Subjektivistisk filosofi

La mennesket være menneske!

 

Veier til subjektivisme

Om vi skal starte med en kort oppsummering så handler subjektivisme om:

1)      Anerkjennelse av subjektets ukrenkelige etiske verdi

2)      Anerkjennelse av subjektet som, det første utgangspunkt for all erkjennelse, forståelse og kunnskap

Dermed har vi dekket begge dimensjonene i et grunnsyn på subjektet som en innretning med evne til å produsere rasjonelle handlinger. For rasjonalitet er verdier kombinert med kunnskap.

Dette er utgangspunkter som, i sin tur vil styre posisjonering innenfor alle filosofiske disipliner. Derfor kaller jeg det for subjektivisme.

 

Den første livsutfordring

 «Kjenn deg selv». Det er et uttrykk som visstnok skal stamme fra Sokrates. Min form for subjektivisme handler i bunn og grunn om akkurat det. Det handler om fokus på subjektet. Vi forstår og navigerer i verden med utgangspunkt i et subjekt, eller et informasjonssystem, som jeg kaller det. Dyr og mange mennesker opplever verden intuitivt som et transparent vindu til virkeligheten. «Den virkeligheten jeg oppfatter, er den virkeligheten som er». Dyr har ikke evne til å reflektere ut over denne umiddelbare opplevelsen av verden. Det er dyrenes livsverden. Slik er det også med oss mennesker rent intuitivt. Det er først ved hjelp av vår kognitive kapasitet og språk at noen av oss etter hvert blir oppmerksom på at dette er en illusjon. Det er en fantastisk illusjon som fungerer utmerket til de omgivelser vi er utviklet i. Men i den grad teknologi og sivilisasjon gjør sitt inntog, tvinges vi ut av denne illusjonen og over i forsøk på å se realitetene i hvitøyet.

Dersom mennesket ikke har grunnleggende kjennskap til seg selv og sin egen mentale virkemåte, vil ethvert forsøk på å forstå verden og mennesket være dømt til fiasko.

Jeg er vokst opp med Adventismen, som den gangen var å regne som streng fundamentalistisk kristendom. Denne verdensforståelsen blir da naturlig den referanseramme jeg startet med som utgangspunkt for min orientering her i verden. Jeg kaller det gjerne for min første livsutfordring. Andre kan ha andre utgangspunkt, fordi de har startet med en annen referanseramme med andre utfordringer.
Da jeg som ung adventist etter hvert utviklet meg til å bli mer og mer kritisk til det livssyn jeg var født og oppvokst med, havnet jeg selvsagt oftere og oftere i mer eller mindre håpløse diskusjoner om utallige temaer innenfor livssynet. De erfaringer jeg gjorde den gangen har sannsynligvis hatt en fundamental betydning for måten jeg har utformet min filosofi på. Jeg vil nevne tre forhold:

1)      Hva er utgangspunktet?
Ofte ble jeg fortalt at jeg hadde feil utgangspunkt. Det er jo noe jeg kom til å reflektere over i løpet av årene som gikk. For vi aner vel at om utgangspunktet er feil så er det stor fare for at konklusjonen også blir feil. Ut av dette kan man selvsagt reise spørsmål om i hvilken grad vi mennesker har evnen til å flytte utgangspunktet. For det ville jo være en nyttig egenskap. For om man har forskjellig utgangspunkt kunne det jo være en nyttig øvelse å bevege seg til den andres utgangspunkt, for derved å få et glimt av den andres tenkemåte. Det vil jo utvide min egen horisont. Jeg tenker også slik at om jeg hadde en oppfatning som jeg ønsker å meddele, så kunne det jo være en strategi å bevege meg til motpartens utgangspunkt og forsøke å finne broen til mitt utgangspunkt og deretter følge tankebanene til min konklusjon.
Så jeg tenker at det å ha den evnen til å kunne ta forskjellige utgangspunkter er et privilegium. Noen kaller dette for kontekstfleksibilitet. For å oppnå en optimal konstruktiv dialog er det nødvendig å bestrebe seg også på å forsøke å ta dialogpartnerens perspektiver. Men veldig ofte er det både retorikk og prestisje inne i bildet. Da står det nok mer på viljen enn på evnen.
Men det var akkurat det med å finne den broen mellom forskjellige utgangspunkter som kan være interessant å reflektere over. Hva skal til for å gjøre det mulig? For om to mennesker skal resonnere sammen så må de jo ha et felles utgangspunkt å resonnere fra. Min konklusjon på dette er at en slik bro, kun kan muliggjøres dersom vi finner frem til et mer dypereliggende felles utgangspunkt. Men det forutsetter altså evnen til å erkjenne at mitt utgangspunkt kanskje ikke er absolutt, men at det faktisk kan være mulig å bevege seg på et dypere plan og finne frem til det som har ledet meg til det mer omstridte utgangspunktet. For om to mennesker virkelig har forskjellig utgangspunkt så må det jo være en årsak til det. Hvordan havnet vi på forskjellig utgangspunkt? Hvor dypt må en slik introspektiv prosess gå før vi finner noe felles?
Litt konkretisering. A og B er uenige om et etisk spørsmål. La oss ta som eksempel abort. A er tilhenger av selvbestemt abort, men B er uenig i det. Så kan man tenke seg at B avviser debatten med begrunnelse i at A har feil utgangspunkt. De forskjellige utgangspunktene identifiseres til det forholdet at B tror på Gud, mens A ikke gjør det. En videre vei i den debatten kan jo da handle om at de tar hverandres utgangspunkter og dermed ser om de kan forstå hverandre. Men en annen og like interessant strategi handler om å finne de grunnleggende beveggrunnene til utgangspunktet om Guds eksistens. Dette handler ikke nødvendigvis om å få hverandre til å bytte ståsted, men om å bli mer selvbevisst på de prosesser som har bevirket til at man har den posisjon man har.
Kanskje kan man frykte en slik analyse fordi det finnes en risiko for at den kan rokke med en fundamental tillit man må ha for å kunne fungere på en god måte. Det er selvsagt et forhold man må respektere. Ordtaket sier jo at om man tar livsløgnen fra et menneske, så tar man også livslykken fra det. Det er noe i dette og, for meg, gir da også dette en slags forklaring på hvorfor mange trekker seg ut av debatten på et slikt stadium. Personlig har jeg kanskje aldri funnet denne dype personlige tilliten og jeg har derved lite å tape på å reflektere litt mer i dybden på dette. Og det har jeg da gjort opp gjennom hele mitt voksne liv.

2)      Hvordan det religiøse viruset fungerer.
Forestillingen om religion som ligner på virus er noe jeg utviklet langt senere. Men uten tvil så har det sin rot i følgende utfordring: For det første: jeg blir ansvarliggjort for min tro. Gud har gitt oss Bibelen. Den inneholder sannheten. Jeg blir ansvarliggjort i forhold til denne sannheten. For det andre: Gud har skapt morallovene. Morallovene er derfor absolutte og ufravikelige. Følgelig: Sannheten er gitt (virkelighetsoppfatningen) og Verdiene er gitt (morallovene). Min plikt er å underkaste meg dette og følge det. Avvik blir straffet hardt.
Mitt problem ble da følgende: hva med alle de andre, som vi oppfatter å ha avvik, både på oppfatning av morallovene og på hva man er pålagt å tro på? Ja de blir da ansvarliggjort fordi de har vært lemfeldig og ikke brukt de muligheter som er til å sette seg inn i dette. Ja, men de også har vel også oppfatning av at de har en plikt til å tro, underkaste seg sin versjon og følge den. Vil ikke Gud da kreve noe av disse, som plikten forbyr? Vi skal jo ikke tvile, vi skal tro, ikke sant? Det er en dyd å stå fast i troen. Dette spørsmålet fikk det til å skurre veldig i mine ører. Det å omvende seg krever noe av mennesket, som vi er forpliktet til ikke å drive på med, nemlig å tvile. Er ikke det en selvmotsigelse? Det er vel lett å konstatere at enhver sitter fast i sin tro. Kan Gud da være så urimelig at han straffer alle de som tilfeldigvis ikke har havnet riktig i livets lotteri? Men så kom jeg til å tenke på en ting. Tankeeksperiment 1: Gud eksisterer: Dersom Gud har skapt meg. Da har han jo også skapt min fornuft. Og han har skapt min evne til å ha verdier. Hvordan i all verden kunne han ha utrustet meg med slike kapasiteter, dersom det ikke var meningen jeg skulle bruke det? Altså: Dersom Gud eksisterer, da er det opplagt at jeg må ta i bruk de mentale kapasiteter han har skapt i meg. Hvorfor skulle han ellers ha skapt meg med slike utrustninger? Tankeeksperiment 2: Gud eksisterer ikke: Om Gud ikke eksisterer, ja da vil jeg i alle fall være idiot om jeg ikke tok i bruk de kapasiteter jeg er fra naturen utstyrt med.
Dette er en grunnleggende subjektivistisk ide: Viljen til å ta i bruk egne mentale ressurser, og aldri la seg villede til å legge dette brakk. Denne viljen til å bruke seg selv er basis for all selvstendig og kritisk tenkning. Det religiøse virusets hemmelighet er at det lammer vår evne til rasjonalitet og kritisk tenkning. Følgelig kan det neppe ha opphav i en eventuell Gud som har skapt oss i beste mening. Min forestilling er at veldig mange av de som henger fast i religion, de henger der på grunn av dette religiøse viruset.

3)      Livet og valgene
I min religiøse oppvekst ble vi stadig anmodet om vår ansvarlighet i forhold til å tro det rette, gjøre det rette og holde oss til sannheten. Denne ansvarliggjøringen refererer seg hele tiden tilbake til våre valg. Jeg er ansvarlig fordi hva jeg gjør eller tror er resultatet av mine egne valg. Og jeg har fri vilje. Derfor er jeg ansvarlig for hvert eneste valg jeg tar her i livet, store og små.
Dette er jo et svært godt argument. For det er jo slik vi opplever livene våre. Men, jeg må innrømme at jeg sleit mye med dette. Jeg fikk ikke mine valg riktig. Valgene mine var ofte tilfeldige, ugjennomtenkte og ubevisste. Livshastigheten var for høy til at jeg hverken kunne være bevisst de valgene jeg tok, og jeg maktet heller ikke å legge så mye innsats i dette. Valg ser man ofte best i ettertid. For man føler på konsekvensene i ettertid. Da er de mer konkrete og håndfaste. Og jeg må bare innrømme at resultatene for min del noen ganger endte i katastrofe.
Valg handler ofte om muligheter, eller evnen til å se muligheter. For mennesker av min kaliber handlet det ofte mer om å lete etter «ulåste dører», og smette inn der en dør tilfeldigvis var åpen. Dette handler om ressurser: mentale, sosiale og økonomiske ressurser. Men på et stadium i livet mitt ble det klart for meg at nå står jeg overfor viktige valg. Da er det viktig at jeg denne gangen, for en gang skyld, øker kvaliteten på det jeg gjør. Da tok jeg for alvor tak i spørsmål av typen: hva er et valg? Hvordan foregår det egentlig? Hva trenger jeg for å kunne ta et rasjonelt valg? Dette ble en lang prosess som endte opp med at jeg utviklet min egen beslutningsteori. Det som egentlig ble min store åpenbaring, opp i det hele, er hvor sentral beslutningen er, både i vårt liv, hvordan vi bedømmer og forholder oss til hverandre, og i vårt mentale landskap. Dermed er det da også blitt slik at beslutningsteorien er det sentrale omdreiningspunktet i hele min filosofiske tenkning. For meg danner den utgangspunkt for hvordan jeg forstår mennesket, forholder meg til individet, fri vilje, menneskets natur, hvordan evolusjon preger menneskets atferdsmønster, bevisstheten, rasjonaliteten, språket, våre resonnementer. Alt dette, og mer til, har utgangspunkt i beslutningsteorien. Beslutningen ligger i kjernen av subjektet. Den er selve basis for subjektets eksistens. Derfor er dette omdreiningspunktet helt sentralt i min subjektivisme.

Subjektivisme= ydmykhet, selvinnsikt og viljen til å ta i bruk egne mentale ressurser

En gang i tiden skal Arkimedes ha sagt: «Gi meg et fast punkt, og jeg skal flytte jorden». Den mentale søken etter det mest fundamentale utgangspunkt å bygge viten på, toppet seg kanskje med Descartes «Jeg tenker derfor er jeg». Da jeg for første gang hørte dette sitatet var det noe inni meg som fortalte at jeg nok er mer filosofisk enn religiøs. Det finnes ingenting i Bibelen som kommer i nærheten av dette. Descartes utgangspunkt er noe jeg vil kalle for en grunnleggende felles menneskelig refleksjon. Dette er for meg humanisme på det mest grunnleggende plan. Det er dette jeg først og fremst legger i det å være humanist, nemlig det å ha et menneskelig utgangspunkt. Med dette som utgangspunkt er vi alle humanister. De andre vet bare ikke om det. For det er umulig å komme frem til en oppfatning av type «Gud eksisterer» uten å ha utgangspunkt i et menneskelig sinn. Utsagnet benytter seg av egne mentale ressurser man kanskje er blind for. Men mitt mentale landskap består av mer enn bare fornuft. Vi opplever også utallige variasjoner av følelser, vi har fornemmelse av livskvalitet, samvittighet og vilje. Min observasjon er at alle våre forestillinger om verden, om livssyn om etikk osv. har utgangspunkt i oss selv. Så langt jeg klarer å reflektere så klarer vi aldri å komme oss bort fra dette. Vi er på mange måter låst i vår egen opplevelse, våre egne mentale ressurser, våre forestillinger og måten vi anskuer verden på. Samtidig er også min opplevelse privat og suveren. Det betyr at det bare er jeg som kjenner min opplevelse og det er med utgangspunkt i meg at jeg bedømmer min opplevelse. Om noen forteller meg at noe er godt, og jeg samtidig opplever det som et onde, så får andres bedømmelse av dette lite å si for hvordan jeg opplever det. Om noen forteller meg av noe er vakkert, som jeg synes er stygt, så blir det ikke vakkert av den grunn. Min opplevelse er suveren. Det er dette som ligger i min form for subjektivisme. Den handler om respekten for det opplevende subjekt, ikke bare meg men også alle andres. På noen områder, som for eksempel matematikk, så finnes det fasitsvar. Men på svært mange områder finnes de ikke. Denne tankemåten slår ut i mitt syn på viten eller vitenskap, etikk og estetikk eller kunst. Jeg tenker da også at ethvert forsøk på å påtvinge «sannheter» er en respektløs og nedverdigende invasjon av sinnet. I denne filosofien ligger det en erkjennelse av ydmykhet i forhold egen utilstrekkelighet i forhold til det å vite noe, etiske dilemmaer, i forhold til tro, livssyn og levemåte. Det beveger også til respekt i forhold til andre og deres opplevelse av verden.

Dette er da grunnen til at jeg setter overskriften «subjektivisme» på min filosofiske tankemåte.

Da jeg, for noen år siden, begynte å søke etter begrepet på internett fant jeg lite som kunne indikere at begrepet er noe særlig i bruk. Lenge gikk jeg rundt og trodde jeg hadde oppfunnet begrepet (eller var den første), men som så ofte før tok jeg feil. Søker man på «subjektivisme» i dagens norske Wikipedia så viser det seg at tankene er tenkt før. Min reaksjon på dette er selvsagt blandet. Jeg er enda lengre borte fra drømmen om å kunne komme opp med en egen original filosofi. På den andre side: det at andre har tenkt på dette før viser at jeg ikke er helt på jordet. Og det som er interessant når jeg leser det lille som er av beskrivelser så treffer det forbløffende bra i forhold til min måte å tenke på. Mest interessant ble det da jeg fant et enda mer radikalt begrep i Store Norske Leksikon sin omtale av «subjektivisme», nemlig Solipsisme, hvor jeg snubler over en av de store amerikanske sciencefictionforfatterne, nemlig Robert A. Heinlein, som jo ser ut til å ha sammenfallende ideer, og et lignende filosofisk ståsted som det jeg har.  Det er jo noen som har foreslått at ideer ofte er en del av tiden vi lever i, at de ofte kan oppstå uavhengige av hverandre. Kanskje kan jeg i mitt liv ha blitt inspirert av dette indirekte, eller at det ligger noe i tiden som kan være en felles inspirasjonskilde. Jeg oppfatter det imidlertid slik at subjektivisme ikke er noen filosofisk posisjon på den måten at det ikke finnes noen filosofer som har tatt tak i denne tenkemåten på noen seriøs måte. I stedet har det vært viktig for filosofien å holde subjektivismen på avstand fordi den oppfattes å true nåtidens sterke vitenskapelige filosofiske paradigme. All vitenskap er basert på ideen om en objektiv virkelighet som eksisterer uavhengig av det erkjennende subjekt. Her skiller jeg mellom virkeligheten som den er og empiri, som er virkeligheten slik vi oppfatter den. Og empirien kan aldri bli uavhengig av det observerende subjekt. På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet skrev jeg to refleksjoner om erkjennelsesfilosofi. Den første, og mest grundige var laget som en del av et bokprosjekt med tittelen På Tvilens Grunnvoll Prosjektet vokste meg over hodet og ble aldri noe av.  Den andre var skrevet som en del av mitt bokprosjekt med tittel Refleksjoner om den menneskelige natur. Denne boken ble refusert ved første forsøk og siden gav jeg opp.  Men mye av det jeg skrev den gangen utviklet meg og preger meg den dag i dag. I begge disse fremstillingene er min subjektivistiske tilnærmelse fullt utviklet. Men det som er vesentlig her er at min subjektivisme kun handler om eget jegs utilstrekkelighet. I dette ligger det hverken en benektelse eller en bekreftelse av objektiv reell virkelighet uavhengig det bevisste opplevende jeg. Det handler kun om at den objektive virkelighet er utenfor erkjennelsens rekkevidde. Det som ligger i denne filosofien handler kun om sinnets modenhet i forhold til å se sin egen utilstrekkelighet i forhold til å erkjenne dette på noen objektiv måte.  Tankemåten gir heller ingen grunn til å avvikle vitenskapen på noen måte. Vi lever med og av vitenskapen og den bidrar kolossalt til vår livskvalitet.  Mitt jeg kaster ballen over muren, og noen eller noe kaster den tilbake. Mitt sinn opplever omgivelser som responderer på mine handlinger. Det er den intersubjektive erfaringen av dette som skaper basis for den illusjon vi kaller for objektivitet. Vi griper dette, ikke fordi det er det ideelle, men fordi det er det beste vi hittil har kunne få til. Hva skal vi da med subjektivistisk epistemologi? Svaret er at dette gir den nødvendige ydmykhet som må til for å opprettholde den åpenhet og nysgjerrighet som er nødvendig for å drive vår søking fremover. Vi vet ingenting, derfor er alt mulig. Vi må aldri la vår forblindelse av egen kunnskap eller det sosiale spill drepe det nysgjerrige og søkende barnet som er i oss alle. Det er jo nettopp dette som har gitt oss vår suksess. Vitenskapen har allerede tatt noe av dette opp i seg. Vitenskapen har skiftet hovedfokus fra søken etter sannhet til utvikling av teorier. Mye av det som kalles teorier i dag, regnes jo som vitenskapelig faktum, men like fullt regnes de til teoriene og ikke som fasitsvar. Vi finner alt for mange eksempler opp gjennom historien på at det som var oppfattet «skrevet i stein» til slutt ikke viste seg å holde mål. Ekte vitenskap skal og må opprettholde en slik faglig ydmykhet. Det er nettopp gjennom dette at gjennombruddene blir mulig.

En annen subjektivistisk vinkling på dette er at jeg, som individ på ingen måte er i stand til å sette meg inn i den enorme fellesmenneskelige kunnskapsarv. Min tilgang til å se en flik av dette, er delvis tilfeldig, delvis avhengig av egne resurser, men mest av alt avhengig av mine sosiale ressurser.

Eksempel på sosiale ressurser: Det fortelles at da Albert Einstein skulle besøke Niels Bohr i København en gang på 30-tallet, så hadde Bohr tatt trikken ned til sentralstasjon for å møte Einstein. Planen var da et de begge skulle ta trikken tilbake til Niels Bohrs institutt. Straks de to møttes på stasjonen var de i gang med intense samtaler. Vi vet jo at Bohr og Einstein stod på hver sin side i forhold til kvantefysikk. Så her har det neppe skortet på engasjementet. Og diskusjonen ble så intenst at de glemte å gå av på bestemmelsesstedet og ble med trikken videre. Hvor langt vet jeg ikke, men i et anfall av nærvær har de til slutt oppdaget det og tatt trikken tilbake. Igjen ble diskusjonen så heftig at de glemte å gå av på bestemmelsesstedet og ble med helt tilbake til sentralstasjonen. Det påstås at dette skal ha gjentatt seg noen ganger. Så de to herrer må tydelig ha vært veldig engasjert i hverandres selskap. Dette, som sagt på tross av dyp uenighet i sentrale vitenskapelige spørsmål. Det står en dyp respekt av dette. Niels Bohr er senere referert på at den beste mostander han overhodet kunne ha fått i forhold til synet på kvantefysikken, var nettopp Albert Einstein. For det er nettopp gjennom å bli utfordret, saklig, tungt faglig, men på en likeverdig måte at teorien kunne få den utforming den fikk. Niels Bohr er jo for øvrig kjent for akkurat dette, nemlig å utvikle teorier, tanker og begreper gjennom samtaler og diskusjoner. Men det forutsetter jo at man har noen å samtale med.

Et menneske med stor kontaktflate er privilegert. Det er en rikdom som slett ikke er alle mennesker tildel. Noe av dette kan i dag kompenseres gjennom internett. Men det er opplagt at svært mange av de temaene jeg berører, så kan jeg aldri komme særlig lenger enn til lekmanns forståelse av det hele. Tenk på å komme inn i områder som kvantemekanikk, relativitetsteori og M-teori. Her er det fleste enkeltindividet avskåret ene og alene for de behersker hverken det matematiske språk eller det begrepsapparat som skal til. Og da har vi kanskje bare streifet bort i en flik av alt det som mennesket har forsket, reflektert og filosofert over. Som enkelt subjekt er det ikke en vis strategi å tro om meg selv at jeg har den store oversikten. Det er regelrett irrasjonelt og naivt. Et modent forhold til kunnskap og teorier er ikke å svelge dem hele og ukritisk, kanskje fordi det serveres av en eller annen autoritet, men det er heller ikke å avvise det blankt som tull og tøv. Det modne mennesket kjenner først og fremst sin egen begrensing og etterstreber en sunn kritisk holdning til det meste.

Når dette er sagt er det vesentlig å poengtere at dette er snakk om en grunnholdning. I praksis vil også jeg kunne snakke om «fakta» og «objektivitet» som noe selvfølgelig som vi må forholde oss til. Jeg har en virkelighetsoppfatning og jeg forholder meg til den på den måten at jeg kalkulerer med den når jeg tar mine daglige beslutninger. Jeg tenker også at vitenskap og forskning produserer informasjon med en større gjennomsnittssannsynlighet i forhold til det å samsvare med den virkelighet vi opplever. Noe av dette har så høy sannsynlighet at vi benevner det som fakta. En viktig ingrediens i vitenskapelige metoder er å tilstrebe objektivitet. Objektivitet er å nærme seg det fellesmenneskelige. Det vil si at det baseres på forhold som alle kan observere og resonnementer som alle kan følge. Som subjektivist har jeg ingen problemer med å forholde meg til dette. Forskjellen er bare at jeg er bevisst på egen utilstrekkelighet og feilbarlighet i forhold til min virkelighetsoppfatning og at jeg derfor har en ydmykhet og tilsvarende respekt for andres oppfatninger. Jeg prøver ikke å være påståelig og finner det lite fruktbart at andre er det. Som subjektivist har jeg mer sans for den analyserende og søkende dialogen. Og jeg tenker eller håper at jeg er litt mindre disponert for å falle i de mange grøfter av fanatisme, eller å la meg bergta av enøyde ideologier.

Søken etter grunnfjellet

De fleste mennesker (forhåpentligvis) starter sine første leveår med å utvikle en grunnleggende trygghet til verden. Jeg tenker at denne tryggheten først og fremst utvikles som en følge av en trygg og god relasjon til sine nærmeste omsorgspersoner. Vanligvis er det mor og far, i den rekkefølgen. Uten at denne trygge gode relasjonen utvikles, vil barn få problemer med den grunnleggende tilliten til verden. Gjennom denne relasjonen utvikler barnet først og fremst en opplevelse av ubetinget egenverd. Barnet har en språkløs opplevelse av at «Mine foreldres støtte til meg er ubetinget og uavgrenset. Jeg er noen som omgivelsene er glad i, setter pris på og støtter». Dette er starten for utvikling av barnets sosiale identitet.
I de første leveårene vil foreldrene oppleves som allmektige og allvitende. Det foreldrene forteller er virkeligheten. Barnet utvikler en ubetinget tillit til den virkelighet som foreldrene beskriver. I senere faser vil alt dette utfordres, men sannsynligvis vil denne grunnleggende tryggheten overleve og forbli en del av individet for resten av livet.

For eget vedkommende må noe ha sviktet i denne prosessen.  Det har skapt et udekket trygghetsbehov som har gitt seg utslag i en søken etter to grunnfjell å stå på. Først og fremst er det det etiske grunnfjellet. Hva er jeg verdt når alt annet svikter? Jeg har en gang opplevd å gå gjennom isen. Jeg og en kamerat var på usikker is. Jeg hadde en spark. Så merket jeg at isen begynte å briste under føttene mine. Jeg visste at det neppe kunne være så dypt. Men om det var, en to eller tre meter hadde jeg ikke anelse om. Så vi gikk gjennom isen, sparken og jeg. Og jeg husker tanken som for gjennom meg. Et par meter og jeg kan fortsatt stå på sparken med hodet over vann. En meter til og jeg er i dyp trøbbel. Når jeg tenker på det å synke ned mot det etiske grunnfjell, så er det denne opplevelsen som dukker opp i mitt sinn. Hvor er bunnen? I min historie gikk det godt til slutt. Jeg ble våt opp til midjen, men da stod jeg på bunnen. Jeg klarte å komme meg opp på egen hand, og reddet meg ut av situasjonen.

Men går det like bra å finne det etiske grunnfjellet? Dersom jeg ikke presterer, ikke gjør meg til, legger alle mine synder åpen for hele verden, har jeg fortsatt noen verdi? Finnes det et bunnmål for minimum menneskeverd? Om jeg kjenner denne bunnen, så vet jeg hva jeg risikerer om jeg skulle miste mine livbøyer her i livet. Men hva om det ikke finnes noen bunn? Dette er selvsagt ikke tanker jeg tenkte i min barndom. Men jeg vet at jeg oppgav anstrengelsen ved å gjøre meg til, med å forestille meg. Jeg ble selvkritisk og hadde lett for å vedgå mine feil, og kanskje overdrive dem. I dag fortolker jeg det som etisk usikkerhet på egne vegne (egenverdi) og som et forsøk på å finne ut hvor jeg egentlig stod.

Det andre grunnfjellet handler om å forstå virkeligheten. Jeg tror jeg tidlig tapte tilliten til det jeg ble fortalt. Det er ikke det at jeg avslo den troen jeg ble indoktrinert med. Men jeg opplevde usikkerhet og tvil. Det har med minst to forhold å gjøre. Det barnet som ikke utvikler den ubetingede trygghet i forhold til voksne omsorgspersoner, vil heller ikke utvikle det som skal til for å kjenne på den samme tryggheten i et gudsforhold. I den grad jeg forestilte meg Gud, så fremstod han mer som en trussel enn som en trygg havn. Og det var en sint gud jeg lærte om. Han var en som brant opp byer og druknet verden i sinne. Så her mangler jeg den motivasjonen som mange får for å tviholde på Gud som den trygge havn i tilværelsen. For det andre kjente jeg stadig på en følelse av å bli misforstått eller mistolket. Gjennom det å mistolke meg, abdiserte mine foreldre tidlig fra statusen som allvitende. I min verden var de opplagt feilbarlige. Når de misforstod meg, hvor mye av alt annet de fortalte meg, bygde på misforståelser? Dette var heller ikke tanker jeg tenkte som barn. Dette er min fortolkning av den usikkerhet jeg kjente på i forhold til det å forstå verden. Jeg manglet den uforbeholdne tillit til det jeg ble fortalt. Også her var jeg ute etter kunnskapens grunnfjell. Jeg var på desperat jakt etter noe som kunne gi meg trygghet for at, det jeg trodde på, hadde noe med virkeligheten å gjøre. Jeg bad til Gud, men opplevde aldri bønnesvar som ikke kunne forklares på annen måte. Og jeg ble etter hvert veldig interessert i profetier og forutsigelser. Jeg var på desperat jakt etter gode forutsigelser som gikk i oppfyllelse, og som ikke kunne forklares på annen måte. Jeg var med andre ord på jakt etter beviser med ugjendrivelig overbevisningskraft. Alt dette uteble.

På sett og vis handler dette om en ubevisst søken etter en trygg referanseramme som fungerer som et utgangspunkt å starte livet fra. Uten dette opplevde jeg ikke å komme ordentlig i gang med å leve mitt liv. Gi meg et fast punkt, som Arkimedes sa. Jeg fant aldri det faste punktet. Og det truet hele livsprosjektet mitt.

Etter hvert som jeg vokste til, ble jeg jo smertelig klar over at det grunnfjellet jeg søkte ikke eksisterer. Det finnes ingen grenser for hvor lavt det sosiale menneskeverdet kan komme. Vi trenger bare å løfte blikket og se oss rundt, hva vi mennesker kan gjøre mot hverandre, for å konstatere at slik er det. Denne grensen finnes heller ikke for stater, og i alle fall ikke for Gud. Da det demret for meg hva fortapelsesforestillingen egentlig gikk ut på, innså jeg at min søken etter en slik absolutt trygghet var kommet til endes.  Dette vet også mine medmennesker. Hva har de utviklet i sin barndom som jeg ikke har? Jeg tenker først og fremst at det er snakk om illusjoner som på ingen måte kan avvikles uten at verden raser sammen. Men jeg tenker også at det kan dreie seg om, at jo, forferdelige gale ting kan nok hende andre mennesker, men ikke meg. Gud har et spesielt øye til meg. Derfor skjer det aldri meg. Og Gud vil aldri svikte. Ulykke og fortapelse gjelder bare andre, fjernt fra meg. Det har ikke noe med meg å gjøre.
Det er neppe noen som tenker dette med klare ord. Det blir for banalt, og dessuten både egoistisk og umoralsk. Det er fordi illusjonen er fra før språket ble utviklet. Den er der som et resultat av den relasjon individet en gang utviklet til sin mor og far. Illusjonen må forbli i mørket. For den tåler ikke logikkens kalde lys på seg. Men den er kanskje nødvendig for å gi den lille det nødvendige fraspark for å komme i gang med livet sitt.

 Subjektivismen som følger av dette er åpenbar. Håpet om å finne objektive verdier og sannheter eksisterer ikke lengre. Det er både en god og en dårlig nyhet. Det å akseptere at verdier ikke er noe objektivt innebærer at ingen av oss noensinne vil kunne fremlegge noe ugjendrivelig «bevis» for menneskers og dyrs egenverdi. Hva enn som skulle finnes der ute som vi kunne finne på å bruke, fungerer iallfall ikke i praksis, hverken for guder eller mennesker. Det er den dårlige nyheten. Den gode nyheten er at da er det opp til meg. Ingen kan diktere meg. Jeg har frihet til å tenke om dette som jeg vil. På den måten kan jeg subjektivt skape det som ikke har noen objektiv realitet. Det er den etiske siden av dette.

Men hva med virkeligheten? Hva om grunnfjellet jeg skulle bygge min kunnskap på rett og slett ikke eksisterer?  Finnes det virkelig ingen objektiv virkelighet der ute? Her tenker jeg at, mest sannsynlig så finnes den. Problemet ligger i evnen til å erkjenne dette på en objektiv måte som er uformet av mitt eget subjekt. Hjernen bombarderes av signalstrømmer fra noe som må antas å være en objektiv virkelighet der ute. Men det blir ikke informasjon av dette før dette er koblet sammen med subjektets rammeverk for fortolkning. Og da er informasjonen allerede formet av mitt subjekt. Den dårlige nyheten her er at vi mennesker aldri vil kunne se realitetene som de er. Den gode nyheten er at ingen kan diktere oss hva virkeligheten er. Denne barrieren er uoverstigelig, ikke bare for mennesker, men for alle informasjonsprosesseringssystemer, inkludert gudene, om nå de skulle eksistere. Dermed er vi mindre sårbar for andres manipulasjon. Det finnes en vei til å nærme oss virkeligheten på, det er vitenskapen, vår fellesmenneskelige basis for ekte erkjennelse. Det er når vi lar naturen svare for seg, og det overstyrer de forestillinger vi enkeltmennesker måtte ha.

Subjektivismen er selvsagt ikke noe som avgrenses til de av oss mennesker som tapte våre naturlige illusjoner. Men det å ha dukket ned i dette mørket, uten illusjoner til å forblinde oss på vår vei, åpner for en innsikt flere av oss kunne hatt behov for, særlig når det gjelder samspillet mellom oss mennesker. Vi blir mindre manipulerbare. Vi blir mer bevisst vårt ansvar for oss selv, hverandre og menneskehetens fremtid. Det er jeg som skaper verdiene. Det er jeg som forstår verden på min ufullkomne måte. Min pekefinger er rettet meg selv. Hva står jeg for? Hverken guder eller mennesker kan diktere dette for meg. Det gir meg både påvirkning og opplevelse av ekte ansvar. For nå er det opp til meg.

Hva er et subjekt?

Et subjekt er en innretning med handlingsevne og beslutningsevne. I det ligger det at vi snakker om vesener, eller innretninger, med evne til å samspille med verden. Samspill krever handlinger. Handlinger krever beslutninger. Beslutninger krever formål. Formål krever verdier. Beslutninger krever også kunnskap. Kunnskap består av informasjon. Informasjon blir til av erkjennelse. Det objektive handler om det som er, i seg selv, i sin egen natur, altså virkeligheten i seg selv. Subjektet har ikke tilgang til virkeligheten i seg selv, kun beskrivelser av virkeligheten.

Subjektivisme er en filosofi hvor subjektet er hovedfokus. Det handler ikke om avvisning av det objektive, men om fokus på hva som er viktig. Et univers med liv er bedre enn et univers uten liv. Liv har kvalitet. Jo bedre livskvalitet desto bedre liv. Dermed blir livskvalitet basis for etikken. Vi kan påvirke livskvaliteten gjennom handlinger. Handlinger krever beslutninger. Beslutninger har best kvalitet når de er rasjonelle. Rasjonelle beslutninger avhenger av klare mål og en god virkelighetsforståelse. Kjernen i subjektivismen blir dermed fokus på alle disse filosofiske disiplinene.

Hva er «jeg»?

«Jeg» er et informasjonssystem. Når jeg starter med å si at et subjekt er en innretning med handlingsevne og beslutningsevne, så ligger det implisitt at denne innretningens hovedfokus er egne handlinger. Det som utfører handlingen er da «jeg». I biologiske systemer er dette jeg-et egoistisk. Det forutsetter en jeg-identitet som det endelige mål for de prosesser som leder til handling.

Men om vi ser dette utenfra, ser vi altså en innretting med egeninteresse, med et kraftig adaptivt og innovativt informasjonssystem, innrettet på å ivareta egeninteresse. Den grunnleggende basis for dette jegets eksistens er altså informasjon. Men innenfor subjektivisme har ikke informasjon noen selvstendig eksistens. Informasjon skapes ikke før det finnes et informasjonssystem som kan erkjenne, fortolke og benytte seg av informasjon.

Dette metafysiske grunnsynet på informasjon innebærer at jeget ikke er noe selvstendig eksisterende. Det er virtuelt. Det er hundre prosent avhengig av materie, men også hundre prosent uavhengig fordi det ikke er avhengig av spesifikk materie eller spesifikke måter som materiens strukturer kan representere informasjon på. Mitt «jeg» kan derfor teoretisk være basert på en datamaskin eller på andre teknologier som vi ikke kjenner til enda.

Tenk deg at du ser fem epler i en skål. Kan man da si at tallet fem eksisterer i disse eplene? Nei. Legger vi inn et eple til, så har i alle fall ikke den kombinasjonen noe med tallet fem å gjøre. Tallet fem handler om kombinasjoner av materie, ikke om materien i seg selv. Informasjon handler ikke om materien i seg selv, men om på hvilken måte materien er kombinert og strukturert på. På samme måte som fem tallet er virtuelt, så er også mitt og ditt jeg virtuelt, og min bevissthet er virtuell.

Dette er en sentral forståelse innenfor subjektivistisk teori. Det er å oppdage et «jeg er et informasjonssystem», og at mitt «jeg» ikke har noen selvstendig eksistens.

Man forestiller seg at teleportering innebærer at alle atomene i kroppen blir ødelagt. Dette må til for å få tak i den komplette informasjon om individet. Det er en kopi av individet som kommer ut i andre enden. Denne kopien er bygget med utgangspunkt i den komplette informasjonsmodellen som destruksjonsprosessen skapte. Individet dør altså i prosessen. Og ut kommer en ny «meg» som er en hundre prosent kopi. Tør jeg å la meg teleporteres? En ting er sikkert. Det er at den kopien som kommer ut i andre enden vil tenke: «Dette var jo ikke noe problem. Jeg er meg. Jeg husker hele mitt liv. Jeg kjenner mine gleder og sorger, og mine innerste hemmeligheter. Jeg har min personlighet. Hva er problemet? Og jeg tenker også et en kopi som kommer ut i andre enden, uten skrupler vil la seg teleporteres på nytt.

Et grunnsyn som går på at mitt jeg egentlig er virtuelt og kan består av informasjon, vil gjøre at dette tar vi helt med ro. Så lenge informasjonen om meg ikke går tapt, så lever jeg.

I mine gamle tekster om bevissthet gjør jeg en del interessante tankeeksperimenter.  Dersom vi bytter ut all materie som skaper funksjonene i min hjerne med noe som fungerer identisk, så tenker jeg at mitt jeg ikke vil merke noen ting. Om jeg sovner, man bytter ut alt og jeg våkner, så vil det neppe være forskjellig fra det å våkne opp med sin egen hjerne. Så hvem er det som våkner opp hver morgen? Dør jeg hver gang jeg sovner? Det vi ser av slike refleksjoner er det å dø, egentlig ikke handler om noe annet enn materie som omorganiser seg. Og kanskje finnes den samme kombinasjonen i uendelig antall. Det vil den gjøre dersom virkeligheten er uendelig. Det gir noen svimlende perspektiver.

Subjektivismen i Empatisk etikk

Som moralsyn kommer subjektivismen frem på følgende områder:

1)      Subjektets egenverdi (etisk verdi)

2)      Avvisning av eksistensen av absolutt moral

3)      Individets subjektive opplevelse av livskvalitet er eneste gyldige basis for moralsk refleksjon

4)      Begreper og menneskesorteringer har ingen selvstendig moralsk verdi.

5)      Det moralsk verdifulle kan veksle i polaritet mellom individer.

Menneskets moral er basert på verdier. Moral som ikke gir en verdimessig respons i individet opplevet som meningsløs. Moral som gir responser i form av ubehag eller lidelse oppleves som lidelse. Dersom lidelsen er meningsløs vil subjektivisten kalle det for umoral.

Verdier er ikke noe som kan dikteres utenfra. Verdier har utgangspunkt i indre erkjennelse av respons på det som skjer. Verdier har ingen mening uten i kraft av individet som tillegger mening. Dette er grunnleggende i subjektivistisk verditeori.

Moralen springer ut av verdier. Ettersom verdier er subjektive, vil all meningsfylt moral ha subjektive komponenter i seg. Men moral er også avhengig av kognitive funksjoner. Våre emosjonelle impulser står i innbyrdes disharmoni, i individet og mellom individer. Her tvinges det modne individ til å opparbeide en viss kognitiv avstand fra de rene impulser, som er verdienes råmateriale, til de kompromisser som er nødvendig for å også å kunne innvilge menneskeverd til alle andre og for å kunne handle rasjonelt og langsiktig.

Subjektivismen i virkelighetsoppfatningen

Generelt handler subjektivismen i forhold til virkelighetsoppfatningen om at man ikke kan forstå verden uten å forstå seg selv. Og at man ikke kan forstå seg selv uten å forstå verden. For det er subjektet som forstår verden. Og subjektet er å regne som et informasjonssystem med en rekke begrensinger, fallgruver og svakheter. Uten selvanalyse er subjektet blind for denne problemstillingen.

Verdensbilde

Er best forklart her.

Metafysikk

Hva mennesket naturlig tror om verden:

1.       At den eksisterer

2.       At den er konsistent

3.       At det er et en-til-en forhold mellom vår oppfattelse av verden og den virkelige verden

4.       At den er i tid og rom

5.       At den er forutsigbar

6.       At den er logisk

7.       At den er manipulerbar

 

Listen kan sikkert gjøres kortere eller lengre. Poenget er at dersom vi mennesker skal kunne fungere i verden så må vi naturlig forholde oss til slike grunnleggende oppfatninger som om de var sanne. Dyr gjør det samme, men uten at de er i stand til å trekke det ut eller formulere det på noen måte. I denne sammenheng er det vesentlig å forstå at dette også gjelder alle som måtte ha filosofiske posisjoner som berører dette, også subjektivister.

Det som karakteriserer en subjektivist er fokus på spørsmålet om i hvilken grad subjektet selv har satt farge på slike forestillinger. Mye av mine refleksjoner om metafysiske spørsmål kan føres tilbake til akkurat dette grunnleggende spørsmålet. Og spørsmålet er relevant, særlig opp imot dogmatisk påståelighet og gruppers tendens til å ansvarliggjøre individet for sine forestillinger.

Jeg tar nå listen punkt for punkt:

1)      Verden eksisterer
Det er en misforståelse at subjektivisme avviser eksistensen av en objektiv virkelighet. Det en subjektivist hevder er at vi ikke har mulighet til å erkjenne en objektiv virkelighet. Om man direkte etterspør eksistensen av en objektiv virkelighet, så vil subjektivisten måtte svare agnostisk. Vi kan ikke si noe om det som er utenfor erkjennelsens rekkevidde. Men subjektivisten har ingen problem med å anta, som et postulat, at den objektive virkeligheten eksisterer. Og i praksis er jo dette også subjektivistens utgangspunkt.

2)      At verden er konsistent
Det betyr at verden er uten selvmotsigelser og kan forstås ved hjelp av logiske resonnementer. En subjektivist vil naturlig forholde seg til dette, og selvsagt også argumentere i logisk i forhold til dette. Men samtidig er det viktig å påpeke at dette ikke er noen nødvendig egenskap å tillegge alt som måtte befinne seg i virkeligheten. Det kan finnes deler av virkeligheten som er absolutt kaotiske, eller som fungerer veldig annerledes enn det universet vi er en dal av og kan observere. Subjektivisten anser det som en mulighet at logikken er en mental tilpasning som et verktøy til å forstå og fungere i vår verden. Men den er ikke nødvendigvis altomfattende i forhold til absolutt alt som eksisterer, eller har delvis eksistens.

3)      Det er et en-til-en forhold mellom vår oppfattelse av verden og den virkelige verden
Innenfor metafysikken slår subjektivismen inn i form av et stadig fokus på å se forskjell på måten vi forstår virkeligheten på og den reelle virkelighet. Dette har nær sammenheng med erkjennelsesteorien. Tillegger vi reell eksistens til noe som egentlig bare er begrepsmessige strukturer? Forveksler vi kartet med terrenget? Det som er viktig å poengtere er at det kan fungere utmerket å manipulere noe med utgangspunkt i en subjektiv virkeligforståelse og at dette har lite å gjøre med realitetene som ligger bak. Det har jeg vært inne på her. Subjektivistens svar er at et slikt en-til-en forhold ikke er en nødvendighet. Og vitenskapen viser jo også dette, særlig gjennom relativitetsteorien og kvantefysikken.

4)      Verden er i tid og rom
Relativitetsteorien antyder at vår intuitive oppfattelse av tid og rom på ingen måte er fulldekkende i forhold til realiteter.

5)      Verden er forutsigbar
Et tema som opptar mange filosofer er determinisme. Er verden deterministisk eller ikke? En subjektivist er for det første moden nok til å innse at dette er et faktaspørsmål. Det gjør all argumentasjon som går på at verden ikke kan være deterministisk, for da finnes ikke fri vilje og da går moralen med i dragsuget, og da bryter samfunnet sammen, ugyldig. Det er det jeg kaller for teleologisk fakta-argumentasjon. Virkeligheten kan bare erkjennes, den kan ikke defineres. Da er en subjektivists naturlige respons på et slikt spørsmål, å gå til vitenskapen. Og vitenskapen har ikke avgjort det spørsmålet. Man regner det som sannsynlig at verden er deterministisk på makronivå. Men på mikronivå, altså innenfor kvantefysikken, så ser det ut som at determinismen opphører. Det man vet er at, på atomnivå og subatomært nivå, så har vi fenomener som er tilfeldige på den måten at hendelser skjer helt uavhengig og frikoblet fra alle lokale tilstander. Men man vet også at det finnes non-lokale kausale mekanismer. Følgelig kan disse fenomenene være påvirket av non-lokale årsaksforhold som vi enda ikke vet noe om. Dette er en type spørsmål som i teorien kan bli avgjort av vitenskapen. Men det får ingenting å si for det subjektivistiske syn på fri vilje, fordi tilfeldigheter er like langt utenfor individets kontroll som årsakssammenhenger.

6)      Verden er logisk
Det er det samme som vi snakket om under punkt 2. Det å abstrahere logikken fra alt annet, sette navn på den og spørre «hvor kommer logikken fra»? er en illusjon. Dette problemet har jeg adressert her.

7)      Verden er manipulerbar
Som mennesker opplever vi å ha handlingsrom og beslutningsevne. Dette sammen med en forutsigbar og konsistent verden gjør at vi evner å manipulere den. Det at vi lykkes med dette er da også grunnlaget for å tro på den verden vi oppfatter som virkeligheten. En subjektivist vil si at dette er noe vi oppfatter. Det er ikke nødvendigvis slik verden er. Men nettopp det at vi kan manipulere verden, er vårt største redskap i forhold til å erkjenne den. Det er jo dette vitenskapen driver på med hele tiden. Og nettopp ved hjelp av vitenskap og matematikk, er vi i stand til å kikke rundt erkjennelsens hjørne, for så å oppdage at grunnleggende forestillinger vi har, ikke lengre holder mål.
Den subjektivistiske posisjon opp i det hele er at det nettopp er nødvendig å se subjektet sammen med denne helheten. For jo bedre vi forstår subjektet, desto større er muligheten for å gjennomskue forvrenginger forårsaket av vår egen anskuelse. For fornuften i seg selv er universal. Den kan utvikle tankestrukturer som står i konflikt med vår naturlige intuisjon, men som passer bedre med realitetene. Slik kan mennesket se enda dypere og lengre rundt erkjennelsens hjørne. En gang i fremtiden kan kanskje akkurat det bety forskjellen på om vi overlever som art eller dør ut.

Informasjon

Se her.

Vitenskap

Jeg sier litt om subjektivismens syn på objektivistisk erkjennelsesfilosofi her. Her sier jeg litt om forholdet subjektivt kontra objektivt. Om vi tar utgangspunkt i objektivisme så blir vitenskap en rett frem og naturlig ting, uten unødvendige mellomveier. Og vitenskapen dekker ufattelige store områder hvor av det aller meste handler om forståelse av vår nære verden her og nå og ikke minst teknologi. Det er det vi lever av. Og her står ikke subjektivisme og objektivisme som motsetninger. Objektivismen blir her heller et sub-sett av subjektivismen. På samme måte som at det er unødvendig å ta relativitetsteorien i betraktning når vi utvikler instrumenter for fartsmåling av biler, så har ikke subjektivismen noen relevans i forhold vår daglige interaksjon med verden. Men nå er det slik at vår sivilisasjon har utviklet seg til noe langt mer, og beveget seg inn på områder av naturen som den menneskelige hjerne ikke er laget for å gripe naturlig og intuitivt. Dette er områder hvor vi rett og slett tar feil, dersom vi forblir i vår illusjon. Dette er en erkjennelse som vitenskapen for lenge siden har tatt inn over seg. Det er jo nettopp gjennom vitenskapens øyne vi blir i stand til å se dette. Subjektivismens inntog i vitenskapen handler om at vi er bevisst på at våre sanser, begreper og naturlige persepsjon kan stå i veien og forblinde oss fra å forstå verden på en dypere og mer grunnleggende måte. Derfor er ikke subjektivismen et hinder for vitenskapen, den er en nødvendighet. I dag er fysikken og biologien helt åpne for dette. Det store blinde feltet i dag, tror jeg, er på mer humanistisk orienterte områder som sosiologi og samfunnsforskning. Det sosiale univers er fullt og helt et virtuelt univers. Det er skapt av egne begrepsstrukturer, hvor av mange begreper sannsynligvis strekker seg nådeløst inn i vår biologi. Vår evne til å forstå mennesket avhenger av at vi ser dette, forholder oss til det, analyserer det og forsker på det. Vi kommer ikke nærmere en bedre sosial selvforståelse før vi blir bedre kjent med våre egne sosiale anskuelsesformer, og hvordan dette legger føringer, begrenser og forblinder oss. På den måten står subjektivismen ikke i veien for vitenskapens fremgang, den er en forutsetning.

Gjør vitenskapen at filosofi blir overflødig?

Ideelt sett så burde det vært slik at først kom erkjennelsesteorien. Vi utvikler en god og sikker måte å erkjenne på, så anvender vi denne metoden til å erkjenne verden. Så kommer vi opp med et bilde av verden. Slik er det ikke. Og slik har det sannsynligvis aldri vært. Filosofens forståelse av erkjennelse påvirkes av filosofens grunnleggende oppfatninger om verden. Våre grunnleggende oppfatninger om verden kalles ofte for ontologi (om eksistens og om det som eksisterer). Jeg kaller det gjerne for metafysikk.

Et godt eksempel kan være Descartes, som sprenger seg ut av sinnets fengsel ved å sette frem et bevis på Guds eksistens. Så Gud eksisterer og han er fullkommen. Og en fullkommen Gud lyver ikke. Ergo er fornuftens redskaper til å stole på.
På samme måte preget Platons ide-verden hans syn på hvordan vi mennesker erkjenner verden (at vi har all vår kunnskap i oss, vi trenger bare en fødselshjelper nå og da for å få det frem). Troen på åndelighet og åpenbaringer gir gjerne lignende utslag.

Denne refleksjonen har ledet meg frem til at filosofien er i konstant utvikling i en slags dialektisk pendelbevegelse mellom kunnskapsutvikling og filosofi. Filosofien skaper vitenskap. Vitenskapen skaper kunnskap. Kunnskapen endrer filosofien, som igjen endrer vitenskapelige tilnærmingsmåter, som igjen kommer opp med ny kunnskap, som igjen tar filosofien over på et nytt nivå. Slik svinger pendelen mellom de forskjellige disiplinene.

Selvsagt er det fort å tenke slik at filosofien er mer grunnleggende enn alt annet. Derfor skulle de innsikter som nås gjennom filosofien ha et slags stempel på seg som noe varig, altomfattende evig og uforanderlig. Og deler av filosofien har uten tvil noe av den karakteren i seg. Noe av Aristoteles filosofi viser seg stadig resistent mot tidens tann og kulturenes skiftende paradigmer. Men samtidig innser vi at mye filosofi er fanget i sin egen tid, i sin egen kulturelle virkelighetsoppfatning. Kanskje kan vi si det slik at den generelle regelen er at enhver filosof er fanget i sin egen tid.

Jeg aner ikke om andre har tenkt lignende tanker, men om det nå er slik, så er det både godt og dårlig nytt for nåtidens filosofer. Den gode nyheten er at så lenge kunnskapen skrider frem så har filosofene en jobb med å trekke filosofiske veksler på dette. Altså, den kunnskap og erfaring som er tilgjengelig så langt, gjør det lett for en som meg, å slakte f.eks. Immanuel Kant, på tross av at han sannsynligvis var mange ganger smartere enn meg. Jeg kan gjøre det enkelt og greit fordi jeg vet mer. Menneskets erfaringsbase har vokst eksponentielt i to hundre år etter Kant.
Den dårlige nyheten er at vår tids filosofer blir sittende fast dersom de ikke følger med i tiden, spesielt i forhold til vitenskap. Og akkurat denne pekepinnen har jeg faktisk sett fra størrelser som Richards Dawkins som ganske klart har hevdet at han han har begrenset evne til å bli imponert av dagens filosofer. Jeg finner ikke igjen akkurat den videoen men her er en hvor Dawkins og Neil Degasse Tyson får et spørsmål fra salen som utløser en del interessante kommentarer. Men Dawkins gjør ett unntak, og det er filosofen Daniel Dennett. Og her må jeg si meg enig. Jeg regner Dennett som en av vår tids største filosofiske tenkere. Og det handler veldig mye om at denne karen er svært godt informert om hva som rører seg innenfor de store vitenskapene, fysikk, biologi, astrofysikk, kvantefysikk, og informatikk, for å nevne noen.
Ingen kan forvente at filosofen skal opparbeide seg fagkunnskap på alle disse områdene. Men en god oversikt og høyere kunnskap enn gjennomsnittsmennesket er sannsynligvis påkrevet.
Vår tids store paradigme er evolusjonsteorien. Og evolusjonsteorien er den største revolusjonen i historien om menneskets syn på seg selv, og dets plass her i verden. Dette slår inn for fullt på områder som erkjennelsesteori og moralfilosofi. Filosofer som ikke følger med i timen her, er håpløst utdatert. På samme måte har vi lignende revolusjoner innenfor fysikken. Både relativitetsteorien og kvantefysikken slår beina under mye gammelt filosofisk tankegods. Filosofier som henger i gammelt tankegods her, er også utdatert.

Og det som viser seg mest interessant at de som bærer den moderne tids store filosofiske ideer ut til folket, ikke lengre er filosofer, men vitenskapspersoner som Darwin, Einstein, Turing, Hawking, Dawkins osv. Og det er et alvorlig tankekors.
Jeg tenker at det er i kjølvannet av paradigmene, som dominerer i vår tid, at subjektivismen kommer inn som en mer realistisk og ærlig måte å tenke om tilværelsen på. Kanskje handler det om at vi i dag er i ferd med å nå et kunnskapsnivå som gjør oss moden for det. Vi forstår at vi ikke kan vite noe absolutt, at svarene vi strekker oss etter, i høyden kan forventes å generere nye spørsmål, nye utfordringer. Vi forstår at moral ikke er noe absolutt gitt, at dette er et ansvar vi selv må ta. Vi må tørre å konstruere opp det moralsyn som er best mulig kompatibelt med vår tids utfordringer. Alt dette handler i bunn og grunn om at mennesket nå er modent for å slippe tak i illusoriske krykker som har hjulpet oss dit vi er nå. Men nå må vi slippe taket, og lære oss å navigere selv, i denne tilværelsens jungel vi befinner oss i. Kun på den måten kan vi etablere den rasjonalitet som må til for å overkomme de utfordringer menneskeheten står overfor i vår tid.

Det er her subjektivismen kommer inn som et nytt og friskt pust, som en monumental utfordring til etablerte filosofiske tankeretninger.

Subjektivisme i kunst og estetikk

Best beskrevet her.

Subjektivistisk samfunnssyn

Mitt grunnleggende samfunnssyn er best beskrevet her. Subjektivismen i dette begynner sannsynligvis med synet på rasjonalitet. Kanskje er det akkurat her vi finner det største avviket opp mot annen filosofiske tenkning. Rasjonaliteten slår ut grunnleggende på den måten at samfunnsdannelsen er basert på det jeg kaller for et samfunnsoppdrag. Dette tilsvarer bevisstheten om hva vi vil. Det er svaret på hvorfor samfunnet er til. Og dette er en verdi som er utenfor demokratisk kontroll og samfunnsprosesser. Dette tilsvarer emosjonenes diktatoriske stilling i det mentale univers. På den måten etableres samfunnet som et virtuelt subjekt som vil noe. Vi har tidligere vært inne på forestillinger om absolutt moral, som jo er noe subjektivistisk etikk avviser. Men samfunnet er det det redskapet som skal til for å etablere dette rent praktisk slik at det sosiale samspill kan fungere best mulig. Samfunnets juridiske innretning representer en slags virtuell lokal variant av absolutt moral. Den store forskjellen opp mot absolutt moral er imidlertid fortsatt til stede. Lover og regler må ses på som verktøy. Juss er ikke det samme som moral. Lover og regler er ikke absolutt. For det modne samfunn etterstreber rasjonalitet som basis for utvikling av enhver strategi for å oppnå mål.
Det subjektivistiske grunnsyn slår også inn i forhold til synet på kulturens virkelighetsoppfatning. For det er ikke tvil om at samfunnet og dens institusjoner vil sitte på en kunnskapskapital langt større enn hva et enkeltmenneske kan sette seg inn i, i løpet av et liv. Men kan kulturen ha beveget seg inn i sidespor, i sin forståelse, som hindrer den i å komme videre? Husk at utvikling av kunnskap også er en kaotisk prosess. Det kan ofte være tilfeldigheter som avgjør hvilket spor man havner på i kunnskapsutviklingen. Og ofte er det slik at om man får stor suksess med en forståelsesmåte, så kan man fristes til å universalisere dette inn på alle andre områder. Et eksempel på dette kan være den såkalte dialektikken. Kanskje burde samfunnet etablere paradigmologi som et eget fag. Det vil si personer som er eksperter på å dekomponere paradigmer, og gjøre dem tydelige slik at vi ikke lengre er blind for dem og oppmerksom på at selve paradigmet kan være et hinder for å komme videre i vår søken etter å forstå verden. En slik tankegang er basert på subjektivisme, altså samfunnets bevisste kritiske selvransakelse.

Grunnsynet på mennesket

Det subjektivistiske grunnsynet på mennesket er at mennesket er av natur, det er natur og det har en natur. Ethvert samfunn har basis i mennesket. Derfor har det rasjonelle samfunn som mål å utvikle en best mulig realistisk forståelse av mennesket. Jo bedre vi forstår mennesket selv, desto bedre er vår muligheter til å skape det gode samfunn. En del av dette er å erkjenne at så lenge menneske er menneske så vil vi aldri oppnå det perfekte samfunn. Det vil si at lidelse og elendighet alltid vil eksistere i samfunnet. Men omfanget av elendigheten vil alltid avhenge av hvordan samfunnet er innrettet. Den subjektivistiske tilnærmingen her er å finne frem til de virkemidler som egner seg best til å dempe omfanget mest mulig, men også å leve med dette på en verdig måte for alle parter. Dette står i motsetning til diverse ideologier basert på en slags virtuell grunnide om hva et menneske skal være, en ide ala Platon. Utslaget av dette er som regel abolisjonisme. Det vil si elendigheten skal avskaffes. Og mennesket skal, om nødvendig med tvang tvinges inn i en form, som aldri vil passe for alle. Subjektivismen avviser slike ideer og man kan vel vise til utallige eksempler på at ideologi har ødelagt både for fornuftige løsninger og tatt fra enkeltmennesket sin verdighet. I stedet gjennomsyres samfunnet av empatisk etikk, som er kompromissløs i sin tilslutning til menneskeverdet, som en absolutt og urokkelig verdi. Dette er subjektivisme for det er ingen logisk begrunnelse for at det må være slik. Dette er en bevisst tilslutning til en verdi. Subjektivismen avviser enhver for form deduktivisme, som jo er logiske slutninger basert på en eller annen tilfeldig ideologi som har sementert seg i kulturen. Dette er ikke rasjonalitet. Det er fornuft på ville veier.

Forholdet felleskap kontra individ

Best forklart her.

 

Subjektivismen med andre ord

I dette foredraget finner vi mye subjektivistisk tankegods, utmerket forklart av en som mest sannsynlig ikke engang regner seg som subjektivist.