Voldtekt likestilling og juss

Innledning

Dette stoffet her hentet fra boka «Kampen om Voldtekt» av sosiologen Preben Z. Møller. I en periode hvor jeg satte meg inn i de ekstreme sidene av feministbevegelsen, lånte jeg denne boka som en del av nysgjerrigheten på dette. Boka er en forsiktig antydning om at politikken på området voldtekt kan være infisert av en ideologi som har en annen agenda enn å bekjempe voldtekts-problemet mest mulig effektivt.

I dette dokumentet har jeg tatt avskrifter av deler av boken som jeg finner interessant og relevant for de temaene jeg er opptatt av. Spesielt er jeg jo opptatt av spørsmålet om hvorfor menn voldtar, og hva som karakteriserer menn som voldtar. Fordi det er jo denne kunnskapen som skal kunne hjelpe oss til å forhindre voldtekt i fremtiden.

Men jeg er også opptatt av muligheten for at politiske miljøer (les ekstremfeminismen) regelrett har kidnappet temaet og (mis) brukt det til egne politiske formål, og kanskje dermed også ødelagt for en rasjonell god politikk på området.

I tillegg har jeg fått øynene opp for at vår standardiserte måte å kverne dette gjennom politi og rettsvesen sannsynligvis ikke er den mest effektive måten å bekjempe dette fenomenet på. På mange måter er det å sammenligne med å gå i gamle spor om og om igjen i forsøket på å få bukt med problemet. Dette har jo særlig blitt aktualisert etterhvert som voldtekts-begrepet har blitt utvidet.

På noen plasser linker jeg direkte fra avskriften, enten til egne kommentarer eller til dokumenter med refleksjoner jeg oppfatter som relevant for temaet.

Voldtektslandet Norge og FN

Dette er sammendrag avsnitt med samme navn, på sidene 46-58

Norge har gjentatte ganger blitt kritisert av FNs Kvinnekomite for ikke å ta et stigende antall anmeldte voldtekter alvorlig. Utviklingen hadde begynt tidlig på 90 tallet og øket på de neste ti årene. Norge sender (kanskje jevnlig) en såkalt CEDAW-rapport til FNs kvinnekomite. Det er tydeligvis en rapport sammensatt av rapporter fra voldektsutvalget, riksadvokaten og Oslo Politidistrikt.

Til å begynne med var man ikke klar over årsaken til problemet. I 2000 ble det nedsatt et utvalg ledet av Monica Hansen Nylund. De gikk igjennom en rekke saker. En av konklusjonene var økning, både i antall anmeldelser og i antall frifinnelser. De påpekte også at kvaliteten på etterforskningen var for dårlig, men at den hadde bedret seg siden 90-tallet. Men etterforskningsmaterialet var for spinkelt til at man kunne gå inn på årsaker til dette.

To år senere (i 2003) ble det referert til denne rapporten:

Antallet anmeldte voldtekter i 1999 var 467, og dette tallet er stigende. Bare 6,6 prosent av disse anmeldelsene resulterte i domfellelser. En rapport til Riksadvokaten viser at 80 prosent av anmeldelsene henlegges, og dette tallet er stigende.

Dette resulterte i kritikk fra FNs kvinnekomite:

Den[kvinnekomiteen] er også bekymret for at en ekstremt lav prosentandel av anmeldte voldtekter fører til rettssak og dom, og at politiet og offentlige påtalemyndigheter henlegger et stadig større antall slike saker

Denne og lignende påfølgende kritikker av Norge har selvsagt blitt brukt for alt hva det er verdt av venstresidens feministiske miljøer, til kritikk av påtalemyndighet og politi.

Kritikken medførte at et nytt utvalg, ledet av statsadvokat Bjørn K. Soknes ble satt ned i 2006.

Rapporten påpeker dilemmaet at man på den ene siden ivaretar rettssikkerheten for den tiltalte, samtidig som man ivaretar offerets rettsbeskyttelse.

Men dette er jo et konstant problem. Hva skyldes økningen i antall frifinnelser? Det koker sannsynligvis ned til to forklaringer. Ut over 90 tallet øker fokus på voldtekt. Dette kan være en av forklaringene på en økning av antall anmeldelser utover 90 tallet. Men hovedforklaringen er sannsynligvis den at det kom en lovendring i 2000 hvor ansvar for samtykke ble lagt ensidig over på mannen. Dermed fikk vi en kraftig økning i såkalte kontaktvoldtekter. Det er voldtekter hvor offer og gjerningsmann kjenner hverandre og hvor ingen nekter for at det har vært seksuell kontakt.

En ting som er verdt å merke seg her er at i slike saker er tekniske undersøkelser mindre relevante. Man trenger ikke DNA når gjerningspersonen innrømmer å ha hatt samleie med offeret, men hevder at det var frivillig.

Riksadvokaten var for øvrig imot denne lovendringen, nettopp på grunn av denne effekten. Møller skisserer problemet slik:

Problemet er altså «voldtektens karakter kontra systemets premisser», og det finnes grenser for hva politiet og påtalemyndigheten kan foreta seg med rettssikkerheten til den anklagede i behold.

Og problemet med rettsikkerhet er så absolutt relevant. I Danmark fant man at 7,3 prosent av voldtektsanmeldelsene var falske. Om vi legger dette til grunn for norske forhold vil tall fra 2007 tilsi at mellom 10 og 15 uskyldige norske menn årlig blir anklaget for voldtekt. Og da har man ikke regnet med falske anklager som politiet forkaster i det de blir forsøkt anmeldt.

Flere sitater Møller:

Riksadvokatens konklusjon er at domstolene forblir et uegnet sted for forebygging av voldtekt siden man alltid vil være avhengig av objektive kriterier.

Paradoksalt nok er den reduserte terskelen for å anmelde kontaktvoldtekt, og dermed også «nedgangen» i antall påtaler og domfellelser, sannsynligvis den feministiske posisjonens fortjeneste. Man har klart å utvide vår forståelse av voldtekt, selve definisjonen, i tråd med en erkjennelse av at det er et alvorlig samfunnsproblem.

Norge har langt på vei forsterket en rettspraksis som både traumatiserer offeret, og presser rettsikkerheten til den anklagede. Kanskje er også dette grunnen til at Riksadvokaten var imot lovendringen, som likevel ble presset gjennom fra politisk hold. En subjektiv opplevelse som definisjon på voldtekt fungerer i feministisk teori, men aldri i en rettssal.

Mellom linjene aner jeg å se en antagelse om at rapportene til FNs Kvinnekomite ikke blir pyntet på, eller at den misforståelsen som ligger i dette blir rettet opp. Tvert imot viser Møller til flere tilfeller hvor kritikken fra FN blir (mis)brukt mot politiske motstandere. Og den refleksjonen jeg har tatt meg er at det kanskje ikke er så interessant for de såkalte sosialfeministene å få ned voldtektstallene. Med referanse til hva som skjedde med SP etter de hadde vunnet EU-valget i 1994: Vinner man en sak, så kan man miste sin politiske berettigelse. Sosialfeministene har tatt eierskap til voldtektssaken. Den fungerer som et utmerket verktøy i spillet om makt og posisjoner i samfunnet. Og dette er en kampsak som kan vare til evig tid. Kan dette være noe av motivasjonen for motviljen til å gå inn på de egentlige årsakene til voldtekt?

Samtale mellom Hanne Kristin Rohde (politiinspektør) og Preben Z. Møller

Dette utdraget er hentet fra boka «Kampen om voldtekt» av Preben Z. Møller, side 252-357.

Rohde: Jeg har tenkt mye på hvorfor det ikke går an å ha to tanker i hodet på en gang. Går det ikke an å ha som et krystallklart utgangspunkt at kvinnen aldri er skyldig, samtidig som man går ut og peker på sårbarhetspunkter? Hvis vi påpeker noe rundt en voldtekt, blir det ramaskrik. Uansett hvilken tilnærming jeg har valgt blir det å legge en bør på kvinnene. Dette er reaksjonen hos den ytterliggående siden, bare for å understreke det, og det finnes mange som har gitt positive tilbakemeldinger. Men de som skriker høyest blir hørt. Ta for eksempel den siste runden i Aftenposten i august hvor jeg hadde førstesiden tre dager på rad. Overskriften var at det ikke var trygt å gå alene hjem. Sitatene ble spisset, men jeg står godt i det. I et intervju peker jeg på visse sårbarhetsfaktorer. Overfallsvoldtekter skjer mellom 23.00 0g 06.00, og jo mer beruset du er, jo vanskeligere blir det å vurdere situasjonen og eventuelt å slå fra seg. I noen miljøer er det totalt uakseptabelt å snakke om det. Jeg blir ofte møtt med at: «For tjue år siden sto vi på barrikadene og skrek ‘ta natta tilbake’, og så kommer du og river ned alt sammen igjen». Og da stopper av og til min evne til å kommunisere, for jeg skjønner ikke hva de prater om. Jeg tenker at ved å påpeke: Går du alene gjennom Slottsparken klokken to om natten, så er det større sjanse for å bli voldtatt enn om du slår følge med en venninne, eller om du tar taxi med henne, hvorfor da oppsøke de situasjonene som gjør deg utsatt? Fra min og politiets side er dette ren folkeopplysning. Jeg har stått i trappa her nede og oppfordret eldre mennesker til å bruke kikkhull, interntelefon, se gjennom vinduer, slik at det ikke kommer inn folk som rundstjeler deg. Ingen som reagerer på det. Men å si at noen situasjoner, noen omstendigheter ser ut til å være gjengangere i en voldtekt, det er plutselig ikke lov. Men dette er altså noe jeg ikke har tenkt å gi meg på.

Dette er jo et ekko fra debatten i 2007, og som kommer igjen og igjen. Hvis du skal identifisere så godt du kan, dem du kaller de «ytterliggående». Hvem er de?

[Rohde graver i avisutklippene]

En av dem er jo denne her…[Trude Ringheim] som skriver i Dagbladet. Jeg har aldri noen gang, i sammenheng med voldtekt, snakket om antrekk og sminke. Og her begynner hun og kritisere meg, som bare helt latterlig, og så ender det opp med noe «sommerkjoler» og sånt visvas nedi der [Rohde peker i artikkelen]. I den artikkelserien i Aftenposten [Rohde går tilbake i bunken sin] var det Inga Marte Torkildsen (SV). Det var flere fra Arbeiderpartiet og SV som gikk ut. Alle var kvinner. Jeg har i alle fall ikke hørt en mann gå i rette med dette her. Men det er jo fordi mennene er ganske tause.

Hvis du møter harde fordømmelser, vil det kanskje føre til at andre holdt seg unna?

Det kan man nok godt si. Jeg er ikke i en situasjon hvor jeg står frem som en privatperson, men med fakta vi får fra politiet. Det gjør det litt lettere. Jeg kan vise til fakta. Det som gjør det så vanskelig å argumentere mot disse menneskene er at det er så mye kvinnesak i det. De er ikke villige til å høre etter. Kvinnen har en rett til ikke å bli voldtatt. Punktum. Men det er jo ingen som er imot det. Uansett hva man snakker om, møter man bare et krav om å få gå i fred. Ja, jeg er enig i det også, jeg. Voldtatt, ranet, slått ned, you name it. Men vi driver folkeopplysning på enhver annen virksomhet. Mens dette er tabu.

Hva med andre politikere? Snakker du med noen av dem, på «bakrommet», utenfor offentligheten?

Det har aldri kommet noen og stilt meg spørsmål om det. Jeg har hatt et ønske, i lys av det som skjedde, å invitere til et dialogmøte, og informere dem om hva vi ser i voldtektssaker, for det var mange politikere på banen i Aftenposten. Jeg mener dette er kunnskap de trenger.  For når Inga Marte Thorkildsen står og hyler på førstesiden, at samtlige kvinner i Oslo har lært sine døtre hvorledes de skal opptre, og at kvinner i Oslo vet hva de skal gjøre og ikke gjøre, så er det ingenting som tyder på det i våre saker, Ikke sant?

Hva tenker du om at voldtekt dras inn i et likestillingsprosjekt? Dere har jo et kriminalitetsfokus på voldtekten. Kanskje mer individorientert også?

For politiet er det ikke likestillingstanken som gjelder. Det er helt riktig det du sier. Vi er pragmatiske og skal oppklare en sak, og ikke minst, skal vi forebygge. Hvis jeg ved å gå litt hardt ut kan avverge en voldtekt dagen etter, fordi den jenta ble så pass engstelig at hun valgte å ta en drosje, så synes jeg at jeg har gjort en god gjerning. Disse grupperingene mener derimot at jeg har skremt henne, og at jeg har gjort en forferdelig dårlig jobb.

Men det ligger jo et slags overgrep i frykten?

Ja, det er et dilemma. Jeg sitter jo ikke med detaljer på alt hva kvinner har sagt, men jeg vet at enkelte kvinner har sittet i avhør og sagt: «Hadde jeg bare visst … hadde jeg bare tenkt … hadde jeg bare gjort». Det er denne type bebreidelser som disse «grupperingene» vil unngå. At hvis en jente blir voldtatt så skal det i hvert fall ikke være en eneste bebreidelse. Det er for så vidt et veldig hyggelig utgangspunkt, men det er vel ingen som har blitt voldtatt, som mener at det var verdt det [ikke å engste seg, min merkn.]

En annen kritikk som politiet og påtalemyndighetene møter, gjelder den lave oppklaringsprosenten og få domfellelser. Noen påstår også at det finnes holdninger som gjør at kvinner ikke blir trodd. At det ikke var en «ekte voldtekt» fordi hun hadde drukket og ble med ham hjem.  At voldtekter har lav status i politiet, at man slurver i etterforskningen. «Mannskultur» og så videre. Har du noen tanker om det?

La meg begynne med det som er nærmest faget mitt. Rent bevismessig kan en del voldtekter være tilnærmet umulige å bevise. Hvis vi tar utgangspunkt i overfallsvoldtekter, vet jo sjelden kvinnen hvem det er. Det hender hun ikke ser ansiktet på ham en gang før hun blir smelt i bakken og voldtatt. Der sikrer vi oss DNA og biologiske spor[tekniske bevis min merkn.]. Er dette en person som har vært domfelt eller registrert tidligere, tar vi ham på det. Så vi har en høyere oppklaringsprosent på overfallsvoldtekter enn på andre typer voldtekter. Når vi kommer til voldtekter hvor kvinnen kjenner til overgriperen, enten fordi hun har møtt ham på fest, eller at det er kompisen til kameraten hennes, eller noen i familien for den saks skyld, er problemet at begge har hatt lovlig tilgang til stedet.  Da blir for eksempel ikke fingeravtrykk lengre noe tema. Begge, i hvert fall i veldig mange av våre saker, har gjerne drukket alkohol. Så kan det hende at hun sier «ja, jeg var med ham på nachspiel, men tanken var faktisk å ta en kopp te og sitte og prate litt. Han var så hyggelig.» Mens han kan i avhør si «trodde hun virkelig at vi skulle hjem og drikke te?» Hans tanker var hele tiden at de skulle ha sex. De kommer hjem, og han begynner å gjøre tilnærmelser, fordi det er det han har hatt i hodet sitt. Hun avviser ham vennlig først, men hardere etter hvert. Og så smeller det. Så blir spørsmålet: Ble hun voldtatt eller var det frivillig? Det er påstand mot påstand. Begge kan i en rekke tilfeller erkjenne at samleie har funnet sted. Vi kan ikke ha det slik at hvis det blir påstand mot påstand, skal kvinnen automatisk bli trodd, for det er jo kjempekrise hvis en mann blir uskyldig dømt. Så her har vi et kjempedilemma. En del tilleggs elementer kan få betydning [for domfellelse, min merkn]. Hvis kvinnen da … vi kan drive folkeopplysning og si at for eksempel kloremerker… altså, greier du i situasjonen å tenke gjennom ting som kan få betydning, for det er ikke alltid sikkert at du har fått sår som følge av en voldtekt. I andre tilfeller har vi dessverre situasjoner hvor begge har vært så dritings at de ikke aner hva som har skjedd. Altså, dessverre, veldig mange jenter som kommer og anmelder en voldtekt og sier at de ikke husker hvor de har vært. Husker ikke adressen, men sier de ble med noen hjem, våknet opp uten benklær, og kjenner at noen har vært inni dem. Kjenner at det er fuktig, og så videre. Hun er ikke i stand til å redegjøre for hva som faktisk har skjedd, men så hender det at vi, ved hjelp av mobiltelefoner finner ut hvor hun har vært og med hvem. Så sier den andre personen at «det er helt riktig, det. Hun har vært med hele tiden. Jeg hadde ikke den ringeste anelse om at hun ikke ville.» Tekniske bevis får en veldig underordnet betydning, dermed så blir det en fakta-beskrivelse og hvem vi skal tro på. Dette er bevisvanskeligheten i mange, mange voldtektssaker. Så jeg er ikke noe særlig i tvil om at det opp gjennom årene, og kanskje, dessverre også fortsatt, kan herske en del fordommer i politiet. Jeg mener jo at det ikke eksisterer hos oss, fordi vi er et spesialavsnitt som har drillet på dette gjennom femten år. Men at det også i domstolen kan være … «å ja hun var dritings og ble med hjem, da må hun regne med det». Jeg tror fortsatt vi kan slite med noe sånt.

Tenker du da på dommere, eller tenker du på jury?

Jeg tenker alle. At det kan ligge underbevisst. Jeg har ikke noe grunnlag for å si det annet enn ren synsing. At det kan ligge noen fordommer der. At «ja ja, hun ble jo med hjem, og så ble det frifinnelse» Det tror jeg kan være noe, som i enkelte miljøer og for enkelte kvinner, forsterker det [forestillinger om fordommer i politiet, min merkn..], er at politiet i sårbarhetssituasjoner er nødt til å spørre hva hun hadde på seg. Det gjør vi i mange tilfeller. For oss vil det være naturlig å spørre: Hvem var du sammen med? Drakk du? Hva hadde du på deg? Dette har å gjøre med å få inn vitnebeskrivelser. For oss handler dette kun om å plassere situasjonen. Og vi prøver å være veldig bevisste på å si at dette må vi spørre alle andre om. Det kan være folk på festen som ikke vet hvem du er. Da må vi henvise til at det var hun som hadde på seg sånn og sånn, var slik på håret, for å danne et bilde.

Så det handler ikke om at hun var «horete» kledd?

Nei. Det kan jeg med hundre prosent sikkerhet si. Når vi spør etter klesdrakt, handler det om å kartlegge situasjonen. Men at kvinnen selv opplever at det er en del av en fordom, kan jo hende, så her må man kommunisere.

Det virker som at falske anmeldelser er et slags tabu. Forekommer det?

Vi har ikke bunke på bunke, men fra tid til annen, dukker det opp anmeldelser som vi skjønner ikke kan stemme. Vi hadde nettopp en anmeldelse som hadde et kjempeoppslag i Dagbladet, hvor det var både en førsteside og en dobbeltside inni, hvor hun hevder seg bortført og gruppevoldtatt og mishandlet. Og det var ikke måte på hva hun fikk av oppmerksomhet. Vi begynner etter hvert å ane at dette ikke kan stemme. Saken er ikke avgjort, så jeg kan ikke gå i detaljer, men altså i forhold til hvor mobiltelefonene slår inn, pluss andre i hennes familie som har snakket med henne på tidspunktet hun mener seg fortsatt i fangenskap. Dette er en typisk anmeldelse som vi snur, hvor vi anmelder henne for falsk forklaring. Der er vi veldig pragmatiske. Greier vi å føre bevis for at hun har anmeldt falskt, så viser vi ingen nåde. Men her er det en mengde saker hvor det blir en sterk mistanke, hvor vi ikke greier å føre bevis for det, men hvor vi er veldig åpne overfor henne, at vi faktisk ikke tror på henne. Det vi ikke vet, er jo om de som da møter en sånn reaksjon hos politiet, er de samme som skriker høyest om fordommer i politiet.

*

Så langt Preben Z. Møllers intervju av Rohde. Jeg tar også med en vesentlig kommentar hvor uttalelser fra Riksadvokaten, gjengitt i samme kapittel: «Når politiet sier at de aldri vil klare å hindre kvinner i å bli voldtatt, og Riksadvokaten sier at de aldri vil kunne dømme flertallet av voldtektsmenn uten samtidig å undergrave vanlig rettssikkerhet, er dette noe vi skal ta på alvor»

Mine kommentarer til dette intervjuet

Når jeg har tatt med akkurat denne sekvensen av boka, så har ikke dette først og fremst med temaet voldtekt å gjøre. For dette er et utmerket eksempel på hva jeg mener når jeg påpeker at man i stor grad er enøyd i forhold til måten man håndterer diverse uønskede sosiale fenomener på. Man maler alt gjennom samme kvern, ikke fordi dette er så rasjonelt, men fordi «det er jo slik man alltid har gjort det».

Så vidt jeg vet så er det ikke påvist noe sammenheng mellom sannsynlighet for tilbakefall og straffenivå på voldtekt. Det man oppnår med å sette en voldtektsmann i fengsel er at man fysisk forhindrer ham i å begå nye voldtekter så lenge han sitter inne. Men siden man anser dette som en tidsbegrenset straff, et oppgjør for det han har gjort, så vil jo den dagen komme hvor han slipper ut igjen som en fri mann. Og dette skjer jo uansett om han er farlig eller ikke. OK, i Norge i dag har man delvis kompensert for dette ved å innføre ordningen om forvaringsstraff. Det er en viss fremgang, i forhold til måten jeg tenker på. For jeg ville stort sett ha reservert fengslene for alle de som er til signifikant fare for samfunnet. Og da har det intet med straff å gjøre. Det har med samfunnets plikt til å skape den nødvendige trygghet og sikkerhet for borgerne ved å holde farlige personer unna gata. Så lenge de er farlige, så lenge er samfunnet pliktig til å ha kontroll på dem. Dette er primært ingen soning. De må gjerne ha det bra der de er, få en verdig behandling, og oppleve en mening med livet. Men så lenge de er farlige får de ikke innvilget friheten. Men det betyr også at den dagen det med rimelig sikkerhet kan antas at noen ikke lengre utgjør en signifikant risiko, så skal vedkommende få friheten tilbake, eller grader av frihet, alt etter hva som er det mest rasjonelle virkemiddel. Og det som styrer dette er empatisk rasjonalitet. Så dukker jo selvsagt spørsmålet opp om det er mulig å behandle slike tilfeller. De fleste voldtekter er engangstilfeller hvor faren for gjentagelser ikke er særlig stor uansett. Men så har vi personer som blir hektet på å begå voldtekt. Her tror jeg det er vanskelig, men neppe umulig. Særlig tenker jeg at konfrontasjon er et utmerket virkemiddel. Dersom vedkommende ikke er psykopat går det an å appellere til empatien. Vedkommende må møte den han har forulempet. Hun må være fri til å «lese ham teksten». Han må få mulighet til å ta inn over seg hva han egentlig har gjort, og all den smerte han har forårsaket. Og man kunne spille videre på empatien: Ville du ønsket dette for din egen datter, eller din mor? Tenk da på at hun er noens datter, eller mor, eller søster. Du har ikke gjort dette bare mot henne, men mot en hel familie. Det kunne like godt vært din familie.
Dette er den ene siden av ligningen for selvkontroll. Den andre siden handler om motivet, eller impulsen som drev ham til dette. Som regel er det sex eller aggresjon. Er det mulig å finne bedre alternativer til å få utløp og tilfredsstillelse på? Med mitt syn på sex så tenker jeg at dette er noe som er begrenset, men som det likevel er mulig å manipulere med.
Så til politi og rettsvesen. For det er jo stort sett dette intervjuet handler om. Og her viser det seg at bekjentskapsvoldtekter eller kontaktvoldtekter er uegnet å behandle i den tradisjonelle kvernen. For hva skal man etterforske når det ikke er uenighet om hva som rent teknisk sett har funnet sted? Det er jo idiotisk av politiet å ta DNA prøve all den tid ingen benekter at samleie har funnet sted. Hva skal man bevise som ikke allerede er bevist? Noen må jo være svært korttenkt når de beskylder politiet for ikke å sikre nødvendige bevis. Skal politiet bruke ressursene på å bevise noe som ingen benekter har funnet sted? Hvordan skaffer man harde tekniske beviser på hva som har foregått i hodet på folk? Dette ender ugjenkallelig opp i spørsmål om troverdighet. Og her mener altså noen at vi skal fravike grunnleggende prinsipper om rettssikkerhet. Det er en katastrofe for en mann å bli dømt for voldtekt. Ikke bare for ham, men hele familien. Sannsynligheten er stor for at han lever resten av livet som stemplet og uten jobb. Noen ganger ender det med selvmord. Og det er ikke bare gjerningspersonen som får lide, enhver straff har mange offer.

Dette krever rettsikkerhet. Boka oppgir en dansk undersøkelse om tilsier at så mye som 7 % av alle voldtektsanmeldelser er falske. Her er det mange muligheter. Og vi bør tenke oss om hvor viktig dette er. I Pakistan økte antall anmeldelser for blasfemi dramatisk da man innførte dødsstraff for forbrytelsen. Det var vel neppe fordi fenomenet økte i omfang, men heller det at noen finner det opportunt å misbruke dette til å oppnå et eller annet, for eksempel hevn. Et seriøst rettsvesen er også til for å hindre slike forferdelige utslag av forsøk på misbruk. Og dette får dramatiske konsekvenser i voldtektssaker.  Og matematikken i dette tilsier at det sannsynligvis går det flere skyldige fri enn at uskyldige blir dømt. Dette betyr i klartekst at om vi hadde hatt en annen måte å handtere denne type voldtekter på, så ville flere menn krøpet til korset. Kanskje vi ikke en gang skulle la oss friste til å anvende det forhatte voldtekts-begrepet på denne gruppen i det hele tatt. Men de menn som sliter med å styre sine impulser bør jo først og fremst kunne få nødvendig hjelp. Og da er jo første steg å bøye sitt hode og innse sin begredelige tilstand. Det gjør man ikke i en rettsak med de perspektiver det her er snakk om. Om de blir frikjent, så går de garantert på byen igjen, med stor sannsynlighet for å gjenta atferden om og om igjen. Vi aner altså her et virkemiddel som er lite effektivt til å begrense et svært så uønsket og skadelig fenomen. Og dette kommer da i tillegg til offerets forsmedelige opplevelse av å bli mistrodd, utspurt, tygget og spyttet ut.
Og da er vi inne på neste tema i dette intervjuet, nemlig den forunderlige krangelen om ansvar. Den er forunderlig for jeg tror jo ikke at aktørene i denne debatten er dumme, at de ikke skjønner hva de holder på med. Men retorikk er retorikk, og det er ikke alltid enkelt å dekode hensikten. Jeg velger imidlertid å ta argumentene på alvor, og har selvsagt et ferdig utviklet ansvarsbegrep, skreddersydd for å løse opp i slike problemer. Og la oss rydde av veien en viktig uklarhet.  Selve begrepet ansvar er en sosial konstruksjon. Det er ingen fakta som henger ved dette. Ansvar er et begrep vi konstruerer for å håndtere et område av sosiale prosesser. Og da gjelder det å rydde opp i begrepet slik at dette skaper mer nytte enn tull. Og la oss også med en gang slå fast at mennesket på ingen måte er objektivt ansvarlig for sine handlinger. Jeg sorterer på forskjellige former for ansvar. I denne sammenhengen passer det best å ta i bruk sonderingen mellom reaktivt og proaktivt ansvar. Reaktivt ansvar handler om omgivelsenes reaksjon på en handling. I dette tilfellet voldtektsmannens handling. Reaksjonen er resultat av en subjektiv eller intersubjektiv prosess. Hva reaksjonen blir avhenger av kultur, normer, lover og samfunn. Og spørsmålet er i hvilken grad offerets oppførsel i forkant av handlingen skal påvirke reaksjonen. Her er vi inne på en vesentlig prinsipiell debatt, og som den liberalist jeg er, vil jeg påpeke at konsekvensen av å begynne å gjøre koblinger her er det samme som å innskrenke friheten til offeret. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan være tilfeller i andre sammenhenger hvor det kan ha noe å si. For eksempel et drap som er gjort i selvforsvar. Altså at den som ble offer var den som gikk til angrep, for så å bli drept av den andre som forsvarte seg. Men da handler det også om at den som til slutt ble offer, i forkant hadde gått langt ut over det som oppfattes som normal frihet i et samfunn. I motsatt ende så har dette sammenheng med det jeg er inne på i forbindelse med det moralsk indignerte menneske. Min frihet skal ikke begrenses av andres finfølelse om hva som er god moral eller ikke. Det er forøvrig umulig uten at man ender opp i det jeg kaller krysskrav. Men nettopp på området voldtekt tenker jeg det opp gjennom historien kan ha forekommet rettslige overtramp mot voldtektsofre. Det har handlet om skjørtelengde, utringet bluse, eller for mye sminke osv. Dette er jo noe såkalte anstendige mennesker, reagerer biologinært på. Det kan jo kobles direkte til farskapsusikkerheten. I den grad slik moralsk indignasjon har fått være med å påvirke reaksjonen i formildende retning for gjerningsmannen så er det i høyeste grad urimelig, urettferdig og ureflektert.  Det ryktes at det i et eller annet arabisk land ble forbudt for kvinner å ta bussen alene, etter at det skjedde en voldtekt på bussen. Her er et godt eksempel på en totalitær måte å regulere dette. Det er jo en tradisjon som er uten tanke for friheten til de som skal beskyttes. I vårt samfunn står friheten høyt. Og det skal det gjøre. Vi skal ha oss frabedt å bli diktert på klesdrakt og vanlig ferdsel i det offentlige rom. Og jeg tenker at dette sitter så grunnleggende i vår kultur at det er svært få som er uenige i dette. Det innebærer at hva samfunnet anser som en passende reaksjon på en slik handling på ingen måte skal være influert av hva hun måtte ha hatt på seg, hvor full hun var, eller hvilke signaler hun måtte ha gitt. Og det er denne friheten samfunnet har en plikt til å beskytte. Det innebærer at det er den som voldtar som må finne seg i samfunnets restriksjoner, ikke den som blir voldtatt. Det er det reaktive ansvaret. Samfunnet reagerer med å ta kontroll på den som er farlig. Da håper jeg at den posisjonen er klinkende klar. Dette er verdisiden av ligningen, det er idealet. For spørsmålet er i hvilken grad samfunnet klarer å ivareta sin plikt på dette området. Enhver vil måtte innse at det kriminalitetsfrie samfunn er en utopi. Samfunnet bruker store ressurser på politi, rettsvesen og kriminalitetsomsorg. Man kan alltids diskutere om prioriteringen er god nok, om effektiviteten er god nok, om virkemidlene er de rette osv. Men i mellomtiden har vi et samfunn hvor vi kan regne med at det skjer, både drap, voldtekter, blind vold og ran. Dette er et faktum. Og det er her det proaktive ansvaret kommer inn i bildet. Om jeg skulle ferdes i Oslo nattestid, så ville jeg være glad for «folkeopplysning» fra politiet om gater og områder jeg bør unngå. Menn er for øvrig, i forhold til kvinner, langt mer utsatt for vold på offentlig sted. Det er absolutt relevant også for menn å orientere seg om risikoene i dette landskapet. Ikke det at jeg skal klandres eller at samfunnet skal undra seg å reagere om jeg likevel var der og det faktisk skjedde noe. Men jeg er da interessert i å beskytte meg selv. På samme måte som jeg gjerne vil vite fakta om sunn og usunn mat, bli advart mot alkoholforbruk, bli rådet til å unngå diverse afrikanske flyselskaper, installere antivirus på PC-en min, bruke kondom om jeg har tilfeldig sex, ha brannslukningsapparatet i huset mitt, osv. så kan jeg ikke fatte at det ikke skal gå an å gi råd i forhold til risikofaktorer for voldtekt. Dersom noen sitter på kunnskap som kvinner kan nyttiggjøre seg av i forhold til å beskytte seg mot å bli utsatt for voldtekt, så vil jeg at min datter skal vite om det. Det proaktive ansvar handler om vår egeninteresse av å beskytte oss selv. Og her er det særdeles viktig med et best mulig faktagrunnlag. Men som sagt tenker jeg at dette stort sett handler om retorikk. Venstresiden er ikke dummere enn at de arrangerer selvforsvarskurs for kvinner. Det er et flott tiltak som også kan være med å forebygge. Da kan vi jo slå fast at forebygging er noe som er fornuftig å holde på med. En del av den forebyggingen handler om å gi faktainformasjon om hva som statistisk sett er tryggest og farlig opp imot denne problematikken. Det handler om å sørge for at den virkelighetsoppfatningen vi har, er oppdatert i forhold til det vi på et realistisk vitenskapelig grunnlag vet om farene. Det er dette som er rasjonalitet. Slik som noen feminister argumenterer i følge dette intervjuet, så er det irrasjonelt. For det er å undergrave den virkelighetsoppfatning beslutninger bygges på. Jeg synes derfor dømmekraften ved slik retorisk argumentasjon er særdeles dårlig, for det fører jo til at jenter som aldri fikk disse advarslene unødvendig ble utsatt den voldtekten vi alle prøver å unngå.

 

Naturforklaringer

Her har jeg skrevet av et helt kapittel i sin helhet. Mine kommentarer kommer i etterkant, og delvis har jeg linket til dem:

Det er sidene 122-140:

Den franske filmen Irreversible (2002) av Gaspar Noé finner man en spesiell voldtektsscene. Den utfolder seg fra begynnelse til slutt i hele ni minutter, og er kanskje den verste som noen gang har blitt iscenesatt. Irreversible er hardtslående samfunnskritikk av typen som får publikum til å forlate kinosalen, og som blir prisvinner ved Stockholms internasjonale filmfestival. Likevel er det noe som skurrer. Kvinnen som blir voldtatt, er den italienske filmstjernen og skjønnheten Monica Bellucci, kledd i en lys cocktailkjole, med brystvorter som skyter ut i tynt silkestoff. En forklaring på hvorfor Noé seksualiserte voldtektsscenen på denne måten er at han ikke klarte å distanseres seg tilstrekkelig fra kulturen han ville jobbe med, og derfor endte opp med et «patriarkalsk perspektiv».  En annen forklaring kan være at kvinnelige skuespillere, spesielt de som lykkes, nesten uten unntak ser ut som modeller som også har det lille ekstra, og derfor måtte det bli slik. Men i så fall, hvorfor da i tillegg kle voldtektsofferet opp som en pornostjerne? Var det rett og slett av kommersielle hensyn? En fjerde forklaring kan være at Noé ville at scenen skulle være tvetydig. Irreversible viser hvor avskyelig en voldtekt er, det er lett å se. Så er mitt spørsmål: Skal den også vise oss hvor opphissende den kan være, og hvor stygge vi mennesker er? I dag lever denne voldtektsscenen videre på vanlige nettpornosider. Over hele verden sitter tusener på tusener av menn og onanerer til voldtekten av Monica Bellucci. Seksualiteten har kooptert samfunnskritikken og runket den til døde.

Også andre voldtektsscener har endt opp som nettporno. På XVIDEOS.com finner man den norske skuespilleren Pia Tjelta under tittelen «Anal Rape Scene». I kommentarfeltet skriver bifallende onanister: «wow very hot, she has lovely ass and i would lick her and clean after she was raped. Love ya baby.»

Nå kan man selvsagt mene at det er samfunnet som er skyld i at menn blir opphisset av å se Pia Tjelta bli voldtatt, og at seksualiteten blir formet av patriarkatet. Men kan seksualiteten være problematisk fra naturen side? På et soverom etter festen: Hva slags biologisk drama er det som utspiller seg i hodet på den berusede gutten, foran kroppen til den sovende jenta? For ordens skyld, det er ikke bare i menns seksualitet man finner mørke bestanddeler. Voldtektsfantasier er et nokså utberedt fenomen hos begge kjønn. Mellom 1973 og 2008 er det blitt publisert minst ni spørreundersøkelser som tar for seg fenomenet.  Disse viser at et sted mellom 31 og 57 prosent av alle kvinner fantaserer om voldtekt cirka en gang i måneden. Med tanke på hvor tabu dette er, antar man at det faktiske antallet er høyere. I den siste studien ble 355 amerikanske kvinnelige studenter spurt om de fantaserer om å bli tvunget til sex. Svarprosenten varierte med ordlyden i spørreundersøkelsen. Når man brukte begrepet «overmannet» (overpowered by a man), svarte 52 prosent at de fantaserte om dette. Når man brukte ordet «voldtekt» (rape), sank tallet til 32 prosent. Disse tallene er stabile sammenlignet med tidligere studier, så «kvinnefrigjøring», «seksuell revolusjon» eller nye holdninger ser ikke ut til å ha hatt særlig innvirkning på hva kvinner fantaserer om. Etter oppfordring fra en venninne må jeg si at også kvinner kan sette pris på «kvinne fiendtlig porno».

Camille Paglia er en amerikansk professor og feminist som har distansert seg fra kulturradikalismen, som hun mener ignorerer noen nokså grunnleggende kjønnsforskjeller. Paglia hevder at man ved å undervurdere instinktene og driftene luller kvinner inn i en falsk trygghetsfølelse. I stedet trenger de å vite at de løper en risiko hvis de blir med fremmede menn hjem, ferdes alene i mørket eller ender opp fulle, halvnakne og bevisstløse i skolekameratens seng. Natten har aldri vært vår og kan ikke tas tilbake med fakkeltog. Det må vi kvinner dessverre innrette oss etter, mener hun. Slike uttalelser har ført til at Paglia har blitt anklaget for å legge skylden på voldtektsofrene, akkurat slik realister er blitt det her hjemme i Norge. Til sitt forsvar sier Paglia at feminismen har overtrådt sitt mandat, som var å søke politisk frihet for kvinner, og i stedet endt opp med å fornekte de begrensinger som naturen setter for oss. Seksuell frihet og seksuell frigjøring er en fantasi. Vi er dyr, naturens lover er rå makt. Seksualiteten er et skjæringspunkt hvor moral og gode hensikter må vike. Barn viser oss en utøylet egoisme nettopp fordi de springer direkte ut av naturen. Ungdommer er delvis sosialisert, men ikke tilstrekkelig til at vi lar dem kjøre bil, stemme ved valg, kjøpe alkohol eller våpen. Å si at menneskenaturen er vakker, er derfor et dårlig forsøk på å beskrive hvem vi er, mener Paglia. Naturen respekterer individet like lite som vi respekterer hverandre. Samtidig mener Paglia at kvinners reproduktive funksjon gir dem en sterkere tilknytning til naturen enn menn, og at de derfor besitter større virkelighetssans og mer visdom.

Svangerskapet demonstrerer den determinisme som karakteriserer kvinnens seksualitet. Enhver kvinnes kropp og sinn blir overtatt av en ktonisk kraft hinsides hennes kontroll. I det velkomne svangerskap er dette et frydefullt offer. Men i det uønskede, det som er kommet i stand ved voldtekt eller ved et uhell, er det en gru. Disse ulykkelige kvinnene skuer rett inn i naturens mørke hjerte, for fostret er en godartet svulst, en vampyr som stjeler for å kunne leve. Det såkalte fødselens mirakel er naturen som får det som hun vil.

Paglia avfeier den seksuelle revolusjonen, og er ikke så interessert i sosialfeministisk kulturkritikk. I stedet bedriver hun kanskje en slags realistisk naturkritikk som forstår sin begrensning. Faren ligger i en menneskenatur som hele tiden forsøker å rettferdiggjøre seg selv, som forsøker å rive ned de barrierene vi har skapt i våre forsøk på å heve oss over dyreriket. Paglias syn på seksualiteten viser oss ikke kvinneundertrykking forkledd som sex, men en seksualitet som er kvinneundertrykking. Og det går begge veier. Makt er sexy, både for kvinner og menn. Asymmetri gir seksualiteten næring og spenning og antenner den. Dette kompliserer idealistiske tilnærminger som bruker makt og sex som separate analytiske kategorier, og på den måten insisterer på at naturlig sex er uproblematisk. Eller med enklere ord: Skillet mellom sex og makt er kunstig.

PRODUKT ELLER BIPRODUKT AV EVOLUSJONEN
Godtar vi Paglias realistiske menneskeforståelse, og at voldtektens årsaker ligger like mye i naturen som i kulturen, kan vi likevel spørre hvorfor akkurat voldtekt skulle bli en del av vår natur. Med evolusjonsteori som rammeverk gir den realistiske posisjonen oss minst to naturforklaringer:
Enten har atferden oppstått som direkte produkt av evolusjonen i kraft av et menneskelig «voldtekts-gen», eller så har den oppstått som et biprodukt av andre egenskaper som evolusjonen spesielt har dyrket frem hos menn, som aggresjon, en sterk seksualdrift, høy risikovilje og så videre. Det er lett å forestille seg voldtekt som et direkte produkt av evolusjonen. Menn som har vært villige til å voldta har fått flere barn. Disse barna har arvet mange av egenskapene til faren sin, og gjør derfor det samme som ham. Over tid vil genene til menn som voldtar, utkonkurrere andre menns gener, slik at voldtektsmenn blir «selektert» for. Siden vi ikke finner fysiologiske tilpasninger på menneskekroppen, må «voldtekts-genet» virke psykologisk.
Det finnes likevel fysiologiske tilpasninger andre steder i dyreriket. For eksempel parer skorpionfluen seg enten ved at hannen gir hunnen gave, eller ved at han voldtar henne ved hjelp av dedikerte genitalklyper.
Det er ikke lett å spore opp psykologiske voldtektstilpasninger i mennesket. Man har funnet støtte for at menn som blir avvist av kvinner, blir ekstra motivert til å voldta. Samtidig finnes det en klar sammenheng mellom hvor mye ressurser menn kan tilby, og deres tilgang på frivillige seksualpartnere. Voldtekter skjer også mye oftere i fattige hjem, men som vi alle vet, trenger ikke ressurssvake kvinner å bo sammen med voldtektsmennene for å være ekstra utsatt. En amerikansk kvinne som lever i et fattig boligstrøk, har 1,3 prosent sannsynlighet for å bli voldtatt, mens for en kvinne i et pent boligstrøk er sannsynligheten 0,05 prosent. Bor hun i et pent strøk utenfor byen, faller sannsynligheten helt ned til 0,01 prosent. Slikt holder likevel ikke som bevis. Også ressurssterke menn vedtar. Dessuten er voldtekt ikke den eneste forbrytelsen som forekommer langt hyppigere på bunnen av samfunnet.

Et annet forslag er at mannens tenningsmønster kan være påvirket av et «voldtekts-gen». Dette vil kunne forklare hvorfor den voldtatte Monica Bellucci dukker opp blant pornoen på Internett. Forskning viser også at mange vanlige menn blir opphisset når de får se bilder av kvinner som blir voldtatt.
Nok et forslag er at et «voldtekts-gen» uttrykker seg gjennom sin evne til å identifisere ideelle ofre, men heller ikke dette er lett å bevise. Når vi velger sexpartnere, foretrekker vi mennesker vi oppfatter som sexy, på samme måte som vi velger mat som smaker godt. Når vi blir spurt om hvorfor vi velger slik vi gjør, begrunner vi preferansene på denne måten:

George Clooney er sexy, og sjokolade smaker godt. Så kan vi likevel spørre: Hvorfor er George Clooney sexy? Hvorfor smaker sjokolade godt? For å svare på det spørsmålet må man først klargjøre forskjellen mellom det som kalles ultimate og proksimate forklaringer. Det er ikke tilfeldig at sjokolade smaker godt, eller at George Clooney oppfattes som sexy. Søt og/eller fet mat er næringsrik mat, og individer som har foretrukket næringsrik mat har utkonkurrert genene til dem som ikke har gjort det. Altså liker vi sjokolade fordi det smaker godt, som er den proksimate forklaringen, og fordi vi gjennom evolusjonen har utviklet preferanse for den mest næringsrike maten, som er den ultimate forklaringen på hvorfor sjokolade smaker godt. Seksuell tiltrekning kan forstås på to måter:
Menn tenner på unge og symmetriske kvinner fordi de er «vakre» og «sexy», men også fordi symmetri og ungdommelighet signaliserer sunnhet og fruktbarhet. Menns tenningsmønster er derfor ikke bare «sosialt konstruert» av en mer eller mindre kvinnefiendtlig kultur. Akkurat som næringsinnhold har formet smaksløkene, har reproduksjonsevnen vært med på å forme seksualiteten. Som subjekter har vi liten respekt for naturens forsøk på å styre oss gjennom følelser og drifter, men som Camille Paglia og moderne evolusjonsteori påpeker, er denne respektløsheten gjensidig. Vi ønsker å høste de biokjemiske gevinstene i hjernen og lurer naturen med p-piller, silikonpupper, botox, kondom og kunstige søtningsmidler. På samme måte bryr ikke naturen seg noe særlig om en kvinne blir gravid med en hun elsker eller en voldtektsmann. Subjektet har ingen verdi: det er kopieringen av genene og en videreføring av liv som betyr noe. Når vi så navigerer etter følelser som naturen har koblet, mer eller mindre vellykket, sammen med ulike former for menneskelig atferd, oppstår det ubehagelige spørsmålet om fri vilje. Ultimate forklaringer er objektiverende, og for noen, kanskje spesielt for idealister og religiøse mennesker, også fremmedgjørende. Likevel er det nettopp det å finne ultimate forklaringer på menneskelig atferd som er evolusjonspsykologiens oppgave. Problemet er likevel at hvis man ønsker å finne ut om menn har utviklet en spesiell evne til å velge ideelle voldtektsofre, holder det ikke å påpeke at voldtektsmenn stort sett velger unge fruktbare kvinner. En slik preferanse kan forklares med både en proksimat preferanse for kvinner som oppfattes som sexy, og en ultimat og generell preferanse for unge, fruktbare og sunne kvinner. Det er likevel ingen tvil om at voldtektsmenn stort sett velger kvinner i sin mest fruktbare alder. Dette mønstret er gjennomgående for all seriøs forskning som er blitt gjort, og gjør seg gjeldende både i krig og fred. Unge kvinner er grovt overrepresentert, mens eldre kvinner er grovt underrepresentert blant voldtektsofrene. Man har også funnet at kvinner som er blitt ranet og i tillegg voldtatt, i gjennomsnitt er yngre (28 år) enn kvinner som bare blir ranet (35 år).

Den andre naturforklaringen er kanskje mer sannsynlig. Voldtekten blir da forstått som et biprodukt av en rekke andre psykologiske og fysiologiske tilpasninger, gjerne i kombinasjon med visse sosiale og kulturelle faktorer. Det finnes kanskje ikke noe «voldtektsgen», men det finnes et «voldsgen», et «risikogen», et «sexgen», et «styrkegen», et «konkurransegen» og så videre, som i sum kan resultere i voldtekter når også ytre omstendigheter legger til rette for det. Slik kan voldtekten fremdeles ha en ultimat forklaring, uten at man trenger særskilt utviklede gener til å gjennomføre den. Eksempelvis sørger mannens overlegne fysiske styrke for at det er lett for ham å voldta kvinner. Det betyr likevel ikke at voldtekten har økt sannsynligheten for at hans gener ble videreført. Man kan tvert imot spekulere på om det heller ikke har vært en rekke farer forbundet med slikt, som kan ha ført til et evolusjonært motpress. Om det ikke har vært galt å voldta av moralske grunner, er det grunn til å tro at det har vært farlig fordi det er blitt betraktet som tyveri av annen manns eiendom. Heller ikke i naturtilstanden kan mennesket stjele ustraffet fra gruppen man befinner seg i. Bare noe så enkelt som sosial utestengelse fra gruppen ville sannsynligvis hatt alvorlig konsekvenser. Kanskje dette er grunnen til at det er så vanskelig å finne direkte voldtektstilpasninger. Man kan selvsagt anvende et lignende argument på nesten all asosial atferd.
Det er ikke uvanlig at evolusjonen etterlater seg skadelige biprodukter. Et eksempel er menns overdødelighet. I Norge i dag dør menn i snitt seks år før kvinner. Sannsynligvis er dette et biprodukt av en rekke evolusjonære tilpasninger som sørger for at vi menn alle våre mer eller mindre vellykkede statusprosjekter i kampen om kvinners oppmerksomhet. Tilpasningene har gjort oss konkurransedyktige, men stress og ulykker gjør også at vi dør tidligere enn kvinner. Hvis noe så kontraproduktivt som en tidlig død kan være et biprodukt av evolusjonen, kan vel saktens også voldtekt være det. Menn er større enn kvinner fordi vi er blant de mange kjønnsdelte artene hvor hanner konkurrerer om tilgang på hunnene. I slike arter ender alltid hannene opp med å bli større og sterkere. Tilsvarende er hanner i monogame arter omtrent like store som hunnene, eller i noen tilfeller mindre. Det var nettopp størrelsen som gjorde det mulig for afrikaneren å legge Siri i bakken i 2007, selv om hun kjempet i mot. Styrken, aggresjonen, seksualdriften og risikoviljen som skulle motivere ham til å konkurrere mot andre menn, slo direkte over på henne, og det kan ha vært flere grunner til at han forsøkte å ta denne snarveien. Kanskje han ikke klarte å hevde seg i konkurransen mot andre menn. Kanskje manglet han en oppvekst som sikret ham tilstrekkelig medfølelse. Kanskje han var ruset slik at de hemningene han i utgangspunktet måtte ha, var svekket eller helt borte, eller at seksualdriften ble forsterket. Kanskje var han preget av en kvinnefiendtlig kultur som har senket terskelen for å voldta. Kanskje sørget situasjonen for at det var liten risiko for å bli tatt. Kanskje negative erfaringer med skandinaviske kvinner hadde gjort ham sinna. Kanskje følte han at han hadde lite å tape. Er det da mulig at voldtektsforsøket var en bivirkning av hans genetiske utrustning i kampen for tilværelsen. Svaret synes å være innlysende, ja, nesten banalt. All atferd er jo forårsaket av en hjerne som er blitt til gjennom evolusjonen.

AV-OG-PÅ-BRYTERE
Dette er også grunnen til at evolusjonspsykologer har forsøkt å finne ut om det ikke likevel kan finnes et slikt «voldtektsgen», men som først aktiveres i kontakt med et bestemt miljø. Slik blir ikke bare voldtekt et biprodukt men også en seksuell reproduktiv strategi som organismen kan skru av og på, alt etter behov. Registrerte voldtektsmenn har ofte en historie med mange kortvarige vennskapsforhold, og liten tro på egen evne til å inngå varige kjærlighetsforhold. De forventer i stedet flere, kortere forhold, og har lettere for å bruke vold som et middel til å få det som de vil. De kjennetegnes også av at de både har opplevd lite omsorg fra foreldene sine, og få varige og trygge tilknytninger til andre voksne mennesker gjennom oppveksten. Dette kan styre utviklingen av seksualiteten i en asosial retning, i likhet med resten av personligheten. Ikke overraskende er dette en oppvekst som også kjennetegner mange ungdomskriminelle gutter. Med utgangspunkt i feministisk syttitallslitteratur har Neil Malamuth forøkt å finne ut hvor tilbøyelige vanlige, ressurssterke menn er til å voldta. Hensikten var nettopp å finne ut om voldtektsmenn var «hvem som helst». I intervjuer med amerikanske studenter spurte han hvor stor sannsynlighet det var for at de kunne ha voldtatt hvis de kunne ha sluppet unna med det. 20 prosent krysset av 3 eller høyere på en skala fra 1 til fem. For å finne ut hvorvidt dette kunne gjenspeile reelle forskjeller i menns ulike tilbøyelighet til å voldta, ble disse mennene sammenlignet med fengslede voldtektsmenn. Det viste seg at de som rapporterte høy tilbøyelighet til å voldta, faktisk lignet de dømte voldtektsmennene på en rekke områder. De var ufølsomme, også i sine holdninger på en rekke områder. De var ufølsomme, også i sine holdninger overfor voldtekt, og de var aggressive, spesielt overfor kvinner. I tillegg til å forske på ressurssterke menns tilbøyelighet til å voldta har Malamuth også studert menn som allerede tenderer mot voldtekt (er sexually coercive). Sammenlignet med «hvem som helst» er de ofte egoistiske i den grad at det går på bekostning av andre, hyperseksuelle (high mating effort) og promiskuøse. De både tenker og føler på måter som gjør det lettere for dem å nøytralisere moralske sperrer, og når man finner alle disse kjennetegnene i en og samme person, er vedkommende spesialt tilbøyelig til å voldta, mener Malamuth. Denne modellen er blitt prøvd ut, og den gjør det faktisk lettere å identifisere menn som tenderer mot voldtekt (er sexually coercive). Kanskje sier den også noe om de sosiale betingelsene som produserer voldtektsmenn, og i hvilket samfunnslag man finner flertallet av dem. Modellen antyder muligens også at en økt tilbøyelighet til å voldta oppstår som følge av et samspill mellom visse gener og et bestemt oppvekstmiljø, og at den psykologiske tilpasningen først starter når dette samspillet skrur på «bryteren». Slik blir voldtekt en betinget seksuell strategi som inkluderer alt fra voldtektsmannens forhold til foreldrene under oppveksten, til tilstedeværelsen av en sårbar og tiltrekkende jente i en gitt situasjon.
Også skorpionfluer dedikerte genitaltyper tilpasser sin seksuelle strategi ut i fra sin biologiske og økologiske situasjon. Det er de usymmetriske og minste hannene som oftest ender opp med å voldta hunner, sannsynligvis fordi de ikke klarer å skaffe nok gaver. Men i miljø hvor det ikke finnes gaver, voldtar alle sammen. Store symmetriske hanner er også flinkere til å voldta når de først setter i gang. Dette viser oss kanskje at skorpionfluen har ett «program» for å voldta og et annet til å skaffe det kan gi i bytte for frivillig sex. Også noen av våre nærmeste slektninger voldtar. Det er spesielt vanlig blant orangutanger. Studier har vist at hanner ofte utvikler seg i to distinkte retninger. Store hanner, rundt 90 kilo, beveger seg sakte rundt i tretoppene og parer seg ofte med villige hunner. Små hanner, ikke større enn hunnene, beveger seg fort, akkurat som hunnen som forsøker å unngå å bli voldtatt av dem. Det er hannens evne til å hevde seg i kjønnsmarkedet som avgjør hvilken strategi han benytter seg av. Hanner foretrekker å gi gaver, siden hunner ellers forsøker å unngå dem, og fordi et frivillig samleie øker sannsynligheten for befruktning. Hunner på sin side konkurrerer om å bli befruktet av sterke hanner som har mye å tilby. For evolusjonspsykologer som tar utgangspunkt i et «voldtektsgen», handler det derfor om å identifisere hvilke brytere som slår av og på ulike seksuelle strategier under oppveksten. Dette kan for eksempel være mangel på ressurser og omsorg, volds erfaringer, lav sosial status, begrenset tilgang på frivillige partnere, dårlig fysikk og en mulighet til å voldta uten å bli tatt.
Biolog Randy Thornhill og antropolog Craig T. Palmer spekulerer på at vi har utviklet en evne til å vurdere vår biologiske og sosiale situasjon og kompensere for eventuelle mangler ved hjelp av vold eller trusler. Signaler om at vi ikke klarer å hevde oss sosialt eller seksuelt, kan for eksempel utvikle en voldelig seksualitet, sammen med andre kriminelle taktikker. Slik utleder Thornhill & Palmer en hypotese om at menns reaksjoner på en voldtekt vil variere på en systematisk måte, ut fra hvilken grad de har tilpasset seg voldtekten psykologisk. Mennene til Malamuth – altså menn som er impulsive og har hatt en utrygg og ustabil oppvekst med begrenset tilgang på ressurser – bør derfor bli mer opphisset av voldtektsscener enn vanlige menn. Til denne listen legger Thornhill & Palmer også alder som en viktig faktor. Unge menn og ungdommer er både mer risikovillige og impulsive enn voksne menn, og har også sterkere kjønnsdrift. Dette er også evolusjonære tilpasninger som vil øke tilbøyeligheten til å voldta, mener de. Men selv om fengslede voldtektsmenn blir betydelig mer opphisset av voldtektsscener enn vanlige menn, presenterer ikke Thornhill & Palmer forskning der hypotesen blir tilstrekkelig testet på et representativt utvalg. I stedet gjør de en retrett til den andre naturforklaringen, hvor voldtekten er et biprodukt av andre evolusjonære tilpasninger. De foreløpige resultatene avkrefter ikke at et voldtekts-gen kan finnes, og uavhengig av om voldtekten er et resultat av direkte tilpasninger eller er et biprodukt, vil den likevel være et utslag av en situasjonsbestemt atferd som kan forebygges ved at man tar større kontroll over miljøet potensielle voldtektsmenn vokser opp i.

MOTFORESTILLINGER
For den feministiske posisjonen er naturforklaringer forutsigelig nok vanskeligere å svelge. De ideologiske implikasjonene snur alt på hodet. I denne omgang er det ikke så viktig hva slags naturforklaring det er snakk om. Det som er interessant er at den realistiske posisjonen passer bedre med det lille vi vet om ham. De fleste av dem befinner seg nederst i samfunnet, og voldtekten ser ut til å inngå i en mer omfattende, asosial livsstil. Thornhill & Palmer ble sterkt kritisert da boken først kom ut i 2000. I andre utgave av boken, i 2001, svarer de sine kritikere med å anklage dem for å være ideologisk styrt. Blant annet hevder de at ideen om «seksualisert vold» skal være en slags politisk handling, uavhengig av menns naturlige seksualitet, er misforstått. Det hjelper heller ikke bare å åpne halvveis opp, og si at kan handle om sex når premisset er at denne seksualiteten er unaturlig og konstruert av samfunnet. Thornhill & Palmer foregriper mange av motargumentene til den feministiske posisjonen, som de virker å være godt kjent med. Stor aldersspredning blant ofrene er ikke et gyldig argument for en manglende seksuell motivasjon blant voldtektsmennene, dette er i beste fall feil lesning av data. De fleste ofrene over hele verden befinner seg innenfor de mest fruktbare årene av sitt liv, fra de tidlige tenårene til utover i tjueårene, mens voldtektsmennene befinner seg innenfor et aldersintervall hvor seksualdriften er på sitt sterkeste. Den utbredte forekomsten av voldtekt i krig beviser heller ikke at voldtekten er et slags våpen, eller at den handler om makt og vold, noe som var Susan Brownmillers hovedargument i 1975. Thornhill & Palmer i krig så er kvinner ekstremt sårbare, og terskelen for å bruke vold blir svært lav. Samtidig sørger lovløsheten for at det er lett å slippe unna. Også andre forbrytelser eskalerer i krig, og det er ikke slik at man da plutselig har mindre lyst på tingene man stjeler. Tvert imot blir det lettere å ta for seg. Hvorfor skulle det være annerledes med voldtekt? Krig normaliserer bruk av vold som middel til å oppnå det man vil. Det er et steg nærmere naturtilstanden. Mønstret for voldtekter i krig passer veldig godt med seksuell motivasjon, hevder Thornhill & Palmer. Gjennom hele verdenshistorien har man spart unge, fruktbare kvinner, mens man har drept resten. Det samme gjelder voldtekter i moderne krigføring. Også den den britiske historikeren Antony Beevor har gjort seg noen tanker om fenomenet:

Soldatene gikk ned i bunkersene og lyste på de sammentrengte kvinnene i ansiktene med lommelykter for å velge seg ut sine offer. Dette mønstret ser ut til å ha vært felles for alle de sovjetiske hæravdelingene som var involvert i angrepet på Berlin. Denne seleksjonsprosessen indikerte at de sovjetiske soldatene nå så på tyske kvinner som krigsbytte, i motsetning til i Øst-Preussen, hvor den impulsive volden for å få utløp for raseriet viste at de var et substitutt for Wehrmacht [..] Det finnes et mørkt område for mannlig seksualitet som altfor lett kan komme til overflaten, spesielt i krigssituasjoner, når det ikke finnes sosiale eller disiplinære grenser.

Også når voldtekten kan ha inngått som en del av en militær strategi, som i krigen i Bosnia mellom 1992 og 1995, var det stort sett unge kvinner mellom 13 og 35 som ble voldtatt. At voldtekter brukes i en strategisk hensikt, er heller ikke uforenelig med voldtekt som en seksuell handling. Tvert imot ser det ut til at vi er utspekulerte nok til å benytte oss av terrorpotensialet som ligger i seksualiteten. Fordi voldtekten noen ganger har blitt brukt som våpen i krig, i tillegg til alle de andre gangene, fortsetter imidlertid den feministiske posisjonen å bruke dette som et argument for at voldtekt handler om makt og vold.
Noen ganger sier voldtektsmenn selv at det ikke handler om sex, Den feministiske posisjonen poengterer gjerne det, men Thornhill & Palmer viser til studiene som har blitt gjennomført, og at 84 prosent av de spurte voldtektsmennene sier at hele eller deler av motivasjonen var sex. De påpeker også at disse mennene ofte sitter i fengsel, og derfor har gode grunner til å forsøke å leve opp til forskernes og terapeutenes forventinger om at de er «syke» eller traumatisert. Hvis noen ser bort fra volden som er nødvendig for å få offeret til å samarbeide, er det sjelden at voldtektsmenn skader offeret. Det gjelder i cirka 85 prosent av tilfellene. I mange tilfeller skades ikke offeret (fysisk) i det hele tatt. Konklusjonen bør derfor være motsatt: Volden er instrumentell, ikke et mål i seg selv.

For Thornhill & Palmer er voldtekten verken et resultat av kultur eller av samfunnets «mannsrolle». Selv om det kanskje logisk mulig å forene en slik påstand med det faktum at voldtekter forekommer i alle kulturer, påpeker de at dette vil innebære at alle kulturer har utviklet seg likt med hensyn til dette. Dette er så usannsynlig at mange motstandere ikke godtar dette premisset. I stedet har man forsøkt å finne unntakene som kan avkrefte regelen. Noen har gått så langt som til å erklære at så mange som 45 av 95 samfunn er «voldtekts-frie». Thornhill & Palmer konkluderer, etter en gjennomgang av den samlede forskningen, med at det ikke finnes et eneste bevis for dette, eller at det noen gang har eksistert et samfunn uten voldtekter. Det er ren ønsketenkning. Den feministiske posisjonen kritiseres for ikke å kunne forklare voldtekter i dyreriket, et dokumentert fenomen allerede før Brownmiller skrev Against our will i 1975. Hun fremstiller naturen på en romantisk måte: Så vidt jeg vet, har ingen zoolog noensinne observert dyr voldta innenfor sitt eget habitat, i det fri.  I dag holder det å gå inn på YouTube; der finner man voldtekter både innad og på tvers av dyrearter. Kanskje mest forstyrrende er opptaket av bavianen som voldtar en geit, eller sjimpansen som voldtar en frosk. Det er ikke lengre tvil om at en rekke dyrearter også voldtar i sitt naturlige miljø. Et mer aggressivt, pågående og promiskuøst er en kjønnsforskjell som finnes i alle polygame dyrearter hvor der er mer kostbart for hunner å bli gravide. Det er ikke sosial læring eller holdninger som forårsaker slike kjønnsforskjeller, men hard konkurranse om hunnene, og for menneskeartens del, at menn kan få barn hver dag, mens kvinner bare kan få barn en gang i året, med store fysiske belastninger. En manglende vilje til å se voldtekt som sex er i følge Thornhill & Palmer et resultat av at man insisterer på et idealistisk syn på verden slik den burde være, i stedet for et realistisk syn på verden slik den er. «Seksualisert vold» er et propagandabegrep som skal overtale folk, ikke overbevise.

Den feministiske posisjonen greier ikke å forklare voldtekter i dyreriket, men evolusjonister som Thornhill & Palmer møter kanskje et lignende problem ved at de ikke er i stand til å forklare visse typer voldtekt i samfunnet. Den generelle beskrivelse av voldtektsmannen er at han er en person med begrenset tilgang på frivillige kvinner. Likevel vet vi at det er mange voldtektsmenn som ikke har dette problemet. En naturforklaring på voldtekt som et biprodukt er mindre kontroversielt, da dette kan integreres med både den feministiske og den kliniske forståelsen av voldtekt. Thornhill & Palmer utforsker ikke dette noe særlig. I møte med tilsynelatende veltilpassede menn som både voldtar og har tilgang på kvinner, og psykopater som både i være- og tenkemåte tydelig skiller seg fra vanlige «tapere», foreslår de i stedet særegne tilpasninger, uten å forklare dette skikkelig. Den feministiske kritikken av Thornhill & Palmer er så omfattende at den avfødte en egen antologi. En hel bok og et helt korps av kritikere var dedikert til det ene formål å rive arbeidet deres i filler. Men Thornhill & Palmer var selvkritiske nok til å være de første til å innrømme at de mangler bevis for direkte voldtektstilpasninger hos mennesket. Har de likevel klart å sannsynliggjøre at dette finnes? Biprodukt-hypotesen er i seg selv uangripelig, så det meste handler om «voldtektsgenet» og hvor umoralsk boken deres er.

En hard kritiker finner man i Jerry A. Coyne. Han presenterer Thornhill & Palmers A Natural History of Rape som et makkverk og, etter mitt skjønn, som et langt mindre nyansert arbeid enn det faktisk er. Coyne mener de tar feil i at kvinner og jenter i fruktbar alder er overrepresentert blant ofrene. Med å slå sammen fruktbare ofre med eldre ufruktbare kvinner og prepubertale jenter under elleve år mener Coyne å vise at en tredjedel av alle ofrene ikke kunne bli gravide. Han påpeker også at tjue prosent av voldtektene ikke innebar normalt samleie, og at halvparten av dem heller ikke medførte sædutløsning. Et betydelig antall må derfor ekskluderes fra de fruktbare voldtektene et «voldtektsgen» vil kreve. Coyne går heller ikke med på at volden i voldtekter i fredstid stort sett er instrumentell, men han godtar tallene til Thornhill & Palmer. Når 22 prosent av voldtektsmennene bruker mer vold enn hva som er nødvendig, beviser det at i hvert fall noe av motivet er vold og ikke sex. Han påpeker at 10 prosent av voldtektene i fredstid er gruppevoldtekter, noe som skaper unødvendig sædkonkurranse. Han trekker også frem morderiske voldtekter i krig, og sexslaveri og andre eksempler på voldtekter som ikke kan resultere i barn. Til og med menn som voldtar hverandre i fengsel. Det finnes altså mange ufruktbare voldtekter, og Thornhill & Palmer spesifiserer ikke hvor mange voldtekter med påfølgende graviditeter som trengs for at et «voldtektsgen» skal oppstå. Dette fungerer som et motargument hvis Thornhill & Palmer hadde lagt seg bak «voldtektsgenet» noe de egentlig ikke gjør. Dette irriterer Coyne. Spesielt irriterer det at biprodukt-hypotesen også kan brukes til å forklare voldtekter som ikke er reproduktive, og at Thornhill & Palmer har konstruert et nærmest vanntett argument som hverken kan bevises eller motbevises.

Akkurat som Coyne påpeker Mary P. Koss at Thornhill & Palmer gir mest plass til «voldtektsgenet», selv om de til slutt legger seg på biprodukt-forklaringen. Dette gjør prosjektet deres suspekt, mener hun. Koss fokuserer deretter på de fem prediksjonene som Thornhill & Palmer utleder i sine forsøk på å underbygge «voldtektsgenet». De to første av disse er at de fleste ofrene vil være fruktbare og at voldtektsmenn stort sett ikke vil skade offeret mer enn «nødvendig». Som Coyne trekker også Koss frem studier som viser at mange ofre enten er under eller over fruktbar alder. Igjen, som Coine, viser hun til studier som ikke skiller mellom pedofile overgripere og voldtektsmenn. I en ev disse var en tredjedel av ofrene under elleve; i en annen var 22 prosent av voldtektene utført på personer under 12 år.

Den kliniske posisjonen er tydelig på at de blander sammen pedofile overgripere og voldtektsmenn ved å bruke samlebegrepet «seksuelle overgripere». Derimot er både Koss og Coyne utydelige på dette, og slik misbruker de den kliniske forskningen, som så mange andre. Koss viser heller ikke til studier hvor mange eldre kvinner er blitt voldtatt. For både Koss og Coyne er det pedofile overgripere som må bære bevisbyrden for alle de ufruktbare voldtektene, både på ofre under og over ufruktbar alder. Når det kommer til påstanden om at volden bare er et middel for sex, påpeker Koss at dette er en objektiv vurdering hvor offerets opplevelse ikke tas med. Hvorfor hun mener at dette er relevant, er uklart. Selv om offeret kan oppleve situasjonen slik at det står om livet, vil ikke dette hindre henne i å bli befruktet under voldtekten. Tvert imot vil en troverdig trussel om vold gjøre det mindre «nødvendig» å skade henne fysisk. Koss er dermed verken proksimat eller ultimat i sine forklaringer, men viser til subjektive opplevelser, og argumenterer derfor helt på egne premisser.


De neste tre predikasjonene til Thornhill & Palmer går ut fra ideen om at offeret vil oppleve mer ubehag når hennes reproduktive interesser tilsidesettes. Altså vil fruktbare kvinner oppleve større ubehag enn ufruktbare kvinner og jentebarn. De vil også oppleve større ubehag ved vaginal voldtekt, og når volden er begrenset til det som er nødvendig for gjennomføringen av den. Her trekker Koss frem studier som viser at barn som utsettes for overgrep, får de største og mest langvarige traumene. Når det kommer til opplevd frykt, viser hun til studier som viser at de eldste ofrene rammes hardest. Hun trekker også frem studier som viser at angstlidelser i etterkant følger graden av fysisk vold og frykten for eget liv. Også i hvilken grad offeret tok på seg skylden, og hvorvidt hendelsen truet vedkommendes syn på livet, var avgjørende. Både Coine og Koss har problemer med å skille mellom proksimate og ultimate forklaringer. Koss mener at Thornhill & Palmers hypotese om ubehagsopplevelse ved vaginal voldtekt er misforstått fordi vi i dag har p-piller som gir kvinner full reproduktiv kontroll. Det hadde vi derimot ikke for 100 000 til 40 000 år siden, da den menneskelige psyke, slik vi kjenner den, sannsynligvis ble formet.

For redaktøren av antologien, Cheryl Brown Travis, er det også «voldtektsgenet» som er problemet, selv om hun også kritiserer biproduktforklaringen. Ifølge Travis er Thornhill & Palmers  største feil at de ser på voldtekten som en seksuell handling. Dette er en misforståelse som feminister har ryddet av veien for mange år siden, hevder hun, med henvisning til nettopp Susan Brownmillers Against Our Will fra 1975 som et skinnende eksempel. Hun refererer også til Neil Malamuth (jo, den samme Malamuth), som har funnet indikasjoner på at aggresjon og seksualitet kan være sammenkoblet i menns psykologi, uten at det ser ut til å støtte Travis. Kanskje tvert imot. Deretter påpeker hun at frykten for eget liv som mange ofre opplever, tydelig viser hvordan volden opererer som komponent i voldtekten. Men hverken Travis eller Koss er villige til å skille mellom objektiv fysisk vold og subjektiv psykisk vold. Begge argumenterer på egne premisser.

Travis mener også at de to evolusjonspsykologene ikke har klart å sannsynliggjøre et «voldtektsgen» fordi voldtekter ikke er reproduktive, selv når de voldtatte er fruktbare. Voldtektsmenn klarer ofte hverken å få ereksjon, penetrere eller få utløsning. Slike problemer oppstår i så mye som 30 til 40 prosent av tilfellene, hevder hun. Bare i halvparten av voldtektene finner man rester etter sæd. Ifølge Thornholl & Palmers egne estimater fører to prosent av voldtektene til befruktning. Dette mener Travis ikke er nok til å skape det evolusjonære presset. Som Coine og Koss trekker også Travis frem studier som viser at en tredjedel av ofrene var prepuberale, uten at hun skiller pedofile overgripere og voldtektsmenn. Hun påpeker videre en betydelig kulturell variasjon med hensyn til voldtekter, selv om Thornhill & Palmer ikke har påstått annet enn at voldtekt sannsynligvis forekommer og har forekommet i alle kulturer, og at man aldri har funnet voldtektsfrie kulturer. Dette bestrider ikke Travis, men hun gjør likevel et poeng ut av at det finnes en betydelig sammenheng mellom ulike indikatorer på likestilling og voldtektsrater. Det spørs likevel om et slikt «fugleperspektiv» har så mye for seg. Den «kritiske» mannsforskeren Michael Kimmel kritiserer Thornhill & Palmer for å gjøre feminister mindre nyanserte enn de er, og påpeker at det er få som i dag vil påstå at voldtekt ikke også kan handle om sex. Han understreker likevel at det også finnes eksempler på voldtekter som ikke handler om sex, hverken som biprodukt eller produkt av evolusjonen. Gruppevoldtekter, fengselsvoldtekter, voldtekter i krig og så videre faller utenfor de to evolusjonistenes snevre perspektiv, mener Kimmel. Dermed skjønner heller ikke han forskjellen mellom ultimate og proksimate forklaringer. Kimmel mener at voldtektens ulike proksimate årsaker, som sjalusi, sinne, lyst, dominans og så videre, avkrefter dens ultimate årsaker. Han klargjør heller ikke om han mener voldtekt er sosialt konstruert sex eller naturlig sex. Kimmel påpeker at siden klitorisen utviklet seg, må kvinnens nytelse også spille en rolle med hensyn til vellykket reproduksjon.  Dette blir stråmann-aktig, for det Thornhill & Palmer sier, er at menn noen ganger, under visse omstendigheter, setter kvinners preferanser til side. Ikke at kvinner ikke har en rolle i reproduksjon eller evolusjonen som sådan.
Kimmel går heller ikke med på at voldtekt er vanlig i dyreriket. For hvordan kan Thornhill & Palmer vite at dyr voldtas mot sin vilje? De kan jo ikke prate med dyrene. Dessuten finnes det mange dyrearter hvor voldtekter ikke forekommer, hevder han, for eksempel er kjønnene hos aper nokså «likestilt». Kimmel stiller også spørsmål ved en av grunnpilarene i Thornhill & Palmers arbeid, nemlig at mann og kvinner står overfor reproduksjonen med ulike interesser fordi kostnadene er så forskjellige. Er det virkelig slik at det er mer reproduktivt for menn å pare seg med flest mulig? Kan ikke den mest vellykkede strategien heller være å pare seg best mulig, og så investere i færre barns trygge oppvekst hvor de har større sjanser for å overleve? Kimmel godtar Thornhill & Palmers påstand om at de fleste voldtektsofrene er unge og fruktbare kvinner. Men kan ikke dette være fordi det er disse kvinnene som oftest er single og mest sosialt utagerende, og derfor overrepresentert når det kommer til hvem som er i faresonen?

Kritikken mot Thornhill og Palmer bare fortsetter og fortsetter, både hva gjelder boken spesielt og evolusjonspsykologi generelt. Stridens kjerne er selvsagt ikke bare kvaliteten på arbeidet. Det handler om menneskesyn og politiske implikasjoner. Hele verden. Mennesket fra fødsel til graven.

Mine kommentarer debatten om naturforklaringen.

1)      Hva kan være årsaken til at kvinner fantaserer om voldtekt? Kanskje har dette noe å gjøre med at dominans er sexy, og at det er blant disse at helter og beskyttere finnes. Tilbake.

2)      Ideen om et voldtektsgen stammer sannsynligvis fra en foreldet unyansert teori om et gen pr atferd. Tipper den har svært liten støtte blant fagfolk i dag. Mitt motsvar til dette er ideen om emosjonell programmering.  Voldtekt ligger neppe som genetisk instruksjon til atferd. Det er overhodet ikke nødvendig da mennesket er innovativt, og utmerket klarer å tenke ut dette selv, på bakgrunn av emosjonelle disposisjoner. Det vil i klartekst si at jeg tenker en hypotese i retning «bivirkning» er den mest sannsynlige. Tilbake.

3)      Igjen anses ideen om et voldtektsgen villedende. Slik jeg tenker dette er at det handler om emosjonell programmering. Kanskje forhøyet seksuell impuls (hyperseksualitet), kanskje lavere selvkontroll, kanskje tettere integrasjon mellom aggresjon og seksualitet. Kanskje høyere aggresjon. Kanskje lavere sensitivitet for oxytocin, og dermed dårligere evne til tilknytning, kanskje svekket empati, lavere terskel for risiko og svekket følelse av lojalitet mot felleskap. Alt dette handler nødvendigvis ikke bare om voldtekt, men om en generell tuning av systemet for optimal funksjon i en mer fiendtlig verden. En vekselvirkning mellom miljø og personlighet som formes av et kaldere sosialt klima, hvor vold dominans, normløshet og kriminalitet er mer lønnsomme strategier. Tilbake.

4)      Dette er ikke nødvendigvis retrett. Alt det som sies her passer nøyaktig med emosjonell programmering med en type profil som er skissert i punkt 3. Gjennom vekselvirkning med miljø, men dog også avhengig av gener, konfigureres individet med en emosjonell profil innrettet mot fiendtlige omgivelser. Noen ville kanskje kalle det for en mer kriminell profil. Voldtekten ligger ikke her kodet som strategi, men som et latent potensiale som følge av den emosjonelle profilen.  Alt som skal til er da en utløsende omstendighet, hvor rasjonalitet settes til side, eller hvor kognitivt oppfattet risiko har et akseptabelt nivå. En vellykket voldtekt kan forsterke tilbøyeligheten, dyrke frem dette som tenningsmønster, og gjøre individet avhengig. Tilbake.

5)      Har det eksistert, eller eksisterer det voldtekts-frie samfunn? Vel, det at noen som har den posisjonen at voldtekt et resultat av biologi, så kan man vel ikke legge så stor vekt på deres gjennomgang av all forskning på området. Det er veldig lett å tenke at en slik gjennomgang er tendensiøs. Min hypotese om sammenheng mellom kultur og biologi tilsier at måten dette manifesterer seg på i kulturene kan være svært forskjellig. Jeg stiller meg også tvilende til at det finnes kulturer hvor varianter av dette aldri forekommer. Men jeg tenker at en kultur, som har et varmt sosialt klima, og som stort sett er en inngruppe, og hvor kontakten med andre utgrupper er sporadisk, så kan forekomsten av voldtekt være på et minimum. Alle er inkludert, ingen utstøtt, innslag av æreskultur er svært dempet, og man har normer som innebærer en dyp respekt for hverandre, uavhengig av kjønn. Nå er det vel naivt å tenke at slike kulturer finnes. Men det er opplagt at noen kulturer kan være nærmere dette enn andre. Så har man jo selve definisjonen av voldtekts-begrepet. Det varierer jo temmelig mye, som vi har sett. Og kanskje noen ikke regner voldtekt av noen fra «en annen stamme» som voldtekt, fordi de jo «ikke er mennesker som oss».  Kanskje kan arrangerte ekteskap ha noe med dette å gjøre, eller kanskje mennene er i sterkt mindretall fordi «heltene» allerede er drept i krig. Her er det svært mange varianter. Opp i det hele så har vi jo det faktum at det er umulig å bevise at noe ikke eksisterer. Det i seg selv gjør at det er umulig å «bevise» at det finnes voldtektsfrie samfunn. Tilbake.

6)      Kritikken fra Coyne.  Mye av dette handler igjen om det såkalte voldtektsgenet. Om man skulle gått inn på en slik tankegang så må man holde tunga rett i munnen. Når vi snakker om gener som disponerer for atferd, så må det nødvendigvis dreie seg om en type atferdsmønster som over lang tid har hatt biologisk lønnsomhet.  Det kan være snakk om tusener av generasjoner. Denne perioden kan ha vært i menneskets forhistorie, eller i pre-menneskets forhistorie. En vesentlig innsikt må poengteres. Det er at den type atferd som i tidligere tider skapte suksess, ikke nødvendigvis er like biologisk lønnsom i dag. Og da er det ikke slik at denne atferden forsvinner over natten. Og er den lite biologisk kostbar, så forsvinner den nødvendigvis ikke i det hele tatt.
Så har vi spørsmålet om hvor mye lønnsomhet som er nødvendig for at noe skal kunne fremelskes av det naturlige utvalg. I dette tilfellet er sannsynligheten for graviditet ved en voldtekt bare en av parameterne.  En stor ukjent parameter må jo være hvor mange muligheter et gjennomsnitts individ kan ha hatt gjennom livet. En mann kan ha fysisk kapasitet til å voldta flere ganger om dagen, så her er det kun antall muligheter som begrenser. Det betyr også at hver enkelt voldtekt ikke behøver å være så fysisk kostbar. Følgelig er «mange skudd i mørket» ikke noe stort problem. Og «skudd i mørket» blir det ved voldtekt av ufruktbare damer, barn eller menn. Men på samme måte som at epletreet produserer store mengder epler, uten at det blir avkom av det, så kan altså en lav suksessrate kompenseres med tilsvarende flere forsøk. Naturen er full av eksempler på reproduksjonsmessig overproduksjon. Hadde den ikke vært det, hadde det heller ikke vært mye å høste av naturen. Det samme mønstret ser vi i forhold til produksjon av sædceller og eggceller. Den enkelte kjønnscelle er ikke i nærheten av promille mulighet for suksess. Bruk av data og statistikk fra nåtiden på dette blir da kun en svak indikasjon. Det vi ikke må glemme er vår atferd er formet lenge før historisk tid. Og hva slags muligheter som fantes på denne tiden kan vi jo bare fantasere om. En mulighet handler jo om kidnapping. Dette er jo en av teoriene på hvordan neandertalerne unngikk innavl. De levde jo i små spredte grupper uten noe særlig kontakt med hverandre. Da kan det ha vært slik at dersom en slik gruppe på en av sine jakt-tokter kom over en ung Neandertal-kvinne som tilfeldigvis befant seg utenfor sin gruppe synsvidde, så tok de henne enkelt og greit med seg, med tvang om nødvendig. Da er det jo opplagt voldtekt som venter, så snart de har fått henne over i eget territorium, ikke bare en, med kanskje hundrevis, med hundre prosent sikkerhet for å ende med graviditet. Kanskje er det på denne måten noen av oss har fått våre to prosent neandertalergener med oss i bagasjen. Nå er jo dette bare spekulasjoner. Ingen av oss kan jo gå tilbake og se hvordan forholdene egentlig har vært. Poenget med dette er uansett å peke på at det å forske på fenomenet i dag, ikke nødvendigvis gir oss så godt grunnlag for å trekke spesifikke bastante konklusjoner om fortiden. I en sivilisert verden som den vi lever i vil neppe voldtekt være reproduksjonsmessig lønnsomt, men i en ape-flokk kan den ha vært det, og også i en naturtilstand i steinalderen. Og det skal ikke så mye til, før dette er noe som akkumuleres over hundrevis, ja kanskje tusener av generasjoner.
Nå fant jeg tilfeldigvis Coynes kritikk på nettet, og jeg merker meg at han har et vesentlig poeng som ikke kommer med i Møllers bok. Coyne påpeker at all menneskelig atferd (eller dyreatferd) som ikke kan tilbakeføres direkte til en eller annen tilpasning, jo egentlig er et biprodukt av andre tilpasninger. Og når vi tenker oss om så er jo dette en selvfølgelighet. Men det betyr jo også en erkjennelse av at all menneskelig atferd har sitt opphav i biologi, direkte eller indirekte. Men Coyne hevder at dette er et retorisk knep av Thornhill og Palmer  i den hensikt å blinke ut voldtekt som noe mennesket har fått fra biologien. Men her kan ikke voldtekt vurderes annerledes enn f.eks. det å spille piano. Og på den måten så blir det noe uvitenskapelig over det hele. Her må jeg konstaterer jeg at Coyne har et vesentlig poeng, og det gir hele debatten eller analysen et preg av meningsløshet. Coyne er erklært ateist og evolusjonist. Er det noen som har peiling på evolusjon så er det han. Så selvsagt har han i sitt verdensbilde at all atferd til syvende og sist kan tilbakeføres til biologien, og evolusjonen. Det er ikke noe åndelig i dette. Men akkurat den posisjonen hjelper jo ikke det ekstremfeministiske prosjektet så veldig mye i den grad man vi ha det til at dette utelukkende kommer fra kulturen. For meg er det åpenbart at man her mangler vesentlige komponenter i analysen av dette, nemlig en god teori på bevegelsen fra biologi til kultur, og en god teori på bevegelsen fra gener til atferd hos mennesket. Alt dette må inn i puslespillet. Og med dette utgangspunktet forsvinner basisen for den åndsbaserte objektive ansvarliggjøringen av voldtektsmannen, enten man liker det eller ikke.
I fremtiden tenker jeg at vi får en helt annen tilnærming i forhold til å forstå disse tingene. For egentlig handler denne såkalte kampen om voldtekten om hva det er som motiverer til slik atferd. Her vil vi i fremtiden forstå mye mer både av genetikk og av hjerneforskning, og ikke minst av det samspillet mellom arv og miljø som ender opp med å skape det enkelte individ. I Det reproduktivere Mennesket, beskriver jeg tre ulike mannlige strategier for reproduksjon. Og det jeg antyder er at det som ligger bak er tre ulike emosjonelle profiler. Vi snakker altså om styrkeforhold og forekomst på forskjellige tilbøyeligheter, alt fra aggresjon, til seksualitet, til sjalusi, til stolthet, synlighet og usynlighet. Til og med styrken på moral og selvkontroll kan ha med dette og gjøre. Og sonderingen mellom disse emosjonelle profilene kan også dreie seg om noe så dyptgripende som genetiske brytere. Selv om dette er løse spekulasjoner, så er det likevel hypoteser som en gang i fremtiden kanskje kan bekreftes eller avkreftes. For når vi har kunnskap nok om DNA, og alle de mekanismene som omhandler bevegelsen fra genotype til fenotype, og til slutt hvordan dette manifesterer seg i hvordan den individuelle hjerne utformes, og hvordan de interne koblingene ender opp som de gjør, da blir det også mulig å fortelle en historie, ikke bare om individet, men også den biologiske historie og om en evolusjonens utallige uransakelige veier. Tilbake.

7)      Flertallet av ofre er i fruktbar alder. Dette er en forutsigelse man kan gjøre dersom man tenker at handlingen er seksuelt motivert og at menneskets seksuelle impulser er formet av seksuell seleksjon. Og det viser seg jo å være tilfelle dersom holder seg til det klassiske voldtekts-begrepet. Trekker man inn pedofili vil dette svekke hypotesen. Men her tenker jeg at det å blande disse kategoriene blir svært unyansert. Bare en liten prosent av seksuelle overgrep mot barn kan regnes inn under typisk klassiske voldtekter. Dermed må man nyansere og lete etter separate mekanismer og forklaringer.  Det vi observerer er at seksualiteten har svært mange ansikter. Av disse er det bare mainstream seksualitet mellom fruktbare mennesker som er reproduksjonsmessig lønnsomt. Men felles for alt dette er at det involverer seksualiteten, seksuell opphisselse og seksuelt motiverte handlinger. Dette forteller oss om en kraftig tilbøyelighet som kanskje er mer fleksibel og diffus enn de fleste andre emosjonelle mekanismer. Og jeg har forklart hvorfor. Dette dreier seg om evne til kulturell tilpasning. Jeg synes at forklaringen på hvorfor det å blande voldtekt og pedofili i de samme statistiske data blir misvisende. Her skal jeg prøve meg på en mer analytisk og tungrodd forklaring. Heng på. Jeg starter med den ukontroversielle påstanden at sex er en sentral reproduksjonsmessig strategi. Det gir den forutsigelsen av hovedtyngden av all sex mellom mennesker (og dyr) foregår mellom fruktbare individer. Det stemmer kanskje ikke dersom vi tar med masturbasjon i regnestykket. Men for å få dette med så må det handle om den seksuelle fantasien som følger med masturbasjonen, hva den er rettet mot. Jeg vil tippe at svaret på en slik undersøkelse vil være en kokkekurve, med toppnivå på fruktbare mennesker. Så vil den bevege seg ut på flankene mot det mer og mer ufruktbare på hver side, enten det gjelder alder kjønn eller seksuelt objekt. Ytterst ut på flankene finner vi de utallige parafilier. Da kunne man tenke seg at dersom man undersøker forskjellige former for seksualitet, så ville man innenfor hver kategori, der det er relevant, finne samme kurve. For eksempel ville dette gjelde masturbasjon, pornografi og voldtekt i klassisk forstand.  Men går vi f.eks. på homofili vil jo selvsagt dette bildet falle fullstendig sammen. Det handler jo om at vi her, i utgangspunktet har sortert på en ufruktbar kategori, og følgelig ender opp med hundre prosent ufruktbarhet. Det samme gjelder pedofili. Det er ikke dermed sagt at disse kategoriene ikke er seksuelt motivert. Ingen av de som blir seksuelt opphisset av mørket, eller av dyr, eller av lik, dukker eller hva det måtte være, ender opp med barn som følge av dette. Så om vi holder oss til en klassisk definisjon av voldtekt, som handler om å tiltvinge seg sex ved hjelp av fysisk eller psykisk vold, så passer denne kurven godt med fruktbarhetshypotesen. Og, for helhetens skyld, de som begår disse forbrytelsene har en kokkekurve som topper seg på den mest aktive alderen for fruktbarhet. Men også her har vi en klokkekurve. Det innebærer selvsagt at ut på flankene så finnes en masse annet grums, som strategier for dominans, for å skape frykt, for å plage eller torturere, for å vise seg frem (gruppevoldtekt), for å lyde guds ord, for å knekke et annet menneske psykisk, for å hevne seg osv. Vi må ikke glemme det komplekse mennesket. Mennesket evner å finne opp sin egen atferd. Og voldtekt kan være en strategi som løsning på utallige ideer og motiver. Det er voldtekt. Men voldtekt er jo kun en minimalt forekommende strategi i forhold til å skaffe seg sex, sett i forhold til mer «konvensjonelle» metoder, som handler om parbinding, om det å komme i et forhold, om å sjekke noen opp, den ytterst normale veien. I forhold til barn snakker vi om helt andre strategier. For det første er barn langt mer sårbare for manipulasjon.  For det andre så observerer vi at de som begår overgrep mot barn sjelden er fremmede helt utenfra. De stygge menn som står og lokker med godteposen er heldigvis i stort mindretall. De fleste overgrep skjer av personer som kjenner barnet, er i en omsorgsposisjon eller i andre posisjoner hvor de har mulighet til tilgang til barnet. Dette er en helt annen strategi i forhold til å skaffe seg sex, enn voldtekt.  Og her, som i forhold til homofile, så har vi her å gjøre med en sortering som ikke har relevans i forhold til fruktbarhetshypotesen.  Om vi skal ta med seksuelle overgrep i denne kategorien, hvorfor tar vi ikke da også med nekrofile, homofile eller alle former for seksualitet? Vi tar det jo ikke med fordi selve sorteringen som er gjort er innenfor et ufruktbart segment. Forekomsten av overgrep mot barn er jo forholdsvis høyt. Noen har antydet hver fjerde jente og litt sjeldnere for gutter. Men dette er tall som spriker. Men selv med så høye tall, så innser vi at kanskje så mye som 75 % av alle barn aldri opplever seksuell oppmerksomhet fra voksne. Hva er det tilsvarende tallet for en kvinne i sin mest fruktbare alder? Det vi ser er at seksuell oppmerksomhet følger fruktbarhetsmønstret. Seksuell oppmerksomhet overfor barn befinner seg godt ut på klokkekurvens flanke. Men likevel ikke langt nok ut til at ikke dette utgjøre en betydelig andel. Når vi så tar i betraktning at ulike typer seksuelle overgrep mot barn stort sett begås av personer som befinner seg i barnets nære bekjentskapskrets, så blir dette en forholdsvis stor andel. Størrelsesforholdet opp mot forekomst av rene voldtekter kjenner jeg ikke til. Men uansett har vi altså her to kategorier, hvor av den ene trekkes ut fra hele spektret av seksualitet i forhold til fruktbarhet, mens den andre, som ikke har en ubetydelig størrelse er en ren sortering på en ufruktbar kategori. Da sier det seg selv, at dersom vi måler dette i relasjon til fruktbarhet så må dette bli feil. Det er ikke dermed sagt at behandlere (den såkalte kliniske posisjonen) av overgripere kan finne på å slå disse gruppene sammen. Det er ikke nødvendigvis bortkastet. For noen fellestrekk kan kanskje adresseres, som for eksempel empati (eller manglende som sådan), impulskontroll, bearbeiding av seksuelt tenningsmønster osv. Men i boka går det helt klart frem at det er forholdsvis store forskjeller i personlighet til den gjennomsnittlige barneovergriper og den gjennomsnittlige voldtektsmann.  Nå er jo forskningen på dette området forholdsvis svak, så konklusjonene er ikke bastante. Men det vi vet peker i retning av at voldtektsmenn ofte er multikriminelle. De er voldelige generelt. Og de har ofte asosiale trekk. Barneovergripere derimot har som regel ingen annen kriminell bakgrunn enn det at de har forgrepet seg mot barn. De har ikke en personlighet som andre gjennomsnittskriminelle. Følgelig, om man måler dette opp mot behandling, så kan det være likhetstrekk, men her kan også være dype forskjeller. Uansett må jeg gi Møller rett når han hevder at å blande disse kategoriene sammen fører til betydelige feilkonklusjoner. Som et apropos til dette kunne man jo gjort sammenligninger opp mot mat. Det er vel ikke all mat vi spiser som vi får noe særlig næring ut av. Og under sult kan vi finne på å spise alt fra bark til papir. Det er jo ikke dermed sagt at motivasjonen ikke er sult. Tilbake.

8)      Vold eller sex?
Er det vold eller sex som motiverer voldtektsmannen? Vel, ifølge ekstremfeminister handler det ikke om noen av alternativene, men om å demonstrere makt.  Altså en kald bevisst kognitivt utviklet strategi for undertrykkelse. Men, selvsagt om man tar utgangspunkt i kjønnsmaktperspektivet så er det jo nærliggende å argumentere for at voldtekt mest handler om vold. For vold er jo den mest iøynefallende fysiske strategien for å dominere andre. Så Koss stemmer altså her for at det er vold som er den dominerende motivasjonsfaktoren.  For meg står kjønnsmakts-perspektivet nokså svakt som hovedforklaring på voldtekt. Årsaken er at dersom motivet er å dominere, så må det jo være en snakk om en person som gjerningsmannen har jevnlig med å gjøre. Det er ingen rasjonell grunn til å ville dominere en tilfeldig person på gata. Det er jo ingen gevinst å oppnå med dette, uten om tilfredsstillelsen akkurat der og da. Man da snakker vi ikke om rasjonalitet, men om ren impuls. Dominans på rasjonelt grunnlag handler om maktutøvelse. Det handler om å ha styringen på et annet menneske, med alle de fordeler det kan gi. Følgelig, dersom kjønnsmakts-hypotesen skal ha noe for seg så snakker vi om parforholdet. Bare av denne grunn kan vi ekskludere alle angrepsvoldtekter, og de fleste kontakt-voldtekter. Da er statistikken mot denne hypotesen. Men selvsagt forekommer det voldtekter innenfor parforholdet. Og her kan man neppe se bort fra at nettopp dominans kan spille en betydelig rolle opp i det hele. Men her er det å påpeke at det dominerende virkemidlet i voldelige parforhold er volden i seg selv. Det er langt flere anmeldelser av vold i parforhold enn av voldtekt. Det leder meg til å tenke at vold jo er det mest nærliggende fysisk maktmidlet. Og den skjer som regel i affekt. I den grad at voldtekt er en del av virkemidlene i forhold til undertrykkelse av partneren, så hører den neppe til det biologinære repertoaret i den voldelige manns verktøykasse. Da snakker vi ikke lengre om affekt, men om en planmessig rasjonell handling med et bevisst mål.  Kanskje snakker vi da om menn med psykopatiske trekk.
Så har vi jo den varianten av voldelige menn i parforhold som Eva Lundgren i sin tid studerte. Dette var kristne menn som nærmest bokstavelig talt, både forsvarte sin rett, sin posisjon og slo med Bibelen i hånd. Men Bibelen i hånd kunne de forsvare å tukte henne til å utføre sin ekteskapelige plikt. Slik jeg forstod det handlet dette om menn fra det tykkeste bibelbeltet, eller fra snevre ekstreme kristne miljøer. Det er nettopp ut fra slike fenomener jeg tenker at det såkalte kjønnsmaktsperspektivet har sin opprinnelse.  Koblingen mellom diverse ekstreme religiøse retninger og kvinneundertrykkelse og sex er jo et velkjent mønster.  Men igjen, dersom dette skal ha noen mening, handler det mest om parforholdet, og ikke om andre typer voldtekt.
Tilbake til voldtekter utenfor parforhold. En variant av dette er jo den plageren som har nære koblinger mellom seksualitet og aggresjon. Altså om personer som blir seksuelt opphisset av å påføre andre lidelse. Og disse finnes det jo eksempler på. Eksempler er jo seriemordere som Ted Bundy og de såkalte Hillside stranglers, Kenneth Bianchi og Angelo Buono. Dette er personer som dyrket frem nytelsen av å pine forsvarsløse kvinner. Man kan jo selvsagt spekulere på hva det egentlig er som driver slike. Men sex og aggresjon er sannsynligvis en stor del av dette. Og sannsynligvis også handler det om at de utvikler avhengighet av spenningen. Ser man på bakgrunnen kan man nok anta en hypotese i retning av generelt kvinnehat. Men uansett, dette er sjeldenhetene og har intet med den generelle diskusjonen om hva som driver størsteparten av de menn som voldtar. Her peker disse analysene i retning av at kjønnmaktsperspektivet kommer langt ned på listen, mens seksuelle motiver topper listen. Tilbake.

9)      Forholdet mellom ubehag og fruktbarhet. Dette er etter min mening en svært svak forutsigelse. Forutsigelsen går altså i retning av at den emosjonelle programmeringen som genererer ubehagsfølelse ved voldtekt, varierer med hvor fruktbar kvinnen er på voldtekts tidspunkt.  For det første så tviler jeg på at det finnes en spesifikk mental sanksjonsmekanisme mot voldtekt. Jeg forestiller meg at jeg som mann, ville ha opplevd det like smertefullt, ydmykende og skremmende å bli voldtatt som en kvinne. Og jeg er jo ikke fruktbar i det hele tatt. Her må vi tilbake til evolusjonsteorien. Evolusjonsprosessen er en inkrementerende prosess. Den bygger videre på det som allerede er. Så vegring mot voldtekt tilfører ikke noe nytte her. Vi har den grunnleggende frykten å bygge på. Og frykten handler om eget liv, egen helse, nedverdigelse, ærbarhet, smerte osv. Dette er diffuse tilbøyeligheter, delvis koblet opp mot kognitive ressurser. Slik kan hennes atferd formes av redsel som er tilpasset farene i hennes miljø. Og alt dette er like fullt til stede uansett om hun er fruktbar eller ikke. Den emosjonelle programmering er ingen treffsikker kognitiv mekanisme. Tilbake.

10)   P-piller. Her er vi egentlig på samme tema som i forrige punkt. Nemlig analysen av ubehagsopplevelsen ved voldtekt. Hva kan p-piller ha med dette å gjøre? Det store bildet er at frykt og bekymringer hos oss mennesker har store kognitive komponenter. Slik former det en atferd hvor vi unngår farer. Veldig mye av dette er innlært. Og dette er et naturens smarte trekk. For det gjør at vi kan lære oss å handtere de trusler som finnes i akkurat vårt miljø. Og igjen, det gir en evne til å tilpasse seg forskjellige miljøer. Det er logisk sett tre stadier av frykten. Det er bekymringen for at det skal skje, redselen når det skjer, og reaksjonen etterpå. I forhold til voldtekt så tenker jeg at dette er en bekymring både nåtidens og fortidens kvinner kunne ha. I denne bekymringen har store kognitive komponenter. Det inneholder alt det man kan forstille seg følger med en voldtekt. Risiko for skade, risiko for eget liv, risiko for smerte, krenkelse, og selvsagt også risikoen for å bli gravid. I muslimske land er kanskje risikoen for det reaktive ansvar vel så stor. Omgivelsene kan reagere på hendelsen ved å steine henne til døde. For en kvinne her i vesten er neppe redselen for graviditet den største bekymringen. Det kan dreie seg om p-piller, men ikke minst har hun et støtteapparat som vil ta seg av henne i ettertid, og her tilbys selvsagt både abortpille og abort, dersom det skulle være nødvendig. I land hvor selvbestemt abort er forbudt, og kanskje også prevensjon, så er denne delen av bekymringen større. I steinalderen fantas ingen slike muligheter og gudene må vite hvilken reaksjon omgivelsene kunne ha dersom de fikk vite om det. Poenget med dette er at denne bekymringen er kognitivt formet etter de reelle risikoer som eksisterer rundt henne i det miljø hun er. Hun er på ingen måte forprogrammert til dette. Under selve voldtekten må vi tenke Maslow.  Dette er en sterk affekt reaksjon, hvor jeg tenker at frykten for eget liv og for skade er dominerende over alt annet. Men, igjen dette kommer jo an på hvordan dette skjer. Det er jo neppe alle voldtekter som er like brutal og truende. Og i slike tilfeller kan det jo være andre følelser som dominerer, for eksempel opplevelsen av krenkelse. Og reaksjonen i etterkant vil jo selvsagt avhenge av hvor grusom opplevelsen har vært. Og selvsagt kan en reell opplevd frykt for eget liv virke svært traumatiserende og ødeleggende for henne, kanskje for resten av livet. Men, igjen, dette vil jo også avhenge av hvilken støtte, eller fordømmelse omgivelsene bidrar med. I forhold til barn så kan man vel stryke det meste på listen av bekymringer i forkant. Barn er bare redd for at et eller annet farlig skal komme og angripe dem. Og når det først skjer er redselen total og fullstendig overveldende og uhandterlig. For de har ikke noe velutviklet kognitivt apparat å handtere dette med. Og da er det ikke rart i at dette resulter i livslange traumer. Summen av dette er at dette er et svært alvorlig tema som vi alle burde sette oss inn i, men i en diskusjon om årsaken til at menn voldtar har det ikke noe annet å si, enn at nettopp hennes ubehag, kan være del av motivasjonen for sadistiske voldtektsmenn. Og de utgjør neppe flertallet. Summen er også at opplevd ubehag neppe korrelerer noe særlig med fruktbarhet, men heller med de reelle risikoer som i det konkrete miljøet forbindes med dette. Summen er også at de akademikerne som diskuterer dette egentlig er på feil jorde i forhold til hva uenigheten egentlig dreier seg om. Er det sex, vold eller maktkonspirasjon som driver voldtektsmannen? Det har lite med offerets opplevelse av dette å gjøre. Tilbake.

11)   Voldtektsrate og kultur. De som jobber for å dempe forekomsten av voldtekt i et samfunn har sannsynligvis svært mye å hente på å forske på voldtektsrate i forskjelliges kulturer. I den grad man finner avvik, så er det jo å anta at dette skyldes kulturelle forhold. Dette står på ingen måte i motsetning til at motivasjonen for å voldta i stor grad er drevet av seksuelle impulser. For vi er alle produkter av gener, personlige erfaringer og kultur. Alt dette spiller inn og vekselvirker. Om ikke et samfunn helt kan bli kvitt fenomenet så tenker jeg at vi har en asymptotisk tilnærming til et minimum. Her er forhold som likestilling, menneskesyn, fordeling, kvinnesyn og æreskultur og sosialt klima, interessante parametere å måle korrelasjon mot. I den grad man finner slike korrelasjoner så antyder det hvor skoen kan trykke. Men jeg innser jo at oppgaven er svært vanskelig. Selv en så enkel parameter som voldtektsrate er umulig å sammenligne over landegrensene. Og det er jo nettopp fordi definisjoner og juss på ingen måte er standardisert. I land som Pakistan og Saudi Arabia vil jo en kvinne som anmelder voldtekt garantert selv bli straffet. Følgelig har kvinner i slike land i praksis ikke rettsbeskyttelse mot voldtekt. Det må jo bety at antall anmeldte voldtekter i slike land er kraftig underrapportert. FNs kvinnekommisjon må jo skryte uhemmet av slike land. For de har jo en så fantastisk god statistikk å vise til. Mens land som Norge får refs ene og alene av den grunn at definisjonen er svært vid, og terskelen for å anmelde sannsynligvis blant de laveste i hele verden. Så går altså innsatsen nesten uavkortet til å oppdra den norske mann, mens våre smarte muslimske brødre, som selvsagt også effektivt har skjermet sitt eget kjønnsmarked mot «de vantro», sannsynligvis voldtar over en lav sko, uten risiko og i skjul av et system hvor kvinnen i praksis er rettsløs. Og disse kvinnene tenker vel sjelden på at det faktisk er voldtekt de er utsatt for. De tror det skal være sånn. Jamfør Eva Lundgrens såkalte «normaliseringsprosess». Når jeg antar at bekjempelse av voldtekt vil gi en asymptotisk gevinst for innsatsen, så ligger det i det, at ja, kulturen har sannsynligvis svært mye å si. En kultur med et gjennomgående syn på kvinnen som underlagt mannen og hvor kvinner i praksis er rettsløse vil ha senket den sosiale terskelen så mye at mange flere menn vil la seg friste til å forsyne seg ekstra. Fjern det negative kvinnesynet og gi kvinnen rettssikkerhet og jeg gjetter at voldtektsraten kan halveres bare på et slikt tiltak[1]. Men andre tiltak vil også monne. Jo mindre forskjellene er, jo varmere det sosiale klimaet er, jo færre menn vil ekskluderes fra det gode selskap, bli ydmyket eller krenket. Jo færre menn som opplever dette, desto færre asosiale kriminelle individer vil vi ha, og desto lavere vil voldtekts raten bli. Men voldtekten som fenomen vil sannsynligvis aldri forsvinne. Og poenget er at for hvert poeng vi kommer ned i voldtektsrate, så dobles, eller tredobles sannsynligvis innsatsen. Det betyr tre ting. For det første så betyr det at samfunnet aldri blir kvitt behovet for å behandle og støtte de som er offer for voldtekt. Det betyr også at samfunnet alltid må ha et rettsapparat som tar dette på alvor og ivaretar kvinnens rettssikkerhet, og et behandlingsapparat for menn med slike tilbøyeligheter. Men det betyr også at samfunnet en gang må sette en grense for prioritering av innsats mot voldtekt. Kanskje er den grensen langt unna oss enda. For jeg tenker da at så lenge vi ikke har en god analyse og forståelse av de mekanismene som er i spill her, så vil vi famle i blinde i forhold til å sette inn innsatsen der den monner mest. Det er dette som er rasjonaliteten i dette. På et slikt område har vi ikke moralsk råd til å la rasjonaliteten seile sin egen sjø til fordel for retorikk, ideologi og maktkamp. Tilbake.

12)   Evolusjonær programmering. Her er enda en kar som ikke har skjønt bæret forholdet evolusjon atferd. Han hevder altså at gruppevoldtekter, voldtekter i krig, fengselsvoldtekter, sjalusi, dominans osv. ikke har noe med evolusjon å gjøre. Det er for slike jeg har utviklet begrepet atferdsdualisme, emosjonell programmering, beslutningsteori, hensiktsanalyse og en teori om hva følelser egentlig er og hvordan gener påvirker dette og til syvende og sist hvordan all vår atferd er influert av evolusjonen. Gruppevoldtekter er sannsynligvis drevet av sex, behovet for å vise seg frem og den sosiale ventilasjonseffekten. Kanskje også gruppepress og massesuggesjon. Alt dette kan for enkeltindividet inngå i den ligningen som ender opp med en aksept for «å bli med på leken». Det er mye og det er komplekst. For mennesket er komplekst. Drømmen om de enkle forklaringer kan man bare glemme. Individets atferd er og forblir en kaotisk prosess. Alt vi kan gjøre er å analysere og identifisere enkeltmekanismer i dette. Og selvsagt kan alt spores tilbake til tilbøyeligheter som en gang har vært vellykkede evolusjonære strategier. Tilbake.

13)   Klitorisen. Argumentet om klitorisen er delvis irrelevant all den tid kvinnens klitoris og nytelse ikke er en forutsetning for å bli gravid. Tusener, ja kanskje millioner av kvinner fra den muslimske verden er jo omskåret. De har ingen nytelse og heller ingen klitoris. Men like fullt blir de gravide og får barn. Når det er sagt så kan dette ha en svak relevans i den grad at jeg treffer riktig i min spekulasjon om at kvinnens orgasme kan påvirke sannsynligheten for å bli gravid. Altså, dersom en slik antagelse var rett, så vil det si at en voldtekt har lavere sannsynlighet for å resultere i graviditet enn et frivillig samleie. Men igjen tenker jeg at den viktigste variabelen her ikke er denne sannsynligheten, men antall forsøk. En mann som er i forhold med en kvinne og dermed også har stadig gjentatte forsøk, vil selvsagt ha langt større muligheter enn en enkel voldtekt. Men, som tidligere nevnt, dersom en mann evner å voldta la oss si hundre ganger i løpet av et år. Så kan jo det fort resultere i et par barn (om vi skal tro den sannsynligheten som nevnes i boka). Og det er jo ikke dårlig det på et år. Holder han på slik i flere år ender det jo opp med en formidabel reproduksjonsmessig suksess. I alle fall ville det gjort det i steinalderen.  Tilbake.

14)   Alfa_Hann_strategien. Sjekk fakta. Hvor mange mongoler er etterkommere av Djengis Kahn? Hvor mange formødre har vi i forhold til antall forfedre? Alfa-hann strategien åpner  en reproduksjonsmessig jack-pot.  Tilbake.

Hva er forklaringen på motstanden mot naturforklaringen?

For mange år siden husker jeg at jeg, i en nettdebatt om voldtekt, ble arrestert for å anta feil forklaring. Jeg hadde da, kanskje i min naivitet, tenkt at de som voldtar, er motivert av at mangel på sex. Det var en psykologi student som påpekte at her var jeg på ville veier. Han studerte dette og hevdet at all forskning viste at det er makt som er hovedmotivet bak voldtekt. Jeg husker at jeg den gangen, måtte ha noen runder med meg selv, går frem og tilbake på gulvet og tenke gjennom dette på nytt. En psykologistudent hadde, uten tvil, mer peiling på dette enn meg. Og jeg husker at jeg den gangen måtte ta et oppgjør med seg selv. Jeg hadde gjort det som jeg senere har kalt for en empatisk feilslutning. Jeg hadde satt meg selv i voldtektsmannens sted. Og jeg er en person med stort fokus på sex og da tok jeg det som en ukritisk premiss at dette er noe som selvsagt gjelder alle menn. Følgelig hadde jeg ukritisk komme frem til den oppfatningen jeg gav utrykk for. Jeg innså at jeg må ha tatt feil og jeg endret oppfatning. Voldtekt handler om å utøve makt. Dette er en tanke jeg hadde vanskelig for å skjønne, men som jeg evner å forholde meg intellektuelt til. Siden den gang har dette vært min forsiktige oppfatning helt til jeg går i gang med mitt lille prosjekt å sette meg inn i feministisk teori. I dag har jeg skjønt at her er det mye mer i spill enn den nysgjerrige oppriktige søken etter å forstå dette fenomenet. I mitt hode er forestillingen om den seksuelt motiverte voldtekten på god vei tilbake. Denne forståelsen passer best med fakta. Men, om det er slik, hva skyldes da den innbitte feministiske motstanden mot dette? Her er mine forslag og hypoteser:

1)      Empatisk feilslutning
Om min empatiske feilslutning for mange år siden skulle vise seg å treffe nærmere målet likevel, så er det jo like fullt en empatisk feilslutning på den måten at jeg ukritisk tok utgangspunkt i meg selv. Og jeg tenker at kvinner, med den samme fremgangsmåten har større sannsynlighet for å bomme mer enn meg, nettopp av den enkle grunn at jeg er mann og har en manns naturlige perspektiv på dette. Men kvinner har et forskjellig naturlig perspektiv. Det baserer jeg på en forestilling om at kvinner og menn opplever seksualitet forskjellig, og også at sosialt fokus kan være forskjellig. Med utgangspunkt i dette kan det være vanskelig for en kvinne å fatte at voldtekt overhodet kan ha noe med seksualitet å gjøre.  I gjennomsnitt har kvinner større fokus på kjærlighet og forholdet, mens menn i gjennomsnitt har høyere fokus på begjær. Et gjennomsnitts kvinneperspektiv på dette er altså at voldtekten er en sosial handling, med et sosialt motiv. Og sosiale handlinger finner lettest sine fortolkninger i sosiale termer. Og opp mot dette, blir jo da makt en nærliggende hypotese.

2)      Menns vegring mot å innrømme sine sanne motiver.
Å søke makt handler om å vise vilje til dominans. Det er ikke et motiv en mann naturlig skjemmes av. Å gå til ytterligheter for å skaffe seg sex er derimot et kraftig signal på lav status, og dermed også sårbarhet. Menn skjemmes naturlig av dette. Dette kan gjenspeiles, både i forhold til hvordan menn oppfatter seg selv, og hvordan de ønsker å fremstå. En tilleggs-motivasjon her er at maktbruk kan rettferdiggjøres med større sannsynlighet for sosial gjennomslagskraft. Målet helliger midlet. Og voldtekten kan da forstås som et instrumentelt virkemiddel for å oppnå et mål som kan oppfattes legitimt. En slik retorisk legitimering er nærmest utelukket, dersom sex skulle være det dominerende motiv. Summen av dette øker altså sannsynligheten for at menn som voldtar pynter på forklaringen om egne motiver. Og denne «pyntingen» vil alltid gå i retning av noe annet enn sex.

3)      Vegring mot forestillingen om naturnormer
Opp gjennom tidene har kvinner nesten konstant blitt undertrykket med henvisning til at de er svakere enn menn, at de er naturlig underdanig, at deres plass er hjemme med omsorg for barn og familie, gudgitte roller osv. Svært mye dette av dette baserer seg på er-bør feilslutninger. På samme måte, dersom det kan vises at menn har «i sin biologiske natur» en programmering til å voldta, så kan jo dette på nytt bli til et slagkraftig retorisk argument, basert på den samme type feilslutning. Manglende filosofisk refleksjon, og dermed også dårlig menneskesyn, gjør at en slik retorikk kan få gjennomslagskraft.

4)      Irrasjonelt forsvar for kjønnsmakts-perspektivet
Innenfor alle bevegelser så vil man finne elementer som blir mer eller mindre fanatiske forsvarere av ideologien i seg selv. Det vil si at i den grad de får teften av noe som motsier ideologien, så blir det et motiv i seg selv til å ville anse det som et angrep og rive det i filler. Kjønnsmaktsperspektivet er kanskje det viktigste ideologiske fundament for radikalfeminister. Da er det egentlig ikke så rart at her finnes en hard front mot alt som kan true dette.

5)      Frykt for at legitimering av ansvarliggjøring skal undergraves
Dette blir da en variant av den større filosofiske samtalen om forholdet ansvar og fri vilje.

6)      Dyktig politisk handverk
Om det er et iskaldt politisk håndverk vi snakker om, eller om det kun er snakk om fanatisme med litt «råflaks attåt», vet jo kun de som har vært involvert. Men det som kan observeres er at venstresiden mer eller mindre har tatt eierskap til voldtekts-problematikken. Dette er blitt gjort til en del av likestillingsdebatten. Oppmerksomheten har medført at begrepet har blitt utvidet. Antall voldtekter i Norge har eksplodert. Dette gir den kjønnsbaserte likestillingskampen ekstra kraft. Dette trykket forsterkes ved at Norge blir kritisert av FN. Det fører til «holdningskampanjer» hvor noen reiser rundt og holder foredrag og seminarer. Man reiser rundt med holdningskampanjer, for skoleelever, for politi, for rettsvesen. Og man kjøper seg en masse forskning på det hele, dog låst opp mot kjønnsmaktsperspektivet. Dermed forsterkes den offentlige virkelighetsoppfatningen, og alt annet blir politisk ukorrekt. «Sannheten» etableres dermed i form av kløktig propaganda. Det sier seg selv at andre perspektiver enn det offentlige kjønnsmaktsperspektivet opp i dette blir en trussel. Paradokset blir jo det at dersom man greide å få bukt med voldtekts-problemet, ville den ekstremfeministiske venstresiden miste momentum. Alle som ymter frempå om andre mulige forklaringer på voldtekt risikerer derfor å bli karakterisert som kvinnefiendtlige, mot likestilling, umoderne og bakstreverske. Møller går langt i å antyde at dagens irrasjonelle politikk på området kan ha forsterket problemet i stedet for å dempe det.

7)      Naturforklaringen er reelt sett tvilsom
Hovedproblemet med naturforklaringen slik den fremkommer i boka er at den mangler basis i en god teori om hvordan atferd blir til og hvordan dette til syvende og sist kan kobles tilbake til DNA. Nå vet jeg ikke i hvilken grad slike teorier kan ha vært i kildene, eller referert til i kildene. Men uansett, uten en god teori for dette så blir det jo umulig å komme med troverdige forutsigelser med utgangspunkt i naturhypotesen. Særlig blir dette klart når man opererer med foreldede forestillinger om et gen pr atferd. Dette er jo en umulighet. Vi har bare rundt 20000 gener, og de brukes til mye annet, ikke bare atferd. Skulle det vært slik ville vårt atferdsmønster vært temmelig begrenset og rigid. Så naturforklaringen kan kun bli troverdig i den grad den har utgangspunkt i en god teori om veien fra gener til atferd. For det er med utgangspunkt i en slik teori at det er mulig å komme med kvalifiserte forutsigelser. For eksempel så har jeg store innsigelser i forutsigelsen av sammenhengen mellom ubehag og fruktbarhet. Det er fordi at en teori om atferdsdualisme ville gitt en helt annen type forutsigelse. Så lenge vi snakker om emosjonell programmering vil det dreie seg om en mer eller mindre uklar disposisjon, som vil være der, enten kvinnen er fruktbar eller ikke. Alt den atferdsdualistiske modellen kan forutsi er at, i forhold til menn, så er kvinner i gjennomsnitt er mer kritisk for hvem de gir seg seksuelt i kast med. Og det er jo en forutsigelse som både er lett å forstå og observere. I tillegg har vi jo alle har vi en frykt for å bli utsatt for tvang eller vold, og ikke minst å bli ydmyket eller krenket.  Dermed er det nok av tilbøyeligheter i vår natur til å føle ubehag ved voldtekt. Uansett alder eller kjønn så er dette en traumatisk opplevelse. Sett i et atferdsdualistisk perspektiv er et maktbasert motiv også en naturforklaring. For menneskets tilbøyelighet til å dominere også er et resultat av biologisk baserte tilbøyeligheter. Dette er jo en analyse som ikke er så vanskelig å forstå i andre sammenhenger. For eksempel drap. Det er ingen som ville påstått at alle drap kun er med utgangspunkt i sadisme. Det er alle mulige motiver for drap. Det kan være ran, sjalusi, rivalisering, maktkamp, penger, rasisme, hevn, ideologi, affekt, rus osv. Motivet kan også være sadisme. Drap kan være en strategi eller biologinær ren nytelse. Poenget er at det ville vært et intellektuelt selvmord å påstå at det finnes kun en type motiv, for vi vet at det finnes et hav av nyanser, og at hvert enkelt tilfelle har sin egen historie. Slik er det med voldtekt også.

 



[1] Det er nok likevel ikke bare bare å endre en kultur. Men jeg tenker at dette ikke er noen umulighet, selv i islamske kulturer.