En dag jeg rotet rundt i mine gamle dokumenter kom jeg over et brev jeg en gang skrev til min menighet, adventistsamfunnet. Det var faktisk en utmelding fra menigheten. Jeg legger vekt på at grunnen til utmeldingen ikke har med personlige motsetninger å gjøre, men at jeg rett og slett ikke lengre deler det adventistiske livssyn. Det var en udramatisk utmelding som det ikke ble noe særlig støy av. Jeg var en usynlig person i menigheten og min utgang var vel omtrent like usynlig. Det var vel heller ikke ukjent at ikke var helt med. Jeg kan huske at det føltes veldig befriende å komme ut av dette. Men samtidig hadde jeg vært igjennom en prosess. Jeg vil ikke kalle det for en tung prosess, tvert i mot, det hadde vært en morsom og mentalt innbringende prosess. I dag kan jeg trygt si at min oppvekst innenfor adventismen har gjort meg til et mentalt rikere menneske. Det å gjennomleve alle disse intellektuelle spenningene, innenfor menigheten, mellom trossamfunnet og opp mot vitenskapen vekket min nysgjerrighet. Og selv med et elendig utgangspunkt, sånn rent skolemessig, så har denne nysgjerrigheten tatt meg med på utallige reiser i eget og andres mentale universer. Det har i seg selv har gitt mitt liv en mening.
På min vei ut av Adventistsamfunnet var jeg også nysgjerrig på hva det var i meg selv som egentlig drev meg ut og bort. Jeg var også nysgjerrig på andre som tok den samme veien. Men ble overasket over at ikke alle hadde det på samme måte som meg. Min observasjon av meg selv var at min tilhørighet hovedsakelig baserte seg på det intellektuelle. Som tvilende troende hadde jeg en forståelse og en virkelighetsoppfatning som særlig var fasinert av de Bibelske profetier, av verdenshistorien og det Bibelske verdensbilde. Jeg trodde at jorden var skapt på 7 dager for ca. 6 tusen år siden, at det hadde vært et syndefall og en syndeflod. Jeg trodde at det hadde vært en språkforvirring som hadde spredt menneskene utover jorden og at all isen i Arktis og Antarktis og på Grønland var vann som var frosset like etter syndefloden. Jeg var fasinert av funn på Svalbard som viste at der en gang hadde vært tropisk klima Det tok jeg som en bekreftelse på at det en gang hadde vært en paradisisk jord med fantastisk klima over hele kloden. Jeg var fasinert av Bibelske profetier om verdenshistorien som faktisk stemte. Jeg var fasinert av tanken på at det nå nærmet seg slutten og på mulighetene for å kunne komme ut i verdensrommet og til himmelen. Dersom det bare er slike intellektuelle forestillinger som knytter inn mot religion er ikke båndene sterke nok. For da står og faller det hele på troverdigheten i disse forestillingene. Mitt fokus var på konstant søken etter vitenskapelig bekreftelse på min tro. Fra barnsben av hadde jeg et ideal om oppriktighet. Etter som jeg vokste til ble jeg mer og mer nysgjerrig på mine forestillingers sanne, ekte troverdighet. Det springende punkt ble etter hvert jordas alder og evolusjonsteorien. Jeg leste mye kreasjonistlitteratur. Men det kunne ikke være nok for et sinn som hadde oppriktighet som ideal. Her måtte det være balanse. Sannheten tåler alt. Jeg følte at jeg måtte kunne mer om vitenskap og evolusjon enn den jevne «troende evolusjonist». Så jeg kastet meg over alt som hadde med slike tema å gjøre. Internt i Adventistsamfunnet var interessen for disse spørsmålene nokså laber. Det måtte «gå galt». De vitenskapelige bevis for et annet verdensbilde ble etter hvert overveldende. På mange måter passet det meg utmerket. For menigheten hadde mye annet å by på enn et foreldet verdensbilde. Her var en moral og en Jesus-dyrkelse jeg overhodet ikke hang med på. Foreldede tradisjoner, konservatisme og sosialt spill taklet jeg dårlig. Og ikke minst var jeg plaget av dogmene om dom og fortapelse. I tillegg til at jeg oppfattet dette som mest sannsynlig til å bli min skjebne så vokste det frem i meg en etisk bevissthet som på ingen måte aksepterte dette.

 

I ettertid ser jeg at all min fokus på dette var drevet av en ting, nemlig forsøket på å komme bort fra tvilen og inn i tryggheten. Den strategien som falt meg naturlig var den intellektuelle veien. Gjennom søking etter kunnskap, forståelse og analyse var jeg stadig på jakt etter bevis, eller i alle fall gode indikasjoner som kunne bekrefte min tro. Det betyr at hoved-tyngden av min religiøse tilknytning stod og falt på intellektuelt baserte oppfatninger.

Min analyse av dette er at jeg har en personlighetstype som kan bindes intellektuelt til religionen, men at dette er langt fra kjernen i den religiøse binding. Ved å observere andre mennesker og forskjellige religiøse fenomener, identifiserte jeg fire forhold som skaper bindinger til religion:

 

1)      Den intellektuelle
Religion tilbyr svar som ellers er utilgjengelige. Hvor kommer alt fra? Hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hva skjer i fremtiden? Hvor går vi når vi dør? Hvordan henger alt sammen? Hvordan ser verden egentlig ut?

2)      Den sosiale
Dette er sannsynligvis den sterkeste av de fire bindingene. Religionen blir en sentral del av de forhold som binder en gruppe sammen. Den drives av behov for tilhørighet, for allianser, sosial status og alt det som hører med i det sosiale spill.

3)      Den euforiske
Begeistringen, ekstasen, musikken, ritualene og all kunsten. Det er midlene som driver massesuggesjonen. Den byr på et vell av ekstase og mulighet for mennesker med kunstnerisk talent og karismatiske mennesker.

4)      Den depressive
Drives av behov for trygghet og trøst. Verden er farefull, sykdom ulykke og død venter rundt neste hjørne. Naturkreftene er nådeløse og uforutsigbare. Mennesket føler behov for at noe som er sterkere enn det selv kan beskytte. Mennesket har behov for en følelse av å kunne beherske eller påvirke sine omgivelser. Min oppfatning er at det er denne drivkraften spiller en vesentlig rolle i forhold til at religion i det hele tatt oppstår som et fenomen i alle menneskesamfunn.

Den intellektuelle handler som sagt om å møte et behov for svar på de store spørsmål. Hvorfor er vi her? hvor kommer vi fra? Hvordan henger alt sammen? Hva er meningen med det hele? De fleste religioner er resultat av et kulturelt livsoverskudd. Det vil si det etablerer seg presteskap, filosofer, munkeordener osv. som ikke bidrar «til mat på bordet», men heller lever på kulturens livsoverskudd og dermed settes i stand til å utvikle det kollektive mentale univers. Over tid og generasjoner vil dette utvikle seg til akademiske miljøer som leverer innsiktsfulle teorier og filosofiske betraktninger som tilbyr folket forestillinger hvor individet plasseres i en større sammenheng. Dette gir mening, svar på de store spørsmål og en forståelse og begrunnelse for moral. Dette intellektuelle felleseie blir i sin tur sementert inn i kulturen i form av religiøs tro, dogmer, filosofiske teorier og tradisjoner. Jeg tenker likevel at denne intellektuelle bindingsmekanismen er den svakeste av de fire bindingene. Det er fordi de fleste mennesker gjør seg ferdig med denne prosessen i løpet av barndom og oppvekst. Man bruker ikke tid og energi på de store spørsmål. Man vet jo svaret. Dermed kan de parkere en ellers ressurskrevende unødvendig mental prosess. Så kan man heller disponere overskuddet på nære utfordringer og det sosiale spill. Der monner innsatsen mest i forhold til personlig suksess.

 

Jeg tenker at den sosiale dimensjonen den kraftigste av de fire bindingene. Sannsynligvis er det sosiale mye sterkere enn de andre. De fleste av oss fødes inn i en religion. Konvertittene er i sterkt mindretall, sannsynligvis langt under 10 %. Årsaken til dette er nok hovedsakelig at den sosiale kostnaden ved å konvertere kan være temmelig høy. Men, når noen først investerer sosial kapital i dette, fungerer dette som et hvilket som helst annet kjøp. Man vil forsøke å forsvare sitt standpunkt med alle midler. Jehovas vitner er som regel veldig upopulære. Ofte kan man høre mennesker skryte av hvor avvisende de er og hvordan de hiver vitnene på dør. Upopulariteten gjør at mennesker må kjempe mer enn med den religiøse overbevisning for å gå inn i gruppen. Det har nok en høy terskel å ta det steget. For det førte betyr det tap av anseelse. Dette blir jo en ekstra belastning i og med at vitnene er forpliktet til å gå ut og blottstille sin tilhørighet for alle og enhver. Den forsterkes også av brudd med øvrige familie og at vitnene ikke kan delta i det sosiale livet på samme måte som før. Ingen bursdagsfeiring ingen julefeiring og ingen feiring av nasjonaldagen osv. Alt dette forsterker medlemmenes allmenne sosiale isolasjon, men det forsterker samtidig samholdet innenfor gruppen.

De sterke båndene som oppstår innenfor gruppen har en lignende effekt andre veien. Å tre ut av gruppen er forbundet med en kanskje enda større sosial kostnad innenfor gruppen.

Innenfor adventistmiljøet har jeg sett mennesker rett og slett full av skam fordi f.eks. partneren velger å gå ut av menigheten, eller at barna ikke blir med. Mange som går ut, ønsker ikke å prate om det. De er flaue og skamfulle.

 

Den euforiske dimensjonen handler om evnen til å bli begeistret av de virkemidlene som er typisk for den religiøse gruppen. Vi mennesker lar oss begeistre av kunst, musikk, karismatiske personer, ritualer, kostymer, dans og massesuggesjon. En tanke jeg har er at personlighet har mye å si for hvilken religiøs gruppe man vil trives i. Om man tar kristne sekter så tenker jeg at f.eks. Adventister og Jehovas Vitner befinner seg i et område med hovedvekt på det intellektuelle. Mens f.eks. Pinsevenner befinner seg på den karismatiske siden. Det «musiske» mennesket går gjerne inn her, mens de mer intellektuelt orienterte gjerne blir Jehovas Vitner. Men det er vesentlig å innse at mennesker med kunstneriske talenter har store muligheter innenfor religiøse grupperinger, der kunsten treffer. Religiøse mennesker ser gjerne kunsten som en del av religionen. Ofte kan det utkrystallisere seg normative forestillinger om hvilken kunst eller musikk som passer inn i den respektive religionen. Personlig var Adventistisenes «seige allsang» og deres til dels fanatiske anti-holdninger til moderne musikk, en av årsakene til at jeg datt av lasset. Deres argumentasjon i forhold til musikk var dårlig fundert og gjorde sitt til at tilliten ble ytterligere svekket. Men jeg observerte også mennesker som ble sugd inn av den samme musikken og den samme høytidelige stemningen. Jeg tenker at dette, for mange, opplevdes som terapi og derfor helt naturlig ble en del av det som tiltrekker mennesker til kirken. Nå er det jo slik at generasjonenes musikksmak forandres over tid. Det tradisjonelle Adventistsamfunnet forherliget musikk fra 1600 tallet og frem til begynnelsen av 1900 tallet. På samme måte som konservative krefter i fortiden forkastet flerstemmig sang, så forkastet Adventistsamfunnet og mange andre kristne grupperinger den moderne musikken og hang seg spesielt opp i «synkoperte rytmer», og det ble en del av en kvasivitenskap som fant all verdens djevelske budskaper ved å lytte til «satan»-musikken baklengs. Problemet med dette er at hver generasjon utvikler en smak for musikk som preger deres tid. På tross av forsøk på skjerming går kulturutviklingen sin gang som en elv som renner. Den kan ikke stoppes og til slutt er menigheten i utakt med omverdenen. Dette kan være en av flere årsaker til at man, i skrivende stund, er en sekt i kraftig tilbakegang og delvis sprekker opp. I de siste årene har en ny bevegelse innenfor samfunnet dukket opp. Den tar opp i seg moderne musikk og er mye sterkere fokusert på de karismatiske virkemidlene. Dette trekker ungdom og det har potensiale til å få i gang veksten igjen.

 

Den depressive dimensjonen handler om trygghetsbehovet. Jeg har hørt om forskning som viser at mennesker som kommer ut for alvorlige ulykker, eller mister noen på dramatisk vis, ofte kommer i en livsynskrise, hvor troen på Gud står i fare. Min personlige erfaring med dette er en opplevelse fra barndommen som gjorde et sterkt inntrykk på meg. En sen høstdag oppdaget jeg at huset til bestekameraten min stod i flammer. Det var god vind og et av soverommene i overetasjen var overtent. Som den naivt troende jeg var, kastet jeg meg ned på kne og bad til Gud om at han måtte stoppe det hele. Jeg var i totalt sjokk. Men ingen hjelp kom fra Gud og brannbilen lot vente på seg i over en time. Huset brant ned til grunnen. Fra den dagen tenker jeg at min tro på overnaturlig hjelp utenfra, skrumpet inn til nesten ingenting. Etter dette ble jeg en svært utrygg person og jeg gjennomgikk nok en alvorlig livskrise helt på egen hånd. De fleste mennesker som ikke utsettes for traumer utvikler etter hvert en tro på at alt det farlige nok kan skje andre, men ikke meg. Vi har alle strategier for å lulle oss inn i slike forestillinger slik at bekymringene dempes. De troende har jo en mektig drahjelp i sin tro. Men min påstand er at denne mekanismen gjelder de fleste av oss. Jeg drikker tran hver dag og jeg spiser svisker. Jeg har en slags overdreven tro på at dette skal holde meg unna hjerte karsykdommer og kreft. Og, bevisst utfordrer jeg ikke troen.
For den som er trygg på at han har en «far i himmelen som holder sin hånd over meg» handler det om lignende mekanismer. Tilbøyeligheten springer ut av at vi har så kraftige kognitive mekanismer at vi er i stand til å se for oss mange ulike scenarier i fremtiden. Dette gir mange fordeler, men bieffekten er altså at vi kan utvikle bekymringer som til slutt kan oppta så mye mental energi at vi blir handlingslammet. Vår evne til å skjerme oss for dette med diverse trosforestillinger er en mekanisme som er utviklet fordi den delvis bøter på dette problemet.
Nå kan det være verdt å reflektere over at enkelte religioner har utviklet teknikker som forsterker den depressive dimensjonen nok så dramatisk. Det fører jo igjen til at bindingen styrkes og opprettholdes. Jeg tenker da på forestillingene om synd, fortapelse og frelse. For å ta kristendommen som eksempel. Mennesket er født syndig og man kan legge lista for syndighet så høyt at de fleste må kjempe en daglig kamp for å holde den unna. Over tid taper de fleste den kampen og kommer i behov av nåde, frelse og forsoning. Og her stiller jo religionen opp og har selvsagt noe «å tilby». Ved hjelp av forskjellige ritualer som nattverd, forbønn og skriftemål kan «syndens byrde» lettes. Og den «endelige løsning» er Jesu død på korset, som skal fjerne problemet en gang for alle. For at dette skal fungere må individet utvikle en klokketro på at nåden også gjelder ham. Med en slik tillit vil individet utvikle et avhengighetsforhold til ritualene. Da blir jo regnestykket slik at jo strengere kravene er, desto større blir avhengigheten. Men man skal være klar over at det å utvikle en tillit til «nåden» ikke nødvendigvis er en selvfølge. Mennesker som opplever at alliansene er svake i forhold til foreldre og familie og den sosiale gruppen ellers vil ha redusert evne til å opparbeide en slik tillit. Personlig hører jeg til den gruppen. Det forklarer da også hvorfor jeg forble uforstående og uinteressert i kristendommens kjernepunkt, som er frelseslæren. Dermed kan man anta at den depressive dimensjonen henger nøye sammen med det sosiale.