Subjektivistisk estetikk

Estetikk handler om det vakre og skjønne. Men i denne sammenhengen så utvider jeg området til å dreie seg om smak generelt. Det handler om en rekke forhold som vi intuitivt knytter «liker» eller «ikke-liker» til. Opplevelsen av like eller ikke-like opptrer som positive eller negative verdier i et beslutningsregnskap. Følgelig tilhører det verdisiden. Verdier generelt lar seg ikke begrunne logisk på noen grunnleggende måte. En variant av hensiktsanalysen kunne blitt brukt på estetiske utsagn, og man vil alltid ende opp i noe som bare peker på den intuitive opplevelsen av å like eller ikke like noe. Subjektivismen i dette handler om å erkjenne og respektere det subjektive i dette.

Da jeg vokste opp gjennomgikk den kulturelle musikkutviklingen en dramatisk utvikling. Vi hadde en utvikling fra tidligere etablerte sjangere som klassisk, jazz og folkemusikk. Vi fikk en generasjonskløft i forhold til fremvekst av rock og pop-musikk. Og etablerte miljøer var ikke nådige i sin karakteristikk. Den nye musikken representerte nivåsenkning, forflatning, kommersialisering og teknologisering. Fra religiøst hold ble musikken ansett å ha opprinnelse i onde krefter. Og vi fikk høre om hvilken type musikk Gud hadde bestemt oss for. Og det var jo selvsagt klassisk musikk og musikk som var vanlig i generasjonen før oss. Poenget er at det blir nesten håpløst med noen logisk argumentasjon i forhold til dette. Man kan jo godt lære at Gud vil ha det slik eller slik, men det hjelper dårlig dersom man ikke liker det og ikke har noen god opplevelse av det som er akseptert. Enda verre er det dersom kunstnere som skal produsere dette, blir bundet og prøver å lage noe som er innenfor malen i stedet for å lage noe de liker eller brenner for. Det blir en katastrofe for resultatet.

Noen er opptatt av at musikken skal være «avansert». Hva er avansert musikk? Jeg kan få datamaskinen min til å produsere en masse noter ut av en rekke matematiske formler og skape noe fullstendig atonalt, ekstremt avansert og ekstremt logisk sammenhengende. Men liker vi det bedre av den grunn? Hva med teknologien som blir brukt til å produsere musikken? I dag er den ekstremt avansert i forhold til hva den var før. Hvorfor skal kompleksitet være et mål på god eller dårlig musikk?  Hvordan kan man begrunne det? Og om man kunne, hva betyr det for vår smak? Denne problemstillingen er en direkte parallell til den ideen innenfor etikken at det skulle finnes en objektiv instans som instruerer hva som er rett eller galt. Det kan oppsummeres i min refleksjon om etiske singulariteter. På estetikkens område kan opplevelsen av noe som vakkert og tiltalende, «objektivt» bli bedømt som heslig, og motsatt. For enkelt mennesket kan nok slike forestillinger om objektivitet gi en intellektuell respons, men vår opplevelse av det kan avvike totalt.

Det som er spennende med kunsten er at den kan sies å være et språk uten felles estetisk referanseramme. Det vil si at kunstneren selv kan oppleve, og mene noe med sin kunst, mens tilhøreren eller betrakteren kan få noe helt annet ut av det. Om tilhøreren oppfatter det som kunst eller ikke kommer litt an på oppfatningen av selve kunstbegrepet. Jeg definerer kunst å være alt som lages i den hensikt å skape en emosjonell opplevelse og som gir noen en emosjonell opplevelse. Og den emosjonelle opplevelsen behøver ikke å være positiv. Den kan også skape f.eks. forargelse eller vemmelse. Så lenge noen reagerer emosjonelt på verket, så er det kunst. Kunst er kommunikasjon på et språkløst emosjonelt plan. Men kommunikasjonen har ingen protokoll, og blir dermed kunstnerens subjektive uttrykk og tilhørerens subjektive inntrykk.

Jeg tenker at den beste måten å måle kunsten på er å måle hvilken oppslutning eller etterspørsel den gir. Men, igjen, noen har ikke flertallets smak, og de skal også respekteres.

Denne subjektivistiske innsikten på kunstens område betyr selvsagt også veldig mye i forhold til kultursyn. Selv om smaken er subjektiv så er det jo ikke tvil at den formes av vår oppvekst. Dermed vil hver kultur utvikle sine egne kunstneriske retninger. Mangel på subjektivistisk innsikt kan fort lede til at man ser på alle andre kulturers kunst som mindreverdig. Dette vil jo også kunne bli til faktorer som bidrar til konfliktnivå mellom kulturene. En subjektivistisk refleksjon nøytraliserer denne faktoren.