Se også her, om egoistiske og sosiale tilbøyeligheter.

Alle mekanismer i hjernen som fungerer retningsgivende i det mentale landskapet kaller jeg for tilbøyeligheter. Jeg kaller det gjerne også for biologisk-, eller emosjonell programmering.  

Sigmund Freud var vel den første som begynte å betrakte våre indre drivkrefter på en analytisk måte. De har fått mange navn som følelser, drifter, motiver, pådriv, insitament osv. I mitt tankeunivers er det disse mekanismene som er opphav til alt vi opplever som verdier eller mening. Mekanismene i seg selv har sitt opphav i emosjoner som er formet av genetikk, biologi og til syvende og sist evolusjonen.

Jeg tenker meg at en tilbøyelighet er en mekanisme som forløper i følgende stadier:

1)   Trigger- eller utløserstadiet
Triggerstadiet handler om de betingelser som skal til for å utløse produksjonsstadiet. Trigging av følelser kan på mange måter defineres som en kognitiv prosess. Den kan involvere sanseapparat, tolkning av sanseinntrykk ellers bearbeiding av dette på mange nivåer. Det er selvsagt ikke bare sanseinntrykk som kan utløse dette, om man ikke da definerer sanseapparatet til også monitorering av kroppslige tilstander. Poenget er uansett at kroppslige tilstander også er en del av input til hjernen og som også kan trigge følelsesmessige reaksjoner. Betingelsene som utløyser responsen kan ofte ha en bredde som gjør dem forholdsvis diffuse.

2)   Produksjonsstadiet (Respons)
Den indre respons består av aktivering av hjernesentere (mest i det limbiske system) og produksjon av kjemiske signaler, for eksempel dopamin, serotonin, noradrenalin, endorfiner, stresshormoner osv.
Følelser er veldig mye kjemi. Mens det kognitive systemet i høy grad er basert på nervesignaler eller nervecellenes kommunikasjon, men hverandre via synapser, så handler følelser i høy grad om produksjon av forskjellige typer hormonelle stoffer. Hjernecellene har som alle andre celler i kroppen en rekke kjemiske reseptorer hvor spesialtilpassede molekyler kan sette seg. Når dette skjer, er cellen programmert til å reagere på en bestemt måte. Noen av disse kjemiske stoffene er vel kjent. For eksempel dopamin og serotonin, som jo ofte kalles for gledestoffer. Interessant er det å lære at serotonin faktisk også er en vesentlig komponent i forbindelse med fordøyelse. Når vi spiser produseres det serotonin i tarmsystemet. Dette er neppe en tilfeldig sammenheng. Sannsynligvis er sammenhengen slik at den primitive organisme utviklet serotonin til fordøyelsen, men at stoffet hver gang også fant veien til den primitive hjernen. Her ble det etter hvert tolket som en instruks om «mer av dette». De hjerner som utnyttet dette ble mer oppfinnsomme i forhold til søken etter mat. Etter hvert har den mekanismen som først kanskje var en ren matsøkningsmekanisme utviklet seg til å bli et generelt belønningssystem for hjernen.
Nok spekulasjoner om det. Poenget er at produksjon av følelser handler veldig mye om cellene, som kjemiske fabrikker, og deres kommunikasjon med hverandre via disse kjemiske produktene. Det er også vesentlig at mange av disse stoffene forlater hjernen, beveger seg ut i kroppen og også her utløser de kroppslige reaksjoner. Men det er selvsagt ikke bare dette. Selvsagt kan en del av «prosedyren» også handle om nervesignaler og aktivering eller hemming av andre hjernesentre.

3)   Opplevelsesstadiet
Opplevelsesstadiet handler om at den følelsesmessige reaksjonen til syvende og sist når hjernens besluttende funksjoner. Dette kan skje på flere måter. Selvsagt via nervesignaler og kjemiske signaler. Men også de kroppslige reaksjoner som følger av disse hormonelle signalene vil registreres av hjernens besluttende organer. Og kanskje var det slik at i den primitive organisme, som allerede hadde en reaktiv reaksjon på kroppslige tilstander nå også kunne trigge denne gjennom andre mer subtile tilbakekoblingsmekanismer. Utviklingen av dette systemet har tross alt gått steg for steg. Et slikt scenario er derfor ikke utenkelig. Men det forhold at dette til slutt ender opp i hjernens besluttende organer er ikke tilfeldig. Det er jo dette som påvirker atferden. Og dette er hele poenget med systemet. Det skal påvirke atferden og få organismen til å reagere på en adekvat måte i forhold til omgivelsene. Uten at følelsen får utslag i atferd, er den meningsløs.  

4)   Hukommelsesstadiet (verdier)
Jeg tenker at produksjon av følelser er en forholdsvis kostbar prosess, energimessig sett. Å produsere en følelse er derfor en energimessig investering. Og en slik investering gjøres ikke om ikke dette er lønnsomt. Lønnsomheten i dette handler om styring av atferd. Men her kommer hukommelsen inn som en vesentlig faktor inn i det hele. For dersom følelsesreaksjonen huskes er det ikke nødvendig å produsere den hver gang. En følelsesmessig reaksjon vil bli liggende der og alltid prege hjernens besluttende organer, selv om den ikke er aktiv. Dette setter organismen i stand til å lære hva den skal gjøre for å unngå ubehag og oppnå behag. Dette er sannsynligvis langt mer komplisert enn det jeg beskriver nå. For sannsynligvis knyttes slike huskede følelsesreaksjoner til mer overordnede belønnings og straffesystemer. For eksempel så tenker jeg at frykten som jo er en følelse lokalisert til Amygdala er en slik overordnet mekanisme. Vi er jo i stand til å bekymre oss i større eller mindre grad. Det at vi kan bekymre oss i lettere grad innebærer for det første at hjernen sparer energi. Men denne lettere frykten er kanskje ikke den primære følelsesreaksjonen som legger føringen for dette. Det primære kan være smerte, fysisk eller mentalt. For eksempel kan vi ha opplevd kjærlighetssorg. Det har jo intet med frykt å gjøre. Men i ettertid kan opplevelsen ligge der å prege vår atferd og da er det frykten for dette som vi kjenner på, ikke nødvendigvis kjærlighetssorgen i seg selv. Jeg kan også tenke meg at dette blir spesielt vanskelig dersom vi noen ganger har opplevd en ekstrem fryktreaksjon. Denne er svært ubehagelig, og hva er det da som i ettertid skal minne oss på denne tilstanden? Jo det er nettopp frykten. Vi får angst for å få angst. Kanskje dette kan skape en selvforsterkende mental prosess som leder inn i angstproblemer.
Når følelsesmessige reaksjoner til sist er lagret i hukommelsen sammen med de kognitive inntrykkene fra opplevelsen, så vil de for alltid bli liggende der i form av tilbøyeligheter som preger vår atferd. Forskning viser at vår evne til å huske opplevelser forsterkes mer jo mer følelser som har vært involvert. Hukommelsen er selektiv og investerer mest i det som er viktig. Og hva er viktig, jo det er det følelsesreaksjonen som avgjør. Dette er genenes språk i det mentale landskap.

I tillegg har jeg den forestillingen at hjernen er som en muskel. De deler av hjernen som ikke blir brukt forfaller. Noen slike ubrukte funksjoner er viktig å holde i live. Derfor oppstår det behov for å utløse disse følelsene i utide slik at de kan være aktive og ikke bli ubrukelige. Det kan være en av grunner til at vi av og til drømmer sterke følelser. Og det kan også tenkes at man av og til får behov for å dyrke dem frem, som en slags sjekk av brannvarsleren. Vi må kjenne at de er der og at alarmsystemet fungerer som det skal.  

Det å utøve makt i det mentale landskap handler om å ha evne til å belønne, straffe eller kontrollere. Belønning og straff har sitt opphav i en mekanisme jeg kaller for innovative prosesser. Her reflekterer jeg litt over forutsetningene for at en organisme skal kunne fungere innovativt. Jeg skal spinne videre på dette her. I og med at det er snakk om atferd så er jo det mest grunnleggende at organismen har evne til individuell atferd. Det høres jo banalt ut. Planter er, jo i likhet med oss, flercellede organismer. Men har de en individuell atferd? Man kan sikkert kverulere over dette, men jeg tenker at planter ikke har individuell atferd på samme måte som oss. Planter er stort sett passive. Måten de konkurrerer på er ved hjelp av passive installasjoner. De formerer seg ved å spre frøene sine tilfeldig rundt, noen ganger sofistikert ved hjelp av insekter eller fugler. De forsvarer seg passivt, ved enten å være giftige eller ha torner osv. Planter mangler fullstendig evne til individuell innovasjon. Følgelig har de ingen følelser, eller bevisst opplevelse. Encellede organismer kan nok også ha en sofistikert atferd, men den kan nok karakteriseres som prosedural. Sædceller svømmer kanskje etter kjemiske signaler på samme måte som et avansert militært missil følger den infrarøde strålingen fra et mål. Jeg aner ingenting om den evolusjonære veien fra det prosedurale til det innovative. Men jeg gjetter at den først går gjennom en stadig mer avansert prosedural funksjonalitet. Jo mer funksjonalitet, desto mer sofistikert atferd. Men encellede organismer og planter har dårlige forutsetninger for bevegelse eller motorikk. Atferd forutsetter evnen til å kunne påvirke omgivelsene og her er evne til kontrollert motorikk en forutsetning. En annen viktig forutsetning er sansing. Uten sanser har organismen ingen mulighet til å reagere på omgivelsene. Den enkle prosedurale atferden handler om stimulans-respons. Encellede organismer kan ha utviklet evne til å reagere, både på temperatur, lys, kjemi og trykk. Men nytten av dette avhenger jo av evnen til å reagere. Derfor er det samspillet mellom stimulans og respons som til sammen utgjør den mekanismen som seleksjonstrykket kan virke på. Og samspillet styres av enheten i midten som styrer hvilken respons som skal komme på de forskjellige stimuli. Jo bedre denne kontrollenheten fungerer, desto større tilpasningsevne får organismen. Jo større evne til sansing og kontrollert motorikk desto mer viktig blir kontrollenheten i midten. Når slike mekanismer først er etablert, skal man ikke se bort fra at seleksjonstrykket eksploderer med det resultat at evolusjonen skyter fart. Det som er interessant er at livet faktisk eksisterte i flere milliarder år, i form av encellede organismer som stort sett forble på stedet hvil. Det var først når flercellede organismer oppsto at det nærmest skjedde en evolusjonær eksplosjon på svært kort tid (evolusjonært sett). Plutselig var de der. Avanserte dyr, som svømmer, spiser, jakter og formerer seg. Det er tydelig at når enkeltcellene først utviklet evnen til nært samspill, så har det satt i gang en eksplosiv utvikling. En del av drivkraften til denne utviklingen kan ha vært evnen til innovativ atferd.
Veien bort fra ren stimulans-respons går gjennom evne til læring/hukommelse. Det gir mulighet til individuell tilpasning til det spesifikke miljøet den enkelte organisme befinner seg i.
Man har eksperimentert med fluer. Fluer har definitivt evne til å lære. En østerisk forsker med navn Gero Miesenböck har oppfunnet en teknikk som kalles optogenetikk. Man har funnet frem til tolv nevroner i fluehjernen som aktiverer læring på den måten at når disse er aktive, vil de stimulanser man er utsatt for akkurat da registreres som uønsket. Disse cellene er genmanipulerte til å bli aktivert ved blått lys. Man kan da for eksempel eksponere flua for en bestemt lukt samtidig som man aktiverer disse nevronene. Resultatet er at flua unngår denne lukten i ettertid. Dette er et interessant eksperiment som viser at insekter har evne til å lære permanent, og at de sannsynligvis har en form for straffe/belønningssystem. Dette er jo forutsetning for det man ofte kaller for læring ved betinging.
Med evne til sansing, læring og motorikk på plass vil man ha etablert en selvforsterkende mekanisme med drivkraft mot innovasjon. Straffe/belønningssystemet må være genetisk på plass. Det er vanskelig å si om f.eks. fluer har noen opplevelse av behag/ubehag som følge av dette, eller om det er bare er snakk om tilstandsstyring. Svar på slike spørsmål er interessant i forhold til f.eks. empatisk etikk. Uansett har vi her begynnelsen til det vi i dag opplever som følelser. Det er vanskelig å si så mye om rekkefølgen de forskjellige følelsesmekanismene har kommet i.  Det er imidlertid viktig å forstå at evolusjonen alltid har utgangspunkt i det som er, og den er ikke planleggende. Dette innebærer at det har vokst frem mekanismer som til dels står i konflikt med hverandre og til dels bygger på hverandre.
Det kan godt være at mekanismer for straff er utviklet uavhengig av mekanismer for belønning. Så kan man jo kanskje diskutere hvem av de som kom først. Straffemekanismer handler om unnvikende atferd. Det handler om å unngå eller komme unna noe som er en potensiell trussel. Belønning handler om oppsøkende atferd. Det handler om begjær, eller det å komme til noe som er fordelaktig for organismen. Om disse mekanismene har kommet uavhengig av hverandre vil nok rekkefølgen avhenge av styrken på de utfordringer organismene har vært utsatt for. Allerede som encellede organismer spiste man hverandre. Her ville de organismene som aktivt kunne søke opp sitt offer ha en fordel fremfor dem som bare passivt fortærte det som kom i dets vei. Men selv i dag har vi jo hvaler som bare svømmer med åpen munn og dermed får i seg plankton. Hvalen selv har neppe noe forhold til dette, annet enn at den bare føler trang til å svømme omkring med munnen åpen. Poenget er at i omgivelser med overflod av næring vil ikke en oppsøkestrategi være noe spesielt lønnsom. Men der det er knapphet på mat ville en slik strategi være avgjørende. Uansett vil faren for å bli spist utgjøre et kraftig seleksjonstrykk for unnvikelsesstrategier. Dermed er kappløpet i gang. Tilstandssystemet utvikler seg til et straffe/belønningssystem. Straffe og belønningssystem danner videre utgangspunkt for utviklingen av det som senere ble til følelser, drifter og behov.
Før vi går videre så la oss reflektere litt over dette med stimuli/sanser kontra følelser. Sanser har utgangspunkt i stimuli. Det er organismens inndata, eller kilde til informasjon. Organismen vil alltid være i underskudd på relevant informasjon. Men korrekt informasjon er avgjørende for optimal atferd. Jo bedre oppfattet informasjon, desto mer slagkraftig atferd. Forskjellen på en følelse og en sans er at sansen er en «pedantisk» fremskaffer av informasjon, mens følelsen dikterer hvordan organismen skal forholde seg til denne informasjonen (i form av ønskelighet/u-ønskelighet eller nøytral). For optimal utnyttelse av informasjon utvikles det kognitive evner til å bearbeide denne. I praksis opplever ofte følelser, sanser og hukommelse som nært forbundet. Lukt, er for eksempel kjent for å kunne vekke følelsesladde minner. Er smerte en følelse eller en sans? Smerte er en følelse. En berøring kan enten føles behagelig eller den kan føles smertefull, alt etter temperatur eller trykk. Følelsen av smerte henger nøye sammen med fare for skade. Hva er forskjellen på en stimulus og en sans? Jeg tenker at en sans, i tillegg til å bestå av stimuli også inkluderer avansert informasjonsbehandling i hjernen.

Det er forholdsvis logisk å tenke seg at utvikling av innovativ atferd må bestå av noen permanente genetiske styrte mekanismer som ligger i bunnen, og opp på dette individuell tilpasning til det aktuelle miljøet. Som jeg tidligere har vært inne på, antar jeg at den evolusjonære erfaringen hovedsakelig sitter i oss i form av et forholdsvis rigid system av følelser eller tilbøyeligheter. Den individuelle tilpasningen er utviklet gjennom kognitive mekanismer, som jo i sin natur er langt mer plastisk. Dermed vil individet dra nytte både av forfedrenes erfaringer og egne erfaringer. Det gir den optimale muligheten for å spre genene videre.

Etter hvert som evolusjonen går sin gang vil tilbøyelighetene legges til som lag på lag. Jo mer avansert, desto mer sammensatt og sofistikert blir disse tilbøyelighetene. Ta en følelse av type sjalusi. Den kan vekke både frykt og aggresjon. Evolusjonen bygger videre på det som allerede er. Mange tenker kanskje at sjalusi kun er innlært, at det er en kulturelt betinget tilbøyelighet. Helt klart så formes dette også av omgivelsene. Men sjalusi er velkjent fra alle kulturer og i de fleste dyrearter hvor det konkurreres om ressurser oppmerksomhet eller maker. Det antyder at mekanismen er arvelig. Forsøk med kollektiver hvor man «avskaffet» det monogame forholdet, viste seg ikke å fungere, nettopp på grunn av sjalusi. De første artene levde alene som individer. Dvs. det var lite samarbeid. Disse utviklet da våre basisfølelser. Jeg kaller det for egoistiske tilbøyeligheter. Herunder sorterer følelser som frykt, aggresjon, begjær, sult, tørst, sex, jakt osv. kanskje også forelskelse.

Men etter hvert oppstod det arter som levde i flokk. En liten refleksjon her er at dette ikke er første gang tett samarbeid oppstår i naturen. Overgangen fra encellede- til flercellede organismer var en evolusjonær revolusjon. Biologene kaller gjerne flercellede organismer for superorganismer, på den måten at de består av enkeltorganismer som samarbeider og står i et nært symbiotisk forhold til hverandre. Noen millioner år senere kommer en lignende revolusjon på neste nivå. Da begynner «superorganismene» å samarbeide. Vi får flokkdannelse. Det kan være interessant å reflektere over hvordan en slik flokkmentalitet kunne oppstå og hvordan den har vært med på å forme tilbøyelighetene i den videre utviklingen.
Her er det viktig å forstå at tilbøyeligheter er forholdsvis diffuse mekanismer. De er diffuse på den måten at de kan utløses både i der det passer og der det ikke passer, sett i forhold til de situasjoner som en gang gjorde de samme mekanismene til en evolusjonær suksess. På denne måten kan de ikke sammenlignes med kognitive mekanismer som jo kan slå inn på en langt mer spesifikk og intelligent måte. Sigmund Freud etablerte et begrep om en slags psykologisk eller mental energi. Og på samme måte som energien kan manifestere seg på flere måter, så kan følelsene våre også opptre i mange «forkledninger». Freud beskrev en mekanisme han kalte psykologisk forskyvning. Det handler om at behov som ikke får sitt utløp ofte kan forskyve seg og få et annet utløp. Et eksempel kan være porno i stedet for samleie. Et annet eksempel er arbeidstageren som uten å ta til motmæle tar imot overhøvling fra sin overordnede, for siden å reagere med raseri og vold på bagatellmessige irritasjoner fra partner eller barn.
Min teori om etablering av flokkmekanismer handler om denne unøyaktigheten i våre følelser. Utgangspunktet for dette er etablering av atferd som aktivt bidrar til å forbedre avkommets overlevelsesevne, og dermed reproduksjonsmessige suksess. Jeg tenker at dette er den første type sosiale relasjon. Relasjonen er mellom mor og barn. Det vil opplagt være en fordel å utvikle atferd som investerer i eget avkom. De individene som gjorde dette, fikk bedre reproduksjonsmessige suksess enn de som ikke gjorde det. Dermed har vi etablert en mekanisme som driver i retning omtanke for andre individer. Mekanismen er ikke presis. Det ser vi selv i dag. Morsinstinktet utløses lett. Hundemødre tar seg av kattunger, kattemødre tar seg av rotter osv. Hos oss mennesker ser vi dette i fullt monn i vårt forhold til kjæledyr. Avkommet har en rekke mekanismer for å påkalle morens omsorg. Store øyne, en gapende munn og skrik. Men de samme signalene fra andre individer og til og med andre arter kan utløse de samme følelsene. Dette gjør at det gradvis etableres mekanismer for flokkdannelse og deretter samarbeid. Det å leve i flokk gir åpenbare fordeler. Men det betyr også å gi og ta. Det sosiale samspill og  det sosiale spill er i gang. Det sosiale samspill driver frem det jeg kaller for sosiale tilbøyeligheter. Sosiale tilbøyeligheter er tilbøyeligheter som kan relateres til sosiale mekanismer. Mor-barn relasjonen er nevnt. Denne danner basis for empati, altruisme og omsorg. Kanskje har også forplantningen i form av det å finne/vinne en make hatt mye å si. Dette har nok hatt særlig stor betydning hos de arter der det er forholdsvis stor asymmetri mellom kjønnene i forhold til investering i avkom. Da utvikler det seg jo alltid et spill der det kjønnet som investerer minst i avkommet må konkurrere om partnere. En strategi her kan være empati og omsorg. Egenskapene kan godt være etablert ved hjelp av kjønnslekkasje av morsinstinktet.
Andre sosiale tilbøyeligheter: sjalusi, maktbegjær, underkastelse, beundring, oppmerksomhetsbehov, forakt, skam, stolthet, bedrag, eufori eller massehysteri, kjærlighet, hat, hevn, savn, sorg, arroganse, medlidenhet, empati, misunnelse osv. Disse følelsene står ofte i konflikt med hverandre og de står ofte i konflikt med de egoistiske tilbøyelighetene.
Sannsynligvis avgjøres denne kampen av to forhold. For det første handler det om styrkeforholdet mellom tilbøyelighetene. Man kan tenke seg at mesteparten av atferden til primitive arter relaterte seg mer direkte til følelsene. Innslaget av affektuelle handlinger var sannsynligvis ganske høyt. Prioriteringen blir avgjort av styrkeforholdet. Og styrkeforholdet gjenspeiles i Maslows behovspyramide. Men selv på et primitivt stadium er det rimelig å anta at individer som kunne kontrollere impulsene vil ha en fordel. For eksempel, en sulten katt som får øye på en mus. Sulten er en impuls og en drivkraft til å hoppe umiddelbart etter musen. Men det å fange en mus må foregå med list. Katten må snike seg inn på, og vente på det rette øyeblikket. Det vil si at drivkraften til sult-impulsen må bremses. Det er kattens kognitive evner som setter den i stand til å handle mer planmessig og rasjonelt for derved å øke sannsynligheten for suksess. Med andre ord kan vi tenke oss at individets suksess kan styrkes dersom strategien kan avvike fra den nedarvede rangeringsorden mellom tilbøyelighetene. Det er her de kognitive ressursene kommer inn, med tilhørende mekanismer som har mulighet til å bremse impulser.  Det som er vesentlig her er at selv om de kognitive ressursene her kontrollerer impulsene, så er det ikke dermed sagt at de kan tillegges en egen vilje. Viljen er fortsatt drevet av tilbøyeligheter, men kognitive evner utnyttes som en ressurs for å øke sannsynligheten for suksess. Konkret så gir dette mulighet til å skape lønnsom langsiktighet i atferdsmønstret. Det er jo logisk at uten at de kognitive ressursene får denne innflytelsen, så har de ingen hensikt. Så er selvsagt spørsmålet på hvilken måte slike kontrollmekanismer er etablert. For her ligger noen logiske bomber i dette resonnementet. Det sies at det står i Bibelen at man ikke kan tjene to herrer. Enhver som har prøvd vet at det er en umulighet. Her har vi altså etablert et system hvor der er mange «herrer» og fornuften skal tjene dem alle. Med fornuft mener jeg nå de kognitive funksjonene. Når jeg i tillegg påstår at fornuften i seg selv ikke har noen vilje. Hvordan skal dette kunne fungere? En gang i tiden fikk jeg det for meg at man sannsynligvis kan lære kanskje mye om mentale mekanisme ved å observere mennesket i sosialt samspill. Det sosiale avspeiler det mentale. Kan vi se noe av den samme problemstillingen i en gruppe mennesker som sammen skal løse en felles oppgave? Vi ser det hele tiden. Hver og en i gruppen har sin egen vilje, og de står ofte i innbyrdes motsetning til hverandre. Så er kanskje gruppen strukturert i mange undergrupper som ofte står i en eller annen form for hierarkisk struktur. Hver av gruppene har sine særinteresser. Hvordan løser man som regel dette? Jo ved at man har en ledelse på toppen som styrer det hele til beste for hele gruppen. Hvilken tilsvarende mental mekanisme har vi for dette? Det er her jeg tenker det er fort å snuble. For det kunne vært nærliggende å assosiere dette med fornuften eller kognitive ressurser. Etter som jeg har «oppdaget» at den rene fornuft i seg selv ikke kan ha noen vilje, så passer ikke dette inn. Om vi går tilbake til det sosiale. Hvilke funksjoner tilsvarer fornuften? Jo, det er forskere, økonomene, juristene, ingeniørene, professorene, datamaskinene, regnskapsfolkene, konsulentene osv. De er alle bidragsytere til den felles kollektive virkelighetsoppfatning som ledelsen legger til grunn når de tar sine beslutninger. Men de opptrer alle som premissleverandører til det vi kaller for ledelsen. Det kan være direktører eller politikere. Men disse må også forholde seg til sine oppdragsgivere, det kan være eiere. Partiet eller folket. Det blir på samme måte på det mentale plan. Der må etableres en mekanisme som både forholder seg til det emosjonelle og det kognitive. I det sosiale er det emosjonelle representert ved eierne, de som er i posisjon til å gi det overordnede oppdraget. Det kognitive er representert med all den fagekspertisen jeg nevnte som bidrar med å skape en kvalitativ god virkelighetsoppfatning. Det er direktørens jobb å prioritere i forhold til alt dette. På samme måte må den mentale mekanismen må ha vide fullmakter med tanke på å kunne prioritere mellom impulser, dempe impulser, avvise impulser. Og denne mekanismen må videre ha tilgang til kognitive ressurser og informasjon, og en generell virkelighetsoppfatning. Mekanismen vi snakker om er det som, jeg tror, til syvende og sist utvikler seg til vår bevissthet.  Hvor den er lokalisert er man pr nå ikke sikker på. Det er flere teorier. Noen mener den er spredt utover overflaten på den fremre delen av hjernen. Andre antyder at den er lokalisert et sted bak pannelappen. Det er kontroversielt å hevde at bevisstheten sitter i dette området. Men det man kan har funnet ut er at beslutninger fattes i dette området og det er linket opp mot strømmer av bearbeidet informasjon. Det er viktig å reflektere over at et slikt «beslutningssenter» ikke har noen absolutt suverenitet eller mental allmakt. Det mest innlysende er jo at tilbøyelighetene, som nå opptrer som motivasjon, fortsatt influerer på alt som skjer, på alle nivåer. Men det går lengre enn som så. Beslutninger må jo også kunne følges opp. Og bevissthetens evne til å utøve «selvkontroll» er ikke noe som er universelt gitt. Noen tilbøyeligheter eller impulser kan få overtaket og overstyre denne kontrollen. Kan snakke om manglende viljestyrke, eller karakterstyrke, eller impulskontroll.   Dette er sannsynligvis nokså dynamiske mekanismer. En gang i tiden, så passerte jeg en kiosk hver dag på vi til jobb. Noen ganger hendte det at jeg gav etter for lysten til å kjøpe meg en sjokolade. Hver gang dette skjedde opplevde jeg en langt større kamp mot de samme impulsene neste dag. Altså om man er ettergivende en dag, så vokser styrken på impulsen neste gang man er i samme situasjon. Det virker som at slike impulser vokser eller får mer energi av å få gjennomslag. Kanskje har vi tilsvarende sosiale mekanismer. En mellomleder som makter å få gjennomslag hos sin leder, vokser på det og det øker hans generelle gjennomslagskraft. På den annen side har man sosiale tilbøyeligheter som sorterer inn under det begrepet Sigmund Freud kalte for «superego». Man kaller det gjerne for samvittigheten. Dette er de mekanismer som er utviklet for å kunne fungere best mulig i det sosiale samspill. Særlig vi mennesker er sårbare i forhold til vår sosiale suksess. En atferd som skaper risiko for sanksjoner, skam, forakt eller eksklusjon kan ende med personlig katastrofe. De sosiale tilbøyelighetene står ofte i direkte konflikt med egoistiske tilbøyeligheter. Også sosiale tilbøyeligheter kan få dominans over sinnet. Sannsynligvis fungerer det på samme måte, nemlig at jo mer gjennomslag de får, desto mer befester de sin stilling i det mentale landskap. Da Freud utviklet sin teori om personligheten tenkte han seg at det harmoniske sinn fungerte best ved en god maktbalanse mellom id, ego og superego. Er man for sterkt preget av egoistiske tilbøyeligheter, som stort sett er tilhørende innenfor id-kategorien, blir man impulsiv, egoistisk, kortsiktig og uberegnelig. På den annen side, dersom de sosiale tilbøyelighetene har dominans, så blir man uselvstendig, passiv, autoritetstro, konservativ, kritisk, ærekjær og moraliserende. Min måte å se dette på avviker nok fra den godeste Freud på en del områder. For det første er det ingen vesensforskjell på tilbøyeligheter, enten de sorteres under superego eller id. De er alle tilbøyeligheter, og de sloss alle om makten over sinnet. Men de kan ha forskjellige maktmekanismer. Egoistiske tilbøyeligheter har nok en nærmere kobling til kroppslige funksjoner. Frykt og aggresjon setter kroppen i alarmberedskap. Mesteparten av følelsene på dette området, oppleves sannsynligvis som kroppens feedback. Det er neppe tilfeldig at gammel litteratur, inkludert Bibel og salmesanger er full av metaforer om hjertet. Følelsene kjennes fysisk i brystet. Jeg tenker også at tilfredstillelse av fysiske behov handler om å aktivere belønningsfunksjonen. De sosiale tilbøyelighetene er derimot mye mer orientert rundt straff. Det handler om å dempe eller stoppe sosialt upassende handlinger. Da kan man oppleve en straffende følelse bare ved å tenke på å gjøre noe «dumt». Skam kan være eksempel på en slik tilbøyelighet. Og dette kan sitte så dypt i oss, at bare tanken på noe kan gjøre oss skamfulle, selv uten at «fristelsen» har slått ut i handling. Men jeg tenker at også tilfredstillelse av type oppmerksomhet, beundring og stolthet gir belønning. Freud og andre kan nok ha rett i at de mer avanserte sosiale tilbøyelighetene til dels bygger på de mer primitive egoistiske. Skam kan for eksempel sikkert inneholde komponenter av aggresjon og frykt. Vår tilbøyelighet til å påføre hverandre sanksjoner er definitivt påvirket av aggresjon.
Men min tenkemåte avviker sterkt fra Freud og tradisjonelle tenkemåter når det kommer til synet på dødsdrifter.

Forskning har vist at det å leve i flokk, eller i sosiale sammenhenger, er mye mer krevende i form av kognitive ressurser, enn rent tekniske oppgaver. Derfor har nok dette skapt et seleksjonstrykk i den kognitive retningen så snart flokkstrategier har blitt etablert. Dette har sannsynligvis blitt forsterket av seksuell seleksjon tidlig i menneskets utviklingshistorie. Hos mennesket er det hovedsakelig menn som er gjenstand for seksuell seleksjon. Men vi må ikke gå i den fella og tro at fordi kvinner stort sett har foretrukket smarte menn, så er menn blitt smartere enn kvinner. Dette er en utvikling som har påvirket begge kjønn.
Resultatet har i alle fall blitt en hjerne som på mange måter er overdimensjonert. Hjernen bruker 20 % av all energiomsetningen i kroppen. Det er faktisk et argument for at man tror at denne utviklingen kan ha kommet til veis ende. Det er ikke sikkert at mennesket blir noe særlig smartere. Men, jeg tenker at våre biologisk sett ekstreme kognitive evner kan ha forblindet oss mennesker på flere måter. For det første har vi gjerne benyttet dette til å sette oss i en slags over opphøyet posisjon i forhold til andre dyrearter. Men den største forblindelsen handler sannsynligvis om hvilken rolle vi tillegger denne funksjonen i vårt eget sinn.
Min måte å forstå rasjonalitet på degraderer denne mekanismen og setter i stedet det menneskelige følelsesliv i førersetet. Dermed blir det langt enklere å hente vår forståelse av oss selv tilbake der, den hører hjemme, nemlig som et biologisk vesen, preget av en fortid vi har til felles med alle dyrearter på denne kloden.