Religionens opprinnelse

Ut fra en ren evolusjonistisk livsanskuelse oppfatter mange at selve eksistensen av det religiøse i oss mennesker må være et problem.  Mer enn 80 % av alle mennesker har en eller annen form for religiøs tro. Fenomenet opptrer i alle folkeslag, i alle kulturer, på tvers av sosiale lag, på tvers av intelligens og sosial status. Det religiøse kan kjennetegnes med at mennesker tenker og handler med utgangspunkt i en virkelighetsoppfatning som strekker seg langt utover den kunnskap som er ervervet gjennom rasjonell erkjennelse. Med utgangspunkt i modellen for rasjonelle beslutninger burde konklusjonen være at kvaliteten på beslutninger basert på en ikke-realistisk virkelighetsoppfatning går ned. Dette skulle igjen medføre flere feilvalg og dermed oftere negative konsekvenser for den religiøse. Dermed kunne man anta at det naturlige utvalg etter hvert ville fjerne denne egenskapen. Men dette stemmer ikke med hva vi observerer. Hvordan kan dette forklares? Hvordan kan dette ha oppstått? Hvorfor er det så utbredt? Er religion noe som er tillært eller påtvunget menneskekulturen eller er den oppstått som følge av tilbøyeligheter vi alle har, som en del av menneskenaturen?

Vi skal se på to hypoteser som utfyller hverandre:

1.       Det sosiale spill er ikke basert på rasjonell kunnskap

2.       Religionen er en nødvendig bivirkning av en eksplosiv rask evolusjon av menneskehjernen

 

Det sosiale spill.

Sosialt samspill er et fenomen man ser hos alle flokkdyr. Følgelig er de funksjonene i hjernen som styrer dette ikke bare rasjonelle fornuftsbaserte mekanismer. Hos oss mennesker har spiller de rasjonelle mekanismene selvsagt en betydelig rolle. Likevel er de grunnleggende drivkreftene bak det sosiale samspill, mekanismer sementert gjennom mange millioner år, uten innflytelse fra språk og rasjonalitet.
Med utgangspunkt i det sosiale samspill utvikles naturlig også det sosiale spill.  Mennesker som forsøker å basere det sosiale spill på fornuft og rasjonell analyse, vil raskt bli tapere.  Og nettopp religion er en vesentlig del av det sosiale spill, og suksessen er ikke basert på rasjonell virkelighetsoppfatning, men mer på tilslutning til fellesskapets virkelighetsoppfatning. Fellesskapets virkelighetsoppfatning danner et bakteppe av forestillinger, tradisjoner og verdier som påvirker rammene for det sosiale samspill. Følgelig vil individer med avvikende virkelighetsoppfatning, og som gir uttrykk for det, tape i det sosiale spill, selv om deres forestillinger skulle være mer realistisk basert. Sannsynligvis vil mange forstå at fellesskapets virkelighetsoppfatning ikke holder mål, men også oppfatte at det lønner seg å understøtte denne likevel, nettopp fordi de skjønner at den sosiale kostnaden ved å avsløre egen virkelighetsoppfatning kan bli betydelig. Individer som utrykker avvikende oppfatninger, avslører samtidig en naivitet i forhold til det sosiale spill med de sosiale omkostninger dette medfører. Med i denne prosessen hører det også at religionen etter hvert inngår som en del av elitens maktbase. En utfordring, eller trussel mot fellesskapets religion, vil følgelig også være en trussel mot eliten, med de sanksjoner det kan medføre. Følgelig forsterkes og sementeres felleskapsoppfatningen gjennom en rekke selvforsterkende mekanismer.
Et vesentlig element i det sosiale spill er forholdet dominans/underkastelse. Individer som ikke finner sin plass i toppen av hierarkiet har behov for alternative strategier. De alternative strategier handler om evne til underkastelse. Ofte er dette en langt bedre strategi enn kampen mot en overmakt man aldri kan overvinne. Gjennom forskjellige underkastelsesstrategier oppnås allianser med de sterke kreftene og man unngår provokasjoner som kan medføre angrep. En rekke elementer i religionen har paralleller med dette. Vi har ofring, vi har tilbedelse, vi har beundring, og søking etter gudenes beskyttelse og velvilje og vi har frykten for gudenes vrede. Sannsynligvis snakker vi ikke om tillærte tilbøyeligheter her, men om reelle medfødte tilbøyeligheter.  Bivirkningen er at samme type tilbøyeligheter kan utløses i forhold til en usynlig makt.

En vesentlig faktor til må nevnes: Det finnes neppe en større inspirasjonskilde til kunsten enn religion. Samtidig er kunsten en vesentlig del av det sosiale spill. Kunnskap og talent for kunst kan ofte få svært gode levevilkår innenfor religiøse rammer. I min refleksjon om religionstilknyting nevner jeg fire forhold som knytter mennesker til religiøse samfunn. I forhold til det sosiale spill er det den sosiale og den euforiske som slår inn her. På flere måter kan våre «religiøse» tilbøyeligheter slå inn og forsterke sosiale mekanismer. For eksempel forestillingen om en gud som ser deg, kombinert med en moral om å la fellesinteressene komme foran egeninteressen. Dette kan dempe øyentjeneriet. Man deler mer med hverandre og blir mer generøse innad i gruppen[1]. Jeg er klar over at dette resonnementet ligger svært nær gruppeseleksjon, som ikke nødvendigvis er en gangbar evolusjonær forklaringsmodell. Jeg reflekterer mer rundt denne problemstillingen her.

 

Religionen er en nødvendig bivirkning av en eksplosiv rask evolusjon av menneskehjernen

Utenom menneskearten er det kun neandertalerne som kan antas å ha hatt en form for religiøs atferd. Funn av neandertalergraver antyder ikke bare at neandertalerne begravde sine døde, men også at den døde fikk med seg gjenstander. Dette kan tolkes i den retning at også neandertalerne har hatt ideer om et liv etter døden[2].

Dette gir en antydning om at utvikling av religiøse egenskaper kan være et universelt fenomen dersom den intellektuelle kapasiteten overstiger et gitt nivå.

Dersom vi overhodet skal kunne spekulere på en forklaring må resonnementet over, om at religionen virker som en hemsko, fordi den korrumperer beslutningsprosessen, oppgis. Andre observasjoner kan kanskje være med på å tilbakevise denne teorien. I samfunnet kan vi overhode ikke observere tendenser til at religiøse klarer seg dårligere. Tvert i mot. Det finnes f. eks forsikringsselskaper som gir billige forsikringer til kristne fordi det viser seg at kristne er utsatt for færre ulykker enn gjennomsnittet. Måler vi sammenheng mellom suksess og religiøsitet vil vi neppe finne noen stor sammenheng.

En vei til forklaring kan være å finne i å studere religionens virkning, på enkeltindividet, i det sosiale miljø, i kulturen og i samfunnet. Karl Marx kalte religionen for «opium for folket». Sannsynligvis lå det nok en hel del refleksjon bak det utsagnet.

I sine første leveår er det lille menneskebarnet totalt avhengig av foreldrenes omsorg. Allerede på dette stadiet dannes oppfatningen om at foreldrene er allmektige, allvitende, og oppdragende. Men barnet lærer seg fort en ting til: barnegråten, som i utgangspunktet er en ren refleks, blir mer og mer brukt bevisst, som virkningsfulle forsøk på å påvirke foreldrene. De elementene vi ser her i forholdet barn foreldre har åpenbare paralleller til de fleste religioner, som for eksempel:

1.       Ideen om at det finnes krefter langt større, og mektigere enn meg selv

2.       At disse maktene (en eller flere) vet alt, ser hva jeg gjør, og liker eller misliker dette

3.       At det går an å påvirke dem ved forskjellige handlinger

4.       At de kan gi meg omsorg og beskyttelse

5.       At de kan straffe eller belønne

6.       At de er perfekte eller fullkomne

7.       At de har en spesiell omsorg for meg.

Fra barnet er seks/syv skjer det en gradvis utvikling hvor disse forestillingene om foreldrene brytes langsomt men sikkert ned. Samtidig våkner bevisstheten om døden, ulykker, sykdom og alt som gjør livet utrygt og usikkert. Hjernen hos vår art har nådd et nivå som gjør at tankens kraft alene er i stand til å fremkalle frykt og stressreaksjoner. Sett i evolusjonens tidsperspektiv har hjernen utviklet seg med rekordhastighet. Sannsynligvis er det seksuell seleksjon som har vært hoveddrivkraften her. Kjente følelsesreaksjoner som frykt, sult, sinne, seksualitet, kjærlighet og hat, finnes igjen hos alle høyerestående dyrearter. Men hos dyrene var det kun inntrykk fra sanseapparatet som kunne utløse disse reaksjonene. Hos mennesket er tanken alene i stand til å gjøre det samme. Denne kombinasjonen er det kraftigste redskapet for kreativ skaperkraft som naturen har kommet opp med. Men mekanismen er ikke uten bivirkninger.

Når barnet mister troen på at foreldrene er allmektige, samtidig som det oppdager alle farene i verden, er dette en av hjerneutviklingens bivirkninger. Stress og frykt setter kropp og hjerne i beredskap, enten for kamp, eller for å flykte. De mer primitive deler av hjernen (Amygdala) overtar, hjerterytmen øker, fordøyelsen stopper opp osv. Det er opplagt at dersom dette blir normalsituasjonen går det kraftig ut over yteevnen, både fysisk og psykisk. Mennesket må altså lære seg å håndtere frykt, stress og bekymringer, skapt av fornuftens evne til å simulere alle mulige og umulige faresituasjoner. Konsekvensen av at dette ikke skjer kan bli sykdom og eller dramatisk tap av intellektuell kapasitet. Til dette formål er religionen et egnet redskap. Religionen gir hjernen den nødvendige ro til å kunne fungere optimalt på tross av alle bekymringer. Enkeltmennesker får klokketro på at ritualer og gjenstander, eller et nært forhold til Gud, eller Buddha, eller presten er med på å gi dem flaks og beskytte dem mot all verdens farer. Det er jo faktisk slik at de fleste bekymringer, hjernen er i stand til å oppkonstruere, blir det ingenting av. Energien er bortkastet. Følgelig kan de fleste ha mye større gevinst på religion, enn kostnaden. Dette gjelder selvsagt den naturlige folkelige religionen. Eliten har svært ofte, opp gjennom tidene, tatt tak i religionen og skapt noen av de kraftigste maktmekanismer mennesker kan rå over i det sosiale samspill. Man da er vi over på religionens bivirkninger og det er en annen debatt.

Konklusjonen på dette er at religionen er i stand til å gi oss trygghet. Reelt sett er tryggheten falsk, men den religiøse evner det kunststykket, å undertrykke denne tvilen fullstendig.   Religionen blir en del av virkelighetsoppfatningen. Dermed kan bekymringer og usikkerhet legges dødt, og den troende blir i stand til å bruke all sin mentale energi til de daglige utfordringer. Han presterer mer, har mer mot, mer selvsikker, og han blir en vinner i det sosiale spill. Han blir et eksempel for andre. Religionen sprer seg.  I min refleksjon om religiøs tilknytning vil den intellektuelle og den depressive dimensjonen ha sitt utspring i den utviklingen jeg har skissert her. Dette henger sammen.

 

 

 



[1] I serien Through the Wormhole med Morgan Freeman er det en episode med navn Did We Invent God? Hvor det dukker opp flere forskere som avdekker interessante mekanismer i oss som peker i retning at vi har slike tilbøyeligheter.

[2] Dette er påstander som det før var enighet om, men som det i dag er sådd tvil om. Det kan dreie seg om overtokninger.