Virkelighetsoppfatning

Innledning

Så langt jeg vet, er vel filosofene aldri kommet helt til bunns i å avklare begrepene tro og viten. Det vil si at spørsmålet om hva man egentlig kan vite og det å oppnå sikker erkjennelse er problematisk.  Mitt utgangspunkt er at begrepene «tro» og «viten» mer er å anse som mentale tilstander i hjernen. Viten er en følelse av trygghet eller sikkerhet i forhold til en oppfatning man har om hvordan ting er.  Når vi sier vi tror antyder vi, i alle fall, en teoretisk mulighet for tvil.  Man kan vel enkelt si det slik:

·         Viten er det vi tror vi vet

·         Tro er det vi vet at vi ikke vet

 

Jeg erstatter begge disse begrepene med begrepet virkelighetsoppfatning som inneholder hele det mentale landskap som individet opplever og forholder seg til. Mye av dette, men ikke alt, er oppfatninger som refererer seg til en intuitiv forestilling om en reell virkelighet som er der ute.  Men det mentale landskapet inneholder mye mer enn dette. Vi finner også forestillinger som vi vet er produkter av vår egen (eller andres) fantasi, eller kreativitet. Våre oppfatninger kan være alt fra gjennomtenkt og reflekterte til de rene fordommer, som bare er der og danner premisser for hele strukturer av oppfatninger.  Noen av våre oppfatninger preges av usikkerhet, mens andre føler vi oss hundre prosent trygge på. Våre oppfatninger henger også sammen i strukturer, noen i form av kategorier, andre i form av kjeder av slutninger, og atter andre i form av teoretiske modeller og strukturer.  De aller fleste av oss (tror jeg) utvikler etter hvert en overordnet helhet hvor alle våre oppfatninger settes inn i en større sammenheng. Etter hvert vil vi begynne å tolke alle nye oppfatninger, inntrykk og opplevelser inn i denne sammenhengen. Vi oppnår derved at vårt indre mentale landskap hele tiden bekreftes. Denne stadige bekreftelsen fører igjen til at vi blir stadig tryggere på vår virkelighetsoppfatning.  
Vårt naturlige språk er en integrert del av vår virkelighetsoppfatning. Dette kommer av to ting. For det første fungerer språket som et kraftig verktøy for tankeprosessen. Vesentlige deler av tankeprosessen foregår fortsatt uten språk, men sannsynligvis er det språket som utgjør den vesentlige årsaken til at spranget i intellektuell kapasitet er så stort mellom menneskearten og andre arter. Andre dyrearter, som f. eks. menneskeapene har jo også en form for språk. Dette kan mer betegnes som et signalspråk, mens menneskets naturlige språk er grammatisk oppbygget og består av symboler og begreper. Ved hjelp av dette blir vi stand til å skape abstrakte modeller og strukturer i den hensikt å gi en mer presis forståelse av avgrensede områder i den virkelige verden.  På denne måten vil selve språket og dets begreper utvikle seg som en integrert del av vår virkelighetsoppfatning. 

 

Hvordan dannes våre virkelighetsoppfatninger?

Hver enkelt av oss har en individuell virkelighetsoppfatning. På samme måte som at vi alle er forskjellig, er også virkelighetsoppfatningen forskjellig fra person til person. Vår virkelighetsoppfatning oppstår i det øyeblikket individet begynner å oppleve noe. Sannsynligvis en eller annen gang mellom 12 svangerskapsuke og fødselen.  Vi har imidlertid fått en rekke redskaper gjennom genene som hver på sin måte bidrar til dannelsen av vår virkelighetsoppfatning. Til sammen er dette systemet som vi til daglig kaller for fornuft.  Psykologene kaller det for kognitive funksjoner.

Noen viktige komponenter:

·         Sanseapparatet, både det som oppfatter ytre impulser og signaler fra vår egen kropp.

·         Den individuelle erkjennelsesprosessen i oss, som er en konstant løpende aktivitet, både til å søke informasjon og å bearbeide den.

·         De indre forhåndsdefinerte strukturer som danner en utgangsbasis for vår strukturering og tolkning av informasjon.  Av disse er forestillingene om tid, rom og substans helt grunnleggende. Men her kan ligge veldig mye annet, for eksempel grunnleggende sosiale forestillinger. Et annet eksempel kan være oppfatninger om hvordan emosjonelle signaler skal tolkes og struktureres. Et tredje eksempel kan være basisferdigheter i forhold til språk og det å lære språk.

·         Våre logiske evner; evnen til å analysere, trekke slutninger, gjøre assosiasjoner, gjennomføre resonnementer osv.

·         Vår kreativitet og fantasi som gjør det mulig for oss å danne nye individuelle strukturer og forestillinger.

 

Vår virkelighetsoppfatning er ikke bare en passiv informasjonsbase. Det som er så fantastisk med vår hjerne er at vi i tillegg har en rekke verktøy for prosessering, manipulering og simulering med utgangspunkt i våre oppfatninger. Systemet er så dynamisk at dette i seg selv kan være med å omskape våre oppfatninger.

 

Et viktig prinsipp for all erkjennelse er at all tolkning kun er mulig gjennom tidligere oppfatninger og forestillinger.  Vi tolker med andre ord all ny informasjon med utgangspunkt i forestillinger og strukturer som er der fra før. Hjernen kan med andre ord aldri starte med helt blanke ark og helt fritt bygge alle strukturer fra grunnen av. Det vil si at vi starter vår erkjennelse av denne verden ved hjelp av et medfødt rammeverk for anskuelse av virkeligheten. Dette er strukturer som har er formet av millioner av år med evolusjon. Filosofer kaller det gjerne for anskuelsesformer. Den enkleste måten å oppdage slike forhold er for eksempel å konstatere at vi mennesker enkelt kan se indre bilder av todimensjonale og tredimensjonale strukturer.  Men matematikken forteller oss at det er ingen logisk grense ved tre dimensjoner. Vi har laget matematiske systemer som kan håndtere et ubegrenset antall dimensjoner. Men evnen til å se dem for vårt indre slutter ved det tre dimensjonale. Hvorfor? Svaret er at det er ingen signifikante forhold i naturen som påvirker det biologiske individs naturlige overlevelse som har mer enn tre dimensjoner. Men studerer vi fysikk, ser det ut som at det likevel finnes forhold i vår verden som har både fire dimensjoner og mer (se på relativitetsteorien og kvantefysikken). Men poenget her er at i den verden vi lever i, er dette ikke signifikant i forhold til vår overlevelse og reproduksjon. Derfor har vi ikke utviklet intuitive mekanismer som gjør det mulig å se dette for vårt indre øye. En god metafor her er å tenke på en datamaskin (for de som vet litt om den). Du kan ha et dokument liggende i venstre hjørne på desktopen. Med mus eller pekeredskaper kan jeg flytte denne filen rundtomkring. Jeg er altså i stand til å påvirke datamaskinens fysiske verden gjennom et visualisert grensesnitt. Hva er sammenhengen mellom dette grensesnittet og den reelle fysiske virkeligheten det representerer? Ligger dokumentet i venstre hjørne, betyr det at dokumentet fysisk finnes i venstre hjørne på datamaskinen? Betyr det at slik som dokumentets ikon ser ut på skjermen, slik ser det fysiske dokumentet ut? Enhver som vet litt om datateknologi vet at virkeligheten er temmelig fjernt fra den virtuelle verden som brukeren ser dette gjennom. Der er sammenhenger, men de er komplekse og på ingen måte i samsvar med brukerens forestillingsverden om dette.
På samme måte er det med vår hjerne. Det indre mentale universet som er skapt er et grensesnitt som har vist seg å fungere i praksis i forhold til reproduksjonsmessig suksess. Det er ikke det samme som den reelle virkeligheten er slik som vi ser den. Gjennom vitenskap, fysikk og matematikk kan vi få bekreftet at slik er det. Derfor er det jeg hevder at mitt subjekt anskuer verden gjennom et informasjonssystem. Ut av dette kan vi også analysere oss frem til at begreper som masse, tid og rom er mer virtuelle enn det har med fysiske realiteter å gjøre.

Kunnskapens gravitasjonslov (tunnelsyn)

 Fornuftens blikk på seg selv er, bukken og havresekken. Men det er det eneste vi har til rasjonell evaluering av egen kunnskapsutvikling. Fornuftens blikk på seg selv gjør det mulig for oss å avsløre hvordan fornuften opererer. Da kan vi også resonnere oss frem til at her er det også potensielle feilbarligheter ute og går. Jeg kaller det for kunnskapens gravitasjonslov og det er vesentlig å være klar over denne fellen. Kunnskapens gravitasjonslov tar utgangspunkt i nettopp dette at vi tolker ny informasjon ved hjelp av vår tidligere forforståelse.  Dette gir muligheten for en kaotisk kunnskapsutvikling. Altså en kunnskapsutvikling som utvikler seg inkrementelt i forhold til den til enhver tid gjeldende virkelighetsoppfatning.  Om vi tenker oss at vår opprinnelige oppfatning er feil, så vil m.a.o. denne feiloppfatningen utgjøre et premiss for tolkning av ny informasjon. Denne nye informasjonen blir da feiltolket, og danner i sin tur nye premisser, som igjen bevirker nye feiltolkninger. Slik fortsetter dette. Tilliten til kunnskapen vil hele tiden forsterkes fordi at når vi evner å tolke ny informasjon i forhold til det vi «vet» fra før, så vil dette i sin tur bekrefte det vi allerede vet. Vi ender opp med komplekse avanserte forestillinger som er fullstendig feil, men som vi samtidig føler oss veldig sikre på.  Om vi drar dette videre i det sosiale, så er det jo slik at vi også analyserer våre forestillinger gjennom å snakke med andre om dem. På denne måten sprer vi forestillingene, slik at dette til slutt også danner en sosial fellesforestilling. Det at forestillinger også får denne sosiale dimensjonen innebærer selvsagt at det hele forsterkes. Vi ender gjerne opp med det som noen kaller for et «ekkokammer». For hvordan kan forestillingen være gal, når alle tror på den, eller personer jeg ser opp til og som har stor tillit til, også gir uttrykk for den samme forestillingen? Og dette er ikke teori. Dette er naturlige mekanismer som virker i oss alle. Dette fenomenet finnes igjen i religioner, konspirasjonsteorier. Heksehysteriet i middelalderen og jødefrykten med tilhørende konspirasjonsteorier er gode eksempler på sterke seiglivede kollektive forestillinger. En moderne variant av heksehysteriet er overgrepshysteriet som utviklet seg på 70-80 og delvis inn i 90 tallet. Alle disse eksemplene viser at dette ikke er noe fenomen som avgrenser seg til den enkle menigmann, men at det strekker seg dypt inn i velutdannede akademiske miljøer. Et konkret eksempel på det er tilfellet Thomas Quick, i noe som kan se ut som Nordens største politiskandale gjennom tidene. Quick ble dømt for 8 mord, som han hadde tilstått, motivert av tilgang på narkotika. I ettertid kaller man dette for politiets «tunnelsyn». Monika saken fra Bergen er et annet slikt eksempel.
Kunnskapens gravitasjonslov er selvsagt kjent som fenomen, både innenfor vitenskapelig tenkning og innenfor enhver form for etterforskning. Det er derfor man hele tiden stresser aktørene om å gå bredt ut og aldri la seg mentalt bli låst inn i et smalt spor. Dette er fordi, man vet, etter erfaring og lignende refleksjoner som det jeg har gjort her, at dette kan bære veldig galt av sted.
For det modne mennesket er det vesentlig å ha reflektert over slike forhold slik at man har selvforståelse nok til å innse at selv om man føler seg sikker på noe, og føler at dette stadig blir bekreftet, så kan det likevel være feil. Den beste vaksinen er å opprettholde åpenhet, nysgjerrighet og alltid ha et kritisk skråblikk på egne oppfatninger. Forskjellen på dette og vitenskap er at ekte vitenskap vil behandle en hypotese ved å forsøke å motbevise den, mens det naturlige for mennesket er å behandle en hypotese ved å søke å bekrefte den. Den vitenskapelige metoden er altså en direkte motsigelse av denne naturlige tendensen i oss alle. Og den sikrer oss mot å havne i en mental hengemyr som effektivt kan sette en sperre for vår evne til videreutvikling og reformering av kunnskap.

Årsaken til disse mekanismene ligger sannsynligvis i det ubevisste. Kanskje kan vi sortere dette inn i:

1)      Sosial motivasjon

a.       Prestisje

b.       Sosial definisjonsmakt

c.       Rivalisering

d.       Fremstå med selvsikkerhet

e.       Sosial rasjonalitet

2)      Personlig trygghet

a.       Angst for å innse egen utilstrekkelighet

b.       Teleologisk fakta evaluering (motivert resonnering)

c.       Opprettholde beslutningsevnen

Forskning antyder at denne type problem øker med økende IQ.

 


 

Bekreftelsesfellen

 

Forklaring:
Dette er ikke noe annet enn en modifikasjon av informasjonsmodellene gjengitt i IP-teorien. Her er hovedbudskapet at informasjon blir til gjennom fortolkning av en signalstrøm. Her kaller vi signalstrømmen for observasjoner. Og informasjonen bygges opp i form av kunnskap, eller en virkelighetsoppfatning. Vi vil aldri kunne unngå at vår egen virkelighetsoppfatning i sin tur vil påvirke og utforme det fortolkningsskjema som legges til grunn i tolkningsoperasjonen. Dette er kunnskapens gravitasjons lov. Og den sier at vi fortolker verden med utgangspunkt i hva vi tror om verden.

Denne modellen åpner for å oppdage denne type tankefeil. I all vitenskapsfilosofi og kritisk tenkning er man selvsagt klar over denne effekten og søker å kompensere for dette.
I motsatt fall kan man være ensporet eller mangle bevissthet om problemet og da havner man i det mange kaller for bekreftelsesfellen. Man får tunnelsyn.  Modellen over forsøker å beskrive dette. Bekreftelsesfellen er når vi blir kategorisk selektiv og ubalansert i måten vi handterer observasjonene på.

Generelt så fungerer vi mennesker slik at om vi eksponeres for en faktapåstand, så vil vår respons avgjøres av om påstanden passer med det vi tror fra før, eller om den motsier det vi tror fra før. Om den passer med egen tro, så styres vår respons av «Kan jeg tro på dette?» Dersom den ikke passer med vår tro, så vil vår respons styres av «Må jeg tro på dette?». Vi mennesker er naturlig motivert til å ville bekrefte vår tro. Det er viktig å være klar over dette, slik at vi kan benytte oss av fornuften til å motvirke det.
Faktaforslag blir evaluert opp mot det vi tror. Passer det ikke vil vi enten ubevisst ignorere den, eller vi prøver oss på ad hoc hjelpe-hypoteser som bortforklarer motsigelsen. Dermed kan også motsigelser snus til bekreftelse.
Vi skal være klar over at det er lett å gå i den fella, også i en profesjonell faglig vitenskapelig sammenheng. Det finnes få vitenskapelige teorier som ikke har observasjoner som motsier teorien. Men da er det viktig at vi er bevisst på hva vi gjør, og at vi anser motsigelsen som en svekkelse i stedet for å bortforklare eller anse det som en bekreftelse. Mye av hemmeligheten her er å være bevisst, og ha en vilje til å teste ut andre hypoteser dersom det begynner å komme vel mange motsigelser. Og det må jo selvsagt aldri skje at vi ignorerer motsigelser rent selektivt. Det store vitenskapelige ideal handler om viljen til å la erkjennelsen trumfe prestisjen. Når nok er nok, vil den noble fagperson skifte oppfatning under tyngden av erkjennelse.

Den dobbelgarderte bekreftelse (bortforklaringen)

Legg merke til den lille blokken i vår modell som heter bortforklaring. Det krever nok et eget studium for å undersøke de teknikker som brukes for å skape bortforklaringer. Ofte kaller vi dette for ad-hoc forklaringer. Det er altså kreative forklaringer som finnes opp i forbifarten for å redde hypotesen. Dette er ikke sort hvitt. Mengder av vitenskapelige teorier og hypoteser vil ofte trenge et beskyttelsesbelte av slike ad-hoc forklaringer for å kunne overleve. Det betyr at ad-hoc absolutt ikke er tabu, i vårt forsøk på å forstå verden. Men det stiller jo krav til den. Er den verifiserbar? Er den falsifiserbar? Er den rimelig? Er den spekulativ? Jo mer en hypotese må støttes av slike ikke-verifiserbare ad-hoc forklaringer, desto svakere står den.
Noen ganger er hypotesen en lukket forklaringsmodell. Det vil si at den er så svevende at, uansett empiri, så lar alt seg forklare innenfor teoriens domene. Det vil si at hypotesen ikke er falsifiserbar. Dermed faller kriteriet for å kalle teorien vitenskapelig. Her vil jeg påpeke det jeg kaller for «Den dobbelgardete bekreftelse». Den er spesielt virksom innenfor det sosiale univers, hvor intet kan verifiseres. Hypotesen blir uavhengig av empiriske data, og dermed også uvitenskapelig. Dette er enklest å få til i det sosiale univers.

For eksempel:

Naboen hevder at jeg er alkoholiker. Noen bestemmer seg for å teste hypotesen ved å sjekke ut hvor ofte jeg frekventerer vinmonopolet. De sjekker saken grundig, og finner det motsatte. Jeg er nesten aldri innom vinmonopolet. La, oss nå si at dette er den eneste mulige tilgangskilden til alkohol i området. Om vi går med på at denne testen kan styrke eller svekke hypotesen, så er det logisk at et slikt resultat vil svekke hypotesen. Men naboen kan hevde at dette resultatet nettopp styrker hypotesen, fordi den viser at jeg er så avhengig av alkohol at jeg ikke tør nærme meg vinmonopolet.

I denne videoen, forteller Gad Saad om en ikke-muslimsk iransk kvinne (i USA), som bestemmer seg for å teste ut hypotesen om sjikanering av muslimske damer med hijab. Hun går med hijab i 18 dager og registrer omgivelsenes oppførsel. Resultatet var overraskende at hun aldri opplevde sjikane, eller noen som helst ubehagelige situasjoner. Tvert imot virket det som folk var høflige opp oppførte seg uklanderlig. Hennes konklusjon:

Folk er så rasistiske at de behandler henne med respekt for å skjule sin rasisme.

Dette er en åpenbar dobbelgardert bekreftelse. For dersom hun hadde opplevd sjikane, så hadde resultatet blitt det samme: folk er rasistiske.

Måten vi avslører dette på er, at dersom man skulle følge denne logikken så er testen verdiløs. Hva er vitsen med å gjøre en test, som uansett empirisk resultat vil lede til samme konklusjon?  Det vi ser her er komplett uvitenskapelighet. Man lar ikke konklusjonen bli styrt av empirien, men motsatt: man styrer tolkningen av resultatet slik at den bekrefter hypotesen (eller troen).

Et annet eksempel finner du i denne videoen. Foredragsholderen er inne på Dreyfus-saken. Han ble, som kjent, anklaget for spionasje. En del av etterforskningen var selvsagt en grundig ransakelse av bostedet hans. Og igjen, dette er jo en empirisk undersøkelse av påstanden. Finner man bevis, eller indisier så styrker det saken, finner man ingenting så svekker det saken. I dette tilfellet fant man ingenting. Men dette blir da brukt til å styrke saken. Fordi det viste at ikke bare var Dreyfus spion, han var en luring i tillegg, siden han på en så gjennomført måte klarte å skjule sine spor.

Nok en gang innser vi at denne type argumentasjon er med på å undergrave empirens påvirkning på vår virkelighetsoppfatning. Et slikt mønster bør få det til å lyse rødt på vårt mentale alarm-panel. For da vet vi at vi er i ferd med å bevege oss over i det komplett definerbare sosiale univers, hvor det kun er en ting som teller for sakens avgjørelse: definisjonsmakt. Går vi med på denne måten å tenke på, så overgir vi frivillig all makt til alfa-mennesket.

En annen variant: den religiøse:

Mitt barn er alvorlig syk, og jeg ber til Gud om å redde barnet.

1)      Barnet overlever (hurra: jeg fikk bønnesvar)

2)      Barnet dør (hurra: Gud viser sitt miskunn, og tar barnet til seg for å spare det for verdens lidelse)

 

Påstand: Donald Trump planlegger å starte atomkrig

Observasjon

Fortolkning

Trump tar initiativ til nedrusting

Vil lure russerne til å kvitte seg med atomvåpen

Trump tar ikke initiativ til nedrusting

Fordi han vil ruste opp slik at han kan starte atomkrig.

Trump øker forsvarsbudsjettet

Fordi han vil bygge flere atomvåpen

Trump senker forsvarsbudsjettet

Fordi det overskytende går på et hemmelig budsjett for utvikling av atomvåpen.

Trump snakker med Putin

Samme som Hitler som inngikk avtale med Stalin, før han startet krig.

Trump snakker ikke med Putin

Fordi han vil øke spenningen slik at det utløser atomkrig.

 

Vi oppdager at det er nær sammenheng mellom denne måten å resonnere på, og konspirasjonsteorier. Vi innser også mye religiøst tankegods oppfører seg på samme måte. Og vi ser at uvitenskapeligheten i dette handler om motstanden mot å la observasjoner (empirien) styre vår virkelighetsoppfatning. Som tidligere nevnt, er dette den beste indikasjonen på at vi er inne i lukkede forklaringsmodeller.

 

 

 

 

Naturlig kunnskapsutvidelse

I Ip-teorien trekker jeg, som sagt, den vesentlige konklusjonen informasjon blir til gjennom fortolkning av en signalstrøm. Vi kan ikke skape informasjon uten å fortolke den. Men det å fortolke innebærer bruk av informasjon som individet besitter fra før. Samme resonnement i forbindelse med kunnskap. En strøm av informasjon vil fortolkes med utgangspunkt i allerede ervervet kunnskapsforråd. Følgelig vil ny kunnskap være formet av tidligere erfaring. Dette er den naturlige måten mennesket utvikler sin virkelighetsoppfatning på.

Tenk på en gruppe steinalder-mennesker som i generasjoner har levd i jungelen. De er eksperter på jungelen. Språket, begrepene, forestillingene og de mentale strukturene er optimalisert for best mulig handtering av deres omgivelser.

Dersom individet kommer ut av sin mentale komfortsone, for eksempel i form av at noen av individene i denne jungelstammen er jaget ut, og må etabler et liv i et slettelandskap utenfor jungelen, kan dette by på store utfordringer. Da har disse menneskene med seg en ballast av begreper, strukturer og forestillinger tilpasset jungelen. Men nå er de i å endre omgivelser. Likevel vil det være slik at alt dette nye vil bli fortolket i lys av den kunnskapen de allerede har.

For noen år siden havnet venninne av oss, fra Thailand, på sykehuset med alvorlig soppforgiftning. Hun har i likhet med flere fra Thailand, tatt feil av en sopp. Vi har en sopp i Norge som er giftig, men som ligner på en thailandsk mat-sopp. Det gikk bra med henne. Men dette er en typisk feiltakelse som steinaldermennesker vil gjøre når de forflytter seg til et fremmed område. Det kan ende med døden. Men det kan også handle om ubegrunnet frykt. Den ufarlige slangen blir møtt med frykt fordi den ligner på en giftig slange fra jungelen. Erfaringer, begreper og forestillinger må etter hvert formes om for å bli kompatibel med de nye utfordringene. Men dette gjøres som sagt med utgangspunkt i tidligere erfaring. Jo større inkompatibilitet, desto større blir utfordringen.

Møte med nye mennesker byr på akkurat den samme effekten. Vi fortolker fremmede individer i lys av tidligere mennesker vi har møtt, og som ligner. Det kan bli avgjørende for hvordan relasjonen utvikles.

Møte med andre kulturer skjer på samme måte. Vi fortolker kulturen i lys av egne normer, kulturelle forestillinger og tradisjoner. Dette kan føre til fornærmelse, forakt eller fiendskap. Kulturfleksibilitet er å ha en refleksjon om slike mekanismer. De setter oss i stand til å møte fremmede kulturer med nysgjerrighet.

Men dette gjelder ikke bare steinalderen. Dette er en generell problematikk vi alle møter. Det skjer hver gang mennesket beveger seg ut av sin mentale komfortsone, inn på nye områder for å utføre et nybrottsarbeid for menneskets kunnskapsforråd. Men andre ord er dette en problemstilling enhver forsker bør ha reflektert over. Det er ikke sikkert at det forrådet av begreper og strukturer lar seg anvende effektivt på det nye området man går inn på. Noen ganger kan det være nødvendig å kaste hele det gamle begrepsapparatet og skape helt nye strukturer.  Da snakker vi ofte om paradigmeskifter. Når en forsker beveger seg inn på et nybrotts-område, er det selvsagt viktig med gode vitenskapelige prinsipper, holde en høy kvalitet og etisk standard, legge bort ønsketenkning, prestisje, forsøke å se realitetene i hvitøyet. Selvsagt er tidligere kunnskap en vesentlig ballast å ha med på veien. Men det er også viktig å være klar over at egne begreper og forestillinger også kan stå i veien for utviklingen av en god, rasjonell og effektiv beskrivelse av det man forsker på. Jeg tenker at de beste forskerne har en godt utviklet kontekstfleksibilitet. Det vil si evne og vilje til å endre kontekst, dersom dette gir en bedre beskrivelse av det man ser på. Denne konteksten kan være i konflikt med det man tidligere har oppfattet å være generelle universelle kontekster. Det er selvsagt et varsko. Men det kan også være en indikasjon på at forutinntatte forestillinger, enten er feil eller har sine begrensinger.

Den refleksjonen jeg her beskriver, folder seg ut i full blomst når vi begynner å snakke om utviklingen av fysikken i forrige århundre. Fysikken er grunnleggende for vår måte å forstå virkeligheten på. Grensen mellom metafysikk og fysikk er kanskje flytende. For de som utviklet fysikken baserer seg jo også på noen grunnleggende forestillinger om verden. Dersom vi starter med Newton, det er jo mye lengre bak i tid, men Newton baserte all sin teori på en forestilling om strukturen på rom og tid som passer med vår intuisjon. Når jeg sier «vår intuisjon», så er vi på et dypere plan enn når vi snakker om steinaldermennesket som lærte seg å leve i på slettende i stedet for i jungelen. Steinaldermenneskets intuitive verdensbilde, er kanskje språkløst, men baserer seg like fullt på en forestilling om det tredimensjonale rom, om en endimensjonal tid, som flyter i en irreversibel retning fra fortid til nåtid, om objekter i verden, som har form, masse og består av solid stoff, om samspillet mellom alt dette som har høy grad av forutsigbarhet. Disse forestillingene er de klassiske metafysiske grunnforutsetninger som menneskets intuitive opplevelse av verden baserer seg på. De befinner seg på et dypere plan, enn det som har med vår erfaring å gjøre. Det er ikke individets kunnskapsutvikling det er snakk om, men artenes evolusjon av betingelsene for kunnskap. Og det er ikke bare mennesker, men utallige dyrearter på planeten, baserer seg på nøyaktig det samme. Vi har felles maskineri i våre hjerner. Og de har vært der og blitt stadig mer raffinert gjennom utallige generasjoner. Maskineriet er optimalisert for å gi individet en optimal verktøykasse for å handtere utfordringene. Utfordringene handler selvsagt til syvende og sist om biologisk suksess, reproduksjon. Maskineriet har intet filosofisk formål. Det er en ren pragmatisk tilpasning til universale forhold som gjelder over hele kloden. Vi systemutviklere vil gjerne kalle dette for «hardkoding». Det er en forhåndsprogrammering som hvert individ er utstyrt med fra fødselen. 
Newtons bevegelseslover og gravitasjonslov, er intet annet enn beskrivelsen av dette på ren matematisk form. Og i århundrene som fulgte ble dette raffinert, så langt at man i begynnelsen av forrige århundre trodde at fysikken nærmet seg den enslige komplette beskrivelse av alt. Det er det klassiske mekanistiske synet på verden.
Men utvikling av teknologi har åpnet muligheten for oss mennesker å bevege oss ut av også denne mentale komfortsonen. Og hva har vi med oss av ballast enn nettopp all vår erfaring, våre tankestrukturer og forestillinger fra den verden vi er vant til og som vi kjennes med. Men de nye rommene vi kommer til truer med å snu opp ned på alt dette. For her snakker vi ikke bare om vår daglige erfaring med verden, men at selve vårt biologiske maskineri, våre grunnforutsetninger for å forstå verden, rystes i sine grunnvoller. Da tenker jeg selvsagt både på Einsteins relativitets, teori, som sier farvel til vår intuitive måte å oppfatte tid og rom på. Og vår intuitive oppfatning av energien på den ene siden, og massen som den påvirker på den andre siden, ja alt dette er manifestasjoner av et og samme underliggende fenomen  . Men alt dette blir bare småtteri når vi kommer til kvantefysikken, som omhandler mikroverden. Her snus det meste av våre grunnforestillinger om verden på hodet. Tenk om Niels Bohr og alle de andre ikke hadde hatt den innsikten at den erfaringsbasen vi har kan stå i veien og forblinde oss når vi beveger oss over i fremmed terreng? Det meste jeg har hørt om Niels Bohr, forteller meg at han var en tankemessig rebell. Jeg forestiller meg at han, som ungdom må ha sett individenes evne til å bli låst inne i sin forståelses verden, og at det i seg selv kan bli et hinder for å komme videre. Kanskje var Niels Bohr rett mann på rett plass. Om jeg noen sinne hadde fått spørsmålet om hvilken dansk filosof som står øverst på min liste. Da hadde neppe svaret blitt Søren Kierkegaard. Det hadde blitt Niels Bohr. Men man kan jo innvende at han ikke var noen filosof. Mitt svar er da enkelt: Jo, det var nettopp det han var. Uten en eller annen utgave av den filosofiske refleksjonen jeg har gjort nå, så har vi neppe hatt kvantefysikk, med alle de praktiske og teknologiske konsekvenser det ville ha hatt.

 

Språk og virkelighetsoppfatning

Jeg har den forestillingen at språket er en kraftig katalysator for menneskets tenkeevne. Vi vet at vår art har den største kognitive kapasiteten på kloden. Men kanskje har dette ikke bare med fysisk prosesseringskapasitet å gjøre, men at vår evne til språk gir en eksponentiell forsterking av vår kognitive kapasitet. Dette handler om at språket ikke bare er et signalspråk, men inneholder abstrakte begreper, og dermed også komplekse strukturer. Dette gjør det mulig å føre en dialog, med oss selv og andre, som opererer på slike begrepsstrukturer. Dermed blir det mulig å resonnere, anvende logikk og teste ut våre forestillinger i oss selv og i samspill med andre. Og begrepene er ikke låst mot genetisk arv. Dette fungerer som datasett og strukturer i minnet på en datamaskin. Det er bare fantasien som setter begrenser på hvordan dette er strukturert. Begreper arves kulturelt. De oppstår, endrer seg og forsvinner med kulturens utvikling. Dermed er vårt avanserte symbolspråk også et speil av kulturens nå-tilstand. Og dette er en gjensidig vekselvirkning. Språket skaper kulturen og kulturen skaper språket.  Igjen aner vi også muligheten for selvforsterkning i dette. Språk utløser tankemåter, og tankemåter videreutvikles ved å videreutvikle språket. Dermed blir språket uløselig knyttet til en kulturprosess med innslag av det kaotiske. Og dette er en inkrementell utvikling. Språket i dag er det samme som det var i går pluss alle påvirkninger som har skjedd i mellomtiden. Dette kan skje fordi det naturlige språk er formbart. Og det er kanskje også en av grunnene til at det er en nødvendighet i dette. For uten at språket er formbart vil ikke kulturutvikling kunne finne sted.
Men om det virkelig er slik, vel da har vi jo en kraftig mekanisme for kunnskapens gravitasjonslov på kollektivt kulturelt plan. Med andre ord kan kulturer og subkulturer gå seg inn i kollektive mentale spor (eller blindspor). Og i og med at en stor grad av vår tenkning foregår i språk så eksisterer det en stor sannsynlighet for at vi kunnskapsmessig risikerer å bli låst inne i et språklig fengsel. Med andre ord er medaljens bakside at språkets strukturer skaper rammer for vår tenkning. Og det sier seg selv at det skal mye kreativitet og analyse til for å sprenge seg ut av et slikt fengsel. For ordene fanger tanken, og vi mangler nye ord for å etablere konkurrerende forestillinger.
Følgelig henger virkelighetsoppfatning og språk nøye sammen. Er vi ikke oppmerksomme på dette kan vi bli låst inne i et språklig fengsel eller en språkboble. I fagterminologien kalles dette gjerne for diskurs.  Det er et rammeverk av strukturer og begreper som definerer et område. Poenget mitt er at vi mennesker fort blir bergtatt av begrepene. Og dette er en problemstilling som gjelder oss alle og som er virksom på alle områder. Selv innenfor vitenskapen betyr dette begrensinger for vår kunnskapsmessige fremgang. For også vitenskapen er helt avhengig av å danne begreper og strukturer som kunnskapsutviklingen kan operere på. Også dette er inkrementell utvikling. Også her kan man bli fanget inn i spor hvor selve begrepene og begrepsforståelsen fanger oss inn i et tankemessig fengsel. Det å bryte ut av dette, noe som jo har skjedd mange ganger, kalles ofte for et paradigmeskifte. For med et paradigmeskifte følger det ofte et helt nytt språk og begrepsmessige strukturer som frigjør sinnet fra sitt foreldede språklige fengsel. Men for å kunne gjøre dette kreves det åpenhet og nysgjerrighet og lærevillighet. Man må sette seg inn i den nye språklige strukturen for å utvikle det redskap som er nødvendig for å kunne ta til seg den nye tenkemåten. Og det krever innsats og mental kapasitet. Har man ikke det, er man for all tid bergtatt i sin egen forestillingsverden.
Jeg tenker at dette er en mekanisme som det er viktig å være oppmerksom på. For jeg tror det går an å vaksinere seg delvis mot dette, ved å trene seg opp til å tenke «utenfor boksen», og også være villig til å sette seg inn i hvordan andre tenker. Altså: konstruktiv dialog.

Hvorfor vi har motvilje mot å endre oppfatning?

Når virkelighetsoppfatningen utvikles vil hjernen hele tiden utvikle sammenhenger, strukturer og begreper. Disse vil hele tiden utvikles og utvides. Når dette skjer bygges det på de strukturer som allerede er der fra før. Vi får strukturer som bygger på og avhenger av hverandre.  Sannsynligvis er det også slik at jo lengre i utviklingen individet kommer, jo mer bygger man på tidligere strukturer. De som har drevet med systemutvikling vet da også hvor vanskelig det er å endre på systemets basis-struktur. Det blir som et korthus. Fjerner man grunnmuren raser det hele sammen og man må bygge alt fra grunnen av. Det koster tid og energi.  I tillegg vil hjernen sannsynligvis miste noe av sin kapasitet etter som den blir eldre. Resultatet er at de fleste av oss før eller siden når et punkt hvor vi rett og slett ikke er i stand til å gjøre omfattende revideringer av vår grunnleggende virkelighetsoppfatning.
En annen variant er den psykologiske krisen det er å tape tilliten til egen vurderingsevne. Det å ta feil, innebærer implisitt at min vurderingsevne er feilbarlig. Og min vurderingsevne er jo helt grunnleggende i forhold til min navigering i verden. Om jeg tar feil i dette, hvilke andre områder er det jeg også tar feil på? Tap av tillit til vår forståelse av omverden er en eksistensiell krise. Det skaper frykt, og handlingslammelse. Derfor har hjernen mekanismer på plass som søker å skape en illusjon om vår evne til å forstå verden riktig.

Vår motstand mot å endre mening, handler altså ikke bare om prestisje og det sosiale spill, det handler også om frykt eller at vi mangler ressurser til å gjennomføre den mentale overgangen. Vår kreativitet i forhold til å forsvare egen virkelighetsoppfatning kan ofte virke grenseløs. Makter vi ikke dette, blir vi utilpass og trekker oss tilbake eller vi forholder oss ikke til argumentasjon.

Denne refleksjonen kan jo anspore til en ny sondering mellom tro og viten. Om vi tar utgangspunkt i IP-teorien innser vi at jo større avstand informasjon tilbakelegger, desto større er usikkerheten.  Hjernen forteller oss at vi «vet» de nære ting. Jeg vet at huset jeg sitter i eksisterer fordi jeg selv både har sett det, tatt på det og brukt det. Rent filosofisk epistemologisk er det lett å føre argumentasjon for at dette ikke er noen sikker erkjennelse, men uten at hjernen hoppet glatt over slike «spissfindigheter» ville den ikke være i stand til å fungere. Derfor forteller den min bevissthet at jeg «vet» de nære ting.  Men det går lengre enn som så. Jo fjernere tingene blir, rent informasjonsmessig, desto større blir usikkerheten. Dette er noe hjernen kompenserer for ved å innføre en illusorisk virkelighetsforståelse. Altså jo større usikkerhet, desto større hull fyller hjernen opp med for å få bildet til å virke helhetlig og konsistent. Hvorfor er det slik? Vel det kan man jo spekulere over. Et forslag kan være at dette er en bieffekt av at menneskets hjerne har gjennomgått en markant seksuell seleksjon på intellektuell kapasitet. Tilbøyeligheten til frykt er noe vi deler med de fleste dyrearter. Men evnen til å forutse og bekymre seg for hva som kan komme, er noe som er mest markant hos oss mennesker. Udempet kan dette medføre handlingslammelse.  Men sannsynligheten for suksess er alltid større om man handler i forhold til å ikke gjøre noe. Man kan jo treffe riktig.
Et annet forslag i samme gaten handler om det sosiale spill, som jo jeg antar har vært drivkraften i den eksplosive utviklingen av hjernen som mennesket har gjennomgått. Du vinner ikke frem i det sosiale spill ved å være usikker. Tvert imot er selvsikkerhet et nøkkelord for sosial suksess.  Og selvsikkerheten er selvsagt ikke «påtatt», den er reell, illusorisk produsert av hjernen selv. For det sosiale spill gir det høyere gevinst å få rett enn å ha rett. Det vil si man kan godt ta feil på det som ikke er verifiserbart, men så lenge man får gjennomslag eller er i samsvar med de sosiale omgivelsene så bidrar dette positivt i forhold til sosial suksess.

Er vi prisgitt vår egen virkelighetsoppfatning?

Vi er alle subjekter, og vi vil aldri kunne få direkte tilgang utenfor det vi kan se i vårt eget mentale landskap. I teorien om informasjonspålitelighet er det et vesentlig poeng at korrekt informasjon ikke bare består av en strøm av signaler. Dette gir ingen mening dersom vi ikke kan dekode hva signalene betyr. Men en slik dekoding forutsetter en felles konsensus eller protokoll som sier hvordan informasjonen skal fortolkes. I vårt mentale landskap har vi ingen funksjon som kan garantere oss at vår måte å fortolke omverden på er i samsvar med en slik konsensus. Men vi er alle født med en viss «startkapital» i form av forhåndsdefinerte anskueleseformer (blant annet tid, rom og masse), en rekke kognitive funksjoner, evne til språk, hukommelse, fantasi og drivkraft til nysgjerrighet. Det er i denne arkitekturen at virkelighetsoppfatningen utvikles. Fra fødselen har vi en hel del til felles, men det skal ikke gå lang tid før vi utvikler individuelle avvik i våre virkelighetsoppfatninger. Dette er ikke rart. Vi har forskjellige evner og vi får alle en unik erfaringsbakgrunn. Fra utsiden kan vi observere hvordan menneskers tankesett formes av kulturen de er en del av. Men det går lengre enn som så. Vi vil uunngåelig preges av enkeltpersoner vi møter opp gjennom livet. Noen av dem vil opptre som uformelle mentorer som kan ha en uvurderlig betydning på formingen av vår virkelighetsoppfatning. Her kommer det sosiale spill inn for fullt. Normalt sett er vi utstyrt med en forholdsvis sterk kritisk sans i våre møter med andre menneskers oppfatninger. Men hele tiden skjer det jo at enkeltmennesker vinner en nærmest ubetinget tillit. Når det skjer ender det ofte at beviskravene senkes nesten ned til null. Vi lærer og tar kunnskapen inn over oss og den blir en del av oss. Denne mekanismen er oss sannsynligvis nok så ubevisst. Vi oppdager ikke at vår egen irrasjonelle tillit styrer våre kritiske evner slik at lista legges urettferdig høyt der vi mangler tillit, mens den legges urettferdig lavt der vi har tillit. Det vil alltid være slik at omtrent alt vi har av kunnskap, får vi overlevert av andre, enten det er nære venner, lærere, foreldre, media eller bøker vi leser. Når vi så tar med det forhold at vi har en selvforsterkende mekanisme som tolker alle inntrykk ved hjelp av tidligere kunnskap, så må konklusjonen bli den at hver av oss er nok så prisgitt i forhold til vår egen virkelighetsoppfatning.  Vi lever i vår egen boble, som vi er blid for, mens vi lett ser alle andres bobler.
Mot dette kan man vel si at vi jo alltid har mulighet til å anstrenge oss til å se mer kritisk på våre egne oppfatninger, lære oss strategier og metoder til å dempe denne effekten. Dette er absolutt en mulighet. Men det å komme på dette sporet innebærer en del forutsetninger:

1.       At jeg innser at min egen virkelighetsoppfatning er usikker og feilbarlig, og at den sannsynligvis inneholder mange feil

2.       At jeg har resurser til å gjennomføre et slik prosjekt

3.       At jeg har overskudd nok til å allokere mine ressurser på et slikt prosjekt

4.       At jeg har noe å vinne på å bruke ressurser på en slik øvelse

Våre mentale briller

Som barn er de fleste av oss åpne og lærevillige. Vi stiller spørsmål, bruker fantasien og er umettelig nysgjerrige på verden rundt oss. Men det skjer noe med oss når etterhvert nærmer oss puberteten. Hjernen bygges om og det sosiale spill overtar.
Det er selvsagt individuelt, men når vi kommer ut i andre enden som voksne individer er ofte noe av åpenheten og nysgjerrigheten dempet ned til fordel for det sosiale spill. Umerkelig har vi fått på oss en rekke briller som filtrerer måten vi ser verden på. Eksempler på slike mentale briller kan være:

·         Kulturelle briller (vi ser verden som vår egen kultur gjør det)

·         Sosiale briller (Vi ser den verden som er «politisk korrekt»)

·         Religiøse briller (Vi ser verden gjennom vår religion)

·         Politiske briller (Vi ser verden i en kontekst av politiske teorier)

Felles for alle disse er at de opprettholdes og forsterkes gjennom selvbekreftelse. Det vil si at all ny informasjon tolkes i lys av den allerede etablerte virkelighetsoppfatning. Derfor vil vår evne til å ta av oss slike briller avta med alderen.
En måte å motvirke dette på kan være å etablere et systematisk åpent tankeunivers i veldig tidlig alder. Vi kan øves opp i kritisk tenkning. Det kan kanskje innebære at man tidlig lærer å leve med mental usikkerhet, lærer å gjennomskue retorikk, lærer å distansere seg fra det sosiale spill, og etablerer en selvstendig etisk bevissthet.

Dunning-Kruger-effekten

Dunning-Kruger effekten er kanskje best formulert av John Cleese i denne videoen. Den handler altså om at det å mangle kompetanse på et område også vil påvirke vår evne til å konstatere at vi mangler kompetanse. Med andre ord: jeg skjønner så lite av dette at jeg ikke klarer å se at jeg skjønner så lite av det. Og det kan få meg til å fremstå med selvsikkerhet og skråsikkerhet og dermed framstå som en kompetent person. Men selvsagt er det kun inkompetente som går på limpinnen.

Generelt handler Dunning-Kruger -effekten om tendensen til å feilbedømme egne ferdigheter. Da går tendensen i retning mot gjennomsnittet. Altså ekstremt flinke personer tenderer til å undervurdere egne ferdigheter, mens inkompetente personer tenderer til å overvurdere egne ferdigheter.

Men i det populære har vi altså fått mest fokus på tendensen til å overvurdere seg selv.

Jeg vil gjerne nyansere dette litt. For jeg tenker at dette ikke handler om å være dum, altså lav IQ. Det skal tross alt ikke så mye IQ til før man skjønner at man kommer til kort på de fleste områder. Slike personer kan godt skjønne det, lide av det og ha en tilsvarende tilbakeholdenhet. Jeg tenker at det ikke er mennesker som sliter med IQ det er snakk om her. Tvert i mot. Høy IQ er en klar risikofaktor her. For høy IQ vil nødvendigvis medføre øket sannsynlighet for at individet formes til høy selvsikkerhet. Man blir vant til å være en vinner og komme lett til det. Og her ligger fellen. For det første blir det desto viktigere å fremstå som nummer en på alle områder. Når man så kommer inn på områder hvor man ikke er informert, så har man så stor tro på egne ressurser at man tror man kan ta det fra løse lufta i løpet av noen minutter. Og plutselig er man fanget i en felle. For om det viser seg at man er helt på jordet, så kommer prestisjen inn som en strategi for å unngå det. Man er kreativ og bli bergtatt av egne argumenter, og plutselig så er man fanget i det sosiale spill, med en ukuelig vilje til å vinne.

Den subjektive pragmatiske virkelighetsforståelse

Den som har analysert litt av Kants erkjennelsesteori vil oppdage at Kant gjør et merkelig krumspring i et forsøk på å skaffe til veie et rasjonelt grunnlag for vitenskapen. For egentlig gir han sin tilslutning til at virkeligheten, slik den faktisk er, faktisk er utilgjengelig for vår erkjennelse. Men det betyr ingenting så lenge jeg kan stille naturen spørsmål og alltid få konsistente svar. Uansett hvordan naturen grunnleggende er, så manifesterer den seg for meg på en konsistent måte. Hver gang jeg slipper en stein så faller den. Den egentlige basis for vitenskapen er at naturen fremstår med en høy grad av lovmessighet. Hvorfor er dette relevant i våre liv? Jo, fordi dette gir mulighet for kontroll, manipulasjon og forutsigelse. Med andre ord: hva som egentlig er utenfor min opplevelseshorisont er irrelevant i forhold til meg og mitt liv. Det er dette som legitimerer vitenskapen og vitenskapelig tenkning. Det er at vi har et fellesmenneskelig univers å undersøke sammen.  Vi kan utvikle en vitenskapsteori som hjelper oss med å dempe fordommer, mentale briller, retorikk, feilslutninger og fakta feil. Ingen er ufeilbarlige, heller ikke vitenskapen. Historien er full av eksempler på gale vitenskapelige teorier, juks og fanteri. Men, sjelden er det andre enn vitenskapen selv som avdekker sine egne feil og mangler. Det er fordi vitenskapen har en åpen ideologi. Vitenskapen har utviklet metoder og tradisjon for nettopp det å kunne spørre det der ute og få svar og ta dette inn over seg, teste ut teorier, forkaste og komme opp med nye. Og resultatene har vært formidable. Teorier fremkommet ved vitenskapelig metode er ikke nødvendigvis sanne, men de har et kvalitetsstempel som gir grunn til større tillit enn hvilke som helst andre åpenbaringer, profetier og spekulasjoner. Er også vitenskapen en slik mental brille? Den kan nok til tider være det, men den er åpnere og mindre nærsynt enn alle andre briller. Så langt har vitenskapen vært en formidabel suksess. Det er den som har nådd lengst, ut i universet, inn i vår psyke, bakover i historien, og ikke minst teknologisk. Det er ikke nødvendigvis sant alt vi går rundt og tror, men det virker.

 

Integrasjon

Vi mennesker sannsynligvis har et latent behov for å se virkeligheten som et stort sammenhengende hele. Og vi har kognitiv kapasitet til å kunne konstruere dette opp. For eksempel fantasi, evne til å tro, evne til å konstruere opp forestillinger, og naturlig logisk sans. I forhold til integrasjon av våre mange virkelighetsoppfatninger så er logikken, altså evnen til å se logiske selvmotsigelser helt vesentlig.  I avsnittet om Logiske Selvmotsigelser prøver jeg å vise at logikken kan anvendes på utallige nivåer, og gjøre det mulig å konstruere opp modeller som, i størst mulig grad er koherente og henger sammen i en totalforståelse av virkeligheten.

Det er nærliggende å tenke seg at det lille barnet starter denne reisen med en fragmentert virkelighetsoppfatning. Det handler om flere forhold:

1)      Helt eller delvis fravær av språk

2)      Evnen til logisk resonnement er ikke bevisstgjort (også sammenheng med språk)

3)      Mangel på evne til å konstruere opp abstrakte helhetlige modeller av virkeligheten.

4)      Mangel på kunnskap og erfaring.

I barnets tidlige fase er trygghetsbehovet dekket av foreldre og omgivelser. Dersom barn opplever noe skremmende, vil man svært ofte oppdage at tendensen til å konstruere opp forestillinger om dette, som henger sammen med den kunnskap og det språk de har plukket opp fra omgivelsene.

-          Jeg så noe som beveget seg i skapet. Kanskje det er et spøkelse? Kanskje det er en løve?

Denne evnen til å konstruere opp forestillinger, som skaper frykt er medfødt. Det er en logisk konsekvens av at det er bedre å flykte fra noe ufarlig enn å bli stående igjen når det virkelig var en løve som raslet i det høye graset. Det er bedre å flykte hundre ganger fra det ufarlige enn å bli stående når det virkelig gjelder. Det er med andre ord en evolusjonær naturlov at vi fungerer slik.

Men det er også et faktum at jo mer presis virkelighetsoppfatning desto mer effektiv kan vår respons bli i forhold til de utfordringer vi møter.

Jeg har tidligere vært inne på dette med forestillinger og tankeobjekter. Kanskje man se på dette som virtuelle rom i vårt mentale landskap. I teorien kan man da vandre fra rom til rom, og hvert rom er sin egen lille virkelighet i from av underliggende forestillinger og begreper, i form av verdier eller emosjoner, sin egen begrepsforståelse, struktur og dynamikk, ja til og med jeg-ets rolle og måte og forholde seg til dette på.

Jeg tenker at på et tidlig stadium er avgrensingen mellom disse rommene uklare og i konstant bevegelse, og at en del av den kognitive utviklingen handler om at strukturene blir fastere og mer rigide. Men det skaper behov for integrasjon.

Behovet for å forstå øker med opplevelsen av ansvar for seg selv. Som barn er vi utstyrt med en intens nysgjerrighet og et behov for å forstå. Her har vi to motsatte strategier. Den ene strategien er fokusering. Vi blir intenst fokuser inn på et tema (et sett med forestillinger) og vi luker ute alt annet. På den måten kan vi utvikle kompetanse og detaljforståelse. Fokuseringsstrategien krever høy kognitiv kapasitet og evne til å observere og huske detaljer. Den er virkelighetsnær, på den måten at individet er helt og fullt oppslukt i det som skjer. Sannsynligvis er det psykologene kaller for system 1, sterkt involvert her. Det går mye på intuisjon. Læringen går lett og uanstrengt.  

Den andre strategien er integrasjon. Hva er integrasjon? Integrasjon er at man skaper nye forestillinger som inneholder allerede eksisterende forestillinger. Se for deg at du har to forestillinger. Da jeg var liten så hadde jeg en forestilling om å spise, en annen om å gå på do. Jeg har en fornemmelse av å huske den dagen jeg så sammenhengen. Da hadde jeg skapt en tredje overordnet forestilling, som danner utgangspunkt for det jeg i dag vet om fordøyelse, og individets behov for næring.

Jeg tenker at det å integrere forestillinger har en lignende struktur som det man ser innenfor dialektikken. To eller flere forestillinger settes sammen i en ny overordet forestilling. Og denne nye forestillingen kan igjen inngå i utallige andre overordnede forestillinger. Kanskje er det en regel at integrerende forestillinger er mer abstrakt enn de underliggende. Det er vel også ganske nærliggende at denne type integreringsprosesser krever at man slipper tak i fokus, at graden av intuisjon blir lavere, at den krever mer bevisst rasjonell analyse, altså det som psykologene kaller for system 2, fornuften.

Jeg har allerede nevnt fordelene med integrasjon, i forhold til det å korrigere forestillingene slik at de henger logisk sammen med hverandre, og dermed gir bedre evne til rasjonell problemløsning. Men her også en annen fordel. Forestillinger på overordnet nivå gjør at vi nødvendigvis ikke trenger å huske alle detaljer, da det gir oss mulighet til å dedusere oss frem til detaljer.

Da jeg var liten, lærte jeg gangetabellen på den måten at jeg regnet den ut. Det er en integreringsstrategi. Fokuseringsstrategien er å pugge gangetabellen. Man husker detaljene. Det er en stor fordel i forhold til det å kunne regne fort, og være rask til å løse de utfordringer vi ble eksponert for i matte-timene. Jeg falt dermed tilbake som en som jobbet mye mer, ble raskere sliten og gjorde sannsynligvis flere feil. Men samtidig oppnådde jeg den fordelen at jeg hadde bedre tallforståelse enn gjennomsnittet i klassen. Jeg husker at vi fikk såkalte tenke-stykker, altså en tekst med et eller annet finurlig praktisk problem som krevde mer enn at vi bare hadde pugget gange-tabellen. Det krevde forståelse. Da var jeg en av to i klassen som fant løsningen på problemet. Den andre satt rett bak meg og jeg gav ham svaret (juks med andre ord).
Det vi ser er at hver av strategiene har sine fordeler og sine ulemper. Det vi også ser er at fokuseringsstrategien er en førstestrategi. Integrasjonsstrategien kommer opp på denne, sannsynligvis som følge av utfordringer som ikke lar seg løse intuitivt.
Den modne og sunne personlighet vi sannsynligvis ha en god balanse mellom disse. Det vil si lite fragmentering, god integrasjon, men samtidig gode evner til fokusering, tilstedeværelse og dermed evne til å beherske utfordringer på løpende bånd.
Svak evne til integrasjon vil medføre at virkelighetsoppfatningen er fragmentert. Alle har vi en viss fragmentering. Husk at evnen til å lese en bok, gå inn i et spill, se på en film, alle avhenger av evnen til å gå inn i rom som er det vi kan kalle for urealistiske. Det vil si at dette ikke henger sammen med resten av vår virkelighetsoppfatning. Likevel kan det være integrert på den måten av i vet at dette er fantasi, men vi blir med på leken for den gir oss underholdning. Men av de utallige tusener på tusener av forestillinger vi har, så kan det godt være at vi tror på forestillinger som innbyrdes ikke henger sammen med hverandre. Det kan handle om at vi ikke er klar over det fordi vi aldri har fokusert på de to rommene samtidig (integrasjon). Det kan også handle om at dette er så komplekst at vi ikke evner å se at forestillingene er motsigelser.
Jeg har flere ganger sett størrelser som Neil Degrasse Tyson, beklage seg over at 15% av alle topp vitenskaps-personligheter i USA er religiøse. Det er fullt mulig for en professor i astrofysikk å tro på kreasjonisme og 6-dagers skapelse. Dette kan handle om denne type fragmentering, eller at integrasjonen er forskjellig fra den de resterende 85% har. Dersom menneskers virkelighetsoppfatning avviker på denne måten så kan det handle om manglende integrasjon eller om at modellen for integrasjon er forskjellig. Som regel vil konfrontasjonene ende opp i en krangel om detaljer. Men ofte er dette skinnuenigheter, da den egentlige forskjellen handler om det overordnede. Min type filosofi baserer seg nettopp på denne antagelsen. Nøkkelen til forståelses-avvik ligger ofte på integrasjonsnivået. Og da kan vi ofte komme ut av det praktiske temaet og over i en diskusjon om hvordan kunnskap oppstår, hva som betegner kvaliteten på kunnskap, og hva som er den beste form for erkjennelse.
Dersom min evaluering av dette går i retning av at «Gud vet best» og at «vi Mennesker må være ydmyke og bøye oss for Guds Ord», dersom dette er den store dyden som avgjør kvaliteten på meg som menneske og mine forestillinger, så vil det kunne styre hele min virkelighetsforståelse.  På denne måten kan man oppnå en perfekt integrasjon. Og den kan bekreftes vha. kunnskapens gravitasjons lov.

Det er vesentlig å poengtere at det ikke er alle forestillinger som har språk. I og med at språk er noe som utvikles gjelder jo dette majoriteten av forestillinger hos barn som enda ikke har språk. Men det er ikke slik at alle forestillinger automatisk språklig-gjøres i det individet utvikler språk. Det å kle en forestilling inn i en språkdrakt er sannsynligvis en aktiv bevisst prosess. Poenget er at forestillinger kan ligge der og påvirke oss, uten at de finnes i vår bevissthet. Min hypotese er at dette i stor grad handler om at forestillingen språkliggjøres. Men det å språkliggjøre en forestilling har også en kostnad. Man kan ikke dra opp et minne uten å endre det. Språkliggjøring har sannsynligvis en stor innvirkning på selve minnet i seg selv. Språkliggjøring er med på å skape et tolkningsskjema for forestillingen, og det øker plastisiteten slik at forestillingen kan tilpasses og integreres i individets bevisste virkelighetsoppfatning. Dette kan oppleves som en «åpenbaring», at man husker noe man ikke husket før, osv. Sannsynligvis har det ikke så mye med glemsel å gjøre som at forestillingen nå har fått et språk og gjennom det kan inngå i individets totalopplevelse av verden. Realitetsverdien av forestillingen, kan endre seg tilfeldig. Noen ganger kommer man nærmere realitetene, mens andre ganger fjerner man seg. Det er imidlertid vesentlig at individet selv opplever dette som en åpenbaring som bringer det nærmere virkeligheten. Her kan man møte på sterke forsvarsmekanismer som hjelper individet å hindre at troen svekkes.

Da er vi over på at disse mekanismene også handler om psykisk helse. Jeg tenker at evne til fokusering, og evne til integrering er forskjellige mekanismer og at kapasitet og kvalitet på dette varierer fra individ til individ. Jeg tenker også at det kan finnes fysiske sykdomstilstander som kan påvirke dette, men også at dramatiske opplevelser og traumer kan få disse mekanismene ut av balanse. Da er det også nærliggende å tenke at dette er kaotiske utviklingsprosesser. Det vil si at små ubalanser kan forsterke seg og, etter hvert utvikle seg til store ubalanser og gi mental sykdom.

En integrasjonsprosess som går i spinn kan skape fjernhet eller manglende tilstedeværelse. Og motsatt kan en fokuseringsprosess ute av balanse føre til bevegelser mellom forestillinger som ikke er integrert med hverandre. En virkelighetsoppfatning som er sykelig fragmentert vil sannsynligvis medføre begge deler. Da snakker vi om en hjerne som ikke klarer integrasjonsprosessen og som veksler mellom manglende tilstedeværelse og det å være i forskjellige modus, alt etter hvilken forestillingsverden individet befinner seg i akkurat nå.
Jeg tenker også at, i den grad det er mulig, så handler det å avhjelpe slike tilstander om å få kontroll på integrasjonsprosessen. Men det forutsetter at der finnes kapasitet, og at den kapasiteten kan frigjøres ut av den tankemessige sirkelbevegelsen de som regel befinner seg i.

Forskjellige teknikker er i bruk. Og alle handler om å utvikle nye kognitive overbygninger som tillater integrering å finne sted. Dette kan være modeller fra religion, enten at man blir kvitt demonen, eller at «Jesus har gjort meg fri», eller forskjellige psykologiske modeller, som Freuds modell av personligheten, Janets modell for dissosiasjon, eller ren kognitiv terapi. Poenget er ikke selve modellen, men at terapeuten har et tankeverktøy som han kan anvende til å skape alternative kognitive prosesser som demper eller erstatter de syke prosessene. Kanskje kan det være at dette er grunnen til at elektrosjokk kan virke som en midlertidig forbedring. Det får systemet delvis ut av de syke tankesporene.

I forbindelse med refleksjonen om følelser og emosjoner, er jeg inne på dette med forestilling om emosjon, kontra emosjon i seg selv. Her antyder jeg at være forestillinger kan inneholde følelsesforestillinger som er langt sterkere enn det hjernen klarer å produsere. Det er på godt og vondt. Hjernen er ikke utviklet for sannhet, men for å skape de informasjonsstrukturer som er nødvendig for å gi biologisk suksess. Det betyr også å skape kontraster som sprenger realitetenes rammer. Slik kan det være med minner om følelser. Vi ser det vonde som verre enn det var og det gode som bedre enn det var. Dette er også en egenskap fantasien har. Dersom slike forestillinger ikke er språkliggjort og handtert rasjonelt, kan de utvikle seg til fragmenter som kan skape mental sykdom. Dette skjer dersom individet unnviker forestillingen over lang tid. Jeg har tidligere vært inne på dette med strutsestrategi, altså en tendens til å unnvike det ubehagelige i mitt sinn. Sannsynligvis kan denne type strategi være medvirkende til at man utvikler psykisk sykdom. Vaksinen mot dette er at man tidlig lærer seg å konfrontere og eksponere seg for ubehagelige tanker. Selvsagt går det en grense ved sterke traumatiske opplevelser. Da vil noen og enhver trenge profesjonell hjelp. Men også her gjelder det at hjelpen kommer så fort som mulig. All forskning viser at jo tidligere man får bearbeidet traumene, desto bedre er prognosen for helbredelse. På samme måte, dersom man går lenge med dette, så vil altså dette skape fragmenter i vår bevissthet som utvikler gigantforestillinger om ubehag.

Kartet og terrenget

All vår virkelighetsopplevelse er elektriske signaler i hjernen. På den ene siden har vi vår opplevelse og på den andre siden har vi det som er. Det er kartet og terrenget. Spesielt Østens filosofer utviklet etter hvert en klar forståelse av dette skillet. Det å se og oppdage dette skillet er ikke noen intuitiv innsikt. Det må refleksjon til og kanskje ikke så lite mental trening. Min oppfatning er at veldig mange mennesker er i sin virkelighet. Hva mener jeg med det? Jo det kan sammenlignes med å befinne seg på bakken og at verden er det du ser uten noe mer refleksjon. Alternativet er å komme seg opp i høyden, og betrakte verden ovenfra, i perspektiv. Eller alternativet er evnen til å ta noen steg tilbake, gå ut av det, og forsøke å observere det hele fra utsiden. Den mentale modenhet handler om erkjennelsen av at all min virkelighet er et informasjonssystem. Forbindelsen til verden utenfor er usikker og det er ikke nødvendigvis noe en- til-en forhold mellom min opplevelse og det som er utenfor meg selv. Jeg opplever ikke verden i seg selv. Jeg opplever en modell av verden. Denne modellen kan være nyttig, men den kan ha feil og mangler og operere med strukturer som ikke har sin motsvarenhet i den reelle verden. Det vil alltid være en forskjell mellom kartet og terrenget. Det mentalt modne menneske som blir bevisst på dette blir da også belønnet med ydmykhet, åpenhet og livslang nysgjerrighet, med alle de fordeler dette gir oss mennesker, både individuelt og kollektivt.

Er det mulig å flykte fra forutsetningene?

Fra Ip-teorien har vi at informasjon ikke kan oppstå uten fortolkning. I våre fortolkninger anvender vi oss av et kompleks av fortolkningselementer. Det er våre forutsetninger. Så svaret på spørsmålet over er nei. Dette er en innsikt filosofer har hatt lenge. Enhver teori har avgrensingspunkter mot forutsetninger. Disse forutsetningene kan selv være teorier. Men da har også de sine avgrensninger i form av forutsetninger. Dette kan går videre og videre i utallige nivåer. Men poenget er at dette er en såkalt ondartet regress. Problemet er rekursivt. Det inneholder seg selv, og vi kommer aldri ut av dette. I vitenskapelige teorier forsøker man å formulere slike grunnforutsetninger ved hjelp av aksiomer eller postulater. Men ofte er slike forutsetninger ubevisste, eller de kan mangle fullstendig. Jeg tror at det siste ofte er tilfellet. Ubevisst kan forutsetningen handle om implisitt hukommelse eller medfødte anskuelsesformer, alt er i utgangspunktet uten språk. Men ofte kan vi trekke raske logiske slutninger, som enkelt og greit er mangelfulle. Det vil si at vi ikke oppdager at konklusjonen er avhengig av en forutsetning, som ikke er formulert. Jeg tenker at vår underbevissthet i stor grad opererer språkløst. Og så lenge det er på dette nivået, så er det ubevisst. Slike forutsetninger oppdages som regel dersom man tenker bevisst og systematisk gjennom noe. Det å formulere forutsetningen kan ofte gi en aha-opplevelse. For det kan hende at forutsetningen kan virke absurd, urimelig eller i alle fall at det er noe man kan tvile på. Det å formulere forutsetninger er derfor med på å berike vår evne til kritisk tenkning. Prosessen krever bruk av logikk (som jo i seg selv er en forutsetning). Det er kun når vi setter opp slutningene i generelle syllogismer, at vi kan oppdage at vi har huller i systemet. Vanlig hverdagsmenneskelig tenkning er full av slike huller. Det gjelder særlig innenfor det sosiale univers. Vårt samspill med andre individer er full av usikker fortolkning og formulerte forutsetninger. Noen psykologer vil kanskje hevde at forutsetningene nok finnes i vår ubevissthet, men at de holdes skjult for bevisstheten, slik at individet kan fungere. En annen måte er å tenke at forutsetningene ikke eksisterer i underbevisstheten, men at det er usikkerheten i seg selv som skjules for at individet skal kunne fungere. Kanskje er det noe i begge disse hypotesene. Sett fra et energioptimaliserings- perspektiv, er det smartere av hjernen, ikke å analysere det den ikke kan bruke likevel, og heller skjule konklusjonens usikkerhet for individet.

Kreasjonister er veldig opptatt av forutsetninger. Dette handler om forsøket på å likestille kreasjonismen med vitenskapelig teori. For, som de hevder, så er jo vitenskapen også basert på tro, fordi den baserer seg på forutsetninger. Da er ikke dette vesensforskjellig fra f.eks. forutsetningen om at «det finnes en Gud». Mitt svar på det er at det faktisk er en forskjell på vitenskapelige forutsetninger og forutsetninger gitt av en bestemt tro. Forskjellen er at vitenskapelige forutsetninger søkes basert på den fellesmenneskelige erfaringsbases. Det vil si uavhengig av kulturelle briller. Vitenskap søkes basert på observasjoner vi alle kan gjøre, uavhengig av om vi er fra Asia, Afrika eller endre steder. Den er også basert på resonnementer som baserer seg på et minste felles multiplum av våre kognitive funksjoner. Logikk, matematikk; kulturelt uavhengige resonnementer. Dermed skal det være mulig for meg å gjenta et vitenskapelig forskningsarbeid, utført av forskere fra helt andre kulturer, eller andre steder på kloden. Dette er idealet. Selvsagt er det neppe til å unngå at vitenskap og forskning likevel kan bli farget av den enkelte forskers kulturelle, politiske eller religiøse bakgrunn. Men ideen er da at slike utslag som regel er selvkorrigerende, og at streng bruk av vitenskapelige metoder er med på å dempe slike utslag. Summen av dette er uansett at det vitenskapelige har en høyere kvalitet og en større fellesmenneskelig appell, enn f.eks. forskning som utgår fra et smalt rammeverk definert av et trossystem i Midtøsten for flere tusen år siden.

Nå kan man selvsagt ta seg den tanken at kanskje disse fellesmenneskelige naturlige forutsetninger ikke er holdbare. Det er jo det jeg hevder kan være tilfelle i forhold til f.eks. vår intuitive forståelse av tid og rom, og ikke minst innenfor kvantefysikken. Men det gir selvsagt ingen fribillett for alskens religioner til å toge inn og overta. Husk at det er nitid, observasjon, og ikke minst matematikk, som har sprengt våre intuitive forestillinger om tid og rom. Personlig tar jo jeg det som en god indikasjon på at menneskets erkjennelsesevne er ufullkommen, og slett ikke innrettet på å oppnå absolutt sannhet, men heller tilpasset noe annet. For eksempel, biologisk suksess, for oss som har evolusjonsteorien som en del av vår virkelighetsoppfatning.

Rasjonell virkelighetsoppfatning

Vår virkelighetsoppfatning utgjør en av to dimensjoner som skal til for å kunne handle rasjonelt. Den andre dimensjonen er et bevisst formål. Derfor kan ikke virkelighetsoppfatningen i seg selv danne et komplett utgangspunkt for rasjonalitet.  Likevel er det meningsfylt å snakke om rasjonalitet i de virkemidler vi benytter oss av for å utvikle vår virkelighetsoppfatning. Målet for rasjonell virkelighetsoppfatning er å komme så nær som mulig den delen av virkeligheten som jeg kaller for empirien.  Virkeligheten i seg selv er uoppnåelig. Men empirien lever vi med og i, hvert eneste sekund i vårt liv. Empirien er påvirkbar gjennom våre handlinger, og empirien er til syvende og sist det som gir vårt liv innhold og mening. Vi har vært inne på hvor skjør og feilbarlig de er, de prosesser som utvikler vår virkelighetsoppfatning. Men vi innser at også dette er noe som vi kan gjøre noe med. Jeg har en nærmest ubetinget tro på at handlinger utgått av rasjonelle prosesser i gjennomsnitt lønner seg bedre enn det irrasjonelle. Og i dette ligger det å forstå våre omgivelser best mulig. Til dette formålet har mennesket etter hvert utviklet verktøy for kritisk tenkning og vitenskap. Dette er verktøy som bevisst er utviklet for å realitets-orientere vår virkelighetsoppfatning. Og ingen verktøy har da gitt mennesket så formidabel suksess som nettopp disse verktøyene. Det modne mennesket tar disse verktøyene i bruk som strategier for å utvikle en rasjonell virkelighetsoppfatning.

 

Min egen virkelighetsoppfatning

Se her