Rasjonalitet

Hva er rasjonalitet?

Jeg definerer rasjonalitet som en prosess som kjennetegnes av bevissthet på egne verdier(eller formål) kombinert med en rasjonell virkelighetsoppfatning. Den rasjonelle prosess består i å lete etter løsninger med dette som utgangspunkt. Når alternativer skal velges baseres analysen på saklig argumentasjon som er fri for retorikk, og hvor verdi/forholds bevissthet og en realistisk virkelighetsoppfatning dominerer vektleggingen av de forskjellige elementene. Produktet av rasjonalitet er standpunkter eller handlinger.

Min oppfatning av rasjonalitet avviker noe fra den tradisjonelle oppfatningen slik jeg leser den på wikipedia. Mitt syn på rasjonalitet er først og fremst styrt av ideen om atferdsdualisme. Sammenfallende er troen på at handlinger basert på rasjonelle beslutninger, i gjennomsnitt har større suksessrate enn irrasjonelle handlinger. Men forskjellen handler om resultatet av handlingen skal tas med i regnestykket når man skal bedømme om dette er rasjonelt eller ikke. Her tror jeg jeg ikke er alene om å avvise ideen om at resultat er et nødvendig kriterium. Jeg regner rasjonalitet som å være en egenskap som kun handler om mentale prosesser og tilstander i individet selv. Min beslutningsteori er selvsagt bevisst utviklet på et usikkerhetsprinsipp. Alle konsekvenser oppgis med sannsynlighet. Dette handler om erkjennelsen av at individet ikke har noen direkte kontroll over handlingens resultat. Man kan vel til og med si at individet ikke nødvendigvis har hundre prosent kontroll over handlingen i seg selv. Som den elendige fotballspiller jeg er, klarte jeg en gang å skyte ballen utenfor målet, enda jeg stod to meter fra åpent mål. Å skyte ballen må her assosieres med selve handlingen. At jeg treffer ballen med tåa på midten og på en slik tilfeldig måte at den skrår kraftig til venstre, viser med tydelighet at selve handlingen ikke ble i samsvar med hensikten. Om nå ballen i neste omgang hadde gått gjennom vindusruten på nabohuset, så er dette en 1-ordens konsekvens som er helt utenfor det som var tiltenkt. Det er nettopp denne type problematikk som Immanuel Kant bruker til å avvise konsekvensetisk tenkning. Han konstaterer enkelt og greit at individet ikke har kontroll på konsekvensene av egen handling. Konklusjon han trekker da er at individet heller ikke skal bedømmes med utgangspunkt i konsekvenser. I min tankeverden er dette ikke nødvendig sort hvitt. Min verden er basert på en refleksjon om det avmektige og utilstrekkelige menneske. Det utilstrekkelige menneske handler under usikkerhet. Derfor er beslutningsmatrisen bygget opp over konsekvenssannsynligheter. Men individet har til en viss grad evne til å forutse eller gjøre kvalifiserte gjetninger i forhold til hendelsesforløp. Og hendelsesforløp kan påvirkes gjennom handlinger. Om det ikke var slik, ville jo mennesket være handlingslammet. Så vi mennesker er privilegert eller utrustet med mentale ressurser som gjør oss til noe langt mer enn tilfeldighetsmaskiner. Vi handler rasjonelt og som regel opplever vi i praksis å ha god kontroll på de direkte konsekvensene av våre handlinger. I de tilfeller det ikke skjer, så kan vi ofte bli svært overrasket. Men poenget her er at rent prinsipielt så har vi ikke denne kontrollen på en hundre prosent sikker måte. Men det som blir feil for meg her er å bedømme individets rasjonalitet med utgangspunkt i handlingens konsekvenser. Dette kommer av at rasjonalitet utelukkende er interessant å studere i forhold til de mentale prosesser som ligger bak handlingen.

Forskjellige former for rasjonalitet

I Wikipedia artikkelen referert over skiller man mellom formåls og verdirasjonalitet. Jeg er inne på noe av det samme her.  Men det er verdt å merke seg at jeg mener det ikke er noen prinsipiell forskjell på disse to. Forskjellen er bare om det som egentlig søkes, oppfattes å komme som 0-ordens konsekvens eller senere i konsekvenskjeden. En annen variant er hvor i h-analysen den søkte verdien opptrer. Om h-analysen viser at handlingen ikke har noen begrunnelse blir jo handlingen et mål i seg selv.

Målbevissthet

Menneskets tendens til å miste målet av syne handler om måten vårt mentale system er skrudd sammen på. Om vi ser bakover i evolusjonssystemet så oppdager vi at det emosjonelle systemet er betydelig eldre enn det kognitive. Det betyr at det i utgangspunktet er et språkløst system. Og det forblir språkløst helt til individet blir oppmerksomt på sitt eget mentale landskap og begynner å sette ord på de komponenter som finnes der. Det emosjonelle systemet er det som er opphav til motivasjonen for våre handlinger. Så lenge dette er stumt eller språkløst, så blir det utenfor vår egen bevissthetssfære. Det blir ikke en del av den tenkningen som vi bevisst opplever går forut for våre handlinger. Dette leder til det man kan kalle en delvis «mindblindness».  Målbevissthet handler om en bevisst mental prosess hvor man arbeider seg ut av en slik blindhet. Dette er kanskje ikke alltid en enkel mental prosess. For det er ikke alle motiver som tåler dagens lys, ikke en gang for individet selv. Så det kan godt være at vårt eget sinn, system 1, mobiliserer forsvar mot å avdekke hva det er som driver et sett med handlinger. Slike selvbedrag kan bestå i forskjellige strategier. De kan møte med sinne, med bortforklaringer, eller rettferdiggjørelse eller vikarierende motiver av alle slag. For alfa-mennesker kan dette handle om at makt gir rett eller opplevelse av egen eksklusive berettigelse. Mye av dette handler om det sosiale spill. Vi vil gjerne fremstå som moralske, uegennyttige og gode. Og noen ganger går vi høyt på banen og reklamerer for vår egen moralitet. Det binder oss til masten, og vi ønsker ikke å se oss selv som noe som ikke holder vår stramme moralske standard.

For selvsagt er det slik at mange av de motivene som driver oss er egoistiske. Husk at egoistiske motiver kom før de sosiale. De meste synlige grunnleggende belønningssystemene i hjernen har utgangspunkt i individets egoisme. Målbevissthet handler også i stor grad om å erkjenne disse sidene av seg selv, om å se seg selv som et helt menneske på godt og ondt. Det handler om både å se egen utilstrekkelighet ,og innse at alle mennesker har behov for å ta plass i verden, dersom man skal kunne blomstre.

Det modne mennesket innser at det finnes en mellomting mellom alfa-mennesket, som gjerne lever for seg selv på andres bekostning, og det usynlige mennesket som visner bort i en krok. Skal vi kunne blomstre og utfolde oss selv, så må vi være villig til å kjempe oss til en plass i denne verden, men dog uten å bli arrogante alfa-mennesker, som ødelegger for at andre får den samme muligheten. Det innebærer at du har bruk for de ressursene naturen har gitt deg, også ditt ego.

Det å gå gjennom en prosess hvor man kommer seg rundt forsvarsmekanismer som gjerne vil gi oss et glansbilde av oss selv, er den del av det å bli moden. Det å gå gjennom en slik prosess og oppdage sin egen ufullkommenhet uten samtidig å grave seg ned i et hull av skam og selvforakt, er også en del av det å bli et modent menneske. Vi må tørre å se oss selv i hvitøyet, akseptere vår eksistens og mobilisere viljen til å ta vår plass i verden.

Svært mye motivasjonslitteratur legger mye vekt på dette å sette seg mål. Da skal ofte målene konkretiseres. Samtidig er nok forskningen i tvil om hvor effektivt dette egentlig er. Men jeg tenker at selve prosessen, det å sette seg konkrete mål, er en del av prosessen som skal til for å bli mer målbevisst. For uten at man er målbevisst så er man ikke rasjonell.  Men for å kunne gjøre dette på en god måte er det vesentlig at man har reflektert over mål og målhierarkier. Et konkret mål som vi tar sikte på å oppnå innenfor et gitt tidsrom, vil aldr kunne utgjøre toppen av et målhierarki. Toppen handler alltid om versjoner av lykke eller livskvalitet. Det er noe vi aldri blir ferdig med å streve etter. Når vi setter oss konkrete mål, så er dette som regel instrumentelt. For å ta det banalt. Det er ikke konkret å si at «jeg vil bli rik». Det er mer konkret å si at innen år X så skal formuen min være på Y kroner. Men selv det «å bli rik» er å regne som instrumentelt. For som regel har vi raske svar på spørsmålet om «hvorfor vil du bli rik?» Men en h-analyse vil uvegerlig lede deg til mål av type lykke eller livskvalitet, mål som til syvende og sist ikke kan begrunnes. Det å sette seg mål, og bli målbevisst handler om å plassere dette inn i slike tankesystemer. Dersom jeg ser ut til å mislykkes med å få en formue på Y kroner innen år X, finnes det andre måter jeg kan oppnå mitt overordnede mål på? Husk at det finnes mange veier å oppnå et mål på. Det finnes ikke bare en vei til Rom. Da handler det selvsagt også om ikke å la en urealistisk målsetting bli stående i veien for å oppnå et overordnet mål (suboptimalisering). Husk at de fleste konkrete mål også kan sees på som strategier. Fungerer ikke strategien? Søk etter en annen strategi.

Rasjonaliteten i dette består i at du vet hva du vil, og du søker etter de best egnede virkemidler for å få det til.

 

Om irrasjonalitet

Jeg pleier å si litt populistisk at alle menneskers handlinger er resultat av valg. Det er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, for her er det også store nyanser ute og går. Derfor blir det for enkelt å si at det som ikke er rasjonelt blir irrasjonelt. På grunn av alle nyansene så er det kanskje mer fruktbart å snakke om grader av rasjonalitet. Uten tvil har vi alle normale mennesker har innslag av irrasjonalitet i vår atferd.  Faktum er vel at de fleste av våre handlinger er system 1-drevet. Det vil si de går på intuisjon. Og slik må det være for å få den nødvendige flyt i vårt liv og vårt samspill med verden.  Dette er noe vi ikke kan unngå å måtte leve med.

Vi har begrenset erkjennelsesevne, vi sliter med et disharmonisk følelsesliv, og på toppen av det hele har vi begrenset mental energi. Likevel tenker jeg at det selvbevisste reflekterte mennesket faktisk kan påvirke dette i positiv retning. Det gjør man først og fremst med å reflektere over dette og dermed sette seg i stand til å unngå noen av fallgruvene. Først skal vi se litt overordnet på dette, så ser vi på noen områder som jeg mener er kilder til irrasjonalitet.

Overordnet om irrasjonalitet

Ettersom rasjonalitet handler om målbevissthet og realitetsorientert virkelighetsoppfatning, så handler irrasjonalitet om svikt på ett eller begge av disse områdene. Rent logisk kan vi da snakke om tre typer irrasjonalitet:

1)      Realitetssvikt
Det er at man ikke realitetsorienterer oppfatningene sine. Alternativer er orientering mot religion, fantasi, konspirasjonsteori. Eller det kan dreie seg om strutsestrategi, manglende kognitive ressurser, eller det jeg kaller for sosial rasjonalitet. Man definerer virkeligheten i stedet for å erkjenne den.
Selvsagt lar ikke alltid virkeligheten seg fange ved hjelp av vitenskap og erkjennelse. Som regel handler dette om utilstrekkelighet. Det modne mennesket forholder seg derfor til sannsynligheter, og erkjenner usikkerhet som en del av måten og forholde seg til dette på. Det moralske idealet for dette er jo ydmykhet, nysgjerrighet og oppriktighet.

2)      Målblindhet
Målblindhet handler som regel om verdiblindhet, eller mangel på refleksjon eller selvsanalyse. Men det kan også handle om underkastelse, som jo er en sosial prosess hvor man fremstår som å ha overlatt hele sitt verdisystem til en ytre makt. Verdiblindhet, eller verdiovergivelse er jo et uttrykk en amoralsk grunnholdning. Selvsagt kan ikke noen mennesker fungere uten verdisystem eller egeninteresse. Det nærmeste man kan komme en ekte tilstand av verdiløshet er å bli lobotomert. Men siden verdier ofte har opprinnelse i det språkløse, så kreves det kognitive ressurser for å få dem frem og bli bevisst på dem. Det er først når man formulerer egne verdier, og spesifiserer sine mål, helt konkret, at man oppnår målbevissthet. Manglende målbevissthet vil som regel medføre at man faller tilbake på primærstrategier og blir, det jeg kaller for biologinær. Vaksinen mot dette handler om å utvikle kunnskap om beslutningsteori, verditeori, og hensiktsanalyse. Moralen i det, er jo å bli bevisst på dette, og åpen om det.

3)      Den doble irrasjonalitet, som er både realitetssvikt og målblindhet.
De beste eksemplene på dette kan jo hentes fra religionen. Både kristendom og islam har jo elementer i seg som dikterer dogmer og doktriner, og som forsvarer disse med å forkaste erkjennelse, særlig vitenskapelig erkjennelse. Dette er systematisk realitetssvikt. På verdisiden handler jo dette om underkastelse, om «å lyde Gud mer enn mennesker» og om «å overgi sin vilje til Gud». Alt dette handler om forsøket på å nøytralisere individets eget verdisystem. Det er jo en umulighet, og leder individet til å skjule sitt verdisystem, både for seg selv og omgivelser. Det resulterer i målblindhet.

Årsaken kan handle både om uvilje eller mangel på kognitive ressurser. Uviljen kan selvsagt også handle om at man er villedet av religion, ideologi eller karismatiske personer.

 

Økonomisering

Generelt tenderer vi mennesker til å legge mer innsats i store beslutninger enn små. Dette handler om økonomisering med mentale ressurser. Å ta feil i en stor beslutning kan få store negative konsekvenser. Derfor er det rasjonelt å investere innsats i å unngå å gjøre feil. Så kan man si at man får en naturlig rasjonell sortering av innsats i beslutninger i forhold til det vi oppfatter som viktighet. Dette medfører også at vi på svært mange områder går på autopilot. Når jeg handler mat står jeg sjelden og leser varedeklarasjoner og pris, med stor nøyaktighet. Den prosessen ble gjort første gang jeg kjøpte hvert enkelt produkt. I ettertid går dette på autopilot. Vi etablerer vaner. Det er ikke tilfeldig at vi mennesker organiserer hverdagen slik. Fordi vi må økonomisere med våre ressurser, også de mentale, er dette en rasjonell handlingsmåte. Og da er det jo også slik at vi mennesker er forskjellig i forhold til hvilke ressurser vi disponerer. Et menneske med mindre ressurser må nødvendigvis gjøre hardere prioriteringer i forhold til innsats på egne beslutninger. En mulig måte å omgå dette på er å gjøre det samme som alle andre gjør, følge tradisjoner eller la seg lede av andre. Alle disse strategiene kan også være utslag av økonomisering i forhold til beslutningsprosesser. I den grad dette er tilfellet kan man si at strategien er rasjonell. Men kan dette lede til irrasjonalitet? Ja selvsagt. For gjennom denne prosessen kan man miste både mål og virkelighetsoppfatning ut av syne og da er vi definitivt over på det irrasjonelle.  Kanskje er økonomisering er kanskje en av de store kildene til irrasjonalitet.  Men det er et viktig poeng at dette sannsynligvis er en irrasjonalitet som normalt utrustede individer ikke kan unngå, nettopp fordi ressursene er begrenset. Og noen ganger kan dette selvsagt gå fryktelig galt. Vi handler av vane men en dag får vanehandlingen fryktelige konsekvenser. Eller, vi legger lite vurdering i en handling som vi tror i utgangspunktet har lite å si, men som viser seg å få store negative konsekvenser som vi kunne ha unngått om vi bare hadde lagt litt innsats i dette. Nå skal vi i denne omgang ikke befatte oss med etisk bedømmelse av slike scenarier, men kun konstatere at sannsynligheten for å bli eksponert for slike scenarioer øker omvendt proporsjonalt med tilgang på ressurser. Altså jo mindre ressurser man har, jo større er muligheten for å havne i store problemer på grunn av økonomisering i forhold til valg man tar.

Underkastelse

Underkastelse som ikke er en økonomiseringsstrategi handler om individets kamp for å nøytralisere egne mentale ressurser til fordel for å legge seg inn under andres kontroll. Da forsvinner også individets rasjonalitet med i dragsuget. Og i den grad dette ikke er opportunisme, altså en nødvendig overlevelsesstrategi uten lojalitet, så må dette oppfattes å være irrasjonelt fordi individet da aktivt bekjemper sin egen vilje og for å bli et lydig instrument til andres tjeneste. Den kampen individet naturlig kjemper da er kampen mot sin egen rasjonalitet. Resultatet er selvsagt en person som gjennomgående kan kalles for irrasjonell.  Vedkommende omskaper seg til en hund i sin herres makt.

Feil virkelighetsoppfatning (realitetssvikt)

Konkret handler dette om at virkelighetsoppfatningen har signifikante avvik fra virkeligheten. Her må vi gjøre noen distinksjoner. Vi har alle mange gale oppfatninger i vårt mentale landskap, og til tider inngår de i beslutningsregnskapet og utgjør en risiko for handlinger som får utilsiktede resultater. Jeg vil nyansere mellom følgende:

1)      Gale resonnementer eller manglende resonnement/refleksjon
Dette er noe som skjer hele tiden. Normalt skyldes det økonomisering eller at mentale ressurser har vært feil prioritert. Kan det kalles for irrasjonelt? Vel det går jo på virkelighetsoppfatning så man kan vel si at det har en svak grad av irrasjonalitet i seg, men ikke nok til at jeg ville peke på den person og karakterisere det mennesket som irrasjonelt. Et side-spørsmål i denne problemstillingen er spørsmålet om feilslutningen i seg selv kan karakteriseres som irrasjonell. For å ta et banalt eksempel:
2+2=5
 Er dette et irrasjonelt utsagn? Nei, dette er en logisk feilslutning (eller kan være alt etter regler). En person som i vanvare begår en slik feil kan ikke kalles for irrasjonell, bare feilbarlig. Vi kan også tenke oss bruk av et slikt utsagn i en hundre prosent rasjonell sosial kontekst. Person A, som er offeret for det sosiale spill, hevder naivt at 2+2=4. Person B, som er mobberen hevder hardnakket at A tar feil, 2+2=5. Person A motsier person B. Men person B er av kongelig familie og i dette landet er motsigelse av kongelige ulovlig. Person B har rasjonelt fremkalt en situasjon hvor han kan kvitte seg med A, som han ikke liker.

2)      Feil informasjon eller manglende informasjon
Her skal vi være oppmerksom på at hjernen lider av en konstant mangel på relevant informasjon samtidig som konstant overøses med all mulig informasjon. Hjernen befinner seg i en konstant prosess av å sortere ut relevant informasjon på en effektiv måte. Dette innebærer en rekke metoder som på ingen måte kan sies å være vanntett i forhold til holdbarhet. Den informasjonen, som hjernen mangler, legger den gjerne til i form av mer eller mindre kvalifiserte gjetninger eller fordommer. I tillegg skaper hjernen en illusjon av sikkerhet ved å skape en følelse av tillit til våre oppfatninger. Vi kaller det gjerne for tro og handler som om det er viten. En vesentlig refleksjon for det modne menneske er at hundre prosent sikker viten om virkeligheten ikke eksisterer.  Men her kommer også økonomiseringen inn. Det er bare noen få av oss som er privilegert med livsoverskudd nok til å tenke prinsipielt om dette. Usikkerheten i vår kunnskap er alltid reell. Det vil si at vi står alle i konstant fare for å handle på bakgrunn av feil informasjon.  Jeg så en gang en episode av flyhavarikommisjonen.  Det var en flyulykke som fikk alvorlige konsekvenser.  Her skjedde en kjede av uheldige omstendigheter og feil. Hovedsakelig analyserte jeg alle feilene som relatert til feil informasjon.  Spørsmålet er om alle de beslutningene som her ble tatt kan karakteriseres som irrasjonelle? Mitt svar på dett er nei. I hvert av tilfellene kan man tenke seg en klar målbevissthet og også en seriøs faglighet som skulle ledet til korrekt informasjon, men som ikke gjorde det på grunn av en rekke uheldige omstendigheter. På spørsmål om utfallet kunne blitt annerledes dersom man hadde tatt andre forholdsregler, så er svaret absolutt ja. Men heller ikke her må vi glemme at vi har en viss økonomisering inne i bildet. Det er å regne med at godkjenning av flymotorene uansett må ha vært en omstendig og kostbar prosess. Likevel er kompleksiteten så stor og antall muligheter så mange at vi her fikk en glipp. Vi må være klar over at en hundre prosent gardering mot slike feil ikke er mulig. Her er også en annen «lov» som gjelder. Det er at effekten av hver investerte krone i sikkerhet synker jo mer vi nærmer oss målet på 100 %. Matematisk for vi det man kaller for en asymptotisk kurve som aldri når hundre prosent. Det vil si at en videre økning av sikkerheten kan bli mer kostbart enn vi som kunder er villig til å betale, fordi vi nesten ikke får noe igjen for pengene. En del av rasjonaliteten handler også om å bruke ressurser fornuftig der de monner mest. Jeg kan ikke huske om noen kunne klandres for akkurat denne ulykken.  Det jeg vil ha frem er at det finnes en reell balansegang her og at det må regnes som rasjonelt å forholde seg til dette.  Realistisk sett kommer vi altså aldri unna usikkerhet, og ethvert forsøk på å gjøre det likevel vil bare medføre at vi mister ressurser som kunne ha vært brukt på noe viktigere. Selvsagt vil man i ettertid analysere hendelser, organisasjon og rutiner. Og selvsagt er det noe man kan lære og ting man kan endre på. Den tradisjon som er utviklet i forhold til flyulykker er i høyeste grad rasjonell på den måten at hovedformålet er å bli bedre gjennom den dyrebare lærdommen som ulykken gav.
Selvsagt kan man ikke tilbakeføre all feilinformasjon til økonomisering. Det kan være tusen andre årsaker. Noen av disse kan selvsagt tilbakeføres til beslutningstakeren selv, som kanskje har hatt alle muligheter til å skaffe seg informasjon og til å nærme seg problemstillingen med noe større respekt og åpenhet. I så måte må denne type feil også kunne karakteriseres å ha komponenter av irrasjonalitet i seg.

3)      Gjennomgripende avvikende virkelighetsoppfatning
Med en gjennomgripende virkelighetsoppfatning mener jeg en tankestruktur som er overordnet, gir svar på de store spørsmål, samtidig som den gir en basisforståelse for livet og verden slik den fremstår for oss her og nå. Gjennomgripende betyr også at man er så sterkt inne i dette et det fremstår som sannheten med stor «S». Slik er verden og dette forholder vi oss til.
Begrepet «avvikende» bruker jeg i forhold til det normalt, realistisk fornuftige. Det er ikke dermed sagt at virkelighetsoppfatningen er feil. Jeg har enda til gode å se en konspirasjonsteori eller religiøs oppfatning som jeg kategorisk med hundre prosent sikkerhet kan avskrive som nonsens. Men som det feilbarlige menneske jeg er så har jeg reflektert nok over dette til å ha en åpenhet for at noe av dette likevel kan være sant, selv om det fra mitt ståsted virker svært usannsynlig. Men det er vanskelig å forestille seg at alle slike motstridende konspirasjonsteorier og religiøse oppfatninger kan være fullstendig sanne alle sammen samtidig. Følgelig har vi en rekke mennesker som til daglig og gjennom livet sitt former sitt liv i henhold til en gjennomgripende virkelighetsoppfatning som er feil. Er dette irrasjonelt? Svaret er nyansert. Spørsmålet er hvordan den virkelighetsoppfatningen er utviklet og individets mulighet til å gjøre noe med det.  Her er det flere ting som kommer inn i bildet. Økonomisering er et av dem. Hvilke muligheter har de forskjellige individer til å ta en seriøs, grundig gjennomgang av dype filosofiske spørsmål angående eksistensen, hvordan verden egentlig, ideer om fortid og fremtid? Om vi går inn i dette så er dette et så omfattende prosjekt at vi som enkeltindivider er sjanseløse til å gjennomføre det.  Vår evne til å gjøre dette avhenger av tid, livsoverskudd og ressurser. Alt dette er individuelt for hvert enkelt menneske, og vår mulighet til å skrape i det, begrenses av dette. I tillegg så er en vesentlig del av ressursene det vi kaller for sosiale ressurser. Det er sosiale ressursene som er kilde til kanskje 99 % av all den informasjonen vi har tilgjengelig i forhold til å vurdere dette. Dette er informasjon som til dels er sterkt formet av gjeldende kultur og den er formidlet via det naturlige språk. Oppgaven er formidabel og nærmest uoverkommelig. Gjennomsnittsmennesket har ikke tid til å «tulle» med dette om det skal ha håp om å kunne få det sånn noenlunde til i livet sitt. Følgelig har vi et flertall som stort sett forholder seg til de forestillinger som tilfeldigvis måtte være utviklet i den kulturen de er en del av. Nei, dette kan neppe betegnes som irrasjonelt. Men, og der er et men her, om man likevel er så pass privilegert at man har mulighet til å sysle med slike spørsmål så er det ikke dermed sagt resultatet blir så veldig annerledes. Her vil jeg påpeke strutsestrategi, mangel på oppriktighet, retorikk og det sosiale spill som de viktigste kilder til at mennesker låser seg selv inne i et mentalt fengsel. I den grad slike mekanismer har forekommet må man kunne kalle det for irrasjonalitet.

Impulshandlinger

Min vurdering er at ingen normale individer gjør en handling uten at der ligger noen som helst mental prosess bak. Graden av irrasjonalitet av dette avhenger av viktighet og hvor mye mental innsats som egentlig ligger bak. Om vi går til de lette impulshandlingene som det å gjøre et impulskjøp av en pyntegjenstand, eller noe man ikke har bruk for, eller bare det å kjøpe seg en sjokolade, så kan dette kalles for lettere irrasjonelt. Det er ikke noe som nødvendigvis betyr noe i den store sammenheng. Men vi kan jo komme hjem og så skjønne at vi overhodet ikke har bruk for det vi har kjøpt. Så kan vi kanskje angre litt, men konsekvensene er overkommelige. Dette går igjen på økonomisering av mentale ressurser.  For eksempel, om man har en romslig økonomi så er konsekvensen av små impulskjøp overkommelige. Det kan altså ligge et overordnet rasjonelt standpunkt bak dette om ikke å legge for mye innsats i det, og heller oppleve gleden ved å få tulle litt fritt på shoppingsentret. Dette stiller seg jo helt annerledes dersom en person med anstrengt økonomi driver med det samme. Da kan nok det rasjonelle standpunktet være at dette bør vedkommende ikke drive på med, men vedkommende sliter med selvkontrollen. I en slik sammenheng må impulskjøpet absolutt anses som irrasjonelt.

Affekt og manglende selvkontroll

Affekt svekker individets kognitive funksjoner. Her bypasses mye av det vi forbinder med normal rasjonell mental tankeaktivitet. Dermed blir handlinger som følger av dette pr. definisjon irrasjonelle. Vår evne til å handle i affekt er neppe tilfeldig. Sannsynligvis er denne formens for atferd det mest normale blant de fleste dyrearter. Sannsynligvis er det flere områder hvor dette har skaffet individet en evolusjonær fordel. Først vil jeg trekke frem massesuggesjon som nok stammer fra livet i flokk. Det handler om å kopiere og integrere med flokkens handlingsmønster på en slik måte at gjennomsnitts sannsynlighet for å overleve, f.eks. angrep fra andre ville dyr øker.
Det andre forholdet som er verdt å reflektere over handler igjen om økonomisering. Kognitive funksjoner og en besluttende bevissthet er energikrevende og forholdsvis langsomme omstendelige mentale prosesser. I kritiske situasjoner er det ikke tid til avveininger. Og her er det ikke individets rasjonalitet som økonomiserer. Her overtar krypdyrhjernens, mer primitive mekanismer for handling. Dermed vil ikke menneskets overdimensjonerte fornuftsevner bli noen hemsko i forhold til kritiske forhold som naturen har handtert utallige generasjoner før fornuften tilfeldigvis kom inn i bildet. Og siden dette evolusjonært har vist seg lønnsomt så har vi ikke fått noe seleksjonstrykk i retning av å eliminere dette. Vi mennesker kan nok til en viss grad kontrollere dette. Det er individuelt, men sannsynligvis har hver og en av oss en grense hvor vi ikke lengre klarer å stå i mot. Det at våre kognitive evner svekkes, er kanskje et resultat av omdisponering av blodtilførselen i hjernen. Men sett opp imot at dette faktisk kan være en evolusjonær fordel så kan man kanskje gå så langt som å si at det ikke bare handler om omdisponering. Det handler rett og slett om overtakelse av kontroll og da er tilbaketrekning av blodet, som egentlig representerer den mentale energien, en måte dette kan fungere på. Så fornuften svekkes samtidig som det investeres i å etablere følelsesreaksjoner sterke nok til å bevege til umiddelbar og resolutt handling. Handlingen kan være å flykte eller å angripe.
Affektuelle handlinger er også impulshandlinger. Og her kommer bruken av begrepet «impuls» til sin rett. Veien fra stimulans til handling er redusert til et minimum. Og handlingen bærer preg av kort vei fra stimulans til impuls og til handlingens tilfredstillelse av denne impulsen.

Det sosiale spill( om sosial rasjonalitet)

Se også her og her. Om en handling motivert av det sosiale spill skal kunne karakteriseres som irrasjonell, avhenger av bevissthet i forhold til formål. Ofte kan det være slik at vi har et naturlig «ikke-sosialt» formål med vår handling, men at denne endrer karakter utelukkende på grunn av forestillinger om hva andre måtte tenke, og ubevisste tilbøyeligheter til å ville fremstå på en fordelaktig måte i forhold til det sosiale spill.  Dette er da en kilde til irrasjonalitet, at formålet er sprikende, delvis uklart og delvis ubevisst. Men vi har også den motsatte varianten, nemlig at man er veldig bevisst på det sosiale spill og kanskje utrykker irrasjonelle standpunkter eller gjør irrasjonelle handlinger som et middel til å oppnå sosial suksess. For ofte er det slik at det er langt større sosial suksess i å få rett enn å ha rett. Og ofte kan man oppnå store sosiale gevinster ved å gjøre ekstreme irrasjonelle handlinger.  Om vi vinkler dette i forhold til personen som handler, eller mener noe så kan dette utmerket godt defineres som rasjonelt. Men her får vi en interessant nyanse, nemlig at det som noen ganger er i enkeltindividets interesse ikke nødvendigvis er i hele gruppens interesse. Om vi tar utgangspunkt i standpunkter så kan altså en sterk person vise sin styrke ved å reklamere for et irrasjonelt standpunkt, og i kraft av sin styrke og retorikk få majoritetens oppslutning. Som gruppe kan man da sette standpunktet ut i livet og derved opptre irrasjonelt som gruppe, mens den som promoterte det hele nyter sitt otium.
En annen kilde til irrasjonalitet som følge av sosialt spill handler om virkelighetsoppfatning. Virkelighetsoppfatning i forhold til det sosiale univers, er en høyst usikker affære. Vi har ikke direkte innblikk i andres sinn. Dette kan vi kun ha hypoteser om. Ofte er våre forestillinger om dette delvis ubevisste eller ureflekterte. Jeg tenker at menneskets sosiale kompetanse er så sentral og vesentlig at mye av dette er overtatt av ubevisste funksjoner som gjør en langt bedre jobb med dette enn vi klarer ved hjelp av bevisste refleksjoner.  Jeg tenker at mennesket ofte går på autopilot i forhold til sosial interaksjon. Igjen handler dette om at våre kognitive evner er for langsomme og begrensede i forhold til å håndtere dette på en måte som gir god sosial suksess. Mennesker som mangler denne sosiale autopiloten helt eller delvis (f.eks. Aspergers syndrom) vil bare delvis evne å kompensere for dette via bevisste kognitive ressurser.

Mental sykdom

Det er ikke nødvendigvis noen selvfølge at en person er irrasjonell selv om vedkommende er mentalt syk. Sykdommer som påvirker virkelighetsoppfatningen vil selvsagt resultere i handlinger som er absurd for oss. Men for individet selv kan det hele fremstå som rasjonelt. Man kan kanskje kalle dette for psaudorasjonelle handlinger i og med at de åpenbart er basert på en syk virkelighetsoppfatning. Men jeg tenker at om det kun er det som er problemet, at virkelighetsoppfatningen er sterkt forvrengt, så kan alle andre kognitive og emosjonelle funksjonere fungere som normalt opp imot dette.
Men ofte er vel slike sykdommer kombinert med annen dys funksjonalitet som mer eller mindre setter det kognitive ut av funksjon, endrer følelseslivet og svekker selvkontrollen. Da er det opplagt at individets handlinger med utgangspunkt i dette må betegnes irrasjonelle.

 

Automatiske handlinger

Med automatiske handlinger mener jeg handlinger som ikke er motivert på et eller annet plan. Jeg har problemer med å se at normale mennesker kan utføre automatiske handlinger med unntak av refleksbevegelser. Men i noen sammenhenger opererer mennesker med forestillingen om dette. Vi har jo hørt om automatskrift. Carsten Johnsen opererer med en lignende forestilling her. I den grad dette eksisterer eller ikke er ikke så interessant. Poenget er at automatiske umotiverte handlinger er en teoretisk tenkbar mulighet. Ut fra min definisjon på rasjonalitet vil en slik handling kunne karakteriseres som komplett irrasjonell, fordi den ikke er resultat av noen rasjonell prosess. En interessant vinkling her i forhold til Carsten Johnsens teori, er at dette er noe som fullstendig frikjenner Samuel for drap, selv om det var hans armer som ble brukt til å føre sverdet. Det ligger noe intuitivt i dette. Det er den intuitive innsikten at det må jo finnes en rasjonell vurdering bak en handling, dersom det skal være mening i å ansvarliggjøre et individ for handlingen. Dette er da også en tankegang som blir mye brukt i rettsaker. Vi har jo begrepet «bevisstløs i gjerningsøyeblikket». Det at dette har gjennomslag innebærer forestillinger om at handlinger kan forekomme uten at det ligger noen rasjonell prosess bak.  Slike handlinger klassifiseres automatisk som irrasjonelle. I den grad dette forekommer snakker vi ikke om en normalt fungerende hjerne. Det kan være rus, det kan være sykdom.  Jeg pleier å si at enhver handling er motivert. Dette er muligens det eneste unntaket.

 

Om forholdet mellom det kognitive og det emosjonelle

Mennesket er utstyrt med den relativt største pannelappen som noensinne er utviklet på denne kloden. Men hva er egentlig forholdet mellom innslaget av kognitive og emosjonelle komponenter i vår atferd? Noen ville hevde at ved rasjonell atferd så er det emosjonelle helt borte. Det tror jeg er en alvorlig forblindelse. Det er opplagt at styrkeforholdet mellom disse komponentene varierer, fra handling til handling, fra individ til individ. I min refleksjon om det automatiske mennesket reflekterer jeg over akkurat dette. Det jeg vil påpeke her er at graden av rasjonalitet avhenger av innslaget av kognitive ressurser. Men mye av dette handler nettopp om hvordan vi rent kognitivt forholder oss til våre følelser, det emosjonelle. Den ene grøften handler om total ignorering. Det vil si et forsøk på en deduksjonisme og på å skjule sine emosjonelle sider for seg selv. Den andre grøften er den jeg beskriver i det automatiske mennesket. Det handler om å leve i sine følelser i stedet for å forholde seg til dem med fornuftig analyse. Det er slik de fleste dyr lever. Men vi mennesker har den evnen at vi kan sette navn på følelsene og omgjøre dem til begreper som kan gripes av vår fornuft. På den måten kan vi reflektere over våre følelser, forstå hvorfor de er der. Vi kan forstå hvorfor vi har dette som individer, og hvorfor dette er en del av det å være menneske. Dette er den intellektuelle øvelsen som må til for å oppnå en viss profesjonell avstand til følelsen. Selvsagt avhenger dette av selvkontroll, men det øker sannsynligheten for en bedre analyse av oss selv og våre standpunkter. Er våre standpunkter resultat av en intuitiv følelse med tilhørende selvbekreftende selektiv retorisk argumentasjon? Hvorfor mener jeg egentlig det jeg gjør? Hva er den egentlige sannheten om veien til mitt standpunkt? Har jeg tatt en H-analyse? Er jeg ærlig med meg selv? Det er ikke alltid enkelt å bytte standpunkt gjennom en slik prosess. Men rasjonaliteten øker med økende selvanalyse. Noen ganger så kan man innse at egne følelsesnære standpunkter eller handlinger ikke er optimale. Da handler det jo om evnen til å ta i bruk fornuften til det den er utviklet for, nemlig som en korreks til våre naturlige innskytelser. Vi må aldri glemme at våre tilbøyeligheter er blitt til i en tid hvor de utfordringer vi stod overfor er temmelig annerledes enn det som gjelder i dag. Det modne mennesket innser dette og det øker igjen viljen til å underkaste seg selv og andre en langt større grad av ærlig analyse enn det vi intuitivt har lyst til.