Verdensbilde overordnet

Mennesket, naturen, verden og universet (om subjektets utfordringer i forhold til det å forstå verden)

Min egen eksistens kan jeg erkjenne med apodiktisk sikkerhet. Jeg opplever derfor er jeg. Min egen eksistens er selvfølgelig et stort mysterium i seg selv, men når jeg ser på den verden jeg er den del av som virkelighet er denne kanskje et enda større mysterium. Her er vi mennesker henvist til å bøye oss i uvitenhet. Så langt jeg kan se er vi langt fra noen løsning på dette mysteriet. Men vi kan ikke stoppe her. Det er tilfredstillelse bare i det å strekke seg etter det uutgrunnelige. La oss først se på oss selv, Homo Sapiens, som vi kaller oss. Hvordan er vi egentlig skrudd sammen?

 

Mennesket

Mennesket er et levende vesen med tenkeevne. Dette er Aristoteles definisjon på menneske. Vi har i det foregående tatt en titt på denne tenkeevnen og oppdaget at den er uutgrunnelig i seg selv. Vi har holdt oss konsekvent unna de fysiske sidene ved vår hjerne. Hvordan virker den egentlig? Vår hjerne er et lite univers for seg. Den består av milliarder av hjerneceller. Knyttet sammen i et komplekst system. Selv den mest avanserte datamaskin kan ikke måle seg med den regne-kapasitet hjernen presterer[1]. Men hjernen er bare en del av et organisk hele. Menneskekroppen er sammensatt av kjemiske strukturer og omfatter organisasjon på utallige nivåer. Den består av 100 millioner mill­ioner celler[i]. Cellene er komplekse enheter som inneholder arvestoff og har som evnen til å reprodusere seg selv. De danner de forskjellige proteiner som er nødvendige for å opprettholde livet. Cellene er spesialisert til forskjellige oppgaver - til å danne eller å reagere på forskjellige kjemiske stoffer. Cellene er samlet etter hva slags funksjon de har, og danner dermed ulike typer vev. De ulike vevstypene danner så de forskjellige typer organer. Organene virker i kroppens forskj­ellige systemer: nervesystemet, det indresekretoriske system, skjelettet, musklene med tilhørende sener, hudsystemet som også omfatter negler og hår samt svette og fett-kjertler, fordøyelses­systemet, urinsystemet, hjertekarsystemet, lymfesystemet, åndedrettsystemet og forplantnings system. Disse systemene samarbeider og er gjensidig avhengige av hverandre. Den menneskelige organisme er overlegen all den teknikk vitenskapen hittil har kunnet frembringe. Etterhvert som jeg vokser til oppdager jeg den prosessen som har skapt meg, nemlig forplantningen. Jeg er skapt av mine foreldre. Men hvem har skapt dem, jo det har besteforeldrene osv. Hvor langt bak går kjeden? Når så det første menneske dagens lys? Hvor kommer jeg egentlig fra? Hvem konstruerte det hele, eller er det blitt til av seg selv? Det er fantastisk at jeg eksisterer, det er ingenting av det jeg erfarer som indikerer at dette er en naturlov. Likevel må jeg konstatere at jeg er her, så fornuftsstridig, så unaturlig det enn er.

 

Verden, naturen og universet.

Naturen er som en levende organisme i seg selv. Ingen av oss, hverken dyr eller mennesker, kan leve uavhengig av den naturen vi er en del av. Vi er gjensidig avhengige av hverandre. Overalt hvor jeg ser i naturen ser jeg system og orden, samtidig ser jeg også kaos og disharmoni. Hvor kommer naturen fra? Hvem programmerte den? Er det ikke fantastisk at genenes biokjemiske språk er universelt. Det er de samme koder som går igjen, både hos mennesker planter og dyr. [ii]  Vårt slektskap vises ikke bare i det ytre, det er grunnleggende på alle nivåer. Viste du at det bare er 1 % DNA-kode som skiller oss fra gorillaen? [iii] Hvordan skal vi forklare en slik påfallende likhet mellom artene? Er vi i slekt, eller er vi skapt av samme konstruktør?

Hvor lenge har jorden eksistert? Hvor lenge har livet på jorden eksistert? Hvordan begynte livet på jorden? Hvordan ble selve jorden dannet? Det er ikke lite resurser, tid og energi mennesket har nedlagt i å finne svar på slike spørsmål. Men vi må fortsatt ikke glemme at vi her beskjeftiger oss med såkalte luksusspørsmål. De fleste av oss, både mennesker og dyr, har mer enn nok med å holde liv i seg selv og sitt avkom. Vi må aldri fordømme noen for ikke å lete etter svarene på disse spørsmålene.

Når jeg studerer stjernehimmelen gir det meg en nærmest religiøs opplevelse. Her eksponeres jeg for et sanseinntrykk som overvelder meg, og høyt og tydelig minner meg om min uvitenhet. Stjernene der oppe er så uoppnåelige, så majestetiske, så fjern, men dog så nær. Hvor langt borte er de egentlig? Er de virkelig så langt borte at jeg ser millioner av år tilbake i tiden når jeg ser på dem? Hva er disse stjernene? Hvordan ser de ut på nært hold? Er der noen der oppe? Når jeg ser på stjernene føler jeg en ekstrem nysgjerrighet? Jeg ser et univers for mine øyne. Hva er det for noe? Hvor stort er universet? Hvordan ble det til? Hvordan fungerer dette? Men dette er ikke det eneste universet jeg er så utrolig nysgjerrig på. Hva med mitt eget mentale univers? Hva med mikrokosmos? Hva med mennesket, dyrene og alt på vår klode? Henger alt dette sammen på noe vis?

 

Den vitenskapelige tilnærming

Vitenskapen har sine grenser. I vår tid er det den empiriske vitenskap som dominerer[iv], og det er nettopp denne som har skapt fundamentet for den teknologiske revolusjonen vi nå gjennomlever. Den empiriske vitenskaps mål er ikke å forklare, men å beskrive. Tyngdeloven er intet annet enn en matematisk beskrivelse av hvordan gravitasjonen virker. Den empiriske vitenskap erkjenner at loven er der og at den virker etter visse prinsipper. Dersom det skal gis en forklaring på hvorfor tyngdeloven er slik den er må man møysommelig, v.h.a. målinger og eksperimenter beskrive de prosesser som ligger bak tyngdeloven (f.eks. eksistensen av gravitonet) Slik kan også den empiriske vitenskap komme bak sløret og avdekke nye forklaringer. Men for hver ny oppdagelse som gjøres, står vi igjen med nye, kanskje flere spørsmål.[v] Derfor er det usannsynlig at den empiriske vitenskap noensinne vil nå bunnen, og finne f.eks. den første årsak. Dessuten får den problemer straks den beveger seg frem og bak i tid. Svært mange prosesser forløper bare en vei, og lar seg ikke gjenta; de i praksis ikke deterministiske på den måten at de er mulig å repetere. Dette gjelder f.eks. samfunnsutviklingen, og den personlige utvikling. Teorier om samfunnsutvikling må i høy grad bygge på ikke-deterministiske iakttagelser. Hvilken eller hvilke faktorer var f.eks. avgjørende for Romerrikets fall? Her må vi mennesker ty til ikke-empirisk virksomhet for å nærme oss svar. Men svarene kan aldri bli like sikre som de den empiriske forskning gir. Der er ingen logisk grunn for at det er slik, grunnen er enkelt og greit at erfaringen er "kongen" i vår erkjennelse.[vi]

Slike grunnleggende spørsmål er alle av en slik art at de krever omfattende hypotese-dannelse, altså utpreget rasjonal virksomhet. Men hvilke prinsipper skal vi legge til grunn for slike hypotesedannelser? Et av hoved-prinsippene innenfor vitenskapen er at hypotesens konsekvenser skal kunne bekreftes empirisk. Det vitenskapelige verdensbilde må derfor søke sin støtte i de observasjoner og målinger vi kan gjøre i dag. For at dette skal være mulig forutsettes det følgende:

 

1.      At nåtiden er nøkkelen til fortiden.

2.      At fysiske lover har universell gyldighet.

3.      Ingen metafysiske inngrep (denne dekkes egentlig av pkt.1)

 

Der er ingen vesensforskjell mellom de prosesser som gikk for seg i tidens morgen, og de som foregår i dag. Et hydrogenatom må reagere likt på like påvirkninger i går som i dag og i alle deler av universet. Dette er selvfølgelig forutsetninger som ikke kan bevises. Men hva skulle vitenskapen ellers bygge på? Hvordan skulle vitenskapen kunne bli noe annet enn rene fantasier dersom den ikke bygde på de resultater som er fremskaffet ad empirisk vei, i vår tid, på vår klode?

Men, spør enkelte, hvorfor tar ikke vitenskapen med Gud i sine hypoteser? Det er klart, dersom Gud manifesterte seg for vitenskapen slik at han kunne erkjennes ad empirisk vei var det ingenting i veien for det. Men Gud kan ikke bevises empirisk, derfor står vitenskapen ovenfor et problem: Hvor skal Gud inn i de vitenskapelige teorier? Skal vi forklare med Gud alle de fenomener vi ikke finner umiddelbart svar på? Det er klart, vitenskapen kan ikke benekte Gud, det ville vært meningsløst, men den må i utgangspunktet anta at fenomenet er et resultat av en naturlig prosess, som ikke er kjent. Dersom forskeren antok uten videre at dette var Gud, ville han ikke anstrenge seg for å lete etter noe annet svar, dermed ville forskningen stoppe opp. Dersom mennesket hadde tenkt slik ville vi kanskje slått oss til ro med at lynet og tordenen var laget av "Tor med bukkene". I så fall ville aldri lynavlederen blitt oppfunnet. Vitenskapen kan ikke klandres for ikke å ta med Gud i sine hypoteser. Det ligger i dens natur å søke etter naturlige forklaringer der de måtte finnes.

De vitenskapelige teorier universets, verdens og livets tilblivelse er sterkt integrerte i hverandre. Når det gjelder universets tilblivelse er det i dag Big Bang teorien som dominerer. En av grunnene til dette er nettopp den empiriske støtten denne har fått. Teorien om Big bang er sterkt integrert i astronomien og astrofysikken. Innenfor astrofysikken finner vi anerkjente teorier om galaksers, stjerners og solsystemers fødsel, utvikling og død. Samtidig gir teorien om prosessene i stjerners indre forklaringen på opphavet til de tyngre grunnstoffer. Vårt solsystem er dannet av disse stoffene, som er spredd ut i rommet av voldsomme supernovaeksplosjoner. Videre har vi teorier om hvordan vår jordklode har utviklet seg gjennom fire milliarder år. Her forklarer f.eks. moderne platetektonikk hvordan kontinentene har flyttet på seg, og videre har vi evolusjonsteorien som beskriver livets opprinnelse og utvikling på jorden. Tilsammen står disse teoriene integrert i hverandre og med matematikk fysikk, kjemi, biologi, geologi, astronomi, medisin psykologi osv. Alt henger sammen i et nettverk og griper inn i hverandre og støtter hverandre gjensidig. Tilsammen danner dette et tankesystem som overgås av enhver religion i omfang og dybde. Helheten kan nok lett fattes av ett menneske, men det hav av teori og empiriske data som ligger i hver av disiplinene kan ikke fattes av en enkelt person. Til det trenges det mer enn et menneskeliv på skolebenken. Sannsynligvis er det vitenskapelige verdensbilde det mest omfattende tankesystem som menneskeheten noen gang har frembrakt. Nettopp derfor er det vanskelig å kryssjekke et slikt system; det forutsetter grundig kunnskap på alle områder. Hvor mange sirkelbegrunnelser finnes f.eks. i et slikt system. Kan flere teorier, som bygger på hverandre, bygge på selvmotsigende forutsetninger osv. Vi må også huske at selv om alle disse teorier inngår i en helhet er ikke dette noe bevis i seg selv. Det empiriske bevis-materiale må tolkes, og tolkningen gjøres ut fra forskerens forutsetninger og helhetsforståelse. Her har vi en klar parallell til de problemer som er nevnt i forb. med teksttolkning. Et annet poeng er at ingen av disse teorier er oppstått isolert, uavhengig av de andre. De har i høy grad interferert med hverandre, derfor blitt tilpasset hverandre.

 

Det teistiske verdensbilde

I den teistiske tenkning tar man Gud med i sine hypoteser, og de empiriske data blir vektlagt med forskjellig grad, eller de formes inn i en lukket eksistensial-modell. Dette er forskjellen på vitenskap og religion. For mange begynner religionen der vitenskapen slutter. Vitenskapen har, som vi har sett, sine grenser. Religionen forsøker å sprenge disse grensene for dermed å gi mennesket tilgang til den hele og fulle "sannhet". Å blande vitenskap med religion går som regel ikke godt. Der finnes alltid fenomener vitenskapen på en bestemt tid ikke kan forklare. Her har men en tendens til å putte Gud eller djevel inn for å gi en fullstendig forklaring. Men etter som vitenskapen skrider frem forklarer den flere og flere fenomener og dermed fortrenger den de metafysiske forklaringer fra skanse til skanse. Dette skaper et konkurranseforhold mellom vitenskap og religion som virker negativt. Men religionen har dimisjoner som vitenskapen ikke kan fange. Jeg tenker her på f.eks. den direkte guds-opplevelse, eller opplevelsen av Guds nærvær.

I de fleste religioner, særlig de fundamentalistiske, finner vi mer eller mindre helhetlige verdensbilder som ofte går på tvers av vitenskapen. Det finnes mange forskjellige, men hovedtanken er klar. Gud har skapt verden og mennesket. Innenfor kristenheten og dens røtter, jødedommen, har oppfatningen av verdensbildet forandret seg med den empiriske erkjennelse. F.eks. har ideen om at jorden er flat, og at den befinner seg i universets sentrum svært liten tilslutning i dag. Men synet på verdens og menneskets opprinnelse har ikke forandret seg nevneverdig i de fundamentalistiske religioner. Gud skapte denne jorden og mennesket på 6 dager for 6000 år siden. Her har ikke vitenskapen klart å overbevise sterkt nok, og som vi senere skal se byr det på store problemer å skape en syntese mellom 1. Mosebok og evolusjonsteori.

           

En verden full av undre og bløff

En hendelse er et fenomen. Verden er full av fenomener. Noen oppfattes av mine sanser, andre oppfatter jeg ikke. De fenomener jeg direkte kan observere med mine sanser kaller jeg for sanselige fenomener, mens de jeg ikke oppfatter er oversanselige fenomener. Mange av de fenomener jeg oppfatter er manifestasjoner av oversanselige fenomener; de er hendelser som jeg ikke direkte kan oppfatte årsaken til. Ved hjelp av innretninger som konverterer fra ikke-sansbar informasjon til sansbar informasjon kan mennesket utvide sin observasjons-horisont. Et instrument som måler radioaktivitet kan være et eksempel på slik konvertering. Her konverteres de radioaktive stråler til et viserutslag eller lyd, eller et tall på et digitalt display. Ved å utvide min observasjons-horisont kan jeg observere de fenomener som ligger bak de sanselige fenomener som i utgangspunktet var uforklarlig for meg. Mange tilsynelatende uforklarlige fenomener kan på denne måten gjøres mindre mystiske ved at de knyttes tilbake til naturlover vi kjente fra før. Men stadig finnes det flere uforklarlige fenomener. Hvordan takler vi disse? Det har aldri vært, og det vil sannsynligvis aldri bli, mangel på autoriteter og lærde som higer etter å finne løsninger på universets mysterier. Men likevel forekommer det hendelser som synes å tyde på at våre livs-lover, vår tro, ja selv vår fornuft, holder oss for narr. Også vår tid er rik på mirakler og mysterier. Hvor alvorlige skal disse tas? Ufoer, religiøs helbredelse, profetier, merkverdige sammentreff, spiritisme, astrologi, dødsopplevelser, tankeoverføring, mystiske vesener, magi, bønnesvar, sjøormer osv..

Mitt standpunkt er: dette må tas alvorlig. Som uvitende må jeg erklære disse tingene for mulig. Innenfor vitenskapen er dessverre svært mange av disse tingene tabu-områder. Det er fenomener som konsekvent må avvises som bløff. Dette er etter min oppfatning en fullstendig uvitenskapelig holdning. Å benekte logisk sett det samme som å påstå. En benektelse er en negativ påstand. Den fordrer like stor tro. Å begynne å forske på astrologi er ikke det samme som å akseptere at der er sammenheng mellom planeters og stjerners konstellasjoner og den menneskelige skjebne. Å forske på astrologi er å lete etter empiriske bekreftelser på at dette kan være mulig, eller kanskje empiriske avkreftelser. Men dette er ikke alt. Hvorfor er astrologien der i det hele tatt dersom den ikke har noe for seg? Hva er det med det høyt utviklede tankesystem, som astrologien er, som får mennesket til å tiltrekkes av det? Hva er det som gjør astrologen så skråsikker på sin teori? Hvordan kan en skjebne beskrives slik at den egentlig passer alle skjebner uten at noen oppdager det? Det ligger en mengde ekte vitenskap i forskning på f.eks. astrologi. Om den ikke kan fortelle meg om sannhetsverdien av den, kan den si mye om hvordan et religiøst tankesystem kan være oppbygd og hvordan det fungerer. Dette gir verdifull kunnskap om mennesket i seg selv.

Personlig har jeg aldri vært vitne til fenomener som jeg ikke har kunnet gjette en eller annen naturlig forklaring på. Det er ikke dermed sagt at mine forklaringer nødvendigvis var korrekte, men de viste iallfall at der fantes alternative naturlige forklaringer. Altså har alle de fenomener jeg ikke kan forklare passert minimum et menneskelig ledd, med dertil mulig forvrenging. Det er overveiende sannsynlig at en del av det vi hører er rent bløff. Andre historier er oppfattet og formulert på en slik måte at viktige data, som kunne gitt forklaringen, er borte. Engangshendelser som ikke kan etter-sjekkes må bare tas for det de er, nemlig subjektive beskrivelser av mulige hendelser. Hva kan vi lære av slike hendelser? Vi kan sette historien i sammenheng med den tid, den miljø, den kultur de kommer ut av. Og selvsagt må også den person som opplevde historien vurderes. Hvilken virkelighetsoppfattelse har vedkommende? I hvilket lys ser han selv begivenhetene. Mye av denne informasjonen har vi ikke tilgang på. Likevel kan vi se en bemerkelsesverdig sammenheng. Der er sammenheng mellom kultur, tid, religion og overnaturlige fenomener. Hvor mange ufoer ble sett på 1700 tallet? Sammenlign antall spøkelseshistorier i Norge og England. Hvor mange huldre er blitt sett i 1980-årene? For bare 100 år siden var huldra et kjent og akseptert vesen mange steder i Nord-Norge. Fra min hjembygd finnes den troverdige historien om den lille piken som i 1860 årene ble tatt inn i steinen av en blå dame (hulderen). Hendelsen er historisk fordi hele bygda gikk manngard etter henne. Hun var faktisk borte i 8 dager. Snakk med folk som har hatt kontakt med innfødte i Afrika. Jeg kjenner en del som har vært misjonærer der, og historiene er utrolige.

Sammenhengen er: ting skjer der folk tror, ting skjer der folk suggereres. Et unntak finnes, det er dødsopplevelsene. Riktignok har disse hatt en eksplosiv økning i vårt århundre, men det skyldes ikke tro siden fenomenet er kulturuavhengig. Her er det den medisinske fremgang som er hovedårsaken.

Hvilken konklusjon kan vi trekke av sammenhengen mellom overnaturlige fenomeners hyppighet, type og kultur? Den mest nærliggende årsaken er bedraget, mer eller mindre bevisst bedrag. Men hva eller hvem ligger bak dette bedraget? Er det menneskets selvbedrag det er snakk om, eller er det Satans bedrag som noen hevder?[vii] Det er ingen nødvendig logisk konklusjon at det i det hele tatt er bedrag det er snakk om. For alt vi vet, kan den menneskelige psyke være i besittelse av krefter vi ikke er bevisst. Kanskje er årsakssammenhengen den andre veien? Kanskje er det fenomenene som er opphav til troen. Det er jo ikke unaturlig at der overnaturlige fenomener opptrer, der øker folks tro. I så fall er mange av fenomenene ekte. Men hvorfor er de så differensierte? Hvorfor varierer fenomenene i innhold og omfang fra kultur til kultur, fra tidsalder til tidsalder?  Det er heller ingen tvil om at mange av de overnaturlige fenomener er i strid med hverandre. Kan f.eks. både astrologien og adventismen være sanne? Innenfor begge grupperinger fortelles det om overnaturlige hendelser. Men de utelukker hverandre. Derfor må minst en av dem være feil.

 

Det heter at ærlighet varer lengst. Men det er kanskje sant bare for de av oss som ikke er så flink til å bløffe. Historien er full av eksempler på at juks også er en vei til suksess. Hvor mye svindel vi aldri har oppdaget er vanskelig å si. Derfor kan egentlig ikke noen av de fakta vi hører og leser om tas for annet enn det det er. Dette er den usikkerhet vi mennesker må leve med, delvis på grunn av oss selv. Der ligger penger, berømmelse, og anerkjennelse i sensasjoner. Den kjennskap vi har til menneskelig psykologi og til dets erkjennelsesevne stemmer som fot i hose med alle disse empiriske fakta. Mennesket er et upålitelig informasjons-medium.

De fleste av oss drives av en sterk trang til å ta en stilling til alle de fenomener vi blir konfrontert med. Man «velger» å tro eller å avvise, og man plasserer fenomenene inn i mer eller mindre troverdige forklaringsmodeller som man forsvarer med hard hånd. Hypotesedannelse på grunnlag av fenomener er morsomt og stimulerende. Det er av det gode. Men glem ikke at fenomenene som var grunnlaget for hypotesen aldri kan bevise den.[2] Menneskers trang til å kjempe for sine hypoteser har sin mange årsaker. Den mest grunnleggende er trygghetsbehovet. Trangen til å kjenne og beherske verden slik at intet uforutsett skjer. En annen viktig årsak er prestisjen. En vitenskapsmann eller har kanskje brukt hele livet sitt på å utdype en bestemt hypotese. Det må være forferdelig for ham å oppdage at han hele sitt liv har bygd sin teori på gale premisser. Kanskje nekter han å innse det.

Jeg tror det er fornuftig å trene seg opp til å akseptere uvitenheten. Et mirakel, et bønnesvar, en gjenganger, det har god underholdningsverdi. Kanskje fordi det muligens er sant. Så kan vi tenke på den, prøve å sette den inn i en sammenheng, lytte til andres tanker om fenomener, finne fakta som avkrefter, svekker eller styrker. Vi trenger ikke å velge hypotese, og så forsvare denne med nebb og klør, hvorfor skulle vi det?

 

 



[1] Det er lenge siden dette ble skrevet og mye er skjedd siden da. Om den eksponentielle økningen i datakraft, vi har sett de siste årene, fortsetter så er vi der kanskje i løpet av 10-15 år. Dette kan gi oss utfordringer på mange plan.

[2]Se kapittel 7 om logikk



[i].Vitenskapens verden 1 side 14

[ii].Illustrert vitenskap nr 2/ 86 side 36

[iii].Illustert vitenskap nr 7/84 s72

[iv].Tenkningens historie 1 side 319

[v].Jfr kunnskapens frustrerende natur  kap 7.

[vi].Se kap 7.7.4

[vii]. I boken "psykisk roulete" hevder den kjente adventist-teologen G. E. Vandemann at det påviselig er Satan som står bak alle psykiske fenomener, som ikke er i samsvar med Bibelen. Vandemans enkle forklaring mås sees i lys av den lukkede eksistensial-modellen han tenker i, hvor Satan er det ene lukkende postulat, og Gud det andre.