Kommentar:
Denne
refleksjonen ble skrevet som en del av et bokprosjekt på slutten av 80-tallet. Ideen om verdiprofiler er en nyttig refleksjon som basis for utvikling av etisk tenkning. Selve begrepene bruker jeg ikke så mye lengre. Men tankegangene er i god tråd med min virkelighetsforståelse i dag. I dag ville jeg nok formulert det slik at vi mennesker naturlig utvikler både egoistiske og sosiale tilbøyeligheter. Disse eksisterer side om side i vårt mentale univers og er ofte i konflikt med hverandre.
Den egoistiske verdiprofilen skapes av de egoistiske tilbøyelighetene, mens den ideelle verdiprofil er et resultat av sosiale tilbøyeligheter. Denne sorteringen er selvsagt forenklet. Vi har nok mange nyanser her.

Så har jeg noen tanker om identifikasjon. I dag synes jeg den er spekulativ, nesten religiøs. Men grunntanken er at menneskets normale utvikling også inneholder mekanismer som leder til empatiske evner. Vi utvikler en egoisme, men vi har også tilbøyeligheter til å identifisere oss med andre utenfor oss selv. Vi utvikler med andre ord naturlig empati. Måten dette manifesterer seg på hos den enkelte kan sikkert arte seg forskjellig. Min refleksjon om identifikasjon handler nok her mer om mine forestillinger jeg har om egen utvikling på området.

Konflikten mellom det egoistiske og det sosiale er en målkonflikt. Målkonflikter kan kun løses ved enten at den ene vinner fullstendig over den andre, eller ved hjelp av kompromiss.  Begrepet «Den egosentriske prioritet» beskriver kompromisset mellom egoistiske og sosiale tilbøyeligheter. Her kommer vi inn med en tredje parameter som i høy grad styrer det hele, det er avmakten. Mennesket er utilstrekkelig og vil aldri kunne leve opp til et altruistisk fullkommenhetsideal. Når så individet tvinges til å prioritere vil dette normalt sett ende opp i et kompromiss. Det er dette jeg kaller for den reelle verdiprofilen. Det er fordi det er disse kompromissene som til slutt slår ut i menneskets beslutninger og påfølgende atferd. Ideen om «Den egosentriske prioritet» er helt sentral i min måte å forstå menneskets natur på. Mennesket prioriterer helt naturlig fra seg selv og utover. Det som er vesentlig her er at dette er uttrykk for min virkelighetsoppfatning. Det er ikke utrykk for noen ideologi. Den egosentriske prioritet er en «varm potet» i alt sosialt spill. Det sosiale spill driver mennesket til å undertrykke eller skjule de mer egoistiske sider av seg selv. Man utvikler gjerne ofte et objektivitets og lojalitets ideal, hvor det å fremstå som uselvisk blir en viktig suksessfaktor i dette spillet. Og sannsynligvis er dette også nødvendig for at vi mennesker skal kunne fungere sammen på en best mulig måte. Men det betyr ikke at vår egosentriske prioritet ikke er der. Den er der i oss alle. Formen på kurven varierer nok, men den er der.

Siste del om evnen til å følge opp den reelle verdiprofil, er egentlig en refleksjon rundt mekanismer som opprettholder eller svekker menneskets rasjonalitet i forhold til handlinger. Faktorer som mot og karakter kan også svikte hos rasjonelle individer. Det vil si man vet hva man burde gjøre, men er ute avstand til å omsette det i handling. Manglende modenhet kan svekke individets evne eller mulighet til å finne frem til hva som er den optimale handlingen. Noe av dette ville nok i dag sortere inn under begrepet EQ.


 

 

Utvikling av individuelle verdisystemer

Som tidligere nevnt skiller ikke jeg klart mellom motiver, følelser(emosjoner) og verdier. Jeg anser altså disse for å være nærmest parallelle beskrivelser av samme psykologiske fenomen. Det vi har studert er, sett fra en filosofisk synsvinkel, forskjellige sider ved utviklingen av verdisystemer. Disse verdiene er for meg de reelle sanne verdier. Det finnes med andre ord ikke verdier som ikke har opphav vårt følelsesliv. Videre påstår jeg at det er verdiene som motiverer oss til handling. Vi har sett på to vinklinger av hvordan verdisystemer dannes: den biologiske og den psykologiske. Disse glir over i hverandre og kan beskrives på flere måter. Jeg tar nå fatt på en tredje, mer filosofisk orientert, vinkling på dannelsen av verdisystemer. Denne fokuserer nærmere på spenningen mellom egoistiske og altruistiske verdier.

 

DE TRE TYPER VERDI-PROFILER

Figure 1

De tre typer verdi-profiler

Begrepet verdi-profil er allerede nevnt flere ganger tidligere. Vi støtte på den først i beslutningsteorien, hvor den fremkom som et resultat av en analyse hvor man skilte de enkelte verdikomponentene fra konsekvensene i av et valg. Dersom dette gjøres ærlig og oppriktig vil de forskjellige prioriteringene i beslutningen fremkomme. Vi kan tenke oss at dersom vi foretok en analyse av en større mengde beslutninger, ville det fremkomme et individuelt mønster som antyder et menneskes totale verdiprofil, eller motivasjonsmønster som jeg tidligere kalte det. Den verdiprofilen som fremkommer som følge av reelle valg kaller jeg for den reelle verdiprofil. Det vi oppfatter som konsekvensene av våre valg kan ofte være uønskede bieffekter som vi velger å akseptere for å oppnå noe annet. Vi føler oss utilstrekkelige i forhold til det ideelle. Vår oppfatning av det ideelle fremkommer dersom vi gjør en h-analyse. Dette er den ideelle verdiprofilen. Min oppfatning er at ethvert normalt menneske, som ikke er utsatt for vold av noe slag, vil ha en ideell verdiprofil som søker det beste for alt levende.

På den andre siden, når vi ikke får det som vi ønsker, tvinges vi til å prioritere. Min påstand er da at jo hardere prioriteringer som må gjøres, dess mer egoistisk vil prioriteringen bli (men selvsagt finnes det mange unntak fra denne regelen). Dette kommer av at, under pressede forhold er de krefter som prioriterer selvet sterkere enn de altruistiske. Disse kreftene kalles i denne sammenhengen for en egoistisk verdi-profil. Den reelle verdiprofil blir til som et kompromiss mellom en egoistisk og ideell verdiprofil. De tre typer er forsøkt illustrert i Figur 1.

 

IDENTIFIKASJON

Freud bygger hele sin teori om dannelsen av super-ego på identifikasjon som han beskriver som "egos tilknytning til et fremmed ego, slik at det første ego i bestemte henseender oppfører seg som det andre, etterligner det og på en måte opptar det i seg" [i]  Dette begrepet har jeg utvidet noe. For det første, under ego-dannelsen lærer ego og skille mellom seg selv og omverdenen. Dette kaller jeg ego-identifikasjon, eller egos identifisering med seg selv. For det andre kan ego projisere egne egenskaper på alt annet (kosmisk identifikasjon).

De byggesteiner vi er dannet av eksisterte lenge for vi ble til. Kanskje har de eksistert evig i en eller annen form. Etter befruktningen starter den møysommelige prosessen med å transformere denne ikke-levende materien til et levende vesen. Vårt utgangspunkt er altså død materie. Som død materie inngår vi i en kosmisk helhet, som godt kan være uendelig både i tid og rom. Dette er alle levende veseners utgangspunkt.

Gudgitt herredømme over jorden og dyrene.

Menneskets naturlige motvilje mot å ta liv har gitt menneskesamfunn som lever av dyr, kollektivt dårlig samvittighet. Dette har slått ut i søken etter moralsk/etiske begrunnelser som forsvarer dette levesettet. Gjennom religionene gir mennesket seg selv legitim rett til uinnskrenket herredømme over dyrene. På tilsvarende måter har man begrunnet f.eks. slaveri og undertrykking av de lavere klasser i samfunnet, og kvinner. Hinduismens kastesystem er nok et slikt eksempel.

1

Som foster og som nyfødt barn mangler vi evnen til å skille klart mellom oss selv og omverdenen. Samtidig karakteriseres denne perioden som en av de viktigste perioder i et menneskes liv. Det er i denne perioden grunnlaget legges for personlighetsutvi­klingen. Det er i denne fasen i livet at grunnmotivene, eller den ideelle verdiprofil dannes. På det tidlige fosterstadiet opplever barnet den fullstendige kosmiske harmoni. Det er ingen forskjell på ego og omverdenen, og alt er fred og harmoni. Den egosentriske opplevelse er total. Den dagen mennesket fødes, oppleves denne harmoniens totale kontrast, barnet rives ut av den helhet det en gang var en del av. Siden vil vår psyke alltid søke tilbake til denne kosmiske lykke. I mors liv opplever vi alle den kosmiske identi­fikasjon. Vi er ett med kosmos. Idet navlestrengen kuttes oppleves behovet for første gang. Dette behovet setter i gang en rekke forprog­rammerte prosesser som bidrar til å dempe spen­ningen. I denne fasen opplever barnet den kosmiske identi­fika­sjons diametrale motsetning, som er ego-identifikasjon. I flere år etter fødselen veksler barnet mellom disse to motse­tninger og i syntesen mellom kosmisk identifikasjon og ego-identifikasjon utvikles den egosentriske identifikasjon. De fleste av oss kan huske rester av vår animistiske tenkemåte som er den kosmiske identifikasjon. Der var tider da vi trodde alt var levende som oss selv. Tapetene på veggen hadde figurer som lignet ansikt, det er synd på lekebilen når den ble ødelagt, vi gråter over en død makk, alt lever. Vi opplever den kosmiske verdi-profilen. Alle er som meg og jeg er som alle, der er egentlig ikke noen forskjell. I denne perioden har de fleste av oss en eller annen kose-leke, det kan være en bamse, en dukke eller en klut. Denne oppfatter vi som levende på lik linje med oss selv. Etterhvert begynte vi imidl­ertid å kunne skjelne mellom ego og omverdenen. Vi etablerer stadig klarerere selvstendige tanke-objekter. Vekslingen mellom kosmisk og ego-identifikasjon skjer hurtig og umerkelig. I det ene øyeb­likket gråter vi over en dukke som har mistet hodet, i neste øyeblikk plukker vi gladelig ben og vinger av en levende flue. Vi enser ikke at fluen er et levende vesen. Vi drar katten i halen uten medynk når den hyler. Da er det ego-identi­fikasjon som gjør seg gjeldende. Jeg har ingen forståelse for andre, det er egentlig bare jeg som eksisterer i verden, alt annet eksis­terer bare for meg (id).  Alt dreier seg om meg og mine lyster og innfall.

Etterhvert utvikler vi en mer realistisk holdning til skillet mellom oss selv og omverdenen. Vi begynner å identifisere oss selv med det som ligner oss. Først og fremst foreldre og andre mennesker, men også alt annet levende. Etterhvert skjønner vi forskjellen mellom liv og ikke-liv. Etterhvert som realismen gjør sitt inntog i vår personlighet utvikles den egosentriske priorit­et.

 

 

DEN EGOSENTRISKE PRIORITET

På grunn av manglende ressurser, er vi mennesker ofte tvunget til å bryte med våre naturgitte verdier; vi blir nødt til å priorit­ere. De fleste menneske-samfunn lever av, og utnytter dyr. Dette er imidlertid ikke noen naturlov. Før muslimene kom til India vet vi at vegetarianismen var sterkt utbredt der. I enkelte grener av den hinduistiske religion har det utviklet seg høy respekt for alt liv. Vår kultur har derimot sin opprinnelse i adskillig mer karrige kår enn i India. Med et primitivt levesett i vårt land er vegetarianisme rett og slett umulig. Vi er avhengig av å drepe og spise dyr for å overleve. Dette er ideelt sett imot vår natur­ (kosmisk identifikasjon). Likevel blir vi fort fortrolig med f.eks. det å drepe en fisk, så disse skrupler overvinner de fleste av oss i en tidlig fase av livet. Grunnen til dette er at vårt ego overvinner vår naturlige motvilje mot å drepe. Vi prioriterer oss selv fremfor andre vesener. Av to onder: 1) det å drepe og å spise, 2) det å dø, prioriterer vi det vi subjektivt oppfatter som det minste. Dette skjer enkelt og greit ved at vi fortrenger identifikasjonen med de dyr vi utnytter. Vi slutter å identif­isere oss med kua, og betrakter den enkelt og greit som en ting idet vi slakter den. Jo eldre vi blir jo mer ser vi "fornuften" i å leve slik som vi gjør. Hvordan skulle vi ellers overleve? Vi tar som en selvfølge vår rett til å forsøke å overleve på bekostning av andre. Her gjennom skapes den egosentriske prior­itet som vi alle mer eller mindre preges av. Den nødvendige prioriteringen avgjøres av identifikasjons-graden. Identifi­kasjons-graden er graden av den evnen vi har, i fantasien, å sette oss selv i en annens sted(empati). Vi identifiserer oss lettest med de som ligner mest på oss selv. Mest av alt identifiserer ego seg med seg selv. Her er identifikasjonsgraden på topp. For å si det provoserende så viser de fleste av våre valg at vi prioriterer oss selv høyest, dernest familien, dernest vårt folk eller nasjon, dernest vår rase, dernest våre slaver, dernest vår art, og så kommer dyrene. Hunden foran katten, katten foran musa, musa foran flua osv. Dette er vår reelle verdiprofil. Den er preget av realisme og egosentrisme. Det som ligner minst på oss selv, nemlig død materie, har ingen egenverdi. Nå er det ikke sagt at alle mennesker prioriterer slik som jeg har beskrevet ovenfor. Det er høyst individuelt, og avhenger av det miljø man er vokst opp i. Ideelt sett skal vi være kommet over dette med raser og slaver, men er vi det? Hva reagerer du mest på om du hører at et norsk tog har kollidert og mange er drept, eller om det samme var skjedd i Argentina? Hvordan reagerer media? Enhver omprioritering av andres rett­igheter representerer et økonomisk løft. Det koster oss noe. Dette var et viktig argument under slavedebatten i USA. Uten slavene ville landet lide en økonomisk undergang. De samme argumenter hørtes under debatten om barnearbeid. I våre dager gjelder det hvalfangst, selfangst, kvinners rett til lik lønn for likt arbeid osv. Økonomien må lide nå man innrømmer andre rett­igheter. Men både avskaffelsen av slaveri og barnearbeid viser likevel at det er mulig. Her håper jeg at vi bare er på begyn­nelsen. For alle søker vi å oppfylle den ideelle verdiprofilen. Den reelle er bare en nødløsning, eller er den det? Dersom du eller jeg ble allmektige hva da? Ville vi spart kattens liv? Selvfølgelig ville vi det, det smerter oss å ta livet av en katt og dersom vi ikke er blitt lystmordere ville vi unngå det. Katten har fortsatt egenverdi hos mange av oss, den verdien har den fra den ideelle verdi­profilen. Hadde vi nok ressurser ville vi også sørget for at katten fikk høyest mulig livskvalitet. Det er erkjennelsen av ressursmangel som tvinger frem pregingen av verdiprofilen. Den behøver heller ikke å være personlig, den kan være innlært via samfunnet.

Dersom den egosentriske prioritet for et enkeltindivid har en for markant profilering mot Id vil individet komme i konflikt med samfunnet. Et slikt individ preges av manglende forståelse for andre og manglende evne til å sette seg inn i andres sted. Restene av den kosmiske identifikasjon er m.a.o. totalt overvunnet. Denne sykelige tilstanden er det samme som psykopati. Psykopati er manglende evne til medfølelse. På den andre siden, dersom et individ oppgir selvet til fordel for alt annet vil det på grunn av ressursmangel bli fullstendig assimilert inn i miljøet uten mulighet til å endre det. I begge tilfeller tapes livskvalitet.

Hovedmomentet her er at den reelle verdiprofil er preget av realisme i forhold til den ressursmangel og avmakt vi alle opplever her i verden.

 

 

EVNEN TIL Å FØLGE OPP DEN REELLE VERDIPROFIL

Vår tilgang på ressurser er begrenset, derfor den egosentriske prioritet uunngåelig. Men når vi prioriterer, gjør vi det rasjonelt, er det ikke slik? Vi ser på oss selv og hvilke ressurser vi har, vi stiller diagnose stiller opp våre verdier og handler naturlig ut fra det, er det ikke slik? I praksis viser det seg at dette er et naivt syn på mennesket. Våre valg er ikke en gang rasjonelle. I dette underavsnittet skal vi se på de krefter i oss som bevirker til at vi av og til gjør irrasjonelle valg. Det er her mennesket som velgende vesen blir komplisert og ubere­gnelig. De serier med valg vi gjør, er inkonsekvente og virker mot seg selv, verdiprofilen skifter fra situasjon til situasjon, fra tid til tid. Vi er lunefulle.

Jeg har valgt å dele de faktorer som avgjør valgets rasjonalitet inn i fire kategorier:

 

·         -karakter

·         -mot

·         -modenhet

·         -psykologisk status

 

Disse faktorene er svært integrert i hverandre, psykologisk status avhenger av karakter, karakter og mot av modenhet osv. Det er ikke snakk om klare kausalitetsforhold, men kanskje mer om interferens mellom kategoriene.

 

KARAKTER

Karakter er evne til å følge opp et rasjonelt valg. For å ta et drastisk eksempel på manglende karakter: alkoholikeren vil gjerne bli lykkelig. På bunnen vet han at alkoholen gjør ham ulykkelig. Men selv om han vil slutte kan han ikke. Han har ikke karakter til å motstå kroppens og psykens krav om alkohol. Dette objektet har tatt den fullstendige overhånd og dominerer alle andre objekter. Det har derfor makt til å suboptimalisering seg selv på bekostning av alt annet. Hva karakteriserer egentlig en godt utviklet karakter? Enkelte valg har negativ egenverdi verdi mens n-te ordens konsekvens[1] har positiv verdi. Denne verdien overstiger kanskje den negative verdien av første ordens konsekvens. Dersom dette er tilfellet er det fornuftig å utføre handlingen. Men dersom man mangler karakter klarer man ikke å gå gjennom den lidelsen handlingen medfører. Selv om man har modenhet nok til å se at man tjener på det, på lang sikt klarer, man ikke å gjennomføre handlingen. Et konkret eksempel kan være det å drikke tran. For enkelte smaker tran forferdelig vondt. Likevel vet vi at vår helse har mye å vinne på et regelmessig tran-inntak. Dette er vi moden nok til å innse. Helse betyr mye for oss alle. En teskje tran er negativt men det betyr ikke så mye. Likevel kan vi mangle karakter til å gjennomføre dette.

Vår karakter er dynamisk. Hver enkelt har mulighet til å bygge opp karakteren og å rive den ned. Vi kan venne oss til det med tran-drikking. Etterhvert bygger vi opp en vane, som er et tankeobjekt som inneholder et automatisert program som til bestemte tider utføres nesten ritualistisk. Dersom et slikt tankeobjekt blir sterkt nok reagerer psyken med angst dersom det ikke blir oppfylt. Hvor mange ganger sjekker du at døren er låst før du forlater huset? Enkelte må kontrollere låsen tre ganger, enda de vet at døren er låst etter første kontroll. I dette tilfellet er vanen blitt for sterk. Objektet inneholder en tvangs-tanke. Dersom slike tvangstanker blir omfattende og dominerende trenges karakteren i motsatt retning, nemlig til å bryte ned en uvane. Dessverre er det slik at positive vaner er lett å bryte ned mens uvanene er håpløse. De fleste av oss får en fastere karakter med årene. Dette er et ledd i den naturlige utvikling der fornuften eller realismen får stadig større dominans.

En eiendommelighet med karakteren er at den ikke er generell. Med det mener jeg at jeg kan ha en sterk karakter på et område men svak karakter på et annet område. En kan være flink til å stå opp om morgenen, selv om man er B-menneske, men likevel temmelig svak for usunn mat.

 

MOT (Risiko)

Det finnes ingen dag uten risiko. Jeg har mange ganger fabulert over muligheten for å leve fullstendig risikofritt. Jeg har fort funnet ut at det ikke lar seg gjøre. Lønner det seg da å jobbe for å minimalisere all risiko? Det spørs hvordan du ser det. Jeg tar tog til jobb hver dag. Tog er sikrere enn bil, men det finnes stadig en mulighet for tog-ulykke. Hvordan kan jeg eliminere denne risikoen? Ved å sette meg bakerst i toget? Tenk om toget blir påkjørt bakfra? Skal jeg eliminere den risiko som enhver reise nødvendigvis må medføre har jeg bare et alternativ: bli hjemme. Jeg må slutte å jobbe, men hvilke forferdelige konsekven­ser vil ikke det ha? Dersom man mangler mot tenderer du til å trekke seg tilbake i seg selv. Man kan godt gjøre det til et ideal å minimalisere all risiko, men konsekvensen er klar: da opplever man heller ingen ting og hva er livet da verdt? Man tør ikke gå på gaten om kvelden, reise til Syden, sjekke partnere, eller be om mer lønn. Manglende mot kan få katastrofal virkning på et menneskes livskvalitet. Man kan sitte å ønske, drømme om sydenreiser og romantikk, men man blir sittende for seg selv å spise popkorn. På denne måten blir ens ønsker aldri realisert.

Mot er derfor en viktig forutsetning for å kunne realisere våre muligheter. Mot er å ha et balansert forhold til risiko. Hva er så et balansert forhold til risiko? Risiko snakker vi om når det med en viss sannsynlighet kommer til å inntreffe en konsekvens med negativ verdi. Formelen for risikoens vekt er den samme som for en konsekvens vekt:

 

Risiko = negativ konsekvens-verdi * konsekvenssannsynlighet.

Slik som formelen er satt opp så ser det ut som de to variablene sannsynlighet og konsekvens-verdi er likeverdige. Det er vesentlig å forstå et det er de ikke. For sannsynlighet er den av de to variablene som er mest påvirkbar. For eksempel kan vi begrense den skaden flyulykker gjør i verden på to måter. Vi kan forsøke å redusere sannsynligheten for at ulykker vil skje (og derved hyppigheten), eller vi kan forsøke med tiltak som reduserer skadene når ulykken faktisk skjer. Selvsagt gjøres begge deler, men det er neppe tvil om hvilken av strategiene som har vært mest vellykket. For mens sannsynligheten for å bli drept dersom man kommer ut for en flyulykke, fortsatt er over 90 % så er forekomsten av flyulykker i forhold til antall flytimer dramatisk redusert de siste årene. Samme analogi mot å gjøre kriminelle handlinger. Konsekvensene av å bli tatt får man ikke gjort så mye med, mens sannsynligheten for å bli tatt i høy grad er påvirkbar. Rasjonelle kriminelle er da fokusert på ikke å bli tatt. Personer med god tro på sin evne til å komme unna med en kriminell handling vil derfor ikke kalkulere med konsekvensen av det å bli tatt, fordi vedkommende regner sannsynligheten for nær null. Risiko=0*stor straff=0.  Det er nettopp denne delen av risikoteorien som gjør at jeg skeptisk på at stenge straffer har noen stor allmennpreventiv effekt.

 

Men det rasjonelle menneske tar ikke en risiko for ingenting. Risikoen må måles mot den gevinst man får tilbake dersom det går bra. Det er den positive vekten. Dersom denne er liten lønner det seg selvfølgelig ikke å ta stor risiko. Disse to parameterne avgjør typen av den risiko vi tar. Her kommer det individuelle inn i bildet. Noen mennesker er mer villige til å ta sjanser enn andre. Jeg vil dele risikoene inn i fire typer, hvor typen bestemmes av parameterne risiko-vekt (RV) og gevinst vekt (GV):

 

A.      Ignorert risiko.

B.      Vanvittig risiko

C.      Reell risiko

D.      Hasard

 

A. Ignorert risiko

Den ignorerte risikoen er så liten at den ikke kan ha noe utslag på valget. Dette gjelder når risiko vekten (RV) er meget lav. Gevinsten (GV) kan både være lav og høy. De fleste av oss drikker melk hver dag uten å nøle, vel vitende om at den en dag kan være sur. Tross alt har vi datostempling på melkepakkene så sannsynligheten regnes som temmelig liten. Men hva betyr det egentlig for meg om jeg ved et uhell skulle få i meg en slurk med sur melk? det er jo bare å spytte ut og ferdig med det. Det er klart det er ingen positiv opplevelse men det er heller ikke verdens undergang. Risikovekten er svært liten. Og gevinsten kan godt være stor (dersom det er skummet melk det er snakk om).

 

B. Vanvittig risiko.

Ved den vanvittige risikoen har vi snudd helt på flisa. Her er GV minimal mens RV er meget høy. La oss tenke oss at jeg fikk se en tom ølflaske inne i et nesten overtent hus, og sprang inn for å hente den. Jeg risikerer altså livet mitt for en tom ølflaske. De aller fleste er vel enig i at dette må kalles vanvittig.

 

C. Reell risiko.

Reell risiko karakteriseres ved at (RV) er så pass betydningsfull at vi vier den oppmerksomhet. Ofte er det ikke vekten som tiltrekker oppmerksomheten, men konsekvensverdien. Flyskrekk er et typisk eksempel på overfokusering på konsekvensverdien. Sannsynligheten for å oppleve en flyulykke er svært liten, dermed minskes vekten betraktelig. Likevel er risikoen så pass iøynefallende at den må betegnes som reell. Men hvordan skal du komme deg til Syden hvis du ikke tør å fly? Det å komme seg til Syden har stor GV, så her er valget enkelt for de fleste. For å leve et normalt liv må vi være villige til å ta den risikoen det er å ta tog, kjøre bil, ta fly, spise god mat, gå i fjellet, stå på ski osv. Risikoen ved alle disse aktivitetene er reell, og her finnes det grader for hvor langt den enkelte er villig til å gå.

 

D. Hasard.

Hasard karakteriseres ved høy RV og høy GV. Det er snakk om høyt spill. Visse former for børsspekulasjon kommer absolutt inn under denne kategorien. Tør jeg å satse alle sparepengene mine på et prosjekt som gir muligheter for milliongevinst, men som også gir muligheter for milliontap? Tør jeg å smugle heroin med muligheter for rikdom, men samtidig muligheter for dødsstraff? I slike tilfeller er det ikke lengre snakk om mot men om overmot, og svært ofte går det galt.

 

Et normalt menneske unngår type B og D og legger seg på et normalt (kanskje bedagelig) risikonivå. Det er dette jeg kaller å ha et balansert forhold til risiko. Innenfor disse gruppene er der som sagt stor individuell variasjon avhengig av den enkeltes mot. I begge ytterkanter finner vi imidlertid det unormale, som på den ene siden karakteriseres ved mismot og på den andre siden karakteriseres ved overmot.

 

Den mismodige når ikke langt her i livet. Han frykter alt og forsvinner inn i sin egen verden. Den som intet våger intet vinner, heter det, og ordtaket er riktig. Den mismodige blir en taper.

Den andre siden skal vi se litt nærmere på, det gjelder fenomenet overmot. Overgangen mellom reell risiko og hasard er flytende. Det avhenger av øynene som ser. I mange situasjoner er overmotet nødvendig. Tenk på all den heroiske innsats som har vært gjort i krig og under ulykker. Svært mange av oss ville ikke betenkt seg for å springe inne i et brennende hus for å redde et lite barn. Det er heller ikke unormalt at risiko har reell verdi, i seg selv. Vi har allerede nevnt behovet for spenning. Dette behovet kan bli en ren lidenskap for noen. De søker til farlige situasjoner, de driver fjellklatring, dykking, formel-1 kjøring, stunt-flygning osv. Behovet for spenning ligger i oss alle, men der er store gradsforskjeller. De fleste av oss får greit tilfredsstilt disse behovene ved hjelp av spill, foran TV, via sport osv. 

Behovet for spenning står i motsetning til behovet for trygghet. Balanse oppnås gjennom syntesen mellom disse to behovene.

 

MODENHET

Modenhet er i denne sammenheng et begrep som inneholder en rekke komponenter. Modenhet antyder en slags fullendthet, noe vi vokser mot. En voksen person skal normalt kunne gjøre mere rasjonelle valg enn et lite barn. I begrepet modenhet har jeg identifisert følgende komponenter:

 

A.              Evne til prognostisk forutsigelse.

B.              Evne til realistisk innlevelse.

C.              Psykisk styrke til å realisere den reelle verdiprofil (Det er karakteren, som tidlige er drøftet)

D.              Evne til realistisk risikovurdering (Det er mot som er tidligere drøftet)

E.               Evne til objektiv tenkning (å kunne se en sak fra mange sider)

F.               Selvstendighet

G.             Evne til selvkontroll.

 

C, og D er tidligere drøftet, så disse hopper vi over.

 

A. Evne til prognostisk forutsigelse.

Det å kunne forutse konsekvenser og kjeder av konsekvenser er en uhyre komplisert prosess. Den krever intelligens, fantasi og masse erfaring. Her kommer faktisk Sokrates begre­nsning på det rasjo­nelle valg inn i bildet. Mennesket søker i sin natur etter å velge det beste, når det velger feil er det på grunn av uvit­enhet.

Et barns handlinger er ofte impulsive og ugjennomtenkt. Dette skjer fordi barnet mangler erfaring. Derfor må det ledes av voksne som har erfaring og dermed kan hjelpe barnet til å gjøre det beste valget.

 

B. Evne til realistisk innlevelse.

Barns evne til å se kjeder av konsekvenser er svært begrenset. Deres handlinger styres derfor av oppfatninger om positive konsekvenser som er enkle å slutte seg til. De handlinger som i seg selv gir tilfredstillelse er de mest populære. Grunnen til dette er, foruten pkt. A, manglende evne til realistisk innlevelse. La oss tenke oss at jeg spurte en treåring: Vil du ha en is nå, eller vil du ha tre iser i morgen?

Sannsynligheten er nok stor for at han ville valgt å få isen i dag. Det er ikke det at han ikke forstår valget, men han mangler evne til å leve seg inn i morgendagen. Han har ingen forståelse for hvilken verdi tre iser kan ha da, det er jo så langt frem og det er uutholdelig å vente så lenge. Når morgendagen kommer, og han blir konfrontert med de tre isene han kunne ha fått, angrer han selvfølgelig på valget og vil gjerne ha de tre isene likevel. Dette punktet henger nøye sammen med karakterutviklingen. Under dette punktet nevnte vi problemet med at den positive konsekvensen først dukket opp i n-te ledd. På de foregående konsekvenser i kjeden kan det eksistere negative verdier. Tenk på det å gå på skole. Hvilket slit og slav må vi ikke gjennom. Dersom vi er umodne gir vi blaffen og det går den veien høna sparker med hele utdannelsen. I motsatt fall strever vi og står på. Det ble kanskje mangt en tung kveld, og mange tilbakeslag. Men en gang står vi der med vitnemålet i handa, målet er nådd, hvilken lykke. Dersom vi har stor nok innlevelsesevne kan vi se for oss dette øyeblikket allerede før vi starter utdannelsen. Og hele tiden vil nettopp denne innlevelsen være drivkraften som får oss til å henge i.

 

E. Evne til objektiv tenkning (å kunne se en sak fra mange sider)

Det å kunne se en sak fra mange sider avhenger av det å kunne tenke abstrakt. Jeg tenker her spesielt på evnen til, i fantasien, kunne sette seg inn i en annens sted. Muligheten for å kunne gjøre dette er nedlagt i oss via den kosmiske identi­fikasjonen. Men det er klart, dess mer den andre ligner oss selv, dess enklere er det å sette seg inn i vedkommendes situasjon. Men lar vi fantasien slippe til skulle det ikke være vanskelig f.eks. å prøve å sette seg inn i en katts situasjon. Denne evnen kan utvikles, men det må innrømmes at det bare er få av oss som klarer å utvikle denne evnen fullt ut.

Men objektiv tenkning er noe mer enn bare det å kunne identi­fisere seg med andre. Det går også på det å unngå overfokusering på enkelte sider av en sak slik at helheten tapes av syne. I en bedrift kan man f.eks. overfokusere på de konsekvenser en besl­utning får for en avdeling uten å klare å se dette i sammenheng med bedriftens overordnede målsetting. Her kommer suboptima­liserings-problematikken inn med full tyngde. Evnen til å kunne avveie "mitt område" i forhold til en større helhet er i høyeste grad avhengig av den kognitive utvikling. En annen velkjent form for overfokusering er at man legger uforholdsmessig stor vekt på den siste tids hendelser.

 

F. Selvstendighet.

"Alle blir vi født som originaler, men de fleste av oss dør som kopier», skal noen ha sagt. I ung alder har vi alle trang til å kopiere våre forbilder. Som barn er avhengig man av å bli ledet av voksne. Et barn stoler naturlig på sine foreldre, og foreldrene har autoritet over sine barn. I denne perioden preges man av mangel på selvstendige meninger. Dersom foreldrene er høyre-folk så er barna høyre-folk, er foreldrene muslimer så er barna muslimer osv. Vi oppfatter med andre ord foreldrene som noe bort imot allvitende og allmektige. Foreldrenes holdninger og meninger vil prege oss for resten av livet. I puberteten opplever vi en løsrivnings-prosess som etterhvert gjør oss til selvstendige individer. Men styrken på løsrivningsprosessen varierer selvsagt fra individ til individ, fra saksområde til saksområde, fra kultur til kultur. Normalt vil barnet opp gjennom skolealderen mer og mer bli bevisst foreldrenes feilbarlighet. I puberteten når denne prosessen gjerne en topp. Man synes foreldrene er "dumme og håpløse". Man er flau på deres vegne. I ekstreme tilfeller blir løsrivningsprosessen til ren trass. Man inntar, nesten av prinsipp, motsatt holdning til foreldrenes meninger. Man blir, nesten kverulantisk i opposisjon. Normalt går dette over etterhvert som man vokser til, men selvfølgelig kan man risikere å ende opp som kverulanter, eller på samfunnets skyggeside. Opposisjon mot foreldre og samfunn i oppveksten er naturlig og nødvendig. Her tror jeg oppdragelsen har mye og si. Barnet skal ikke kues, det skal heller ikke ignoreres, men behandles med respekt. Men det er ikke alltid så enkelt i praksis. Dersom individet har legning for det, eller dersom miljøet ligger til rette for det kan løsrivningsprosessen utebli på et eller flere områder. Dette kan skje ved at foreldrenes autoritet veier tungt i alle valg på aktuelle område, eller at andre personer eller systemer erstatter foreldreautoriteten. Vi snakker da om uselvstendighet. Faktorer som bevirker til uselvstendighet kan være mange:

 

-          Ensidig eller mangelfull påvirkning

-          Kuing/ tvang gjerne ved hjelp av vold eller trusler om vold.

-          Manglende mot til bevisstgjøring (fiksering og regresjon)

-          Stor innflytelse fra sterke personligheter eller systemer

-          Manglende selvtillit

 

 

G. Evne til selvkontroll.

Når vi snakker om selvkontroll kan vi med full rett spørre: hva skal kontrollere hva? Hvilke krefter i oss skal kontrollere og hvilke skal kontrolleres? Slik som det er fremstilt tidligere i dette kapitlet er det nærliggende å foreslå intelligensen som den store herre i systemet. Det er jo ved hjelp av intelligensen som redskap vi har mulighet til å komme frem til en rasjonell verdi-profil. I avsnittet om Freuds personlighetsmodell kom jeg imidlertid med en motforestilling mot for stor dominans fra fornuftsdelen (et alt for dominerende ego). Den rene intelligens kan nemlig hemme vår kreativitet og impulsivitet. Så dette med kontroll er egentlig litt vrient. Et tankeobjekt kan ikke kues uten at man mister den nytten objektet kan gjøre. Men det er ikke tvil om at enkelte objekter kan gjøre stor skade dersom det slapp til i en gitt situasjon. De naturlige tanke-objekter er ikke avleiret i oss for ingenting, men kanskje den situasjon hvor de trenges aldri oppstår i livet, eller kanskje bare en gang. Psyken skal kontrollere seg selv, den er selv­kontrollerende. I en avbalansert psyke oppnår ingen tanke-objekter eller grupper av slike  total-dominans, og ingen blir kuet til døde. Dersom id-orienterte objekter oppnår for sterk dominans blir atferden vi blir ubalanse og ustabil. Jeg vil nevne tre områder hvor dette slår ut:

 

Impulsivitet

Impulsivitet bør vi ikke ha for mye eller for lite av. Mangler vi impulsivitet går det ut over tilpasnings‑evnen, tiltakslysten og personlighetens dynamikk. Dersom en mulighet plutselig dukker opp, mangler vi evne til å «slå til» i rette øyeblikk, og muligheten går tapt. Vi er dominert av faste ritualer og reagerer med angst dersom noe ikke skjer som det pleier. På den annen side, dersom vi er for impulsive blir livet vårt planløst. Vi når ingen mål, begynner stadig på nye ting, blir aldri ferdig med noe. Som regel er vi stadig blakk. Alle pengene er brukt opp i plutselige innskytelser. Livet er kaos.

Den gylne mellomvei preges av målbevissthet, men samtidig fleksibilitet. Man har evne til å endre fastlagte planer dersom disse kan øke muligheten for å nærme seg målet. Samtidig her man så pass orden på livet at man kan tillate seg råd og tid til å være ekte impulsiv en gang i blant.

 

Lyst /ulyst

Her er sammenhengen med karakterutviklingen åpenbar. Problems­tillingen er den samme:

Å spise peanøtter er godt. Men dersom vi spiser for mye av det blir vi lett overvektig. Da er det snakk om suboptimalisering.  Det som for oss til å stoppe og spise peanøtter er den ulyst-følelse som metthets-følelsen gir. Men langtidsvirkningene er det ingen ulyst-følelse som varsler oss om. Den kommer etterhvert som fedmen inntrer. På denne måten kan suboptimalisering av et tankeobjekt lede til uheldige bivirkninger. Det eneste som kan advare oss er fornuften. Vi må erkjenne at denne vanen på lang sikt kan medføre ulykke. Men selv om vi ser det, klarer vi å stå imot? Rent teoretisk kan vi si at det her er snakk om en handling som har høy positiv verdi, men som i n-ledd har en svært negativ konsekvens-verdi. Her må fornuften kunne utøve kontroll over lidenskapene.

Vi har også det motsatte problem, nemlig at en handling som har negativ instrumentell verdi kan ha en større positiv konsekvens-verdi i n-te ledd (nevnt før). Generelt sett, gjelder dette handlinger med vekslende verdi-polaritet i konsekvens-kjeden. Spørsmålet er da om vi har selvkontroll nok til å velge det som på lengere sikt er best. Men dette krever modenhet. Det skal høy grad av fornuft til for å kunne foreta en konsekvens-analyse. Dermed knyttes selvkontroll-begrepet direkte til den kognitive utvikling. Vi skal med andre ord ikke forvente at en fireåring skal være i stand til å la "fornu­ften" gå foran lysten.

 

 

Raseri/ frykt og angst

Disse emosjonene ligger latent nedlagt i alle mennesker. Men jeg tror graden er forskjellig. Vi har forskjellig temperament, vi har ulikt behov for trygghet. I barneårene kan raseriet hos de fleste får et direkte uhemmet utløp. Denne atferden temmes etterhvert. Etterhvert lærer vi å bite raseriet i oss, og vi lar det slippe ut på mer sosialt aksepterte måter, f.eks. gjennom språket (erting, banning, ekle bemerkninger osv.). Men i voksen alder har vi absolutt bruk for temperamentet. Ellers ville vi forsvinne i miljøet og bli til intet. I motsatt fall, dersom vi ikke har lært å avdempe reaksjonene ned til det aksepterte nivå, vil vi fort tape ansikt. Det modne menneske har lært å balansere sitt temperament akkurat så passe at det gjør optimalt nytte.

Når det gjelder frykt og angst er dette drøftet tidligere (mot). I denne forbindelse kan det være verdt å nevne at modenhet også her karakteriseres av balanse. Vi kan ikke leve uten risiko, men vi tar ikke unødig risiko. Dette oppnås ved nødvendig kontroll av frykten, og i motsatt fall, nødvendig kontroll av trangen til spenning. Jeg har tidligere nevnt det som kan kalles en umoden måte å takle frykt eller angst på (egoavvergene). Den beste er å håndtere frykten på er å møte den i tankene, det er å arbeide med tankene. Det modne menneske møter angsten når den oppstår, og flykter ikke fra den.

 

 

PSYKOLOGISK STATUS

Den situasjon et valg treffes under har uten tvil stor innflytelse på utfallet. Den situasjon vi er i har høy innflytelse på den psykologiske status. Psykologisk status inneholder komponenter som humør, frykt, glede, sorg, depresjon, aggresjon, stress osv. Det mest rasjonelle valget gjør vi når vi er avslappet og i godt humør og har god tid. Da fungerer fornuften best. Dette er faktisk tilfelle rent fysisk. Blodtilstrømningen til pannelappen minker under affekt-tilstander. B.la når vi blir redde øker blodtilstrømningen til tinning-lappene. Dermed kommer også dette med selvkontroll sterkt inn i bildet. Blir vi fort rasende, eller redde kan handlingen fort bli irrasjonell. Både hjerne og kropp forberedes da på kamp eller flukt. Da overtar de mere primitive tilbøyeligheter kontrollen. Dette hadde absolutt sin nytte i primitive kulturer, i dag må vi si at vi har sjeldnere bruk for dem. Undersøkelser har vist at de fleste drap skjer i affekt, ofte som følge av alkohol. Dette forteller mye om hvor nedsatt fornuften egentlig kan bli i affekt-situasjoner. Her kan alle idealer verdi-profil og livsfilosofi raskt settes ut av spill med alvorlige følger både for samfunn og individ.

 



    [1] En konsekvens som er et ledd i den kjede av konsekvenser som følger en handling.



[i]. "Barne- og Ungdoms-psykologi" side 351