Tilfeldighet eller sammenheng?

Som mange ganger tidligere nevnt så er vår hjerne et energikrevende organ. Og selv om kapasiteten er svimmelhøy så er individets behov for informasjon og kognitive tjenester uendelig mye større. Hjernen er i konstant underskudd på relevant informasjon, samtidig som den konstant bombarderes med signalstrømmer fra alle kanter. Oppgaven blir å trekke mest mulig «mantytte» ut av det som er. Dette løser hjernen ved å fire på nøyaktighet, ta snarveier, sortere og kategorisere. En av disse snarveiene er å lete etter mønstre i all denne signalstøyen. For mønstre indikerer at det kan finnes sammenhenger. Å lære om disse sammenhengene kan igjen bety større evne til å forutse og manipulere omgivelser. Og dette er ikke en egenskap vi mennesker er alene om. Ta et antall duer, sett dem i bur med en matingsautomat som gir dem mat på helt tilfeldige tidspunkter. Kom tilbake etter noen dager og du ser at hver due har utviklet sitt private sett med ritualer som den tror er det som skal til for at den skal få mat. Hver gang den får mat så vil den assosiere det den gjorde akkurat da som årsaken og maten som virkningen. Følgelig gjentar den dette, og når den ikke lykkes, så utvider den kreativt sitt repertoar. Og når maten endelig kommer, så har den fasiten og finsliper på dette. Dette er en indikasjon, både på intelligens og kreativitet. Det er en manifestasjon av den kreative prosess som strategi for tilpasning til de lokale utfordringer akkurat dette individet står overfor.

Lignende eksperimenter er også gjort på mennesker. Man kan for eksempel lage et system med knapper og spaker, og så gir man tilfeldig poeng. De fleste som kommer gjennom et slikt eksperiment vil ende opp med en tro på at vedkommende har knekt koden, og gode ideer på hvilke kombinasjoner av knapper og spaker det var som gav best uttelling.

På samme måte ser vi jo mennesker som lager statistikk av lottotall eller andre pengespill basert på tilfeldig trekning av tall.

Ut av dette så kan vi konkludere at vår hjerne er utviklet for å se etter mønstre og forsøke å konstruere opp forståelsesmåter som kan forklare disse mønstrene. Disse forståelsesmåtene kan igjen utvikle seg til oppfatninger som inngår i vår virkelighetsforståelse. Her kan de få mer eller mindre gjennomgripende effekt alt etter hvor omfattende denne virkelighetsforståelsen er. Dette er dermed en uunnværlig del av den kognitive funksjon. All vitenskap er basert på slike prosesser.

Men vi må være klar over at vår hjerne på ingen måte er et ufeilbarlig system. De produktene som kommer ut av denne type mekanismer behøver på ingen måte å ha noe med virkeligheten å gjøre. Det er ingen nødvendighet i dette. Når først et lite frø av en forestilling har dannet seg så kan dette bli utgangspunkt for en prosess som jeg har kalt for kunnskapens gravitasjonslov. Det vil si at vi utvikler oppfatninger som bekrefter seg selv og som vi etter hvert opparbeider en klokketro på.

I tillegg til alt det positive som disse funksjonene gjør for oss i form av vitenskap og en god forståelse av våre omgivelser, så skaper disse prosessene også biprodukter i form av religion, konspirasjonsteorier, personstigmatiseringer og gruppestigmatiseringer.

Vår hjerne liker på ingen måte tilfeldigheter. For tilfeldighet betyr uforutsigbarhet. Og uforutsigbarhet betyr at vi er prisgitt og at vi ikke kan gjøre noen innsats for å unngå katastrofe eller oppnå noe vi ønsker. Mennesket er utviklet til å søke å kontrollere sine omgivelser.  Været er tilfeldig og uforutsigbart med mindre vi har tilgang til store mengde data, omfattende vitenskapelige modeller, og et hav av regnekraft. Opp gjennom historien har ikke mennesket hatt tilgang på noen av delene. Likevel har kultur etter kultur utviklet forståelsesmåter og ritualer som har gitt oss tro på at vi både kan forutsi og kontrollerer været. En del av dette handler om å etablere den trygghet som er nødvendig for at individet skal kunne fungere på en optimal måte. Vi kan gjøre lignende refleksjoner i forhold til helse, ulykker, tilgang på mat og sosiale utfordringer. Alt dette har kulturene funnet sine svar på og levd med i generasjon etter generasjon. Det har blitte en selvfølgelig del av tradisjon og religion.

Det er først nå at vi har nok kunnskap om oss selv og naturen at vi blir i stand til å gjennomskue dette og reflektere rundt det. Mest av alt setter det oss i stand til å lære om oss selv, og kanskje unngå å gå i fortidens feller. For menneskehjernen er den samme som i steinalderen. Den er full av energi og ser «spøkelser på høylys dag». Denne refleksjonen er ment som en del av de verktøy vi trenger for å unngå at vi går i feller, av typen konspirasjonsteori, religion, gruppestigmatiseringer eller personstigmatiseringer. For alt dette medfører risiko for at vi ødelegger livene til hverandre med urealistiske forestillinger som driver oss til irrasjonelle handlinger.

La oss først reflektere litt over dette med tilfeldigheter, mønstre og sannsynligheter. Om vi holder oss unna deterministiske refleksjoner så kan vi konstatere at vi subjektivt opplever at hver dag er fylt med en serie av tilfeldigheter. Når du går ut, hvem møter du? Hvilke biler møter du hvor? Hvem ser du først på jobb og hva skjer på gata utenfor? Hvilke begivenheter sammenfaller med hva. Hvilke tall ser du? Er det noen som går igjen i løpet av dagen. Telefonnummeret til kunden sluttet på 32. De er det samme som pinkoden på mitt visa-kort slutter på. Det verste er at klokka akkurat da var 1332. Kan det være tilfeldig? Noen tenker at det ikke er det. Det driver dem inn i den magiske numerologien. Men vi kan møte slike avsporinger med kald refleksjon. Hvor mange nummer under 50 dukker opp på din vei i løpet av en gjennomsnitts dag. Sannsynligvis mange 10-tals. Og dette skjer hver eneste dag. Det blir mange terningkast. Selvsagt vil vi se mange rare kombinasjoner og mønstre. Om man i tillegg har fokus på 32, da kan jeg love deg at du ser det nummeret hele tiden. 8*4=32. Så du begynner å se etter tall hvor både 8 og 4 forekommer. Og noen ganger ser du 23, ja det må jo bety en eller annen ulykke, eller hva. Slik kan vi mennesker fanges inn i mønstre. Tenk på alle hendelser i verden som skjer i løpet av en dag. I løpet av et menneskelig vil hver og en av oss oppleve mange utrolige sammentreff. Og når slikt skjer, så fokuserer vi på det, og vi begynner å tolke informasjon slik at det passer inn i et mønster. Slik oppstår konspirasjonsteorier, slik oppstår religion. Noen sammentreff er bare helt utrolige.

Tenk deg at du plasserer en bøtte en eller annen plass på veien mellom Oslo og Trondheim. Så setter du deg i en bil som kjører denne veien. Du har bind for øynene, og du har en ball. På et tilfeldig sted skal du slippe den ballen. Hva er sannsynligheten for at du skal treffe den bøtta? Noen vi kanskje si at det er så usannsynlig at det ikke er til å regne med. Vi kan regelrett avskrive muligheten. Men kan vi det? Sannsynligheten for dette er omtrent like stor som å få 7 rette i lotto. Likevel er det flere som vinner i lotto hver uke. Dette blir forståelig dersom vi lot mange millioner mennesker forsøke seg på å slippe sine baller på strekningen Oslo-Trondheim. Det ville jo bli liggende baller langs hele ruten. Og noen av dem ville selvsagt havne opp i bøtta. Det er ikke noe magisk med dette. Det er ingen overnaturlige sammenhenger. Dette er ren matematikk. Øker vi antall forsøk nok ganger så vil sannsynligheten for uvanlige sammentreff nærme seg hundre prosent.  Noen ganger skjer de utroligste sammentreff, som da Morgan Robertsen skrev romanen om Titan i 1898. Historien lignet forbløffende på det som skjedde med Titanic 14 år senere.

En annen merkelig tilfeldighet er likhetene mellom Abraham Lincoln og J.F.Kennedy. Her er en kopi fra en nettside (På engelsk)

 

·         Abraham Lincoln was elected to Congress in 1846
John F. Kennedy was elected to Congress in 1946

·         Abraham Lincoln was elected President in 1860.
John F. Kennedy was elected President in 1960.

·         The names Lincoln and Kennedy each contain seven letters.

·         Both were particularly concerned with civil rights.

·         Both wives lost their children while living in the White House.

·         Both Presidents were shot on a Friday.

·         Both were shot in the head.

·         Lincoln's secretary, Kennedy, warned him not to go to the theatre.

·         Kennedy's secretary, Lincoln, warned him not to go to Dallas.

·         Both were assassinated by Southerners.

·         Both were succeeded by Southerners.

·         Both successors were named Johnson.

·         Andrew Johnson, who succeeded Lincoln, was born in 1808.

·         Lyndon Johnson, who succeeded Kennedy, was born in 1908.

·         John Wilkes Booth was born in 1839.

·         Lee Harvey Oswald was born in 1939.

·         Both assassins were known by their three names.

·         Both names are comprised of fifteen letters

·         Booth ran from the theater and was caught in a warehouse.
Oswald ran from a warehouse and was caught in a theater.

·         Booth and Oswald were assassinated before their trials.

 En slik samling med fakta og sammentreff er jo ikke tilfeldig på den måten at de bare kommer ramlende ned fra månen. For den har kanskje begynt f.eks. med at noen har lagt merke til at begge ble valgt et årstall som sluttet på 60 og utsatt for et dødelig attentat tre år senere. Det kan være nok til at man begynner å grave. Og her gjelder kunnskapens gravitasjonslov, overtolkninger og noen rene feil (Booth ble født i 1838, ikke 1839). Verden er så full av hendelser at det skal rart gjøres at man ikke finner noe når man først begynner å lete. Noen fant ut at Bush-familien hadde mye å tjene på 11-september. Og hva finner man når man graver? Jo at de har hatt forbindelse med Bin-Laden-familien. Det var vel nok til å skape store konspirasjonsteorier og til og med en hel film. Og dette har vokst til svimlende høyder på internett. Når man først begynner og grave og overtolke, så er det utrolig hva som passer. Man tilpasser profetier i Bibel og Koranen, med vitenskap og snevre historiefortolkninger. Klart at det passer.  Men som regel er den eneste reelle sammenhengen her selve mennesket som graver og fortolker.

En annen måte å gå seg blind på er å regne sannsynligheter baklengs på kaotiske prosesser. Hva er det? For det første vil jeg påpeke at de fleste prosesser i naturen har en kaotisk natur. Små avvik tidlig i livet kan utvikle seg til gigant-forskjeller senere i livet. Og selvsagt gjelder dette ikke bare individets utvikling. Det gjelder artens utvikling, kulturutvikling og samspill mellom individene. På ethvert punkt i prosessen kan man stoppe opp og spørre seg: hva er årsaken til at vi har akkurat denne tilstanden her og nå? Om vi begynner å forske på hendelsesforløp bakover, så vil vi raskt innse at sannsynligheten for akkurat denne tilstanden er forsvinnende liten. Her har jeg regnet på sannsynligheten for at jeg eksisterer. Når vi så finner ut hvor ufattelig usannsynlig enhver hendelse og tilstand er, så er lett å trekke den feilkonklusjonen at «dette kan ikke være tilfeldig». Her må det stå noen bak som trekker i trådene. Feilslutningen er at man ikke innser at enhver hendelse, enhver tilstand som følger av en hvilken som helst kaotisk prosess er så usannsynlig at den nesten ikke er til å regne med. Om du trekker et tall av en milliard mulige, så er sannsynligheten en til en milliard at du skulle trekke akkurat det tallet. Men bare det å trekke gjør jo at det uansett blir et eller annet tall. Det er ikke noe magisk ved dette. Det er ren matematikk og statistikk. Livene våre er i seg selv kaotiske prosesser, og de har utallige innslag av interfererende kaotiske prosesser. Forstår vi det, innser vi at alt som skjer er usannsynlig. Det er ren matematikk, og ingen hokus-pokus.
Lærdommen her er å søke å opprettholde et kritisk lys på egne og andres fortolkninger. Vi som driver med teknologi får ofte raske og ubarmhjertige svar på våre egne oppfatninger og feiltolkninger. Det oppdrar oss til å skjønne egen feilbarlighet, og at vi aldri må la oss låse i et spor i måten å forstå tingene på. Vi må alltid holde et halvt øye kritisk over vannflaten for å se om vi kanskje er på feil spor. Men jeg tenker at når det gjelder de fjerne ting, altså de forhold som vi ikke informasjonsmessig direkte tilgang til, så kan vi svært fort gå i felle. Dette handler om sosiale forhold, hva vi tror om andre grupper eller enkeltpersoner. Hva er deres hensikter? Hvordan er de egentlig? Hva forstår de? Hvordan tenker de? Vi kan ikke se andres mentale univers. Og ofte skaper vi egne sosiale «sannheter» om mennesker som både er dypt urettferdige og feil. Dermed skyver vi kanskje mennesker og grupper ut, noe som igjen ødelegger store muligheter for det sosiale samspill.