Tilbøyelighetenes diffuse natur

Individets manifestering av en tilbøyelighet kan sies å ha fire faser:

1)      Triggerfasen, det er de forhold som utløser emosjonen

2)      Emosjonen i seg selv og opplevelsen av denne

3)      Individets respons på emosjonen

4)      Evnen til å huske hendelsen (utvikling av verdier).
Denne er ikke tema i dette dokumentet.

Min forestilling er at emosjonen i seg selv er en nokså rigid funksjon. Det vil si at styrken nok kan variere men tror jeg at emosjonen kan gjenkjennes på at den har sin opprinnelse i bestemte deler av hjernen. Det kan være flere områder. Og den utløser de samme reaksjoner i form av hormonproduksjon (hypothalamus) og nerve signaler til andre deler av hjernen og til kroppen. Den utløser hjernens systemer for enten behag eller ubehag alt ettersom om dette er noe som skal oppmuntres eller unngås. Når individet bevisst eller ubevisst opplever emosjonen vil dette produsere en respons. I de tilfeller hvor selvkontrollmekanismer ikke kveler responsen vil den manifestere seg i individets atferd.
Den diffuse naturen handler om at triggerne, altså det som utløser emosjonen og responsen er forholdsvis diffuse mekanismer. For å ta triggingen først. Vi må være klar over at dette i utgangspunktet ikke er noe velutviklet kognitivt system, heller ikke noe ferdigprogrammert informasjonssystem. Over tid har det utviklet seg en mekanisme som trigger emosjonen i situasjoner der det i gjennomsnitt har gitt reproduksjonsmessig suksess. Om triggeren er for spesifikk medfører det risiko for at den ikke utløses når det er lønnsomt. Om den er for generell vil individet bruke alt for mye energi «falske alarmer». Følgelig er der en naturlig balanse.  Og denne balansen er sannsynligvis noe midt i mellom. Utløsermekanismen vil altså trigge i situasjoner som til en viss grad ligner. Alle slike emosjonelle mekanismer er utviklet lenge før mennesket kom med sine overdimensjonerte kognitive ressurser. Mangelen på kognitive ressurser vil nødvendigvis gå ut over presisjonen på triggeren.

Om man tar et spedbarn og legger det til noe som ligner noe varmt mykt, vil det utløse en respons som søker etter brystet.  En katt som opplever tryggheten i matmors fang vil begynne å tråkke med beina, det er den samme responsen som kattunger har når de klemmer på mammas pupp. Vi mennesker føler ikke omsorg bare for våre egne barn, men for alt som ligner inkludert dyr. Og vi ser dette for andre dyr også.

Gevinsten av å utvikle et kognitivt system opp på denne mekanismen er todelt:

1)      Tilpasse de emosjonelle utløsermekanismene slik at de er mer kompatible med individets konkrete utfordringer.
Konkret betyr dette er at informasjon om individets oppfatning av virkeligheten, på et høyere nivå, også distribueres til utløsningsmekanismene, som dermed blir langt mer intelligent i sin måte å reagere på. Men vi må ikke gå i den fellen å tro at vår oppfatning av virkeligheten er det eneste som styrer utløsermekanismene. Ta et konkret eksempel: Sjalusi: mannen får vite at kona overnattet hos en mannlig kollega, i forlengelsen av julebordet. Dette er et faktum. En datamaskin ville registrert det og gått ufortrødent videre i prosessen. Det er også en nærliggende slutning at dette gir stor sannsynlighet for at kona er utro. Og igjen, ja en intelligent datamaskin med kunnskap nok, kunne godt ha kalkulert denne sannsynligheten, for så å gå ufortrødent videre i prosessen. Det er intet i denne prosessen som sier: Dette vil, jeg ikke, dette er ubehagelig for meg, dette er ikke ønskelig. Ingen informasjon om dette. Men langt fra dypet er det en utløsermekanisme som også «ser» og trigger på det som ligner nok. Over utallige generasjoner har den blitt finslipt til å trigge organismen til å forsvare seg mot at partneren har sex med noen andre. Hvordan gjør den det? Den trykker på knapper for frykt og aggresjon. Det utløser en strøm av signalstoffer i hjernen som driver individet til handlinger som forhindret akkurat det. De som ikke hadde slike mekanismer, de som ikke føler noe i en slik situasjon. De ble ikke våre forfedre. Vil en slik utløser slå til, selv om kona er sterilisert? Selvsagt. De kriteriene som trigger dette er på ingen måte utviklet for å ta med noe slikt i betraktningen. Hverken sterilisering eller kunnskap om sterilitet er noe biologiske organismer har forholdt seg til i evolusjonens historie. Individets fokus retter seg mot sex og relasjoner. Dette er belønningssystemenes nedslagsfelt. Reproduksjon er det biologiske resultatet av dette, men det har ingen nødvendig sammenheng med tilhørende belønnings/straffesystem.

2)      Implementere mer fleksible innovative løsninger.
Det pådrivet som affekten skaper driver individet til å lete etter måter å løse utfordringen på. Det er også logisk at den løsningen individet kommer opp med, må være fleksibel i forhold til de konkrete utfordringer individet møter. Rent instruktive forprogrammerte løsninger er som regel inkompatible med den konkrete utfordringen. Altså, individet vil instinktivt vite at dette er noe ønskelig eller ønskelig, men for å finne den optimale respons må individet ty til egne kognitive ressurser. Og den kognitive funksjon har mulighet både til å kvele impulsen, dempe den, eller komme opp med handlinger. Dette kan også være basis for det mentale fenomenet som Sigmund Freud kalte forskyvning. Hvis en ikke kan få det primære begjærte objekt så søker man tilfredsstillelse i noe som ligner. Til dette trenges også kognitiv kapasitet.

 

Samlet vil altså tilbøyelighetene opptre diffust og dermed også forholdsvis vanskelig å forutsi. Det er også en viktig nyansering i dette at menneskets handling eller atferd ikke er nedarvet i seg selv. Det er mekanismene som ligger bak som er nedarvet.  Men retningen på atferden styres av emosjoner som i sin tur er nedarvet.
Det er også verdt å merke seg at tilbøyelighetenes diffuse natur også gir evolusjonære muligheter på den måten at tilbøyeligheter kan bli brukt på nye måter og at nye mekanismer kan utvikle seg på basis av tilbøyeligheter som i utgangspunktet hadde andre funksjoner. Vi har altså en evolusjonær fleksibilitet i dette som jeg tror blant annet har medført muligheten for etablering av flokkstrategier og sosiale tilbøyeligheter.