Sosialetikk
I min terminologi så handler sosialetikk om en ukritisk tilslutning til de verdisett eller normsett som tilfeldigvis måtte finnes omgivelsene. Det vil si, man har ingen grunnleggende refleksjon, eller selvstendig etisk posisjon.  Etikk og moral blir så videre brukt som en del av det sosiale limet som holder gruppen sammen. Negativt kan det utnyttes kynisk i det sosiale spill, og som hersketeknikk. Dersom enkeltindivider underlegger disse verdiene en nærmere analyse, og stiller spørsmålstegn ved ting kan dette bli oppfattet som en provokasjon. Man kan til og med risikere sanksjoner eller utstøtelse.
Men positivt er sosialetikk nødvendig for å
beholde samhold, trygghet og forutsigbarhet innad i gruppen.
Det er uansett verdt å merke seg at det er slik vi mennesker naturlig er. Vi er opptatt av tilbøyeligheter som
stolthet og skam og forestillinger om hva andre måtte tenke om oss. Dette er en del av de sosiale tilbøyeligheter vi er utstyrt med og som styrker vår evne til å fungere i et samspill med andre.

Det er de færreste av oss som naturlig går rundt og reflekterer over etikken og danner helhetlige filosofiske teorier.  Å være sosialetiker, er normalen, det er standarden for oss mennesker. Det som kan trigge noen ut av dette er ofte uenighet, eksponering mot andre kulturer, eller belastende opphevelser, egne eller andres, i form av urett, urettferdighet, undertrykkelse, fornedrelse, utstøtelse og så videre.  Dette får oss ofte til å stille spørsmål og reflektere dypere over ting. Motgang er ikke bare negativt. Det gjør oss til mer reflekterte mennesker.

Biologinær moral

Når våre normer har signifikant utgangspunkt i det emosjonelle systemet, kaller jeg dem for biologinære. Gjennom millioner av år har naturen formet våre straffe og belønningssystemer på en slik måte at de optimaliserer reproduksjon. Dermed former våre følelser våre handlinger på en slik måte at de passer med det som i fordumstid var de mest vellykkede strategier for biologisk reproduksjon. Dette blir biologinært når individet i liten grad tar i bruk fornuften til å analysere sine standpunkter. I de fleste kulturer vil dette slå gjennom og påvirke utviklingen av normer og tabuer. Sosialetiske normer som i store trekk kun er kulturelt basert, uten at man har tatt i bruk fornuften til å revidere dette, kan kalles for en biologinær moral. Biologinære moralske standpunkter går gjerne i retning av kvinneundertrykkelse, og sterke seksuelle tabuer. Det biologinære slår ofte også ut i sterk fokus på ære, og harde sanksjoner.

Problemet med biologinær moral er at den er lite kompatibel med de utfordringer vi møter i en moderne sivilisasjon.

Vi mennesker har også sannsynligvis en evne til å «føle» moral. Følelsen er nært knyttet til vemmelse, det vil si at moralsk indignasjon aktiverer det samme hjernesentret i insula, som når vi opplever vemmelse. Sannsynligvis er det en naturlig radar vi er utstyrt med. Jeg vet ikke om det er forsket på det, men sannsynligvis er mye av triggingen for slike følelser tillært. Det vil si at den knyttes opp mot sosialetiske normer og tabuer.

Fra flokk til normer til etikk

Først vil jeg påpeke et viktig sorteringskriterium for etiske teorier. Det er forskjellen på normbasert- og verdibasert etikk. Normbasert etikk kan handle om alt fra tabuer, som er normer uten språk, til normer og så videre til regler. En etisk teori som kun er normbasert, er typisk sosialetisk. Man dyrker frem normene i egen kultur. Dette står i kontrast til etiske teorier basert på etisk menneskeverd, eller individverd i seg selv. Normer kan bryte menneskeverd. Det å respektere menneskeverd kan innebære normbrudd.

Men det er ikke dermed sagt at det ikke er en sammenheng mellom disse. Det er åpenbart at kulturell normdannelse ikke er tilfeldig. De skal vi se litt på nå.

Når jeg nå skal forsøke å spekulere i veien fra flokk til etikk, så kan det passe å starte med en ren spekulativ refleksjon: Noen er veldig opptatt av å lete etter det såkalte «manglende mellomledd». Og da forestiller man seg i fantasien en slags mellomform mellom de apearter, man kjenner i dag, og oss selv. Det blir jo ikke helt korrekt fordi det man egentlig leter etter er mellomformer mellom det som anses å være felles opphav til nålevende apearter (menneskeaper) og mennesker. Men, det er ikke tema her. Min respons på dette er: gå å se deg selv i speilet. Kanskje du stirrer rett på det manglende mellomleddet. Kanskje vi ikke er helt mennesker enda. Lukk øynene, kjenn etter og oppdag villdyret i deg selv. Vi har dyret i oss. Og med det utgangspunktet går det an å trekke en linje fra dyreverden også til det mange oss regnes som såkalt «høyverdig» nemlig etikken.

Jeg er altså så frekk at jeg hevder at etikken er drevet frem av tilbøyeligheter vi har, som har vært i oss fra lenge før vi begynte å kalle oss selv for mennesker.

Kanskje har etikken utgangspunkt i et av evolusjonens mange «arbeidsuhell». Mennesket har utgangspunkt i sosiale dyrearter. Sosiale dyrearter har utgangspunkt i ikke-sosiale arter, kanskje flere hundre millioner år tilbake i tid. Ikke-sosiale arter er uhemmet egoistiske. De har en biologisk programmering til å overleve, skaffe seg næring, og formere deg. Mesteparten av komponentene i det maskineriet vi i dag kjenner som kropp, har utgangspunkt i dette. Herfra har vi også hele vårt repertoar av egoistiske tilbøyeligheter. Det å leve i flokk krever at vi har sosiale egenskaper som til en viss grad står i motsetning til dette. Når jeg snakker om flokk, så snakker jeg om individer som samspiller sosialt. En fiskestim (som eksempel) hører ikke inn under denne kategorien. En vesentlig basis for etiske tilbøyeligheter handler i høy grad om stabilisering av det sosiale samspill. Det handler om å finne måter å samspille på, som minimaliserer risikoen for at samspillet bryter sammen. Dette kan kanskje kalles for den generelle sosiale utfordringen. Den har utgangspunkt i overgangen fra arter hvor hvert individ må klare seg selv, til arter som lever i flokk. Denne utviklingen skaper inkompatibilitet mellom emosjonell programmering som er egoistisk og den atferd som kreves i sosialt samspill. Min hypotese er at evne til sosialt samspill har startet med utvikling av foreldrestrategi, altså omsorg for avkom. Dette har medført utvikling sosial kapasitet. Den typiske arena for dette er individer i nær slekt. Da vil samspillet preges av slektskapsseleksjon. På et tidspunkt nås altså terskelen til å kunne etablere sosialt samspill i større skala. Og det er i spenningsfeltet mellom de egoistiske tilbøyelighetene og de nyere sosiale tilbøyelighetene at de mekanismene, som skaper utgangspunkt for etikken, oppstår
For menneskets del er denne sosiale retningen tatt til det ekstreme. Det har gitt mennesket ekstreme kognitive kapasiteter, men prisen er en mental splitt tvers gjennom våre hjerner. Det er spagaten mellom våre egoistiske og sosiale tilbøyeligheter. Og den driver oss til vanvidd. Vår kognitive kapasitet gjør det ikke bare mulig for oss å vite at vi skal dø, men også at vi kan bli fordømt. Det er evolusjonens arbeidsuhell som skaper utgangspunkt for moralen.

Dyr har også normer. Vi kaller dem gjerne for tabuer. F.eks. dvergsjimpanser kan ha sex på kryss og tvers mellom kjønn og alder, men aldri mellom mor og sønn. Forskere har også sett at det å gjøre noen en tjeneste, skaper en forventing om gjentjeneste. Men mest synlig er nok sanksjonene. Hovedsakelig går sanksjoneringen langs linjene for rangering. De sterkeste og høyest rangerte sanksjonerer de som er svakere og dermed står laver på rangstigen. Alle vet sin plass i flokken. Nykomlinger krangler med de andre helt til de har funnet seg sin plass i hierarkiet. Flokkens medlemmer utvikler kompetanse på dette. Og det er påviste kulturelle forskjeller fra flokk til flokk. Med andre ord er dette en kompetanse som ikke er biologisk nedarvet men som det enkelte individ må utvikle kompetanse på. Dette tilsvarer det jeg kaller for proaktivt ansvar. Reaktiv ansvarliggjøring skaper læringen. Resultatet er proaktivt ansvar. Man lærer å oppføre seg på en slik måte at man ikke pådrar seg sanksjoner, eller utstøtelse. Og sannsynligvis fortsetter dette språkløst langt inn i historieutviklingen til homo sapiens.

En gang i denne utviklingen må den første etiske refleksjon ha funnet sted. Det har nok sammenfalt med at det har kommet til ord og begreper for noe av dette. Kanskje har ord som synd, skyld og straff vært noen av de første som dukket opp. Det handler jo igjen om at sanksjoner er den mest synlige delen av dette. Så kanskje ord som forbud eller regel. Men fortsatt er dette sosialetikk. Det er ting som bare er der, fra generasjon til generasjon. For å komme ut av sosialetikken må man ha evne til å «gå meta». Det handler om å ta et større perspektiv på dette og begynne å reflektere over de begrepene som beskriver kulturens normsystem. Det er dette som er den kognitive åpningen ut av sosialetikken og over i en mer reflektert prinsipiell måte å tenke om dette på.

La oss forsøke å trekke linkene frem til de mest fremtredende etiske retninger vi har i dag:

Hos dyrearter handler det om språkløs kompetanse på det å fungere i flokken. Kompetansen er der, den fungerer, men den er språkløs, ureflektert og uten ord.  Hadde ikke dyr hatt denne egenskapen, kunne man ikke ha oppdratt katter eller hunder. En hund vet neppe hva ordet «regel» betyr, men tilbøyeligheten, eller mekanismen ligger der og fungerer i hundens sosiale kontekst. Det er i dette terrenget at normene har sin opprinnelse.

Veien fra apekulturer til det som begynner å ligne på menneskekulturer er sannsynligvis lang og kronglete. Jeg tenker vi på denne veien finner en gradvis endring fra skarpe alfa-hann eneveldet til alfa-regimet med mer samarbeid, flere allianser, mer avanserte sosiale mekanismer. Men, selvsagt hierarkiet, sosial rangering og alfa-tendenser er noe vi har med oss den dag i dag, så dette er ikke blitt borte. Vi må heller ikke glemme at den sosiale arven er med oss den dag i dag. Ledd for ledd, i utallige generasjoner, strekker den seg bakover til de gamle ape-kulturene.

For å kunne fungere i slike kulturelle regimer er det, som sagt, nødvendig å kunne utvikle kompetanse. Det er det jeg kaller for proaktiv kompetanse. Og jeg ser minst to områder hvor dette er helt nødvendig. Det ene er i forhold til overmakten. Det andre er i forhold til å utvikle sosiale allianser. Disse henger sammen. I forhold til overmakten, så handler dette om søken etter allianse med overmakten og unngåelse av å pådra seg overmaktens vrede. Ord som synd, skyld, straff, regel, påbud, forbud, rett, galt, plikt osv. følger av dette. Et apemenneske behøver ikke å vite hva et forbud er. Men det vet at det å ta mat før sjefen har forsynt seg, vil medføre juling. Med utvikling av mer abstrakt språkbruk har nok slike ord kommet tidlig. Da har denne kompetansen latt seg beskrive i en stadig mer nyansert diskurs. Og, med dette, følger også en økning i presisjon og forutsigbarhet. Ut av dette kommer et behov for å unngå overmaktens vrede. Dette blir igjen grunnlaget for en etikk som er fokusert på rett, galt, plikter og sanksjoner. Den er i høy grad basert på autoritet.

Det er viktig å forstå at i slike tidlige samfunn har alfa-mennesket hatt en ubestridt makt. Det betyr at den eller de sterkeste, etter eget forgodtbefinnende kan sette regler, anklage og sanksjonere uten å måtte svare for noe av dette. Hva som er rett og hva som er galt settes av overmakten. Makt gir rett. Sokrates skal en gang har stilt følgende spørsmål: «Er det rett fordi gudene sier det, eller sier gudene det fordi det er rett?» Fra gammelt av er svaret på dette spørsmålet åpenbart. Rett og galt skapes av en autoritet. Jeg kaller det for «overmakten», som jo både kan representere Gud, en eneveldig hersker eller en eneveldig klan av herskere. I et slikt regime handler rett og galt, utelukkende om å forstå overmaktens vilje. På privaten kan man saktens ha noen refleksjoner om dette. Men overmakt er overmakt og det å leve under et slikt regime handler i praksis om den handlekraft og kompetanse som må til for å etterleve overmaktens vilje. Det er det jeg kaller proaktivt ansvar.

Ansvarliggjøring handler om at det avmektige mennesket må svare for sine handlinger. Det må svare overfor en overmakt. Det å måtte svare for seg er et signal om lavere status. Det avslører sårbarhet og det utløser skam, og man risikerer sanksjon. Den eneveldige må ikke svare for noen. Mønstret er at overmakten anklager og den avmektige blir anklaget. Ordene «an-svar» og «for-svar» handler begge om det å måtte svare for seg. Den som svarer er også avhengig av å appellere til empati og forståelse.

Om man tenker over Sokrates spørsmål, så avdekker det en vesentlig nyanse her: Det juridiske er kanskje ikke alltid moralsk, og det moralske er ikke alltid juridisk.  Det går en direkte kulturell linje fra ape-kulturtens alfa-regimer til nåtiden avanserte juridiske systemer. Innføring av skriftlige lover har fjernet mye av vilkårligheten i dette, og vi har ikke lengre noen som står over loven. Men fortsatt er systemet det samme. Det er statsmaktens påbud og forbud, i lovs form og det er sanksjoneringen som følger av lovbrudd.
Det fokuset som kommer ut av denne problematikken har skapt det meste av drivkraften bak det man i dag kaller for plikt-etikk. Dermed kan man si at pliktetikken har en fortid som paleo-designet. Det vil si ingen har planlagt den eller designet den. Den er en sosial arv fra tidenes morgen. Selvsagt vil moderne plikt-etikk være redesignet. Det vil si filosofiske tankesystemer som er konstruert for å bibeholde strukturen, men dog med mer gjennomtenkte begrunnelser.

Mye av stoffet i det gamle testamentet i Bibelen har omdreiningspunkt om denne etiske tenkemåten. Her representerer Jahve overmakten. Han er prototypen på en alfa-hann. Svært mye dreier seg om hans styring, sanksjonering og lovgivning. Den store dyden er absolutt lydighet mot denne guden. Og guden er en absolutt autoritet, en mystisk instans som det er uhørt å stille spørsmål ved.


I forhold til sosiale allianser blir evnen til å bedømme andre mennesker, helt sentral. Det handler både om hvilke allianser det er verdt å investere i, og hvilke man bør unngå. Her finner vi begreper som god og ond, falsk eller ekte, troverdighet, lojalitet, status,  ære og skam. Er vi falske, øyentjenere eller er vi tvers gjennom ekte? Er vi opportunister som faller hverandre i ryggen så snart det er opportunt, eller er vi lojale og står ved hverandre i tykt og tynt? Kan vi stole på hverandre?

De behovene, som dette skaper, er basis for etisk fokus på «etos». Vi kjenner igjen begrepet etos fra retorikken. Der handler det om hvem man er. Denne sammenhengen er neppe tilfeldig. Sannsynligvis har ordene «etikk» og «etos» felles opphav. Forskningen er nokså entydig på at gjennomslagskraften for et argument avhenger langt mer av hvem man er (etos) og hvordan man fremfører (patos), enn av argumentet i seg selv (logos). Dermed er det duket for et omfattende behov for å kunne fremstå på en positiv måte, samtidig som man er god menneskekjenner og kan bedømme andre. De som har slike egenskaper har langt større muligheter for suksess i livet. Opp gjennom menneskets lange og kronglete historie har nok disse egenskapene bare blitt viktigere og viktigere etter hvert som mennesket stadig ble mer og mer avhengig av den sosiale tilhørigheten. Da er det ikke rart at tidlige etiske refleksjoner hadde omdreiningspunkt om dette: Hvordan bli et godt menneske? Hva karakteriserer et godt menneske? Ut av dette konstruerer Aristoteles opp den klassiske dydsetikken. Dyder er holdninger eller strategier man må følge for å holde sin si ren. Alt dette handler i stor grad om å fremstå som et godt menneske, og å bedømme andre med utgangspunkt i de samme standarder.
Om vi kobler dette opp mot den maktorienteringen som pliktetikken kommer ut ifra, så finner vi noe interessant. For det er opplagt at kombinasjonen overmakt, lov og sanksjoner innbyr til øyentjeneri. Er man et godt menneske dersom man bare er blindt lydig og følger alle lover?  Da kan vi igjen gå tilbake til Bibelen, men denne gangen hoppe frem et årtusen. Der finner vi Jesus som kaller fariseerne for «kalkede graver». Det symboliserer falskheten, med et utmerket ytre, men dertil heslig indre som ingen ser. Tenk på begrepet «å gjennomskue». Det handler om å klare å se gjennom skallet og oppdage villdyret innenfor.
Og dette går lengre. For på dommens dag, forteller Jesus, så kommer mange til å hevde at de har gjort mange gode gjerninger. Men likevel blir de veiet og funnet for lett. Alt dette peker på at det å være et godt menneske ikke bare handler om å fremstå med en flott fasade og gjøre gode handlinger, men også om det indre i mennesket. Vi innser også at dette innebærer at menneskehetens tenkning går fremover også på dette området. For nå handler det ikke bare om å betjene overmakten, men om hvem man er, helt tvers gjennom.

Fra dette kan vi tegne en rett linje frem til den kantianske etikk, som i stor grad favner både pliktetikken og sinnelagsetikken. Immanuel Kant omdefinerte den gamle plikten som handler om ytre tvang, til en indre plikt basert på «aktelse for moralloven». Et tvers gjennom godt menneske er et som «vil» moralloven, som det ytterste edle motiv. Det å «vil» moralloven handler om å overvinne sitt kjødelige jeg, helt og fullstendig. Det «kjødelige jeg» er det jeg kaller for villdyret i oss.

Summen av dette er altså at vi har en etisk retning som i stor grad er fokusert rundt de utfordringer vi mennesker møter i det sosiale universet. Derfor kan man vel kalle dette for en sosial orientert etisk tankeretning.

Opp imot dette har vi en annen etisk retning som er mer fokusert på menneskets valg. Selvsagt kan vi også her trekke linkene tilbake til vårt biologiske opphav. For hjernen er dyrets beslutningsorgan. Det er hjernen som orkestrerer dyrs og menneskets atferd. Ingen kan benekte at atferd har avgjørende betydning for suksess eller fiasko. Dermed er dette mekanismer som har vært med oss, kanskje i hundretalls millioner av år. I antikken utviklet man begrepet hedonisme, som handler om søken etter nytelse og å komme bort fra smerte eller lidelse. I dag vet vi at det er hjernens belønnings og straffesystemer som filosofene har fått øye på. Dette opptrer i vårt mentale landskap som følelser. Vi vet også at mye av dette stammer fra den delen av hjernen, noen kaller for ape-hjernen, nemlig det limbiske system. Men dette handler også om et nært samspill med resten av kroppen. Ut av dette får vi begreper som godt og ondt. Det gode forbindes med det som føles godt. Det onde forbindes med lidelse og smerte. Vi bruker gjerne uttrykket «å ha vondt». Det er lett å se sammenhengen mellom disse ordene. 

Igjen innser vi at det er villdyret som møter oss i døren. Denne gangen opptrer det som selve opphavet til livsmening for oss alle. Og vi innser straks at Kants forsøk på å kneble «det kjødelige» kan få en utilsiktet kostnad, nemlig meningsløsheten. Vi har altså en hedonistisk retning i antikken. Den fokuserer på nytelse og det gode liv uten lidelse. Noen etisk retning ble vel ikke dette før Jeremy Bentham utviklet konsekvensetikken på slutten av 1700 tallet. Den kalles også for utilitarisme.

Denne retningen er fokusert på konsekvensene av våre valg. Alle etiske tenkere er opptatt av våre valg. Våre valg, små og store får som regel irreversible konsekvenser for eget og andres liv. Men her har vi altså en retning hvor dette er hovedfokus. Etikken i dette sjeler nettopp mot hedonismen. Våre valg bør søke å optimalisere mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Da blir vi opptatt av å søke å forutse konsekvensene av våre handlinger. Vi får en etisk retning med fokus på våre handlinger, prosesser som ligger bak og konsekvensene handlingen får.

Som en oppsummering av dette innser vi at normer og, etterhvert etisk tenkning, har sitt opphav i menneskets natur og de utfordringer mennesket har stått overfor gjennom sin utvikling. Her har vi fått to hovedretninger innenfor etikken. Det er den plikt-etiske retningen, representert ved kantianere, som orientert mot det sosiale, og den konsekvensetiske retningen, representert ved utilitarister, som har større fokus på handling. Noen har antydet at man i gjennomsnitt finner flere kvinner blant kantianere, og tilsvarende flere menn blant utilitarister. Dersom det er tilfelle, er det neppe tilfeldig, sett i sammenheng med gjennomsnittsavvik i biologisk programmering mellom de to kjønnene.

Moralen i det sosiale samspill

Den som søker etter en ikke-religiøs måte å begrunne etikk på vil sannsynligvis finne best resonans med å koble dette opp mot det sosiale samspill. For det er ingen tvil om at uten felles kjøreregler vil det sosiale samspill bryte sammen. Her finner vi også den sosiale problematikk som skaper behov for etisk tenkning fordi det naturlig oppstår en brytning mellom individets egeninteresse og det sosiale samspill. Men når man kommer så langt og begynner å tenke prinsipielt om dette, så har man beveget seg bort fra sosialetikken. Poenget med å ta dette med her er at disse kjørereglene for sosialt samspill jo naturlig har etablert seg i flokken uten at noen har hatt et konsept for det. Dette er på samme måte som at de fleste ord og begreper i språket ikke er tenkt ut, men etablert gjennom lang utvikling hvor ingen har hatt noe konsept for det eller bevisst designet ord og begreper. Jeg kaller det for sosial paleo-konstruksjon. En rekke fenomener i kulturer oppstår helt naturlig på denne måten. Der i blant også normene, slik som beskrevet over. Men den dagen noen bevisst begynner å reflektere over det, og knekker koden, så kan altså vi oppnå en kognitiv forståelse av mekanismene og den funksjon de faktisk har fått. Herav også normenes funksjon i forhold til å stabilisere det sosiale samspill.
Når vi vet dette, og forstår det, da er tiden kommet for å ha et konsept for det, og muligheten til å forbedre det sosiale samspill ved at vi nå konstruerer de mekanismer som er nødvendig for å kunne få dette til å fungere best mulig. Men på veien hit er det jo mange feilskjær. En av dem er jo den religiøse, som i større grad gjør seg nytte av fenomenets funksjon i det sosiale spill. Det kommer vi til nå.

 

Moralen i det sosiale spill

Jeg har en viss mistanke om at det jeg kommer inn på nå kan være en blind flekk i innenfor forskning på deskriptiv etikk. Fokus her er normer, deres innhold og funksjon, utbredelse og utvikling i kulturer osv. Det som kanskje er noe vanskeligere å få øye på er hvordan alt dette inngår som strategier i det sosiale spill. Kanskje er det lettere for meg som underdog å få øye på akkurat denne mer lyssky siden av saken. Da handler det om hvor man har fokus. Og det er ikke noe smalt sidespor vi snakker om her. Dette er en typisk elefant i rommet, som ingen ser. Det er et usedvanlig kraftig våpen vi snakker om her. Og det har enorm destruksjonskraft. Og selvsagt er det den lille mann og kvinne som er mest sårbar og som nesten alltid blir dette våpenets ofre. Jeg har omtalt fasetter av fenomenet på forskjellige steder. Jeg skal forsøke å referere til dette, men samtidig forklare fenomenet generelt. Det vi snakker om er altså moralsk opportunisme anvendt i det sosiale spill.

Det sosiale spill dreier seg om kampen om sosial kapital. Innenfor sosial kapital finner du en undersortering som kalles moralsk kapital. Spillet handler om å akkumulere egen moralsk kapital, gjerne på bekostning av andres, men også om å undergrave andres moralske kapital. Det mest synlige utslaget av dette er vel det fenomenet man kaller for drittpakker. Ønsker man å rydde en konkurrent unna veien kan man grave opp eller oppkonstruere en såkalt drittpakke, ment for å sverte vedkommende slik at han eller hun blir satt ut av spill. Innholdet i slike drittpakker er nesten alltid utelukkende av det som oppfattes som moralsk karakter. Det er forhold som hefter ved en person som bryter med gjengse normer eller tabuer. Det kan handle om kriminalitet, seksualitet eller økonomi.

Generelt kan man si at moral kan utnyttes opportunistisk i forhold til oppvise dominans. Den som anklager og straffer oppfattes naturlig som mer dominant enn den som blir offer for dette.  Vi ser det også i form av rivalisering. Her kan man heve sin egen moralske kapital ved å fremstå som moralsk indignert. Og da ligger det jo også i kortene at det er noen som tilsvarende får sin moralske kapital undergravet.
En mer langsiktig strategi kan være å etablere kunstige og smale normer. Det er altså normer og moralske forestillinger som er så pass kostbare å holde at det lettere glipper for de som sliter. Dette skaper et sosialt klima for sosial utrenskning.  Det ligger da i kortene at dette avhenger av evnen til å påvirke normer og moralske forestillinger.  Det er vel det man kaller for definisjonsmakt. Den mest utbredte teknikken her er religionen.
Dette manifesterer seg på utallige måter i det sosiale spill. Her er noen karakteristikker av spillet:

1)      Spillet er moralsk opportunistisk
Innholdet i moralen er av mindre signifikans. Det som gjelder er å treffe omgivelsenes nåværende moralske strenger på en kraftfull måte. I vår tid kan man ikke sverte noen ved å avsløre at de er homofile. Men det hadde man kunne gjort for 50 år siden, og selvsagt også i andre kulturer. En fulltreffer i dagens samfunn måtte være å avsløre at noen var pedofile.

2)      Spillet forutsetter moralsk populisme
Det vil si at en «flekk» på et menneske, automatisk nedgraderer hele mennesket. Og den lille flekken blåses gjerne opp og ut av proporsjoner for å få best mulig effekt. Og det får som regel god resonans i folkedypet. Vår tids medier og massekommunikasjon tar da dette videre inn i et massehysteri. Vinduet for fordømmelse går på bekostning av vinduet for forståelse. Individet demoniseres.

3)      Spillet degraderer menneskeverdet
Har nær sammenheng med punkt 2. Moralsk stempling degraderer individets egenverdi. Dette skjer fordi et individ som svekker sin moralske anseelse vil fremstå med umenneskelige egenskaper. Altså mindre menneske, mer umenneske eller usivilisert. Dette kan videre øker aksepten for aggresjon og nedverdigende behandling.

4)      Spillet driver frem glansbildeforestillinger
Alt som ikke er fullkomment kan omgjøres til sårbarheter som kan angripes. Det beste forsvar mot dette er å fremstå som et fullkomment glansbilde.

5)      Spillet kan være manipulerende
Eksempler på manipuleringsstrategier finner man her: religion, det fromme mennesket,  det moralsk indignerte mennesket.

6)      Spillet er en hersketeknikk

7)      Spillet kan legitimere undertrykkelse
Degradering av menneskeverd legitimerer undertrykkelse.

8)      Spillet kan drive frem grusomme handlinger

Det er vesentlig å påpeke at de som spiller dette spillet ikke alltid har noen kognitiv forståelse av disse mekanismene. Alle disse strategiene er ikke nødvendigvis resultat av konseptuelle utviklingsprosesser. På samme måte som når vi snakker om språk og normer så kan mye av dette være resultat av en langvarig kulturell seleksjon på memer. Det er det jeg kaller for paleo design. Strategiene er der fordi de har sosial gjennomslagskraft og dermed også sosial suksess. Det betyr i klartekst at veldig mange aktører ikke har noen kognitive konsepter for dette, de bare reproduserer allerede suksessrike memer.  Selvsagt finner vi også den varianten at noen smartinger har tenkt tanken helt ut, og oppkonstruert sine strategier for ren kynisk utnyttelse av denne muligheten. Slike oppkonstruksjoner kan så videre bli reprodusert inn i kulturen og opprettholdes og utvikles gjennom generasjonene.

Dersom det er et snev av realiteter i det jeg her spekulerer i så innebærer det en forholdsvis dramatisk nyorientering i det filosofiske synet på etikk:

1)      Ikke alle normer er kompatible med menneskets utfordringer i dag

2)      Ikke alle normer er kompatible med mennesker fra alle samfunnslag

3)      Normer kan underkastes kritisk evaluering og mister dermed sin status som normer. De blir til strategier, som igjen kan bli gjenstand for kritisk evaluering.

4)      Etisk filosofi kan ofte bli konstruert og fungere bare som en bekreftelse av det bestående.

5)      Normer og moral kan selv være årsak til lidelse og urettferdighet.

6)      Normer og moral har en lei tendens til å favorisere de mest ressurssterke.

7)      Normer og moral kan kynisk utnyttes i det sosiale spill.

Min etiske tenkning dreier seg veldig mye om å penetrere den byllen vi her snakker om. Da dreier det seg om forsvar mot moralsk undertrykkelse av det upriviligerte menneske. Det dreier seg om å avsløre etiske modeller som mer dekkoperasjoner for sosiale spillere enn som et gode til og for det utilstrekkelige mennesket. Det dreier seg om forsvar mot moralsk retorikk. Da handler det også om å møte retorikken med dens motsats, nemlig forståelse, analyse og tilbake-fokusering på saken i seg selv. Kort og godt dreier det seg om å skape en arena hvor rasjonaliteten og analyse igjen har en plass, slik at vår kulturs moralske tenkemåte kan bli mer tilpasset vår tids utfordringer, både de store og enkeltmenneskets livsutfordringer.

 

For å følge dette temaet videre kan du gå til : Veien fra Sosialetikk til Analytisk etikk.