Psykisk Styrke

8.3.6 Den menneskelige psykiske styrke (behov for Gud)

Har mennesket behov for religion? Religion er et så allment utbredt fenomen og har en slik virkning at det rent empirisk er meget fristende å svare ja på dette spørsmålet. I moderne tid er religionen forsøkt utryddet i flere kommunistiske land. Særlig i Kina har religionen fått en svak stilling, men likevel er der ting som tyder på at den fortsatt lever i folket. I Sovjet er det ingen tvil. Religionen blomstrer under Gorbatsjov. Likevel kan en si at behovet for religion er høyst individuelt. Enkelte klarer seg godt uten. Innenfor psykologien er studiet av religions-fenomenet stort sett av deskriptiv art. Det finnes få teorier som forsøker å gi en helhetlig forklaring på religions-fenomenet. Jeg tror det er flere faktorer som gjør mennesket disponibelt for religiøs tenkning. Disse er i hovedsak:

1.       Vår trang til å oppnå full drifts-tilfredstillelse (lengsel etter fullkommenhet)

2.       Konflikten mellom ego og de sosiale driftene

3.       Erkjennelses-prosessen.

 

1. Drift-tilfredstillelse

De drifter som ligger i oss kan aldri oppnå full tilfreds­tillelse. Som regel er vi langt fra å nå et slikt mål. Udekte behov føles sterkt, og legger en demper på livs-gleden. Vi lengter etter fullkommenhet. Det er for mange en uutholdelig tanke at denne fullkommenheten aldri oppnås. For å stabilisere disse emosjonene tyr mennesket til religionen. Fire konkrete eksempler:

 

1.       Redsel for døden, for at døden skal være slutten. Dette strider mot vår trang til å overleve. Likevel er døden uunngåelig for oss alle.

2.       Frustrasjon over udekte behov. Det fører til at vi drømmer om himmelen og paradis, eller nirvana.

3.       Vi oppdager at foreldrene ikke er allmektige, tryggheten forsvinner. Emosjon stabiliseres ved å opprette et fiktivt allmektig vesen (Gud) som har den fulle og hele kontroll.

4.       Innerst inne vet vi nok alle at vi er uvitende. Dette gir opphav til utrygghet og angst fordi vi dermed vet at vi ikke behersker omverdenen fullt ut. Problemet løses religiøst ved å suggerere seg selv til å tro at man har funnet sannheten. Dermed er man ikke lengre i stand til å se sin uvitenhet. Den hele og fulle sannhet oppnås gjennom adopsjon eller konstruksjon av en lukket eksist­ensial modell.

 

2. Konflikten mellom ego og de sosiale driftene.

Ressursmangel og mange andre faktorer gjør at driftene ikke kan oppfylles. Dette fører til at mennesket må prioritere. Her vil den naturlige konflikten mellom ego og omverdenen særlig gjøre utslag. Mennesket prioriterer egosentrisk, og føler at det kommer til kort i forhold til den ideelle verdi-profil. Ved hjelp av religiøs suggesjon kan et menneske etablere karakterstyrke nok til å overvinne selvet. Dermed får de sosiale driftene råde. Et menneske kan imidlertid ikke unngå å trekke på resurser for selv å overleve. Dette problemet løses ved at mennesket gir seg selv rett til å drepe dyr, hugge trær osv., via religionen. I de fleste tilfeller blir imidlertid ikke karakteren så sterk som mennesket ønsker. Det gir skyldfølelse. Denne kan man kvitte seg med ved f.eks. å ofre til gudene eller rett og slett la Gud ta skylden.

 

3. Erkjennelsesprosessen

Erkjennelsesprosessen, slik jeg har beskrevet den, har en innebygget mulighet til å bygge et hvilket som helst tanke-system. Nå har vi nevnt erfaringen som erkjennelsens-konge, og det er jo ikke alle religioner som bekreftes gjennom denne. Fantasien er den dominerende kraften i oppbyggingen, men hvordan lurer den erfaringens vitnesbyrd? Svaret er at så lenge erfar­ingen ikke avkrefter religionens dogmer er de mulige. Dersom religionen er en lukket eksistensial-modell vil aldri erfaringen kunne avkrefte dens dogmer, tvert imot vil erfaringen stadig styrke disse.

 

Oppsummering

Etter å ha nevnt disse faktorene kan man begynne å lure på hvordan agnostisisme og vantro er mulig. Når det gjelder vantro er ikke dette noe problem fordi vantro er en tro i seg selv. Erfaringer viser at når dødens time nærmer seg er det den troende og den vantro som møter den med minst frykt. Den troende «vet» han kommer til himmelen, mens den vantro «vet» at dette er den siste søvn. Mitt imellom står agnostikeren og vet ikke hva han skal tro. Kommer han til helvete? Han er jo ingen troende, så han har vanskelig for å forestille seg selv i himmelen. Dersom den troende har rett venter en forferdelig dom og straff på ham i det hinsidige. Agnostikeren håper på at døden er den siste søvn, men helvete er mulig, og det gir ham de forferdeligste kvaler. Hvordan kan det være mulig at noen orker å gå gjennom livet som evig uvitende? Jeg tror at svaret ligger i samlebegrepet "den psykiske styrke". Det skal som før nevnt psykisk styrke til for å tvile. I dette begrepet inngår det egenskaper som har med karakter, mot og modenhet å gjøre. Når det gjelder modenhet er dette med selvstendighet avgjørende. Graden av psykisk styrke kan være avgjørende for et menneskes forhold til religionen. Hvor mye av denne styrken som skyldes arv og hvor mye som skyldes miljø er vanskelig å si. Men jeg tror miljøet her er mest avgjørende. Denne antagelsen bygger jeg på den geografiske fordeling av religioner. Det er flere vantro i Kina enn i Iran, relativt sett. Generelt sett tror jeg at jo mindre religiøs propagandistisk påvirkning et barn utsettes for jo større er muligheten for at det skal utvikle psykisk styrke nok til å motstå et religions-trykk. Det er ikke dermed sagt at jeg er imot religiøs påvirkning av enhver art. Denne er tvert imot nødvendig fordi det er en viktig side ved menneskelivet, det er ensidigheten og trussel­tendensene jeg vil til livs. Jeg mener det er galt å utsette barn for ensidig propagander som indokteronerer dem med ideen om at akkurat denne religionen er den hele og fulle sannhet og hvis du ikke følger den kan det få forferdelige følger for deg. En slik oppdragelse legger et alvorlig hinder i veien for at barnet skal få en fullverdig psykologisk utvikling.

 

Mennesket må ikke nektes å utøve sin religion. Dersom vi gjør det har vi fjernet en viktig dimensjon i menneskelivet, det gjør menneskelivet fattigere. Graden av psykisk styrke er person-avhengig, men også situasjonsavhengig. Det er en kjent sak at kirkene fyltes opp i krigens dager her i landet. Når mennesket kommer i en krise synker den psykiske styrke og religions-behovet melder seg. Dersom jeg opplevde et forlis og ble liggende der hjelpeløs og forlatt blant havets bølger ville jeg ikke tvile på at Gud eksisterte. Det ville rett og slett være for sjokkerende å innse at jeg var fullstendig overlatt til meg selv i denne håpløse tilstand. Noen har kanskje psykisk styrke til, selv i en slik tilstand, å innse sin reelle situasjon, men selv disse bør innrømme oss andre tilgang til den angstdempende virkning som religionens piller har.