Innledende kommentar

Dette er en tekst som ble skrevet i forbindelse med et uferdig bokprosjekt jeg drev med på slutten av 80 tallet. Fremstillingen bærer selvsagt preg av dette og selv har jeg videreutviklet min filosofiske tenkning slik at en del begreper som er brukt her ikke lengre er aktuelle i min terminologi. Men jeg tenker at hovedkonklusjonene står seg og min måte å tenke på, er ikke vesentlig forandret (er det et dårlig tegn?)
Min inngang til problemstillingen rundt forestillingen om menneskets frie vilje har utgangspunkt i min adventist-exit. Dette er altså en sentral del av mitt oppgjør med adventismen. Jeg ante den gangen og enda mere nå at ideen om å sortere mennesker i to grupper, de frelste og de fortapte, hovedsakelig er forsøkt begrunnet ved hjelp av retorikk og ad hoc argumentasjon. Sentral i denne argumentasjonen er ideen om menneskets frie vilje. På generell basis er dette et filosofisk problem som filosofer har tumlet med i alle år. Men den kristne teologien legger en ekstra dimensjon til problemet. For her har vi altså en Gud som har forutsett all framtid fra tidenes morgen, samtidig som mennesket ansvarliggjøres for sine valg, enda disse valgene fra tidenes morgen er fastlagt på en slik måte at de kunne forutsees. Og hvordan kunne det være mulig for Gud å intervenere i en slik verden uten å påvirke og dermed forutbestemme mye av dette? Spørsmålet om rettferdigheten i dette har vokst og blitt stadig mer påtrengende i takt med humaniseringen av vår kultur. Utgangspunktet for det abrahamittiske gudebildet har jo vært en krigsgud. Det har vært en Gud som inngikk en pakt med israelittene og som støttet, ledet og hjalp dem gjennom deres utallige konflikter og kriger med omkringliggende kulturer. En krigsgud som hjelper til på en side i de mange krigene ble jo ikke oppfattet som noe moralsk problem. Det at guden både indirekte og direkte deltok i krigshandlinger, massakre, og også oppfordret til dette er jo ikke mer enn rett og rimelig. Og at det senere danner seg forestillinger om et kommende oppgjør hvor den endelige seier over alle disse fiender blir total og de alle får sin straff, er vel heller ikke mer enn rett og rimelig, sett med datidens israelittiske øyne. Og jo større og sterkere denne guden er, desto bedre. At han overgår og utkonkurrerer alle andre guder, at han har skapt verden, er allmektig, allvitende og har forutsett alt sammen og til og med opererer med en livets bok, hvor alle hans venner er skrevet inn, er jo heller ikke noe problem.
Men problemet starter idet religionen generaliseres, altså i overgangen fra rollen som israelittenes gud til alle menneskers gud. Vi snakker altså da om overgang fra jødedom til kristendom. Og sporene etter problemets spede begynnelse finner vi for eksempel i Paulus brev til Romerne, kapittel 9. Sett opp mot den senere humaniseringen som kom, kanskje også tilskyndet av større fokus på kjærlighetsbudskapet enn på krigsguden, så demper ikke akkurat Paulus problemet, han roter det bare enda mere til. En ad hoc forestilling er at Gud bare forutser, han forutbestemmer ikke. En annen ad hoc forestilling er altså at mennesket har fri vilje, noe som virker i konflikt med både forutbestemmelse og forutsigelse. Og alt dette skal forenes med forestillingen om en Gud som stadig griper inn i verdens gang, dog uten å forutbestemme noens skjebne. Når jeg her beveger meg inn i denne materien viser den seg full av selvmotsigelser og uløselige paradokser. Min refleksjon er at kreativiteten og motivet har vært stort for å finne farbare veier ut av dette uten å begå intellektuelt selvmord. Men dette er grunnleggende filosofiske paradokser som ikke lar seg løse ved lettvinte ad hoc utflukter. Men da har selvsagt teologen et siste trumfkort, nemlig det at Gud er såkalt transcendent. Det betyr i klartekst at dette går ut over menneskets fatteevne. Det er med andre ord hverken logisk eller mulig å forstå på noen måte. Med andre ord har vi å gjøre med noe mystisk, på samme måte som med treenighetslæren. En pluss en pluss en er lik en. Mitt lille spørsmål blir da er om det er mulig å utlede en mystisk total ulogisk forestilling ut av en tekst som er sånn noenlunde logisk og sammenhengende, men som samtidig på ingen måte eksplisitt utrykker forestillingen? Jeg vet ikke svaret på det, og jeg vet heller ikke om andre vet det. Men det er i alle fall det som skjer her i forhold til Bibelen, som jo er den teksten disse paradokser skulle naturlig utledes fra. Tvert imot som jeg påpeker her, så ser det altså ut til at Bibelen egentlig hevder noe annet. Er det teologene her som med bakgrunn i sin kultur og humanisme desperat forsøker å lese noe inn i tekstene som på ingen måte står der? Jeg tenker det er en plausibel hypotese.

Jeg har gått gjennom teksten og nå og da linket både til eldre og nyere arbeider, slik at det skal bli lettere å få med seg helheten og mer grunnleggende refleksjoner som griper inn i dette.

Teologer (eller gud?) I hardt vær

 

Et grundig innblikk i teologers forsøk på å ta bibelen til inntekt for å begrunne dogmet om menneskets frie vilje

Utgangspunktet for de følgende resonnementer deles neppe av absolutt alle kristne. Det er prinsippet om «sola scriptura» (skriften alene), som betegner den filosofi at «skriften alene er fundament for liv og lære». Med et slikt utgangspunkt forkastes selvfølgelig alle ideer, all tradisjon, alle teorier som ikke kan begrunnes ut fra Bibelen. Dette er kjernen i den kristne fundamentalistiske filosofi. Kristne som ikke følger dette prinsippet har altså ikke annet enn ren tradisjon å begrunne mange av sine synspunkter med. Et annet kontroversielt utgangspunkt er den oppfatningen at Gud er allmektig, fullkomment kjærlig og fullkomment rettferdig og at han må inneha disse egenskapene for i det hele tatt og kunne kalles Gud.

Historikk

I det fjerde århundre e.kr ble Bibelen endelig etter mye strid og splittelse kanonisert. Forut før den tid hadde det foregått intense diskusjoner om hvilke skrifter som skulle inngå og hvilke som skulle utelukkes. Striden denne gangen gjaldt hovedsakelig bøkene i det nye testamentet. I en lignende prosess ca. 200 år f.kr ble det gamle testamentet kanonisert. En type argumentasjon som går igjen for eller mot de enkelte skrifter er dette med indre harmoni; det må stemme med resten. Selvsagt er dette i seg selv et alvorlig problem: hvor skal man begynne? Hvilken harmoni skal man ta utgangspunkt i? Vi skal ikke gå nærmere inn på dette men konstatere at på tross av de store anstrengelser og på tross av enkelte troendes påstander kan bibelen langt fra sies å være noen harmonisk bok. Den inneholder en rekke selvmotsigelser, urimeligheter og ikke minst uoverkommelige filosofiske problemer. Et av dem er problemet med den frie vilje. Problemet er ikke særskilt behandlet i bibelen. Det nærmeste vi kommer er det 9 kapittel i Paulus brev til romerne. Men bibelen inneholder en rekke dogmer og enkeltstående utsagn som setter klare grenser for hva man med saklig grunnlag kan påstå at bibelen eller Gud mener om dette temaet. Det hører med til historien at den jødiske kultur neppe hadde øynene åpne for disse problemstillingene i det hele tatt. Dette gjenspeiles også i Bibelen. Deres syn på Gud ligner svært på muslimenes syn på Allah. Hans makt er total (allmakt), han har forutbestemt enhvers skjebne, og dersom han forbarmer seg over noen er det av ren nåde. Dette synet er selvsagt ikke konsistent. Enhver bønn til Gud hvor man søker hans hjelp er jo et forsøk på å påvirke, noe som igjen antyder at mennesket kan ha en viss innflytelse likevel.

Problemet med den frie vilje ble neppe oppdaget før rettferdighetsbegrepet forandret seg som følge av påvirkning fra gresk filosofi. Dette kan man si var et begynnende brudd med den overveldende autoritet som hersket i de religiøse kretser. Før dette bøyde man seg i ydmykhet for alle Guds vilkårlige avgjørelser uansett. Evangeliet er jo først og fremst et kjærlighets-budskap. Hovedvekten legges først og fremst på Guds uendelige kjærlighet til menneskene. Dette hadde de kristne høytidelig fått i oppdrag å bringe ut til «all verden». Jeg ser for meg at dette uvilkårlig medførte at enkelte begynte å stille spørsmål, og at de kristne fikk behov for å forsvare sine dogmer på en stadig mer allmenn-menneskelig basis. Dette bærer så rett inn i filosofien, og her er spørsmålet om Guds rettferdighet sentralt. Problemet kan stilles slik:

Gud er allmektig og allvitende og fullkomment kjærlig. Hans allvitenhet gjør at han fra evighet av kjenner den enkeltes skjebne fra begynnelse til ende. Men ettersom han har denne viten og hadde den før jeg ble født, da var jo det forutbestemt at jeg skulle bli en vantro. Hvordan kan han da klandre meg? Hvordan kan jeg påvirke forhold som eksisterte før jeg ble født og som avgjorde min skjebne?

 

 

 

Den beste av alle verdener?

Den kjente matematikeren og filosofen Gottfried Leibniz, er ofte blitt gjort narr av for sin ide om at vi lever i den beste av alle mulige verdener. Historien er oppsummert i dette avsnittet i Visjonen om den fullkomne Gud.

Løser Leibniz problemet?

Fremstillingen preges av at Leibniz er bundet av tradisjonelle ideer om frelse / fortapelse og gjengjeldelsesprinsippet. Vi har før vært inne på at fri vilje kan forstås på to måter. Den ene måten er fravær av tvang. Den andre måten er ideer om at viljen har akausale komponenter, det vil si den er ikke fullt ut bestemt av forutgående årsaker. Leibniz fremstilling må medføre den første måten å definere viljen på. På tur ut av slottet hadde Sextus flere muligheter å velge mellom. Den som avgjorde valget, i siste instans, var Jupiter. Den verden var mulig, der Sextus tok en annen vei. Dersom Jupiter hadde valgt en annen verden ville han ha gitt Sextus en annen vilje. Det var altså Jupiter som valgte å gi Sextus en ond vilje. Jupiter er programmereren. Sextus er datamaskinen. Og Sextus velger som Jupiter befaler. Sextus gjør uten tvil et valg. Og valget er ikke tvunget. Men Jupiter gav ham viljen, som gjorde den beste av alle verdener mulig. Utfallet av Sextus valg var altså utelukkende avhengig av faktorer som lå utenfor Sextus rekkevidde. Leibniz har ikke løst problemet med den frie vilje kontra Guds forsyn, men han har gitt en god forklaring: Gud har valgt den beste av alle verdener. Og hvem kan bebreide Gud for det? Verden hadde ikke vært så god dersom Sextus ikke hadde hatt en vond vilje. Dermed er Gud unnskyldt.

Problemet her er at dette resonnementet innfører begrensninger for Guds allmakt. Her kan det være delte meninger om hva Guds allmakt egentlig innebærer. Personlig ser jeg for meg tre typer begrensninger som kan diskuteres. Vi har de logiske grenser som karakteriseres av spørsmål som «kan Gud greie å skape en stein som er så stor at han ikke greier å løfte den» (av noen kalt det omvendte gudsbevis). Vi har de fysiske grenser som karakteriseres av spørsmål som «hvordan kunne Jesus gå på vannet uten å synke?», og til sist ser jeg for meg at en kjærlig Gud kan begrenses av etiske grenser: «Hvordan kan en kjærlig Gud skape et evig brennende helvete?».

Ut fra mine resonnementer er bortfall av fysiske grenser den klareste indikasjon på allmakt. Straks vi begynner å sette uoverstigelige fysiske grenser for Gud, mister han tittelen «Gud» for da er allmakten tapt. Derimot kan det kanskje aksepteres at der finnes logiske begrensninger, f.eks. det at Gud ikke kan gjøre noe umulig for seg selv, eller at han ikke kan plassere tre punkter på en rett linje uten at et punkt kommer mellom de to andre. Slike logiske uoverkommeligheter avhenger selvsagt av at virkeligheten er harmonisk, at den ikke kan inneholde selvmotsigelser. Uten denne forutsetningen er ethvert logisk resonnement angående virkeligheten ugyldig.

Den tredje mulige begrensningen, den etiske, ser jeg også for meg er en betingelse for at et vesen skal kunne smykke seg med tittelen «Gud». Et vesen som uten skrupler skaper et evig brennende helvete hvor milliarder av hans egne skapninger «pines dag og natt i all evighet», kan neppe kalles hverken kjærlig eller rettferdig uten å gjøre vold på vår alminnelige forståelse av hva disse begrepene innebærer.

Er så Leibniz ide om at vi lever den «beste av alle verdener» en følge av klare logiske begrensninger? På overflaten kan det se slik ut, men jeg kan lett se for meg en løsning som absolutt ikke innebærer noen logisk uoverkommelighet. Gud kunne erstattet Sexus i den virkelige verden med en robot-sexus, som i det ytre oppførte seg akkurat som ham, men som likevel bare var en avansert data-maskin uten bevissthet. Den virkelige Sexus kunne han skape en egen verden for, en verden hvor Sexus lykkes. Følgelig kunne denne gode versjonen av Sexus glatt ha sluppet inn i himmelen, og dette uten å ødelegge et fnugg av den verden Theodorus levde i. På samme måte kunne han gjøre med alle: skape dem egne verdener hvor de ville lykkes, og erstattet de mislykkede i hver verden med dukker. Jeg makter ikke å se noen uoverstigelig logisk barriere mot en slik løsning. De fysiske utfordringene er selvsagt enorme, men «intet er umulig for Gud».

Tar vi med ideen om at Gud i tillegg er fullkomment kjærlig og rettferdig setter dette klare etiske begrensninger som gjør det uakseptabelt å velge en løsning som ikke innebærer alles frelse.

Men dette er selvsagt fjernt fra all kristen tenkning, den troende kristne er på dogmatisk grunnlag forpliktet til å avvise slike spekulasjoner. Men da kan man jo lure på om de kristne egentlig tror på Gud.

 

 

Bortforklaringen av rom 9, og andre forpliktende dogmer

Denne teksten er flyttet hit. Den bør leses da den er en sentral del av denne refleksjonen. Konklusjonen er at teologenes forsøk på å sannsynliggjøre ideen om menneskets frie vilje ut fra Bibelen, er et forsøk på å tvinge det gamle hebraiske gudebilde inn i en mer akseptabel humanistisk drakt. Dette er en umulighet så lenge man innehar en fundamentalistisk holdning til bibelen (bibelen er eneste grunnlag for tro å lære). Utgangspunktet er at fortapelsesdogmet ikke kan assosieres med en kjærlig Gud uten at man kommer på en sinnrik forklaring som setter Gud (den allmektige) i en tvangssituasjon, og overlater skylden til de som rammes av denne forferdelige skjebnen. Denne forklaringen, læren om menneskets frie vilje, motsier bibelen og den har en kvalitet som rent filosofisk sett fører rett inn i umuligheter, dette skal vi se på nå.

Har Mennesket fri Vilje?

Hva er vilje?

Før vi begynner å fabulere om «fri vilje» kan det være greit å si litt om selve viljen. La meg først rydde opp i en av de mest vanlige uklarheter, nemlig sammenblandingen mellom vilje og konsekvens. Dersom en blir tatt for tyveri i en butikk og blir straffet for dette, sier noen at han selv har valgt sin skjebne. Når man straffer ham gjør man ikke annet enn å følge hans vilje. Er dette riktig? Er det direkte analogi mellom handling og vilje? Dersom så er tilfelle er det lett å se hva som er den enkeltes vilje. Soldaten skyter fordi han vil skyte, arbeideren arbeider fordi han vil arbeide, alkoholikeren drikker fordi han vil drikke. Men her er det noe som stritter i mot. Finnes det ikke indre konfl­ikter i ethvert menneske? Har ikke røykeren en kamp for å slutte å røyke? Hva er hans vilje? Problemet er eldgammelt, hør hva Paulus sier i Romerne 7:

«Vi vet alt loven er av ånden, men jeg er et avmektig menneske, solgt til synden. For jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil det gjør jeg ikke, og det jeg avskyr det gjør jeg.»

Jeg tror ikke vår vilje er noen entydig størrelse. Vi har tidligere sett at motiver godt kan komme i konflikt med hverandre, selv om de peker mot samme mål. Det er derfor nærliggende å trekke den konklusjonen at var vilje består av en uensartet disharmonisk mengde av motivasjonsfaktorer, hvor innbyrdes konflikter selvsagt eksisterer.

Det fenomen Paulus her beskriver, er et uttrykk for opplevelse av slike forhold. Slike forhold eksisterer selvsagt ikke bare som religiøse problemer, de gjelder generelt for mennesket. Det vil si at våre handlinger medfører ikke alltid det vi dypest sett ønsker. Ofte kan mennesker oppleve å begå en handling de selv ikke ønsker. Enkelt-objekter har overtatt kontrollen. Dermed oppstår den konflikten som Paulus beskriver, og helt riktig forbinder ikke Paulus disse utslagsgivende motivasjonsmønstre med sine innerste lengsler. Enda verre blir det når man blander sammen n-te ordens konsekvenser med menneskets vilje. Enhver handling kan medføre utilsiktede eller uønskede konsekvenser. Noen av dem kjente vi kanskje på forhånd, men vi måtte bare akseptere dem fordi alternativene var enda dårligere. Andre var utilsiktede. Kommer vi langt nok ut i en slik konsekvenskjede blir situasjonen totalt uoversiktlig. Jeg ser det som en selvfølge at slike konsekvenser ikke kan forbindes med et menneskes vilje.

Svært mye av det som er sagt hittil er gjort med henblikk på å kunne besvare spørsmålet om hva vilje er på en utfyllende måte. Viljen kan logisk defineres som de mentale mekanismer som ligger bak og er opprinnelsen til verdikomponenten i enhver beslutning. I beslutningsteorien identifiserte vi den såkalte verdiprofilen, og slo fast at denne er et uttrykk for vår vilje. Videre har vi sett, ved hjelp av H-analysen, at en rent logisk begrunnelse av verdier er umulig. Vi kom til en uoverstigelig barriere, hvor vi bare måtte slå fast at dette er drivkrefter som på forhånd, uten språk og logikk, ligger i dypet av vår natur. Fra dette dypet driver den mennesket, gir det motiver, energi og mening med tilværelsen. Dette er viljen. Den er menneskets felleskap med svært mange andre dyrearter på denne kloden.

Men vi har ikke latt oss stoppe av denne barrieren. Vi har besluttsomt beveget oss inn i biologi, evolusjonsteori og psykologi og anvendt dette i et forsøk på å forstå oss selv, forklare de drivkrefter som ligger bak og utformer våre adferdsmønstre. Selv om dette må bli spekulativt og kontroversielt har i alle fall ikke jeg vanskeligheter med å innse at der tross alt må finnes klare sammenhenger her.

Rent filosofisk kan vi si det så enkelt at vilje er det vi bruker til å velge med. En rasjonell beslutning består alltid av en virkelighetsoppfatning og et sett med verdikomponenter. Det første er et produkt av fornuft og erkjennelse, mens verdikomponentene er et produkt av viljen. Dersom verdikomponentene fjernes reduseres beslutningen til en slutning. Slutningene er de logiske konklusjoner vi trekker, på grunnlag av gitt informasjon og forutsetninger. Vitenskapens ideal er å holde seg på dette nivået. Gyldige deduksjoner og induksjoner, hypotesedannelse ufarget av ønsketenkning og fordommer, dette er den sikreste vei til korrekt kunnskap. Men straks det er spørsmål om å velge, om å anvende kunnskapen, må verdiene og personlige motiver trekkes inn. Uten dette kan simpelthen ikke valget foregå. Det finnes ikke objektive beslutninger, de som strever etter en slik illusjon søker å redusere seg selv til datamaskiner.

Dette å innse forskjellen mellom beslutning og slutning er en basis for enighet om hva vilje er. Kan vi ikke enes her er en aksept av den videre drøfting en umulighet.

 

                       

Hva er fri Vilje

Jeg har enda ikke sett noen entydig definisjon på hva fri vilje er. Enkelte oppfatter begrepet som iboende selvmotsigende. Jeg er blant dem, og jeg vil senere forsøke å vise hvorfor jeg oppfatter det slik. En forutsetning en meningsfylt drøfting er en noenlunde felles forståelse av hva vi mener med «fri vilje». Her aner jeg at der er forskjellige oppfatninger ute og går. Jeg er kommet til at disse oppfatningene kan deles i tre kategorier:

1. Fravær av tvang / mulighet til å velge

2. Viljen er akausal (uavhengig av årsak/virkning).

3. Viljen er selvkontrollerende

 

Ofte finner vi disse kategoriene blandet sammen (det vil si man argumenterer f.eks. til støtte for 3 eller tre ved å henvise til 1). Vi skal nå utdype og vurdere disse kategoriene.

Fravær av tvang / mulighet til å velge

For noen er fri vilje muligheten til å velge mellom flere alternativer, eller fravær av tvang. De begrunner derfor ideen om menneskets frie vilje ved å henvise til situasjoner med valgfrihet.  Vanligvis oppfatter man frihet som mulighet til å velge mellom forskjellige alternativer. Tvang er jo det motsatte av frihet, derfor må en vilje som ikke er underlagt tvang være fri. Dette kaller ikke jeg fri vilje, jeg kaller det for valgfrihet, og jeg skiller klart mellom fri vilje og valg­frihet. Ingen kan benekte at både mennesker og dyr, og til og med datamaskiner har valgfrihet. Denne valgfriheten gir oss frihet til å bruke vår vilje. Uten at valgfriheten eksisterte var det meningsløst å snakke om valg i det hele tatt. Denne, ofte ureflekterte misforståelsen, løser seg som regel opp når jeg spør om en datamaskin har fri vilje. De fleste vil besvare benektende på det. Da henviser jeg til at datamaskiner kan programmeres til å gjøre temmelig kompliserte valg. Den kan anvende en rekke kriterier, og beregne seg frem til en optimal løsning. For eksempel er det å finne ut på hvilken CPU en nystartet prosess skal kjøre, et nokså komplisert problem. Det forutsetter dessuten at maskinen har flere CPU-er å velge mellom (valgfrihet). Men når denne forutsetningen er til stede, kan selvsagt maskinen gjøre et optimalt valg, og starte prosessen i den mest passende CPU-en. Har en slik maskin valgfrihet? Selvsagt har den det, men har den fri vilje? Her må de fleste besvare benektende. Hva er det med maskinen som gjør den ufri? Jo vi innser at når program og inngangsparametere er gitt, er også resultatet gitt. Systemet er deterministisk, det er fullt ut forutsigbart. Alt maskinen gjør er egentlig bestemt av forhold utenfor den. Dermed innser man lett at valgfrihet ikke er noen begrunnelse for fri vilje. Der må noe mer til. Det vi mennesker gjør, kan ikke til fulle være bestemt av forhold som strekker seg utenfor vår kontroll, ellers blir vi på den samme slavebundne måten knyttet til omstendighetene rundt oss. Dette leder så til den konklusjonen at der må finnes akausale komponenter i våre valg, det er neste tema.

Viljen er akausal

Kausalitet betyr årsak/virkning-sammenhenger. Et system som inneholder akausale komponenter kan altså ikke fullt ut forklares, eller bestemmes ut fra årsak/virkning-kjeder. Der er komponenter som er uavhengig av tidligere tilstander. Et slikt system er ikke-deterministisk. Den første betingelsen for akausal vilje er altså å se på muligheten for at et slikt system i det hele tatt kan eksistere. Dernest ser vi på om det er realistisk å anta at slike mekanismer finnes i vår hjerne. Til slutt stiller vi det kritiske spørsmålet om dette egentlig er innebærer fri vilje.

 

Determinisme

Determinisme er navnet på tilstanden i et system som teoretisk sett skal kunne forutsies med absolutt sikkerhet. Måten vi mennesker forutser på er at vi er i stand til å knytte sammen hendelser i kjeder av årsak og virkning, gjennom observasjon og konstruksjon av allmenne lover. Ut fra dette er determinismens hoved-forutsetning at alt har en årsak. En annen måte å si det på er at dersom et system er av en slik karakter at dersom jeg kjenner dets tilstand, de lover som virker i det og de krefter som viker på det og jeg ut fra disse data kan forutsi systemets videre løp, er systemet deterministisk.

Det er blitt hevdet at hele universet, inkludert oss mennesker er deterministiske systemer.

Pierre Simon Laplace utrykker det slik:

«Et intellekt som på et gitt tidspunkt kjente alle de krefter som virket i naturen, og plasseringen av alle de ting verden består av, ville - forutsatt at dette intellektet var omfattende nok til å kunne analysere alle dataene - kunne sammenfatte i en og samme formel, bevegelsene til universets største legemer og de minste atomene; intet ville være usikkert for det og fremtiden ville, likesom fortiden, være synlig for dets øyne.»^[1]

Det er viktig å holde fast ved at et deterministisk system er et system som er prinsipielt forutsigbart. Det eneste vi vet som kan undergrave forutsigbarhet er tilfeldighet. Her er det vesentlig å skille mellom det som virker tilfeldig fordi vi mennesker mangler kunnskap og kapasitet til å se sammenhenger, og det som er objektivt tilfeldig. Et terningkast regnes ikke for å være objektivt tilfeldig. Vi vet at for eksempel terningens stilling i utgangspunktet, måten den ble kastet på, ujevnheter i underlaget, terningens overflatestruktur og tyngde alle er faktorer som virker inn på resultatet. Dog tror vi at dersom vi kjente alle nødvendige variabler var det mulig å forutsi utfallet av terningkastet. Resultatet er altså ikke tilfeldig. Det ser tilfeldig ut for oss, fordi vi ikke kjenner alle variabler som inngår i systemet. Denne type tilfeldighet kalles ofte for psaudo-tilfeldighet; den er ikke ekte. Dersom det er slik at et systems tilstand aldri med sikkerhet kan utledes ut fra foregående tilstand uansett kunnskap må der finnes komponenter i systemet som er objektivt tilfeldige, dvs. akausale, eller uten årsak.

Svaret på spørsmålet om alle fenomener i universet deterministiske på den måten som Laplace beskriver, avhenger da av eksistensen av objektive tilfeldigheter. Finnes disse, er svaret at universet ikke er strengt deterministisk, i motsatt fall har Laplace rett.

I kvante-teorien, som er teorien om fenomenene i den subatomære verden (på atom-nivå og de partikler under dette nivået (elektroner, nøytroner, protoner, nøytrinoer, mesoner osv., det er påvist hundrevis av forskjellige typer), finnes der forhold som svært mange tar som bevis på eksistensen av objektive tilfeldigheter. Når man graver seg ned i denne materien kommer man inn i en verden som på mange måter er snudd på hodet i forhold til vår egen erfaringsverden. Det store problemet vi møter er at de begreper vi kjenner så godt fra vår egen virkelighet, f.eks. hastighet, posisjon, partikkel, bølger ikke lar seg anvende presist på den subatomære verden.

Ifølge Heisenbergs usikkerhets-prinsipp har et elektron tendens til å eksistere innenfor et gitt område med en gitt sannsynlighet. Det hevdes at denne usikkerheten ikke skyldes vår manglende kunnskap; den er objektiv; den er en av de subatomære partiklers underlige iboende natur. En merkelig egenskap ved subatomære partikler er at de reagerer på innesperrethet med å rase rundt. Jo mer innelukket de er, desto hurtigere vil de rase rundt. I en atomkjerne raser de subatomare partikler omkring med voldsom hastighet. Den er som en fosskokende vanndråpe. Ved bestemte proton/ nøytron-konstellasjoner blir kjernen ustabil; den vil før eller siden eksplodere og brytes ned til andre grunnstoffer. Det er naturlig radioaktivitet. Vi kan si med ganske stor sikkerhet si med hvilken hastighet en slik prosess foregår. Men vi er ikke i stand til å forutsi hvilket atom som vil eksplodere til hvilken tid. Vi kan bare statistisk sett forutsi at etter en viss tid (halveringstiden) er halvparten av atomene brutt ned. Spørsmålet er om det er objektivt tilfeldig når et atom eksploderer. Dette er bare en av flere indikasjoner på sub-atomært nivå som indikerer eksistensen av objektiv tilfeldighet; den ekte type tilfeldighet, som ikke på noen måte kan forutsies, uansett kunnskapsmengde. Det er imidlertid ikke lett å godta en slik forklaring. Kan det heller ikke være slik, at når atomet er i en viss tilstand, beskrevet ved et sett variabler, så vil det eksplodere? Er det slik at hvis vi kjente entydige verdier på alle disse variablene (som ikke behøver å bestå av posisjon og hastighet), så ville vi kunne forutsi hva neste tilstand ville bli? Dette var i første halvdel av vårt århundre et av de store stridsspørsmål blant fysikere. Albert Einstein var en av dem som benektet dette. Han ble berømt for utsagnet «Gud spiller ikke med terninger». I dag mener man at Einstein tok feil. I 1963 påviste John Bell, med sitt teorem, at ingen ukjente lokale variabler kunne være årsaken til de merkelige fenomenene i den subatomære verden. Har vi da bevist eksistensen av objektive tilfeldigheter? Dersom vi kan utelukke alle mulige andre forklaringer er svaret ja. Men det finnes en forklaring til som ikke kan utelukkes:

Det John Bell påviste gjaldt kun lokale variabler. Dersom vi antar at forhold som ligger utenfor systemet, gjerne på en annen kant av universet, eller til og med utenfor universet, kan påvirke det kan det hele forklares uten å postulere eksistensen av objektive tilfeldigheter.

Det er likevel verdt å merke seg at begge disse mulighetene innebærer et markant filosofisk brudd med den mekanistiske og strengt deterministiske tenkningen som vår dominerende i første halvdel av vårt århundre. Den kjente kvantefysiker og systemtenkeren Fritjof Capra sier:

«I kvanteteorien har enkeltbegivenheter ikke alltid noen definert årsak. For eksempel kan et elektrons sprang fra en atomær bane til en annen, eller oppløsningen av en subatomær partikkel inntreffe spontant uten noen bestemt årsak. Vi kan aldri forutsi når og hvordan et slikt fenomen vil skje; vi kan bare forutse sannsynligheten. Det betyr ikke at alle atomære hendelser opptrer på en fullstendig tilfeldig måte; det betyr bare at de ikke er satt i verk på grunn av lokale årsaker. Det som skjer er bestemt av non-lokale sammenhenger med helheten, og siden vi ikke kjenner disse sammenhenger nøyaktig må vi erstatte, klassiske begrep om årsak og virkning med den mye videre ide om statistisk kausalitet. Atomfysikkens lover er statistiske lover, og sannsynlighetene for atomære hendelser bestemmes av dynamikken i hele systemet. I den klassiske mekanikk er helheten bestemt av delenes egenskaper og virkemåte, mens situasjonen er omvendt i kvantemekanikken; her er det helheten som bestemmer delenes virkemåte.»^[2] (uthevningene er mine).

 

Ifølge Bootstrap-filosofien, en filosofisk retning innenfor fysikken, er enhver konstant (f.eks. lyshastigheten) i en teori en indikasjon på teoriens ufullstendighet. Konstantene representerer teoriens berøringspunkt, eller avgrensning i helheten. I kvante-teorien snakker man stadig om sannsynligheter. Disse sannsynlighets-tallene er i det alt vesentligst empirisk bestemt. Vi nevnte radioaktivitet. Her vet vi at halveringstiden for de forskjellige radioaktive grunnstoffene er forskjellig. Det må jo derfor være noe som påvirker denne hastigheten. Sannsynligheten for å påtreffe et elektron i en bestemt posisjon er et gitt tall. Sannsynligheten for at visse hendelser skal skje er et gitt tall. Sannsynligheten for et eksperiments utfall er et gitt tall. Det at de subatomære partiklene i det hele tatt oppviser bølgenatur er et resultat av deres tendens til å eksistere med gitte sannsynligheter. Det virker på meg som at Capra, i sitatet ovenfor, ikke går god for at dette nødvendigvis er et resultat av objektiv tilfeldighet likevel. Han antyder at årsakene nok finnes; systemene er bestemt, men at årsakene befinner seg utenfor det observerte system, kanskje langt utenfor vår rekkevidde. Det at slike sannsynlighets-tall faktisk eksisterer antyder at der likevel må finnes kausale lovmessigheter i disse fenomenene. I denne forbindelse er det verdt å nevne at det er gjort en del interessante fysiske eksperimenter som beviser at non-lokale årsaks-sammenhenger virkelig eksisterer^[3]. Der eksisterer virkelig sammenhenger i den subatomære verden, som er uavhengig av fysisk avstand. Dette tar mange som en indikasjon på at alt i universet henger sammen i et hele (holisme).

Konklusjon Determinisme

Min konklusjon er at determinismens dager nødvendigvis ikke er over. Selv om vi frafaller kravet om lokal kausalitet kan alt i universet likevel være fullstendig determinert.  Vitenskapen hittil ikke har vært i stand til å påvise eksistensen av objektive tilfeldigheter, men at der likevel er forhold som antyder at de kan eksistere, og her står vi i dag, stort sett uten svar på dette avgjørende spørsmålet.

 

 

 

 

Tilfeldighets-komponentene i vår hjerne

La oss først belyse problemet litt fra den motsatte siden. Finnes det kausale komponenter i våre valg? Dette skulle være lettere å undersøke enn det motsatte. Men fortsatt får vi problemer fordi, som før nevnt, atferd avspeiler ikke alltid den reelle vilje i et menneske. Dessuten har ingen mennesker, bortsett fra eneggede tvillinger, lik arv og det miljø som påvirker oss så skiftende at dette også må betraktes som individuelt. Finnes det f.eks. to voksne mennesker i verden som har lik bekjentskaps-krets? Det må i så fall være meget sjelden. På denne måten er ethvert menneske unikt, og dets utvikling er irreversibel, vi kan derfor ikke utprøve flere alternativer på ett og samme menneske. Den eneste måten vi kan gjøre målinger på er derfor rent statistiske betraktninger. Disse kan kanskje antyde komponenter av arv og miljø som former personligheten. Men i enhver sammenheng finnes det også markante avvik fra normalen. Er det i disse sjeldne tilfeller den frie vilje har gjort utslaget? De statistiske målinger, innenfor psykologien, bygger ofte på å studere atferd i sammenheng med andre variabler. Disse har en viss verdi for oss, der er tross alt en viss sammenheng mellom atferd og vilje, selv om vi har gjort en klar distinksjon her. En annen metode er spørsmåls-metoden. Her kan vi kanskje få et større innblikk i menneskets egentlige vilje og sette denne i sammenheng med andre variabler for å kunne avdekke årsaksforhold. Men også denne metoden er begrenset fordi der nødvendigvis må eksistere et årsaksforhold mellom forsker og objekt. Spørreren påvirker den spurte bare ved å stille spørsmål. En tredje tilnærmingsform er å forsøke å forstå hjernens virkemåte ved hjelp av fysikkens og kjemiens lover. Denne metoden, ser vi ofte, bygger på den svakheten at man forutsetter at hjernen virker etter kjente naturlover, og dermed har tatt det utgangspunkt at viljen kan prognostiseres, og dermed ikke er akausal. Selv om alle de tre metodene har sine svakheter, kan det være interessant å ta en titt på hvilke indikasjoner de gir:

Sammenhengen mellom miljø og atferd:

Hvor mye betyr egentlig miljøet for vår atferd. Miljø er mange ting. Det er menneskene rundt oss, naturen vi opplever, maten vi spiser, luften vi puster i, kulturen osv. Hvor mye har alle disse faktorene å si for vår atferd. Personlig er jeg ikke i tvil om at vi her har for oss en mektig faktor. Jeg har problemer med å finne noen som er prinsipielt uenige med meg i dette. Katolikkene sier: «gi oss ditt barn til det er 7 år og det forblir katolikk for resten av livet.» I kristne miljøer legges det stor vekt på oppdragelse, så her viser den kristne, med sine handlinger, at han har stor tro på miljøets innflytelse på den menneskelige atferd. Men vi skal heller ikke glemme at det er og må være snakk om et interaksjons-forhold. Individet påvirker miljøet som igjen påvirker individet. Individets atferd skaper forventninger og holdninger i miljøet som igjen kan forsterke, eller svekke individets atferd.^[4]

Uenigheten på dette området gjelder ikke om miljøet har innflytelse, det gjelder i hvilken grad denne innflytelsen virker for de forskjellige faktorer. For oss er det ikke interessant å ta opp den debatten, men la oss se på et eksempel på hvordan noe så banalt som kosthold kan endre atferd drastisk:

Undersøkelser har nemlig også vist at kosthold også kan ha til dels store virkninger på sosial adferd og ikke-språklig intelligens. I begynnelsen av 80-årene økte kriminaliteten i USA sterkt. Flere politikere stod fram og påstod at det skyldtes gatekjøkkenmaten. Dette ble avvist av de fleste fagfolk. Den amerikanske kriminologen Dr Steven Shoen­thaler bestemte seg for å undersøke dette nærmere. Hans første undersøkelse fant sted i et ungdomsfengsel i Virginia. De innsattes kosthold ble endret. Etter tre måneder hadde det skjedd dramatiske endringer. Tilfeller av voldsadferd hadde sunket med 82 %. 14 senere undersøkelser viste samme resultat. Deretter gjorde han et forsøk ved et ungdomsfengsel i Oklahoma. Her endret han ikke kostholdet, men han gav mineral/vitamintilskudd. Eksperimentet var fullt ut vitenskapelig. Alle fikk piller, men ikke alle inneholdt vitaminer/ mineraler. Ingen ved fengslet visste hvem som fikk hva. Som mål på atferden brukte Dr Schoen­thaler den informasjon om brudd på fengselsreglementet som ble fortløpende registrert av fengselspersonalet. Etter dette eksperimentet ble han temmelig sikker i sin sak. En håpløs kriminell som hverken reagerte på kjærlighet eller trusler, kan endre adferden drama­tisk innen 72 timer v.h.a. vitaminpiller.

Andre eksempler.

I forbindelse med menstruasjon og graviditet gjennomgår kvinnene store hormonforandringer. Med disse endringene endres også kvinnenes adferd. Pubertet og overgangsalder kan også virke sterkt inn på adferden hos begge kjønn. Det er altså ingen grunn til å tvile på hormonenes innflytelse. I dag er det heller ikke tvil om at den kjemiske balansen i hjernen er helt avgjørende for atferden. Sinnslidelser, schizofreni, manisk depressive, er alle ofte utslag av kjemisk ubalanse i hjernen. Du kan ta piller mot depresjon, mot vrangforest­illinger og ikke minst mot angst. Mekaniske endringer i hjernen kan endre et individ totalt. På 40 / 50 tallet var lobotomi en populær behandlingsmetode for vanskelige pasienter. Et lite snitt i hjernen og pasienten ble snill som et lam. Det er nylig antydet at autisme skyldes en mekanisk defekt i hjernen.

Eksempler som dette viser at der er sammenheng mellom fysikk og kjemi på den ene siden og atferd på den andre siden. Fysikk og kjemi vet vi igjen påvirkes av miljøet.

Nå har jeg poengtert at der er forskjell på atferd og vilje. I eksemplet om kosthold er det kanskje karakteren som påvirkes av kostholdet. De aggressive impulser blir svakere, og de sosiale driftene og fornuften får større overtak. Når karakteren styrkes får personen større selvkontroll. Kontroll betyr at personens egentlige vilje får en sterkere innflytelse på atferden. Dermed tilpasses atferden nærmere til det som er personens egentlige vilje; den ideelle verdi-profil.

Når vi finner sammenhenger mellom atferd og miljø hos dyr er vi rask i vår dom. «Dyrene er mekaniske systemer og intet annet». Hvorfor tolkes fakta annerledes når det gjelder mennesket? Er det ikke fordi vi selv er mennesker og opplever det å være menneske? Husk det til dags dato ikke har vært mulig å komme fram til målbare kriterier som påviser opplevelser.

Konklusjonen på dette er at mennesket tross alt har en høy grad av forutsigbarhet. Si meg hvor du er oppvokst, og jeg kan med bra sannsynlighet fortelle hvilken religion du tilhører. Men dette er sannsynlighetene. I alle kulturer finnes det avvik. Mennesker som går sine egne veier, uavhengig av samfunnets iherdige forsøk på å påvirke. Hvorfor?

Her er et resonnement av T. Joe Willey i adventist-boken «Liv og under i naturen»:

«I 1927 fikk denne klassiske teori (den klassiske fysikk) et grunnskudd ved at Heisenberg satte fram sin såkalte ‘usikkerhetsrelasjon’, som går ut på et det er umulig å fastslå samtidig og nøyaktig både posisjon og drivkraft hos en enkelt partikkel. Laplace hadde optimistisk hevdet at et system som gjaldt for de store himmellegemene også ville gjelde for de letteste atomer. Men det nye oppbrudd i atomfysikken artet seg som en storm mot en slik forestilling. Selve prosessen med å frembringe nødvendig fysisk informasjon om en partikkel ville endre dens egenskaper så pass meget at det ikke ville la seg gjøre å bestemme dens nøyaktige posisjon og bevegelse. Erkjennelsen av denne heisenbergske relasjon satte hele den filosofiske verden i bevegelse. Også i neurofysiologien ser vi den samme usikkerhets-relasjon anvendt. Mange psykologer prøver fremdeles å forklare menneskets atferd under innflytelse av en psykologisk determinisme. Dette betyr at følelsen av plan og hensikt og evnen til å ta frie viljebeslutninger er en illusjon. Den deterministiske psykologi, en sterkt forenklet måte å vurdere atferd på, gir mennesket følelsen av at det ikke er ansvarlig for sine handlinger. Følgelig vil livet forekomme meningsløst og mennesket reduseres til en automat.

Vitenskapelig sett er det i dag umulig å avgjøre hvorvidt determinismen utgjør en avgjørende faktor i menneskesinnet. Hvordan skal man kunne avgjøre dette? Har man noen mulighet for å observere hjernens neuroner før og etter en viljes-handling? Kanskje er det 10 millioner neuroner som engasjeres i en slik handling. Og hvordan skulle man foreta observasjonen inne i hjernen? Hva skulle man se etter? Skulle man forvente en endring i hjernevirksomheten, eller en biokjemisk forandring under overføring fra hukommelse til handling? Svaret er klart: Det er naivt for ikke å si umulig, å påstå at menneskets atferd bare er blind mekanikk»^[5]

Den siste delen av dette resonnementet henviser til vanskelighetsgraden ved å skulle forutsi menneskets atferd. Men den konklusjonen som trekkes er feil. Det at mekanismene er så kompliserte at det ikke er et menneske gitt å forstå dem, beviser ikke at de ikke kan være «blind mekanikk». Mangler vi tilstrekkelig kunnskap om et område, virker det kaotisk på oss, fordi vår hjerne er blind for de mønstre som finnes. Men kjernen i dette resonnementet er henvisningen til kvante-teoriene. Det Willey her antyder er at det i hjerne-prosessene inngår komponenter som er styrt av kvante-tilfeldigheter. Jeg har oppfattet det slik at det er en gjengs oppfatning i dag. Under den forutsetning at disse er objektivt tilfeldige kan vi da trekke den konklusjonen at menneskets vilje ikke er absolutt forutsigbar. Dette må i så fall gjelde en del av viljen. Den tidligere konklusjonen var jo at mye av vår atferd må være påvirkbar. Det er også verdt å merke seg at neuronene i menneskets hjerne ikke fungerer annerledes enn hos høyerestående dyr. Derfor må de konklusjoner vi trekker om mennesker også gjelde for svært mange andre arter. Det er kanskje ikke fullt så mange neuroner involvert, men neuronenes natur akkurat den samme. Dersom det faktum at neuronene er underlagt usikkerhetsprinsippet teller som et argument for den akausale vilje gjelder altså dette også for gorillaer, og delfiner. Det er også interessant at Willey gjennom hele resonnementet bygger på den forutsetning at neuronene har innflytelse på viljen, ellers ville det være meningsløst å trekke dem frem i det hele tatt i et argument hvor determinismen angripes. Dermed har han altså åpnet for muligheten til å knytte fysiske fenomener direkte til viljens funksjon.

 

Løser dette problemet?

Forutsetningen for akausal vilje er at objektiv tilfeldighet eksisterer og at slike mekanismer influerer på vår atferd. Ved å henvise til kvantefysikken har vi altså en indikasjon på at det første er tilfelle. Ved å henvise til hjerneforskningen kan vi dra den konklusjonen at disse mekanismene også influerer på hjernevirksomheten. Det vi oppnår med dette er å fjerne forutsigbarheten. Dersom dette er riktig er menneskets og mange dyrs atferd ikke lengre fullt ut forutsigbar. Men løser dette problemet? Er viljen mer fri om den er underlagt tilfeldigheter enn om den var underlagt determinismen? Dette er nøkkelspørsmålet som knuser drømmen om å bevise fri vilje ved hjelp av kvantefysikk og påstått ikke-determinisme.

Det er forresten også bemerkelsesverdig at i dette ukontrollerte tilfeldige spill skulle finnes et felles mønster som gjelder for alle mennesker. Vår alles lengsel er lykken, hvilken fantastisk tilfeldighet. Selvsagt er dette et villspor. Nøkkelordet er «underlagt». Viljen er uansett underlagt noe, den er ikke sin egen herre. Det er altså ikke nok å påstå at viljen er akausal, den må være selvkontrollerende. Det er vårt neste tema.

 

Viljen er selvkontrollerende

I de foregående resonnementer aner vi tre forutsetninger for fri vilje, nemlig valgfrihet, uforutsigbarhet og til slutt at viljen er i stand til å kontrollere seg selv. De to siste forutsetningene kan absolutt virke mot hverandre. Skal viljen kunne kontrollere seg selv, må den være kontrollerbar. Det som er kontrollerbart er vel det som er enklest skal kunne prognostiseres. Krav om kontroll kan m.a.o. undergrave kravet om ikke-prognostiserbarhet. Vi kan prøve å unnvike dette paradokset ved å si at det som kontrollerer selv ikke kan kontrolleres. Men det gjør bare paradokset enda klarere: viljen skal både være kontrollerbar og ikke-kontrollerbar. Dette er en selvmotsigelse. La oss først se på et gammelt forsøk på en dogmatisk løsning:

Kants syn på menneskets frie vilje

Kant hevdet at viljen var akausal. Dette stod stikk i strid med hans klare stillingtagen til kausalitets-begrepet. Kant hevdet at kausaliteten er universelt gjeldende i den materielle verden. Alt har en årsak. For ikke å komme i konflikt med seg selv måtte Kant innføre et postulat: «mennesket har fri vilje». Men hvordan kan Kant hevde at mennesket er fritt og ikke årsaksbestemt uten å oppgi konklusjonen om at absolutt alle begivenheter må ha en årsak? Kants svar er at mennesket må regnes som medlem av to verdener samtidig. Som fornuftsvesen er mennesket fritt. Som fysisk sansevesen er mennesket underkastet kausal­itetens naturnødvendighet. Mennesket må derfor betraktes ut fra to standpunkter: både som naturlig sansevesen og som moralsk fritt. Disse aspekter mener Kant ikke bare er forenelige, de utfyller hverandre. Dette innebærer at mennesket har en eller annen form for sjel, mer eller mindre uavhengig av vårt fysiske legeme. Dette kan bedre forstås når vi ser på hvordan Kant oppfattet beslutnings-prosessen.

Kant beskriver den moralske valgsituasjon på følgende måte:

Valget gjelder enten å følge tilbøyelighetene (lyst-prinsippet) eller å følge moralloven. Moralloven er en del av den praktiske fornuft, mens lystene og følelsene kommer fra det materielle. Viljen står som på et veiskille. Den kan bøye av for lystene, eller moralloven.

Hva er så moralloven? Dette gir Kant et nokså klart uttrykk for i sitt såkalte kategoriske imperativ. Det finnes i alt fem formul­eringer av dette. Hoved-formuleringen lyder slik:

«Jeg skal aldri gå frem annerledes enn slik at jeg også kan ville at den regel jeg handler etter skal bli en allmenn lov»

Kant så på viten om moralloven som apriori, det vil si den er uavhengig av erfaring. Derfor må enhver formulering av den nødvendigvis kun bli av formal karakter. Det er interessant å merke seg at setningen inneholder et «vil». Viljen finnes altså allerede her. Den finnes også i noen av de andre formuleringene. Men det er først når vi begynner å anvende en slik lov i praksis (gi loven et stofflig innhold) at viljen i loven kommer klart frem. Det finnes altså en vilje i loven, og en annen i legemet. Hva er denne viljen? Det kommer klart frem i den 3 formuleringen:

«Du skal handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i din egen person og i enhver annens person samtidig som et formål og aldri bare som et middel»

Her tar Kant et klart standpunkt. Grunngivningen for denne formuleringen er at mennesket eksisterer som et formål i seg selv. Menneskets «tilværelse har en absolutt verdi i seg selv». Også i Kants praktiske anvendelse av loven ser vi hvor han vil hen. Kant stiller spørsmål om en hvit løgn kan være i samsvar med moralloven. Kants svar er benektende. Jeg kan naturligvis «ville» løgnen, men jeg kan ikke ville «en allmenn lov om å lyve». For hvis dette faktisk ble en allment praktisert regel ville det føre til at folk ikke lengre trodde på hverandre. Ethvert løfte, enhver påstand ville bli møtt med tvil. Min regel ville «ødelegge seg selv straks den ble gjort til en allmenn lov». Nå begynner Kants moraloppfatning å få et klart konkret innhold. Her hadde det vært greit å prøvd seg med en H-analyse, men allerede det siste eksemplet viser tydelig retningen. Kant begrunner egentlig sitt standpunkt i menneskets beste. Selv ville han nok ha benektet dette (han hevdet at plikten gikk foran menneskelig lykke). Hvorfor ville ikke Kant at mennesker skulle tvile på hverandre, at løfter skulle brytes? Svaret er enkelt, det er fordi det ville skapt kaos, menneskelig ulykke. Synes vi ikke å kjenne igjen den ideelle verdi-profil? Denne kan ikke begrunnes ved hjelp av fornuften. Min oppfatning er at Kant har ikke klart å holde fornuft og vilje tilstrekkelig fra hverandre, eller at vi avgrenser fornuften på forskjellig måte. Han har gjort den ideelle verdiprofil (med egosentriske modifikasjoner, fordi dette bare gjelder mennesker) til en del av den praktiske fornuft. En H-analyse vil stoppe opp her. Kant sier at moralloven ikke er forårsaket, men er en u-forårsaket instans som det ikke gir noen mening å spørre etter opprinnelsen til. Det er enden på H-analysen, og så visst ikke noe resultat av fornuftsmessige prosesser. Her har Kant stoppet opp, mens vi har tatt et langt steg videre, idet vi har forklart slike verdier som et resultat av behov forårsaket av drifter, produsert av det naturlige utvalg. Det er de drifter som «tvinger» mennesket til samhold og samarbeid; de sosiale drifter.

Hva er grunnen til at Kant har blandet fornuft og deler av viljen? Grunnen, tror jeg, er at handlinger drevet av sosiale drifter krever store innslag av fornufts-aktivitet for å kunne gjennomføres. Fornufts-aktiviteten blir her så stor at man overser den «lille» kompo­nenten som gir valget retning. I våre dager, i data-alderen, er det lett å se forskjell på fornuft og vilje. Forn­uften er et redskap som kan brukes til hva som helst. Den er som en hammer, som ikke har retning i seg selv. En hammer kan brukes både til å rive ned og bygge opp. Vilje forutsetter egne verdier. Det er den som gir fornuftens retning.

Det Kant, som så mange andre har hengt seg opp i, er den natur­lige konflikten mellom ego-driftene og de sosiale drifter, en konflikt som helt logisk må oppstå dersom et samfunn skal ha mulighet til å utvikle seg.

Kants løsning står fremdeles sterkt i dag, men den er ikke ny, Filosofer som Platon, Augustin og Descartes finner vi forskjellige utgaver av en sjel, eller åndssubstans som også skulle inneholde en fri vilje. Denne åndssubstansen unndrar seg stort sett all seriøs forskning og resonnement. Her er det selvsagt lett å fremsette påstander, postulater og ville spekulasjoner. En av meningene med dette er selvsagt at man bare kan avfeie de problemene vi har nevnt. Ånden er selvkontrollerende uavhengig av logisk resonnement. Kant er en filosof jeg lenge har beundret, men dette har han ikke kommet frem til ved sunt resonnement, dette er dogmer.

I nyere tid er der gjort mange forsøk på å identifisere menneskets sjel, eller ånd. Innenfor New-Age bevegelsen har man funnet frem til sterke argumenter for eksistensen av en åndelig immateriell virkelighet. Dette skal vi se på nå.

Forskning i grenseland

Retninger innen hjerneforskning, kvantefysikk, biologi, og parapsykologi ser i dag seriøst på muligheten for eksistensen av en åndelig immateriell substans som kontrollerer kvanteprosesser i hjernen. Her anbefales boken «Bak tid og rom» av Erik Dammann. Dammann er meget opptatt av muligheten for fri vilje hos mennesket. I sin bok har han intervjuet en mengde kjente vitenskapsmenn. Ut fra disse intervjuene kommer Dammanns systemsyn nokså klart frem. Her finner vi også, etter min mening, de sterkeste argumenter som er mulig å fremsette til for menneskets frie vilje. De forutsetter imidlertid åndelig kontroll over kvanteprosessene. Denne åndssubstansens natur, er etter Dammanns konklusjoner, uavhengig av tid og rom. Vi snakker m.a.o. om sjelen. Her finnes nok en del oppfatninger innenfor New-age. Dammann ville vel gjerne kalt seg for holist, men etter det jeg kan finne ut fra hans bok, argumenterer han sterkt for et dualistisk systemsyn. Det vil si, at han oppfatter sjelen som en substans som kan eksistere utenfor og uavhengig av en fysisk kropp. I det hele tatt virker det på meg som at Dammann er svært platonsk i sin tenkning. Han snakker om selvstendig eksisterende naturlover, eller helhets-prinsipper, hans oppfatning av evighets-begrepet er platonsk, han ser ut til å ha en sterk tro på at matematikkens og logikkens lover er en del av en reell immateriell virkelighet og kan erkjennes intuitivt av fornuften. Her mener jeg han er i fundamental konflikt med Fritjof Capra, som jeg regner for å være en ekte holist. Så langt jeg kan se det mener Capra at oppsplitting mellom ånd og materie er kunstig, og at de ikke kan eksistere uavhengig av hverandre. Men dette er slik jeg har oppfattet det, jeg kan ha misforstått.

Erik Dammann går inn på den nye fysikk og påviser hvordan vår verdens-anskuelse er bundet av oppfatninger av rom, tid og kausalitet som ikke lengre holder. Han går gjennom kvante-teorien og trekker den konklusjonen at «objektive tilfeldigheter» virkelig eksisterer. Det var dette som den tidligere siterte Willey, så som løsningen på den frie viljes problem. Dammann griper også fatt i disse, men han er vel vitende om at ikke-prognostiserbarheten i enkeltstående kvante-prosesser i seg selv ikke løser problemet. Han innser også klart den siste forutsetningen for fri vilje:

«Hvis man vil tro at vi overhodet har valgmuligheter, kan ikke bevisstheten være helt og holdent fastlagt av de lover som styrer hjernens nerve-impulser. Da må den være noe mer og dypere, noe ikke-fysisk som kan virke inn på vår computer-hjerne. Selv den minste grad av viljes-beslutning forutsetter at vi har en ikke-fysisk åndsmakt, som i noen grad må kunne forandre hjerne-computerens program. Slik jeg ser det, må altså fri vilje være uløselig knyttet til sinnets makt over materien. Dermed blir dette det viktigste av alle eksistensielle spørsmål, et spørsmål som burde interessere alle som er opptatt av menneskets vilkår»^[6]

Dammann finner frem til parapsykologisk forskning som viser at sinnet faktisk kan kontrollere kvanteprosessene. Her vil jeg nevne en type eksperimenter som, på meg virket svært interessante. Fysikeren Helmut Schmidt gjennomførte i 1970 følgende eksperiment:

Radioaktivt strontium 90 skyter ut elektroner på fullstendig tilfeldige tidspunkter. En geigerteller registrerer tidspunktene og er koblet til lamper som blir tent og slukket avhengig av tidsintervallene på utskytningene. Tenningen og slukkingen av lampene ble registrert av en datamaskin som, etter mange forsøk, alltid viste at den samlede fordeling av de to mulighetene var 50/50. Deretter ble en rekke forsøkspersoner bedt om å forsøke å endre gjennomsnitts-fordelingen. Dersom de klarte dette, uten å røre utstyret, måtte det bety at bevisstheten påvirket de radioaktive prosessene.

De femten forsøkspersonene gjennomførte minst 30000 slike individuelle forsøk. Og nøyaktige statistiske beregninger viste at det som ifølge kvante-fysikken skulle være en lik fordeling av tilfeldigheter, ikke lenger var jevnt fordelt under bevissthetens påvirkning. Sannsynligheten for at det samlede avvik fra forventet gjennomsnitt skulle være tilfeldig var mindre enn 1:1000.

Senere er forsøket gjentatt flere hundre ganger av forskjellige forskere, og resultatet er det samme.^[7]

Slik som Dammann gjengir dette eksperimentet, og under den forutsetning at eksperimentene fyller kriteriene for seriøs vitenskapelig forskning, må det være vanskelig, selv for den mest garvede determinist, å avvise det uten å gå på akkord med grunnleggende vitenskapelige prinsipper. Vi kan trekke flere konklusjoner av slike fakta. For det første må vi erkjenne at vårt sinn har evne til å påvirke kvante-prosesser. For det andre må vi erkjenne at denne påvirkningen kan skje på avstand. Vi aner konturene av en side ved virkeligheten som vitenskapen enda ikke har klart å finne ut av, og som kanskje strekker seg ut av det vitenskapelige erkjennelsesområde.

Assosiasjonene blir mange når vi hører om slike fenomener. En gåte vitenskapen enda ikke har løst er hvordan cellene «vet» hvilken informasjon akkurat de skal ta ut fra genene. Hvorfor blir noen celler hjerne-celler og andre hud-celler? Hvordan vet en celle at den sitter i en fot? Går noe av denne informasjonen via et medium i en virkelighet vi enda ikke kjenner? Hva med den såkalte «Kirlian-effekten» ; strålefelt som vises på et fotografi som er tatt av levende materiale?^[8] Hva med akupunktur og soneterapi? Finnes der en sammenheng?

De forutsetninger jeg stilte opp til å begynne med ser, i dette systemet ut til å holde. Vi får antydet at neuronenes funksjon påvirkes av kvanteprosesser. Dermed skulle det være umulig å prognostisere et individuelt valg. Videre ser vi at sinnet selv, likevel kan innvirke på kvante-prosessene. Den siste nevnte betingelsen for fri vilje skulle være til stede. Men vi finner fortsatt uløste fysiske problemer. Hvordan kan det f.eks. henge sammen at mitt sinn stort sett bare påvirker de kvanteprosesser som går for seg i min hjerne, og ikke i naboens? Ifølge Dammann, snakker vi her om en dimensjon uavhengig av tid og sted. Likevel har mitt sinn naturlig større kontroll over min hjerne enn andres. Hvordan kan det tids og steds-løse få slike kontrollerte lokale utslag?

Jeg tror det er langt igjen til vi får klare svar her. En ting er klart, igjen er vår uvitenhet avslørt. Igjen svarer naturen på våre spørsmål på en slik måte at vi står igjen med enda flere spørsmål enn de vi begynte med. Hvordan takler vi slike bastante indikasjoner på vår fullkomne uvitenhet?

Sider av virkeligheten som ikke umiddelbart lar seg føye inn i kjente teorier har ofte en tendens til å bli tolket som åndelige, okkulte, mystiske, guddommelige eller endog djevelske manifestasjoner. Men vi må ikke la oss friste til å tro at vitenskapen har oppdaget og vet om alt som er. Det er ingen grunn til å tro at vår tid er mindre preget av fordommer, vanetenkning og trangsyn enn tidligere tider. Derfor er det heller ikke utenkelig for meg at det finnes kjeder av nye, uoppdagede sider med virkeligheten som bryter med all vår tidligere virkelighetsforståelse. I et ekte holistisk univers kan vi aldri komme til bunns i den reelle virkelighet fordi alt avhenger av alt, og vår fornuft kan ikke romme alt på en gang. Det er godt at det er slik for det gir oss mulighet til stadig å kunne søke ny kunnskap, stadig oppdage nye fenomener, stadig revurdere vårt verdens-bilde til evig tid.

Dammann snakker mye om en ånds-dimisjon som er evig - tidløs - og uavhengig av rom. Denne dimisjon, som kan oppleves i glimt, eller under dyp meditasjon, inneholder alt; lover, orden, bevissthet, form. Den er statisk, evig og allesteds nærværende. Vi snakker altså om en platonsk ide-dimensjon. Det jeg har bitt meg merke i er en del av de resonnementer og fakta som Dammann bruker for å sannsynliggjøre en slik dimensjon. For å påvise uavhengigheten av tid har han vist til en slående profeti om Titanic. Man kan ikke benekte at der finnes en mengde profetier og spådommer som har gått nøyaktig i oppfyllelse. Bibelen er full av dem. Hvordan kan slik viten oppnås? Der må jo finnes en dimensjon som går på tvers av vår tidsoppfatning fordi den inneholder informasjon om en tid som ennå ikke har kommet. Her er vi tilbake til det gamle kjente paradokset: hvordan kan vi ha en fri vilje dersom der finnes informasjon om fremtiden? Dersom denne informasjonen finnes, må jo fremtiden være fastlagt, m.a.o. kan vi ikke velge den. Hvordan kan vi forene fri vilje med forsyn? Det virker på meg som at Dammann ikke har berørt dette problemet i det hele tatt. Vi har sett hvor vanskelig dette er.

I Dammanns intervju med Karl Pribram - hjerne-forskeren - erklærer Pribram seg for å være determinist. Men det er en spesiell variant av determinisme. Verden er deterministisk på «de store talls nivå». Det vil si at antall muligheter i enhver situasjon er begrenset, og at det finnes differensierende sannsynlighet for de forskjellige muligheter. Det vil si at en hendelse har et begrenset antall mulige utfall, og sannsynligheten for de forskjellige utfallene er forskjellig. Derfor vil man også, rent statistisk, kunne forutsi fordelingen mellom de forskjellige utfallene. Dette gjelder selvfølgelig helt konkret på kvante-nivået. Halveringstiden for et radioaktivt grunnstoff er igjen et eksempel på det. Men for det individuelle atom vil man ikke kunne forutsi når det bryter sammen. En annen hjerneforsker, Roger Sperry, mener at det også finnes en parallell til kvante-teorien også på vårt nivå. Når vi mennesker velger, gjør vi det ut fra begrensede antall muligheter. Og der finnes forskjellige sannsynligheter for valgets utfall. Et eksempel på det er den geografiske fordelingen av religioner. Man kan forutsi at en stor prosent av alle iranere vil bli muslimer, men også at en liten prosent vil forlate sin barnetro. Men på det individuelle nivå er valget helt åpent; man kan ikke forutsi individuelle menneskes valg.

Kan det da kanskje være slik at ånds-dimisjonen inneholder «de store talls» forutsigelser? Det vil i så fall si at informasjonen om fremtiden bare inneholder de store trekk, og ingen informasjon om enkeltmenneskers livsløp.

Da kan vi stille to store spørsmål: 1) kan enkeltvalg påvirke historiens store trekk? 2) Finnes det eksempel på forutsigelser som gjelder enkeltmenneskets valg? Dersom vi våger å svare nei på det første spørsmålet er paradokset komplett. Det er da umulig for enkeltmennesker å påvirke historiens løp. Dermed faller Dammanns hovedpoeng med boken, som er nettopp dette å overbevise oss om at vi virkelig har fremtiden i våre hender, at vi som enkeltmennesker virkelig kan snu en utvikling som synes å gå så alt for fort mot avgrunnen. Svarer vi ja på spørsmålet innser vi at informasjon om historiens store trekk ikke kan annet en bygge på mer detaljert informasjon om individuelle menneskers valg. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på Alexander Den Store, mannen som gjorde den enestående solo-bedrift å etablere det Greske verdensrike på noen få år. Det greske verdensrike var et enmannsverk. Forhåndsviten om dette, kunne ikke vært mulig, uten å vite eksakt hva Alexander ville velge i konkrete situasjoner, som inneholdt flere muligheter. Og som svar på det andre spørsmålet kan vi jo bare holde oss til Aleksander Den Store. Det greske verdensrikes oppkomst ble forutsagt i Daniels Bok, i Bibelen. For dem som godtar at Daniel virkelig skrev denne boken på kong Nebukadnesars tid er denne den mest slående profeti om verdens-historien som noensinne har vært fremsatt. Her ble det forutsagt 1. Det babylonske rikes fall 2) Det medio-persiske 3) det gresk-syriske og 4) det romerske.

Ellers er det da heller ikke vanskelig å finne frem til spådommer og profetier om enkeltmennesker som har gått i oppfyllelse. Spørsmålet er da om man bare skal kunne godta «de store trekks»- forutsigelser, eller om man også må ta med i betraktingen de mange spådommer som gjøres på individ-nivå. Velger man først å godta generelle forutsigelser, virker det inkonsekvent på meg å avvise de individuelle. Dersom man godtar at svaret på spørsmålet om det individuelle kan få markant betydning for det generelle gir svaret på spørsmål 2 seg selv.

Paralleller er ofte nyttige vi har her for oss en parallell mellom kvante-tilfeldigheter og menneskers valg. Man skal imidlertid alltid være oppmerksom på at der kan finnes forskjeller mellom de anvendte paralleller som kan få avgjørende betydning. I dette tilfellet ser jeg en klar forskjell mellom menneskets vilje og kvantetilfeldigheter. Det er menneskets tendens til hierarkisk organisasjon. Det betyr at noen enkeltmenneskers valg har mye større betydning en andres. Dermed kan enkeltvalg, gjort av statsmenn og betydningsfulle ledere, få avgjørende betydning for den generelle utvikling.

På vårt nivå er derfor et skille mellom individuelle valg og den generelle utvikling kunstig; det er umulig å sitte inne med generell informasjon om fremtiden uten å ha kjennskap til enkeltmenneskers valg i gitte situasjoner.

Ut fra dette konkluderer jeg med at, dersom det skal være mulig å oppnå ekte viten om fremtiden, må informasjon om denne finnes. Denne informasjonen må også inneholde utfall av fremtidige valg, noe som med nødvendighet må låse disse valgene.

Med sine antydninger om spådommer og profetier undergraver Dammann derfor betingelsen om ikke-prognostiserbarhet, dermed faller hele korthuset. Men overser vi denne lille glippen, har vi et system som innebærer fri vilje? Alle betingelsene som hittil er nevnt er oppfylt: valgfrihet, uforutsigbarhet og selvkontrollerbarhet. Eller er det siste en skinnløsning?

 

Løser dette problemet? (det endelige svar)

La oss se litt nærmere på denne betingelsen: at viljen må kunne kontrollere seg selv, fra en litt mer teoretisk synsvinkel. Det endelige svar angående viljens frihet tror jeg ikke ligger i studier av hjernens struktur eller i kvantefysikken, den ligger i en rent analytisk betraktning av problemet. Jeg tror at, dersom man rent filosofisk går til bunns i problemet vil man finne enhver beskrivelse av en eventuelt fri vilje umulig.

Vi klarer liksom ikke å se for oss hvordan et system i det hele tatt skal kunne kontrollere seg selv, og frikoble seg, teoretisk sett fra alle ytre faktorer. Hva er kontroll? har det ikke noe med makt å gjøre? Makt har man når man greier å kontrollere på en slik måte at man får det som man vil. Men det var jo dette «vil» man skulle kontrollere. På meg synes dette logisk umulig. La meg forsøke å belyse det på en annen måte:

«Frihet» kan bl.a. bety det å ha muligheten til å velge mellom flere alternativer. Valgfrihet er muligheten til å bruke viljen, men fri vilje må jo da være muligheten til å velge mellom flere mulige viljer. Altså dersom jeg har fri vilje kan jeg velge min egen vilje, og fritt valg gir meg mulighet til å bruke denne viljen. I beslutningsteorien så vi at det i ethvert valg inngår et sett med verdier. Uten disse verdiene reduseres beslutningen til en slutning. Dersom et reelt valg skal kunne foregå må der finnes verdier som gir valget retning. Disse verdiene uttrykker vår vilje. Gjennom H-analysen innser vi at disse kommer fra størrelser som ikke er gjenstand for resonnement eller avveining. Så kommer uvegerlig spørsmålet: er det mulig å velge disse verdiene? Svaret er selvsagt nei. Intet valg kan foregå uten at verdiene var der først. Det at verdiene finnes er en forutsetning for at et valg i det hele tatt skal kunne foregå. Sagt på en annen måte: dersom vår vilje er fri må den altså ha valgt seg selv. Men forutsetningen for valg er jo nettopp at det finnes en vilje som velger. Kan vi tenke oss et valg uten vilje? Det måtte i så fall være et viljeløst valg, uten noen som helst kontroll. Med hvilken vilje velger du din vilje? I utgangspunktet har du jo ingen vilje, da er du heller ikke i stand til å gjøre noe valg. Dette med å velge sin egen vilje er derfor en logisk umulighet. Dette er også mitt endelige svar.

Dette problemet løses heller ikke ved å innføre en slags åndelig kontroll over materien, via kvante-tilfeldigheter. Et slikt system flytter bare kontrollen bort fra de materielle prosesser til åndelige/ parapsykologiske prosesser. Men fortsatt snakker vi om kontroll, om motiv, om retning, om lengsel, om drivende krefter i mennesker og dyr, som er opphavet til all dets atferd. Hvor kommer disse fra? Har de skapt seg selv? Med hvilket motiv «valgte» de å skape seg selv? Dette er faktisk det samme problemet som vi får med Guds selv-skapelse: det går høyt over min forstand og langt inn i prestens.

Men la oss bli helt realistiske her. Jeg vet at mitt «jeg» ikke har skapt mine verdier. Det vet jeg like mye som jeg vet at mitt «jeg» ikke har skapt den verden jeg erkjenner gjennom mine sanser. Mine verdier erkjenner jeg også gjennom en «indre sans», jeg har ikke valgt dem, har du? Kan du huske når du valgte din første verdi? Hvordan føltes det valget?

Beskrivelse av menneskets valg vha. tanke-objekt-modellen

«Buridans esel» er brukt som en betegnelse på en person som ikke kan bestemme seg. Jean Buridan (fransk filosof som levde på 1300 tallet) skal ha skrevet at når et sultende esel står midt mellom to knipper høy som er like store og like gode, vil det ende med at eslet dør av sult. Det kan nemlig ikke bestemme seg for hvilket knippe høy det skal velge. Buridan kan ha brukt eksemplet for å illustrere determinismen. Men er det tilfelle at den rene determinisme gir et slit utslag? Dersom et menneske må velge mellom to alternativer som gir nøyaktig samme konsekvenser og har nøyaktig samme egen-verdi, blir det stående? Her må enhver protestere. Det skal mere til for å stoppe oss. Hva med eslet? Det er liten tvil, eslet hadde begynt å spise. Men på hvilken side? Det hadde vært interessant å undersøkt om mange esler hadde begynt på samme side. Kanskje «høyre-hendte» esler alltid begynner på høyresiden?

Dersom jeg skulle programmere en datamaskin til å foreta slike valg måtte jeg tenke på at denne mulige situasjonen før eller senere ville oppstå. Hvordan ville jeg løse problemet? Problemet er at flere alternativer har samme verdi. Jeg kan se for meg flere mulige måter for maskinen å løse dette problemet på. Den enkleste måten er å sette maskinen til f.eks. å foretrekke alternativ 1 under ellers like vilkår. Når en sjelden gang et slikt problem oppstår vil maskinen enkelt og greit alltid velge alternativ 1. En annen mulighet er å «randomnisere» valget. Det vil si å gjøre valget tilfeldig. Nå er det et problem å skape ekte tilfeldighet i en datamaskin, så i stedet gjør vi valget psaudo-tilfeldig. Det kan være en algoritme som produserer tall i en bestemt rekkefølge, men rekkefølgen har enten en veldig lang eller ingen syklus. Dessuten er tallene noenlunde jevnt fordelt slik at det ser ut som at der ikke er noe system i dem. Datamaskinen kunne da trekke et slik tall og på grunnlag av dette tallet velge alternativ. Som vi ser, finnes det nokså enkle deterministiske løsninger også på dette problemet, men kan disse overføres på mennesket?

Dette bringer meg til spørsmålet om hvordan valget foregår fra sekund til sekund inne i hodet. Det er på det rene at det langt fra er så strukturert som beskrevet i beslutningsteorien. Her kan jeg bare observere meg selv når jeg velger. Bevisstheten fokuserer på et element i gangen. Vekslingen mellom alternativer og mellom konsekvenser skjer hurtig og går frem og tilbake. Samtidig melder behovet seg til å ta en beslutning og bli ferdig. Det er alltid en lettelse når valget er gjort, så dette blir et press i seg selv. Dersom konsekvensene ser like ut og/eller usikkerhets-momentet er stort vil fokuseringen skifte fra element til element inntil presset om å ta en avgjørelse blir så stort at det alternativet oppmerksomheten er fokusert på velges. En slik prosess er så nær tilfeldigheten som det går an å komme, og det kan se ut som at valget er fullstendig fritt. Likevel kan opplevelsen av et slikt valg være et resultat av en deter­ministisk prosess. Men denne er så pass komplisert at det er umulig for et menneske å følge dens gang. De fleste av våre valg er gjort under usikkerhet. Dersom usikkerhets-momentet er stort kan avgjørelsen bli nokså tilfeldig. Dersom konsekvensene av et slikt valg er store (positive og negative) og presset om å fatte beslutning er stort, skaper dette angst. Angsten dempes betra­ktelig ved å ta et valg. Når det gjelder store beslutninger f.eks. valg av livssyn, politisk syn eller religion kan avveiningen være direkte krisepreget.

Dersom vi skal gå litt dypere inn i dette med valgprosesser kommer jeg tilbake til dette med tanke-objekter. Jeg tror at hvert enkelt tanke-objekt har sin egen selvstendige vilje. Viljen har det fått ut fra den verdi det har. Når et valg foregår konkurrerer objektene mot hverandre. De sterkeste vinner. Objektene blir organisert hierarkiske strukturer. Disse kan likevel endres med tiden fordi den innbyrdes rangering mellom tanke-objektene kan endres. Jeg tror at måten man ser beslutninger foretatt blir på i en organisatorisk sammenheng eller i grupper har mange paralleller med de prosesser som foregår i vår psyke. Det sosiale avspeiler det mentale. I vår psyke finnes det objekter som kan stå som representanter for de forskjellige mennesketyper man alltid finner i et samfunn, de intellektuelle, kunstnerne, de opposisjonelle, de kriminelle, de konservative ,de progressive osv.

Freuds klassifisering av id, ego og super-ego tror jeg er en gruppering av disse objektene etter deres karakteristiske egenskaper. Et typisk id-objekt er lysten på peanøtter. Et typisk ego-objekt er forestillingen om tallet 2. Et typisk super-ego-objekt er motvilje mot å drikke alkohol. Dette er objekter, som i større eller mindre grad har innflytelse på atferd, og som avgjør store og små beslutninger.

Slik som jeg ser det behøver altså ikke determinismen å opphøre i beslutningsprosessen for at et ekte valg skal kunne finne sted. Men ettersom de akausale komponenter kanskje er der likevel vil de kanskje være med å kaste lys over hvordan ekte konkurranse er mulig også i mitt sinn. Viljen er m.a.o. slett ikke noen entydig størrelse. Vårt sinn opplever stadig konflikter og frustrasjoner innad, der tror jeg også nøkkelen til vår mentale utvikling ligger. Den dagen kampen er over, og viljens struktur er endelig fastlagt er man gammel, og sinnets utvikling stopper opp. Parallellen finner du i kulturen, hvor maktstrukturen er stivnet. All opposisjon blir kvalt uten nåde, og folket ensrettes. Det er det sikreste tegn på at kulturens nedbrytnings-prosess er startet. Det sosiale avspeiler det mentale.

Hva skal vi egentlig med fri vilje?

Er ideen om menneskets frie vilje oppstått som følge av erkjennelse og logisk resonnement, eller har faktorer som ønsketenkning, religiøs frustrasjon, idealisme eller aggresjon hatt innvirkning. Ut fra de resonnementer jeg hittil har gjort fristes jeg til å tro mer på det siste. Ideen om menneskets frie vilje eksisterer ikke på grunn av erkjennelse, den eksisterer på grunn av kinkige religiøse og filosofiske problemstillinger. Her er det mange motiver involvert. Et av de problemer den søker å løse er dette med ansvar.

Er fri vilje en forutsetning for ansvar?

Ekte akausal vilje må være 100 % upåvirkelig. Nå er det ingen som våger å påstå noe slikt som at vår vilje er 100 % upåvirkelig. Vi har sett at vi påvirkes av arv og miljø, men der hevdes å være en komponent som er upåvirket av disse faktorer, altså vi snakker om en delvis akausal vilje. Der er mange som hevder at dersom vi fjerner denne lille biten er mennesket fritatt for alt ansvar. Carsten Johnsen sier i boken «Den nye morals store spørgsmål» :

«Det fatale med Freud, i likhet med alle andre humanister, er at det menneske de stiller frem det menneske de stiller frem synes redningsløst utlevert til den rene tilfeldighet i et dødt og meningsløst univers. Det er den blinde hasard som der er eneveldig fyrste. Det må være klart som dagen at i en slik verden kan intet vesen med vett og forstand føle den minste gnist av personlig ansvar.»

Hva skal vi med ansvar? Jo, det hevdes at med ansvar tapes muligheten til fortjeneste. Er man ikke ansvarlig for sine handlinger, fortjener man heller ingen lønn, og negativt, man mister retten til å straffe noen for gale handlinger. Dermed blir verden et lovløst sted hvor enhver har nok med seg selv.

Der er dessverre en aldri så liten kortslutning i et slikt resonnement. Resonnementet er i klartekst slik: Dersom mennesket ikke har fri vilje kan vi ikke straffe dem for det gale de gjør. Fordi de kan jo ikke noe for det (De er syke) Men dersom vi ikke kan straffe noen kan vi heller ikke håndheve noen lov; samfunnet blir lovløst.

Vi er nå svimlende nær etikkens område; der hvor begrepene straff, ansvar, lov osv. hører naturlig hjemme. Det jeg vil ta frem i denne sammenheng er at konklusjonen er riv ruskende gal. Hvem har sagt at vi mister retten til å oppdra, fordi mennesket er årsaksbestemt? Hvem har sagt at vi ikke fortjener lykke dersom mennesket mangler fri vilje? Hvilket logisk resonnement leder til denne slutningen? Om det er noe kan vi vel bare trosse det? Det at mennesket mangler fri vilje fører på ingen måte til at vi ikke lengre kan oppdra og rettlede noen. Saken er tvert imot. Dersom denne akausale komponenten i vår vilje er stor nok vil våre muligheter til å oppdra bli kraftig svekket. Jo større graden av akausal vilje blir, jo mindre blir vår mulighet til å påvirke. 100 % akausal vilje ville ført til at enhver form for straff og belønning ville blitt meningsløs. Viljen er upåvirkelig, fordi den er en første årsak. Vi ser altså her at den motsatte konklusjonen er den mest nærliggende. Det er jo nettopp for å påvirke og rettlede vi gir belønning og straff ikke sant? Eller er det slik? er det kanskje flere motiver bak det å gi straff? kanskje hat og aggresjon, men da er jo ideen om menneskets frie vilje et skalkeskjul for ondskap. Kanskje det er bedre vi får fjernet den jo før jo heller.

Sant ansvar handler om å svare for det man er, det man har gjort, de valg man gjør, de motiver og meninger man har. Uansvarlighet handler nettopp om dette å søke å skjule de virkelige motiver, og undra seg det man virkelig står for, skjule sin egen vilje, eller la være å bruke den. Dette er selvsagt uavhengig av om det finnes akausale mekanismer i vår hjerne, om bevisstheten er en del av et ånds-plan eller ikke, om viljen er fri eller ikke. Ansvar er et etisk begrep så vi skal ikke dvele mer med det her.

Fellestrekk ved menneskelig vilje

Studer og analyser den politiske debatt. All argumentasjon knyttes til dette: hvordan skal vi oppnå et best mulig samfunn, hvor alle har det best mulig? Uenigheten gjelder ikke at det er dette alle prøver å oppnå, den gjelder midlene til å oppnå dette. Nå kan det diskuteres hvor ærlige politikerne er, men det er uten betydning. Poenget er at det er nettopp dette folk faller for, det er dette det brede lag av folket ønsker. Personlig tror jeg de fleste politikere er nokså ærlige på dette området. De søker å sette ut i livet en politikk som de tror vil tjene land og folk best mulig. Nå skal jeg innrømme at det ikke alltid har vært slik. Der har eksistert og eksisterer fortsatt land der herskeren er hersker utelukkende fordi det gir ære, rikdom og makt. Men merkelig nok blir slike ledere aldri populær i folket over lengere tid. I de landene hvor det finnes ekte demokrati er det derimot folkeviljen som kommer til uttrykk. Og selv om vi mennesker er nokså uenige om midlene har vi klart for oss hva målet er: et bedre samfunn for alle.

Jeg tror viljen i oss mennesker er nokså ensartet, selv om det finnes sykelige unntak. Mitt største empiriske argument for at det er slik er nettopp analyser av politiske debatter i ekte demokratier.

Hva skal vi da si om en slik ensartethet? Er den et argument for, eller mot den frie vilje? Vi har jo nettopp sett at der er sammenhenger mellom miljø/fysikk/kjemi på den ene siden og atferd på den andre siden. Dette er da også en indikasjon på sammenheng mellom miljø og vilje. Likevel kommer vi frem til at deler av viljen kanskje likevel er nokså ensartet, kanskje påvirkes den ikke likevel?

Personlig tror jeg ikke det er noen motsetning her. Jeg tror at faktorer som miljø, fysiske og kjemiske prosesser virker på vår karakter, mot, modenhet, psykologiske status, delvis også på vår reelle verdi-profil, men ikke på vår ideelle verdi-profil, som er å betrakte som vår innerste vilje. Det betyr at vår atferd kan påvirkes sterkt av ytre faktorer, men vår ideelle verdi-profil kan ikke påvirkes. Nettopp denne ideelle verdi-profil, som er et resultat av de sosiale drifter, er etter min mening det ideelle verdigrunnlag for at samfunn. Det er det som etikken burde bygge på.

 

Er menneskene herre over sin egen skjebne?

Vårt ansvar angår fremtiden, ikke fortiden. Selv om vår vilje ikke er fri har vi ansvar gjennom vår valgfrihet. Slik som Dammann har fremstilt det har vi mennesker større valgfrihet enn noen annen skapning på vår klode. Vårt ansvar er å følge den naturgitte viljens øverste verdier, nemlig den ideelle verdi-profil. Å erkjenne denne og vår mulighet til å velge betyr at vi er i stand til å skape en fremtid hvor vi nærmer oss dette mål. Dammanns mål og mening med å skrive sin bok, er ikke herved undergravet, det er understreket. Fremtiden er likevel «i våre hender». Husk at, selv om viljen ikke er årsaks-løs, så er den selv en årsak. Der er en drift i meg, i oss alle, til å bringe samsvar mellom våre verdier og den verden vi lever i. Når jeg handler, gjør jeg det, med utgangspunkt i min vilje, mine motiver, og jeg tilfredsstilles i den grad mine handlinger er velegnet til å oppfylle de verdier som ligger i meg. I så måte er det uvesentlig for meg om det hele er determinert eller ikke. Det som gir mening er å søke å oppfylle verdier, og å lykkes.