Verdensbilde

Innledning

Dette er en guide som i korte trekk forsøker å beskrive det verdensbilde jeg besitter i skrivende stund.

Fra jeg var liten gutt har jeg vært (kanskje overdrevet) interessert seks universer. Det er det mentale universet i meg (psykologi), det er universet over meg (makrokosmos), det er universet under meg (mikrokosmos), det er universet rundt meg (det sosiale), universet bak meg (fortiden) og universet foran meg (fremtiden).

Det at mennesket drives av nysgjerrighet sier ganske mye om hvem mennesket er. Det skal jeg straks komme tilbake til.

Om vi tar utgangspunkt i rasjonalitet så har jo jeg en klar oppfatning av at sannsynligheten for suksess korrelerer positivt med kvaliteten på virkelighetsoppfatningen. Det vil si jo nærmere vår virkelighetsoppfatning ligger virkeligheten, desto større er individets mulighet til å finne frem til det beste alternativ for handling.

Med utgangspunkt i dette er det en rimelig konklusjon at her kreves et visst fokus på de prosesser som skaper vår virkelighetsoppfatning. Hvilke feil og fallgruver er det å gå i når vi søker å erkjenne virkeligheten? Dermed kan man ha som et ideal at et verdensbilde alltid begynner med en undersøkelse av menneskets erkjennelsesevne. Et verdensbilde kan være en ren fantasi, en illusjon eller kvalifiserte gjetninger, dersom vi er bevisste på å unngå de verste fallgruvene. De beste tanker som er tenkt om dette ligger i vitenskapsfilosofien. Vitenskapens metoder er tuftet på refleksjoner som har hatt nettopp dette som fokus. Mennesker tror så mye rart. Vi har en nesten ubegrenset forestillingsevne. De forskjellige kulturenes virkelighetsoppfatninger har utviklet seg i alle retninger. Det er vanskelig å forestille seg at alt dette kan være sant samtidig. Vitenskapen temmer menneskets erkjennelse så pass at den kan unngå de verste fallgruver.

Da jeg en gang for lenge siden bestemte meg for å skrive litt om mitt eget bilde av verden, så fant jeg ut at jeg måtte begynne med meg selv. I innledningen til min en begynnende refleksjon omverdensbilde skrev jeg:

Er det mulig å si noe om omverden uten først å ha sagt noe om meg selv? Er det mulig å si noe om meg selv uten å si noe om omverdenen?

Dette er en subjektivistisk problemstilling. For den har et bevisst forhold til at mitt «jeg» er et informasjonssystem, og min evne til å oppfatte verden avhenger også av min interne mentale arkitektur. Når vi tenker oss om så er det nok slik at vår oppfattelse av de seks forskjellige universene jeg har nevnt handler om vekselvirkninger mellom selvforståelse og forståelse av omverdenen.

Jeg kan faktisk huske da jeg var veldig liten og fikk være med mamma å ta buss. Da bussen satte seg i bevegelse, oppfattet jeg det slik at trærne og husene utenfor begynte å bevege seg. Samtidig fikk jeg sug i magen. Men min umiddelbare oppfatning var altså at jeg var i ro, og trærne utenfor beveget seg. Det gikk neppe lenge før jeg skjønte at det var motsatt. Slike erfaringer med omverdenen øker også selvforståelsen. Et eller annet i meg konstaterte nok at min oppfattelse er feilbarlig. Det kan være det første lille skritt på veien til å oppdage sitt eget sinn.

På samme måte har menneskehetens selvforståelse hatt en nesten dialektisk bevegelse mellom verdensforståelse og selvforståelse. I løpet av de siste hundre årene har denne pendelen svingt voldsomt. I metafysikken tar jeg konsekvensene av at vår intuitive oppfatning av rom, tid, materie og energi er ganske dramatisk avvikende fra hva som intuitivt ser ut til å være tilfelle. I denne samtalen mellom Richard Dawkins og Neil deGrasse Tyson, er dette enda bedre forklart og anskueliggjort. Men, som den subjektivist jeg er går nok jeg noen steg lengre enn dette. Jeg diskuterer f.eks. om begreper som naturlover og orden har noen selvstendig eksistens i det hele tatt. I det hele tatt har jeg hatt mye fokus på det som kan kalles for nedsiden ved vår eller så utmerkede fornuft, nemlig en tendens til å bli forblindet av vårt eget interne begrepsapparat.

Da er vi tilbake til det undrende mennesket. Hvorfor denne drivkraften til å ville vite og forstå?

Den store elefanten i rommet her er selvsagt evolusjonsteorien. Vi har behov for å forstå fordi det gir reproduksjonsmessig suksess.

Evolusjonsteorien er kanskje det mest gigantiske paradigmeskiftet som mennesket noensinne har vært igjennom i forhold til syn på seg selv. Måten vårt sanseapparat og vår fornuft er utformet på, er et resultat av frem-dyrking av egenskaper som gav reproduksjonsmessig suksess. Vi har, for eksempel, ikke behov for å se hele det elektromagnetiske spektret, eller å visualisere romtid da dette ikke er signifikant i forhold til individets reproduksjonsmessige suksess. Det at vi oppdager at den fysiske verden utenfor oss selv avviker fra vår intuisjon, er i seg selv en indirekte indikasjon på vår evolusjonære fortid. Evolusjonsteorien utfordrer oss altså i vårt syn på oss selv og måten vi oppfatter verden på. Og, jeg vet ikke, men det kan godt hende at da kvantefysikken kom for fullt i begynnelsen av forrige århundre, så kan de fornuftsmessige barrierer som stod i veien, lettere ha blitt forsert, nettopp fordi det allerede på det tidspunktet var klart for de fleste at mennesket er resultat av biologisk evolusjon. Vi må ikke glemme at de store tenkere, som Descartes og Newton, ja de fleste før Darwin hadde et helt annet utgangspunkt. Utgangspunktet handler om forståelsen av en fysisk verden og en åndelig verden (dualisme) som var designet av Gud. Tenk på kvantefysikkens bisarre verden hvor hastighet og posisjon ikke lengre er veldefinerte størrelser, hvor hendelser skjer uten årsaker, hvor ting kan eksistere på flere steder samtidig, ja hvor selve eksistensen av noe bare er delvis. Har man utgangspunkt i gudedesignet fornuft, en verden av orden som følger gudedesignede naturlover som lar seg oppfatte og forstå, så vil dette representere en uoverstigelig barriere i forhold til å kunne utvikle og akseptere kvantefysikk. Men like fullt, den gangen pendelen var der, så var dette svært fruktbart og det skapte vitenskapen om de veldig små ting. Det samme kan sies om vitenskapen om det veldig store (relativitetsteorien). Nå har pendelen svingt en gang til, og enda er vi mennesker ikke ferdig med det paradigmeskiftet dette innebærer. Og denne store samtalen fortsetter. Og denne handler både om det å akseptere dette, og om å ta konsekvensene av det. Da må vi nærme oss fenomener som bevissthet, ånd, moral og religion i lys av en helt ny selvforståelse. Det er pendelen på vei ut igjen. Det betyr ikke nødvendigvis ut av oss selv. For dette dreier seg i høyeste grad om det mentale univers. Og dette er da også det epistemologiske utgangspunktet for subjektivisme. Jeg vet at jeg er et informasjonssystem. Jeg vet at mitt mentale univers gang på gang kan stille seg i veien for en bedre forståelse av verden. Jeg vet at jeg må være kritisk til meg selv og min egen forståelse. Og med det utgangspunktet forstår jeg verden, ikke i form av dikotome variabler av type sant eller usant, av eller på, tro eller ikke-tro, riktig eller galt, men som sannsynligheter. Og jeg må hele tiden være villig til å spørre meg selv: er jeg på et spor som hindrer meg i å komme videre i min forståelse? Er jeg forblindet av mine egne begrepsstrukturer? Er det mulig å komme opp med andre og bedre strukturer som tillater meg å ekspandere min kunnskap ytterligere? Sånn går verden fremover.

Dette er altså ment å være en guide til min virkelighetsoppfatning om verden. Den er selvsagt ikke komplett på den måten at den dekker alle områdene. Men den viser i alle fall at jeg har reflektert og satt meg inn i den del områder på dette feltet: