Jeg kom tilfeldigvis over to podcaster hvor Ole Landfald intervjuer Vegard Martinsen om Ayn Rand og objektivisme. Nysgjerrig som jeg er, har jeg hørt gjennom dette flere ganger. Min første tanke var selvsagt å ta kontakt med Landfald for å høre om han slipper til en subjektivist for å kommentere dette. Men så fant jeg nok ut at jeg nok står i stor fare for å snakke meg bort. Så da snakker jeg meg heller bort skriftlig på web i stedet.

De to podcastene finner du her:
https://www.youtube.com/watch?v=6AOtJ5cL37w

https://www.youtube.com/watch?v=E0F7kr8Ywd0

 

De betraktninger jeg har gjort rundt objektivisme finner du her. Men for å oppsummere kort: Jeg er en stor beundrer av Ayn Rand. Hun har hatt stor innflytelse som filosof. Og jeg synes å ane hvor hun vil med sin filosofi. Individets frihet en svært viktig verdi. Det betyr også at menneskets frihet til å forfølge sin egeninteresse er en viktig konsekvens av dette. Politisk plasserer vel det oss begge på den liberalistiske banehalvdel. Men, som jeg sier, så er nok hennes filosofi i større grad fokusert på det ressurssterke mennesket. Men jeg forstår resonnementet. Ressurssterke mennesker må ikke holdes tilbake eller hindres. Det kan undergrave verdiskapingen i samfunnet. Som samfunn må vi erkjenne behovet for å ha slike motorer.

 

Hva er en subjektivist

Den subjektivistiske filosofi er nok mer orientert om det utilstrekkelige mennesket. Og da handler det ikke om parasittisme. Fra et individuelt ståsted handler det om å bli moden og rasjonell, og spille de kortene man har på best mulig måte. Det handler om viljen til å leve på tross og på trass, og ikke la seg overmanne av egen utilstrekkelighet. Fra et samfunnsperspektiv er det vesentlig å erkjenne den sosiale multiplikasjonseffekten. Det handler om at evnen til verdiskapning kan øke dramatisk, dersom samfunnet er villig til å investere litt i dette. Og katalysatorer er slike ting som utdanning, helsevesen og ikke minst et ufravikelig menneskeverd. Jeg er ikke dogmatisk opptatt av hvordan slike investeringer kan realiseres. Sannsynligvis er det en lang prosess å eksperimentere seg frem til de mest hensiktsmessige og effektive måter å gjøre det på. Det betyr at synet på staten i så måte er pragmatisk, og ikke bestemt av hva en filosof fra sin kultur og sin tid måtte mene om det.

 

 

En teori om følelser

Her er et omtrentlig sitat av hva Vegard Martinsen sa om følelser:

Martinsen:
Følelser er ikke gitt. Følelser er et resultat av tidligere tenkning.

Eksempel: fotballkamp mellom Norge og Sverige. Norge vinner. Nordmenn føler glede. Svensker føler sorg. Samme faktum, to helt forskjellige reaksjoner. Hvorfor det? Fordi nordmenn har tenkt at det vil glede meg hvis Norge vinner. Svenskene har tenkt: det vil glede meg hvis Sverige vinner. Så blir resultatet at Norge vinner. Nordmenn føler glede, svenskene føler sorg. Det er fordi at den reaksjon som kommer der, den er et resultat av tidligere tenkning. Altså man tenker først, så bygger man opp sin personlighet på grunn av det, så får man følelsesmessige reaksjoner som samsvarer med den tenkningen man har gjort.

Og hvis vi da holder på med viktigere ting enn fotballkamp, hvis man da baserer seg på følelser, da kan det jo hende at tenkningen er feil, da får man helt feil følelsesmessige reaksjoner på ting som skjer. Det er veldig viktig å være obs på det. Følelser er ikke gitt, følelser er et resultat av tidligere tenkning. Hvis tenkingen er riktig, så får man riktige følelsesmessige reaksjoner. Hvis tenkningen er feil, så får man gale reaksjoner.

Landfall:
Hvis man har levd etter en god filosofi så trenger man ikke å tenke så mye på det, da kan man handle ut fra dine følelser. Forstår jeg det rett?

Martinsen:
Jeg vil si at man bør være rasjonell som er å gå etter fakta og være logisk.  Hvis man har bygget opp en personlighet og verdier og vaner som er resultat av rasjonell tenkning, så vil du få følelsesmessige reaksjoner som også er riktige. Så, det kan høres paradoksalt ut men, jeg vil jo si at det er bare rasjonelle personer som kan basere seg uten videre på sine følelser.

Landfall:
Det virker som at det med valg og følelser og fornuft, det er mange ganger man kan si at «det føles rett».

Martinsen:
Jeg pleier å si det slik at følelser forteller ingenting om virkeligheten, men de forteller om ditt forhold til virkeligheten. Hvis du har et godt forhold til virkeligheten, ett som er basert på fakta og logikk, så vil du ha følelsesmessige reaksjoner som er i samsvar med hvordan du bør reagere for å fungere godt i virkeligheten. Men hvis du har bygget opp din personlighet på gale verdier, altså verdier som ikke fører til gode resultater så vil dine følelsesmessige reaksjoner gi deg signaler som tyder på at det blir feil, at du kommer galt av sted hvis du baserer deg bare på følelsene dine. Og det er derfor også noen får motsetninger mellom følelser og fornuft, fordi at følelsene er kanskje basert på det som er vanlig omkring en, men tenker man logisk så kommer man til noe annet. Derfor så blir det motsetninger mellom fornuft og følelser. Men hvis du har tenkt riktig så vil det ikke være noen motsetning mellom fornuft og følelser.

Sitat slutt.

Jeg må ærlig si at jeg lettet på øyelokkene når jeg hørte dette. Dersom jeg som subjektivist skulle ha snakket om følelser ville jeg nok ha hatt en helt annen vinkling på dette. En tanke som slo meg er at dette kan være uttrykk for «mindblindness». Det vil si at man ikke er nøye nok i sin observasjon av prosessene i eget mentale univers. Samtidig innser jeg at dette også kan handle om tankesystemer som er så pass forskjellig det blir umulig å forstå dette uten å gå i dybden med analytisk dialog. For det er opplagt at også når jeg observerer mine egne mentale prosesser, så gjelder fortsatt kunnskapens gravitasjonslov i fullt monn. Jeg fortolker det jeg observerer inn i de forestillinger jeg tidligere har utviklet. Om jeg så hører på noen som har en helt annen grunnforståelse, ja så er det ikke rart at jeg letter på øyebrynene og synes dette er på jordet.

Men, OK, la meg begynne med min umiddelbare reaksjon. Martinsen sier: «Følelser er et resultat av tidligere tenkning».

 Mine umiddelbare responser:

1)   Har du aldri sett et nyfødt barn?

2)   Dyr tenker ofte ikke så mye. Har de følelser?

3)   Er vi født med Amygdala, eller vokser den frem som følge av hva vi tenker?

Jeg tviler ikke på at Martinsen eller andre må ha tatt slike problemstillinger med i ligningen. Det ville vært kjempeinteressant å høre responsen. En ting som umiddelbart slo meg er at slike utsagn kan ha sitt utspring i den såkalte «Blank Slate»-forestillingen. Det er den forestillingen at mennesket blir født med en hjerne som er som en blank harddisk, rett fra fabrikken. All informasjon på denne harddisken blir skrevet som følge av erfaring og tenkning. Ved å lese litt på filosofi.no så fikk jeg bekreftet akkurat dette. Ayn Rand kan nok ha vært direkte eller indirekte inspirert av datidens behavioristiske strømninger. Her står nok jeg som subjektivist i den andre leiren. Jeg sier det så sterkt at mennesket er av natur, det er natur og det har en natur. Mitt inntrykk er, med alle mulige forbehold, at forestillingen om «blank slate» i dag, stort sett fungerer som en myte blant akademikere innenfor såkalte humanistiske fag. Med andre ord snakker vi ikke om mennesker med naturfaglig eller teknisk bakgrunn. For det er klart, når man begynner å tenke som en ingeniør på en slik forestilling, så står spørsmålene i kø. Hva er det som er blankt? Hva er det som skriver? Hva er det som kontrollerer skrivingen? Hvordan fungerer det blanke mennesket?

For å trekke analogien om harddisken litt lengre. Er det noen som tror at den harddisken helt uoppfordret kan begynne å skrive på seg selv? Harddisken kommer med mirkosofware, programvare som skal ivareta den grunnelegende funksjoner for at det hele skal fungere. Hva er det som kontrollerer skrivingen? Det er software. Datamaskinen er på ingen måte tom når den kommer fra fabrikken. Den er full av verktøy og prosedyrer som sørger for å organisere bruken av disken på sin måte. Det er mange måter å gjøre det på, det er mange standarder. Uten dette vil det ikke bli skrevet et bit på den harddisken. Man kan vel gjerne kalle dette for en såkalt «bootstrap» prosess. Man trenger software for å komme i gang med å bruke software. Dette er ikke magi. Det er teknologi.

Et menneske som fødes med en blank hjerne er et dødt menneske. Men det er vel neppe det tilhengerne av denne teorien mener. Jeg skal ha et ydmykt forhold til dette. Men det er opplagt at den dagen barnet kommer til verden, så kommer det med en hjerne som lenge har vært i gang med sine ting. De store strukturene er fastlagt og den er overdimensjonert oppkoblet. Omtrent alt er forbundet med alt. Mye av kodingen som skjer i de første årene skjer faktisk ved at forbindelser brytes, ikke at de kobles opp. Vi er nok foreløpig langt unna med å forstå de prosesser som styrer alt dette. Men jeg tror nok at forestillingen om en blank tavle etter hvert begynner å bli en dårlig metafor. Og kanskje blir da denne dårlige metaforen styrende for hvordan man setter følelser inn i dette tankesystemet.

Det jeg savner her er en god teori om følelser, hva det er, hva som har utformet dem, hva som trigger dem, hvordan dette fungerer i det enkelte individ, og hvorfor evolusjonen har kommet opp med denne mekanismen?

Martinsens begynner med å si at følelser er et resultat av tidligere tenkning. Det er da nærliggende å forstå det slik at følelsen, i sin helhet, er skapt av tidligere tenkning. Men hva betyr det egentlig å være skapt eller et resultat? Kanskje dette er en tvetydighet. Om jeg skulle formulert det samme så ville jeg nok ha formulert det slik at følelsesutbruddet også kan utløses av det kognitive systemet.

Hvis Martinsen med dette mener at følelsen i sin helhet er skapt av tidligere tenkning, at vi ikke er født med følelser, at dette er noe som er rent plastisk og som blir til av måten vi tenker på, så er jeg nok uenig i det. Mine grunner for det er allerede listet opp i spørsmålene over.

Eksemplet med fotballkampen er ikke helt bra. Martinsen gir langt bedre eksempler på filosofi.no. Men la oss nå ta fotballkampen. Den forklares enkelt med våre sosiale tilbøyeligheter. Mennesket er et flokkdyr. Det er hundre prosent avhengig av sin flokk. Om flokken går til grunne går individet til grunne. Har flokken suksess har individet langt bedre muligheter. Så vi har nok en rekke emosjoner som er tilpasset dette. En slik tilbøyelighet er flokk identitet. Dersom vi tenker oss om så må den være fleksibel, på samme måte som gridcellene for å visualisere rom og orientering i rom kan brukes på alle størrelser fra et lite rom til orientering i et landskap, så kan nok denne funksjonen tilpasses det som gjelder akkurat nå. Er det bare meg, min familie, min gruppe, hele flokken som gjelder? Uansett: når min flokk har suksess så responderer det emosjonelle systemet med gledes-følelse (dopamin). Hvis min flokk taper, ja så får jeg tilsvarende straffende responser. Begge responser driver individet i retning av å gjøre sitt til for at flokken vinner. Virkelighetsoppfatningen avgjør min flokk-identitet. Men de følelsesmessige mekanismene som ligger bak dette er det samme for både nordmenn og svensker. Poenget er at evnen til å identifisere seg med en flokk er en medfødt mekanisme. Den er ikke skapt av individets kognitive funksjon. Hadde dette hatt utgangspunkt i en blank tavle, så ville vel ikke sorteringen mellom svensker og nordmenn vært så skarp.

På filosofi.no kommer Martinsen med noen eksempler som kanskje er litt bedre. En baby med en pistol mot tinningen vil reagere veldig forskjellig fra en voksen. Dette har ikke noe med at følelser tenkes fram, det har å gjøre med hva som utløser følelsen. En baby kan reagere med frykt. Men da er det andre mer medfødte mekanismer som utløser dette. Mener å ha hørt om eksperimenter der babyer blir eksponert for det som kan oppfattes som stor høyde. Barnet reagerer med frykt. Det samme gjelder vel fremmede ansikter osv. Et lite barn har evne til å vise omtrent hele registret av følelser. Og de kan utløses, men da på nokså generelle triggermekanismer. Kanskje er det også slik at disse mekanismene «selvutløser» for å holde funksjonen i trim. Barnet kan ha mareritt som vi ikke aner hva det kan være. Men ungen våkner opp, hyler og er redd. Det er vel ikke så sjelden dette skjer. Vi vet nok om hjernen til å kunne lokalisere disse funksjonene. Mesteparten ligger i det limbiske system. Dette er ingen blank tavle. Igjen så tror jeg at man forveksler utløsermekanismen med selve følelsesutbruddet. Man blander det sammen eller har ikke noen nyansering av dette. En voksen har et velutviklet kognitivt system som integreres med disse utløsermekanismene.

Sitat: Jeg vil si at man bør være rasjonell som er å gå etter fakta og være logisk.  Hvis man har bygget opp en personlighet og verdier og vaner som er resultat av rasjonell tenkning, så vil du få følelsesmessige reaksjoner som også er riktige. Så, det kan høres paradoksalt ut men, jeg vil jo si at det er bare rasjonelle personer som kan basere seg uten videre på sine følelser.

Her er min refleksjon om rasjonalitet. Her deler vi oppfatning i forhold til utvikling av vår forståelse av virkeligheten. Der skal vi gå etter fakta og være logisk, som det blir sagt. Men, den oppmerksomme leser vil nok ane at her har vi en nyanseforskjell opp mot tradisjonell forståelse av rasjonalitet. Den er best beskrevet her. Det viktigste er at følelser trekkes inn som en integrert del av rasjonaliteten. Det Martinsen gir uttrykk for er en veldig vanlig oppfatning. Rasjonalitet begrenser seg til fakta og logisk tenkning. Jeg kjenner den igjen fra Kant. Og jeg er fortsatt uenig. Hvordan er det vi praktisk utøver rasjonalitet? Selvsagt er det gjennom de valgene vi tar. En beslutning forutsetter at det er noe vi ønsker å oppnå. Hvis vi ikke vet hva vi vil oppnå, så er vi ikke i stand til å ta en beslutning. Forsøk er gjort med mennesker som har fått hjerneskader hvor store deler av forbindelseslinjene mellom det limbiske system (følelsene) og hjernebarken er blitt brutt. De mangler evnen til å ta beslutninger. For de vet ikke hva de vil. Men hvor kommer så disse verdiene fra? Jeg hevder at de har sin opprinnelse i det limbiske system. Litt fakta her. I det limbiske system finnes en struktur ved navn Hypocampus. Forskning forteller oss at denne også har å gjøre med lagring av minner. Men den er selektiv. De opplevelsene som skaper de sterkeste emosjonelle effektene skaper også de sterkeste minnene. Brent barn skyr ilden. Har du brent deg en gang, så gjentar du det ikke. Våre affekter setter seg i oss som minner. Disse minnene er sannsynligvis det vi forbinder med verdier. De opptrer språkløst og bakenforliggende. Derfor lures vi ofte til å tro at vi gjør logiske slutninger, når det egentlig er be-slutninger vi gjør. Mennesker gjør denne feilen hele tiden. Jeg tror det må litt trening til for å kunne analysere dette og dekomponere verdikomponenten fra fakta.  Og det er viktig å gjøre. Det handler både om å få satt ord på sin virkelighetsoppfatning og hva som er målet. Men i forhold til oppfatning om at rasjonell tenkning alltid gir rasjonelle følelser, så er jeg langt mer reservert. Jeg pleier å si det slik at vårt følelsesregister er tilpasset et liv på savannene i Afrika. I mellomtiden har vi utviklet en avansert sivilisasjon. Til en viss grad er våre følelsesmessige register i utakt med de utfordringer det skaper.  Vi klarer blant annet ikke å forene oss i en global sivilisasjon. Jeg tenker det er forholdsvis rasjonelt å innse at den dagen den store utfordringen kommer, så vil vår handlekraft være avgjørende for vår overlevelse. Dersom handlekraften er svekket på grunn av indre stridigheter vil sannsynligheten for å overleve svekkes, kanskje dramatisk. Men vi mennesker er emosjonelt programmert til å ville dominere og rivalisere med hverandre. Mange andre eksempler kunne ha vært nevnt, men dette får holde.

I forhold til Landfals spørsmål om å «føle at noe er riktig» så tenker jeg at vi her har med en vanlig begrepsforvirring å gjøre. For det jeg tror han refererer til er intuisjon, eller det man ofte kaller for magefølelse. Det er ikke følelser i betydning av emosjoner. Her er det viktig å nyansere begrepene slik at ikke forvirringen blir komplett.

 

Sitat:
Jeg pleier å si det slik at følelser forteller ingenting om virkeligheten, men de forteller om ditt forhold til virkeligheten

En subjektivistisk omskrivning av dette sitatet ville kanskje ha sett slik ut: Følelser forteller ingenting om virkeligheten, men de forteller hvordan du skal forholde deg til virkelighetsoppfatningen din.

Det vi er enig om er at følelser ikke er informasjon om virkeligheten. Enhver innblanding av følelser i erkjennelsesprosessen utgjør en latent risiko for at informasjonen forvrenges. Og det er en vesentlig refleksjon Man kan for eksempel ikke si at vi må si at Gud eksisterer for ellers vil ikke moralske lover eksistere, og da er vi i alvorlig trøbbel. Det er et galt premiss å bruke som argument for Guds eksistens. Guds eksistens er uavhengig av hvilke behov vi måtte føle og ha.  

Den andre delen av setningen avslører nok en betydelig nyanseforskjell i vår tenkning. Som subjektivist opererer jeg med en virkelighetsoppfatning. Det må ikke misforstås dit hen at jeg avviser at det eksisterer en reell virkelighet uavhengig av mitt subjekt. Det er ikke noe jeg hverken kan bevise eller avvise. Men naturlig nok forholder jeg meg til som om det er tilfelle. Som subjektivist forholder jeg meg til at virkelighetsoppfatninger varierer fra individ til individ. Om vi alle så den samme virkeligheten, som gjennom et vindu, ville ikke det være tilfelle. Da ville vi alle hatt lik virkelighetsoppfatning. Det er den ikke. Så om jeg er veldig overbevist om at det jeg ser er virkeligheten, så må jo konklusjonen være at de avvik du ser, ikke eksisterer i virkeligheten, det er bare dine feiloppfatninger. Følgelig konstaterer jeg lett at selvsagt det er mulig at det kan eksistere forholdsvis store avvik mellom hva et individ oppfatter og det som er. Men om nå jeg er litt mer ydmyk og tenker: hvorfor tror jeg at jeg er den eneste i verden som ikke tar feil på noe punkt? Det er vel en litt vel overdrevet tro på seg selv, tenker jeg. Vel, da er nok også min oppfatning av virkeligheten også beheftet med feil og mangler. Følgelig er den ikke virkeligheten, den er en oppfatning av virkeligheten.

Men, så kan man spørre seg: hva leder til at vår erkjennelsesprosess går feil? Finnes det måter å gjøre dette på som kan forbedre kvaliteten, slik at virkelighetsoppfatningen blir nærmere virkeligheten? Her viser vel erfaringen at den vitenskapelige metode er overlegent alt annet. Men, for å ta dette helt formelt. Jeg skiller mellom empiri og den reelle virkeligheten. Det den vitenskapelige metode gir oss er empiri. Hva er koblingen mellom empiri og virkelighet? Naturlig tror vi at disse må ligne på hverandre.  Men, som Immanuel Kant påpekte: dette har ikke relevans i våre praktiske liv. Det er ikke så mye å dvele med. Men det er viktig for vitenskapen å være oppmerksom på dette. For det kan bety at måten vi anskuer virkeligheten på kan bli til et hinder for å trenge dypere inn i dette. Kanskje kan et paradigmeskifte hvor vi revurderer f.eks. dagens kvanteteori og kler den opp med helt andre begrepsstrukturer, kanskje det kan bety at vi får store gjennombrudd. Poenget er å forstå at vårt sinn og vår forståelse er kartet. Virkeligheten er terrenget. Og noen ganger trenger vi å tegne kartet på nytt.

Så tilbake til følelser. Jeg sier at følelser forteller deg hvordan du skal forholde deg til din virkelighetsoppfatning. Så betyr det at følelser virker styrende på hvordan jeg kommer til å reagere på dette. La oss ta eksempel på det motsatte. Martinsen bruker flere ganger eksemplet om å gå over en trafikkert vei. La oss heller sende en robot over veien. Og roboten er velutstyrt med sanser, kameraer og mikrofoner osv. Og den har avansert software som fortolker dette. Den står midt i veien. Den vet at det kommer en bil i stor fart. Den vet at det vil ta 8,71 sekunder til at deres posisjon er sammenfallende. Den vet også at sammenfallende posisjoner medfører kraftig energiutlading med påfølgende destruksjon av involverte objekter. Alt dette vet den. Spørsmålet er da: vil da handle raskt og skynde seg av vegen? Svaret er nei. Så lenge softwaren i roboten kun er en software som erkjenner realitetene, så vil intet skje. Hvorfor nekter ikke datamaskinen min å slå seg av når jeg ber den om det? Hver gang jeg slår den av så dør den. Hvorfor får, den ikke dødsangst og ber tynt om å få slippe?

Svaret på disse spørsmålene er enkelt. Så lenge systemet bare erkjenner, det vil si, innhente og prosessere beskrivende informasjon, så er det det eneste systemet kan gjøre. Roboten ville blitt knust, og den ville ikke hatt noe forhold til det. Det som mangler i disse systemene er systemer som forteller hvordan den skal forholde seg til informasjonen. Dette er ikke noe som logisk kan trekkes ut av det erkjente materiale. Men det er en informasjon dette og. Jeg kaller det i utgangspunktet for subjektinformasjon. Hva betyr dette for meg? Det er kun når virkelighetsoppfatningen kombineres med subjektinformasjon at en beslutning kan finne sted. Man kan selvsagt få en robot til å handle på rene instruksjoner. Gå hit. Gå dit, eller Dersom bil, så spring av veien. Dette er instruksjoner. Men om vi snakker om handlinger slik som mennesker og dyr presterer, så starter de ikke med instruksjoner.  En handling initieres av en beslutning. Vi er i stand til å finne opp vår egen atferd. Det er umulig uten et forhåndsprogrammert system som ikke forteller oss hva vi skal gjøre, men hva vi skal ville. Det gir en langt større fleksibilitet. Dette er det emosjonelle systemet, med dets utløsere, og verdier, som er minner om følelser.

Vårt emosjonelle system er ikke noe vi velger. Det er heller ikke noe vi tenker. Det er en språkløs respons på hendelser. Hendelser er alt som skjer i vårt mentale univers. Det kan være både tanker vi tenker, og det kan være ting vi opplever. Og det er opplagt at denne reaksjonen er avhengig av vår virkelighetsoppfatning. Og alt som hender, alt vi tenker, alle hendelser vi opplever, de fortolkes med utgangspunkt i vår virkelighetsoppfatning. Følgelig vil vår virkelighetsoppfatning påvirke responsen. Det jeg oppfatter å være en vesentlig nyanse her er at responsen ikke er kontrollert av vår tenkning. Den er heller en respons på vår tenkning. Og dette er en svært viktig nyanseforskjell. Et motargument her er at, jo vi kan bruke kognitive ressurser på å dempe responsen. Og det er selvsagt riktig. Det kan sammenlignes med å bruke forskjellige bevisste teknikker for å dempe smerte. Vi kan ikke forhindre at smerteresponsen er der, men vi kan f.eks. forsøke å la være å fokusere på den. På samme måte kan vi ikke forhindre en følelsesmessig respons, men vi kan mobilisere ressurser for å dempe den.  Akkurat denne siste varianten er litt interessant. Hva driver individet til en slik mental handling? Men en handling er alltid et resultat av en forutgående beslutning. Hva slags beslutning snakker vi om da? Sannsynligvis handler dette om at noe i oss innser at dersom vi lar den følelsesmessige impulsen få utløp, så kan vi for eksempel pådra oss sanksjoner fra omgivelsene. Det er virkelighetsoppfatningen. Verdivurderingen er at dette er en svært uønsket situasjon. Men andre elementer inngår også i dette. For eksempel: er det mulig å overvinne denne impulsen? Hvor mye energi koster det? Er det verdt innsatsen? En beslutning om å motarbeide en impuls, er sannsynligvis en nok så kompleks vurdering. Og noen ganger vet individet at det ikke er i stand til å mobilisere nok energi til å stagge impulsen. Her er det to poeng å trekke ut. Det ene er at all kontroll forutsetter beslutningsevne. Det andre er at gjennomføringsevne avhenger av ressurser.

 

Sitat: Og det er derfor også noen får motsetninger mellom følelser og fornuft

Måten jeg strukturerer begrepene på gjør at det å snakke om motsetning mellom følelser og fornuft blir unyansert. For fornuft handler om mine oppfatninger om det som er. Følelser handler om hva jeg opplever å ville. Det jeg opplever å ville kommer innenfra meg selv. Mens det som fornuften kommer opp med er forhåpentligvis verden som den er. Men selvsagt har jeg noen refleksjoner om det om oppleves som en slik konflikt. Ofte kan det handle om sonderingen mellom kortsiktighet og langsiktighet. Det kan også handle om min umiddelbare egeninteresse kontra andres interesser. Det nære gir som oftest følelsesmessige responser. Jo fjernere ting blir desto mer fraværende blir de følelsesmessige responsene og det jeg sitter igjen med da er det vi kaller for verdier. Det er det jeg oppfatter å være minner om følelser. Jeg kan forestille meg en ulempe i fremtiden, men jeg får kanskje ikke frem den følelsesmessige reaksjonen jeg tror jeg kan oppleve en gang i fremtiden.

Skal jeg slå til å kjøpe den TV-en nå, selv om jeg vet at jeg trenger at pengene varer slik at jeg har råd til mat i slutten av måneden? Da kan jeg oppleve en sterk forventing og lysten på den TV-en, mens den sulten jeg kommer til å oppleve slutten av måneden kommer i skyggen. Begge disse variablene: lysten på TV-en og sulten på slutten av måneden plasserer seg på verdisiden i mitt beslutningsregnskap. Det er ikke konstateringen at jeg blir sulten som er i konflikt her, men det ubehaget jeg forbinder med det. Dette er følelser i konflikt med følelser. Men for å holde meg til mitt begrepsapparat, så er den langsiktige følelsen redusert til en verdi. Like fullt, begge disse variablene handler ikke om fornuften, som jo opptrer nøytralt opp i det hele. Men igjen, verdisiden av det langsiktige blir ofte så bakenforliggende at man tror at det kun handler om logikk, og dermed at det er fornuften som stritter imot her.

Når det er sagt har jo jeg innført et par begreper det kan være viktig å merke seg her. Det ene er biologisk programmering, det andre er biologinære handlinger. For det er ikke tvil om at den type langsiktighet vi her snakker om krever langt mer av det kognitive systemet enn det kortsiktige. Vi har en biologisk programmering som i stor grad er kortsiktig. Det er langt lettere for oss, rent mentalt å gå etter de kortsiktig nære gevinstene enn å utnytte den kognitive kapasiteten fullt ut til å fungere mer rasjonelt.  Og vår fornuft har da kapasitet til å, med utgangspunkt i verdier eller minner om tidligere affekter, avdempe den mer nærliggende impulsen. På den måten blir det mulig for mennesket å handle mer rasjonelt. Her ser vi da også et godt eksempel på at det rasjonelle ofte kan være i utakt med vår biologiske programmering. Evnen til selvkontroll varierer selvsagt fra individ til individ. Dette avhenger både av medfødte disposisjoner, men også av individets erfaringer, inkludert individets egne handlinger.

Fri vilje

Sitat Fra Filosofi.no:

Ayn Rand hevdet også at mennesket har fri vilje. I hvert øyeblikk er det opp til det enkelte menneske selv å velge mellom å fokusere sin bevissthet, sine tanker—eller å la tankene vandre avsted. Det er dette viljens frihet består i. Også den som forfekter determinisme forutsetter egentlig at mennesker har fri vilje. Man tar et standpunkt ved at man først undersøker et saksforhold, deretter vurderer argumentene, og så velger det standpunkt som argumentene best støtter opp om. Deterministen har altså valgt å hevde determinismen som et korrekt standpunkt—og dette er en selvmotsigelse. Sier deterministen derimot at han ikke har valgt, men er determinert til å hevde dette, kan han ikke ha noen velbegrunnet mening om hvorvidt det er et korrekt standpunkt eller ikke.

Jeg måtte lese dette sitatet en del ganger før jeg forstod det.  Når jeg nå mener å skjønne det, så har jeg kanskje alt for mange kommentarer og analyser. Jeg vil dele sitatet i to:

Ayn Rand hevdet også at mennesket har fri vilje. I hvert øyeblikk er det opp til det enkelte menneske selv å velge mellom å fokusere sin bevissthet, sine tanker—eller å la tankene vandre avsted. Det er dette viljens frihet består i.  

Les gjerne gjennom min refleksjon angående fri vilje. Det er vesentlig å oppdage at selve begrepet er uklart. Sannsynligvis er vi ikke helt enige om hva begrepet betyr. Det som sies her er at fri vilje handler om evne eller vilje til å konsentrere tankene. I dag vet vi at dette er en evne og at konsentrasjonsevnen varierer mellom individer. Konsentrasjonsevnen kan nok påvirkes av bevisstheten, men hvor sterk konsentrasjonen er og hvor lenge den varer, er nok variabler vi ikke har fullt så god kontroll på. En del av dette handler nok om vekslingen mellom intuisjon og aktiv bruk av fornuften. Les mer om det her. Vi mennesker går vanligvis på intuisjon. Den er umiddelbar og uanstrengt. Det er kun hvis dette ikke går på skinner hvor den mer anstrengende og langsomme fornuften rekvireres. For den er kostbar i bruk og hele vår organisme er innrettet på å spare energi. Det innebærer også tenkning. Det vil si at dette også handler om energiomsetning, noe som igjen relaterer seg til variabler som gener, næring, stoffskifte, blodomløp og kondisjon.
Når man går litt inn i slike refleksjoner så innser man at dette ikke på noen måte relateres til en tankevirksomhet som er uavhengig eller frikoblet fra de fysiske realiteter den skapes av.
Nå er dette den tredje varianten jeg har sett fra objektivist hold i forsøk på å beskrive hva fri vilje er. Stefan Molyneux hevder at fri vilje er evnen til å tenke moralsk prinsipielt. Mens Vegard Martinsen i nevnte intervju sier at vi har fri vilje fordi vi intuitivt opplever å kunne velge. Det er tre varianter som forteller meg at Ain Rand neppe har vært så krystallklar i sin definisjon av begrepet og at dette er noe som flyter.
Men ingen av disse tre forslagene til hva fri vilje er løser det som er hovedproblemet, nemlig uavhengighet. Jeg har altså satt spesifisert uavhengighet, i tillegg til beslutningsevne og handlingsrom som kriterium for å kunne si at et system har fri vilje. Det beste eksemplet på dette har jeg vært inne på her. Det gjelder selvkjørende biler, som jo tar beslutninger som kan gjelde liv og død. Her går produsentene ut og tar ansvaret. Det kan de gjøre fordi bilen nok tar beslutninger, men beslutningen er ikke uavhengig av hvordan systemet er konstruert. Det er ikke vanskelig å frita bilen for ansvar, nettopp fordi vi kjenner systemet så godt at vi vet at beslutningen er en ren deterministisk prosess. Den er ikke uavhengig.

Objektivister er selvsagt klar over dette. Derfor forsøker de å etablere denne uavhengigheten ved ad hoc og hevde at determinismen oppheves av de mentale prosesser. Men dette er bare en ad-hoc hypotese som på ingen måte er ingeniørtenkende og som beskriver hvordan dette skjer. Jeg har diskutert den hypotesen her.  Vi innser at dette er en ad hoc hypotese for å redde forestillingen om fri vilje. For det finnes ingen beskrivelse av hvordan denne uavhengigheten virker og heller ingen forklaring på hvorfor evolusjonen skulle komme opp med noe slikt.  Det viktigste er imidlertid at mangel på determinisme ikke løser problemet i det hele tatt. Viljen har ikke mer kontroll over det som er tilfeldig enn det som er nødvendig.

Når det er sagt, så avhenger mitt argument av en forståelse av hva determinisme egentlig er.

Da er vi klar for å gå videre med sitatet.  Jeg må innrømme jeg måtte tygge lenge før jeg forstod dette:

Også den som forfekter determinisme forutsetter egentlig at mennesker har fri vilje. Man tar et standpunkt ved at man først undersøker et saksforhold, deretter vurderer argumentene, og så velger det standpunkt som argumentene best støtter opp om. Deterministen har altså valgt å hevde determinismen som et korrekt standpunkt—og dette er en selvmotsigelse. Sier deterministen derimot at han ikke har valgt, men er determinert til å hevde dette, kan han ikke ha noen velbegrunnet mening om hvorvidt det er et korrekt standpunkt eller ikke.

Etterhvert står det soleklart for meg hva det faktisk uttrykker. Og her er det opplagt at vi igjen kolliderer grunnleggende, både filosofisk, vitenskapelig og psykologisk. Her er det nødvendig å gå grundig til verks.

La meg forsøke å forklare argumentet over med litt andre ord: Det jeg tror Martinsen utrykker her er følgende:

Dersom jeg hevder å være determinist, så motsier jeg meg selv. Hva består denne motsigelsen i? Motsigelsen består i at jeg da faktisk hevder å ha vurdert argumenter for eller mot determinisme og valgt det standpunkt som passer best med argumentene. Men hvordan kan jeg gjøre det, dersom alt som skjer er deterministisk? Jeg kan jo ikke ha gjort slike vurderinger uten å ha hatt en åpenhet for at jeg kunne havne ned på den ene eller andre siden i spørsmålet. Hvordan kan det være mulig i et strengt deterministisk univers? Så kan jeg altså hevde at: nei jeg har ikke valgt dette, men jeg er determinert til å ha et slikt standpunkt. Men hvordan kan jeg da hevde å ha noen troverdighet, når standpunktet ikke er begrunnet, men bare kommer av seg selv, med deterministisk nødvendighet?

 

La meg først påpeke en vesentlig forskjell i måten objektivister og jeg som subjektivist erkjenner på. Fremgangsmåten som beskrives her er at man vurderer argumenter pro- contra og deretter bestemmer seg for hvilken posisjon man vil innta. Man går så ut og sier at dette er den «korrekte» posisjon. Det virker på meg som at objektivister har et dikotomisk forhold til dette. Enten har du den korrekte posisjonen eller du har en ukorrekt posisjon. De epistemologiske realiteter er ofte usikre. Det finnes ikke matematiske bevis for alt. Jeg som subjektivist opererer derfor i mye større grad med usikkerhet og sannsynligheter. Det ser ut for meg som at objektivister har en langt større tro på den menneskelige erkjennelsesevne. Det vil si at når man først har kommet frem til en posisjon, så maner man frem en illusjon om at man vet at den er sann.

En subjektivists svar på dette spørsmålet er ikke noe som velges. En subjektivist velger ikke oppfatninger, de erkjennes med all erkjennelsens muligheter for feiltakelse. Vi snakker observasjon, logisk resonnement, og for min del en betinget tillit til vitenskapens vurderinger, en betinget tillit til egen forståelsesevne, ydmykhet og nysgjerrig åpenhet.

En subjektivist har ikke standpunkter i faktaspørsmål. Spørsmålet om verden er deterministisk eller ikke, er et faktaspørsmål. En subjektivist «velger» ikke i faktaspørsmål. Han erkjenner, han resonnerer og opererer med sannsynligheter. I den grad noen «velger å tro». Så innfører de unødvendig subjektivitet i sin omgang med faktaspørsmål. I så måte er subjektivisten her mer objektiv enn objektivismen.

Det er ikke uten grunn at jeg opererer med en distinksjon mellom standpunkter og oppfatninger. Det er for å få frem akkurat dette poenget. Fakta velges ikke, de erkjennes. Det å velge krever verdier. Vår virkelighetsoppfatning bør i minst mulig grad være påvirket av våre følelser.

 

Så til selve saken:

Dersom du spør meg som subjektivist hvordan jeg forholder meg til determinisme så vil du få et enkelt svar: vitenskapelig. Er verden deterministisk? Det vet jeg ikke, fordi vitenskapen ikke har avklart spørsmålet på noen endelig entydig måte. I mikroverdenen, altså atomer og sub-partikler, så gjelder ikke determinismen på lokalt nivå. Det som er uavklart er om det kan finnes sammenhenger som går ut over det lokale. Kan det som er ubestemt i vårt univers kanskje være determinert av forhold i andre universer eller via non-lokale sammenhenger vi enda ikke forstår. Dette har ikke vitenskapen avklart. På makro-nivå og høyere er verden i høy grad deterministisk. Det kommer av at selv om den enkelte elementærpartikkel ikke er deterministisk, så er statistikken stabil bare vi kommer langt nok opp i antall atomer. Kan subatomære tilfeldigheter påvirke dette? Ja, men med en sannsynlighet nær null, fordi det er så ufattelig mange atomer involvert. Hva med en nervecelle i hjernen? Ja, den er jo ganske liten, men består likevel av millioner av atomer. Man vi har absolutt åpning her for at det kan finnes mekanismer i dette som er tilfeldige.

 

Dersom vi analyserer argumentet over så innser vi at det forutsetter en determinisme som ikke er kompatibel, hverken med tenkeevne eller beslutningsevne. Det sier altså at dersom jeg hevder å være determinist så forutsetter det at jeg benekter både å ha vurderingsevne og beslutningsevne.

Dette er det mest ekstreme utslag jeg har sett av det som filosofer kaller for inkompatibilisme. Inkompatibilisme handler i utgangspunktet om den forestillingen at fri vilje ikke kan forenes med determinisme. Men dette argumentet går dypere enn som så. Det sier at determinismen ikke er kompatibel med tenkeevne. Jeg vet ikke om dette er utilsiktet eller om det er gjennomtenkt. Det hevdes altså at en deterministisk hjerne ikke evner å vurdere argumenter opp mot hverandre og komme opp med en oppfatning om hva som er den sterkeste posisjonen. Går ikke det direkte på tenkeevnen? Jeg tenker at det gjør det.

Kjernen i dette problemet er en uoverensstemmelse i forståelsen av hva determinisme egentlig er. Jeg tenker at Ayn Rand eller Vegard Martinsen eller begge her går i den fella jeg kaller for De deterministiske feilslutninger. Det er to av dem.  Her vil jeg anbefale leseren å følge de to siste linkene, for å sette seg inn i hva dette egentlig dreier seg om. Den første deterministiske feilsutning kaller jeg for en fremtidslåst determinisme. Et annet navn på det er skjebnetro. I et system hvor fremtiden er låst, er det ikke mulig med tenkning eller beslutninger å forandre på dette. Poenget er at vitenskapelig determinisme ikke er fremtidslåst, på samme måten som om «Gud skulle ha beseglet vår skjebne fra før vi ble født». Med utgangspunkt i vitenskapelig determinisme faller derfor dette argumentet fullstendig sammen. Men jeg vil også legge til den andre deterministiske feilslutning som omhandler den forestillingen at beslutningsevne (inkludert tenkeevne) ikke kan etableres innenfor rammene av determinisme.

Martinsens argumentasjon bruker valg-begrepet ukritisk to ganger. Det er joe en mulighet at det refererer seg til den type valg jeg skriver om i innledningen i Guide til beslutningsteori. Altså et valg av typen «If betingelse then utfør A else utfør B». Men da faller jo argumentet åpenbart på sin egen urimelighet, da jeg, som yrke, hele tiden holder på med denne type valg innenfor deterministiske systemer. Dette er ikke beslutninger av samme type jeg beskriver videre i beslutningsteorien. Her har jeg reflektert mer over forskjellen mellom slutninger og beslutninger. Dersom valget som tenkes er av type fullverdig beslutning, kan ikke det gjennomføres uten influens av verdier. Og verdier hører ikke hjemme i faktabaserte resonnementer.

Den som ikke har dette klart for seg, har etter min mening et grunnleggende problem i måten man forholder seg til faktabasert kunnskap på.

Dersom man har en slik lemfeldig tilnærming til det å etablere fakta, kan det være grunn til å mistenke at objektivistiens kraftige engasjement mot determinisme, skyldes ideologi. Altså. man argumenterer slik man gjør, ikke med utgangspunkt i vitenskap og forskning, men for å tilpasse det til en ideologi. Altså, man foretrekker det ikke-deterministiske alternativet fordi det passer med posisjonen om at mennesket har fri vilje, ikke nødvendigvis fordi det er den mest nærliggende vitenskapelige posisjonen.

Jeg vil hevde at både tenkeevne og beslutningsevne er prosesser som kan foregå innenfor rammene av vitenskapelig determinisme. Det er ingenting i veien for at de prosesser som foregår i hjernen kan skje innenfor rammene av determinisme. Dette vet vi fordi vi har gjentatt mye av dette på kunstig vis. I dag har vi autopiloter på som kan fly, og lande flyene på egen hånd. Vi har selvkjørende biler, sjakkspillene dataprogrammer, kunstig ansiktsgjenkjenning og systemer som i stadig større grad evner å lese og forstå naturlig språk. Alt dette skjer i systemer som vi vet er hundre prosent deterministiske. Og vi ser ingen grenser for hvor langt dette i prinsippet kan utvides. Det eneste som begrenser oss er kapasitet og de rette teknikkene for utvikling.

Selvsagt er dette systemer med beslutningsevne. Hvordan skulle vi ellers kunne stole på selvkjørende biler, om de ikke hadde evne til å ta beslutninger? Det de ikke gjør er å ta selvstendige beslutninger på den måten at den er uavhengig av fortiden og alt annet.

Konklusjonen her er at objektivistene anbefales å gjøre en bedre hjemmelekse i forhold til vitenskapelig årsaks-basert determinisme. Vitenskapelig determinisme låser ikke fremtiden, og den forhindrer heller ikke et hjernebasert sinn i hverken å tenke, vurdere, ta beslutninger, handle eller påvirke verden. Gjør denne hjemmeleksen. Så kan vi komme noen steg videre i en dialog om mennesket har fri vilje eller ikke.

 

Slutninger fra Er til Bør

Sitat fra Filosofi.no:

Med sine metafysiske og epistemologiske teorier hevdet Ayn Rand videre at hun hadde løst er/bør-problemet: Dersom man har en hensikt med en handling, kan man opplagt hevde normative vurderinger: Skal man skjære noe, bør man bruke en kniv, fordi kniven har en identitet som er slik at den egner seg til dette formål. Er kniven sløv, bør man slipe den. Vil man unngå uhell, bør man være forsiktig. Med andre ord: slutningen fra er til bør foretas med induksjon, ikke deduksjon. Er et menneskes hensikt å overleve og å leve et godt liv som menneske, er menneskets identitet slik at det bør oppnå rasjonelle verdier. Skal det kunne oppnå slike verdier bør det stole på sin egen fornuft, utføre produktivt arbeid og respektere andres rettigheter.

Etter å ha analysert eksemplene i dette sitatet kommer jeg frem til at vi nok har forskjellig oppfatning av hva er til bør-problemet egentlig dreier seg om. Jeg tror ikke det er så mange som vil hevde at de eksempler på resonnementer som gis over er ugyldige eller usaklige på noen måte. I min filosofiske verden sorteres de under det jeg kaller for rasjonell argumentasjon. Noen kaller det vel også for praktisk argumentasjon. Jeg klarer ikke å se at dette er induktive slutninger. Men jeg har en åpenhet for at her er det jeg som kan ha mangler i min kunnskap om logikk. Det jeg mener å ha belegg for er at det å lande på en normativ konklusjon forutsetter minst ett normativt premiss. La oss utvide et av eksemplene over:

1)   Premiss 1: Effektiv skjæring krever en skarp kniv (Dette er et fakta-utsagn og betegnes i min verden som en oppfatning)

2)   Premiss 2: Jeg vil skjære effektivt (Dette er, i min verden, et standpunkt fordi det også inneholder en verdikomponent. Det ser man fordi det er mulig å spørre etter hensikt. Hvorfor vil du skjære effektivt?)

3)   Premiss 3: Kniv A er skarpere enn kniv B (igjen en faktaopplysning)

4)   Konklusjon: Jeg bør bruke kniv A.

Konklusjonen her er et normativt utsagn. Jeg kaller det for et standpunkt, fordi det inneholder en verdikomponent. Det går an å spørre hvorfor bør jeg bruke kniv A.

Jeg tenker at dette er en deduktiv slutning. Det er en slutning som gjøres med nødvendighet. Er det en be-slutning? Jeg tenker at det er det, fordi konklusjonen er et standpunkt. Det går an å systematisere dette i et beslutningsregnskap. Det at konklusjonen følger med nødvendighet vil i beslutningsregnskapet fremkomme som premisser med hundre prosent sikkerhet. Men dette blir uansett en mer akademisk diskusjon.

Hovedpoenget er uansett å påvise at hensikt i konklusjonen forutsetter hensikt i premissene. En verdikomponent oppstår ikke av seg selv i konklusjonen, den følger med fra premissene. Er den ikke blant premissene vil den aldri forekomme i konklusjonen. Eksemplene overfor er derfor slutninger fra bør til bør.

Slik jeg har forstått det er det ikke dette David Hume snakket om. Det han snakker om er om det skulle finnes gyldige resonnementer som kun har deskriptive premisser (fakta) men som får en normativ konklusjon. Hume hevdet altså at slike slutninger er ugyldige.

Eksempel:

Skal eldste gutten arve gården?

Premiss 1: Til alle tider har det vært tradisjon at eldste gutten arver gården. (faktum)

Premiss 2: Jeg er eldste gutten

Konklusjon: Jeg bør arve gården.

Dette er i følge David Hume ikke en gyldig logisk slutning. Jeg er enig. Her er mine refleksjoner over dette. Vi kunne få dette gyldig med å innføre et tredje normativt premiss:

Vi bør følge tradisjonene.

Godtar vi dette premisset så gir konklusjonen seg med nødvendighet. Men det som er forskjell fra dette premisset og de to første, er at fakta-premissene kan være sann eller usann. Det siste premisset «vi bør følge tradisjonene» har egenskaper i seg som gjør at det ikke entydig kan sorteres i kategoriene sann eller usann.  Den egenskapen heter verdi, og det må ikke blandes med sannhetsbegrepet, for da forurenser de to hverandre og vi mister klarheten i både forståelse og resonnement. De to første premissene er veletablerte fakta. Å benekte dette er intellektuelt selvmord. For fakta er uavhengig av meg. De er objektive. De er der enten jeg vil eller ikke. Jeg kan ikke velge fakta, jeg kan kun erkjenne dem. Men er de sanne helt hundre prosent sikkert? Vel, da er vi over på forskning eller empiriske undersøkelser. Dette kan gjøres fellesmenneskelig. Det er derfor jeg kaller dette for oppfatninger. Noen ganger hefter det usikkerhet ved oppfatninger. Det vil fremkomme i et beslutningsregnskap som sannsynligheter.  I dette tilfellet kan man tenke seg at fakta-premissene står så rimelig sterkt at det vil være tåpelig å benekte dem. Det tredje normative premisset har derimot en helt annen stilling. Man kan absolutt imøtegå dette uten å begå intellektuelt selvmord. Det er fordi det direkte eller indirekte refererer til verdier. Det er derfor jeg kaller dette for standpunkter. Om vi bytter ut dette premisset med:

Den av søsknene som er best egnet til å drive og ta vare på gården for fremtidige etterkommere er den som bør arve gården.

Vel da snur dette premisset opp ned på hele resonnementet og de tidligere faktaopplysningene blir irrelevante. Nå er det andre fakta som teller. Det normative premisset er ikke bare langt mer diskutabelt, det styrer også relevansen i systemet. Det normative premisset er subjektivt, fordi verdier er subjektive. Verdien «å følge tradisjonen» vil brytes mot verdien «å bevare gården for etterslekten». Dette får vi best frem ved å skille verdier fra fakta og sette det hele opp i et beslutningsregnskap. Og kanskje er begge disse verdiene vikarierende for det egoistiske «jeg vil arve gården», som kanskje er den reelle interessekonflikten her. En nærgående h-analyse ville pirket bort i akkurat det.

I denne sammenhengen er uansett poenget at verdibaserte resonnementer absolutt kan ha sin gyldighet, men de har alle subjektive verdikomponenter i seg. Den uoverstigelige kløften er at man kan ikke starte med premisser basert på rene fakta og så med nødvendighet bevise verdier. Ayn Rand har selvsagt ikke løst dette problemet. Hun har sannsynligvis bare misforstått det.

 

Konklusjon

Om jeg skulle skrive en konklusjon på dette så skal jeg være ydmyk. Denne gjennomgangen har lært meg at forskjeller i tenkemåte og forståelse, særlig forståelse av begreper kan gå svært dypt. Jeg innser at jeg kan ha kommet i skade for å gi unødig kritikk fordi jeg baserer dette på min forståelse, på egne tankestrukturer og at jeg ikke har god nok forståelse for de dypereliggende tankestrukturer bak det jeg kritiserer. Og jeg tenker faktisk at mye akademisk debatt lider under denne svakheten. Det være seg politikk, filosofi eller livssyn. Min oppskrift for å adressere dette problemet er konstruktiv dialog. Det er en drøm jeg har. Det som hindrer dette er jo først og fremst sosiale blokkeringer, men kanskje også tid og ressurser. Men jeg tenker at månedlige endags-samlinger i løpet av et år, pluss, skriftlig kommunikasjon, ville kunne nådd langt i å etablere gjensidig respekt og utallige aha-opplevelser. Jeg hadde ikke sagt nei takk til et slikt eksperiment.