Realisme

For meg handler realisme om å søke kunnskap om det som er. Idealet er å komme nærmest mulig den reelle virkelighet som den er, mest mulig ufarget av våre egne mentale briller. Jeg har imidlertid utviklet en erkjennelsesteori som konkluderer med at dette idealet er umulig i forhold til alt som ikke direkte kan observeres i mitt eget mentale univers. Men en pragmatisk tilnærming kan kanskje kalles for psaudorealisme. Den handler ikke om å knekke koden i forhold til den reelle virkelighet, men heller søke å utforske verden, som den fremstår for meg rent empirisk. Jeg kaster ballen over gjerdet og noen eller noe kaster den tilbake. Jeg har en omverden som vekselvirker med mine intervensjoner. På denne måten kan jeg spørre naturen, og naturen svarer. Dette er empirien jeg kan forholde meg til, og det er jo egentlig bare den som er relevant i forhold til rasjonaliteten. Det er vel egentlig dette Immanuel Kants kopernikanske revolusjon går ut på. Jeg tenker et godt navn på det er empirisme. Empirisme kan kanskje defineres som det utgangspunkt at det finnes en virkelighet der ute, at det er sammenheng mellom denne virkeligheten og signalstrømmene som når mitt sanseapparat. Samtidig opprettholdes erkjennelsen av at virkeligheten som den er i seg selv er utilgjengelig. Det er ikke bare en ærlig erkjennelse, det gir også en åpenhet, og ydmyket. Det er mye modenhet i å skolere seg i at: vi vet ikke alt. Det inspirerer igjen både vår kreativitet og fantasiens flukt. Det er slik fruktbare tanker blir til.

Men i forhold til praktisk liv og livskvalitet er det kun empirien som gjelder. Det er motivasjonen for å dyrke den empiriske tilnærmingen til all kunnskap. Den naturlige tilnærming til realisme idealet er vitenskapen.

Det er vesentlig å erkjenne at søken etter å forstå og handtere empirien, er en fellesmenneskelig egenskap. Vi kan gjerne kalle empirien for virkeligheten, selv om det er viktig for vår ydmykhet og nysgjerrighet at vi beholder distinksjonen. Men mest av alt så representerer empirien en fellesmenneskelig referanseramme for vår forståelse av verden. Og den er uavhengig (objektiv) av den enkelte av oss. Vi kan ikke definere virkeligheten, vi kan bare erkjenne den, og ha vilje til å bøye oss for de svar naturen gir. Det er en vesentlig del av den vitenskapelige grunnholdning.