Realisme

For meg handler realisme om å søke kunnskap om det som er. Idealet er å komme nærmest mulig den reelle virkelighet som den er, mest mulig ufarget av våre egne mentale briller. Jeg har imidlertid utviklet en erkjennelsesteori som konkluderer med at dette idealet er umulig i forhold til alt som ikke direkte kan observeres i mitt eget mentale univers. Men en pragmatisk tilnærming kan kanskje kalles for psaudorealisme. Den handler ikke om å knekke koden i forhold til den reelle virkelighet, men heller søke å utforske verden, som den fremstår for meg  rent empirisk. Jeg kaster ballen over gjerdet og noen eller noe kaster den tilbake. Jeg har en omverden som svarer på mine intervensjoner. På denne måten kan jeg spørre naturen, og naturen svarer. Dette er empirien jeg kan forholde meg til, og det er jo egentlig bare den som er relevant i forhold til rasjonaliteten. Det er vel egentlig dette Immanuel Kants kopernikanske revolusjon går ut på. Jeg tenker et godt navn på det er empirisme. Empirisme kan kanskje defineres som en antagelse at det sannsynligvis finnes en virkelighet der ute som vi aldri kan nå tak i og som man kan fantasere om. Men i forhold til eget liv og livskvalitet er det kun empirien som gjelder. Det er motivasjonen for å dyrke den empiriske tilnærmingen til all kunnskap. Den naturlige tilnærming til realisme idealet er vitenskapen.