Sosial rangering

Karl Marks og mange med han gjorde iherdige forsøk på å kvitte seg med klassesamfunnet. I noen samfunn har man kommet langt på den måten at alt som heter formelle sosiale klasseprivilegier er avskaffet. Men det vil ikke si det samme som at det ikke finnes sosial lagdeling i våre samfunn. De finnes der fortsatt og de vil nok finnes der så lenge mennesket har en natur. Jeg er en av dem som kan skrive fritt om dette fordi jeg tilhører bunnsjiktet. Da er det ingen som kan beskylde meg for å forsvare min egen posisjon.
Schjelderup - Ebbe fant ut i 1922 av det i en hønsegård er en bestemt sosial rangorden, som bestemmes av den såkalte hakkeloven. Et overordnet dyr kan hakke og jage et underordnet, mens et underordnet aldri forøker å hakke sin overordnede. Rangordenen bestemmes ikke bare av dyrenes styrke, men også av deres mot og av tilfeldige omstendigheter ved et sammentreff[1].

 

Selvsagt kan ikke hakkeorden blant høns dras som en direkte parallell til mennesker. Men det går ikke an å nekte for at sosial rangering er en del av menneskeligatferd og at dette er noe men ser i alle sosiale sammenhenger fra barnehage til alderdom. Den sosiale rangering hos mennesket drives av det sosiale spill. Vi har tilbøyeligheter til å ville dominere, vise oss frem, ekskludere, diskriminere, beundre, forakte, underkaste oss osv. Alle disse tilbøyelighetene driver oss i retning av horisontal og vertikal segmentering.

Fordelingen av individene i en slik struktur er sannsynligvis at det er få på toppen, mens det store flertallet eller gjennomsnittet befinner seg i midten mens man nederst finner noen færre som virkelig sliter.

 

 

Men de enkelte forholdstallene er det vanskelig å si noe om. For det varierer sannsynligvis mellom kulturer og kanskje også mellom kjønn. Om man tar utgangspunkt i modellen om seksuell seleksjon er det grunn til å anta at prosentandelen menn som befinner seg på midten er noe lavere enn for kvinner. Det er altså større sannsynlighet for å finne menn blant de øverste og nederste lagene. Jeg har også prøvd å illustrere at hvert nivå, eller hvert lag kan bestå av mange subkulturer. Det kan være yrker, politiske miljøer, religiøse miljøer og eksklusive miljøer av forskjellige slag.

Man kunne kanskje tenke seg at det hadde vært en stor sosial vinning i å få dette bort. Men jeg er ikke så sikker. Da tar jeg utgangspunkt i noe jeg egentlig ikke liker, nemlig fotball. Fotball er organisert i flere divisjoner. Grunnen til dette er at man skal kunne konkurrere med passende motstandere. Det er ikke noe spennende med fotball hvor det ene laget er ekstremt mye bedre enn det andre. Det fører jo bare til total ydmykelse. Slik er sannsynligvis tilstanden blant oss mennesker også. Vi har en rekke selvforsterkende kaotiske utviklingstrekk som gjør at det ender opp med store forskjeller mellom oss. Da er det greit å kunne konkurrere på en meningsfylt måte med motstandere som er sånn noenlunde like oss selv. Og konkurranser er det over hele linja. Dagens moderne samfunn har ikke den samme klassedeling som i tidligere tider. Det som skiller oss er ofte i hvilken grad vi evner å knekke sosiale koder, vår evne til sosiale tilpasninger, våre verdier, vår økonomi, hvordan vi kler oss, kjøretøy, hvordan vi bor og hvor vi bor. Det som vår tids mennesker kanskje trenger å lære litt mer om er hvordan man forholder seg til mennesker som ikke tilhører vår egen sosiale stand. Er relasjonen preget av forakt eller sosial avstand? Det er en visdommens erkjennelse at slik behøver det slett ikke å være. Det kan være stor berikelse i det å klare å forholde seg på en likeverdig måte til mennesker av en annen rang enn oss selv.

 

Om det å forsvare æren

Det å bli fornærmet er en måte å vise styrke på. Av natur vil mennesker ta muligheten for å fornærme en mektig person svært alvorlig. En mektig person er mektig fordi vedkommende kan få avgjørende innflytelse på andres liv. Følgelig henger disse biologinære størrelsene sammen: ære, makt, respekt og redselen for å provosere eller fornærme. Ofte kan dette dulle mektige mennesker inn i en slags barbie-verden, hvor alle er veldig snille, positive, selvoppofrende lojale osv. Det gjelder selvsagt ikke mennesker som oppfatter seg som verdige rivaler. De kan finne på å provosere og også gjøre det synlig for all verden at de ikke har respekt. Mektige mennesker som blir provosert gir tydelig og kraftig uttrykk for fornærmelse. Og de må da forsvare sin ære ved utøvelse av makt og sanksjoner. Så lenge man føler seg sånn noenlunde likeverdige i styrke ligger det latente biologinære tilbøyeligheter til å ville dominere hverandre. Og det sier seg selv at slike kamper kan ha en lei tendens til å eskalere. Og prosessen er ofte selvforsterkende. For man må hele tiden overgå hverandres virkemidler.  Rivalisering handler om forsøket på å dominere hverandre helt til en av partene underkaster seg.

Det er verdt å merke seg at rivalisering nok foregår på alle nivåer i hierarkiet. Men sannsynligvis øker både hyppighet og virkemidler i styrke etter som vi stiger opp i pyramiden og mennesker får mer og mer makt. Men dersom noen hersker ubestridt på toppen og ikke føler seg truet av noen, så kan vedkommende bli som en slags «gud» som på en måte står hevet over det hele. Det ligger da i sakens natur at disse tilbøyelighetene da ikke lengre er synlige.

I den nederste enden av skalaen så vil de svakeste menneskene ikke ha sosial råd til å koste på seg fornærmelse. En fornærmet svekling kan neppe vente seg medynk. Og det er fare for at det lille som er igjen av respekt kan forsvinne. Vedkommende kan bli både foraktet, latterliggjort og i verste fall bli sanksjonert. På denne måten er det biologinære mennesket sosialt sett svært urettferdig. Og det skal en del refleksjon i forhold til menneskeverd og etikk til for å klare å motsette seg mot å bli dratt med i dette spillet.

Evnen til å bli fornærmet er nok kulturelt betinget. Men tilbøyeligheter som er inne i bildet kan være frykt for skam blandet med aggresjon som følge av behov for å dominere, og tilsvarende motvilje mot underkastelse.

I det kalde sosiale klima dominerer æreskulturen, og da er det naturlig snakk om store vertikale sosiale avstander. Fallhøyden er stor, og sikkerhetsnettet fraværende, rangeringskurven er bratt, hard og brutal. Fokus er i høy grad på ære og på det spillet å forsøke å dominere hverandre.

I det varme sosiale klimaet er dette mer neddempet. Hierarkiene er langt lavere og miljøet gjennomsyres mer av omsorg og menneskeverd.

 

 



[1] Noen mener å ha funnet ut at fargen på fjærdrakten har avgjørende betydning på hvilken rang man har.