Tillit

Temaet her dreier seg i hoved sak om tillit til oppfatninger eller forestillinger. Tillit til andre mennesker influerer også på dette, men det er ikke hovedtema her.

De to typer tillit

Det er vanskelig å definere tillit uten bare å ty til synonymer av typen «å stole på». Kanskje kan man si at tillit er det som styrer i hvilken grad man tar noe inn over seg og lar det opptre som premisser for beslutninger, handlinger og standpunkter. En annen måte å si det på er at tillit utrykker sannsynlighetsverdiene i beslutningsregnskapet. Oppfatninger og konsekvenser assosieres med tilhørende sannsynligheter.

Det er viktig å understreke at det finnes to typer tillit. Det er:

1)      Den kritiske tilliten
Den kritiske tilliten handler om en tillit som etableres gjennom fornuft og erfaring. Et eksempel på dette kan være ip-teorien. Men det beste og mest fremtredende eksempel er selvsagt vitenskapen. Vitenskapen har et ideal om å kunne skape tillit til kunnskap gjennom kritisk bruk av fornuften og erfaring.

2)      Den naturlige tilliten
Den naturlige tillit er en egenskap som har utgangspunkt i medfødte disposisjoner. Det nyfødte barn er ute av stand til noe kritisk tenkning. Derfor er det totalt avhengig av en grunnleggende tillit til erfaring og egen mental aktivitet for å kunne fungere. Den medfødte tillit er en del av erkjennelsens startkapital for i det hele tatt å kunne komme i gang med den kolossale oppgaven det er, å skulle kunne skape orden i det informasjonskaoset som hjernen blir bombardert med. En annen viktig del av denne startkapitalen er det Immanuel Kant kalte for «anskuelsesformer».
Men det er ikke slik at den naturlige tilliten forsvinner etter hvert som evnen til kritisk tenkning øves opp. Naturlig tillit er noe vi har med oss hele livet. Det er flere grunner til det. For det første er hjernen i konstant underskudd på relevant informasjon i forhold til de utfordringer vi utsettes for. Om vi skulle kjenne på denne usikkerheten ville vår beslutningsevne reduseres dramatisk. Ofte er det bedre å ta en feil beslutning enn å ta ingen beslutning.
Det andre forholdet er at kritisk tenkning er en energimessig kostbar aktivitet. Det er ikke noe vi er programmert til å drive med i tide og utide. Dette slår ut på flere måter. For det første husker vi tidligere bedømminger slik at vi slipper å gjennomgå hele prosessen på nytt. For det andre kan premisser som logisk må ligge til grunn for våre slutninger befinne seg utenfor våre bevisste vurderinger. Dette er et av de mest kjente hull i vår vurderingsevne som retorikere vet å utnytte. For det tredje benytter vi oss flittig av andres bedømminger. Dersom mange rundt oss uttrykker den samme oppfatningen, tar vi den gjerne til oss ukritisk. Det samme gjelder personer vi har spesielt god tillit til. For det fjerde forsyner den selvsikre hjerne forestillingene med en overdose tillit. Denne (ofte ubevisste) strategien er svært lønnsom i det sosiale spill fordi vedkommende da fremstår som selvsikker. I det sosiale spill er det ofte ren retorikk som gjelder. Det er viktigere å rett enn å ha rett. I tillegg kan vedkommende fokusere all mental energi på spillet i seg selv. En annen variant av det samme handler om motviljen i forhold til å bli belært, som jo i det sosiale spill tolkes som en ydmykelse.
En interessant digresjon om naturlig tillit er at jeg tror den kan være lokalisert et sted i hjernen. Om så er tilfelle ville hjerneforskere teoretisk kunne måle i hvilken grad vi naturlig stoler på en påstand vi får servert. Det vi vet så langt er at hormonet oxytocin spiller en sentral rolle i forhold til opplevelse av tillit Oxytocin er også kalt for kjærlighetshormonet. Det er et hormon som også er involvert i amming. Her produserer både mor og barn hormonet og barnet får det i tillegg gjennom morsmelken. Dette skaper en sterk binding mellom de to. Seksuell orgasme er også en prosess som utløser produksjon av oxytocin. Det skaper en sterk binding mellom partnerne. Da er det ikke unaturlig at man også finner hormonet involvert i både empati og tillit. Sannsynligvis påvirker dette også hvordan vi reagerer på andres formidling av sine meninger og oppfatninger. Vi har nok langt større åpenhet dersom vi i utgangspunkt har tillit til det mennesket som formidler dette.

Forholdet tillit, nysgjerrighet og åpenhet

Høy tillit til egne oppfatninger skaper mulighet for god beslutningsdyktighet og suksess i det sosiale spill. Men det kan fort gå på bekostning av åpenhet og nysgjerrighet. For jo mer sikker man er på egne forestillinger desto mindre interessant er det å bruke tid og energi på å sette seg inn i andre vinklinger. Dette medfører fare for tunnelsyn, arroganse og konservatisme. Dette forholdet at det sosiale spill fremelsker strategier som kan gi tunnelsyn representerer nok en av de vesentlige faktorer i forhold til større organisasjoner tendens til irrasjonalitet.