Kommentar:

Denne teksten ble skrevet i 1989. Forhistorien er at jeg året før aktivt begynte å reflektere over valg og det velgende mennesket Det skal ikke mye refleksjon til før man tar inn over seg at forståelse av den menneskelige beslutningsprosess er fundamental i forhold til det å forstå mennesket og dets natur. Denne «åpenbaringen» har preget min måte å tenke på for all ettertid. I beslutningsprosessen kombinerer vi virkelighetsoppfatning med verdier. Verdiene peker i retning av etikken, mens virkelighetsoppfatning peker i retning av erkjennelse, kunnskap og vitenskapsteori. Dette forblir da kjernen i mitt syn på rasjonalitet, som for meg handler om selvbevissthet i forhold til mål, og en realistisk virkelighetsoppfatning. Etter at jeg skrev dette har jeg utviklet den filosofiske delen av det videre. I artikkelen finner jeg opp begrepet «verdiprofil». Det var et begrep jeg brukte mye på denne tiden, men som stort sett er ute av min tenkning nå. Poenget er at man neppe kan se et menneske reelle verdiprofil med utgangspunkt i verdiene som ligger inn i en enkelt beslutning. For den egentlige meningen ved dette var å få frem hvordan vi mennesker egentlig prioriterer. Ideen er at man kan se på beslutninger som tas for så å kunne skape en individuell profil for å måle vedkommendes «moralske status».  For, som det går frem av artikkelen og h-analysen vil jo ikke nødvendigvis de egentlige bakenforliggende verdier være så synlig uten at vi går analytisk inn i selve beslutningsprosessen og dekomponerer den. Om man kunne gjøre noe slikt er det min antagelse at mennesker som fram står som såkalt «gode» ikke nødvendigvis er det, når man går dem etter i sømmene. Dette gjelder også andre veien. I all ettertid har det vist seg at det å komme inn på en arena hvor denne type analyse kan gjøres er stort sett umulig. Vi mennesker har en rekke ubevisste forsvarsmekanismer mot denne type analyse.

I denne artikkelen snakker jeg også om en to-dimensjonalitet i beslutningsprosessen. Rent filosofisk går denne to-dimensjonaliteten langs en verdiakse og en kunnskapsakse (virkelighetsoppfatning). Jeg bruker teorien om saklighet (holdbarhet og relevans) som utgangspunkt for å illustrere dette. I de senere år har jeg også benyttet meg av og risikoteori (sannsynlighet og konsekvens) til samme det samme formålet. Men det var først i 2011, at «trege meg» klarte å formulere et forsøk på et logisk bevis på hvorfor det er slik.

For meg var det egentlig et gjennombrudd i og med at jeg da mener å ha påvist at det alltid eksisterer en verdi komponent i all praktisk argumentasjon (standpunkter); argumentasjon som omhandler hva vi bør gjøre/hvordan vi skal innrette oss, hvordan vi skal forholde oss, hvordan vi skal handle, hva vi bør velge. Videre har jeg gjennom denne beslutningsteorien, hensiktsanalyse og refleksjoner om genenes rolle i våre beslutninger etablert en rimelig sterk antagelse om sammenhengen fra gener til beslutninger. Dette leder igjen til at mitt generelle syn på rasjonalitet endres i forhold til det «politisk korrekte». Jeg mener å påvise at det emosjonelle har en sterkere innvirkning på vår rasjonelle funksjon enn vi liker å tro. Tradisjonelt henfører vi jo stort sett hele vår rasjonalitet til den rene fornuft. Dette mener jeg er en tragisk feiloppfatning som leder til at vi misser vesentlige poenger i forhold til forståelse av menneskenaturen.
Nylig ble jeg klar over at formelen for et arguments verdi ble satt opp av
Daniel Bernoulli allerede i 1778. Det fikk jeg vite her. Trist at det ikke var jeg som var den første som kom opp med den. Det er minussiden. Plussiden er at dette er tenkt og anerkjent fra før. Så veldig mye av mine anstrengelser for å bevise dette kunne jeg visst ha spart meg. Men det som er vesentlig da er at hele min filosofiske tenkning som bygger på dette, faktisk bygger på et anerkjent prinsipp. Det er en betryggelse.

De siste årene snakker jeg mer om beslutningsregnskap enn beslutningsmatrise. Et beslutningsregnskap er omtrent det samme. Det er et forsøk på en helhetlig vurdering av de elementene som inngår i beslutningen. Men jeg er blitt mye bevisst svakheten ved en ren utilitaristisk tankegang. Rent etisk holder det ikke bare å summere en slik matrise. For det oppleves jo som moralsk problematisk å gå for en type handling som innebærer lykke for de mange, men kanskje en katastrofe for noen få. Jeg kaller det for en etisk singularitet. Etter at jeg skrev denne artikkelen har jeg utviklet en teori om empatisk etikk. Her er fortsatt slike matriser OK, men ren summering er ikke OK. Hensikten med empatisk etikk er å se og få oversikt over den etiske virkeligheten man opererer med. Om et alternativ innebærer en katastrofe for noen få, så skal dette vises og aldri abstraheres bort i en sum (etisk realisme).

Jeg har også blitt mer fokusert på, ikke bare hva som legges inn i et slikt beslutningsregnskap, men og hva som utelates. For om vi er likegyldige til at handlingen går ut over enkeltpersoner så kan vi rett og slett utelate det i regnskapet.

 

EN TEORI OM RASJONELLE BESLUTNINGER

Det finnes i dag en mengde modeller for beslutninger. De kan deles inn i to klasser: de deskriptive og de normative modeller. Deskriptive beslutnings-modeller bygger på undersøkelser av hvordan beslutninger faktisk foregår.  Det er blitt gjort en god del studier på beslutninger som tas på de forskjellige nivåer i en organisasjon. Vanlig er det at slike beslutninger ofte ikke er samordnet, at de bygger på irrasjonelle kriterier osv. Mennesket viser seg faktisk å være en nokså irrasjonell beslutningstager. Man tror likevel det er mulig å heve kvaliteten på de beslutningene som tas, gjennom f.eks. bevisstgjøring om overordnede mål og strategi i en organisasjon. I tillegg har man konstruert forskjellige modeller for rasjonelle beslutninger. En normativ beslutnings modell er et sett av ideer om hvordan beslutnings-prosessen bør struktureres for å oppnå høyest mulig kvalitet på de beslutninger som tas. Med kvalitet på beslutninger mener jeg at man ut fra foreliggende data og bevissthet om mål tar flest mulig riktige beslutninger. Den normative beslutnings-modellen jeg presenterer i denne boken er selv-konstruert. Men det betyr ikke at den bygger på noe nytt. Alle elementene i modellen går igjen i de fleste beslutnings-modeller. Mitt formål med modellen er i hovedsak å få frem hvilke prinsipper som gjelder for optimale beslutninger tatt under usikkerhet. Den er laget for å være et utgangspunkt for filosofiske drøftinger av det menneskelige valg. Modellen er derfor neppe særlig brukbar i praksis. Vanskeligheten består i en objektiv kvantifisering av konsekvens-sannsynligheter og konsekvens-verdier. Med tilhørende metoder for slik kvantifisering ville modellen etter min mening bli optimal.

Jeg må også nevne allerede her at en slik prinsipiell drøfting av optimale beslutninger bare sier halve sannheten om mennesket. Som tidligere nevnt er vi mennesker ofte ikke særlig rasjonelle. En annen vinkling på dette er et studium av menneskets natur. Hvilke prosesser skjuler seg bak menneskelig atferd og menneskelige handlinger? Mye av kritikken mot humanismen fra kristent hold går jo ut på at vi har et naivt menneske-syn. Jeg har derfor flere grunner til å ta med et kapittel om den menneskelige natur, sett fra en ikke-dogmatisk synsvinkel.

LITT ARGUMENTASJONS-TEORI

All argumentasjon kan deles i to typer: deskriptiv argumentasjon og normativ (praktisk) argumentasjon. Deskriptiv argumentasjon er det jeg vil kalle for verdifri argumentasjon. Det er en argumentasjon som går på saksforhold, om noe er tilfelle eller ikke. Diskusjonen om dinosaurene døde ut som følge av kollisjon med en asteroide eller ikke er typisk deskriptiv. Enten er dette sant eller ikke, og denne sannheten er uavhengig av våre beslutninger. Men vi vet ikke om dette er sant eller ikke, derfor vurderer vi forhold som kan styrke eller svekke sannsynligheten for at dette er sant.

Normativ argumentasjon, eller praktisk argumentasjon er valg-, eller beslutnings-orientert. Vi står overfor et x antall alternativer for handling og vi vurderer alternativene opp mot hverandre. Det er denne type argumentasjon vi skal gripe fatt i nå.

 

 

 

 

Figur 3 ELEMENTER I GYLDIG

   ARGUMENTASJON

I skrivende stund pågår EF-debatten for fullt her i landet.  I den debatten som nå pågår argumenteres det for tre alternativer 1) vi skal søke medlemskap i EF, 2) vi skal satse på EØS-avtalen 3) vi skal avvise både EF og EØS og i stedet satse på en frihandels-avtale. De argumentene som brukes for og mot EF kan være både saklige og usaklige. Men hvilke argumenter er saklige og hvilke er usaklige? Ifølge tradisjonell argumentasjonsteori er et argument usaklig dersom det 1) har stor holdbarhet, men liten relevans, 2) liten holdbarhet men stor relevans. Et argument som kom frem her om dagen var at det vil bli verre å bli medlem av EF enn det var å være i union med Sverige. Tilhengerne av EF gikk da straks ut og karakteriserte argumentet som usaklig. Er det tilfelle? Dersom vi lurer på om et argument har relevans kan vi spørre: «hva har det med saken å gjøre?». Dersom vi lurer på om et argument er holdbart kan vi spørre «er det sant?».  Vi må gå ut fra at det var nokså plagsomt å være under Sverige, det hadde vel neppe blitt krig ellers. Ingen av oss har vel særlig lyst å havne inn under de samme kår igjen. Så argumentet må absolutt oppfattes som relevant. Men er argumentet holdbart? Kan medlemskap i EF virkelig sammenlignes med unionen med Sverige?  Dette er et deskriptivt spørsmål som nok krever stor kunnskap om både EF og historie for å kunne besvare. Man kan f.eks. hevde at Norge mister sin nasjonale råderett slik den gjorde i unionstiden. Mot dette kan man hevde at Norge vil beholde storting, regjering, bestemme sin egen skatte-politikk å gjøre egne prioriteringer på statsbudsjettet osv. og at dette derfor ikke kan sammenlignes men unionstiden. Finner vi ut at forskjellene er for store er argumentet uholdbart og derfor også usaklig. Finner vi det motsatte har vi et argument som får stor vekt. Et arguments vekt kan skrives på formelen:

Vekt = Holdbarhet * Relevans.

Dersom holdbarheten er stor og relevansen er stor har vi et sterkt, eller tungt-veiende argument. Det er vesentlig allerede her å poengtere at dette er naturlige elementer i ethvert praktisk argument. Vesentlig er det også å innse at relevansen i praktisk argumentasjon har med verdier å gjøre. Et praktisk argument kan umulig ha vekt dersom det ikke inneholder et element av verdi i seg. En konsekvens av at Norge blir med i EF kan kanskje være at jeg en gang i fremtiden kjøper sko laget i Spania i stedet for Taiwan. Et slikt argument kan nok være holdbart, men det betyr ikke noe for Norge eller forn nordmenn flest. Et slikt argument kan kanskje ha verdi for meg personlig, men for samfunnet er det verdiløst, og ingen seriøse EF-debattanter ville finne på å komme med noe slikt i en EF-debatt. Ethvert holdbart argument inneholder alltid implisitte verdier. Vi skal senere se på en enkel metode for å finne frem til verdi-komponenten i ethvert argument. Det er vesentlig å være klar over at enhver som bruker eller aksepterer et argument også må anerkjenne og stå for den verdi-komponent som argumentet representerer. Gjør han/hun ikke dette undergraver han/hun sitt eget argument.

BESLUTNINGS-PROSESSEN

Utallige ganger står vi som enkelt-mennesker, som ledere og som samfunn overfor store beslutninger. Beslutninger kan få avgjørende betydning for våre liv. I dagliglivet står vi også overfor utallige små-valg som alle i større eller mindre grad er med på å bestemme retningen i våre liv.

 

 

 

 

 

Figur 4 Beslutnings-matrise

Beslutnings-prosessen kan ofte i seg selv være krisepreget og medføre angst. Mange av oss kan til tider lide av beslutnings-skrekk, vi utsetter valget i det lengste. Vårt ønskemål er alltid å treffe den riktige beslutningen. Men hva er en riktig beslutning? En riktig beslutning er en beslutning som gir mest mulig ønsket resultat. Ingen av oss er i stand til å bare treffe riktige beslutninger. Ofte vet vi ikke nok om konsekvensene, andre ganger er vi ikke bevisst vår egen vilje. Formålet med beslutnings-teori er å sette beslutningstageren i stand til å gjøre flest mulig riktige valg.

En rasjonell beslutning er betinget av to kriterier: 1) At man vet hva man vil/ønsker å oppnå, 2) At man innhenter og utnytter all tilgjengelig relevant informasjon. Er disse to kriteriene oppfylt har man størst sannsynlighet til å gjøre et riktig valg. Disse to kriteriene er nær beslektet med elementene fra argumentasjonsteorien. Informasjon henger sammen med holdbarheten og relevansen henger sammen med viljen. Nå er det spesielt konsekvensene av beslutningen som er relevant informasjon. Om disse konsekvensene betyr noe eller ikke avhenger av hvordan jeg som beslutningstager verdsetter dem.  Beslutnings-teorien grunn-formel ser slik ut:

Vekt = Konsekvens-sannsynlighet * Konsekvens-verdi.

Ethvert praktisk argument kan transformeres til denne formen. En annen måte å si det på er at ethvert valg har to dimisjoner 1) konsekvenser og verdier. Når beslutningen skal tas må argumentene veies mot hverandre. En metode å få oversikt over problemet på er å sette beslutningen opp i en beslutningsmatrise (se fig Figur 4).

Når alle argumenter som angår f.eks. EU-debatten ligger på bordet er det på tide å ta en beslutning. Prosessen før man kommer så langt kan kalles en forberedende fase. I denne fasen samles det inn fakta, det utkrystalliserer seg alternativer og ethvert argument er en oppfatning av konsekvenser av de forskjellige alternativer samt en oppfatning av verdien på disse konsekvensene. Enhver stor beslutning bør selvfølgelig gjøres ut fra en helhetsvurdering, det vil si at man vurderer mange konsekvenser på en gang og søker å velge det alternativet som gir mest positive og minst negative konsekvenser. Dette er en rasjonell beslutning. En rasjonell beslutning innebærer klar bevissthet om hva man vil oppnå og en ufarget vurdering av all foreliggende relevant informasjon.

Vår usikkerhet angående konsekvensene av en handling er innebygget i modellen som sannsynligheter. Her ser vi at en konsekvens kan ha svært stor negativ verdi, men også svært lav sannsynlighet. Dette gjør at argumentet i det hele får liten vekt. Et praktisk eksempel på dette er om jeg skal våge å ta fly eller ikke. Å fly er aldri hundre prosent sikkert. Men sannsynligheten for at noe skal gå galt er svært usannsynlig. Om noe skulle gå galt er muligheten temmelig stor for at man blir drept. Dette er en maksimal negativ konsekvens. Likevel velger de fleste av oss å ta fly fra tid til annen. Grunnen er ikke at vi er likegyldig overfor denne konsekvensen, men at sannsynligheten er så liten.

I modellen vår verdsettes alle konsekvenser uavhengig av deres sannsynligheter. Det vil si at konsekvensens virkelige verdi for beslutningstakeren vil fremkomme og kvantifiseres relativt til de andre konsekvensene. Det vi får frem da er det noen har kalt en preferanse-skala, men jeg foretrekker å kalle det for en verdi-profil. Formen på en slik verdi-profil forteller noe om hvordan beslutningstakeren prioriterer, hva han synes er verdifullt og hva han er likegyldig overfor. Formen på en slik profil er ikke tilfeldig. Jeg vil senere presentere en metode som avslører de sanne verdier som ligger bak enhver konsekvens-evaluering. Sett i lys av disse «sanne» verdier - som jeg skal komme tilbake til hva er - kan verdiprofilen komme frem med tre forskjellige typer: den egoistiske, den egosentriske og den ideelle. Det ligger i ordene hva disse profilene henspeiler på. Den egoistiske er skarpt orientert rundt verdier som angår beslutningstagerens eget ve og vel. Den egosentriske legger vekt mest på en selv, men tar også i ulik grad hensyn til de som befinner seg i kretsen rundt beslutningstakeren, f.eks. familie, arbeidskamerater, nasjonalitet, rase, art. Den ideelle verdi-profilen er prinsipielt rettferdig idet den tar hensyn til alle berørte. Dette vil jeg utdype senere.

VELGER VI KONSEKVENSENE AV VÅRE HANDLINGER?

En vanlig oppfatning er at vi mennesker velger konsekvensene av våre handlinger. Når jeg f.eks. uttrykker manglende forståelse for fortapelsens nødvendighet vil den kristne straks hevde at de fortapte har valgt dette selv. Ved å hevde dette fritar den kristne Gud for ansvaret og seg selv for skrupler. Ansvaret for det onde som påføres offeret legges på offeret selv. Den kristne kan til og med hevde at dette er en «kjærlighets handling» fordi Gud tvinger ingen. Alle har fått fri vilje til å velge sin egen skjebne. Sett på bakgrunn av det vi drøfter her er det for meg innlysende at dette er en utrolig forvrenging av de faktiske forhold. Ved en snedig bruk av positivt ladete ord får man det onde til å bli godt. Et menneske er, og kan aldri bli herre over konsekvensene av sine valg. Mennesket velger på grunnlag av sine ønsker og motiver. Det søker, gjennom sine valg, å bringe verden mest mulig i samsvar med sine ønsker og motiver. Men manglede innsikt i uendelige kjeder av konsekvenser og svært begrenset herredømme over disse gjør at mennesket tvinges til å ta utallige negative konsekvenser på kjøpet. Ingen mennesker ønsker å bli straffet, hverken her på jorden eller i et ubegrenset eller begrenset helvete. Dette sier seg selv. Mennesker må tvinges inn i slike onder. Beslutningen om å påføre noen slike onder ligger hos lovgiverne, dommerne, bødlene og hos den Allmektige Gud når han velger å sende menneskene «i den evige ild». Her plasseres også selvfølgelig det hele og fulle ansvar for slike handlinger. 

 

To-dimensjonaliteten i valget kommer klart frem i denne beslutnings-modellen. Skillet mellom verdier og oppfatninger av saksforhold er fundamentalt. Mange gir uttrykk for en ide om at alt som betyr noe i et valg er informasjon. Var dette riktig var datamaskinen en like god beslutningstager som mennesket. Men datamaskinen mangler evnen til å verdsette. Det eneste den kan er å representere og prosessere informasjon. Den mangler valgets andre dimensjon, verdiene og kan derfor aldri, i sin nåværende form, ta en eneste selvstendig beslutning.

I valget møtes etikken, som består av verdier, på den ene siden med oppfatninger av saksforhold, som består av metafysikk, logikk og erkjennelse på den andre siden. Disse må skilles klart fra hverandre, ellers vil enhver etisk diskusjon farges av våre mangeartede oppfatninger av den virkelighet som omgir oss. På den andre siden er det helt klart at våre oppfatninger har avgjørende betydning for utfallet av våre valg.

Allerede ca. 400 f.kr foreslo Sokrates at «Mennesket tar feil i sine valg mellom godt og ondt på grunn av manglende viten.» «Ingen søker frivillig det onde, eller det han tror er ondt. Å foretrekke ondt fremfor godt ligger ikke i menneske­naturen. Når noen må velge mellom to onder, vil ingen velge det største, hvis han kan få det minste.»

Den grunnleggende ideen med dette er at enhver vil, gjennom sine beslutninger, søke å bringe virkeligheten mer i samsvar med sine egne ønsker og motiver, og at jo mer han vet desto større er hans muligheter til å lykkes.

 

KONSEKVENS-ANALYSE

Den vanlige måten å foreta en konsekvens-analyse på er å gjøre en utredning som får frem alle relevante konsekvenser av forskjellige alternativer og deres sannsynligheter. Dette er som før nevnt en ren vurdering av saksforhold, og ikke interessant i denne sammenhengen. Det vi skal se på er de forskjellige typer av problemer som oppstår når mange forskjellige konsekvenser gis verdi. La oss først slå fast at den verden vi lever i oppfattes som altoverveiende deterministisk. Når jeg gjør en handling er jeg herre over selve handlingen, men aldri dens konsekvenser. Idet jeg har kastet steinen er det de fysiske lover som ligger der uavhengig av mine beslutninger, som overtar. Den, bane steinen tar, og den skade den gjør idet den treffer noe, er kun bestemt av forhold utenfor mitt beslutnings-område. Når jeg kaster steinen er det fordi jeg har en viss innlært oppfatning av disse forhold, som jeg søker å utnytte. Min handling skaper kjeder av konsekvenser som sprer seg som ringer i vannet. Det første vi ser er at det er umulig å få oversikt over alle konsekvensene av en handling. I prinsippet kan vi tenke oss at konsekvensene av enhver handling vil vare til evig tid. Vår evne til å se konsekvensene av våre handlinger begrenses av en kunnskaps-horisont som inkluderer tid og rom, og selv innenfor disse rammer er vår viten sterkt begrenset. Men vanskeligheten med et valg gjelder ikke bare slike usikkerheter. Saken er den at de forskjellige konsekvensene kan ha høyst forskjellig verdimessig virkning. Når vi skal velge et handlings-alternativ står vi overfor tre fundamentale verdi-problemer. Det ene er verdi-subjektiviteten. En og samme hendelse kan ha positiv verdi for en og negativ verdi for en annen. Når sports-jegeren feller elgen er det en stor glede for ham, men en stor tragedie for elgen. Det fotball-laget som vinner gleder seg, mens de som tapte slikker sårene. I hvilken henseende skal hendelser evalueres? Hvem sin verdi-preferanse skal vi ta utgangspunkt i?

Det andre problemet er at forskjellige konsekvenser av samme hendelse kan ha både negativ og positiv polaritet for samme individ. Handlinger og konsekvenser er hendelser. Konsekvenser opptrer i kjeder: Handling ==> konsekvens 1==> konsekvens 2 .... I en slik kjede kan polariteten skifte. Å gå til tannlegen er negativt for de fleste, men å ha tennene i orden er positivt.

En hendelse kan være årsak til flere parallelle hendelser. Følgelig kan vi få parallelle konsekvenser, eller konsekvens-kjeder som veksler i polaritet. Verdiene her må alltid vurderes mot hverandre.

Det tredje problemet er at en og samme hendelse både kan ha positiv og negativ verdi for samme individ. Jeg kan kanskje glede meg over min fiendes undergang, men samtidig er det noe i meg som synes synd på ham.

Disse tre hoved-problemene - 1) verdi-subjektiviteten, 2) at en handling medfører mange konsekvenser med ulik verdi-polaritet, og 3) at en og samme hendelse kan være både positiv og negativ for samme individ - danner den kjernen i alle de reelle etiske problemer vi står overfor. I tillegg kommer uvitenheten og usikkerheten. Det er egentlig ikke rart at menge mennesker som ser dette, gripes av angst og søker å flykte bort fra valgets kvaler. Det er nemlig ikke noen løsning på dette for oss begrensede mennesker. Det finnes ikke noe absolutt riktig eller galt svar på om Norge skal inn i EF eller ikke. Noen vil tape og noen vil vinne uansett hva vi gjør.

Valg eller beslutninger oppleves ofte som en kamp. Det er en kamp mellom individer og inne i hvert individ. Våre egne motiver er i innbyrdes konflikt, alle alternativer inneholder uønskede virkninger og våre medskapningers interesser er i konflikt med hverandre. Dette oppleves ofte av oss mennesker som en kamp mellom godt og ondt. Og den utkjempes både internt og eksternt. Mennesket søker av natur den fullkomne løsning. Mange av oss har innsett vår avmakt i forhold til det fullkomne, mens andre har laget kompliserte etiske systemer som dekker over vår åpenbare ufullkommenhet. I denne boken forsvares ingen slike systemer fordi de alle gir anledning til å kalle onder for gode, og også goder for onder. Det er nemlig den eneste måten vi kan snu en reell avmakt til å bli falsk fullkommenhet. Absolutt gode og onde handlinger finnes enkelt og greit ikke. Kun gjennom avmaktens motstykke allmakten kan dette dilemmaet elimineres. Men vi mennesker har langt igjen før vi er allmektige.

BESLUTNINGER PÅ SVIKTENDE GRUNNLAG

Frem til 1940-årene var beslutningsteorien stort sett dominert av økonomer, med hovedvekt på hvordan valg burde treffes i ulike situasjoner. Det som avgjorde beslutningenes utfall, var selv­følgelig pengeverdiene. Man unngikk dermed en debatt om reelle verdier. Ved å beskrive alle verdier ved hjelp av penge-verdi, abstraherer man bort subjektive verdioppfatninger. Diskusjonen kan dermed foregå på et objektivt grunnlag. Selv i dag bærer økonomisk tenkning preg av en fundamental mangel på underliggende vedaer.

De modeller som ble satt opp for økonomiske beslutninger lot seg vanskelig gjennomføre i praksis. Dette gjelder spesielt de såkalte deterministiske modeller, hvor beslutninger ble tatt under fullstendig sikkerhet; konsekvensene av de enkelte alter­nativer er kjente og 100% sikre. Sjelden eller aldri kan man gjøre slike valg i praksis.

De stokastiske beslutningsmodeller behandler beslutninger under usikkerhet. Det kan være under fullstendig usikkerhet og under risiko. Her under er det utarbeidet en rekke beslutningskriterier som skal hjelpe beslutningstageren til å treffe et valg.

De modeller som er her er gitt er rent normative, de beskriver metoder for å gjøre optimale valg.

I nyere tid har man i større grad gått over til å beskrive hvordan beslutninger egentlig tas. Det er , som før nevnt, forsket i organi­sasjoner for å gi et mer realistisk bilde av organisert beslutnings adferd, og resultatet er ikke særlig oppløftende. Det er ironisk sagt at mennesket ikke bare er utstyrt med hånd og hjerte, men at det faktisk også har et hode. Poenget er imidler­tid at dette hodet er skrøpelig og ute av stand til å handle i beslutningssituasjoner med en slik grad av rasjonalitet som forutsettes i klassisk beslutningsteori.  Man begynte å snakke om begrenset rasjonalitet. Usikkerhet blir et dominerende element i valgsituasjoner, det blir nødvendig å redusere kravene til informasjon, oversikt og kontroll. Satisfisering (tilfredstilling) erstatter maksimering, dvs. man søker en tilfredsstillende løsning og ikke den absolutt beste. Hovedpunktene i en slik modell, kalt «administrative-man» modellen, forteller i klartekst at realisme trer i stedet for idealisme:

1.                  Alternativene er som regel ikke gitt, men de må søkes etter

2.                  Målsettingen er ofte diffus og inkonsistent.

3.                  Man har bare begrenset kjennskap til konsekvensene

4.                  Det blir vanskelig å henføre utfallene til en preferanseskala som kan rangere dem.

5.                  Resultatet blir gjerne at man velger det første alternativ som tilfredsstiller visse minimumskrav. Løsningen blir satisfierende, ikke maksimerende.

 

Jeg har tidligere sagt at beslutningsmatrisen, slik jeg har bygd den opp er normativ. Dersom den hadde latt seg gjennomføre i praksis ville den gitt optimale resultater. På den andre siden har den likevel noe deskriptivt ved seg fordi den gir en formalisert beskrivelse av beskrivelse av hvordan jeg tror valget skjer i vår psyke. Vi regner ikke med tall i hodet, men med psykisk energi. Hvorfor velger du å fly til Stockholm i stedet for å ta tog? Vet du ikke at flyet kan styrte? Hvor mye betyr det for deg å bli drept i en flyulykke? Det betyr alt, for de fleste betyr det alt. 100 % negativ verdi. Hvorfor velger vi da å fly? Selvfølgelig fordi sannsynligheten for at denne konsekvensen inntrer er svært liten. Den som vil leve risikofritt, lever også innholds fritt. Bevisst og ubevisst, avveier vi verdi mot sannsy­nlighet. Det er grunnlaget for våre valg.

Samtidig har jeg fått antydet hvilke resurser som kreves for å optimalisere valget.  Mennesket har begrensede resurser, og valgene blir deretter. Datamengden blir etterhvert så stor, og så utilgjengelig at det hele ender opp i gjetning. Den som ønsker å leve optimalt, må fordele sine resurser slik, at han bruker mest på de viktige valgene, og minst på uvesentlige valg. Men hvilke valg er viktige? Ja, se det er også et spørsmål om overveielse. Og ofte har vi ikke peiling. For meg er det lett å trekke konklusjonen:

De fleste valg er irrasjonale.

Og de må kanskje være det, eller har vi ikke kunne leve et normalt liv. Hva kan vi så gjøre for å nærme oss en begrenset rasjonalitet i våre valg? Jeg tror jeg vil foreslå følgende:

1.                  Kunnskap

2.                  Selvbevissthet

3.                  selverkjennelse (egne begrensninger)

4.                  Velg kun når valget har mening

           

1. Kunnskap

Kunnskap er en selvfølge, det trenger ikke nærmere kommentar.

2. Selvbevissthet

Vi må kjenne oss selv. Vite hva vi vil. Kjenne våre verdier og mål. Det er sant at målsettinger for de fleste er diffuse, men det skyldes bare måten vi er opplært til å tenke på. Dette kan vi gjøre noe med. Bruk H-analysen som beskrives i neste avsnitt.

3. Selverkjennelse

Vi må erkjenne våre begrensninger, i kunnskap og resurser. Vi må erkjenne at vi har egne verdier som betyr noe for oss, og som kan stå i motsetning til andres verdier. Vi kan ikke idealisere alle valg. Da vil vi sannsynligvis aldri få valgt noe som helst.

 

4. Velg kun når valget har mening.

Dette følger direkte av selverkjennelsen. Det er uinteressant for meg å velge om dinosaurene var grønne, eller grå, om universet er endelig, eller uendelig. Dette har vi ingen forutsettinger for å vite noe om , og vi kan ikke velge å vite, det er like meningsløst som å velge å bli født for 100 år siden. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal bry hodet vårt med slike ting. Dersom det interesserer oss kan det være både morsomt og givende. Men her er det ikke snakk om å gjøre valg, men om gi fantasi og fornuft fritt spillerom. Det er godt for «hjernemusklene». Det gir livet mening.