Slektskapsseleksjon

Det teoretiske grunnlaget for slektskapsseleksjon finner du her. I denne refleksjonen skal jeg forsøke å sette dette mer inn i et utvidet menneskelig perspektiv.  Men for å ta helheten systematisk så kan man fremstille samspill, eller mangel på samspill i fire modus (eller faser):

1)      Naturlig seleksjon
Hvert individ for seg. Individet sprer sine gener ved å lage kopier av seg selv. En kylling er et eggs måte å skape en kopi av seg selv (eller omvendt). Dette er den genetiske strategien som fremmer en ensidig strategi på egeninteresse. Vi kaller det gjerne for hard egoisme. Vinn eller forsvinn.

2)      Slektskapsseleksjon
Individet sprer sine gener ved å hjelpe sine slektninger. Jo nærmere i slekt man er desto flere felles gener har man, og desto større offervilje i forhold til å hjelpe og støtte sine slektninger. Forskning viser at vårt atferdsmønster passer nøyaktig med denne teorien. Jo nærmere i slekt man er, desto større samarbeidsvilje har man. Men hvordan vet man hvor mye i slekt man er? Det er greit nok med maur og bier, som naturlig «vet» dette fordi de tilhører samme bol, men sannsynligvis utveksler de også kjemiske signaler som enkelt sorterer mellom fremmede og egne. Men hvordan gjør f.eks. pattedyrene dette? Vi mennesker har jo kognitive evner som gjør at vi kan «regne dette ut». Men dette er jo en egenskap som ikke er særlig utbredt blant andre arter. Svaret er sannsynligvis via feromoner. Og det fungerer på følgende måte: Det finnes et sett med gener som til sammen skaper et molekyl som entydig identifiserer hvert enkelt individ. De heter MHC- molekyler (HLA hos mennesket).  Disse molekylene setter seg på hver eneste celle i hele kroppen. Og de gjør det mulig for immunforsvaret til å vite forskjell på «venn og fiende».  Poenget er at disse molekylene også finnes i feromonene. Det gjør det mulig å sortere på slektskap. Denne teorien, og eksempler på dens utrolige forutsigelser er beskrevet her.
En vesentlig effekt av dette er altså stor samarbeidsvilje. Det er basis for det harmoniske sosiale samspill. Så langt forskningen strekker til så har den entydig pekt i retning av at samspill av det slaget som slektskapsseleksjon driver oss til, skaper det beste og mest vellykkede form for samspill.  Det vi kan lære av dette er selvsagt at, i alt samarbeid, så er det denne type samarbeid som er best å foretrekke. Og da er den gode nyheten at disse tilbøyelighetene er diffuse, og nettopp det tillater å utløse denne type atferd i situasjoner som ligner tilstrekkelig på familiegruppe-relasjoner.  Selv om vi mennesker har brukt lang tid på å forstå den egentlige ultimate forklaringen på dette, så har kunnskapen om effekten av dette alltid ligget der som en visdom eller kunnskap i form av emosjonell programmering. Og den er stadig i bruk. Den slår dramatisk tydelig ut i forholdet foreldre/steforeldre – barn. I nesten enhver dødsstraffsak vil du finne offerets familie på anklagersiden, mens den dømtes familie på forsvarssiden. Det er ingen tilfeldighet at man i religiøse miljøer kaller hverandre for brødre og søstre. Det er heller ikke tilfeldig at dette er brukt i militær strategi for å skape sterke bånd mellom soldatene. Slike lojalitetsbånd kan bety forskjell mellom seier og tap, mellom liv og død. Det er heller ikke tilfeldig at religioner har funnet på å kalle Gud for «vår Far i Himmelen» og at vi er «hans barn», at vi er «brødre og søstre». Alt dette er retorikk som manipulerer frem familiemennesket i oss. Det gjør at velviljen blir større, viljen til tillit, og også til å tilgi, blir større, og viljen til å ville gå de ekstra milene sammen med min «broder i troen» øker også. Dermed nøytraliseres noe av de mest konfliktskapende maskuline tilbøyeligheter i oss. Men de blir jo selvsagt ikke borte. De ligger der latent. I enhver gruppe finnes det en latent drivkraft mot det sosiale spill. Og vi er jo som regel ikke i slekt. Dermed har vi ikke den underliggende biologiske støtten for dette på plass. Feromonene signaliserer ikke slektskap. Vårt rasjonelle sinn kan alltids lures, men krypdyrhjernen er aldri med på dette, og før vi aner ordet av det har den slått til. Dermed kan vi også lære at samspill basert på atferd utviklet for slektskapsseleksjon er et sårbart samspill. Når som helst kan den gnisten tennes som starter den selvforsterkende prosessen over mot det nytte-baserte samspillet. Og her endrer spillereglene seg dramatisk. Det hadde selvsagt vært interessant å utvikle en vitenskap på dette som utvikler forsvarsmekanismer mot denne tendensen. Det vi vet er slektskapsbasert samspill fungerer best i små grupper. Når gruppen vokser øker faren dramatisk for at den slår over på nyttebasert samspill. Spørsmålet er om det går an å utvikle mekanismer og måter å innrette gruppen på, slik at man kan strekke strikken i forhold til dette. Det vil si å kunne øke det som kan kalles for gruppens kritiske masse, uten at risikoen for at det vipper over blir for høy. Jeg har ikke hørt om noen som har forsket på dette. Men min refleksjon er at selve kunnskapen om dette, selve analysen kan ha kraft i seg til at mennesket evner å overstyre dette ved hjelp av kognitive ressurser. Og jo mer utbredt analysen er innenfor gruppen, desto flere oppfører seg rasjonelt, og desto lavere blir risikoen for at det vipper over. Uansett er det jo slik at når det først vipper over, så er det som regel irreversibelt. For da tvinges individene over på de nye spillereglene. De som holder på de gamle spillereglene vil opptre naivt og brutalt tråkket ned av de mer smarte spillerne. Det er jo dette som skaper den selvforsterkende effekten som gjør dette til en vippe i gal retning. Men igjen, her kan vitenskapen komme inn med teknikker som makter å resette kulturen tilbake til den slektskapsbaserte varianten.
Slektskapsseleksjonens empiriske forutsigelser er en kraftig påminnelse om at mennesket er et biologisk vesen, at det har en evolusjonær fortid og at dets atferd preges av emosjonell programmering.

3)      Det nyttebaserte samspillet (Gjensidig altruisme)
We are only In it for the money. Frank Zappas utfall mot Beatles og kommersialisering generelt kan bli stående som en metafor på hva nytte-basert samarbeid egentlig går ut på. Hovedkonseptet er at individet øker sin reproduksjonsmessige suksess gjennom å innta en strategi for samarbeid. Men samarbeidet er strengt tatt ikke basert på velvilje for noen andre, kun på den nytten og fordelen det kan gi for individet å stå i dette samarbeidet. Her snakker vi om nådeløst sosialt spill. Følgelig gir dette åpninger for det jeg kaller for asymmetriske samspill. I praksis snakker vi om det å utnytte andre, og faren for selv å bli utnyttet. Det nyttebaserte samspillet finner individet sin verdi i form av nytteverdi, som jo igjen baseres på evnen til å produsere nytte for andre. Med andre ord vil den etiske verdien mangle. Individet har ingen egenverdi. Det skaper igjen et sosialt klima hvor tillit og egenverdi erstattes med rettigheter, mens omsorg erstattes med plikt. Det som er interessant er at de strategier som utvikles i kjølvannet av denne type samspill, i høy grad kan beskrives ved hjelp av moderne spillteori. Dette er nærmere beskrevet her. I det menneskelige samspill har vi selvsagt utviklet en rekke mekanismer som skal være med på å dempe dette. Vi snakker om sosialetiske normer, rettssystem, lover, skriftlige avtaler og mer grunnleggende religiøse og filosofiske systemer som gjør sitt til med å forsøke å gjenopprette menneskets etiske verdi opp i det hele.

4)      Det rasjonelt baserte samspillet
Den gode nyheten er at vi mennesker har kognitiv kapasitet nok til å kunne overstyre mye av dette. Det er ingen garanti, men jeg regner det som selvinnlysende at vi har mulighet til å nå langt med dette. Men forutsetningen er at vi skjønner denne sammenhengen og er villige til å forholde oss til det og gjøre noe med det. Med utgangspunkt i refleksjonen om Det Automatiske Mennesket kan det være fristende å innføre begrepet kvasi-rasjonalitet. For å forklare det refererer jeg til teorien om rasjonelle beslutninger, atferdsdualisme og hensiktsanalyse. Vi mennesker opplever illusorisk frihet ved vår evne til å kunne handle som vi vil. Men ofte mangler refleksjonen over hva dette «vil» egentlig er for noe og hvor det kommer fra. Jo mer ureflektert individet er i forhold til sitt «vil», jo mer kan handlingene klassifiseres som biologinære Dette er kvasirasjonalitet. For en viss rasjonalitet er det jo i dette. Jeg vil noe, og jeg kan være svært så kreativ i måten jeg tar denne utfordringen på, og komme opp med geniale rasjonelle løsninger i forhold til «å få det til». Men er dette egentlig det jeg vil? Hvor kommer denne innskytelsen fra? Hvilken nytte kan den ha hatt i urtiden? Vil den gjøre samme nytte for meg i dag? Med hvilken kostnad? Er det verdt det? Hva er det egentlig jeg vil, på lang sikt? Kan mitt utfall i denne saken skade en slik mer overordnet drøm? Er jeg i stand til å arrestere min impuls og handle mer rasjonelt? Det sies at mennesket har fri vilje. Jeg er ikke så sikker på det. Men en ting er sikkert: Dersom du ureflektert lar deg dirigere av det til enhver tid mest synlige «vil», så har du på ingen måte fri vilje. Du er en hjelpeløs blindpassasjer på eget skip.
Ved å forstå hva som skjer har individet en mulighet til å gripe inn og overstyre. Det innebærer noen ganger å overvinne egne impulser og intuisjon. Det innebærer også å ha en klar bevissthet om hva man egentlig vil. Kall det gjerne for en del av en livsfilosofi, en tenkning i forhold til hvordan du og jeg og alle andre skal hadde på denne livets reise som vi ufrivillig er blitt kastet inn i, men som vi ikke ville unnvært for enhver pris. Ekte rasjonalitet innebærer å ha noen tanker om dette, ha noen livsmål, være villig til å bruke den kunnskap som er tilgjengelig og å utnytte denne for å finne frem til handlingsrom som tjener dette livsmålet best. Det vi har lært er at sosiale prosesser på mange måter er sårbare, at de tenderer til å leve sitt eget liv, at det ikke skal mye til for å sette i gang et selvforsterkende forløp som sender både deg og omgivelsene inn i en ulykksalighet som det kan ta generasjoner å arbeide seg ut av. Jo mer vi skjønner av dette, desto større er muligheten til å styre unna de verste fellene, eller å rette opp når feil har skjedd. Og feil vil skje. Vi er feilbarlige og må regne med leve med en underliggende støy av problemer. Poenget er å innrette seg slik at dette ikke kommer ut av kontroll, og spiser hele gruppen innenfra og ut. Min oppskrift på dette er kunnskapen om dette, fremdyrking av feminine verdier, vedlikeholde det gode sosiale klima, og lære oss gode teknikker for å holde det gode harmoniske sosiale samspill.