Kommentar

Denne artikkelen ble skrevet i 1989. Forhistorien er at jeg året før aktivt begynte å reflektere over valg og det velgende mennesket Det skal ikke mye refleksjon til før man tar inn over seg at forståelse av den menneskelige beslutningsprosess er fundamental i forhold til det å forstå menneske og dets natur. Denne «åpenbaringen» har preget min måte å tenke på for all ettertid. I beslutningsprosessen kombinerer vi virkelighetsoppfatning med verdier. Verdiene peker i retning av etikken, mens virkelighetsoppfatning peker i retning av erkjennelse, kunnskap og vitenskapsteori. Dette forblir da kjernen i mitt syn på rasjonalitet, som for meg handler om selvbevissthet i forhold til mål, og en realistisk virkelighetsoppfatning. Etter at jeg skrev dette har jeg utviklet den filosofiske delen av det videre. I artikkelen finner jeg opp begrepet «verdiprofil». Det var et begrep jeg brukte mye på denne tiden, men som stort sett er ute av min tenkning nå. Poenget er at man neppe kan se et menneske reelle verdiprofil med utgangspunkt i verdiene som ligger inn i en enkelt beslutning. For den egentlige meningen ved dette var å få frem hvordan vi mennesker egentlig prioriterer. Ideen er at man kan se på beslutninger som tas for så å kunne skape en individuell profil for å måle vedkommendes «moralske status».  For, som det går frem av artikkelen og h-analysen vil jo ikke nødvendigvis de egentlige bakenforliggende verdier være så synlig uten at vi går analytisk inn i selve beslutningsprosessen og dekomponerer den. Om man kunne gjøre noe slikt er det min antagelse at mennesker som fram står som såkalt «gode» ikke nødvendigvis er det, når man går dem etter i sømmene. Dette gjelder også andre veien. I all ettertid har det vist seg at det å komme inn på en arena hvor denne type analyse kan gjøres er stort sett umulig. Vi mennesker har en rekke ubevisste forsvarsmekanismer mot denne type analyse.

I denne artikkelen snakker jeg også om en todimensjonalitet i beslutningsprosessen. Jeg tenker annerledes om dette i dag. Ja det er riktig at valget er todimensjonalt, men det går ikke langs de akser som er beskrevet, med konsekvensvekter på den ene siden og alternativer på den andre. Dette er en praktisk måte å organisere dette på om man prøver seg på å bruke en beslutningsmatrise. Men rent filosofisk går denne to- dimensjonaliteten langs en verdiakse og en kunnskapsakse (virkelighetsoppfatning). Lenge opererte jeg med to forhold for å indikere dette, nemlig teorien om saklighet (holdbarhet og relevans), og risikoteori (sannsynlighet og konsekvens). Men det var først i 2011, trege meg klarte å fremsette et forsøk på et logisk bevis på hvorfor det er slik.

De siste årene snakker jeg mer om beslutningsregnskap enn beslutningsmatrise. Et beslutningsregnskap er omtrent det samme. Det er et forsøk på en helhetlig vurdering av de elementene som inngår i beslutningen. Men jeg er blitt mye mer klar over svakheten ved en ren utilitaristisk tankegang. Rent etisk holder det ikke bare å summere en slik matrise. For det oppleves jo som moralsk problematisk å gå for en type handling som innebærer lykke for de mange, men kanskje en katastrofe for noen få. Jeg kaller det for en etisk singularitet. Etter at jeg skrev denne artikkelen har jeg utviklet en teori om empatisk etikk. Her er fortsatt slike matriser OK, men ren summering er ikke OK. Hensikten med empatisk etikk er å se og få oversikt over den etiske virkeligheten man opererer med. Om et alternativ innebærer en katastrofe for noen få, så skal dette vises og aldri abstraheres bort i en sum (etisk realisme).

Jeg har også blitt mer fokuser på, ikke bare hva som legges inn i et slikt beslutningsregnskap, men og hva som utelates. For om vi er likegyldige til at handlingen går ut over enkeltpersoner så kan vi rett og slett utelate det i regnskapet (verdi null). For meg er dette selve definisjonen på kynisme, det at man gir enkeltmennesker null i egenverdi.

 

Jeg har med årene kjent på betydelig frustrasjon i forhold til at jeg ikke har vært i stand til å overbevise ett eneste menneske på denne kloden om at dette kan være en nyttig måte å tenke på.

Her er en annen versjon av samme temaet.

 

Rasjonelle beslutninger

En bedrift var på randen av konkurs. Bedriftsledelsen hadde kjempet en hard kamp for å redde bedriften, men flere begynte nå å miste motet. På grunn av billig import fra Asia hadde bedr­iften langsomt men sikkert tapt markedsandeler. Nå nærmet det seg slutten. Et svensk konsern tilbød seg nå å kjøpe opp bedriften. Tilbudet var gunstig. Planen å legge om produ­ksjonen og satse på et annet produkt. Men det ville koste 100 arbeidsplasser. Et annet alternativ var statlig overtagelse, men det medførte risiko for at bedriften kunne bli nedlagt etter kort tid. Arbeiderne støttet det siste alternativet, de ville beholde arbeidsplassene for enhver pris. Bedriftsledelsen er innkalt til krisemøte for å ta en avgjørelse. Dette er en stor og tung avgjørelse å ta. Valget vil få store konsekvenser for mange mennesker. Hvordan komme frem til riktig beslutning? Er det mulig? Hva er en riktig beslutning?

Vi mennesker settes stadig på valg, store og små. Konsekvensene av våre avgjørelser øker med økende ansvar. Det er gjort en mengde av studier på hvordan beslutninger foregår. Selv i våre dager ser det ikke ut til at det finnes noe fasitsvar. Vi skal i denne artikkelen forsøke å beskrive hva et valg egentlig er, eller hvordan vi mennesker egentlig velger. Allerede ca. 400 f.kr foreslo Sokrates at "Mennesket tar feil i sine valg mellom godt og ondt på grunn av manglende viten." "Ingen søker frivillig det onde, eller det han tror er ondt. Å foretrekke ondt fremfor godt ligger ikke i menneske­naturen. Når noen må velge mellom to onder, vil ingen velge det største, hvis han kan få det minste."

Sokrates synes å ha gått ut fra den skarpsindige observasjon at ingen frivillig vil gjøre noe han vet vil føre til uheldige resultater. Nå skal jeg innrømme at dette er en sannhet med modifikasjoner. Freud viste oss at sjelslivet var litt mer komplisert enn som så. Men grunntanken tror jeg er absolutt gjeldende. Alle mennesker som står på valg mellom å koke i olje, og å få ett godt måltid mat, vil velge å spise, dersom det er akkurat det og ingenting annet valget gjelder. Alle mennesker vil velge evig død fremfor evig pine. Alle mennesker vil velge lykke fremfor straff. Dette er menneskets natur.

Selve begrepet "rasjonelle beslutninger" antyder at fornuften er en viktig deltager i valget. Noen mennesker mener å foreta sine valg på ved hjelp av ren fornuft. Det er sant at store valg, for de flestes ved­kommende, inneholder et større innslag av den rene fornuft enn de små valg. Men min påstand er at ingen, absolutt ingen, mennesker kan foreta et valg uten at også følelser er med i bildet. Dette begrunner jeg med en analyse av hvordan en rasjonell beslutning egentlig foregår, og hvilke mekanismer som inngår i dette.

 

Valgets grunnleggende elementer

Når velger jeg, og når gjør jeg det ikke? Er det slik at forut for enhver handling har der skjedd et valg? Tja, handlingen kan jo være autonom, eller instinktiv, eller en refleks. Bak slike handlinger ligger det åpenbart ikke bevisste valg. Dessuten behøver nødvendigvis ikke valget å bli fulgt av noen handling. Det kan være jeg bestemmer meg for å gjøre ingenting. Men å gjøre ingenting er kanskje også en handling. Uansett kan vi si at en kursendring eller en forandring ikke er en nødvendig følge av et valg. Kanskje kan vi si at all vår atferd er forbundet med bevisste og ubevisste valg. Når valget vi står overfor blir betydningsfullt nok blir vi bevisst at vi skal velge. Vi gjør bevisste overveielser, foretar bevisste beslutninger og handler i henhold til beslutningen. Slike valgsituasjoner oppleves kun når vi opplever at 1) vi har flere muligheter og 2) at vår atferd kan ha innflytelse på hvilken mulighet som skal bli realisert. Disse punktene danner til sammen en erkjennelse av at det foreligger en valgsituasjon. I dette ligger det også at man til en viss grad oppfatter problemstillingen, og også en mer eller mindre intuitiv konsekvensanalyse av problemet. Allerede her ligger den første beslutning, nemlig beslutningen om at dette skal man overveie nærmere. Når dette er erkjent begynner vi bevisst å overveie våre muligheter. Det er hovedsakelig den type beslutningsprosesser, som følger av denne erkjennelsen vi skal kikke litt nærmere på. Konteksten som beslutningsprosessen forekommer i ser altså generelt slik ut:

 

1.      Erkjennelse av at det foreligger en betydningsfull

1.      valgsituasjon.

2.      Overveielse

3.      Beslutning

4.      Atferd som følger beslutningen.

 

Det vi skal analysere nærmere er overveielsen og selve beslutningen. Det er beslutningsprosessen.

Det finnes en mengde beskrivelser av beslutningsprosesser. Modellene bygges opp alt etter hvilke sider av beslutningene man ønsker å belyse. Modellene er ofte inndelt i normative og deskriptive modeller. Normative modeller beskriver hvordan riktige beslutninger bør fattes, for å oppnå optimale resultater. De deskriptive modellene beskriver hvordan beslutninger faktisk foregår. Som regel er det et stort gap mellom normative og deskriptive beslutningsmodeller. Dersom man er perfeksjonist og stadig søker å gjøre det perfekte valg, vil man sannsynligvis ende opp med beslutningsskrekk. Vi mennesker er nå en gang slik at vi ikke har den fulle innsikt i fremtiden, derfor kan vi aldri være sikker på om vi gjør det riktige valget. Eksempel er situasjonen angitt over. Hvor stor sannsynlighet er det for at staten virkelig vil legge ned bedriften etter hvert og hvor lang tid vil det ta. Er vil vi mennesker tendere til å komme opp med forskjellige svar alt etter vår virkelighetsoppfatning vedrørende staten. Den modellen jeg beskriver her vil måtte handtere dette som en konsekvens sannsynlighet som må kvantifiseres. Modellen kan, i sin ytterste konsekvens, oppfattes som normativ, dvs. dersom den ble 100 % fulgt opp ville valget blitt optimalt inkludert slike usikkerhetsmomenter. Det vil ikke si at alle valg ville blitt riktige, det er ikke mulig, men flest mulig valg ville ha blitt riktige. På den annen side vil et hvert valg inneholde fragmenter fra denne modellen. Graden av sikkerhet i valget øker jo mere resurser man legger i valget. Et lite betydningsfullt valg er ikke verd å legge mye innsats i. Alle elementene vil inngå i valget, men de vil være svært overfladiske, eller kanskje alle kalkulasjoner vil foregå i underbevisstheten.

Valgets grunnleggende prosedyrer er vist i fig 1  (fig 7.4.1 bok feb 1989 s52). De røde pilene antyder at beslutningsprosessen er iterativ på ethvert nivå. Det vil si at det er en prosess som går frem og tilbake mellom fasene helt til beslutningen er tatt. Man kan f. eks konsekvensanalysen finne ut at man mangler opplysninger. Man hopper da lett og greit til den første fasen som er søking etter informasjon. Nå er det mange som steiler ved den siste fasen. Det går da ikke an å hoppe tilbake etter at beslutningen er tatt? Jo visst går det an å ombestemme seg. Men selvfølgelig kommer dette an på om handlingen er utført. Man kan ha bestemt seg for å gjøre noe, men ombestemme seg før man får gjort det. Dersom handlingen er utført, spørs det om den er reversibel. Kan handlingen gjøres ugjort? Vi vet at det f. eks er angrefrist på kjøp. Men en bok som er brent opp kan ikke skaffes tilbake igjen. Her er det snakk om irreversible prose­sser. Men valget er mye mer enn bare prosedyrer. En datamaskin kan også følge prosedyrer, men kan den foreta et ekte valg? Så langt datateknikken er kommet i dag, har ingen noensinne greid å gi en datamaskin et selvstendig motiv. Alle programmeringsspråk har en eller annen kommando for å velge:

 

IF tilstand THEN aksjon1 ELSE aksjon2.

 

Dette er et komplett mekanisk valg. Motivet ligger ikke hos datamaskinen men hos programmereren. Vi mennesker velger vi ut fra motiv / behov / målsetting. Det inngår m.a.o. psykiske prosesser i valget. I fig 7.4.2 (bok feb 1989 s51).  har jeg antydet de viktigste psykologiske / organisasjons psykologiske prosesser som er involvert i beslutningsprosessen. Når det gjelder store beslutninger kan vi også bruke en del redskaper som hjelpemidler til tankeprosessen. Hvilke redskaper som kan brukes avhenger av typen beslutning. Dersom det f. eks gjaldt å velge riktig dimisjon på et rør i en oljeplattform, ville kunnskaper om mekanikk, hydraulikk og matematikk, være avgjørende for riktig valg. I den siste kolonnen i fig 7.4.2. har jeg antydet noen slike redskaper. Fig 7.4.2 viser altså en komplett beslutnings­modell. Modellen er delt inn i seks nivåer etter hver av prose­dyrene. Hvert nivå er igjen delt i tre, for å beskrive de grunnleggende typer som inngår i valget, nemlig prosedyre, psykisk prosess, og redskap. Denne tredelingen på hvert nivå antyder en slags dialek­tikk i enhver beslutnings prosess. Prosedyre + redskap = psykisk prosess, som danner grunnlag for en ny prosedyre på neste nivå osv. (se fig 7.4.3)   (bok feb 1989 s53).  . I denne 3 X 6 matrisen har jeg antydet de elementer som inngår i et valg.

 

Fakta innsamling

Fakta innsamling er oppbygging av kunnskap om verden omkring oss. Fakta blir både tilfeldig og systematisk samlet og lagret i vår hukommelse. I hukommelsen kan det også inngå notater, bøker, datamaskiner, filmer, biblioteker osv. Hukommelsen er ikke lengre begrenset til hjernen. I fakta innsamlingen er vårt sanseapparat en nødvendig betingelse. Den engelske filosofen John Loke hevdet at all vår viten om virkeligheten stammer fra sanseerfaringen. Dette kan diskuteres, men det er ingen tvil om at sansing er alfa omega i enhver normal kunnskapstilegning. Mesteparten av en ettårings våkne tilstand går nettopp med til fakta innsamling. Han føler på ting, lukter og smaker, han ser, kryper og går, han lytter. Hjernen er som en støvsuger. Den suger til seg alt som passerer sansene. Ettåringen driver med livets fakta innsamling. Når han lærer verden å kjenne kan han manipulere med den. Vi mennesker (og mange dyrearter) kan sies å bedrive to typer fakta innsamling:

 

generell fakta innsamling

Målrettet fakta innsamling

 

Ettåringen driver med generell fakta innsamling. Alt er inter­essant, og før eller senere vil det meste av det han lærer komme til nytte. Men dersom vi har et motiv, blir fakta innsamlingen profilert deretter. Vi ønsker å oppnå noe, og samler data som kan ha relevans i forhold til ønskemålet. Politietterforskning er målrettet. Politier velger ut de opplysningene de får på grunnlag av sannsynlig relevans. Men jo mer usikker politiet er, jo mer generell blir etterforskningen. Men man begynner ikke å samle data om hunder i Nigeria, når man søker å oppklare et ran på Tøyen postkontor.

Faktum står for kjensgjerning, virkelighet eller avgjort sak. Fakta er altså viten vi regner som 100% sikker. Vi har nå gjennomgått IP-teorien men vi har enda ikke trukket de nødvendige konklusjoner av den. Men vi kan allerede nå antyde at det er svært lite om omverden vi kan ha sikker viten om. Dersom vi kun skulle basere oss på det som var 100% sikkert kom vi ikke langt. Jeg vil derfor utvide fakta innsamlingen til også å inneholde sannsynlige opplysninger. For å komme frem til hvor sannsynlig en opplysning er kan vi bruke fornuft, og vi kan bruke IP-teorien. Fornuften kan brukes til å avdekke motstridende opplysninger, noe som uten tvil svekker sannsynligheten. Dersom vi ikke kan finne slike selvmotsigelser, behøver ikke opplysningen å være riktig likevel. Her vil sannsynligheten avhenge av strukturen og pålitel­igheten av de kildene som overfører informasjonen. Her gir IP-teorien en pekepinn på hvor sannsynlig opplysningen er.

 

Fakta-strukturering

Enten vi sitter inne med generell viten, eller vi sitter inne med spesialkunnskap, må denne viten struktureres eller ordnes dersom den skal komme til nytte i beslutningsprosess. Som regel sitter vi inne med mye mer viten enn det som skal til for å gjøre et optimalt valg. Men stopp en halv, hvorfor strever vi så etter å gjøre best mulige valg? Hvorfor kan vi ikke bare velge ett eller annet og la det skure og gå? Når vi mennesker velger, vil vi noe. Vi er engasjerte, vi ønsker å oppnå noe. Et hvert motivert valg har en mening. Vi har et mål. Nå er det slik at vi ikke alltid er bevist hvilket mål vi velger etter. Dersom du ikke kjenner dine egne motiver kan du ofte lure deg selv til å tro at ditt valg er den rene fornuft. Men det faktum at du valgte, viste at du har en vilje, og viljen er ikke fornuft, den er følelser, eller til syvende og sist: drifter. Et av valgets mest grunnleggende elementer er altså viljen. Viljen eller målet regner jeg som en psykisk prosess. Den manifesterer seg allerede på nivå 2 . Dersom fakta innsamlingen er motivert, finnes viljen allerede her. Men hvordan skal vi vite at akkurat den og den opplysningen er relevant i henhold til den beslutningen vi skal ta? Ja dette er et vanskelig spørsmål. Jeg har antydet noe slikt som fakta-relevans-analyse som et redskap. Det kan f. eks være en datamaskin som selekterer ut alle røde folkevogner, med registreringsmerke som begynner på BE.. i forbindelse med postranet på Tøyen. I de fleste tilfeller er det iterasjonen i selve modellen som frem­bringer relevante fakta. Det vil si modellen kjøres gjennom flere ganger, og hver gang blir det klarere hvilke fakta som er rele­vante. Man ser f.eks. lettere hvilke data man mangler under en konsekvensanalyse.

 

Ideproduksjon

Når fakta er samlet inn og strukturert må man begynne å lete etter mulige alternativer. Det har vist seg meget vanskelig å finne frem til formelle redskaper for å komme frem til altern­ativer. Dette er en utpreget kreativ virksomhet. Det er her fantasien kommer inn for fullt. I enkelte miljøer har man begynt med noe som kalles "brain­stor­ming". Det sitter mange mennesker rundt et bord og slenger frem ideer. På dette tidspunkt blir ikke ideene disku­tert, og selv den villeste ideen blir notert ned. Deltagerne er altså fri til å komme med fullstendig ugjennomtenkte forslag. Et av de største hindrene for å komme frem til alter­nativer er nettopp dette at ideer avvises ved inngangsdøren. Men husk, at ideer som har virket helt ville til å begynne med, kan vise seg å bli meget fruktbare. Om man fremsetter hundre ideer og kun en av dem var virkelig god, var det verdt bryet. Fornuften bør derfor holdes lengst mulig unna på dette stadiet. Her skal alle ideer på bordet.

 

Ideseleksjon

Når man har kommet til en mengde alternativer kan fornuften få slippe til. Hvilke alternativer er gjennomførbare? Den første hoved seleksjon av alternativer går på dette med gjennomførbarhet. Resultatet av denne prosessen er et knippe av mulige altern­ativer. Men hvordan komme frem til hvilke alternativer som er realiserbare? Rent psykisk er dette utelukkende en fornufts operasjon, men den kompakte fornuft har etter hvert fått en mengde redskaper til disposisjon. Vi kan bruke logikk, matematikk, erfaring, ekstern ekspertise, datamaskiner osv.

 

Konsekvensanalyse

Vi har tidligere snakket om konsekvenser og kjeder av konsek­venser. Så langt vår erfaring tilsier, har vi et strengt virkende prinsipp som virker i vår verden, nemlig kausalitetsprinsippet. Kausalitetsprinsippet går i korthet ut på at enhver hendelse må ha en årsak. Men en årsak er også en hendelse, denne krever en ny årsak osv. Dette fører til kjeder av årsaker og virkninger. Teoretisk sett vil enhver forandring medføre et uendelig antall konsekvenser, dersom tiden var uendelig. Men er dette sant? Dersom jeg gikk i Jotunheimen og flyttet en småstein to cm, ville det få noen konsekvenser i det hele tatt? Tja, ethvert smådyr som ikke klarte å klatre over steinen måtte gå rundt den. Uansett ville det forbruke litt mer energi. Denne energien gikk over til varme, der og da, noe som gjorde at jorden ble 9 ^- 50 grader varmere, osv. Tidens løp har fått en liten kursendring. For ordens skyld grupperer vi konsekvensene slik som vist i fig. 7.4.4  (bok feb 1989 s59).  Konsekvensene av våre handlinger sprer seg som ringer i vann. De får uendelige virkninger i rom og tid. Etter valget følger en handling. Handlingen er en hendelse. De konsekvensene som følger direkte av hendelsen kaller vi for primærkonsekvenser. Det er konsekvenser av 0-orden.

De hendelser som følger av 0-ordens konsekvenser er konsekvenser av 1-orden osv. De konsekvenser som ikke er likegyldige i forhold til vårt motiv/målsetting kaller vi for verdikonsekvenser. De får verdi fordi de fremmer/hemmer av våre prinsipper, eller vår vilje. Dette kan de gjøre, enten direkte, da har de egenverdi, eller indirekte via andre konsekvenser, da har de instrumentell verdi. Konse­kvenser som virker mot vår vilje har negativ verdi, mens de konsekvenser som fremmer vår vilje har positiv verdi. Vi skal også merke oss at handlingen, i seg selv, er en hendelse som kan ha negativ eller positiv verdi. Vi snakker da om hand­lingens egen­verdi. Vi har tidligere snakket om at konsekvens-str­ukturen sprer seg motsatt vei av en hierarkisk målstruktur. Av denne grunn vil de fleste konsekvenser av våre handlinger ligge utenfor vårt interesseområde. Verdikonsekvensene kan teoretisk ligge fra selve handlingen til n-ordens konse­kvenser. Men rimeligvis ligger de meget nær handlingen, altså n er liten. Konsekvenser som befinner seg lengre ute enn 5-6 har vi vans­kelig for å se klart. For å kunne gjøre dette må vi ty til redskaper som logikk og matematikk. I konstruksjon av elekt­roniske kretser kan vi godt tenke oss å ha oversikt over mye større kjeder, men det er matematikk og god dokumentasjon som hjelper oss å holde orden på konsekvensene. Vi må heller ikke glemme at erfaringen her spiller en avgjørende rolle. Vi kan ikke si vi kjenner det nøyaktige hendelsesforløpet, men av erfaring vet vi at når vi gjør slik og slik, vil det og det skje (empirisk viten).

Når vi foretar en konsekvensanalyse avdekker vi så langt vett og forstand rekker, hvilke konsekvenser hvert alternativ medfører. Men hvordan skal vi kunne komme på alle mulige konse­kvenser av vårt valg? Den nakne sannhet er at det kan vi ikke. Dersom typen av beslutning er vanlig, kan vi utarbeide og bruke standardiserte sjekklister hvor mulige konsekvenser av en bestemt type valg er listet opp. Her er det naturlig å reise spørsmålet om slike sjekklisters relevans.  Selv om valg er av samme type behøver ikke konsekvensene å bli de samme. Her bestemmer sammenhengen, og med sammenhengen mener jeg, tid, kultur, geografisk beliggenhet osv. Et av de viktigste skiller vi her kan sette er skillet mellom naturlige og unaturlige konsekvenser. Jeg tenker da på at lovgivning og praksis kan variere fra sted til sted og fra en tid til en annen. Fengselsstraff og bot er eksempler på unaturlige konsekvenser. Det er ikke konsekvenser som naturlig følger en handling, men som, av myndighetene er bestemt skal følge av handlingen for å gjøre den mindre verdifull. Grunnen til at det er slik, og at det kanskje må være slik, er at konsekvenser som er likegyldige for noen, er viktige for samfunnet. Myndighetene må da konstruere konsekvenser store nok til å påvirke valget likevel. (Dette er i realiteten avskrekken, det vil bli nærmere diskutert i kapitlet om etikk.) Generelt kan vi si at belønning og straff er kunstige konsekvenser, fordi det står en vilje bak dem.

Men hvordan får vi sikkerhet for at den og den konsekvensen vil følge av den og den handlingen? Igjen må vi være realister. Som oftest må vi avfinne oss med å regne i sannsynligheter. Resultatet av en konsekvensanalyse er derfor et sett av mulige konsekvenser for hvert alternativ. Hver konsekvens har et sannsynlighetstall som f. eks kan variere mellom -100 og 100. Et negativt tall angir at konsekvensen vil motvirkes. 0 angir at handlingen ikke vil påvirke konsekvensen, mens et positivt tall angir at handlingen vil forsterke konse­kvensen, eller utløse den.

Men, når vi vet at en handling fører til et hav av konsekvenser, hvordan skal vi finne frem til de konsekvenser som får betydning for vårt valg? Jo det gjør vi ved å gi konsekvensene verdier. Konsekvenser med høy positiv eller negativ verdi har stor relevans. Likegyldige konsekvenser har ingen relevans og de har verdi 0. Men for å gi en konsekvens en verdi, må vi ned på det siste stadium. Vi er i gang med beslutningsprosessen. Her kan vi tenke oss en iterasjon mellom konsekvensanalysen og beslutningen. På det 6 stadium får konsekvensene verdier, disse blir igjen avgjørende for innsatsen for å finne frem til sannsynligheten. Vi anstrenger oss mer for å finne frem til riktig sannsynlighet for de konsekvenser som har stor verdi enn de med små verdi.

 

Beslutning

Vi har sett at konsekvensanalysen og beslutningen griper inn i hverandre. Beslutningsprosessen består i å gi konsekvensene verdier, deretter er valget mekanisk. Når en konsekvens har fått både et sannsynlighets tall og en verdi kan vi rent matematisk finne frem til konsekvensens vekt.

 

Vekt = konsekvenssannsynlighet * konsekvensverdi

 

Dette tilsvarer formelen som vi fant frem til i argumentasjons­teorien:

 

Vekt = Holdbarhet * Relevans

 

Summen av vektene for hvert alternativ vil avgjøre valget.

 

 

7.4.2 Kort om statistikk

Statistikk er en egen gren innenfor matematikken som arbeider med metoder for observasjon og behandling av observerte data.

Statistikk inngår som en viktig del av konsekvensanalysen. Gjennom statistikken kan vi få vite sammenhenger, uten å kjenne årsaksforhold. I mange situasjoner er årsaksforholdet util­gjengelig, men ved hjelp av statistikk kan vi likevel se sammen­hengen. I rent statistisk arbeid inngår det faktainnsamling, og metoder for dette, men hovedvekten er lagt på bearbeiding av data for å finne frem til statistiske sammenhenger. En statistisk sammenheng kan sammenlignes med erfaring. Det er kunnskap som følger av observasjon. Nesten hver gang du planter et frø kommer det en plante opp. Der er en sammenheng. Men du vet ikke hvorfor planten kommer opp. M.a.o. du kjenner årsaksforholdet, men du forstår det ikke. Statistikk er erfaringens forlengede arm. Ved hjelp av statistikk kan du holde rede på store datamengder og trekke ut kunnskap som eller ville vært utilgjengelig.

Hvorfor bruker vi statistikk? I noen tilfeller kan det bare være ren nysgjerrighet, men i de fleste tilfeller lar vi statistikker inngå som en del av vårt beslutningsgrunnlag. Formålet med statistikken er m.a.o. å kunne gjøre bedre beslutninger. Ved hjelp av statistikker får vi sikrere viten om konsekvenser av våre valg, derfor er statistikk viktig. Statistikk bygger på konti­nuitet. All statistikk bygger på fortiden. Dersom de skal være anvendbare på fremtiden forutsetter de at sammenhenger ikke gjør plutselige forandringer. Statistikken er det viktigste grunnlaget for prognosen.

Vi skal ikke gå nærmere inn på de statistiske metodene, men befatte oss litt med bruk og misbruk av statistikker. Ved hjelp av statistikk ble sammenhengen mellom lungekreft og røyking bekreftet. Man splittet en stor gruppe i røykere og ikke-røykere og fant at det prosentvis var flere tilfeller av lungekreft blant røykere enn blant ikke-røykere. Hvilke konklusjoner kan vi med rimelighet trekke ut av en slik undersøkelse? Dersom ingenting annet er sagt kan vi strengt tatt ikke trekke noen konklusjoner. For det første må vi ha de klare tallene på bordet:

Hvor mange var med i undersøkelsen?

Er undersøkelsesgruppen generelt representativ?

Hvor store avvik var det mellom gruppene?

Hvor stor del av gruppen totalt fikk lungekreft?

Hvordan var fordelingen mellom gruppene?

Finnes det andre faktorer som skiller røykere og ikke-røykere?

 

Hvert av disse spørsmålene kan undergrave konklusjonen. Dersom det var 10 personer med i undersøkelsen, sier den ingenting. Dersom det var 10000 har den stor vekt.

Dersom undersøkelsen gjaldt sjimpanser, hvor mye gjelder det for mennesker? Dette kan vi ikke uten videre trekke noen konklusjoner på.

Dersom avviket er lite, f. eks at 0,5 % flere røykere fikk lunge­kreft enn ikke-røykere sier den heller ingen ting. Slike utslag må regnes som vanlige tilfeldige svingninger, og kan like godt slå den ene, som den andre veien. Dersom forskjellen var f. eks 50 % har vi et markant utslag, som må tillegges vekt.

Dersom 3 av 10000 undersøkte fikk lungekreft og to av disse var røykere, kan vi statistisk si at det er dobbelt så mange røykere som får lungekreft enn ikke-røykere. Dette er likevel ikke noen holdbar konklusjon fordi andelen av tilfeller var så liten. Hvis det derimot var 600 tilfeller hvor 400 var røykere og 200 var ikke røykere får undersøkelsen mer vekt.

Den siste konklusjonen forutsetter imidlertid at fordelingen mellom gruppene var lik, altså 5000 røykere og 5000 ikke-røykere. Som regel er ikke fordelingen så jevn, derfor regner vi i prosenter av antallet i hver av gruppene. Dersom fordelingen er svært ujevn, f. eks 100 røykere og 9900 ikke-røykere, blir prosentandelen av røykere svært usikker, mens den blir temmelig sikker i ikke-røykergruppen. Vi får likevel ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag mellom de to gruppene.

Som vi ser stilles det en mengde krav til en slik undersøkelse for å påvise sammenhenger. Men, når alle disse kravene er oppfylt, kan vi da trekke den konklusjonen at det f. eks er sammenheng mellom lungekreft og røyking? Ja, vi kan begynne å stole på at der er en sammenheng, men la oss være forsiktig med å trekke konklusjonen for langt. Vi har konstatert sammenhengen men vi har ingen viten om årsaksforholdet. Rent logisk sett har vi her et kontekstbetinget master-slave-relasjons problem. Kommer røykingen av lungekreften, eller kommer lungekreften av røyki­ngen, eller har begge en felles årsak, f. eks at en spesiell legning medfører at man er disponibel for lungekreft, samt at man lettere faller for fristelsen til å begynne å røyke.

I dette tilfellet virker de to alternativene banale. Vi finner lett ut at røykingen begynte før lungekreften i tid. Det andre alternativet om en felles årsak er kanskje ikke så lett å avvise, men rent intuitivt virker det svært usannsynlig. For å komme videre eliminerer vi også det siste alternativet. Kan vi nå trekke den entydige konklusjonen at lungekreft medfører større kreftrisiko? Vi har ett spørsmål igjen: Finnes det andre faktorer som skiller røykere og ikke-røykere? La oss si at vi fant ut at røykere i gjennomsnitt så 3 timer mer på fjernsyn hver dag enn ikke-røykere. Rent logisk kan det da være fjernsynstittingen og ikke røykingen som var årsak til den økte kreftrisikoen. I dette tilfellet virker jo det usannsynlig, og ved direkte å studere røykens virkning på lungene kunne kanskje en slik mulighet utelukkes. Men vi har da forlatt den statistiske metoden. Dersom vi gjorde en ny undersøkelse blant ikke røykere, om sammenhengen mellom TV-titting og lungekreft, kunne vi eliminert/ bekreftet dette alternativet ved den statistiske metoden.

Ved en undersøkelse i USA fant man en sammenheng mellom spising av kokt kålrabi og magekreft. Man kan jo da fort falle for fristelsen å trekke den konklusjonen at kokt kålrabi kan forårsake magekreft. Senere ble den virkelige sammenhengen avslørt. Kålrabi er nemlig svært vanlig å spise sammen med røkt kjøtt, som er den egentlige synderen.

 

Slike eksempel belyser noen av de feilene man kan begå ved uvettig bruk av statistikk. Det viser også hvor lett det er å manipulere ved hjelp av statistikk. La oss tenke oss følgende utsagn: "I en statistisk undersøkelse som omfatter 10000 personer kom det frem at dobbelt så mange røykere får lungekreft, enn ikke-røykere". Her høres det ut som at vi har fått klare fakta på bordet, og vi trekker lett den konklusjon at røyking medfører større kreftrisiko. Det som ikke ble sagt, var at det var bare tre personer i gruppen som hadde fått lungekreft, og at to av dem var røkere. Ingen kan si at utsagnet var galt. Men det underslo opplysninger som hadde betydning for konklusjonen.

 

 

 


7.4.3 Kort om prognoser                                                            

Mennesket har alltid drømt om å kunne se i fremtiden. Hvorfor søker vi å se inn i fremtiden. Jo, for da kan vi handle der etter. Dersom jeg kunne se en uke inn i fremtiden ville jeg vært en rik mann. Jeg kunne ha 7 rette i lotto hver eneste gang. Men nå er det en gang slik at vi ikke kjenner metoden for å kunne se direkte inn i fremtiden. Kanskje det ikke en gang er mulig. Men betyr det at vi ikke kan ha noen ide om hvordan fremtiden vil arte seg? Jo mange ganger har vi ganske sikre anelser om frem­tiden, og noen ganger treffer vi forbausende godt. Vi mennesker får våre ideer om fremtiden på to måter:

 

1.      Planlegging

2.      Prognostisering.

 

Ved å planlegge morgendagen, kan jeg vite noe om den. Men min viten er ikke sikker, jeg kan dø i natt. Men i den grad jeg greier å gjennomføre mine planer kan jeg ha sikker viten om fremtiden, frem til planleggingshorisonten.

Men jeg ønsker å vite mer om fremtiden, enn bare det som står i min makt. For å få dette til må jeg prognostisere. Når jeg prognostiserer bygger jeg på et viktig prinsipp: Informasjonen om fremtiden ligger i fortiden. Ved å studere og analysere fortiden kan jeg si noe om fremtiden.

Det finnes to kategorier av prognosemetoder:

 

1.      Vurderingsmetoden

2.      Utregnet prognose (også benevnt som matematisk, eller stat­istisk prognose).

 

Vurderingsmetoden er empirisk; den bygger på erfaring. Eksperter med detaljert kjennskap til det saksområde som skal prognostiseres, gjetter på den videre utviklingen. Ofte er gjetningene ganske gode. Prognoser basert på vurderinger har ofte fått tilnavnet "forutsigelser" fordi den baseres på subjektive verdier, slike som estimater fra selgere basert på hva de tror de vil selge i neste periode. Det er mange fallgruver ved bruk av vurderings­metoden for å fremskaffe en prognose. Inhabilitet er et stikkord. Dersom den som skal vurdere, på en eller annen måte kan bli berørt av prognosens resultat kan dette gjøre utslag på selve vurderingen. En selger kan f. eks føle at markedsundersøkelser blir brukt for å presse opp deres salgskvote, før bonus, og kan derfor opptre som pessimist i en markedsundersøkelse der hans fremtidige salgstall blir etterspurt.

Et annet problem er vår tendens til å overreagere på den siste tids hendelser. Undersøkelser har nemlig vist at den menn­eskelige vurdering påvirkes sterkt av de seneste hendelser, siste erfaringer, og tenderer til å overreagere på disse. Vurderings­metoden har derfor en tendens til å miste de større linjer, og legger for stor vekt på de siste hendelser som er observert.

 

Utregnet prognose.

Utregnet prognose bygger på statistikk og matematikk. Metodene kan både bygge på empirisk viten f. eks markedsundersøkelser, og på kjennskap til årsak og virkning (kausalitetsprinsippet). Metodene kan grovt inndeles i:

 

·         trend

·         syklus

·         korrelasjon

 

Trend

Værprognosen bygger på trend. Man studerer og analyserer lavt­rykkene og høytrykkenes bevegelser, temperaturens og luftfuktig­hetens svingninger. Ut fra deres trend, kan man si noe om hvordan været vil utvikle seg. Jo mer kortsiktig en slik prognose er jo sikrere blir den. Usikkerheten øker med tidshorisonten.

 

Syklus

Jeg vet at det er vår, men hvor sikker kan jeg være på at sommeren kommer? Av erfaring vet jeg at sommeren alltid har kommet etter våren. Derfor har jeg ingen grunn til å tvile på at sommeren vil komme også i 1989. Dette er den empiriske måten å prognostisere på. Dersom jeg kjenner til jordens bevegelse rundt solen, vinkelen på aksen for jordrotasjonen, kan jeg beregne at sommeren må komme. Dette er den rasjonale måten å prognostisere på. Sykluser som gjentar seg med stor nøyaktighet er lett å prognostisere (dersom du kjenner syklusen), og disse prognosene har stor sikkerhet. På denne måten kan måneformørkelser forutsies tusenvis av år i forveien. Sesongsvingninger i markedet, er et eksempel på prognoser som benytter seg av viten om sykluser. Vi vet f. eks at det selges mer is om sommeren enn om vinteren.

 

Korrelasjon

Korrelasjonsteorien bygger på at noen endringer avhenger av andre endringer (direkte proporsjonalitet), og at det er forskjell i tid mellom disse endringene. Her er noen eksempler:

 

-          salg av bildekk henger sammen med bensinforbruket

-          Salg av engangsbleier henger sammen med antall barnefødsler

-          Antall voldsforbrytelser henger sammen med alkoholforbruk

 

Noen ganger er det lett å se sammenhengen andre ganger ikke. Et eksempel fra en bilprodusent viste en slik interessant korre­lasjon. Man fant ut at bedriftens produksjonsvolum av girkasser, bakaksler, oljepumper og støtdempere, samt andre originaldeler alle hadde samhørigheter, deres salgskurver hadde samme forløp som salgskurven for produktene fra bedriftens avdeling for automatdreiemaskiner. Men de lå faseforskjøvet syv måneder på etterskudd.

Viten om  slike ledende korrelater kan være svært nyttig. En av de mest kjente, og vel anvendte korrelatorer, er USAs marked. Når et produkt blir populært i USA, kan man forvente en til­svarende utvikling i Norge, en gitt tid etter. Denne tidsfaktoren har imidlertid skrumpet inn de siste årene.

 

Prognosefeil

Konseptet om prognosefeil (også kalt avvik eller variasjon) er viktig. For å bli tatt seriøst av dem som bruker prognosene, må prognosemakeren bestrebe seg på å gjøre prognosen så nøyaktig som mulig. Det er imidlertid langt viktigere å kjenne til hvilke feilkilder prognosen er beheftet med, og hvilke avvik som kan forventes som følge av disse. Det bør derfor forventes at det med prognosen også følger med en prognose for prognosefeil. dette er selvfølgelig ikke mulig uten at vi har med kvantitative størrelser å gjøre (salgstall, fødselstall ol.) Prognose feil kan uttrykkes på mange måter. Vanligvis er "Mean absolute deviation" (MAD) metoden brukt. Det er en enkel utregning, som består i å regne gjennomsnittet av avvikene for et antall prognoser. Dette gjennomsnittet tar ikke hensyn til positive eller negative avvik, bare den absolutte størrelsen.

 

 

7.4.4 Beslutningsmatrisen

Ethvert valg har to dimisjoner. Det er alternativer og konsek­venser. Dersom en av dimisjonene mangler utstrekning snakker vi om skinn valg. I det gamle Sovjet ble det i mange år gjennomført valg, der man hadde bare ett alternativ å velge mellom (dersom man valgte å velge). I et slikt valg er selvfølgelig kommunistpartiet gara­ntert 100 % av alle stemmer. Et slikt valg er meningsløst fordi antall alternativer er < 2. Alternativdimisjonen mangler utstrekning. Et lignende resonnement kan gjøres på konsekvensdimisjonen. Dersom antall konsekvenser med vekt < 2 og vekten er den samme for alle alternativer, snakker vi også om skinnvalg. Vi kan tenke oss at en dødsdømt får følgende valg: Ønsker du at du etter narkosen skal:

 

1.      Halshugges

2.      Forgiftes

3.      Skytes?

 

P.G.A. narkosen får ikke drapsmetoden noe å si for vedkommende, konsekvensen er uansett at han dør, og det med 100 % sikkerhet.

Et slikt valg er meningsløst. Dersom vedkommende hadde valgt et av alternativene, ville det vært feil og si at han selv valgte å dø, fordi han hadde ingen reell mulighet til å velge bort denne konsekvensen.

Da et hvert naturlig valg har en slik to-dimensjonalitet kan selve beslutningen enkelt beskrives ved hjelp ev en todimensjonal matrise, beslutningsmatrisen.

Beslutningsparameterne (de elementer som inngår i matrisen) er konsekvensenes vekt. Så langt jeg ser det er det hensiktsmessig i splitte opp konsekvensenes vekt i verdi- og sannsynlighetsparametere. En slik matrise er vist i figuren på neste side. Splittingen av konsekvensens vektparameter gjør at vi får to kolonner for hvert alternativ, og en felleskolonne, som gjelder for alle alternativer. Denne kolonnen inneholder konsekvensverdier. De er beslutningstagerens verdiprofil. Hvert alternativ gjør hver av konsekvensene mer eller mindre sannsynlige. Dersom disse sannsynlighetene kunne beskrives ved hjelp av tall kan disse legges inn i S-kolonnen for hvert alternativ. I V-kolonnen regner vi ut konsekvensens vekt, som er produktet av sannsynlighet og verdi. Ved å summere vektene for hvert alternativ, kommer vi frem til alternativenes vekter. Vi velger det alternativet med høyest vekt.

Det finnes en tredje mulighet for skinnvalg, som kanskje ikke er fullt så enkel å se. Dersom alle alternativene får lik vekt må valget bli tilfeldig. Det må sees på som et skinnvalg.

 

Verdiprofilen

Ved hjelp av erfaring og fornuft kan vi komme frem sannsynligheter for konsekvensene. Men hva med verdiprofilen, er også den et resultat av fornuftens virksomhet? Vi har sett at en og samme konsekvens må få samme verdi uansett alternativ. Dersom vi ikke følger denne regelen vil vi favorisere alternativer. Det vil være inkonsekvent å evaluere en konsekvens på grunnlag av hva som medførte konsekvensen. Hendelsen er vel den samme uansett, hva som forårsaket den. Men hvordan skal vi evaluere konsekvenser? Kan fornuften brukes også her?

Vi har tidligere nevnt at vi kun bør konsentrere oss om de konsekvensene som har verdi. Men vi må også ta med de konse­kvensene som med en gitt sannsynlighet fører til konsekvenser som har verdi. Her kommer H-analysen oss til hjelp. Rent intuitivt kan vi se at en hendelse har verdi, men ofte har underbevisstheten regnet i lange kjeder for å komme frem til denne verdien. (J.f.r eksemplet med stemplingsuret) Altså noen av primærkonsekvensene som får verdi, har ikke verdi i seg selv, men de medfører hendelser som har verdi. Slike konsekvenser har instrumentell verdi. Når en konsekvens skal evalueres skjer det altså ved hjelp av en H-analyse. Ved H-analysen finnes de konsekvenser som har verdi for oss (i forhold til en spesifisert målsetting). Hvordan kan så dette gjøres i praksis?

La oss tenke oss at vi ved en H-analyse finner følgende sammen­heng: (==> leses "fører til")

 

A ==> B ==> C ==> D ==> E

 

Vi velger å skrive hendelsens vekt på følgende form:

 

K(v,s)              K = konsekvens / hendelse

                        v = verdi

                        s = sannsynlighet

 

Sannsynlighetene er gitt på følgende måte:

A er en primærkonsekvens, hvis sannsynlighet avhenger av hvilket alternativ som blir valgt. A vil med sannsynlighet B(s) medføre B. B vil med sannsynlighet C(s) medføre C. Altså dersom B skjer kan vi med en sannsynlighet C(s) regne med at C skjer. Nå har vi hele tiden tenkt i prosent. Videre er det mest praktisk å gjøre alle sannsynlighets parametere om til verdier i intervallet [-1,1]. Dette gjøres ved å dele alle sannsynlighetsverdier (gitt i prosent) på 100.

Hvor stor sannsynlighet er det for at D skal skje ved alternativ X? Det blir: A(Xs) * B(s) * C(s) * D(s)   (Xs = sannsynligheten for at A skal skje dersom X velges)

Vi vet at tall i intervallet [-1,1] aldri kan bli større (i absoluttverdi) dersom de multipliseres med hverandre. Derfor, vil sannsynligheten for D alltid bli mindre eller lik sannsyn­ligheten for A (i absoluttverdi). En negativ sannsynlighet betyr at en konsekvens motvirkes. Om fortegnet blir positivt, eller negativet avhenger av hvordan konsekvensen er formulert. En og samme konsekvens kan formuleres med ulikt fortegn: "Får solgt bilen" har motsatt fortegn som "Får ikke solgt bilen". Dersom et alternativ er å omlakkere bilen, vil sannsynligheten for "får solgt bilen" være positiv, mens sannsynligheten for "får ikke solgt bilen " vil være negativ. Lignende resonnementer kan gjøres med f.eks "selger mer" / "selger mindre", "Kjører fortere" / "Kjører saktere".

For å unngå forvirring bør aldri slike par, forekomme samtidig i en og samme analyse. Dersom formuleringen er "Får solgt bilen", bruk denne konsekvent. Ved hjelp av fortegnet på sannsynlighetsparameteren kan denne snus begge veier.

 

Dersom f. eks både B og E har verdi, hvordan skal vi få dette med i beslutningsmatrisen? Et alternativ er selvfølgelig å ta med både B og E i matrisen. Vi må i så fall beregne sannsynligheten for E, ut fra H-kjeden, slik som vist ovenfor. Dersom man gjør dette bør man kanskje finne et system for å markere hvilke konsekvenser som følger av hvem, slik at man får oversikt. Ellers kan enkelte konsekvenser virke temmelig malplasserte i matrisen for utenforstående. Et annet alternativ er å endre A's parametere slik at de fanger opp B og E. Dersom vi gjør dette må vi gjøre det riktig. Den enkleste måten å gjøre det på er å regne ut vekten for hele kjeden, og deretter gi A en konsekvensverdi etter følgende formel:

 

A(v) = B(s) * B(v) + B(s) * C(s) * C(v) + B(s) * C(s) * D(s) * D(v) + B(s) * C(s) * D(s) * E(s) * E(v)

 

Eks:

Vi har følgende verdier:

 

A(0,50)

B(10,40)

C(0,100)

D(0,50)

E(50,90)

 

 

 

 

Vi ser at B og E har verdi, og dette ønsker vi å fange opp i A.

 

A(v) = 0.4 * 10 + 0.4 * 1 * 0 + 0.4 * 1 * 0.5 * 0 + 0.4 * 1* 0.5 * 0.9 * 50 = 13.

 

Det vi har oppnådd med denne måten å regne på er å finne en verdi som er uavhengig av A(s) , og det må den jo være fordi A(s) er forskjellig for hvert alternativ. Dersom vi hadde valgt å ta med både B og E i matrisen, måtte A ha fått 0, verdi, B hadde beholdt, sin verdi (10) men vi måtte ha regnet ut B(s) på grunnlag av A(s) for hvert av alternativene. Resultatet ville blitt det samme.

Vi har altså nå funnet to forskjellige måter å sette opp konsekvensene i beslutningsmatrisen på. Disse to metodene befinner seg på konsekvensnivå, dvs. vi kan ikke blande dem for en og samme konsekvenskjede, men vi kan godt bruke forskjellige metoder for forskjellige konsekvenskjeder. Dersom vi konsekvent velger den siste metoden, nemlig å liste opp alle verdi­-konsekvenser, uansett hvor de befinner seg i kjeden, får vi frem vår primære verdiprofil. Ved den andre metoden må det en H-analyse til for å påvise sammenheng mellom oppgitte verdier og spesifisert mål. Det som avgjør verdiene blir imidlertid prins­ippene. Disse kan aldri begrunnes med fornuft. (Hvorfor ønsker jeg å være lykkelig?)

Følelsenes innslag i valget er derfor fundamental, og kan snu opp ned på valgets utfall. Aristoteles innså dette allerede 300 f.Kr. Ifølge Aristoteles er beslutningen et resultat av et samvirke mellom to plan i mennesket, tankeplanet og følelsesplanet. Målene i livet ligger i oss på et dypere plan, enn tenkningen. Over­veielsene gjelder ikke hva jeg skal strebe etter, men gjelder midlene til målet. Aristoteles betrakter tenkeevnen som menneskets lys og lykt. Tenkningen får oss ikke til å gå mot et bestemt mål, men kan hjelpe oss til å se i mørket og stikke ut kursen. Ren fornuft har intet formål. I kalku­latorer og datamaskiner har vi mennesker klart å putte den kompakte fornuft. Vi spør etter roten av 2 og få umiddelbart : 1.414213562 . Harde kalde tall, lyser mot deg, formålsløst, uten følelser. Datamaskinen spør:

 

Hvilket land kommer du fra?  Filadelfia

Det landet finnes ikke.

Hvilket land kommer du fra?  Filadelfia

Det landet finnes ikke.

Hvilket land kommer du fra?  Filadelfia

Det landet finnes ikke.

Hvilket land kommer du fra?  Filadelfia

Det landet finnes ikke.

Hvilket land kommer du fra?  _

 

Tror du maskinen blir sint? Nei den bare spør og spør og spør og spør, gjerne i ti år, dersom den virker så lenge. Dette er den rene fornuften. Data og prosedyrer. Matematikk og logikk. Fornuften kan tjene alle formål. Den er bare et redskap. Hammeren kan brukes til å bygge hus, eller båt, eller til å slå folk i hodet med. Hammeren spør ikke, den bare slår. Med fornuften kan du konstruere en konsentrasjonsleir, eller en fornøyelsespark. Du kan lage en åker, eller en bombe. Alt til sitt formål.  Har du sett filmen "Rainman"? Den handler om en autist. Han reagerte med angst hver gang noe ikke fulgte den nøyaktige prosedyren. Sirupen måtte komme på bordet, før pannekakene. Og pannekaker måtte han ha, hver tirsdag kl. 10. Han var ekstremt flink med tall. Se på "Rainman" dersom du har mulighet til det, og du vil finne ut hvordan jeg tenker meg det nesten rene fornuftsmenneske.

 

Vi kan også nå, på en enkel måte skille mellom behov og motiv. Jeg har behov for å tjene penger. Det er primærkonsekvensen av at jeg velger å ha en jobb. Men hva skal jeg med penger. Ikke kan jeg spise dem, ikke kan jeg elske med dem. (Penger er ikke alt, men nøkkelen til resten, har noen sagt) Men det at jeg har tilgang til penger, gjør at jeg kan realisere mine ønsker. Og mine ønsker, det er til syvende og sist mine motiv. Altså ligger behovet i primærkonsekvensene, mens motivet ligger i verdi­konsekvensene.

 

Ikke-sammenlignbare verdier.

Dersom vi bruker H-analysen finner vi at noen verdier er viktigere enn andre. Forskjellen kan være så stor at verdiene ikke blir sammenlignbare. La oss si jeg har muligheten til å velge et alternativ som medfører at min sønn blir drept. Det er det negative. Det positive er at jeg blir rik og berømt, opplever fremgang og forlenger livet, osv. Dersom jeg fortsetter listen på den positive siden, kan jeg noensinne komme så høyt at dette overstiger det negative ved tapet av min sønn? I så fall må jo beslutningsmodellen ha slått feil fordi jeg uansett aldri ville gjøre et slikt valg. Min sønns liv har en verdi som overskygger alt. For meg er det tåpelig, eller absurd å begynne å sette denne verdien opp mot andre, kanskje mer materielle verdier. Dette er et gammelt filosofisk problem som har ledet til at man har villet splitte våre verdier opp i kategorier. Man kunne konstruere systemer som var slik at verdier i kategori 1 alltid overstyrte verdier i kategori 2,3,4 osv. Verdiene i kategori 2 får kun betydning dersom valget ikke innvirker på verdiene i kategori 1. Verdiene i kategori 3 får kun betydning dersom kategori 1 og 2 er uendret osv. Det er klart at for å få en slik modell til å virke i praksis måtte man innføre slike systemer. Det som er interessant her er at nettopp dette er en avspeiling av vår viljes natur, og hvilke verdier vi plasserer i de forskjellige kategorier forteller noe om menneskets prioritering av verdier, det forteller om mulige indre verdikonflikter.

 

 

7.4.5 Beslutninger på sviktende grunnlag

Frem til 1940-årene var beslutningsteorien stort sett dominert av økonomer, med hovedvekt på hvordan valg burde treffes i ulike situasjoner. Det som avgjorde beslutningenes utfall, var selv­følgelig pengeverdiene. Man unngikk dermed en debatt om reelle verdier. Ved å beskrive alle verdier ved hjelp av pengeverdi, abstraherer man bort subjektive verdioppfatninger. Diskusjonen kan dermed foregå på et objektivt grunnlag. Selv i dag bærer økonomisk tenkning preg av en fundamental mangel på underliggende verdier.

De modeller som ble satt opp for økonomiske beslutninger lot seg vanskelig gjennomføre i praksis. Dette gjelder spesielt de såkalte deterministiske modeller, hvor beslutninger ble tatt under fullstendig sikkerhet; konsekvensene av de enkelte alter­nativer er kjente og 100 % sikre. Sjelden eller aldri kan man gjøre slike valg i praksis.

De stokastiske beslutningsmodeller behandler beslutninger under usikkerhet. Det kan være under fullstendig usikkerhet og under risiko. Her under er det utarbeidet en rekke beslutningskriterier som skal hjelpe beslutningstageren til å treffe et valg.

De modeller som er her er gitt er rent normative, de beskriver metoder for å gjøre optimale valg.

I nyere tid har man i større grad gått over til å beskrive hvordan beslutninger egentlig tas. Det er forsket i organi­sasjoner for å gi et mer realistisk bilde av organisert beslutnings-adferd. Resultatet er ikke særlig oppløftende. Det er ironisk sagt at mennesket ikke bare er utstyrt med hånd og hjerte, men at det faktisk også har et hode. Poenget er imidler­tid at dette hodet er skrøpelig og ute av stand til å handle i beslutningssituasjoner med en slik grad av rasjonalitet som forutsettes i klassisk beslutningsteori.  Man begynte å snakke om begrenset rasjonalitet. Usikkerhet blir et dominerende element i valgsituasjoner, det blir nødvendig å redusere kravene til informasjon, oversikt og kontroll. Satisfiering (tilfredsstilling) erstatter maksimering, dvs. man søker en tilfredsstillende løsning og ikke den absolutt beste. Hovedpunktene i en slik modell, kalt "administrative-man" modellen, forteller i klartekst at realisme trer i stedet for idealisme:

 

1.      Alternativene er som regel ikke gitt, men de må søkes etter

2.      Målsettingen er ofte diffus og inkonsistent.

3.      Man har bare begrenset kjennskap til konsekvensene

4.      Det blir vanskelig å henføre utfallene til en preferanseskala som kan rangere dem.

5.      Resultatet blir gjerne at man velger det første alternativ som tilfredsstiller visse minimumskrav. Løsningen blir satisfierende, ikke maksimerende.

 

Beslutningsmatrisen, slik jeg har bygd den opp kan oppfattes som normativ. Dersom den hadde latt seg gjennomføre i praksis ville den gitt optimale resultater. Men, den er beheftet med store hull. Hvordan skal vi kunne komme frem til konsekvens-sannsynlighetene? Jeg har antydet, statistikk, prognose, og IP-teorien, men vi har bare sett toppen av isfjellet. Hva med konsekvens-verdiene?

Er det ikke slik at vi mennesker verdsetter forskjellig? Jo, det har vi vært inne på før. Det er snakk om målkonflikt. Men disse konflikter kan elimineres i den grad vi kan finne frem til allmenne overordnede målsettinger. Men punkt 2 ovenfor antyder at dette ofte ikke er tilfelle.  Modellen slik den her er beskrevet er derfor ubrukelig i praksis. Men når jeg har bygd modellen har jeg hatt ett formål med den. Jeg ser på modellen som deskriptiv. Den er en matematisk beskrivelse av hvordan jeg tror valget skjer inne i hodet vårt. Vi regner ikke med tall i hodet, men med psykisk energi. Hvorfor velger du å fly til Stockholm i stedet for å ta tog? Vet du ikke at flyet kan styrte? Hvor mye betyr det for deg å bli drept i en flyulykke? Det betyr alt, for de fleste betyr det alt. 100 % negativ verdi. Hvorfor velger vi da å fly? Selvfølgelig fordi sannsynligheten for at denne konsekvensen inntrer er svært liten. Den som vil leve risikofritt, lever også innholdsfritt. Bevisst og ubevisst, avveier vi verdi mot sannsy­nlighet. Det er grunnlaget for våre valg.

Samtidig har jeg fått antydet hvilke resurser som kreves for å optimalisere valget. Vi har tidligere nevnt begrepet "datadøden". Mennesket har begrensede resurser, og valgene blir deretter. Datamengden blir etter hvert så stor, og så utilgjengelig at det hele ender opp i gjetning. Den som ønsker å leve optimalt, må fordele sine resurser slik, at han bruker mest på de viktige valgene, og minst på uvesentlige valg. Men hvilke valg er viktige? Ja, se det er også et spørsmål om overveielse. Og ofte har vi ikke peiling. For meg er det lett å trekke konklusjonen:

 

De fleste valg er irrasjonelle.

 

Og de må kanskje være det, eller har vi ikke kunne leve et normalt liv. Hva kan vi så gjøre for å nærme oss en begrenset rasjonalitet i våre valg? Jeg tror jeg vil foreslå følgende:

 

1.      Kunnskap

2.      Selvbevissthet

3.      selverkjennelse (egne begrensninger)

4.      Velg kun når valget har mening

           

1. Kunnskap

Kunnskap er en selvfølge, det trenger ikke nærmere kommentar.

 

2. Selvbevissthet

Vi må kjenne oss selv. Vite hva vi vil. Kjenne våre verdier og mål. Det er sant at målsettinger for de fleste er diffuse, men det skyldes bare måten vi er opplært til å tenke på. Dette kan vi gjøre noe med. Bruk H-analysen, og ikke vær redd for å være egoist.

 

3. Selverkjennelse

Vi må erkjenne våre begrensninger, i kunnskap og resurser. Vi må erkjenne at vi har egne verdier som betyr noe for oss, og som kan stå i motsetning til andres verdier. Vi kan ikke idealisere alle valg. Da vil vi sannsynligvis aldri få valgt noe som helst.

 

 

4. Velg kun når valget har mening.

Dette følger direkte av selverkjennelsen. Det er uinteressant for meg å velge om dinosaurene var grønne, eller grå, om universet er endelig, eller uendelig. Dette har vi ingen forutsetninger for å vite noe om , og vi kan ikke velge å vite, det er like meningsløst som å velge å bli født for 100 år siden. Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal bry hodet vårt med slike ting. Dersom det interesserer oss kan det være både morsomt og givende. Men her er det ikke snakk om å gjøre valg, men om gi fantasi og fornuft fritt spillerom. Det er godt for "hjernemusklene". Det gir livet mening.