Refleksjon angående det naturlige språk

Se også her.

Med det naturlige språk mener jeg alle språk som er naturlig utviklet i menneskesamfunn over mange generasjoner.

Hovedkonklusjonen er at det naturlige språk har et meget stort potensial for forvrengning og dermed misforståelser, og at dette potensialet øker med kompleksitet og abstraksjon i det budskapet som forsøkes gjengitt. Det er vesentlig å forstå at selv skriftlig tekst er gjenstand for forvrengning, eller sagt på en annen måte: begrepene er elastiske og det gir mottaker muligheten til å lese sin egen forforståelse inn i teksten.

Lærdommen av dette er:

1)      At man skal ha en ydmyk holdning til egen virkelighetsoppfatning. All kunnskap er beheftet med sannsynlighet. Min tommelfinger regel er at vitenskapelig kunnskap har noe høyere sannsynlighet, men at ingenting er hundre prosent.

2)      I forbindelse med dialog/diskusjon er det av avgjørende betydning, for den gjensidige forståelsen at man bruker analytiske verktøy, slik som å undersøke hverandres oppfatning av diverse begreper (dette gjelder selvsagt i dialoger hvor man har frigjort seg fra konkurransemodus)

3)      Noen mennesker kan være «mindblind» på dette området. De kan ikke skjønne at det kan være mulig å misforstå et budskap når de hørte alle ordene helt klart og tydelig. Det vil si de har ikke et bevisst forhold til feilbarligheten av egen fortolkning av det de hører.

Den rent teoretiske basis for dette oppsummerer jeg i følgende punkter:

1)      Bygger på den oppfatningen at språket har utviklet en balanse mellom to motsetninger: effektivitet på den ene siden og presisjon på den andre siden. Dette bygger igjen på antagelsen om at jo mer presisjon et språk har, jo lavere effektivitet (effektivitet= hvor mye innsats som må til for å formidle et budskap).

2)      Det naturlige utvalg favoriserer det effektivitets/presisjonsnivået som til enhver tid har gitt best reproduksjonsmessig suksess.

3)      Enhver informasjonsutveksling består av en signalstrøm og en protokoll eller fortolkningsnøkkel(fortolkning).

a.       Forutsetningene for at et budskap skal kunne bevares uforvrengt gjennom en informasjonsprosess er at:

                                                               i.      At signalene ikke er forvrengte.

                                                             ii.      At det er absolutt samsvar mellom protokollene hos sender og mottaker (koding/fortolkning).

                                                           iii.      Tilgjengelige ressurser til å benytte på fortolkningsprosessen.

b.       I forhold til det naturlige språk er protokollen aldri presis og veldefinert. Jo mer abstrakte begreper desto større individuelle avvik.

c.       Jo flere ledd budskapet passerer gjennom, desto større forvrengning, mens parallellisering av informasjonen gir lavere forvrengning.

4)      Eksempler på kunstige språk: Matematikk, dataspråk, kommunikasjon mellom elektroniske enheter osv. Problemet med presise veldefinerte språk er at det krever veldig mye å få sagt noe. Jo mer presisjon, desto mer må til for å kunne beskrive noe.

5)      Dette er ikke noe jeg har funnet på. Allerede i oldtiden ble filosofer som Sokrates og Platon klar over det naturlige språks store svakheter. For å komme rundt dette ble de veldig opptatt av å definere begreper (Øke presisjonen, dvs. kvaliteten på protokollen). I dag har dette utviklet seg til enorme Encyclopedia som ingen kan ha full oversikt over.

6)      Konteksten definerer ofte hvordan et utsagn skal forstås. Dette påvirker det som jeg i informasjonsforvrengingsteorien kaller for protokollen. Det vil si ordene er oppfattet men man tar feil i hva som skal legges i det.

7)      De fleste ord i språket er paleo-konstruksjoner. Det betyr at de ikke er laget av noen som hadde behov for et ord, tenkte ut ordlyden og deretter definerte meningen. Det finnes nok mange ord som er blitt til på denne måten. Men de fleste ord er blitt til som følge av en utviklingsprosess over mange generasjoner. Så kan det skje, langt senere et noen forsøker å definere ordet. Da skjer det gjerne i henhold til hvordan man oppfatter at ordet blir brukt. I sum betyr dette at språket ikke er et helhetlig velstrukturert system, som noen har tenkt grundig gjennom og satt i produksjon. Og det åpner selvsagt for utallige muligheter for feil og mangler ved språket. Med feil og mangler, så mener jeg språkets evne til å formidle entydig kommunikasjon mellom mennesker, og evne til presis beskrivelse.

8)      Ord kan defineres som elementer i et system som fungerer som koding og dekoding av en talestrøm. Om vi benytter ip-teorien, så har ordene sin plass i fortolkningsnøkkelen, som benyttes både til koding og dekoding av språket. Vi innser også at kvaliteten på kommunikasjonen styres av samsvar mellom nøklene til avsender og mottaker. Avvik, betyr at vi forstår ordene forskjellig. Det forvrenger budskapet. Det betyr ikke et det finnes noen «gudegitt» fasit på hva ord betyr. Det vi kan lære, er at den beste forutsetning for forståelse av tale eller tekst, er at man kommuniserer med hverandre, også på metanivå, altså hva vedkommende legger i begrepene som blir brukt.

9)      Språket har ingen naturlig felles referanseramme.
Jeg har tidligere vært inne på et grunnleggende problem med definisjon. Det er at begreper vanligvis defineres ved hjelp av ord. Men da må ordenes som defineres, selv defineres av andre ord, osv. Vi ser at dette kommer vi ikke ut av. Problemet er såkalt rekursivt. Det vil si at det inneholder seg selv. Jeg har kun kommet opp med en mulig vei ut av dette. Det er å bruke en såkalt ostensiv definisjon. Det er å peke på det objektet ordet refererer. Men vi innser at det har begrensinger fordi man ikke kan gjøre dette med abstrakte begreper.

 

Refleksjonen om det naturlige språk fungerer for meg som den viktigste forklaringen på at vi har på tusenvis av kirkesamfunn med hver sin teologi (ofte svært motstridende) som alle har utgangspunkt i den samme Bibelen. Vi ser det samme også innenfor Islam.

Innenfor jus og lov-tolkning ser vi noen av de samme problemene. Advokater kan jo leve av å vri og vrenge på lovtekster. Veldig ofte handler det om begreper som enten er uklart definert, eller ikke definert i det hele tatt.

Innenfor retorikk utnyttes jo dette daglig. En kamerat av meg er svært urolig over de mange feil som begås på norske sykehus med dødelig utfall (over 3000 årlig pr 2012). Han mener at de øverst ansvarlige er skyldige i drap. Dette kan han si fordi han ikke har reflektert over hva som egentlig definerer begrepet «drap».  Det holder jo ikke mål å karakterisere dette som «Drap» i juridiske termer. Men rent retorisk har det sterk påvirkning.

 

Om språk, tenkning og virkelighetsoppfatning

Jeg tenker at utviklingen av symbolspråk har gitt mennesket en kognitiv «superboost». I det ligger det at, selv om de mentale ressursene ikke er så forskjellige for mennesker og dyr, så er den kognitive forskjellen formidabel. Kanskje mangedobler vi vår mentale kapasitet flere ganger som følge av språket. Det er flere grunner til dette. For det første handler det jo om kommunikasjon. Her åpner det seg jo en helt ny verden i forhold til vår evne til å utveksle tanker og ideer. Dette, i seg selv, er nok til å gi det jeg kaller for en sosial multiplikasjonseffekt. Men dette er bare halve historien. For det andre poenget er at språket gir en helt annen kvalitet på selve tenkeevnen. Selv om mesteparten av vår tenkeevne befinner seg på det språkløse planet tenker jeg at språket åpner helt nye muligheter til å bygge omfattende komplekse tankestrukturer. Og sannsynligvis foregår en stor del av våre bevisste resonnementer ved hjelp av språk. Vi fører en indre samtale. Via begrepene har språket en høy plastisitet. Sannsynligvis bygger begrepene seg inn sammen med vår virkelighetsoppfatning og nærmest definerer denne. Rekkevidden av akkurat dette er sannsynligvis enda ikke allment forstått. Jeg sier det ofte slik at vi forstår all informasjon ved hjelp av vår egen forforståelse. Og denne forforståelsen handler i høy grad om tankestrukturer bygget opp ved hjelp av begreper. I dette ligger det faktisk at intellektuell eller mental utvikling regelrett forutsetter språklig utvikling. Den som eier begrepene eier også «sannheten». Den som definerer språket definerer gjerne også virkelighetsoppfatningen. Jeg tenker at dette faktisk går så langt at det også handler om kulturutvikling. Dersom ikke språket utvikler seg, så vil heller ikke kulturen utvikle seg. Derfor tar jeg avstand fra et hvert forsøk på konservering av språket eller at det normeres. Det er også vesentlig at vi ikke overlater til en liten elite av professorer å styre denne utviklingen. Idealet kan kanskje oppsummeres med Arthur Arntsens utsagn i «Den fordømte nordlendingen». «Når nordlendingen mangla ord, så satte han seg ned med kjøkkenbordet og laga dem». Det er da også denne type refleksjon som ligger til grunn når jeg tar meg den frihet å reflektere over mange begreper og å bygge videre på dette i min videre mentale utvikling.

Det gamle og det nye språket

Kanskje kan man med, utgangspunkt i denne refleksjonen, sortere språkets funksjon inn i to kategorier:

1)      Signalspråket (Det gamle språket)
Ved hjelp av signalspråk utfører men «språkhandlinger». Språkhandlinger er signaler som fungerer som sosiale handlinger. Man kan varsle, skremme, lokke, advare, kommandere osv. Alt dette skjer ved hjelp av signalspråk. Vi mennesker har på ingen måte lagt dette signalspråket bak oss. Tvert imot er det nok mer videreutviklet, etter hvert som vi har utviklet ordforråd for dette. Vi har utallige eksempler på dette. Banning er kanskje det mest synlige eksemplet. Men vi har også en rekke karakteristikker, personangrep, hån, tilbedelse, kanskje også sang. Alfa-språket er typisk språkhandlinger. Alfaer resonnerer ikke, de karakteriserer, kommanderer, skremmer, roser, belønner og sanksjonerer. Språkhandlinger karakteriseres ved korte enkle setninger. De forstås umiddelbart, uanstrengt og intuitivt. Vår tids Donald Trump er et utmerket eksempel på kommunikasjon som preges av språkhandlinger.
Det er også verdt å bemerke at vi selvsagt har beholdt en del av vårt ordløse signalspråk. Vi hyler, brøler, advarer, gråter og ler. Alt dette er levninger fra vår pre-humane fortid.

2)      Symbolspråket (Det nye språket)
Symbolspråket handler om informasjonsutveksling og det å tenke sammen. Vi mennesker elsker å føre likeverdige samtaler med hverandre. Vi tenker ofte at mye av dette er informasjonsutveksling. Men jeg tenker også at det har vel så mye å gjøre med en utvidet form for tenkning. Vi mennesker tenker jo utmerket ved hjelp av indre dialog, men så tenker jeg at vi har en fantastisk egenskap i det å kunne tenke sammen. Det nye språket krever den nyutviklede frontal-cortex, som er pannelappen. Da er vi over på det såkalte system 2, som er anstrengende og krever mer av oss. Det å tenke sammen krever også åpenhet. Dermed krever det også et sosialt klima som er kompatibelt med dette.

 

Talespråket kan høstes for informasjon på flere nivåer

Refleksjonen over, som handler om det gamle språket, som er signalspråket og det nye språket som er symbolspråket, kan tas langt videre. For idet vi oppdager at i vanlig tale, så ligger det mer enn bare ord, så begynner vi å bli oppmerksom på hvor rik denne signalstrømmen er på nyttig informasjon. Min kone er fra Thailand. Ofte ser hun thailandske såpeserier på Youtube. Jeg skjønner bare få thailandske ord. Men det hender jeg sitter og ser sammen med henne likevel. Selv om jeg misser på sentrale deler av den signalstrømmen, så plukker hjernen min opp informasjon likevel. Det er den dype signalinformasjonen i talen. Ofte går det på følelser. Jeg skjønner sinne, sorg, glede latter, utskjelling og ofte oppfatter jeg rangeringsforholdet mellom aktørene. Det er fordi at min hjerne høster informasjon, fra forhold som stemmens volum og frekvens. Høyt volum antyder opphisselse, og her ligger nok mer i dette, for hjernen oppfatter jo også sinne. Kanskje handler dette både om kroppsspråk, ansiktsuttrykk osv. Men selv om jeg bare hørte, men ikke så, vil jeg kanskje kunne oppfatte forskjellen på sinne, frykt eller glede. I forhold til frekvens ligger det også informasjon. Et menneske som senker frekvensen i sin tale, dominerer. Det motsatte, en stigning i frekvensen er nok mer uklart. Vi gjør jo dette når vi snakker med små barn. Kanskje signaliserer det vennlighet. Poenget er uansett av i her har et dypere lag i talespråket, som er universelt, og som hjernen naturlig høster av, uavhengig av språk.

Men det stopper ikke der. Når det kommer til ord, finner vi flere lag med informasjon. Jeg har ved flere anledninger nevnt banning, som en slags mellomting mellom signalspråket og symbolspråket. Banning formidler følelser på en sterkere og mer direkte måte enn andre følelsesladde ord. Men uansett har vi altså her, som en forlengelse av det gamle signalspråket, også en del av symbolspråket som formidler følelser. Så har vi et lag som handler om identitet. Det mest påfallende er dialekter. Når vi hører folk på TV, eller snakker med fremmede, så vil vi umiddelbart kunne vite omtrent hvor vedkommende har vokst opp. Noen av oss er selvsagt flinkere til dette enn andre. Men uansett er det utrolig sterke markører i språket som avslører talerens lokale tilhørighet.

Så har vi enda et lag, som handler om sosiale klasser og subkulturer. Det har jeg vært inne på her. Identifikasjonen på subkulturer går delvis på utvalg og bruk av begreper, men også på nyanseforskjeller i dialekten. Vi må huske på at sub-kulturer er noe vi kan se og oppfatte fordi de har avgrensinger og er identifiserbare. Det betyr også at det eksisterer sosiale barrierer, som kapsler dem inn. Og selv om disse barrierene bare er delvis isolerende, så kan det være nok til å skape et kulturelt ekkokammer som begynner å leve sitt eget liv. Og nettopp slike isolerings mekanismer er nok til at også språket begynner å ta en egen retning. Min hypotese er da at subkulturens kollektive tenkning skjer i nær vekselvirkning med utvikling av språket. Når så prosessen får pågå lenge nok, så blir etter hvert språkforskjellen mot omverdenen også merkbar. Det forteller jo igjen at språk og tenkning, særlig den kollektive, er to sider av samme sak. Dette handler jo ikke bare om sosiale klasser, det handler også om fagmiljøer, og ikke minst kulturelle sorteringer på alder. Her finner vi at barnekulturer, tenåringskulturer, unge voksenkulturer og eldre-kulturer, alle har sine språklige markører.

Men alt dette er stort sett ukontroversielt. Det er noe vi alle kan observere. Det store spørsmålet er om det er mulig å høste enda mer informasjon ut av dette. Språkets overflate handler jo om kommunikasjon mellom mennesker. Jeg har et budskap. Jeg koder det i ord, og setningene flyter ut. Det ideelle da er jo at mottakernes dekoding skal ende opp med det samme budskapet som jeg ønsket å formidle.

Men selve kodingen av språket er jo en svært kompleks prosess, som krever høy kognitiv kapasitet. I forhold til tale, skjer jo mesteparten av dette ubevisst. Når vi skriver vil nok innslaget av bevisst prosessering være større. Individets evne til å formidle, avhenger av ordforråd, av sosial kompetanse, av egen innovasjonsevne og forståelseshorisont. Alt dette er jo fasiliteter som knyttes nært opp til individets personlighet. Dermed er det åpning for ideen om at individets tale ufrivillig også kommuniserer mer enn bare overflaten og de lagene vi hittil har snakket om. På samme måten som lydbølgene fra et jordskjelv kan fortelle oss en hel del om jordens indre, så kan kanskje individets tale åpne for en innsikt om individets indre ubevisste liv. Med andre ord snakker vi om hypotesen om at vårt talespråk også forteller underliggende, ubevisste historier om individets indre liv. Da er vi inne på psykologi. Vi snakker altså om at det finnes et ubevisst psykologisk lag i vårt naturlige språk.

Jeg tenker at denne grunnleggende ideen er fundamental for psykologiens eksistens, ja kanskje også filosofi. Det er åpenbart at når vi snakker, så er selve talen bare toppen av et isfjell i forhold til de prosessene som ender opp med å produsere talen. I vårt bevisste mentale landskap har vi selvsagt et nettverk av visjoner, elementer, momenter osv. som vi forsøker å dra ut essensen av og formulere i et språk, som forhåpentlig vi gjør sin nytte i form av å formidle budskapet. Selvsagt erfarer vi alle at det budskapet som forlater vår munn, aldri kan bli fyllestgjørende i forhold det store hav av visjoner og flyktige tanker, og glimt, som farer gjennom oss idet vi produserer. Mye av dette ligger og vaker i bevissthetshorisonten. Glimtet glemmes like fort som det kom opp. Noen ganger må vi mentalt bråsnu, fiske tak i det, dra det opp, evaluere det og utvikle det til et viktig poeng. Det er nærliggende å anta at her er det mye som kan ligge under, og påvirke, det som skjer uten at bevisstheten blir oppmerksom på det.

Så det er god grunn til å anta, at på samme måte som vi ubevisst bruker tonefall, stemmeleie, ansiktsuttrykk, og kroppsspråk så inneholder selve måten vi bruker språket på, også informasjon, om det ubevisste. Selvsagt er det mange som kunne vært svært interessert i dette. For eksempel politiavhør, eller innenfor næringsliv eller politikk, hvor man på denne måten kunne få adgang til å kikke hverandre i kortene. Men la oss først fokusere på oss om psykologien. Sigmund Freud kalte jo drømmene for kongeveien til det ubevisste. Og han la jo mye arbeid i å utvikle metodikk for stabil fortolkning av dette. Senere la han mer vekt på dialogen, og hva pasienten ubevisst lekket av informasjon, gjennom dette psykologiske laget. I forhold til drømmetydning, så tenker jeg at vi i dag, innser at vi nok kan komme med mye kreativ fortolkning, men at det mangler på en universell metodikk som kan stabilisere dette. Kanskje kan det sammenlignes med horoskoper, og det å lese i «kaffekoppen».  For sannsynligvis er produksjon av drømmeopplevelser svært individuell, symboleringen er plastisk, og prosessene som skaper dem handler både om fantasi og følelser.

Kanskje er psykologisk fortolkning av språk befengt med vel så store problemer. Finnes det f.eks. to psykologer som ville tolket mine fortellinger likt? Jeg tviler på det. Jeg begynte med fortolkningen lydene fra jordskjelv. Men dette bygger på nitide eksperimenter, observasjoner og verifiseringer. Noe lignende finnes ikke innen psykologien. Og det vil heller ikke eksistere før vi har en langt mer finmasket forståelse av hjernens strukturer, samspill og signalering, enn det vi har i dag. Vi nærmer oss å kunne studere tankevirksomheten, objektivt. Og det har selvsagt store potensialer. Men foreløpig er vi langt fra å kunne lese prosessene detaljert nok til å kunne utvikle teorier om dette.

Dette gjør at spekulativ psykologi, anvendt på denne måten, er et tveegget sverd. Faren for at troen på dette skal kunne medføre overtolkninger, ja, regelrett sosiale defineringer og stemplinger er overhengende. Det skjer sannsynligvis i stor stil i vårt samfunn i dag.

Fra gammelt av vet vi at stat og myndigheter har benyttet seg av psykologi til å stemple og kvitte seg med sosialt brysomme personer. Kanskje en slik metode, hvor psykologen opptrer som en slags sakkyndig, i samme rollen som en spåmann i gamle dager, representere en fristelse selv for vår tids makteliter til å stemple enkeltpersoner man ikke liker. Det handler jo kun om å løfte frem slike spekulative teorier, gi dem legitimitet, og deretter benytte psykologer til å tjene statens interesser. Da snakker vi ikke nødvendigvis om at personer lar seg underkaste undersøkelse. Det holder med flik av tekster som vedkommende har produsert.

Innenfor filosofien finner vi en egen variant av dette. Det er Jaques Derridas metode for dekonstruksjon av tekster. Dette hører inn under den samme paraplyen, fordi metoden, fullstendig ignorerer det øverste laget i teksten, nemlig det som bærer forfatterens budskap. Metoden befatter seg ikke med budskapet i teksten, men underliggende strukturer som påviser at den er inkonsistent, ustabil og har innebygde rangeringer som avslører dominante holdninger. Dette har jeg skrevet mer om her.