedre om han fikk dødsstraff, enn de 20 årene han fikk. I boka "Etter drapet" av Paul Leer Salvesen sier en av de 13 norske drapsdømte han intervjuet: "Da andre ikke vil stille meg opp mot en vegg å skyte meg, tenkte jeg at jeg fikk gjøre det selv. En manns liv skal jo bøtes med en manns liv". [xiii]

Slike utsagn kan brukes som argument for dødsstraff. "De dømte vil det jo selv". Men uten tvil er det forskjell på å dø frivillig og å bli tvunget i døden. Jeg har ikke noen statistikk over hvor mange prosent av de dødsdømte som lar være å bruke sine appell-muligheter, men jeg regner med at et overveldende flertall gjør det. Dødsstraff er å tvinge noen i døden. Dersom noen ønsker å dø frivillig, snakker vi om selvmord, eller dødshjelp, og det er et annet tema. Det at noen ønsker å dø frivillig er et tegn på at deres livskvalitet er kommet så lavt at livet har lavere negativ verdi enn døden. Kan vi gjøre noe med det? Kan vi gjøre livet lettere for slike? Dette er ikke noe argument for å ødelegge livet for tusenvis av andre mennesker, som ønsker å leve, har vilje til det. Men det er et argument for å søke å gjøre livet så lett som mulig, også for de dømte, de er også mennesker, og deres verdi er prinsipielt uforandret, fra den dag de var unnfanget.

 

Det økonomiske argumentet.

Hvorfor skal vi fø på disse fangene i årevis, når vi like godt kan gjøre kort prosess med dem med en gang? Det er det økonomiske argumentet for dødsstraff. Det er lønnsomt. Etter min mening har argumentet er iskaldt preg over seg. Det er da heller ikke særlig lønnsomt å fø på psykisk og fysisk utviklingshemmede, eller senile gamle, fattige gatebarn, unormale, fostre eller langtids-ledige. Argumentet smaker ramt av fortidens nazistiske tenkning. Når ble økonomien viktigere enn livskvalitet? Det er kanskje vår generasjons største feil.

Dessuten er det ikke noe selvsagt at det er mer økonomisk lønnsomt med dødsstraff enn ved f.eks. livstids-fengsel. En livstidsfange trenger slett ikke å sitte på cella å spise hele dagen. Han kan arbeide, ta utdannelse, skape noe. Ethvert menneske er en unik ressurs, som vil gi mangfoldig igjen dersom du gir han/hun mulighet til å benytte sine potensielle egenskaper.

Avisen Miami Herald, som lang fra er liberal i kriminal -politikken, påviste at det kostet staten $ 2.6 millioner mer å henrette et menneske enn å fengsle det på livstid. Det skyldes først og fremst at dødsstraffsaker krever en lang og komplisert retts-behandling. I Kansas var det i utgangspunktet flertall for gjeninnføring av dødsstraff. Men forslaget ble avvist, nettopp på av omkostningene det ville medføre.[xiv]

 

Hva med muligheten for å drepe uskyldige?

Det argumentet mot dødsstraff som kanskje har størst gjennomslag er muligheten for å henrette uskyldige. I et sivilisert samfunn som USA er man naturligvis redd for denne muligheten, og man forsøker å gardere seg. I andre land tar man det ikke så tungt.

Fra erkjennelsesteorien husker vi at å føre frem 100 % sikre bevis for hendelser i fortiden er både teoretisk og praktisk umulig. Derfor er det alltid tvil om tiltaltes skyld. Det er da også god rettspraksis at tvilen alltid skal komme tiltalte til gode. Dette forholdet gjør det da også umulig å dømme noen i det hele tatt. For at rettspleien skal fungere er man derfor nødt til å fire på dette kravet. Men en eksekvert dødsdom er ugjenkallelig. Enhver stat med respekt for seg selv må derfor, for enhver pris, gardere seg mot feil i saksgangen her. Men dette er som før nevnt umulig. Et gammelt sitat stammer fra Marquis de Lafaylette: "Jeg vil be om avskaffelse av dødsstraffen til jeg har fått demonstrert den menneskelige dømmekrafts ufeilbarlighet".[xv]

Likevel er det ingen saker hvor prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode, er viktigere enn i dødsstraffsaker. Dette i seg selv, mener jeg, er et argument stort nok for å avskaffe dødsstraff, selv for den garvede dødsstraff-tilhenger. For den ufeilbarlige dommer, eller jury finnes ikke. En undersøkelse fra 1987 påviste at minst 23 mennesker er blitt uskyldig henrettet i USA i dette århundre. I 1988 ble Gennady Mikhasevich henrettet for flere drap, voldtekt og ran. Hans sak opprørte publikum fordi 14 personer allerede var blitt dømt for disse forbrytelsene og minst en var henrettet.[xvi]

Praksis viser at selv med den største grad av nøyaktighet og rettssikkerhet er det ikke mulig å unngå feil. Slik vil det alltid være. Når skal vi mennesker innse at vi er grunnleggende uvitende?

 

 

Vår subjektive vurdering av den tiltalte.

Vi regnet litt på sannsynligheten for dødsdom i USA. Med vilje utelot jeg flere parametere her. Statistikken viser at hudfarge på drapsmann og offer er et viktig parameter.  En undersøkelse fra Georgia 1987 viste at det er fire ganger så stor sannsynlighet for å få dødsdom for drap på en hvit enn drap på en svart.

Et annet parameter er offerets økonomiske status. Den tiltaltes evne til å betale skikkelig advokat-bistand og hans eller hennes kjennskap til sine rettigheter kan påvirke utfallet av en sak.

I tillegg kommer selvfølgelig den geografiske beliggenhet inn i bildet. Muligheten for dødsstraff er størst dersom drapsmannen er sort og fattig, offeret er hvit og drapet er begått i et landdistrikt i sørstatene. I tillegg kommer parametere som ikke er målbare. Tiltaltes utseende, trynefaktoren, dommerens humør, tids-press og arbeidsmengde. Vi har tidligere diskutert kriterier for straffeutmåling. Her ser vi klare eksempler på at tiltaltes identitet og økonomiske ressurser kan få avgjørende betydning. Dette går inn under vedkommendes sosiale ressurser. Vi har tidligere sett urimeligheten i slike resonnementer.

Vi er mennesker. Ut fra mitt kjennskap til meg selv, som menneske, vet jeg at slike parametere kan få innflytelse. Alt dette medfører nødvendigvis at objektive avgjørelser er umulig. Der vil alltid være et aspekt av tilfeldighet i en domsavgjørelse. En tilfeldighet som styres av geografi, økonomi, rase, utseende, humør, tidsepoke osv.; mengdevis av faktorer som den tiltalte ikke har innflytelse på. I dødsstraffsaker kan slike faktorer bety liv eller død.

 

 

Virkningen på resten av samfunnet.

Vi har sett av dødsstraffens avskrekkende virkning på samfunnet ikke er særlig stor. Men vi kan ikke dermed trekke den konklusjon at dødsstraffen er uten virkning i det hele tatt. I et samfunn vil det alltid finnes en viss prosent mennesker som ser med avsky og frykt på det som skjer, og som gjennomgår betydelige psykiske lidelser på grunn av det som skjer. I et land vil der alltid være noen som har den uforbeholdne kjærlighets-følelse in takt. Viten om at staten bedriver slikt i deres land, må nødvendigvis legge seg som en kald demper på deres livsutfoldelse. Men det var jo ikke disse dødsstraffens virkninger skulle nå? Tvert imot, hadde det vært flere av disse ville voldsstatistikken sunket. Det verste er at den eneste måten å beskytte sitt sinn mot denne umenneskeligheten er å gjøre seg selv umenneskelig; å stålsette seg. Samfunnet brutaliseres. Voldsspredningens lov er alltid virksom. Det finnes også, alltid en viss prosent av en befolkning som nyter vold, og som ser på stoff om dødsstraff og henrettelser som en legal måte og tilfredsstille disse lystene på. Tro meg når jeg sier at avstanden mellom avsky og nytelse ikke er stor. Alle mennesker har aggressive drifter i seg. Det er tilfredstillelse i en suboptimalisering av disse, som alle andre drifter. En forherdelse av samvittigheten kan medføre at de aggressive drifter får overtaket; mennesket blir mindre følsomt, mer skruppelløst. Derfor tror jeg at bruk av dødsstraff på lang sikt må virke brutaliserende på samfunnet. Samfunnet gir selv signal om at anvendelse av vold i noen tilfeller er legalt og riktig. Dermed kan det ikke forsvare sin egen lov "du skal ikke slå ihjel" 100 % konsekvent. Her prøver man å gjøre det skille at, i motsetning til enkelt mennesket, har staten lov til å drepe. Dette er faktisk en videreføring av den praksis det ofte er at identiteten til lovbryteren avgjør straffen, idet man går så langt som å gjøre staten immun mot sin egen lov. Som før nevnt, burde ikke identitet ha noe med hverken straffeskyld eller immunitet å gjøre. Det er handlingens konsekvenser som betyr noe.  Dette er en fiktiv, juridisk system-moralistisk løsning. Hvem er staten? Kan noen peke på den? Staten er et abstrakt begrep. Det er et navn på en kjempemessig organisasjon, av enkeltindivider som deg og meg. Det er enkeltindivider som tiltaler, enkeltindivider som vurderer, det er enkeltindivider som dømmer, det er enkeltindivider som skrur på strømmen, det er enkeltindivider som dreper. Er det bare staten som har lov å drepe, eller har andre organisasjoner det også? Jeg tenker på terrorist-organisasjoner og mafia, eller et kirke-samfunn. Hvorfor skal staten ha spesielle rettigheter fremfor andre organisasjoner? Enkelte ganger kan det vel være slik at staten ikke gjør sin "plikt". Da må vel andre organisasjoner, eller enkeltindivider tre inn i dens sted å utføre de nødvendige likvideringer.

En eneste legalisering av drap gir nødvendigvis signal om at dette er lov i gitte situasjoner. Det gir signal om at "drap er legalt når det er samfunnsmessig formålstjenlig". Bare det kan forandre et helt folks tenkesett, og gi dyptgripende utslag i den generelle etiske tenkning. Er vi interessert i et kalt og umenneskelig samfunn, hvor dets representanter like godt kunne erstattes med datamaskiner, uten et snev av menneskelighet? Selvfølgelig er vi ikke det. Da må vi også akseptere at livets verdi er uavhengig av sosiale, mentale og fysiske ressurser, og det er uavhengig av gjerninger begått i fortiden. Dette er en grunnleggende etisk erkjennelse. Oppløses denne mister vi vår evne til å skille mellom individets nytte-verdi og dets egen-verdi. En feilkobling her medfører nødvendigvis at menneskers utseende, fysiske egenskaper, dets intellekt, dets personlighet, dets oppfatninger, dets atferd, dets navn og rase, dets rikdom får avgjørende innflytelse på dets verdi, og dermed også på dets rettigheter. Samfunnets aksept av dødsstraff undergraver på det groveste disse mest selvfølgelige etiske grunnsannheter. Slike signaler åpner for de tendenser vi svært ofte ser i det amerikanske samfunn i dag: aggressiv konkurranse, forflatning, falskhet, forskjellsbehandling, nådeløshet, pågåenhet.

Nå er det ikke min mening å påstå at bruk av dødsstraff er en ensidig årsak til dette. Men jeg våger å tro at den er den del av det totale årsaks-bildet.

 

Dødsstraff som politisk maktmiddel.

Når samfunnet har åpnet for muligheten til å anvende dødsstraff er det ikke til å unngå at denne kan brukes som et politisk maktmiddel. Ved å separere den lovgivende, dømmende og utøvende myndighet kan man i stor grad unngå at dette skjer. Men opp gjennom historien, der denne struktureringen av staten ikke har vært brukt, finner vi hyppig bruk av dette midlet. Jeg trenger bare å nevne Stalins navn.

 

Som en oppsummering, og konklusjon på det hele gjengir jeg den norske filosofen Harald Ofstads 10 grunner til at dødsstraff er absurd.

1)       Statistiske undersøkelser viser at dødsstraff ikke har større forebyggende virkning enn andre straffer. Når mange stater likevel har dødsstraff er det ikke et utrykk for rasjonell tenkning, men for brutalitet og hevnlyst.

2)       Å drepe et menneske er i seg selv alltid moralsk ondt.

3)       Dødsstraff avskjærer en lov-overtreder fra muligheten til å endre seg.

4)      Ofte har en hel by - et helt land- følt seg sikker på at X er den skyldige og har tatt hans liv. Etter noen år viste det seg at X var uskyldig. Har vi rett til å ta en slik risiko?

5)      Vet vi virkelig med sikkerhet at den dømte er skyldig? Det vi kaller lovovertrederens "djevelske hensikt" var kanskje, dypere sett, et utslag av en nerve-reaksjon som slo feil.

6)       Om en person er en fare for andre bør han isoleres. Men vi har ingen grunn til å kjenne oss moralsk overlegne.

7)       Dødsstraff rammer foreldrene og barna til den dømte. "Skyter du sønnen, da skyter du også foreldrene. Og du skyter søstre og brødre til den dømte, du skyter hans kone og barn. Det er en kollektiv hevn som ikke er bedre enn den Hitler bedrev", skrev Aksel Sandemose.

8)      Det primitive behovet for hevn ligger dypt i mange av oss. Selv Hiroshimas skjebne er et eksempel på dette: blant de sårede på sykehuset sprer ryktet seg om at Japan har atombomben. Man har fått hevn. San Fransisco, San Diego og Los Angeles er utslettet. "Stemningen på sykehuset endret seg totalt. For første gang siden Hiroshima ble bombet ble alle glade og lyste opp. De som var alvorligst rammet var gladest. ("Hiroshima Diary" av M. Hachiya)

9)      Dødsstraff virker forrående og brutaliserende på samfunnet. Bevisstheten om at det "kan være rett" å drepe et menneske reduserer menneskets verdi. Når dødsstraff praktiseres stimuleres voldsforbrytelsene. "Staten bruker vold- da kan vi også gjøre det."

10)    Dødsstraffen er en uhyggelig og skremmende straff. Seremoniene omkring øker spenningen. "Nå henger de ham"- det pirrer i kroppen. "Det er lovlig drap" - man har rett til å glede seg. Verden kvitter seg med en av de onde. Men spenningen, lystfølelsen, angsten, skadefryden - hva gjør den med oss? Volden øker. Langsomt forråes vi.

Filosofen John Dewey sa en gang: "Uansett hvor stor skyld en forbryter har, så er det vi som har ansvaret for hvordan vi behandler ham». Det er viktige ord.[xvii]

10.7.5 Aktiv/passiv dødshjelp

Dersom vi fjerner alle negative konsekvenser av en handling og en person fortsatt mener at handlingen er etisk gal, er han prinsipielt imot den. Jeg kan sies å være prinsipielt imot dødsstraff, fordi selv om vi fjerner alle de samfunnsmessige negative konsekvenser, er handlingen i seg selv så negativ for den som blir henrettet at jeg likevel oppfatter den som ond og gal. Når det gjelder dødshjelp ønsker jeg å skille handlingen, og dens praktiske konsekvenser fra hverandre, for på den måten å få frem de rent prinsipielle sider av problemet. Vi skal deretter se litt på den rent praktiske siden; hvilken virkning legal dødshjelp kan tenkes å ha på samfunnet, mulighetene for misbruk, muligheten for å gjøre feil osv.

 

Jeg leste en gang om en kjede-kollisjon på en av Tysklands motorveier. En ung mann, som var innblandet i kollusjonen begynt å gå langs rekken av bilvrak. Like etter kommer en stor trailer og raser inn i kjeden av biler. Den unge mannen blir klemt fast mellom rekkverket og en tankbil. Tankbilen tar fyr, og ilden sprer seg hurtig. Alle skjønner fort hva som er i ferd med å skje med den unge mannen. Han er nådeløst fanget i en felle, og han vil brenne ihjel om kort tid. Tiden er for kort for å gjøre noe som helst. Den unge mannen begynner å skrike høyt. Ilden nærmer seg fort, det er allerede uutholdelig der han står. En av tilskuerne offerer skinnjakken for å lindre lidelsene hans. Han kaster den over den unge mannen som oppnår en midlertidig beskyttelse. Men snart får flammene taket. Det fortelles at han skrek i ca. ti minutter før han døde. Dette er en sann historie, og den forteller hvilke grusomme lidelser vi mennesker kan risikere å oppleve i dødens forkammer.

Så kommer spørsmålet: dersom jeg hadde hatt et skytevåpen og muligheten til å drepe den unge mannen slik at han unngikk lidelsene, ville jeg gjort det?

Jeg drøfter dette spørsmålet som en debatt mellom forfatter (F) og en kristen etiker (E):

 

1.F: Det etiske spørsmålet som avgjør dette er: øker jeg lykken ved å gjøre en slik handling? Mannens lykke er negativ. Ved å drepe ham blir den null, m.a.o. har den øket. Men hva med meg selv, hva med de pårørende hva med samfunnet? Selv ville jeg synes det er bedre å vite at mannen døde nesten smertefritt, enn at han døde i fryktelige lidelser. Denne følelsen tror jeg jeg deler med mange. Men hvor mye hensyn skulle jeg ta til andres følelser i denne saken? Dersom jeg selv hadde vært i den klemmen, og det stod en person foran meg med en pistol, ville jeg selvfølgelig ønsket av hele mitt hjerte at han skulle befri meg fra mine lidelser. Da hadde det vært bittert å høre at han nektet fordi det var så forferdelig for de andre. Ifølge min egen etikk er det altså intet som prinsipielt taler mot et slikt barmhjertighets drap. Med mitt syn på døden innser jeg viktigheten av å minimalisere lidelsene i den siste tiden, selv om det også skulle innebære drap.

 

1.K: Jeg trodde det var de prinsipielle sidene vi skulle drøfte, ikke konsekvensene. Her har du trukket inn konsekvensene, og dersom det er lov har jeg mange gode argumenter å komme med.

 

2.F: Beklager, jeg var for rask der. La mag bare slå fast min grunnholdning. Ved å hjelpe et menneske som lider inn i døden, sparer jeg det for lidelse. Mitt utgangspunkt er altså at døden gir null lykke, mens lidelsen er negativ lykke. Derfor er døden i dette tilfellet et bedre alternativ enn livet. Derfor mener jeg det er rett å drepe i en slik situasjon.

 

2.K: Her er jeg fundamentalt uenig. Menneskelivet er hellig og ukrenkelig. Vi mennesker har ikke rett til å råde over liv og død, det har kun Gud. Menneskelivets hellighet kan ikke begrunnes logisk. Men også du skjønner vel det, at å åpne for brudd her nødvendigvis må føre til at respekten for livet undergraves. Akkurat det kan få alvorlige bivirkninger, som jeg skulle tro at selv du ville unngått.

 

3.F: Jeg skjønner det er vanskelig å diskutere dette uten å komme inn på konsekvenser. Men la meg forsøke å oppsummere den fundamentale uenigheten mellom oss to.

I og med at der er lykken som er det hellige i min etikk, står denne over selve livet; menneskelivet er ikke hellig i seg selv. Det er livskvaliteten som avgjør helligheten. Her er en viktig prinsippiell forskjell mellom min din etikk. Ifølge din etikk er det livets hellighet, i seg selv, som avgjør spørsmålet. Er det riktig?

 

3.K: Både ja og nei. Jeg kan godt forstå at du tenker som du gjør, og at du ikke ser noen mening i at mennesker skal måtte lide seg inn i døden. Sett fra en rent menneskelig synsvinkel er jo dette helt naturlig. Den fundamentale forskjellen, tror jeg, ligger i perspektivet. Mitt perspektiv er videre enn ditt fordi det går utover døden. Det gjør det fordi jeg tror på et liv etter døden. Livet etter døden er evig. Nødvendigvis må et evig liv ha mye større betydning enn det korte livet her på jorden. Men livet vårt her på jorden vil få konsekvenser inn i det evige livet. Disse konsekvensene er ikke alltid vi i stand til å se. Men vi har en Gud i himmelen som leder oss, fordi han har den fullstendige oversikt. Han har gitt oss det påbudet at livet er hellig og ukrenkelig. Det er det guddommelige rådet vi mennesker har fått å følge. Derfor er livet hellig og ukrenkelig for meg. Det vil ikke si det samme som at det er et evig prinsipp, over alle andre. Men for oss mennesker er det det.

 

4.F: Vil det si at vi kanskje er enige på bunnen. Har Gud sagt at vi skal se på livet som hellig og ukrenkelig, fordi dette er med å øke den totale lykken i det hinsidige?

 

4.K: Gud ser hva som er best for oss mennesker. Jeg vet ikke om en slik lykksalig rus-tilstand er det. Jeg har valgt å være lydig mot Gud, slik at jeg kan bli det som han har bestemt for meg. Det er det beste og største jeg kan bli.

 

5.F: Hva om Gud, med sine påbud, prøver å lede deg like inn i helvete?

 

5.K: Det er nesten gudsbespottelse, bare å tenke en slik tanke. Gud er god, Gud er kjærlighet. Dersom jeg ikke trodde det, trodde jeg ikke på Gud.

 

6.F: Beklager, kanskje jeg støtte deg litt. Men meningen med mitt spørsmål var å provosere deg til å innrømme at dersom du ikke trodde på at lykken var det Gud ønsket å føre deg til, var det hele meningsløst, også for deg. Jeg går ut fra at hvis du fikk vite at det var sant at Gud prøvde å lede deg til helvete, så ville du ikke lengre følge Gud. Er lykken Guds mål for mennesket?

 

6.K: Menneskets mål er å overvinne seg selv, sitt ego, og i stedet gjøre Gud til sentrum i sitt liv. Kun på den måten kan mennesket oppleve sann lykke.

 

7.F: Er da sann lykke menneskets mål?

 

7.K: Nei, sann lykke er bare frukten av menneskets endelige mål, som er å komme i harmoni men Gud.

 

8.F: Hvorfor er harmoni med Gud menneskets endelige mål?

 

8.K: Fordi det har Gud bestemt. Dette forstår du visst ikke, fordi Gud ikke er sentrum i ditt liv.

 

9.F: Da forstår jeg deg slik, at vi har en verdimessig uenighet her. For meg er lykken det øverste mål. For deg er å komme i harmoni med Gud det øverste mål. For å finne ut om dette stemmer må du tillate deg å svare på dette provoserende spørsmålet: Dersom det å komme i Guds harmoni, hadde medført at du hadde kommet i evig lidelse, hadde du fortsatt strevd etter det? M.a.o. dersom valget hadde stått mellom den evige lykken og lidelsen i Guds harmoni, hva ville du velge?

 

9.K: Spørsmålet er helt galt stilt. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å komme i harmoni med Gud. Det er nettopp derfor jeg blir lykkelig når jeg oppnår det. Det ville vært umulig for meg å bli lykkelig uten å være i harmoni med Gud, min skaper.

 

10.F: Er det derfor du velger Guds vei?

 

10.K: Selvfølgelig.

 

11.F: Men oppfatter du da ikke Guds vei som et nødvendig middel for å oppnå lykke?

 

11.K: Det finnes ingen annen måte vi mennesker kan oppnå sann lykke på.

 

12.F: Men avslører du ikke da at ditt valg er basert på en oppfatning av hva som gir størst lykke? Mitt spørsmål er fortsatt om du ville valgt denne strategien dersom du visste den ville føre deg i ulykke. Jeg må ha svar på det spørsmålet for det er det som er avgjørende for om det var din søken etter lykke som drev deg til det valget, eller om det var noe annet?

 

12.K: Det er nedlagt i oss mennesker at vi skal søke etter lykken. Det er ikke noe galt idet. Dersom jeg må svare direkte på ditt spørsmål. Må jeg innrømme at jeg ville valgt annerledes dersom jeg visste jeg kunne unngått ulykken. Men det er da helt naturlig. Ingen velger frivillig å gå med åpne øyne inn i meningsløs ulykke.

 

13.F: Endelig! Nå er grunnlaget lagt for at vi kan forstå hverandre. Dersom du hadde påstått at dine valg var drevet av noe annet enn søken etter lykke ville vi aldri kunnet forstått hverandre, ikke ville jeg trodd deg heller. Videre diskusjon ville vært meningsløs. Kanskje kan du nå si deg enig at vår diskusjon må basere seg på at vi begge ser på lykken som det øverste naturlige mål for alle mennesker?

 

13.K: Jeg kan si meg enig på den måten at jeg oppfatter begrepet "lykke" som sann lykke, altså mennesket i harmoni med sin skaper. Lykken er altså ikke en mekanisk tilfredstillelse av kjødets lyster.

 

14.F: Ok, nå diskuterer du midlene til lykke, og her er jeg enig i at vi mennesker ikke alltid har den rette forståelse av hvordan vi skal oppnå sann lykke. Og i den forbindelse mener altså du at man ikke kan hjelpe et menneske i til å dø fortere slik at det unngår store lidelser. Dette er fordi dette får negative konsekvenser i det hinsidige, som motvirker lykken?

 

14.K: Ja, det mener jeg. Selv, du som er agnostiker, og uvitende må da vel innse din uvitenhet når det gjelder det hinsidige slik at du ikke kan avgjøre hvilke evige konsekvenser som vil følge av dine handlinger her i livet?

 

15.F: Ja, det skal jeg innrømme. Men jeg vet ikke en gang hva Guds vilje er i dette spørsmålet. For det har han ikke åpenbart for meg. Du må da vel også innrømme muligheten for at døden kan være en reise inn i det evige intet. Du gav utrykk for at du ville vært enig med meg dersom dette virkelig hadde vært tilfelle. For da hadde det ikke vært noen vits i å strekke perspektivet utover døden. Tenk om du tar feil. Hvor mye unødvendig lidelse måtte ikke en slik feiltakelse føre til?

 

16.K: Den sjansen er jeg villig til å ta.

 

17.F: Men er du villig til å ta den på andres vegne? Dersom en person i sterk lidelse ber deg så tynt om å gjøre det slutt, tar du ikke sjansen på hans vegne, på at hans lidelse skal ha en mening i det hinsidige ?

 

17.K: Denne saken har to sider. Det at jeg gjør den handlingen får konsekvenser for meg. Hvordan det går med han, er avhengig av hans forhold til Gud i det øyeblikk han dør.

 

18.F: Så det er mest for din egen frelses skyld at du lar ham lide?

18.K: Dersom personen selv ber om det, er jo det nesten for selvmord å regne, så en slik handling ville også kunne føre ham rett inn i fortapelsen.

 

19.F: Men kan det, at du lar være å utføre den handlingen hjelpe vedkommende til å unngå fortapelsen? Han ønsker det jo. Er det ikke vår indre tilstand, vår tro som avgjør vår mulighet til frelse?

 

19.K: Du har nok rett i det. Så slik du framstiller det vil vedkommendes frelse ikke avhenge av min handling. Men se på det slik: ved å utsette døden kan jeg forkynne Guds ord for ham den tid han har igjen. På den måten kan han bli frelst, og da var det jo verdt det.

 

20.F: Hvor mange mennesker har du klart å omvende i et inferno av smerter? Hvilken virkning tror du det vil ha på et menneske som ber om å få dø, at man i stedet begynner å lese i Bibelen for dem? Ok, kanskje det går i noen tilfeller. Men hva om du ser at det overhodet ikke nytter, at du gjør galt verre. Da vil det ikke avgjøre hans frelse om du dreper ham eller ikke. Vil du da spare ham for hans lidelse?

 

20.K: Nei. Det du prøver på nå er å fjerne muligheten til å påvirke konsekvensene etter døden for den døende. Men du glemmer at dette kan ha konsekvenser også for meg, som dreper. Min frelse kan avhenge av om jeg gir etter her eller ikke. Jeg har valgt å følge Guds bud. Og Guds bud er klare. Jeg skjønner ikke hvordan du kan tvile på dem. Guds bud sier at du ikke skal slå ihjel. Når jeg dreper et menneske slår jeg ihjel. Dette vet jeg. Bryter jeg det bevisst går jeg fortapt.

 

20.F: Så du er villig til å la mennesker lide ekstra for din egen skyld?

 

20.K: Det er ikke det som er spørsmålet. Spørsmålet er om jeg er villig til å følge Guds bud eller ikke. Husk at jeg påfører ikke noen lidelse med vilje. Jeg ønsker heller ikke at noen skal lide, tvert imot. Forskjellen på meg og deg er at jeg setter Guds bud høyere enn mennesket, mens du gjør mennesket til et mål i seg selv. Dermed kan det klart slås fast at det er du som er egosentrisk - menneskesentrert- her, mens jeg er alterosentrisk -Guds sentrert. Det er en vesentlig forskjell. Dersom Gud ser at et menneskes lidelse ikke har noen mening, tar han den bort. I motsatt fall har den en eller annen mening. Jeg, som menneske, har ingen rett til å bryte inn i denne orden. Vi har ingen rett til å blande oss bort i det som avgjort er Guds område.

 

21.F: Vil ikke en slik tenkning medføre handlingslammelse?

 

21.K: Den eneste grunnen til at du i det hele tatt kan spørre slik er at du konsekvent nekter å ta Gud med i regnestykket. Forskjellen er at jeg regner med Gud, du regner uten. Gud er ikke handlingslammet. Gud har gitt liv og han har tatt liv. Det gjør han fortsatt. Dette er Hans område. Hvorfor blander ikke du deg inn når legen behandler pasienten? Er det fordi du er handlingslammet? Er det ikke fordi du anser legen som bedre skikket til å ta seg av dette enn du selv er? La Gud ha ansvar for sitt område, så kan vi ha ansvar for vårt.

 

22.F: Det var et godt argument. Jeg ville selvfølgelig ikke blande meg inn i legens arbeide. Men du må innrømme at dersom du virkelig tar feil om Gud i dette spørsmålet medfører det handlingslammelse i noen av livets viktigste øyeblikk?

 

22.K: Vi kan aldri bevise at Gud eksisterer, men personlig har jeg ingen tvil, og dermed ingen betenkeligheter til å innta de korrekte holdninger i denne sak. Jeg føler altså ikke at jeg overhodet tar noen sjanser her. Men det er fordi jeg har en sterk tro. Den mangler du opplagt, det er da også årsaken til våre forskjellige syn.

 

23.F: Hva skal jeg da gjøre? Så langt jeg har kommet i min erkjennelse innser jeg fortsatt muligheten for at du kan ta feil. Mange feiltagelser kan tolereres. Men en feiltagelse på dette punktet er fullstendig fatal. Dersom døden er det evige intet, vil en lidelse inn i dette mørket være jevngodt med evig lidelse. Burde vi ikke skjerpe kampen for at færrest mulig lider denne skjebnen. Burde vi da ikke treffe drastiske tiltak for å hindre at den kristne tenkningen på dette området ikke får bli allment gjeldene. På den annen side sett ønsker jeg å respektere og tolerere deg og din tro. Men våre standpunkter står her så steilt mot hverandre at kompromiss ikke er mulig. Ved å gå inn for dødshjelp, og å praktisere det, dersom situasjonen skulle oppstå, ignorerer jeg den kistenes formaninger. Og tenk om jeg tar feil? Tenk om der er en Gud som gir meg og mange andre en evig straff for den praksis vi har akseptert. Hvilken lidelse ville ikke da ha rammet oss? Kanskje dette er sant, men en slik Gud ville i utgangspunktet ha stått steilt imot hele min etiske legning. Å gå i kompaniskap med en slik gud er systemmoralisme. Det er å oppgi sine egne verdier i til fordel for systemet, og det gjør jeg aldri fordi det er ekte meningsløshet. Det er til syvende og sist ens personlige moral som blir avgjørende.

Ethvert menneske burde ha rett til en lykkelig død. Det er forresten et paradoks at dyrene har mye mer av denne rettigheten enn vi mennesker. Vi ville ikke nølt med å drepe en hund i store lidelser.

Hva når et dyr lider, er det etisk riktig eller galt å ta livet av det for å stoppe lidelsene (dersom ingen andre muligheter finnes)?

 

23.K: Her finnes det ingen betenkeligheter, for dyrelivet er ikke hellig.

 

24.F: Men er det etisk riktig å la det lide; ikke å ta livet av det?

 

24.K: Det har jeg ikke tenkt så nøye over. Men det gir seg selv at dersom vi går over visse grenser i å ignorere dyrs lidelser er det moralsk galt.

 

25.F: Hvilke grenser?

 

25.K: Tja, nå spør du vanskelig. Det er klart at vi mennesker står over dyrene og har rett til å utnytte den ressursen de er. Dyrene er en gave, gitt oss av Gud. Deres formål er å være til gavn for mennesket. Men vi mennesker kan ikke utnytte dyrene uten å påføre dem en viss lidelse. Men vi trenger ikke å gjøre den unødvendig stor. Kanskje er det her grensen går. Men nå synes jeg diskusjonen fører langt ut på viddene. Var det ikke dødshjelp vi diskuterte her? Hva har det med dyrene å gjøre?

 

26.F: Disse tingene henger sammen. En sammenheng er den jeg nevnte, nemlig at du anser det som etisk riktig å ta livet av et dyr som lider og som ikke kan reddes. Dette betyr m.a.o. at du ser på dyrelivet som vesensforskjellig fra menneskelivet. Det er et standpunkt jeg ikke deler. Likevel innrømmer du dyrene visse etiske rettigheter. Du snakker om nødvendige lidelser og unødvendige lidelser. Da tenker jeg meg at denne nødvendigheten retter seg mot menneskets lykke. Det må da si at menneskets lykke er mer betydningsfull en dyrenes lidelse. Forstår jeg deg rett?

 

26.K: Jeg har som sagt ikke tenkt så mye på denne siden av saken. Jeg mener nå fortsatt vi er på viddene. Men du var jo selv enig med meg i at menneskets lykke var det overordnede mål. Jeg tror også at du innser at menneskets lykke i noen grad avhenger av at vi kan utnytte dyrene. Derav følger det da også logisk at vi må kunne tolerere at dyr lider litt. Blir vi for sentimentale her kan det ikke gå ut over andre enn oss selv. Vi må være realister her.

 

27.F: La meg, for å få din holdning helt klar, få stille deg ovenfor følgende problem: En eldre mann er alvorlig syk. Du vet at hvis han overlever denne akutte krisen kan han kanskje leve ett år til. Men for å overleve er han avhengig av et stoff som kun kan produseres ved å drive 20 katter gjennom en meget smertefull avlivningsprosess. Er du villig til å gjennomføre dette for å redde mannens liv?

 

27.K: Det er en selvfølge at jeg er villig til å forlenge mannens liv hvis det er mulig. Vi kan ikke bli for sentimentale i slike spørsmål.

 

28.F: Dette viser klart at du prioriterer menneskelig livskvalitet langt over dyrs livskvalitet. Det viser også at du i gitte situasjoner er villig til å påføre dyr svært store lidelser. La oss nå si at du var ute og kjørte, og kjørte på en elg. Elgen havnet i veigrøften. Den ble stygt skadet, begge forbena var brukket. Du vet at nå sitter alle hjemme og ser på fotball-kampen mellom Norge og Sverge. Men selv har du ingen mulighet til å avlive den store elgen. Du regner med at han sannsynligvis kommer til å dø i løpet av natten. Du er på et øde sted. Vil du, gjennom mobiltelefonen, kalle opp mannskaper for å ta seg av elgen? Du vet at du vil ødelegge kvelden for flere personer. Må ikke menneskelig lykke gå foran, også i denne sak? Elgens lidelser er på langt nær så stor som kattenes. Hvorfor ikke la den ligge i grøfta å dø av seg selv?

 

28.K: Nå prøver du å fremstille meg i et svært egoistisk lys. Selvfølgelig måtte jeg sørge for å få elgen avlivet.

 

29.F: Ja, men her går jo elgens lidelser foran menneskelig lykke, hvorfor gjaldt ikke det i spørsmålet om kattene?

 

29.K: Det er forskjell på en fotballkamp og spørsmål om liv og død, dette gjelder selv om fotballkampen er mellom Norge og Sverge.

 

30.F: Ja, men liv og død, det er jo Guds område det sa du jo selv. Det skulle jo ikke du blande deg inn i.

 

30.K: Nå blander du kortene fullstendig her. Det er klart at jeg har lov, ja ikke bare lov, jeg har plikt på meg til å redde liv.

 

31.F: Stoler du ikke på at Gud griper inn og redder liv der det har noen mening? Kanskje var det ikke noen mening i at den gamle mannen skulle leve lengre. Kanskje hans siste leveår skulle bli en forferdelig lidelse. Kanskje Gud forsøkte seg på aktiv dødshjelp. Kanskje så han hvilke forferdelige lidelser mannen ville få dersom han fortsatt fikk leve. Dersom du har overlatt dette til Gud må du nødvendigvis la ham få gjøre jobben. Hvordan kan du søke å redde liv når du vet at du kanskje motarbeider Gud?

 

31.K: Fortsatt mener jeg du er urimelig, og langt ute på viddene. Jeg sa at det var min plikt å forsøke å redde liv når jeg kan. Dersom Gud virkelig ønsker å ta vedkommendes liv er det lite jeg kan gjøre fra eller til. Gud er allmektig. Så jeg kan ikke på noen måte hindre ham i gjøre det han må.

 

32.F: Men hvorfor skal du da bry deg med å redde liv, når det er Gud som avgjør om de lever eller dør likevel. Du har slått fast at du ikke kan hindre Gud i å ta liv. Men tror du Gud er avhengig av deg for å forlenge noens liv?

 

32.K: Gud kan selvfølgelig opprettholde liv når det er nødvendig. Poenget her er at jeg ved å utføre min plikt lærer å sette pris på livet, hegne om det.

 

33.F: Så, ved din innsats for livet utretter du intet som kan påvirke tidspunktet for livets slutt. Din aktivitet har altså kun pedagogisk virkning?

 

33.K: Jeg har aldri tenkt på det slik. Men det er klart, ettersom Gud er allmektig må dette være sant. Det Gud bestemmer skal leve, det lever, det Gud bestemmer skal dø, det dør. Når jeg "redder" liv lærer jeg ærefrykt for Guds gave til oss.

 

35.F: Og til dette formål synes du det er verdt å ofre 20 katters lidelse? Tror du ikke den allmektige Gud har andre og bedre metoder å lære deg dette på? Var ikke vi enige om at lykken var et større mål enn selve livet, og at det er slik også Gud ser det? Hvilken plikt har Gud pålagt oss mennesker for å lære ærefrykt for lykken? Nærliggende ville det jo her være at vi må søke å ta liv når lidelsen er for stor. For dersom det ikke er Guds vilje at vedkommende skal dø, så forhindrer han oss jo? Du har jo selv sagt at det er kun Gud som bestemmer om noe skal leve eller dø. Da lykken er viktigere enn livet må da vel Gud ha pålagt oss dette?

 

35.K: Mener du med dette å påstå at jeg, med min holdning mot dødshjelp også fratar meg selv et argument for å redde liv? Jeg er helt uenig i det resonnementet. Der er intet selvmotsigende i det å ha rett til å redde liv og i det ikke å ha rett til å ta liv. Tvert imot. Det er den grunnleggende ærefrykt for livet som er utslagsgivende i begge spørsmål. Ved å søke å redde liv viser jeg min ærefrykt for livet, ved å unngå å ta liv viser jeg også min ærefrykt for livet. Derimot finner jeg det selvmotsigende at man både skal ha rett til å redde liv og å ta liv. Det er jo to motsatte handlinger. Gud er ikke så inkonsekvent, men det er altså din etikk.

 

36.F: Du glemte at det overordnede mål i min etikk er lykken. Akkurat det trodde jeg også du var enig i. Liv er en forutsetning for lykke. Derfor er også liv et nødvendig middel for å kunne oppnå lykke. Selve livet er altså et middel til å oppnå lykke. Men liv bærer også i seg muligheten til lidelse. Og i den grad lidelsen er meningsløs; at den ikke er et middel til høyere lykke for samme person, er den ond. Jeg ser det da som vår naturlige plikt å motarbeide denne form for lidelse. I den situasjon hvor et menneske, eller dyr, er uten mulighet til å komme ut av en slik lidelse, synes jeg det må ha rett til å velge å la døden sette en stopper for lidelsen. Altså er det ingen selvmotsigelse i dette. Begge handlinger, både det å redde liv og å ta liv kan øke lykken. Det er det som er hensikten. På overflaten ser det altså ut som at du og jeg gjør forskjellige prioriteringer. Du prioriterer livet foran lykken, mens jeg gjør motsatt. Men når jeg presser deg kan du ikke komme deg ut på noen annen meningsfylt måte enn å anta min prioritering på dette området. Ønsker du å gå bort fra det standpunktet? Hva er viktigst livet eller lykken?

 

36.K: For meg er det et absurd spørsmål. Du kan ikke være lykkelig uten å leve. Livet er en forutsetning for lykken, det sa du jo selv. Det går ikke an å være død og lykkelig. Derfor er spørsmålet absurd.

 

37.F: Det har du rett i, men det går an å leve uten å være lykkelig. Hva er best, å leve et liv i håpløs lidelse, eller å være død?

 

37.K: Jeg synes du har gått alt for langt nå, og det har kanskje jeg også. Husk, jeg forfekter ikke annet enn Guds standpunkter i denne sak. Jeg trenger ikke å forsvare Gud på noen måte. Det kan han gjøre selv. Vi mennesker er ufullkomne. Vi ser ting stykkevis og delt. Gud ser det helt. Derfor kan kun Gud svare på hva som er best av dette og hint. Det tilkommer ikke oss mennesker å spekulere på slikt. Jeg synes du er inne på en farlig vei.

 

38.F: Så hvis Gud sier at å leve et liv i håpløs lidelse er best, så godtar du det?

 

38.K: Det er en absurd problemstilling. Men jeg stoler 100 % på det Gud åpenbarer, så om han mot all formodning skulle åpenbare noe slikt, så ble jeg nødt til å godta det.

 

39.F: Jeg er glad du oppfattet problemstillingen som absurd. Det tyder på at du ikke regner med at Gud har slike holdninger. Hva har Gud egentlig åpenbart om dette spørsmålet?

 

39.K: Gud har åpenbart sin grenseløse kjærlighet til oss mennesker gjennom det at han ofret sin sønn, Jesus Kristus, på Golgata, for deg og for meg slik at hver den som tror kunne bli frelst. Det tror jeg skulle være svar nok på ditt spørsmål. Gud er kjærlighet.

 

40.F: Betyr det at du tror at Gud mener at det er bedre å være død enn å leve et liv i lidelse?

 

40.K: Jeg blir nok nødt til å innrømme det igjen. Hvorfor skulle ellers Gud la de fortapte dø. Gud elsker alle mennesker, også de fortapte. Det er i sin kjærlighet han lar dem bli utslettet, fordi han vet at alternativet, et evig liv for dem, ville ha vært et liv i lidelse. Derfor viser han dem sin godhet ved å utslette dem. Svaret er klart. Lykken står over livet. Det har Gud åpenbart.

 

41.F: Det var nettopp det jeg tenkte på. Så la oss nå slå fast, en gang for alle at lykken er det høyeste mål.

 

41.K: Du har rett. Men midlene til lykken kjenner ikke vi mennesker godt nok. Derfor er det sikrest om vi følger Guds bud.

 

42.F: Fint. Da oppfatter jeg det slik at du prinsipielt prioriterer på samme måte som meg (jfr. 37f og 38f), altså lykken foran livet. Det må da også bety at vi likevel er prinsipielt enige i synet på aktiv dødshjelp. Sett stort på det er det bedre å dø enn å leve i lidelse. Forskjellen på ditt og mitt syn er at du overlater til Gud å avgjøre når døden skal komme, ja du ser det faktisk slik at vi mennesker ikke har noe innflytelse på dette, fordi Gud alene avgjør om noe skal leve eller dø. Vi mennesker ser ting stykkevis og delt. Derfor er vår mulighet for å gjøre feil på dette området i høy grad tilstede. Da må det være godt å støtte seg til at der er en som har all den nødvendige kunnskap og som på det grunnlag tar avgjørelser, og utfører selve handlingen. Min konklusjon på det hele er at vi er prinsipielt enige i synet på dødshjelp, men vår forskjellige måte å anskue verden på gjør oss uenige om hvilken praksis vi kan tillate oss å følge. Som en digresjon vil jeg imidlertid nevne at vi er prinsipielt uenige i vårt syn på dyr, deres formål og deres lidelse.

 

42. K: Saktens kan du få det vridd til at vi, på det dypeste plan er enige i synet på dødshjelp. Det er når det kommer til det praktiske at vår uenighet dukker opp. Her er kanskje de beste argumenter for å la være å tukle med disse ting. Jeg går ut fra at vi ser de prinsipielle sidene nokså avklart her, så jeg våger å gå over til de praktiske konsekvensene av våre holdninger. Her taler det meste mot bruk av aktivt dødshjelp. For det første svekker en slik praksis vår respekt for menneskelivet. Dette kan få vidtgående konsekvenser på andre områder f.eks. abort, dødsstraff, krig og i verste fall hva vi gjør med de psykisk og fysisk utviklingshemmede, hvordan vi behandler de gamle. En undergraving av respekten for liv må nødvendigvis føre til en brutalisering av samfunnet.

For det andre: hvordan vet vi at en person ikke kommer til å bli frisk igjen. Det har skjedd mirakler før. Det skjer stadig mirakler nå, og det vil helt sikkert skje mirakler i fremtiden. Du snakket om å ta sjanser. Tenk at du kan risikere å forkorte noens liv med mange år. Vi mennesker kommer aldri dit hen at vi med 100 % sikkerhet vet utfallet av en sykdom eller en ulykke. Så her er det ikke bare jeg som er villig til å ta risiko.

For det tredje: Hva når et menneske er ute av stand til å velge selv. Vi kan komme opp i tilfeller hvor man er sikker på at en person lider, men hvor personen ikke er i stand til å gi uttrykk for om han vil leve eller dø. Hva da? Hvem skal ta den tunge avgjørelsen?

For det fjerde: Hvem skal utføre handlingen? Hvem skal drepe det mennesket? Du har jo selv argumentert for hva det å drepe et menneske gjør med drapsmannen. Skal vi oppnevne en offentlig bøddel eller hva? Med ditt syn på dødsstraff synes jeg du er meget inkonsekvent her.

For det femte: Hvordan kan vi gardere oss mot at en slik ordning skal bli misbrukt? Det kan f.eks. være kyniske utålmodige arvinger som presser sin gamle far inn i døden. Vi snakker altså om rene mord her. En lovlig aksept av dødshjelp åpner faktisk for slike skremmende muligheter.

Personlig kan jeg på denne bakgrunn godt forstå Guds råd til oss mennesker. Dette er ting vi vet alt for lite om til å begynne å tukle med.

 

43. F: Det må jeg si var en skikkelig salve. Det er bra vi fikk en avklaring på det prinsipielle plan. Men vi kan ikke leve av prinsipper, det er praksis som teller. Her har du, som troende, et mye sterkere utgangspunkt enn meg. Som agnostiker og lykke-etiker representerer mye av det du nevnte ekte dilemmaer. Disse skyldes vesentlig det du var inne på nemlig min uvitenhet, og samfunnets manglende evne til å sikre seg mot misbruk. Det er her din Gud trer inn, med sin allvitenhet og allmakt og ordner opp. Dette har ikke jeg som uvitende menneske å falle tilbake på. Derfor finnes det, for meg, ingen trylleformel som kan løse opp disse dilemmaer på en fullkommen måte. Jeg er henvist til å leve med og akseptere min feilbarlighet. La meg kommentere dine argumenter i tur og orden:

Respekten for menneskelivet, ja for alt liv er uhyre viktig. Dersom konsekvensen av å praktisere aktiv dødshjelp går så langt som du antyder er jeg enig med deg. Dersom samfunnet synker så dypt at det tar livet av alt som ikke passer inn etter dets normer får det så alvorlige konsekvenser for den totale lykke at det ikke kan aksepteres. Hvis så var tilfelle måtte jeg velge mellom en bastant avvisning av aktiv dødshjelp og aksept av dødshjelp, abort, dødsstraff, drap på unormale individer osv. Jeg ville valgt det første fordi jeg tror det er det minste av ondene.

Men nå er jeg ikke så sikker på at konsekvensene hadde blitt så alvorlige. Dødshjelp kan begrunnes med at vår respekt for lykken er større enn den for livet. Det kunne blitt et signal som, tolket riktig, ville gitt en positiv effekt på vår holdning til livet.

Når det gjelder vår evne til å forutse livsløp har du helt rett. Ved å åpne for dødshjelp har jeg også åpnet for muligheten til å frata noen sine siste leveår. Dette er forferdelig. Spørsmålet er hvor ofte vi kan gjøre slike feil. Du nevnte mirakler. Men hvorfor kalles noen hendelser mirakler? Jo, det er nettopp fordi de er unormale, uhyre sjeldne. M.a.o. kan jeg trekke den konklusjonen at slike feiltagelser nødvendigvis må bli meget sjeldne. En annen ting er at i de tilfeller dette skjer vil vi som lever aldri få vite det, den døde vil heller aldri få vite det, m.a.o. vil vi forbli uvitende om vår feiltakelse, og det man ikke vet har man ikke vondt av. Altså er konsekvensverdien av en slik feiltakelse meget nær null. Da sannsynligheten er meget lav har altså argumentet liten vekt. Forresten må vi ofte, i vår avmakt leve med lignende risikoer for å kunne fungere. Bare ved å ta dine barn med i bilen utsetter du dem for risiko, men er vi villige til å slutte å kjøre bil? Her er det snakk om å veie goder opp mot reelle risikoer. Jeg oppfatter dødshjelp som et gode fordi det øker lykken. Jeg godtar at det medfører denne risikoen, men dens vekt er så liten at det gode langt overstiger det onde. Derfor vinner mitt alternativ i denne sammenhengen.

Ditt tredje ankepunkt handler om mennesker som er ute av stand til å gi uttrykk for om de ønsker å leve eller ikke. Dersom vi vet at de lider, dersom deres situasjon er håpløs, kan da andre avgjøre spørsmålet på deres vegne? Et forferdelig spørsmål. Jeg må innrømme at jeg har ikke noe svar her. Mitt manglende svar skyldes min manglende viten. Det er selvfølgelig et overordnet prinsipp at ingen skal tvinges inn i døden. Dette følger av prinsippet om at enhvers vilje må få råde i størst mulig grad. I dette tilfellet mangler vi informasjon om hva som er vedkommendes vilje, følgelig gjør vi feil om vi lar ham få leve og han ønsker å dø og vi gjør feil om lar ham dø og han ønsket å leve. Hvilket alternativ velger vi? Det er umulig ikke å velge her. Det er også umulig å gi noe fasitsvar. Det eneste jeg kan si er at man må føle seg frem, utøve størst mulig skjønn i hvert enkelt tilfelle. Kanskje kan vi på den måten gjøre antall begåtte feil her mindre enn 50 %. Men dette er vanskelig, det innrømmer jeg.

Ditt fjerde ankepunkt er spørsmålet om hvem som skal utføre handlingen. Her ser jeg det ikke på samme måte som deg. Man kan ikke sammenligne den som utfører et barmhjertighetsdrap med en bøddel. Den vesentligste forskjellen her er at ved dødsstraff blir noen, som er utstøtt av alle, tvunget inn i døden på en ubarmhjertig måte. En som selv har tatt bestemmelsen om å forlate livet må nødvendigvis forlate det i en helt annen, tryggere, vennligere atmosfære. Den som utfører drapet vet at han lindrer lidelse, han vet at det er kjærlig omsorg som ligger til grunn for hans handling, han vet at formålet med handlingen ikke er å påføre noen lidelse, men å lindre den. Han dør som et verdig menneske. Dette utgjør da også den store forskjellen. En person men høy personlig integritet, med en velutviklet moden moral vil derfor ikke ta skade av å utføre den handlingen. Faktisk tror jeg det er mye mer skadelig å ta livet av en velskapt kattunge.

Ditt siste ankepunkt er et nokså reelt problem. I ethvert samfunnssystem vil der finnes noen som utnytter systemet på en slik måte at de selv tjener på det på bekostning av andre. Dette er en menneskelig egenskap det ikke går an å bli kvitt. Så lenge der finnes våpen vil mennesker drepe. Så lenge der finnes narkotika vil noen tjene penger på det. Så lenge der finnes biler vil noen kjøre rått. Så lenge der er et kapitalistisk system vil noen tråkke andre ned i søla. Så lenge der finnes kommunisme vil der finnes latsabber. Alle goder mennesker disponerer vil også bli misbrukt. Når det gjelder dødshjelp kan denne muligheten bli fatal for den som blir rammet. For tenk på den skjebnen å bli tvunget av sin egen datter, eller sønn til å skrive under din egen henrettelse. Dette bare for at de andre skal få bli kvitt deg slik at de kan få tak i eiendelene dine. Da er du ikke mye verd som menneske. Da er du ikke mye verdt som far eller mor. Stakkars den som får en slik skjebne.

Nå er jeg så pass naiv at jeg tror at et fåtall av oss mennesker er så kyniske. Jeg tror også at strenge krav til prosedyren i slike saker vil kunne avsløre de fleste forsøk av denne karakter. Men selvfølgelig, som i diskusjonen om dødsstraff vil vi nok alltid sitte igjen med et lite knippe av tilfeller hvor dette likevel skjer. Er en aksept av aktiv dødshjelp verdt dette? Igjen et dilemma. Det er spørsmål om å velge mellom onder. Hvilket onde er størst? Er det bedre å be om unnskyldning for de få som rammes av dette enn å be om unnskyldning for alle de som nektes adgang til å avslutte sitt eget liv på en verdig måte? For oss avmektige mennesker finnes det ikke noen fullkommen løsning på dette. Men jeg våger å anta at en løsning er nærmere fullkommen enn andre. Jeg holder en knapp på dødshjelp her. Hva er forresten deres alternativ som ønsker å velge døden fremfor lidelse? Selvmord? En langsom oppsamling av sovepiller, som personalet ser i mellom fingrene med? Dette vet vi foregår. Privat hører man da også antydninger om skjult praksis. Helsepersonellet greier ikke å se på lidelsene, især ikke når folk ber om å få slippe. Ville ikke det hele ha vært mye tryggere, mer avslappet om det hele var legalisert, satt i system? Tenk på den som dør på denne måten, enten han gjør det for egen hand, eller han får hjelp av en snill lege eller sykepleier, det siste han gjør er å lure samfunnet. Han seiler ut ved hjelp av juks. Hadde dødshjelp vært legalt hadde ikke dette vært nødvendig. Den døende kunne gjort opp for seg på en ærlig og redelig måte, tatt et varmt farvel med familie og venner. Han ville slippe å gjøre det alene, i skjul. Dette er praktiske forhold som jeg mener taler for å legalisere aktiv dødshjelp.

 

43.K Jeg tror du ser alt for lett på det. De praktisk, samfunnsmessige konsekvensene av å legalisere aktiv dødshjelp tror jeg du tar alt for lett på. Men selv om det skulle være riktig som du sier er jeg imot av den enkle grunn at jeg tar Gud med i regnestykket. Det vil i praksis si at jeg ikke tror Gud lar noen lide unødvendig. Han lar ingen mennesker gå gjennom så store lidelser at de ikke kan tåle det. Og fordi jeg stoler fullt og fast på dette, kan jeg ikke tenke meg å blande meg bort i Guds affærer. (Jfr 21.k og 22k).

 

44.F: Jeg synes vi har fått våre momenter klart frem nå. Det siste du nevnte om det å tro på Gud og å stole på ham, er vel den vesentligste forskjell. Det er ikke en etisk forskjell, men snarere en filosofisk religiøs forskjell. Vi kan ikke komme videre på dette uten av vi begynner å drøfte erkjennelsesteori, tro osv., men det er langt utenfor dette emnet. Derfor avslutter vi her.

 

Noen kommentarer:

Dette var en ganske meningsfull dialog fordi vi fant frem til et felles etisk grunnsyn. Men vi kan godt tenke seg at drøftelsen hadde tatt et annet løp. I 40. K anvender den kristne sitt syn på fortapelsen til å konkludere med at lykken har høyere verdi enn livet. Dette avhenger selvsagt av hans syn på fortapelsen. Hadde det vært en adventist eller Jehovas vitner jeg hadde snakket med hadde en slik konklusjon vært mulig. Hadde det derimot vært en pinsevenn hadde konklusjon blitt en helt annen. Pinsevennene tror på evig pine.  Her må konklusjonen bli at Gud anser et liv i lidelse som mer verdifull enn en total utslettelse. Ut fra dette kunne han ha trukket den slutningen at livet var mer verdt enn lykke. Vi hadde da aldri kunne kommet videre i diskusjonen om aktiv dødshjelp uten å ta en grundig diskusjon om etikk generelt. Vi ser hvor lett slike drøftelser fører tilbake til de etiske grunnholdninger.

Men det at den kristnes etiske grunnholdninger baserer seg på hans tolkninger og slutninger av kristne dogmer gjør at hans etikk i sin natur blir systemmoralistisk.

Her får problemet aktiv dødshjelp et menneskelig ansikt.

10.7.6 Abort

Abort-debatten har bølget frem og tilbake i dette landet i mange år nå. Fortsatt kan man si at partene står steilt mot hverandre. Hovedmotstanderne her har tradisjonell vært kvinne-fronten, eller "rødstrømpene" på den ene siden og konservative kristne på den andre siden. Men begynner man å kikke litt i nærmere på det vil man oppdage et mer nyansert bilde, iallfall på den kristne siden. Der er grader av motstand mot abort. Blant de mest konservative her har CAJ vært. Han ligger til og med på høyresiden av det adventistiske synet med sin konservative kristen-realisme. Ifølge CAJ finnes det ingen situasjon i verden som kan rettferdiggjøre en abort. Han hevder selv å være i konflikt med "sin kirke" i dette spørsmålet, hvor en "ad hoc"-komite anbefaler abort når:

 

1. En fortsettelse av svangerskapet kan true kvinnens liv eller skade hennes helse.

2. Når En fortsettelse av svangerskapet sannsynligvis vil resultere i at et barn blir fysiske misdannelser eller sjelelig sinkethet ("evne-veikhet", -- "physical deformities or mental retardation").

3. Når befruktning har funnet sted som følge av voldtekt eller blodskam.

4. Når tilfellet involverer et barn under 15 år.

5. Når av en eller annen grunn kravene til funksjonelt menneskelig liv forlanger at man ofrer av det mindre potensielt menneskelig verdifulle.[xviii]

 

 

 

10.7.17 Frihet

Det motsatte av frihet kan kanskje forbindes med ord som bundethet, tvang, innesperring osv. Dersom jeg er i fengsel har jeg tapt store deler av min frihet; jeg kan ikke velge hvor jeg vil gå. Ut fra dette kan man kanskje trekke den konklusjonen at graden av frihet avhenger av det antall mulige alternativer jeg har. Har jeg ett alternativ, har jeg ingen frihet, har jeg to har jeg en viss frihet, har jeg tre har jeg større osv. Kanskje er den riktige definisjonen av frihet at antall mulige alternativer i et valg er > 1?  Dette er en vanlig oppfatning av frihetsbegrepet.

I beslutningsteorien hadde vi flere mulige skinnvalg. Det var når antall alternativer var bare ett, eller når konsekvensene av flere mulige alternativer var like, eller har lik verdi. Vi er da i en tvangs-situasjon.

Hvilken stilling bør man ta til frihets-begrepet sett i en etisk sammenheng? Spørsmålet er enkelt: Hva kan frihet medføre av lykke og lidelse? Er det slik at jo mere fri vi er, jo mere lykkelig er vi, og jo mere bundet vi er jo mere lider vi? Men svaret er kanskje adskillig vanskeligere. Jeg kan godt tenke meg at frihet, i gitte sammenhenger, medfører ulykke, og faktisk at bundethet, i gitte situasjoner, medfører lykke. La meg vise det med et eksempel:

I vårt land er narkotika forbudt. Vi er altså bundet på det området, vi er under tvang. Men denne tvangen medfører at noen, som ellers ville havnet i narkotikahelvetet, blir lykkelige borgere av vårt samfunn. Dersom ikke det hadde vært tilfelle var det vel ingen vits i narkotikalovgivningen her i landet.

Dette eksemplet illustrerer begge mulighetene, fordi frihet og bundethet er kontrære begreper, og det samme med lykke og lidelse. Det illustrerer altså situasjoner der frihet medfører ulykke, og bundethet medfører lykke.

Ut fra dette kan man trekke den nærliggende konklusjonen at der er ingen proporsjonalitet mellom frihet, i tradisjonell forstand, og lykke. Enkelte har da gått til det skrittet å kalle den type frihet jeg snakker om for falsk frihet. Etter å ha sett eksemplet må jeg si meg enig. Frihet er noe positivt, men da må det forstås noe annerledes enn den tradisjonelle måten.

Nøkkelen til frihets-begrepets innhold ligger kanskje i dette diktet:

 

                                Den galne guten min hug hev dåra
Eg fange sit som en fugl i snåra.
Den galne guten han gjeng så baus.
Han veit at fugelen vil aldri laus.

 

                                                               Jonas Lie?

 

Det å sitte fanget i "snåra" er vel kanskje ikke så galt, når det er nettopp det som gjør en lykkelig. Det er denne typen frihet som er etisk viktig, nemlig at man har mulighet til å velge det man helst ønsker.

La oss si at du i et valg har mange alternativer, men ingen av alternativene har samsvar med din vilje, kan du da gjøre et fritt valg? Et eksempel på dette kan kanskje best illustreres med gutten som er forelsket i en, kun en jente. Denne jenta vil gifte seg med en annen. Gutten er ellers populær, og det mangler ikke på tilbud fra utallige andre jenter, så han har mange å velge mellom, så frihetsgraden er høy. Men kan han i det hele tatt gjøre et fritt valg, selv om antall alternativer er stort? Vi kan snu litt på problemet: la oss si at jenta likevel ville gifte seg med han, ville gutten føle seg ufri selv om dette var det eneste tilbud han hadde? Ut fra slike problemstillinger innser jeg at frihet, i etisk forstand, er mer avhengig av muligheten til å velge det man ønsker enn antall alternativer.

Logisk sett må jo dette bli riktig, for utfallet av denne type valg kan aldri bli annet enn ett alternativ, da er det jo uvesentlig om det finnes hundre andre muligheter som ikke ble utnyttet. Det viktigste er at man klarer å realisere den ene løsningen som gir tilfredsstillende konsekvenser. Det er heller uvesentlig hvor mange alternativer som finnes.

For meg, og for de fleste andre, er tortur et rent onde som vi gjerne skulle ha sett fjernet for all tid. La oss tenke oss den hypotetiske muligheten at all tortur opphørte for all tid. Da har ikke jeg lengre den muligheten å sette meg i en slik situasjon at jeg kan bli torturert. Ville jeg bli ulykkelig fordi jeg manglet den muligheten? Slett ikke, det kunne ikke falle meg inn å velge den uansett. Det er derfor ikke noe argument at denne muligheten må finnes slik at jeg skal ha mulighet til å velge den bort. Slik som dette er framstilt virker det sikkert banalt selvsagt på de fleste. Men faktum er at jeg , i lang tid lot meg lure av denne form for argumenter. Jeg tenker da på CAJ's argumenter for at fortapelsens mulighet må eksistere med nødvendighet. Ellers ville vi ikke ha muligheten til å velge Guds rike. I lang tid mente jeg dette hørtes riktig ut. Man lar seg fange av den ideen at mange alternativer i valgsituasjonen er en betingelse for lykke. Vi oppfatter tvang som "de mange muligheters" motstykke, og det er her kortslutningen ligger. Tvang er, som regel, negativt. Det betyr at vår vilje ikke får råde, og det oppleves som ondt. Men for at vår vilje skal få råde trenger vi ikke mer enn ett alternativ, bare dette alternativet er det rette. Dersom det er tilfelle er det uvesentlig hvor mange andre alternativer som finnes. Lykken er ikke betinget av antall alternativer, men av at vi får velge det som gjør oss lykkelige.  Ekte frihet består altså i å få velge det som fører til lykke.

Kort om tvang

Som før nevnt er tvang negativt. Bør vi da sette forbud mot all bruk av tvang i samfunnet? Jeg har tidligere advart mot all bruk av dogmatisme, også i dette tilfellet kan det være på sin plass å erkjenne at tvang i gitte situasjoner, på lengere sikt kan medføre høynet livskvalitet og dermed lykke. Kanskje vegrer vi oss alt for ofte for å gripe inn der vi ser et individ går mot avgrunnen som følge f.eks. av alkohol eller narkotika. Et spørsmål vi alltid må stille oss når vi står overfor beslutninger av denne karakter er: tror jeg at vedkommende en gang vil takke meg for det jeg gjør? Dersom man er overbevist om at svaret er ja, bør man ikke vegre seg for å gripe inn.

 

 

 

 



[i]. Fra "Mao Tse Tung" av Hugh Purcell side 28.

[ii]. Forkynneren 3.11

[iii].Åpenbaringen 20.14

[iv]. Se 10.3.5

[v]. Amnesty nytt nr.2 Mai 1989 side 10.

[vi]. Amnesty nytt nr 2. 89 side 11.

[vii]. Amnesty-nytt nr 3 1987 side 12

[viii]. Amnesty-nytt nr. 1 1987, side 12.

[ix]. Amnesty-nytt nr.4 1988 side 16.

[x]. Amnesty-nytt nr.1 87 side 11.

[xi]. Samme

[xii]. Amnesty-nytt nr 2 1989 side 12

[xiii].Amnesty-nytt nr 2 1989 side 13.

[xiv]. Amnesty-nytt nr. 3 1989 side 14.

[xv]. Amnesty-nytt nr 2 1989 side 12.

[xvi]. Samme

[xvii]. Direkte gjengitt fra artikkelen "Hvor fri er vår vilje?" av Harald Ofsdal, i amnisty-nytt  nr 6 1987 side 13.

[xviii]. Den nye morals store spørgsmål, side 78