Virkeligheten

 

Reality is that which, when you stop believing in it, doesn't go away.

Philip K. Dick

 

 

Jeg definerer virkeligheten til å være en uendelighet av alt som er, alt som har vært og alt som noensinne kommer til å bli.

Det finnes bare en virkelighet. Hvordan kan jeg si det? Dette er egentlig et semantisk spørsmål. Det avhenger av hvordan vi definerer begrepet. Min definisjon har bare plass til en virkelighet.  Om noen påstår at det finnes to virkeligheter så abstraherer jeg bare begge inn i en «over-virkelighet» som omfatter alt. Så blir det virkeligheten. Sånn kan vi holde på. Hvor langt dette går, vil vi neppe få svar på.

Subjektivismen i dette er at virkelighet må ikke forveksles med virkelighetsoppfatning.  Som mentale individer har vi ikke direkte tilgang til virkeligheten. Det vi har tilgang til, er sanseapparat og kommunikasjon med andre individer. Dette er kilden til vår virkelighetsoppfatning.  Man kan gjerne kalle denne kilden for empirien. Vi har en naturlig forestilling om at det finnes en reell virkelighet helt uavhengig av vårt sinn bak denne empirien. Men det eneste vi kan forholde oss til er empirien. En naturlig grunnantakelse er at empirien er en manifestasjon av virkeligheten. Det kan kanskje betegnes som et aksiom. Uten at vi naturlig har denne forutsetningen, er all handling og vekselvirkning med virkeligheten meningsløs. Vi opplever da også at empirien kan manipuleres. Vi kaster ballen over gjerdet og ballen kastes tilbake. Vår naturlige erfaring er at våre handlinger påvirker den empirien vi kan oppfatte. I forhold til dette blir den reelle virkelighet, i seg selv, egentlig irrelevant. Dette er da også Kants løsning på det uløselige problemet med å erkjenne virkeligheten i seg selv. I mine tekster opererer ikke jeg med skille mellom empiri og virkeligheten. Når jeg refererer virkeligheten kan den som regel forstås som empirien. Unntaket er selvsagt erkjennelsesteorien.

Det finnes like mange virkelighetsoppfatninger som det finnes erkjennende individer. Som individer har vi kun tilgang til forestillinger som på en mer eller mindre hensiktsmessig måte beskriver deler av virkeligheten.

Er virkeligheten uavhengig av mitt sinn? Erkjennelsesteorien setter en effektiv bom for vår mulighet til å vite noe som helst om virkeligheten slik den egentlig er uavhengig av vårt sinn. Dermed kan ikke dette spørsmålet besvares på noen meningsfylt måte. Enkelte filosofier[1] og religiøse teorier[2] orienterer seg i retning av at vi selv skaper vår egen virkelighet.  Men de fleste filosofer har utgangspunkt i at det finnes en virkelighet der ute som eksisterer uavhengig av mitt eget sinn. Min til pragmatiske tilnærming til dette er at kjernepunktet om virkeligheten i seg selv ikke kan besvares, men at den empirien vi erfarer oppfattes å være uavhengig av mitt sinn. Riktignok har jeg påvirkningsmulighet. Men jeg opplever at det meste av det som er der er noe som jeg ikke kan påvirke i det hele tatt. Dette kan vel kalles et å ha en objektivistisk utgangsposisjon for det praktiske liv. Dette objektivistiske utgangspunktet er en forutsetning for å kunne forholde seg til begreper som realisme, rasjonalitet, sannhet og erkjennelse. Det er også en forutsetning for å kunne anvende våre kognitive ressurser på en fornuftig måte i forhold til dette. Et eksempel på en slik kognitiv ressurs er logikken. Uten at verden oppfattes konsistent og uavhengig av meg, hvordan skulle jeg da kunne anvende logikk i forsøket på å forstå verden?

Subjektiv, Intersubjektiv og objektiv

I tråd med dette er det naturlig å definere objektivt som den virkelighet som eksisterer uavhengig av noe sinn som oppfatter og tolker. Empirien og våre forestillinger varierer på et kontinuum fra subjektivt til intersubjektivt alt etter hvor mange som deler forestillingene. Vi skal være klar over at språk og begrepsstruktur, i stor grad, former hvordan vi forstår og griper virkeligheten i vårt sinn. Kulturer som står fjernt fra hverandre kan derfor ha forskjellige måter å oppfatte de samme fenomener på. I den grad vi snakker vitenskap så er dette også et forsøk på å standardisere slike begrepsstrukturer og øke presisjon i forhold til det naturlige språk. Vitenskapen plasserer seg derfor systematisk i den ene enden av dette empiriske kontinuumet som nærmer seg det objektive. Eksempler som tyngdekraft, elektrisitet, og mekaniske krefter som virker på materie er alt sammen resultat av vitenskapelig erkjennelse. Det er noe vi kan observere, kvantifisere, kalkulere, og de henger sammen i velstrukturerte forestillinger. På det ytterste avgrenses dette av de vinduer vi har skapt oss, observasjon, matematikk og grunnleggende humane anskuelsesformer. Siden omtrent alle mennesker kan nærme seg dette og enes om det kunne man kanskje kalle dette for human intersubjektivitet. Dette er den fellesmenneskelige ramme, som alle mennesker, i prinsippet har tilgang til. Vi kan alle gjøre det samme fysikkforsøket, gjøre de samme observasjonene, og forstå de logiske resonnementene bak, og på denne måten enes om en felles menneskelig referanseramme. I praksis kaller vi det for objektivt. Men teoretisk sett er det kun pseudo-objektivt. Virkeligheten i seg selv er det eneste genuint objektive. Og den vil, for alltid, være utilgjengelig for mennesket. Så i praksis blir det enklere å definere den vitenskapelige erkjennelse som objektiv. Men som den uforbederlige subjektivist jeg er, tenker jeg at det er vesentlig å opprettholde en refleksjon om nettopp dette skillet. Dette for å opprettholde åpenheten i vårt sinn. Vi må daglig påminne oss selv om at vår erkjennelse er feilbarlig, at sannsynligheten for feil er forholdsvis høy. Vi må nesten påregne at en stor del av våre forestillinger er avvikende fra det som egentlig er. Det modne mennesket disiplinerer seg til å kjenne på dette hver eneste dag, for derved å opprettholde den åpenhet, oppriktighet og ydmykhet som er så viktig, både for det sosiale samspill og for kunnskapens fremgang i verden.

Kan virkeligheten være noe helt annet enn det vi tror den er?

Jeg sier at empirien er en manifestasjon av virkeligheten. Men hvor fjernt kan det være fra mine forestillinger? Her har filosofene alle varianter fra aksiomatisk objektivisme som sier at virkeligheten er det vi oppfatter, til vulgær subjektivisme som sier at vi skaper virkeligheten ved å tenke på den. Den vitenskapelige antagelsen er at virkeligheten er materiell, dvs. bestående av energi og materie, selv om våre dagers fysikk forteller oss at det finnes noe langt dypere enn dette. Andre varianter kan være Descartes «onde ånd» som skaper en virtuell virkelighet for oss, eller en mer moderne variant av dette, som er at vi lever i en datasimulering (f.eks. som i «Matrix»). Denne siste varianten er noe som det ikke er utenkelig at vitenskapen kunne avsløre, eller finne indikasjoner på. Det betyr at menneskets potensiale til å grave i dette, er nærmest grenseløs. Men, om vi f.eks. skulle oppdage, rent entydig at vi faktisk lever i et virtuelt univers, så har vi jo likevel ikke funnet det ultimate svaret på hva virkeligheten i sin dypeste grunn er. Vi er kun kommet til et steg, hvor det åpner seg en hel verden av nye spørsmål.

Det er vanskelig å tenke på en personlig Gud som noe annet enn et informasjonssystem som ligner på det vi har i vår egen hjerne. Men i så fall så har dette informasjonssystemet de samme grunnleggende begrensinger som det vi har, nemlig at det er umulig å høste informasjon, uten at den er fortolket av eget subjekt. Det vil si at selv Gud er begrenset av dette problemet, og kan heller ikke «vite» hva virkeligheten egentlig er. Hvordan kan Gud vite at ikke også hans eller hennes verden også er en simulering?

Sammenhengen mellom subjektiv virkelighetsoppfatning og virkeligheten

Dette er en av de virkelig dype filosofiske spørsmål. Menneskehetens store samtale om temaet kalles for epistemologi (erkjennelsesteori). Den subjektivistiske grunnoppfatning her, ligner på den som Immanuel Kant forfektet, nemlig at virkeligheten i seg selv er uoppnåelig for subjektet. Min måte å komme frem til det er enkel. En signalstrøm krever fortolkning, for å kunne bli til informasjon. Denne fortolkningen skjer ved at signalstrømmen inngår i en syntese med det jeg kaller en fortolkningsnøkkel. Det behøver ikke å være en enkel nøkkel. Nøkkelen kan f.eks. være en hel vitenskapelig teori, eller et religiøst dogme, en fantasi osv. Kravet til perfekt dekoding av en signalstrøm, er imidlertid at nøkkelen har et nøyaktig samsvar med den virkeligheten som dekodet den. Dette lar seg ikke verifisere, fordi vi i utgangspunktet ikke vet noe om virkeligheten.

Likevel kan vi gjøre noen nærliggende antagelser her. For det første kan vi ta som en naturlig selvfølge at de signalstrømmer som kommer inn til mitt informasjonssystem, de produseres av en eller annen virkelighet. Dermed er det umulig å benekte at mitt informasjonssystem har kontakt med en eller annen form for virkelighet. Det kan være en smal del av virkeligheten, eller det kan gjenspeile noe større. Da er den neste grunnantakelsen at det er eksisterer et kausalitetsforhold mellom denne delen av virkeligheten og signalstrømmen. Med dette som utgangspunkt, er det å anta at det faktisk er en sammenheng mellom informasjonen i mitt informasjonssystem og virkeligheten. Selvsagt kan vi fortsatt i ren kantiansk ånd tvile på dette, og gjeninnføre Descartes onde demon. Det vil si et ondskapens system som har som bevisst hensikt å villede oss. Dette er en teoretisk mulighet. Da er det lettere å ta det utgangspunktet at det der ute er en nøytral natur, uten hensikt for noe som helst. Det er dette som er utgangspunktet for den felles menneskelige referanseramme. Da er det å anta at vår oppfatning av virkeligheten er forårsaket av virkeligheten og at den derfor henger sammen med den.

Men dette tar likevel ikke bort det grunnleggende problemet med å fortolke virkeligheten, da særlig sett fra en subjektivists synsvinkel. Her er den store oversikten:

 

Toppen av denne pyramiden starter med individet. Det er deg og meg som subjekter. Alle inngår vi i en eller flere subkulturer. Hver av disse har sine strukturer, sine begreper og sitt språk, som er med på å påvirke vår forståelse av virkeligheten. Og subkulturene inngår i større kulturer, som også former vår virkelighetsoppfatning. I min refleksjon om virkelighetsoppfatning, opererer jeg med begreper som religiøse og kulturelle briller. Disse ligger, bevisst eller ubevisst som premisser som former våre fortolkninger. Min hensikt med å peke på dette, handler selvsagt om å bli oppmerksom på dette, og utvikle metoder for å redusere deres innflytelse på vår virkelighetsoppfatning. For den som vil nærme seg det felles menneskelige, må kunne klare å se og fortolke verden uavhengig av kultur, religion, og delvis også det naturlige språk. Dette er en vanskelig prosess, som krever mye. Det er det vitenskapsfilosofien går ut på. Men vitenskapens mål er uansett å søke en slik uavhengighet. Og, i den grad man lykkes, kan man sette på seg det objektive skiltet. Nå er jo selvsagt dette en sannhet med modifikasjoner. For mennesket har sterke tendensiøse tendenser, fra det intuitive system 1, til resonnering farget av motiv, til emosjoner. Vitenskapen er selvsagt også menneskelige kulturer. Og selv om de er akademiske, har god dannelse, og en rekke metoder og mekanismer på plass for å luke ut feil, så er jo dette selvsagt ikke feilfritt. Men det er det vi har. Så bør det jo være et ideal at man anstrenger seg optimalt for å holde god kvalitet på det man gjør.

Men vi skal være klar over at det felles menneskelige også har noen begrensinger. Vi er født med en rekke «startmotorer» for fortolkning av verden, som ligger der den dagen vi blir født, ferdige til bruk. Det er det spesifikt menneskelige måten å anskue verden på. Det er det Kant kalte for anskuelsesformer, kategorier som handler om rom, tid, substans, kausalitet osv. Hvilken garanti har vi for at dette er fortolkningsnøkler som fungerer perfekt? Selvsagt ingen. Og vi har da oppdaget at våre egne intuisjoner faktisk er begrenset. Følgelig så ser vi verden gjennom et felles sett av humane briller. Og rent logisk, så er deler av denne strukturen felles med pattedyrene. Bak der finnes det en virkelighet.

Ned på jorden

Den type resonnementer og spekulasjoner jeg har gjort her er selvsagt svært teoretisk. Det modne mennesket stikker fingeren i jorda. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. Det vi har er rasjonaliteten. Og rasjonaliteten baserer seg på empirien, det vi kan se, observere, måle veie, forstå mekanismer, ingeniørtenke. Her er vitenskapen overlegen, og den har en felles menneskelig referanseramme. Den type refleksjon jeg nå har gjort er for å jekke oss ned i det sosiale spill, at vi ikke blir forblindet av egen tro, fanatiske og fulle av skylapper, slik at vi ender opp med å gjøre dumme ting og bli en pest og en plage for oss selv eller våre medmennesker.



[1] Biskop Berkeley

[2] Kabbala