Retorisk etikk er etiske utrykk eller etiske teorier som er utformet som et virkemiddel i forhold til å påvirke til ønsket etisk atferd. Innholdet i teorien eller forestillingene i seg selv er ikke viktige. Teorien måles i forhold til den slagkraft den har som virkemiddel. Det vil si at fremgangsmåten i forhold til etisk formidling gjerne har en sterk retorisk karakter. Eksempel på en retorisk etisk forestilling er ideen om «at Gud alltid ser deg», kombinert med forestillinger om at Gud belønner god etisk atferd og straffer dårlig etisk atferd. En god etisk retoriker vil motsette seg kritisk bedømming av en slik forestilling nettopp i begrunnelse av at «om dette kommer ut så vil jo samfunnet gå i oppløsning fordi mennesker da gjør som de vil». Og det er nettopp i måten de retorisk etiske forestillinger begrunnes på som karakteriserer og definerer retorisk etikk. Jeg har vanskelig for å klassifisere retorisk etikk inn under noen form for seriøs etisk teori.  Retorisk etiske forestillinger er som regel ikke konsistent i forhold til kritisk etisk tenkning. Det er heller snakk om en utkrystallisering av forestillinger som har vist seg virkningsfulle over tid. Det er å anta at retorisk etiske tenkere som regel motsetter seg grunnleggende etisk analyse, gjerne med henvisning til autoritet (vi skal ikke leke Gud). Retorisk etikk må anses å være en viktig komponent i det sosiale spill. Den er typisk sosialetisk orientert. En vesentlig svakhet med retorisk etikk er at den mangler troverdighet. Den har et lemfeldig forhold til virkelighet og saklighet. Og nettopp en etikk som anmoder oss om ikke å lyve, om å være oppriktig må selv oppfylle de samme krav for å kunne bli ansett som troverdig.

Retorisk etikk kan som regel avvæpnes av den empatisk etiske analytiker ved hjelp av enkel h-analyse. Det retorisk etiske kronargumentet om «samfunnets oppløsning» og «anarki» er jo slagkraftige argumenter som lar seg begrunne. Da handler det jo bare om å utfordre retorikeren på akkurat dette. Begrunnelsen er jo opplagt og åpenbar for enhver. Samfunnets oppløsning vil jo lede til ulykke for oss alle sammen. Da er det jo enkelt bare å slå fast at den målsettingen er vi jo enige om alle sammen, men at saken nå ikke dreier seg om oss i rollen som folkeforførere, men om å forholde seg til problemstillingen som den er, naken og utpyntet sett fra dypere etiske analytiske synsvinkler. Så får vi heller ta «samfunnets oppløsning» med som en del av det regnskapet og søke å estimere risikoen for den muligheten.