Slutninger og beslutninger

En slutning kan defineres som en logisk tankeoperasjon som resulterer i en konklusjon. I logikken opererer man med forskjellige typer slutninger. For eksempel induksjon og deduksjon.  Men fellestrekket er at man har et sett med inngående parametere, som man behandler og trekker en konklusjon ut av. Parametere kan også betegnes som utsagn, premisser, kriterier, opplysninger, betingelser, forutsetninger osv. Det er viktig å bemerke seg at matematikken er et hjelpemiddel til å gjøre komplekse slutninger mulig.  Datamaskiner er også hjelpemidler i forhold til dette.  Vår evne til å trekke slutninger er en sentral del av de mentale funksjoner vi har for å kunne bygge en realistisk virkelighetsoppfatning. Andre slike viktige funksjoner er språk, fantasi, hukommelse, sanseerfaring, våre evne til å kunne sortere, kategorisere og bygge mentale strukturer.
En slutning er en endimensjonal mental operasjon som beveger fra gitte premisser til konklusjon. For komplekse slutninger kan man lage seg oppskrifter, fremgangsmåter eller matematiske formler som leder en til å gjøre dette korrekt.  Man kan bruke penn og papir, eller datamaskiner, eller kulerammer som ytre verktøy. Felles for dette er at dette er prosedyrebasert.  For deduksjoner følger det at om man får premissene riktig og klarer å følge prosedyren riktig så får man et entydig svar (som jo også kan inneholde flere mulige løsninger, jfr. andre-, tredjegradsligninger osv.).  Den «mekanistiske» naturen med dette kan også illustreres ved at det før datamaskinenes tid ble bygget mer og mer avanserte mekaniske innretninger som kunne gjøre kalkuleringer. Under krigen laget tyskerne de såkalt «enigma» maskiner som var avanserte mekaniske systemer for koding og dekoding av informasjon.
I den grad naturen eller virkeligheter oppfører seg på en konsistent måte er dette menneskets viktigste verktøy til å utvikle en pragmatisk forståelse og oppfattelse av virkeligheten. Når jeg sier pragmatisk så mener jeg at våre mentale representasjoner av virkeligheten ikke er virkeligheten, men kun en forståelsesmåte som gjør det mulig for oss å beherske våre omgivelser. Dette ut fra den oppfatning om at den ytre virkelighet, slik den er i seg selv, er utilgjengelig for erkjennelse[1].

Så til begrepet «beslutning». Når jeg bringer «endimensjonalitet» inn i dette er det fordi det gir mening i å anse beslutninger for å være todimensjonale operasjoner, hvor av slutninger tilhører den første dimensjon og verdier tilhører den andre. Dette er en ren tankemessig måte å strukturere dette på. Jeg hevder altså at verdier, i vårt mentale landskap, er av en vesensforskjellig karakter i forhold til informasjon (som er et sett av konklusjoner, som er et resultat av slutninger). For å kunne sondere mellom disse to begrepene (informasjon og verdier) må jeg først definere hva et valg er. Det gjør jeg på min måte:

Et valg er en operasjon hvor man med utgangspunkt i et antall alternativer ender opp med et subsett av de samme alternativene. Dette subsettet kan også kalles for et utvalg. En forutsetning er at antall alternativ er større enn 1. En annen viktig forutsetning er at det skal være mulig at resultatet kan variere.


Da kommer jeg med følgende påstand:

Et valg mellom flere alternativer kan ikke gjennomføres utelukkende med utgangspunkt i informasjon fra alternativene alene.

Eksempel:
Per skal velge godteri, og han får velge mellom sjokolade og karamell. Dette er to alternativer. Det er et valg. Nå er spørsmålet om Per ved hjelp av å analysere seg frem til alle egenskapene ved sjokoladen og karamellen kan dedusere seg frem til hvilket alternativ han skal velge. Han kan finne ut at sjokoladen inneholder 17g kakao og 20 gram fett og 9 gram sukker. Mens karamellen inneholder hele 50 gram sukker og 4 gram vanilje og 20 gram fett. Kan vi nå, med bare disse opplysningene utlede hvilket alternativ som skal velges? Min påstand er altså at dette ikke er mulig uten at vi tilfører ny informasjon som ikke kan utledes ut fra alternativene man har.
For om det var slik at informasjon fra alternativene er nok, så ville det ikke gitt noe rom for at resultatet skal kunne variere. Da brytes den siste forutsetningen i definisjonen. Om valget skal være reelt, må Per kunne velge fritt. Resultatet av en slutning har en fasit. Men resultatet av en beslutning har ingen fasit. Det kan ende med sjokolade, men det kan også ende med karamell.

Sagt på en annen måte: Om person A og B skulle velge mellom de samme alternativene og all informasjon om alternativene oppfattes identisk av A og B, så må det likevel være mulig at A og B skal kunne velge forskjellig. Ellers vil ikke dette kunne betraktes som et reelt valg.

Så hva er det som gjør at Per kan velge forskjellig fra Pål, på tross av at de begge sitter på nøyaktig de samme alternativer med nøyaktig samme informasjon?

Vi innser at det å gjennomføre et valg krever ekstra tilleggsinformasjon, uavhengig av alternativene og informasjon om dem. Hvor kommer denne informasjonen fra? Det er innlysende at denne informasjonen kommer fra subjektet som velger.

Denne tilleggsinformasjonen kan kanskje kalles for den subjektive komponenten i seleksjonsprosessen.

Kanskje kan man kritisk bemerke at det jeg bruker så alt for mye tid og innsats på og bevise her er selvfølgeligheter. Egentlig håper jeg på det. For det forteller at denne tenkemåten er forståelig og akseptabel.  Hva er denne tilleggsinformasjonen for noe? Hva kan vi kalle den for?

I min verden assosieres dette med følelser. Nå er det slik at dette nok er mer nyansert enn som så. Et vanlig brukt ord er preferanse. I mange andre sammenhenger bruker jeg ordet «verdier». Innenfor ren filosofisk tenkning snakker man om intensjon, hensikt, preferanser, verdier og vilje. Politikere og ledere snakker om «insitament», «mål» og «oppdrag». Innenfor evolusjonspsykologi snakker f. eks. Terje Bongard[2]  om «pådriv» i tillegg bruker han også begrepet «følelser» ganske mye. Psykologer snakker om emosjoner, motivasjon, humør, drifter. Freud snakket om ID(drifter) og superego (samvittighet). Jeg snakker ofte om «tilbøyeligheter». Med det så mener jeg drivkrefter som ligger latent i oss og som kan komme til utrykk i forskjellige situasjoner. Men felles for alt dette er at det slår inn som verdikomponenter i enhver rasjonell beslutningsprosess. Jeg skiller mellom alternativene ved å verdsette dem. Verdier er det som gjør det mulig for oss å foretrekke noe foran noe annet.

Den mest påfallende forskjellen mellom en slutning og en beslutning er at slutningen er reproduserbar dersom premiss og slutningsprosedyre er identisk. En slutning er uavhengig av individet som gjør operasjonen. Ja det er så uavhengig at en maskin skal kunne komme frem til samme resultat. Vi kan egentlig gå enda lengre. For dersom slutningen likevel påvirkes av preferanser, slik at resultatet endres, så blir resultatet uforutsigbart. Jo mer individet legger egne subjektive preferanser inn i sine slutninger, jo mer forurenses virkelighetsoppfatningen.  Dette går med andre ord ut over realismen. Realisme handler om sammenheng mellom den reelle virkelighet og virkelighetsoppfatning. Dårlig kvalitet på egne slutninger medfører at man blir urealistisk.

Vesentlige erkjennelser følger av dette.

1)      Fakta kan kun konstateres. Man kan, med andre ord, ikke beslutte informasjon. En jury i en rett bestemmer ikke sannheten ved å dømme vedkommende skyldig eller uskyldig. Beslutningen handler om hvilken virkelighetsoppfatning som skal legges til grunn for videre rettsbehandling. Den «valgte» virkelighetsoppfatning kan være både sann og usann.

2)      Man kan ikke velge å tro. Tro vokser frem som følge av erfaring og slutninger. Min påstand er at de som velger å tro, de tror før de velger.

3)      Det er umulig å foreta et objektivt valg. Enhver som velger, har utgangspunkt i egne subjektive preferanser. Men disse kan befinne seg på et nivå hvor preferansene nødvendigvis ikke er så synlig i det mentale landskap. Det er fullt mulig å legge, f.eks. bedriftens preferanser om størst mulig profitt, inn som premisser i en beslutningsprosess. Da har disse preferansene opphav i subjekter utenfra og en datamaskin kan gjennomføre selve kalkulasjonen. Men den hadde selvsagt ikke kunnet gjort det uten tilgang til informasjon om disse preferansene. Om et menneske gjennomfører en slik kalkulasjon vil i tillegg mennesket selv være motivert av type «jeg vil gjøre en god jobb», «jeg vil beholde jobben min», «jeg vil være lojal», «jeg vil fremstå som solid og objektiv» osv. Det er ikke mulig for et friskt menneske å gjøre en handling uten å være motivert. I jusspråk og tradisjonell argumentasjonsteori opererer man ofte med begrepet «hjemmel» som referanse til en utenforliggende autoritet, gjerne en lov, eller en rettighet. En hjemmel fungerer som en slags bro mellom påstand og begrunnelse i et argument. Dermed har man skapt et slags objektivt grunnlag for praktisk argumentasjon. Men om man anvender hensiktsanalyse på hjemmelen, eller selve tilslutningen til autoriteten, så dukker verdiene opp ganske fort. Det er altså mulig å se seg blind på dette akademiske systemet og dermed gå i den fella og tro at den ideelle beslutningen er en objektiv operasjon.
Jeg hørte en gang om en folkehøyskole som hadde laget et fag som het «Verdibaserte Valg». Det antyder at det finnes valg som ikke er verdibaserte. Nå er vi inne på begreper og tankestrukturer her. Men i følge min definisjon er alle valg verdibaserte. Men mange ganger er vi ikke er så veldig bevisst på hvilke verdier som styrer de valg vi tar. Det er derfor jeg har med bevissthet om egne verdier som en del av definisjonen på rasjonalitet. Ifølge denne tankegangen er manglende bevissthet i forhold til egne verdier et kriterium på et irrasjonelt valg. Så, om jeg hadde laget faget for den folkehøyskolen, så skulle hadde det fått navnet «Rasjonelle Beslutninger».

Det å innse og erkjenne og akseptere egne motiv er første steg på vei mot rasjonalitet. Min oppfatning av rasjonalitet er at den er betinget av:

1)      En bevisst oppfatning av egen vilje. Man vet hva man vil. Man har satt seg spesifikke konkrete mål, og man vet hvordan disse henger sammen med overordnede mål.

2)      En realistisk virkelighetsoppfatning

I beslutningsprosessen, kombineres virkelighetsoppfatning med verdier eller preferanser. Dette er en svært komplisert prosess. Jeg har tidligere satt opp en modell for hvordan dette kan foregå. Man er jo alltid ute etter et resultat som ligger nærmest mulig opp mot preferansene. Men preferansene kan være mange og motstridende. For eksempel kan et alternativ fremstå som det beste, men det kan være det innebærer en kraftig belastning for et annet menneske. Om man tar det med i beslutningsregnskapet kan alternativet fremstå som uakseptabelt og bli forkastet.
Et annet eksempel: tid kan være et problem. Den beste løsningen er kun realiserbar langt frem i tid. Men jeg trenger en løsning nå, så derfor velges det nest beste. Det er også forskjeller på å søke tilfredsstillende løsning og på å søke maksimal løsning. Man søker den løsningen som tilfredsstiller minstekrav i stedet for å søke den optimale. Dette kan komme av at tilgjengelige ressurser er begrenset.

Dette med realistisk virkelighetsoppfatning er verdt å reflektere litt over. Det er ingen av oss mennesker som har en hundre prosent realistisk virkelighetsoppfatning. Virkelighetsoppfatningen inneholder så mye at den ikke kan defineres som unyansert rett eller gal. Noe kan være feil, mens andre oppfatninger er riktig. I de tilfeller hvor sentrale deler av momenter er vesentlig for en beslutning er feil, er vi da irrasjonelle? Ikke nødvendigvis.  En av forutsetningene for rasjonalitet, nemlig realismen er brutt, men om beslutningen ellers er konsistent så kan man likevel hevde at det er en subjektiv rasjonell beslutning. Irrasjonalitet fremkommer i større eller mindre grad på følgende områder:

1)      Manglende målbevissthet.

2)      Ureflektert forhold til egen virkelighetsoppfatning (mangel på informasjon, feilinformasjon, skråsikkerhet, overfokusering, overtolkning, feilslutninger, fordommer, tro på magi eller religiøsitet, fortrenging og andre beskyttelsesmekanismer som hindrer en i å ta virkeligheten inn over seg, mentale sykdommer som psykose eller schizofreni osv.)

3)      En såkalt aktivert hjerne kan fort bli irrasjonell.  Hjernen blir aktivert når det er sterke følelser i sving, enten det er glede, frykt eller aggresjon. Vi kaller det gjerne for affekt.

4)      Retorikk og det sosiale spill hemmer rasjonaliteten fordi fokuset da dreier seg over fra å handle om saken til å handle om konkurransen.

Hva er forskjellen på en beslutning og en konklusjon?

Det jeg sier nå er vel egentlig smør på flesk i forhold til det som ellers er sagt i denne refleksjonen. Men jeg konstaterer at i dagligtale, særlig innen for politisk terminologi og kanskje enda mer innenfor bedriftsterminologi så går disse begrepene ofte om hverandre. Jeg har allerede nevnt at en konklusjon egentlig resultatet av en slutning.  Det gjør det egentlig formelt feil å si at resultatet av en beslutning er en konklusjon. Men nå er jo ikke jeg av den oppfatningen at begreper er skrevet i stein. Når sjefen sier han har trukket en konklusjon så skjønner jo selv jeg at det er en beslutning han har tatt. Men, vi kan jo reflektere litt over hvorfor terminologien noen ganger er slik. Jeg har et noen hypoteser på dette. Den ene har jeg vært inne på før, nemlig muligheten for at verdipremissene i en beslutning er så selvfølgelig at de er usynlige i beslutningstakerens mentale landskap. Det vil i så fall si at beslutningstakeren er blind for egne verdier og dermed tror det faktisk er en slutning han har begått. I så fall har en slik beslutning en rasjonell svakhet. Det er derfor nevner «bevissthet på egne mål» som en vesentlig forutsetning for rasjonalitet. En beslutningstaker som ikke er bevisst på hva han vil, er en dårlig beslutningstaker. Hans beslutninger kan sprike i alle retninger, mangle overordnet strategi og få fatale konsekvenser. Derfor er det vesentlig at vi setter ord på de mål vi har, at vi uttaler det. For dette gjør oss mer selvbevisste i forhold til det vi holder på med og hva vi vil.

Det er den ene hypotesen. Den andre handler om retorikk og sosialt spill. Rent intuitivt vet vi at en konklusjon har en slags absolutt nødvendighet i seg. Jeg kan ikke si at 2 + 2 er 5 fordi jeg vil det skal være slik. Jeg har trukket en gal konklusjon og satt to streker under som læreren garantert kommer til å sette feil på. Følger vi de spillereglene som ligger i regnereglene vil svaret følge med absolutt nødvendighet. Det er en deduksjon. Følgelig opptrer slutningstageren mer eller mindre som et medium som bare formidler det deterministisk nødvendige. En datamaskin kunne utmerket godt gjort de samme operasjonene og kommet frem til det samme ufravikelige svaret. Og her det retoriske trikset: Det er urimelig å anklage budbringeren for bare å formidle et budskap. Det sosiale spillet er altså at beslutningstakeren skaffer seg «ryggen fri» ved å redusere sin rolle i beslutningen til bare å være en formidler av en ufravikelig konklusjon. På den måten kan han kvele enhver opposisjon mot sin beslutning. Eller, enda verre, den som ikke klarer å se «logikken» i dette er kanskje litt mentalt svakere. Man krangler ikke på en nødvendig konklusjon uten å avsløre seg som lettere treg i oppfatningen. En annen variant av dette er jo at det kan være snakk om en komplisert sak. Det er nemlig fullt ut mulig å ta lettvinte beslutninger i kompliserte saker. Men en konklusjon, ja det er jo en langsom bevegelse gjennom et hav av premisser, hvor man må holde tunga rett i munnen, gjøre hver deloperasjon riktig, og så ende opp med sluttsatsen. Dette gir inntrykk av en matematisk fremgangsmåte, men svært mange komplekse inngangsparametere og med store tankerekker i bunnen. Det gir tyngde og uangripelige for de som ikke har mulighet til å komme inn i bakgrunnsmaterialet. Dermed gir det å kalle det for en konklusjon, en helt annen faglig tyngde og seriøsitet. Alt dette til sammen kan ha representert en fristelse for beslutningstakere, for på den måten å stålsette sine beslutninger mot all motstand.
Vi skal også være klar over at i den grad det finnes skjulte agendaer eller skjult motiv så er nettopp denne strategien en utmerket måte å dekke over dette på. For konklusjoner inneholder ikke verdier, bare logikk og man kan manipuleres til å overse beslutningstakerens rolle opp i det hele. Så lenge det hele dreier seg om konklusjoner, så er det ikke naturlig å etterspørre motiver.
Enn siste hypotese er at dette faktisk er en konklusjon. Det som ligger i det er nemlig at oppdraget er gitt. Det kan f.eks. være «Bedriften skal ha størst mulig profitt nå og i fremtiden». Og da kan man regne på de forskjellige alternativene og finne frem til det som gir det beste resultatet. På en måte kan man med belegg hevde at dette er en konklusjon. For den som trekker konklusjonen har da ikke latt sin egeninteresse eller motivasjon påvirke resultatet. Resultatet er hundre prosent trofast mot oppdraget. I en slik prosess kan det også være sosialt beleilig. Det kan jo f.eks. være snakk om at det alternativet som konkluderes, kynisk ser bort fra store menneskelige eller samfunnsmessige konsekvenser ved alternativet. En «slutningstaker» som blir berørt av dette, må kanskje gjøre mye kognitivt arbeid for å stålsette seg selv mot å la det influere på den jobben han gjør. Vi har sett utallige eksempler på akkurat dette, og den moralske siden av det er på ingen måte uproblematisk.
Det kan bli en sofistikert akademisk diskusjon om dette siste alternativet skal kunne kalles en beslutning eller en konklusjon. Jeg tenker at det er en beslutning. Grunnen er at denne operasjonen har alle ingredienser som inngår i en beslutning. Målet er gitt, og selv om det kommer utenfra, så er det et mål, og prosessen med å finne de beste alternativene er akkurat den samme. Det er bare det at beslutningstakeren tar beslutningen på vegne av sin oppdragsgiver.  

Den tredje type -slutning

I beslutningsteorien skiller jeg altså mellom den type slutninger som tilhører logikken og be- slutninger som kombinerer virkelighetsoppfatning med verdier. Resultatet av en slutning er en konklusjon, som sammen med flere konklusjoner eller selvstendig danner en oppfatning. Resultatet av en beslutning er et standpunkt. Men, for helhetens skyld, hvilken type slutninger gi rene verdier som resultat? For på samme måte som fakta ikke kan velges, så kan jo verdier heller ikke velges. For ethvert valg forutsetter jo at man har en vilje å velge med. Min løsning på dette er å si at verdier er noe man tilslutter seg til. Slutningen er altså en til-slutning til verdier. Hva mener jeg med det? Jo for det første, verdiene er der enten vi vil eller ikke. De har opphav i emosjonelle funksjoner. De kan altså ikke velges fordi det er disse er en sentral uunnværlig del av selve valgprosessen. Men som jeg før har påpekt, er dette på ingen måte noe harmonisk system. Vi kan godt ha en indre kamp om motstridende verdier, og opp i dette kan vi oppleve å ønske å fremelske noen verdier, mens vi ønsker å dempe andre. Disse ønskene er i seg selv verdier og de tilhører ofte det jeg kaller for sosiale tilbøyeligheter. Å tilslutte seg verdier er å tilkjennegi dem overfor seg selv og hele verden. En slik tilslutning er en del av en mental prosess som øker rasjonaliteten fordi det bevisstgjør oss på målet. På mange måter er dette også en del av det sosiale samspill, at man tilkjennegir og dermed pådrar seg en sosial forpliktelse i forhold til dette. Det er denne prosessen jeg kaller for en tilslutning. Resultatet av en tilslutning er en forpliktelse på verdier.

 

 

 



[1] Det er vel omtrent denne betraktningsmåten erkjennelsesteorien til Immanuel Kant egentlig munner ut i

[2] Medforfatter av boken «Det biologiske mennesket»