Innledning

Her er den grunnleggende utfordringen enhver signifikant kulturbasert biologisk art vil møte:

Det finnes tusen måter å snakke om og forstå tingene på, og det finnes uendelig mange ting og forhold å forstå eller snakke om. Totalen av dette er, ja uendelig. Det at arten er i behov av å fordype seg i, er det som er relevant for egen overlevelse, utvikling og blomstring. Men denne avgrensingen er på ingen måte oversiktlig. Det totale omfang er enormt, og bare noe vi kan spekulere i.

Hvilke betingelser kreves for at arten skal kunne møte denne utfordringen? Her er noen forslag:

1)   Kognitiv kapasitet

2)   Kreativ kapasitet

3)   Evne til å akkumulere kunnskap over generasjoner

4)   Evne til differensiering

5)   Informasjonsteknologi

Punktet om differensiering er interessant her. Tilstanden for menneskeheten per nå er at den totale kunnskap som besittes av arten er så omfattende at et menneske som studerte hele sitt liv, ville vært sjanseløs å komme opp i en tusendels promille. Med andre ord, som enkeltindivider, er alt dette håpløst utenfor rekkevidde.
Som art så er dette løst ved hjelp av teknologi og differensiering. Teknologi er alt av media, inklusive bøker, biblioteker, medieteknologi og informasjonsteknologi, inklusive internett.

Men i denne sammenheng er det differensiering som er mest relevant. Erkjennelsen er at som enkeltpersoner vil vi kanskje kunne oppnå ekspertise på noen få områder. I tillegg vil vi kanskje ha mer eller mindre oversikt på andre områder, men ellers er vi avhengig av å kunne stole på andre.

Her er dette med tillit fundamentalt. For å kunne ta ut gevinster av hele artens kunnskapsforråd må vi kunne stole på hverandre. Vi må kunne respektere hverandre. Og vi må være villige til å satse på noen, til å kunne sette seg inn i dybden på et felt, og kanskje videreutvikle dette.

Det betyr at mennesker «settes til side» for den oppgaven det er å arbeide seg inn i et felt, bli en ressurs på området, og videreutvikle det. Dette er akademia. Det er kulturens evne og vilje til å bruke innsats på kunnskapsutvikling, og til å kunne trekke på dette som en ressurs.

En problemstilling jeg har vært inne på i andre sammenhenger, er at jo mer et felt utvikles, jo dypere og større blir omfanget. I vår tid må menigmann gå 10 år på skole bare for å kunne fungere i samfunnet, og for å kunne kvalifisere seg til å begynne å studere. Mange holder på med studier hele livet. Jeg har den tanken at lengden på menneskelivet fungerer begrensende på artens totale kunnskapsforråd. Det er kanskje ikke sant, dersom vi kombinerer med informasjonsteknologi. Og da snakker jeg ikke passiv teknologi, men kunstig intelligens.

Men uansett er poenget her at dersom kulturen har kollektivt livsoverskudd nok til å investere i kunnskap, så er dette oppskrift på kulturens blomstring og tilpasningsevne. Dette er jo også en sannhet med modifikasjoner, da den samme kunnskapen også kan brukes destruktivt. Derfor må kulturen også ha bevissthet om at kunnskap og modenhet går hånd i hånd.

Med andre ord er samfunnets begrunnelse for å holde seg med akademia, at det er en absolutt nødvendighet for sivilisasjonens overlevelse. Bevegelsen fra flokk til sivilisasjon skaper fallhøyde, i form av at sammenbrudd i kultur, teknologi og politisk kan bli meget stygt på vårt nivå, og true menneskeheten.

Kritikk av akademia

For meg er akademia den type miljø som er slik at, om jeg har gått rundt og tenkt noe om et tema, satt ord på det, og tror jeg er den første og eneste som har tenkt på dette, og at jeg har kommet opp med verdens beste løsning, at når jeg endelig en sjelden gang kommer i en posisjon hvor jeg får, meddelt alt dette, så viser argumentasjonsrekken seg å ha et navn, og være utforsket i x antall bøker og filosofiske arbeider siden antikkens dager. Og selvsagt holder ikke mine forenklede tanker om det i det hele tatt. Det er Akademia. Og jeg tror jeg skjønner nok til å holde meg ydmyk.

Opp gjennom tidene har jeg hatt den del diskusjoner med Peder om akademia. Peder er akademia-skeptiker. Og slik som jeg forstår det, så består det av minst to forhold:

1)   Individets selvstendige tenkning ødelegges av akademisk kunnskap

2)   Akademia fungerer ofte som et propagandaredskap, i hendene på staten og pengesterke interesser.

Min posisjon opp i det hele er omtrent den samme som for vitenskap. Jeg har stor respekt for akademia og vet å sette pris på hva skolert kunnskapsutvikling har betydd for verden. Det er ikke dermed sagt at akademia er ufeilbarlig. For meg er dette ingen absolutt autoritet, men noe jeg søker å forholde meg kritisk til. Og selvsagt finnes det utallige retninger, og innenfor hver disiplin finnes det fraksjoner, og her virker nok det sosiale spill i fullt monn. Det som imidlertid er viktig når enkeltmennesket her forsøker å opprettholde en sunn skepsis er at den er balansert. Det kan ikke være slik at alt som kommer, som passer med mine oppfatninger blir tatt kritikkløst til etterretning, mens alt som ikke passer, ser vi bort i fra, eller blir superskeptisk til.

Men om vi ser historisk på det, så levner det liten tvil om at utvikling av skolert kunnskap er den viktigste og mest avgjørende faktor for menneskehetens utvikling til der vi er i dag. Jeg har jo den teorien at det kollektive livsoverskudd som jordbruksrevolusjonen førte med seg, skapte eliter - både religiøse, praktiske og politiske - som har fungert som en katalysator for utvikling av kunnskap. Ut av religionen kom filosofien. Og ut av filosofien kom vitenskapen.  Hvor mye dette har hatt å si for utviklingen kan man ane ved å nevne to forhold. I en periode på 300-400 år blomstret den Islamske verden på en måte som vi aldri har sett siden. Samtidig falt Europa inn i den mørke middelalderen. For Europa tapte den gamle greske kulturarven, som jo representerte det fremste av datidens akademiske kapital. Den kom i muslimenes besittelse, og den muslimske kulturen blomstret. Og dette varte helt til Islam lukket seg inne og avviste den gamle kulturarven. I ettertid kom kulturarven tilbake i europeisk besittelse. Vi snakker da om 12-1300 tallet. To århundrer senere blomstret Europa i renessansen.  Mens den islamske verden stagnerte i det dypeste mørke. Vi ser her sammenhengen mellom åpenhet, kunnskapsutvikling på den ene siden, og samfunn og teknologi-utvikling på den andre siden. De fleste store filosofer og vitenskapsmenn på denne tiden tilhørte den skolerte overklasse. Fra dem har vi fag som astronomi, matematikk, geometri, fysikk osv. Uten denne skolerte kunnskapen ville vi fortsatt ha vært i steinalderen. Og uten å nøle, og med den største selvfølgelighet anvender vi i dag mye av det som en gang ble møysommelig utviklet, innsamlet, kartlagt og systematisert. Vi alle gjør det, direkte eller indirekte.  Og det er da jeg stusser. Hvordan kan man uttrykke seg superskeptisk til all akademia, og samtidig bruke dets resultater hele tiden?

Tilbake til diskusjonen med Peder.  Første punkt: individets selvstendige tenkning ødelegges av akademisk kunnskap. Dette er definitivt en mulighet. Her kan jeg smøre på med refleksjoner om fortolkning, om kunnskapens gravitasjonslov, om erkjennelsesteori og til sist om den antropiske referanserammen.

Men dette er selvsagt ikke unikt for akademia. Det gjelder oss alle. Vi tenderer til å tolke informasjon med utgangspunkt i tidligere ervervet kunnskap. Vi finner plenty av dette fenomenet også innenfor religion, konspirasjonsteorier, ideologer og kanskje også filosofi. Spørsmålet er hvor vi finner mest av dette og hvor vi finner minst. Her tenker jeg akademia skiller seg ut som det området som skiller seg ut med den laveste raten av dette. For om vi tenker oss at man på noen måte, gjennom sin skolering får øynene opp for at de enkle intuitive fortolkninger ikke alltid er å stole på. Noen får kanskje aldri disse øynene opp, og også her kan man bli sugd inn i teorier og sosialt spill som gjør at man ikke evner å se over kanten. Akademia er full av motstridende teorier, diskusjoner og sikkert også kamp om penger og prestisje. Men det er noe med vitenskapen som man ikke ser andre steder. Jeg så for ikke lenge siden en dokumentar om utviklingen av partikkelakseleratoren i CERN. Og de første funnene som ble gjort. Det stod mellom Strengteorien (M-teorien) og teorien om inflasjon (Multiversteorien). Og da er det slik at de to hadde gjort forskjellige forutsigelser i forhold til Higgs-partikkelens egenskaper. Det første betingede resultatet som kom, var nedslående tilhengerne av M-teorien. Mange av dem hadde brukt hele sin karriere på 30 og satset på denne teorien. Det vi ser i denne filmen er en rørende scene når det ser ut til ikke å gå deres vei. For her er det en vilje til å bøye seg for empirien og de svar som naturen gir. Dette på tross av den enorme skuffelsen det innebærer. For det vi ser i denne scenen er vitenskapen som skinner der alle andre, religiøse og ideologer ville fornektet resultatet, i en strøm av ad-hoc bortforklaringer. Vitenskapen er i sin grunnleggende natur den disiplinen som lar observasjonen eller erkjennelsen råde. Og det er sant. Det skal mye modenhet og selvkontroll til for å tåle dette og handtere det adekvat. Og det er neppe alle akademikere som klarer den bragden. Men idealet er det, det er vitenskapens grunnideal.

Jeg tenker at det er større sannsynlighet for at akademikere er vaksinert seg mot å bli bergtatt av et eneste spor, enn for alle andre alternativer. Dette tror jeg kan ha mye med personlige egenskaper å gjøre. Kunnskap og teorier i seg selv er aldri farlige. Men det å bli bergtatt av dem er ødeleggende.

Punkt nummer 2, om akademia som propagandaredskap for makter og myndigheter, er jo noe man definitivt har sett eksempler på. Og det er synd. Her er det opplagt at det modne samfunnet må være seg bevisst frikoblingen mellom makt og utvikling av kunnskap. Jeg tenker at dersom man ved hjelp av makt og penger skal kunne bestille resultater, eller i alle fall, påvirke resultatet så er dette en alvorlig trussel mot demokratiet. Det å definere sannheten hører inn under totalitære regimer. Og man må vel regne det som korrupsjon når forskere gir etter for denne slags manipulasjon. Uten tvil har vi nok tanker om dette i vårt samfunn, men vi ser jo absolutt svakhetene og dette burde vært bedre gjennomtenkt.  Når politikere skal bestille forskning så burde først selve bestillingen settes et søkelys på. Er spørsmålene stilt på en lur måte slik at man får de svar man ønsker? Dette burde det være uavhengige kilderevisorer som gikk gjennom. Deretter burde bestillingen gå inn i en institusjon som er fristilt fra politikerne, og de plukker i sin tur ut adekvate forskere, basert på objektive kriterier. Og selvsagt skulle det eksistere sosiale brannmurer mellom instansene her. Ingen rødvin på hytta dagen før og avtaler mellom gutteklubben grei. Det er korrupsjon. Nå er dette bare en skisse av hvordan det kunne ha vært gjort.

Så til slutt så tenker jeg at i den vestlige verden så ser ikke dette så ekstremt galt ut. Mye forskning, forhåpentligvis mesteparten, er fri og uavhengig fra politikernes lange klør.

Er akademia i den vestlige verden blitt dekadent?

I denne teksten som stadig revideres fremholder jeg nødvendigheten av å holde seg med akademia og hvilken enorm gevinst sivilisasjon har hatt av dette. Imidlertid har vi i løpet av de siste tiårene sett en utvikling innenfor akademia som er foruroligende. Her vil jeg henvise til to videoer som, hver på sin måte sier noe om akkurat dette. Her er et foredrag av den amerikanske professoren Dr. Lyell Asher, og her er en meget bra beskrivelse av kritisk raseteori av Ryan Chapman. Kritisk raseteori har jeg for øvrig kommentert her.
Gitt refleksjoner jeg har rundt kunnskapens gravitasjonslov, og subjektivistisk perspektiv på informasjon, så innser vi at det er fullt mulig for hele kulturer å spore fullstendig av.  Da er det den kulturelle delen av den antropiske referanserammen som «stikker til skogs». Betingelsen er at kontaktflaten mot den felles menneskelige referanserammen svekkes. Behovet for kontakt med den menneskelige referanserammen kaller jeg for «jording». På hverdagsspråk kaller vi det for «å miste bakkekontakten». Det som reelt svekkes er realitetsorienterende prosesser av type vitenskapelig grunnholdning. Hvordan er dette mulig? Les da gjerne refleksjonen om anti-realisme.  Når jeg sier «kultur» så blir det en sannhet med modifikasjoner. For selvsagt vi det i alle kulturer være arbeidsfolk som står for den reelle verdiskapingen. Det er ikke mulig uten god bakkekontakt med verden. Det er først når man kommer på nivåer hvor dette laget er abstrahert bort, at denne fra-koblingen blir mulig. Det er ikke bare at den blir mulig, men sannsynligvis også nødvendig dersom det sosiale klimaet forgiftes.  Det vi snakker om da er sosiale prosesser, gjerne preget av rivalisering og manipulasjon. Og med mitt syn på dekadanse, så passer det som hånd i hanske inn i dette.

Det jeg skisserer er altså hvordan elitistiske kulturer kan sveve av gårde på en sky, gitt slike bomullsbetingelser. Men kan det skje med akademia? Jeg tenker at akademia i den vestlige verden her utviklet en sterk tradisjon av vitenskapelighet som har gjennomsyret all virksomhet, også i humanistiske fag. Og det blir på en måte et bolverk, som et forsvar mot denne type drift.

Samtidig er jeg bekymret av utviklingen særlig de siste 10-15 årene. Bekymringen handler særlig om det jeg nevnte i innledningen. Da handler det om fenomener som  woke  , moderne kjønnsforskning og radikalfeminisme. Bekymringen er jo at dette ikke er akademia, men radikale politiske ideologier i akademisk forkledning. Jeg har den hypotesen at det å engasjere seg hundre prosent i et fag, ikke bare har en kostnad opp mot innsatsen, men at det også kan spise sosial kompetanse. Alle de nevnte «fagene» er sosialt høykompetente, og gjennomsyret av manipulasjonskompetanse. Det vil alltid være slik at de sosiale vinnerne utgjør risiko for fagkompetente mennesker.

Det er nå mange år siden jeg var opptatt av radikalfeminisme og blant annet fikk med meg den svenske serien om «könnskriget». Her kom det frem et forsøk på å skape en satsing på at en form for feministisk indoktrinering skulle gjennomsyre universiteter og høyere utdanning i Sverige.  Den gang på 90-tallet ble dette kontant avvist av utdannelses institusjonene i Sverge.
Men det ser faktisk ut som at dette har kommet inn, som en trojansk-hest i akademiske institusjoner i USA. Da er det via administrasjonen. Poenget er da at den maktbasen som administrasjon har i kraft av sin posisjon, kan misbrukes mot akademikere, person for person, gruppe for gruppe.  Kombiner så dette med utvikling av sosiale media, og en stadig sterkere tendens til å berøve barns oppvekst med fri lek, resulterer i kull som i tillegg til å være dårlig robuste til å tåle uenighet, også har sosiale media til å forsterke indoktrinering, intoleranse og koordinerte angrep på «de man ikke liker». Dette kan kanskje høres ut som en konspirasjonsteori. Og for å si det med en gang, nei jeg tror ikke nødvendigvis at ånden bak kritisk raseteori har samlet alle administratorer i noen form for konspirasjon. Og selv om vi finner en samfunnets dekonstruksjon i ideologien, så kan det motivet være temmelig bakenforliggende. Poenget er at dette er en type moralisme selvforsterker med utgangspunkt i latente drivkrefter i menneskets natur. Dette har jeg beskrevet i tekster her, her , her, her og her.

Så er selvsagt også jeg avventende, med en sunn skepsis til de kilder bruker og alle anekdoter om dette på internett. Så jeg vet jo ikke. Men jeg tror vi har nok til å sperre øynene opp, og undersøke nærmere. For dersom dette er tilfellet, så sier det seg selv at det er en trussel mot demokratiene i våre samfunn.