Innledning

Sabine Hossenfelder om sykdomstegn i vestlig akademia. Se her.

Her er den grunnleggende utfordringen enhver signifikant kulturbasert biologisk art vil møte:

Det finnes tusen måter å snakke om og forstå tingene på, og det finnes uendelig mange ting og forhold å forstå eller snakke om. Totalen av dette er, ja uendelig. Mye av menneskeartens akademiske aktivitet er relevant for egen overlevelse, utvikling og blomstring.  Men dette er på ingen måte gitt.  Vi har en unik evne til å undre oss og være nysgjerrige. Hva som gir nytte eller avkastning er ikke gitt.  Kulturens innovasjonskapital avhenger nettopp av investering av kollektivt livsiverskudd i aktivitet, som er nyskapende og hvor utsikter til gevinst er i det blå. På den måten utvikler kulturen sin kollektive kompetanse.
Utfordringen er å navigere i dette på en slik måte at man unngår tap av forankring og akademia drifter av sted på en sky. Det betyr at det, innen rimelig horisont gir synlig avkastning, samtidig som innovasjonsevnen ikke svekkes. Det blir en balansegang.

Det er åpenbart at samfunnet utenfor akademia, i langt større grad vil oppfatte akademia som å drive med teoretisk tøv. Og da handler det om at man ikke ser nytteverdi. Men selvsagt handler dette også om kompetanse til å se nytteverdi. Og det er klart, når ting blir veldig intellektualisert, så vil både språk og strukturer gjøre det umulig for utenforstående å henge med. Og man er sjanseløs til å se forskjell på det som virkelig er tøv og det som er nyttig. Det krever en viss respekt for oss som er utenfra. Men samtidig, om miljøet er uansvarlig så kan man jo alltids få til å suge penger og ressurser ut av samfunnet, med utgangspunkt i tøv.

Det vil si at akademia, faktisk må vise seg tilliten verdig. Man må faktisk anse akademia som å ha et samfunnsoppdrag, som tangerer utenfor den enkeltes personlige interesse. Og samfunnsoppdraget er nettopp nødvendigheten av solid kunnskap som gir solid samfunnsnytte. Samtidig har jo samfunnet ansvar for å unngå å sub-optimalisere på nytte, slik at innovasjonsevnen går tapt.  I det hele tatt vil det å strukturere dette på en måte som overholder denne balansegangen, en stor samfunnsutfordring.

 

Hva kreves av en dyreart for å kunne bedrive intellektualisering? Her er noen forslag:

1)   Kognitiv kapasitet

2)   Kreativ kapasitet

3)   Evne til å akkumulere kunnskap over generasjoner

4)   Evne til differensiering

5)   Informasjonsteknologi

Punktet om differensiering er interessant her. Tilstanden for menneskeheten per nå er at den totale kunnskap som besittes av arten er så omfattende at et menneske som studerte hele sitt liv, ville vært sjanseløs å komme opp i en tusendels promille. Med andre ord, som enkeltindivider, er alt dette håpløst utenfor rekkevidde.
Som art så er dette løst ved hjelp av teknologi og differensiering. Teknologi er alt av media, inklusive bøker, biblioteker, medieteknologi og informasjonsteknologi, inklusive internett.

Men i denne sammenheng er det differensiering som er mest relevant. Erkjennelsen er at som enkeltpersoner vil vi kanskje kunne oppnå ekspertise på noen få områder. I tillegg vil vi kanskje ha mer eller mindre oversikt på andre områder, men ellers er vi avhengig av å kunne stole på andre.

Her er dette med tillit fundamentalt. For å kunne ta ut gevinster av hele artens kunnskapsforråd må vi kunne stole på hverandre. Vi må kunne respektere hverandre. Og vi må være villige til å satse på noen, til å kunne sette seg inn i dybden på et felt, og kanskje videreutvikle dette.

Det betyr at mennesker «settes til side» for den oppgaven det er å arbeide seg inn i et felt, bli en ressurs på området, og videreutvikle det. Dette er akademia. Det er kulturens evne og vilje til å bruke innsats på kunnskapsutvikling, og til å kunne trekke på dette som en ressurs.

En problemstilling jeg har vært inne på i andre sammenhenger, er at jo mer et felt utvikles, jo dypere og større blir omfanget. I vår tid må menigmann gå minst 10 år på skole bare for å kunne fungere i samfunnet, og for å kunne kvalifisere seg til å begynne å studere. Mange holder på med studier hele livet. Jeg har den tanken at lengden på menneskelivet fungerer begrensende på artens totale kunnskapsforråd. Det er kanskje ikke sant, dersom vi kombinerer med informasjonsteknologi. Og da snakker jeg ikke passiv teknologi, men kunstig intelligens.

Men uansett er poenget her at dersom kulturen har kollektivt livsoverskudd nok til å investere i kunnskap, så er dette oppskrift på kulturens blomstring og tilpasningsevne. Dette er jo også en sannhet med modifikasjoner, da den samme kunnskapen også kan brukes destruktivt. Derfor må kulturen også ha bevissthet om at kunnskap og modenhet går hånd i hånd.

Også her kommer akademia inn, med tradisjoner og normer som gir den nødvendige modenhet til å kunne forvalte kunnskapen til det gode for oss alle.

Med andre ord er samfunnets begrunnelse for å holde seg med akademia, at det er en absolutt nødvendighet for sivilisasjonens overlevelse. Bevegelsen fra flokk til sivilisasjon skaper fallhøyde, i form av at sammenbrudd i kultur, teknologi og politisk kan bli meget stygt på vårt nivå, og true menneskeheten.

Kritikk av akademia

For meg er akademia den type miljø som er slik at, om jeg har gått rundt og tenkt noe om et tema, satt ord på det, og tror jeg er den første og eneste som har tenkt på dette, og at jeg har kommet opp med verdens beste løsning, at når jeg endelig en sjelden gang kommer i en posisjon hvor jeg får, meddelt alt dette, så viser argumentasjonsrekken seg å ha et navn, og være utforsket i x antall bøker og filosofiske arbeider siden antikkens dager. Og selvsagt holder ikke mine forenklede tanker om det i det hele tatt. Det er Akademia. Og jeg tror jeg skjønner nok til å holde meg ydmyk.

Opp gjennom tidene har jeg hatt den del diskusjoner med Peder om akademia. Peder er akademia-skeptiker. Og slik som jeg forstår det, så består det av minst to forhold:

1)   Individets selvstendige tenkning ødelegges av akademisk kunnskap

2)   Akademia fungerer ofte som et propagandaredskap, i hendene på staten og pengesterke interesser.

Min posisjon opp i det hele er omtrent den samme som for vitenskap. Jeg har stor respekt for akademia og vet å sette pris på hva skolert kunnskapsutvikling har betydd for verden. Det er ikke dermed sagt at akademia er ufeilbarlig. For meg er dette ingen absolutt autoritet, men noe jeg søker å forholde meg kritisk til. Og selvsagt finnes det utallige retninger, og innenfor hver disiplin finnes det fraksjoner, og her virker nok det sosiale spill i fullt monn. Det som imidlertid er viktig når enkeltmennesket her forsøker å opprettholde en sunn skepsis er at den er balansert. Det kan ikke være slik at alt som kommer, som passer med mine oppfatninger blir tatt kritikkløst til etterretning, mens alt som ikke passer, ser vi bort i fra, eller blir superskeptisk til.

Men om vi ser historisk på det, så levner det liten tvil om at utvikling av skolert kunnskap er den viktigste og mest avgjørende faktor for menneskehetens utvikling til der vi er i dag. Jeg har jo den teorien at det kollektive livsoverskudd som jordbruksrevolusjonen førte med seg, skapte eliter - både religiøse, praktiske og politiske - som har fungert som en katalysator for utvikling av kunnskap. Ut av religionen kom filosofien. Og ut av filosofien kom vitenskapen.  Hvor mye dette har hatt å si for utviklingen kan man ane ved å nevne to forhold. I en periode på 300-400 år blomstret den Islamske verden på en måte som vi aldri har sett siden. Samtidig falt Europa inn i den mørke middelalderen. For Europa tapte den gamle greske kulturarven, som jo representerte det fremste av datidens akademiske kapital. Den kom i muslimenes besittelse, og den muslimske kulturen blomstret. Og dette varte helt til Islam lukket seg inne og avviste den gamle kulturarven. I ettertid kom kulturarven tilbake i europeisk besittelse. Vi snakker da om 12-1300 tallet. To århundrer senere blomstret Europa i renessansen.  Mens den islamske verden stagnerte i det dypeste mørke. Vi ser her sammenhengen mellom åpenhet, kunnskapsutvikling på den ene siden, og samfunn og teknologi-utvikling på den andre siden. De fleste store filosofer og vitenskapsmenn på denne tiden tilhørte den skolerte overklasse. Fra dem har vi fag som astronomi, matematikk, geometri, fysikk osv. Uten denne skolerte kunnskapen ville vi fortsatt ha vært i steinalderen. Og uten å nøle, og med den største selvfølgelighet anvender vi i dag mye av det som en gang ble møysommelig utviklet, innsamlet, kartlagt og systematisert. Vi alle gjør det, direkte eller indirekte.  Og det er da jeg stusser. Hvordan kan man uttrykke seg superskeptisk til all akademia, og samtidig bruke dets resultater hele tiden?

Tilbake til diskusjonen med Peder. Første punkt: individets selvstendige tenkning ødelegges av akademisk kunnskap. Dette er definitivt en mulighet. Her kan jeg smøre på med refleksjoner om fortolkning, om kunnskapens gravitasjonslov, om erkjennelsesteori og til sist om den antropiske referanserammen.

Men dette er selvsagt ikke unikt for akademia. Det gjelder oss alle. Vi tenderer til å tolke informasjon med utgangspunkt i tidligere ervervet kunnskap. Vi finner plenty av dette fenomenet også innenfor religion, konspirasjonsteorier, ideologer og kanskje også filosofi. Spørsmålet er hvor vi finner mest av dette og hvor vi finner minst. Her tenker jeg akademia skiller seg ut som det området som skiller seg ut med den laveste raten av dette. For om vi tenker oss at man på noen måte, gjennom sin skolering får øynene opp for at de enkle intuitive fortolkninger ikke alltid er å stole på. Noen får kanskje aldri disse øynene opp, og også her kan man bli sugd inn i teorier og sosialt spill som gjør at man ikke evner å se over kanten. Akademia er full av motstridende teorier, diskusjoner og sikkert også kamp om penger og prestisje. Men det er noe med vitenskapen som man ikke ser andre steder. Jeg så for ikke lenge siden en dokumentar om utviklingen av partikkelakseleratoren i CERN. Og de første funnene som ble gjort. Det stod mellom Strengteorien (M-teorien) og teorien om inflasjon (Multiversteorien). Og da er det slik at de to hadde gjort forskjellige forutsigelser i forhold til Higgs-partikkelens egenskaper. Det første betingede resultatet som kom, var nedslående tilhengerne av M-teorien. Mange av dem hadde brukt hele sin karriere på 30 og satset på denne teorien. Det vi ser i denne filmen er en rørende scene når det ser ut til ikke å gå deres vei. For her er det en vilje til å bøye seg for empirien og de svar som naturen gir. Dette på tross av den enorme skuffelsen det innebærer. For det vi ser i denne scenen er vitenskapen som skinner der alle andre, religiøse og ideologer ville fornektet resultatet, i en strøm av ad-hoc bortforklaringer. Vitenskapen er i sin grunnleggende natur den disiplinen som lar observasjonen eller erkjennelsen råde. Og det er sant. Det skal mye modenhet og selvkontroll til for å tåle dette og handtere det adekvat. Og det er neppe alle akademikere som klarer den bragden. Men idealet er det, det er vitenskapens grunnideal.

Jeg tenker at det er større sannsynlighet for at akademikere er vaksinert seg mot å bli bergtatt av et eneste spor, enn for alle andre alternativer. Dette tror jeg kan ha mye med personlige egenskaper å gjøre. Kunnskap og teorier i seg selv er aldri farlige. Men det å bli bergtatt av dem er ødeleggende.

Punkt nummer 2, om akademia som propagandaredskap for makter og myndigheter, er jo noe man definitivt har sett eksempler på. Og det er synd. Her er det opplagt at det modne samfunnet må være seg bevisst frikoblingen mellom makt og utvikling av kunnskap. Jeg tenker at dersom man ved hjelp av makt og penger skal kunne bestille resultater, eller i alle fall, påvirke resultatet så er dette en alvorlig trussel mot demokratiet. Det å definere sannheten hører inn under totalitære regimer. Og man må vel regne det som korrupsjon når forskere gir etter for denne slags manipulasjon. Uten tvil har vi nok tanker om dette i vårt samfunn, men vi ser jo absolutt svakhetene og dette burde vært bedre gjennomtenkt.  Når politikere skal bestille forskning så burde først selve bestillingen settes et søkelys på. Er spørsmålene stilt på en lur måte slik at man får de svar man ønsker? Dette burde det være uavhengige kilderevisorer som gikk gjennom. Deretter burde bestillingen gå inn i en institusjon som er fristilt fra politikerne, og de plukker i sin tur ut adekvate forskere, basert på objektive kriterier. Og selvsagt skulle det eksistere sosiale brannmurer mellom instansene her. Ingen rødvin på hytta dagen før og avtaler mellom gutteklubben grei. Det er korrupsjon. Nå er dette bare en skisse av hvordan det kunne ha vært gjort.

Så til slutt så tenker jeg at i den vestlige verden så ser ikke dette så ekstremt galt ut. Mye forskning, forhåpentligvis mesteparten, er fri og uavhengig fra politikernes lange klør.

Er akademia i den vestlige verden blitt dekadent?

I denne teksten som stadig revideres fremholder jeg nødvendigheten av å holde seg med akademia og hvilken enorm gevinst sivilisasjon har hatt av dette. Imidlertid har vi i løpet av de siste tiårene sett en utvikling innenfor akademia som er foruroligende. Her vil jeg henvise til to videoer som, hver på sin måte sier noe om akkurat dette. Her er et foredrag av den amerikanske professoren Dr. Lyell Asher, og her er en meget bra beskrivelse av kritisk raseteori av Ryan Chapman. Kritisk raseteori har jeg for øvrig kommentert her.
Gitt refleksjoner jeg har rundt kunnskapens gravitasjonslov, og subjektivistisk perspektiv på informasjon, så innser vi at det er fullt mulig for hele kulturer å spore fullstendig av.  Da er det den kulturelle delen av den antropiske referanserammen som «stikker til skogs». Betingelsen er at kontaktflaten mot den felles menneskelige referanserammen svekkes. Behovet for kontakt med den menneskelige referanserammen kaller jeg for «jording». På hverdagsspråk kaller vi det for «å miste bakkekontakten». Det som reelt svekkes er realitetsorienterende prosesser av type vitenskapelig grunnholdning. Hvordan er dette mulig? Les da gjerne refleksjonen om anti-realisme.  Når jeg sier «kultur» så blir det en sannhet med modifikasjoner. For selvsagt vi det i alle kulturer være arbeidsfolk som står for den reelle verdiskapingen. Det er ikke mulig uten god bakkekontakt med verden. Det er først når man kommer på nivåer hvor dette laget er abstrahert bort, at denne fra-koblingen blir mulig. Det er ikke bare at den blir mulig, men sannsynligvis også nødvendig dersom det sosiale klimaet forgiftes.  Det vi snakker om da er sosiale prosesser, gjerne preget av rivalisering og manipulasjon. Og med mitt syn på dekadanse, så passer det som hånd i hanske inn i dette.

Det jeg skisserer er altså hvordan elitistiske kulturer kan sveve av gårde på en sky, gitt slike bomullsbetingelser. Men kan det skje med akademia? Jeg tenker at akademia i den vestlige verden her utviklet en sterk tradisjon av vitenskapelighet som har gjennomsyret all virksomhet, også i humanistiske fag. Og det blir på en måte et bolverk, som et forsvar mot denne type drift.

Samtidig er jeg bekymret av utviklingen særlig de siste 10-15 årene. Bekymringen handler særlig om det jeg nevnte i innledningen. Da handler det om fenomener som  woke  , moderne kjønnsforskning og radikalfeminisme. Bekymringen er jo at dette ikke er akademia, men radikale politiske ideologier i akademisk forkledning. Jeg har den hypotesen at det å engasjere seg hundre prosent i et fag, ikke bare har en kostnad opp mot innsatsen, men at det også kan spise sosial kompetanse. Alle de nevnte «fagene» er sosialt høykompetente, og gjennomsyret av manipulasjonskompetanse. Det vil alltid være slik at de sosiale vinnerne utgjør risiko for fagkompetente mennesker.

Det er nå mange år siden jeg var opptatt av radikalfeminisme og blant annet fikk med meg den svenske serien om «könnskriget». Her kom det frem et forsøk på å skape en satsing på at en form for feministisk indoktrinering skulle gjennomsyre universiteter og høyere utdanning i Sverige.  Den gang på 90-tallet ble dette kontant avvist av utdannelses institusjonene i Sverge.
Men det ser faktisk ut som at dette har kommet inn, som en trojansk-hest i akademiske institusjoner i USA. Da er det via administrasjonen. Poenget er da at den maktbasen som administrasjon har i kraft av sin posisjon, kan misbrukes mot akademikere, person for person, gruppe for gruppe.  Kombiner så dette med utvikling av sosiale media, og en stadig sterkere tendens til å berøve barns oppvekst med fri lek, resulterer i kull som i tillegg til å være dårlig robuste til å tåle uenighet, også har sosiale media til å forsterke indoktrinering, intoleranse og koordinerte angrep på «de man ikke liker». Dette kan kanskje høres ut som en konspirasjonsteori. Og for å si det med en gang, nei jeg tror ikke nødvendigvis at ånden bak kritisk raseteori har samlet alle administratorer i noen form for konspirasjon. Og selv om vi finner en samfunnets dekonstruksjon i ideologien, så kan det motivet være temmelig bakenforliggende. Poenget er at dette er en type moralisme selvforsterker med utgangspunkt i latente drivkrefter i menneskets natur. Dette har jeg beskrevet i tekster her, her , her, her og her.

Så er selvsagt også jeg avventende, med en sunn skepsis til de kilder bruker og alle anekdoter om dette på internett. Så jeg vet jo ikke. Men jeg tror vi har nok til å sperre øynene opp, og undersøke nærmere. For dersom dette er tilfellet, så sier det seg selv at det er en trussel mot demokratiene i våre samfunn.

Anti-intellektualisme

Videoer:

https://www.youtube.com/watch?v=PIru3iLu1lo

https://no.wikipedia.org/wiki/Dietrich_Bonhoeffer

https://www.youtube.com/watch?v=53ZaXpIn2fg

 

Les gjerne også denne:
https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2020/03/26/anti-intellektualisme-preger-pinsemiljoene/

Innledning

For mange år siden, da min mor endelig «kom på nett», og fulgte med på nettavisene, så la jeg merke til at hennes største interesse var å lese kommentarfeltene. Dette var på en tid hvor kommentarfelter i stor grad var åpne, kanskje modererte, men allerede da var trollingen på full fart inn i kulturen. Hun hadde mye moro med at Jonas Gahr Støre fikk tilnavnet «Tåkefyrsten». Tilnavnet er jo kreativt, men selv klarte jeg ikke å oppfatte at Støre bare snakket tåkeprat. Det fikk meg egentlig til å reflektere litt. Jeg utviklet noen luftige hypoteser om at det egentlig handler om at språkbruken har en kompleksitet, som til tider blir en utfordring for det litt «enklere» normalmennesket. Men kanskje går det litt dypere enn som så. Her har jeg en refleksjon om dynamisk tenkning. Dynamisk tenkning tar oss ut av en illusjon om det enkle enten-eller, til usikkerhet og flerlags-refleksjoner. Kanskje går dette enda lengre, over til komplekse sosiale prosesser, som bearbeider temaene, både i samspill, men også i sosialt spill. Totalen av dette er at det åpnes en slags kunnskapens avgrunn, hvor man aner dybde, men mister bunnen av syne.

Som en del av dette foregår det jo et spill mellom journalist og intervjuobjektet. Spillet heter «kritisk journalistikk». Ofte kan dette også handler om at journalisten, ønsker å fremheve seg selv, særlig dersom hun prøver å sette fast intervjuobjektet.  Dette blir i seg selv et slags intellektuelt våpenkappløp hvor både politikere og journalister drilles til fingerspissene i dette spillet. Totalen av dette blir en temmelig kompleks dialog, hvor det er forståelig at noen og enhver kan ramle av lasset. Følgelig risiker vi ikke å forstå utvekslingen, og oppfatter da det hele som «tåkeprat». Men på tross av dette vil de aller fleste oppfatte dette som et slags spill. Man er ikke i behov av å forstå ord, setninger eller sammenhenger, for å oppfatte at her foregår et spill. Men hva dreier det egentlig seg om? Koble nå dette sammen med trollene i kommentarfeltene, som ikke bare latterliggjør, men også mistenkeliggjør og demoniserer. Da blir det kort vei fra dette til populisme og konspirasjonsteorier.

Det er særlig politisk venstreside som rammes av dette. Politisk venstreside, som jo en gang var arbeiderklassens viktigste allierte i kampen mot undertrykkende kapital-krefter, er i vår tid blitt intellektualisert, og på mange måter mentalt frakoblet den folkebasen man en gang kjempet frem rettigheter for. Dette er selvsagt en innsikt som store deler av venstresiden har erkjent, men som ingen vet hvordan man kan gripe an. Men det er ikke temaet her. For her handler det nettopp at intellektualisme forbindes med venstresiden og blir dermed en sosial identitet, man forbinder med «fienden». Dette i seg selv er ofte motivasjon nok til å utvikle aversjon mot intellektualitet.

Det ironiske her, er jo postmodernismen, som jo i sin mest ekstreme form, kan anvendes populistisk og som jo nettopp ender opp med den samme antiintellektualitet. Jeg har skrevet om postmodernismen her, og har en oppsummering her. Her ser vi det eiendommelige hestesko-fenomenet hvor ekstrem høyre- og venstre- side møter hverandre med påfallende likheter. Min hypotese om dette, er at all ekstremisme og radikalisering medfører glidning bort fra human-modus og over i biososial-modus. Dette er på populistspråk, en bevegelse bort fra fornuft og over til følelser. Biososial modus gjenskaper steinaldermennesket i oss. Dette antyder også at intellektualitet henger sammen med balanse og moderasjon. Det handler om kompromisser, om dynamikk, om langsiktighet og forsøket på å ta hensyn alle veier. Da er polarisering dårlig nytt. For polarisering, tømmer nettopp sentrum for den nødvendige kraft til å gjøre seg gjeldende.

Vi har lært både fra retorikk, og empirisk erfaring – særlig med sosiale media – at budskapets påvirkende kraft ligger i den emosjonelle appellen.

 

Anti-intellektualisme er en tanke-lås. Det å bli kritisk til denne holdningen forutsetter at man reflekterer over denne, i forhold til alternativet, som jo nettopp er det intellektuelle. Men det forutsetter jo intellektuell aktivitet, som er nettopp det som blokkeres. Nå er det neppe slik at alle er nysgjerrige eller har utbytte av intellektuell aktivitet. Problemet er bare at kun den intellektuelle kan komme til innsikt i at det finnes et mangfold hvor noen har utbytte, mens andre ikke har det. Anti-intellektuelle kan ikke engang komme til denne innsikten, og ettersom de heller ikke har innsikt hverken om menneskeverd eller respekt, så ender de opp med alt fra å ikke respektere andre enn sin gruppe, til demonisering og antagonisme, altså alt dette som tilhører biososial-modus.

Altså intellektuelle kan respektere ikke-intellektuelle, men ikke-intellektuelle kan ikke respektere andre enn seg selv og de som ligner.

Hva er egentlig intellektualitet?

Les gjerne hva leksikonet sier om begrepet her. Mitt fokus er at intellektualitet kan betegnes å «bruke huet» utover følelser og ren intuisjon. Jeg beskriver det her som kognitiv mobilisering. Kanskje man enkelt si at man aktiviteten man driver på med, i all hovedsak er tenkebasert.

Men kanskje skiller jeg med ut på den måten at jeg avviser at fornuften kan fungere uavhengig av alt annet. Alt jeg nevner her fungerer i samspill. Dette har jeg forsøkt å beskrive her. Men systemet fungerer best i balanse og ikke minst med selvinnsikt. Det er altså ikke suboptimalisering på ren fornuft vi snakker om. Det vi snakker om er viljen til å ta i bruk, og trene opp fornuften, som verktøy i forsøket på å utvikle forståelse og innsikt.
Men det oppleves ofte tungt, rent psykologisk, mest sannsynlig på grunn av energi-økonomisering i hjernen (beskrevet her), som følge av at det kognitive systemet er det mest energikrevende systemet i hjernen. Dette slår altså ut i det jeg kaller for den store splinten, som evolusjonen har etterlatt i våre sinn.  Det er beskrevet her. For vi har altså et fullverdig før-menneskelig system for navigering i dyrenes livsverden. Vi kjenner det som følelser og intuisjon. Med dette navigerer vi i såkalt «flyt». Da er vi i biososial modus. Og det er denne som aktiveres, særlig, når mennesker opererer i flokk. Da aktiveres ofte spesial varianten av den, som jeg kaller for kampmodus. Poenget er at dette ofte er veldig sosialt sexy. Det er denne modusen som manes frem under massesuggesjon, slik som jeg har vist her. Det er en arv fra førmenneskelig tid, men fortsatt en sterk suksess-faktor for biologisk reproduksjon. Dermed vedlikeholde slike egenskaper, ofte på bekostning av intellektualitet.

Finnes det ekte anti-intellektuelle mennesket?

Opp i alt dette er det ironiske at er nettopp er det intellektuelle som sorterer mennesket ut som art. Uten fornuft hadde vi ikke kunnet utviklet klær, våpen, jaktredskaper, jordbruk, bygge hus, utvikle samfunn eller sivilisasjon. Vi hadde ikke kunnet operere i store multikulturer, drevet handel eller i det hele tatt, samarbeidet i store tall. Men det mest ironiske her, er jo at dersom vi havnet i møte, en-til-en, enten det var en ulv, løve, okse, sjimpanse, ja til og med en gaupe så ville vi hatt store problemer. I forhold til mange arter er mennesket fysisk underlegent. Musklene er svakere, vi har svakere tenner og langt svakere bitt. Vi springer langsommere enn de fleste, og det som en gang var klør er blitt til negler. Som kropper er vi håpløst degenererte sammenlignet med svært mange andre dyrearter. Hvorfor har dette skjedd? Vel, den mest nærliggende hypotesen er jo at dette har nær sammenheng med menneskeartens sosiale kapasitet. En-til-en er vi svakere, men mange-til-mange er vi overlegne. Likevel har vi altså fortsatt i oss den gamle impulsen til å måle hverandre på villdyrets premisser. Hypotesen er at det er denne type impuls som gjør menneskearten disponert til å beundre dyret og forakte det menneskelige. Mye av dette handler om mekanismene bak sosial rangering, da også særlig dynamikken rund alfa-mennesket, som beskrevet her.

Innenfor området humankritikk, blir det derfor et spørsmål om slike tilbøyeligheter setter en begrensing på menneskets muligheter som kandidat til det jeg kaller for «den kosmiske adel».  For saken er den at det er denne type mekanismer som gjør at kulturene ofte ender opp med de verste idiotene som ledere.

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer, som ble hengt av nazistene i de siste dager av 2. Verdenskrig, utviklet en veldig interessant teori om dumhet, med utgangspunkt i observasjon av hvordan nazismen utviklet seg i mellomkrigstidens Tyskland. Se egen refleksjon om dumhet her. Poenget er at Bohnhoeffer definerte denne type dumhet, som aktiv motvilje mot bruk av intellektet.  Dette er en konklusjon av hans observasjoner på nært hold av nazismen som utviklet seg og spilte seg ut i hans samfunn. Selvsagt er det paradokser i dette. Selveste Adolf Hitler leste bøker og var svært opplyst om sin samtid. Og sentrale skikkelser som Rudolf Hess og Joseph Goebbels var velutdannet. Dette var tenkere, med teorier og filosofisk basis i f.eks. Nietzsche. Alt dette er intellektuelle trekk. Men selvsagt vet vi at Nietzsche definitivt hadde trekk av det antiintellektuelle i sine tekster. Og nazismen hadde mange svært intellektuelle tilhengere, som for eksempel Martin Heidegger. Nettopp dette siste, må Bohnhoeffer ha sett, og reflektert over. For det betyr jo egentlig at dette ikke handler om IQ eller mangel på kunnskap eller uvitenhet. Det Bohnhoeffer så, var altså et fenomen som stikker dypere enn fornuften. For ham handlet dette mer om det moralske domenet. Da snakker vi om et valg og en aktiv holdning. Det vi snakker om er en nærmest aktivistisk avstandtaken fra det å tenke. Kanskje var Schopenhauers utsagn om at «Jeg er ikke kommet for å tenke, men for å være», en typisk inspirasjon. På et vis så henger dette sammen med filosofisk eksistensialisme. Jeg har reflektert over denne her.

En tanke jeg ha tatt meg, er at antiintellektualismen innenfor Nazismen i stor grad var en del av propaganda-strategien. Det er et paradoks, for det å forføre menneskemasser og drive aktiv propaganda, krever intellektuell innsats. Men dersom målet er å omgjøre folkemassen til et lydig instrument, hva er da et kraftigere virkemiddel enn å nettopp få dem til å slutte å tenke? Propaganda og desinformasjon, er selvsagt mest effektivt dersom man «tar imot som et lite barn». Da handler det om å skape mistillit til alt som ikke kommer fra den rette kilden, og tilsvarende supertillit til «den rette» kilden. Dette stopper i praksis kritisk tenkning. Men i tillegg skaper det en illusjon om det motsatte. For vi kjenner oss jo veldig kritiske til alt som kommer fra «de gale» kildene. Gjensidige anklager om «manglende kritisk tenkning» kan fort handle om denne illusjonen. En del av denne mistilliten handler jo da om at ethvert resonnement fra den gale siden, ikke fortolkes som et resonnement, men et bedrageri-forsøk. Man kan oppfatte det som å fremstå med sofistikerte setninger og komplekse begreper, i den hensikt å gi et inntrykk av kompetanse. Men «jeg gjennomskuer jo alt dette og avviser vedkommende i oppløpet». Uansett så er opplevelse av skråsikkerhet, fundamentalt i dette. For det betyr jo at jeg «umiddelbart kan avsløre budskapet, som falskt», for det «stemmer jo ikke med det jeg allerede vet».

Dersom «min sikre kilde» overbeviser meg om at det meste av ekspertise, elite, forskning og universiteter, kommer med, handler om konspirasjoner, falskhet og bedrag, så blir det enkelt å avise alt som kommer fra det holdet som, ikke bare er vrøvl, men farlige forsøk på å bedra oss. Da er vi havnet i den anti-intellektuelle båten.  På et vis vil jo dette forsterke og sementere det jeg før har kalt for informasjonsmonopol. 

Min refleksjon er at politisk venstreside også har sin versjon av dette, med utgangspunkt i postmodernisme. Men her har jeg en reservasjon som går på at det er forskjell på hva en masse-bevegelse viser frem på utsiden, og hvordan det sosiale samspill på innsiden foregår. Jeg stiller spørsmålet «Finnes den ekte postmodernist?». Min konklusjon er at det ikke er mulig å avskrive språk, logikk, kunnskap, analyse eller kompetanse. Vi ville aldri kunne fungere sammen uten dette. Dette gjelder absolutt alle kulturer og subkulturer. Ingen menneskegrupper lever som ulver.  Illusjonen er at vi ser vår egen gruppes innside, men kun utsiden på de andre. Og dette sper vi på med vår tribalisme.

Anti-intellektualisme fungerer som et våpen, en form for arenakontroll mot utgrupper, men også som et instrument for sosial kontroll i egne rekker. Og selvsagt benyttes dette av autoritære- og totalitære regimer, fordi dette er så kraftige virkemidler for å sikre egen maktbase. En variant er selvsagt at dette blir temaavhengig. Når det kommer til teknologi eller kompetanse på det praktiske, så er det fritt frem, men med en gang vi er over på det humanistiske; filosofi, litteratur, politikk, vitenskap eller livssyn så søkes all fri tenkning blokkert.

Anti-intellektualisme light

Fenomenet anti-intellektualisme kan sannsynligvis best anvendes på varianter av antivitenskap, ekspert-forakt, politiker-forakt, forakt for akademia og enhver form for filosofi. Det er ikke dermed sagt at man slutter å tenke eller bruke fornuft. For fornuften må gjerne benyttes på det praktiske, teknologi, og dyrking av egen tro, for eksempel bibelstudier. Betegnelsen «anti» vil da handle om bevisst aktiv motstand mot all tenkning som går ut over dette. Innenfor et autoritært miljø, står lojaliteten mot lederen eller miljøets lære, over selvstendig tenkning. Man har en dyd av ydmykhet, basert på egen intellektuelle utilstrekkelighet. «Guds tanker er høyere enn våre tanker». Det å stille spørsmålstegn ved dette «hellige», blir da en form for blasfemi. Og det betegnes gjerne som en arroganse av typen «hvem tro du at du er, som tror at du vet bedre?». Denne holdningen skaper jo åpenbart en illusjon om at «jeg er ydmyk, og forstår min egen utilstrekkelighet». Hvis man opponerer, er man ikke ydmyk nok. Dette kommer da i tillegg til at man er illojal. Dette leder typisk til at slike utslag sanksjoneres, for på den måten å holde sosial kontroll.

Egentlig kan man karakterisere dette som en tillitsforstyrrelse. Les gjerne mine refleksjoner om tillit her. En tillitsforstyrrelse kan betegnes som at tilliten i seg selv ikke er for analyse, men rent intuitivt basert. Da blir det mulig, og kanskje helt naturlig, å ha ubetinget tillit til seg selv og egne kilder, men total mistillit til alt annet. Innenfor egen tillitssfære kan man boltre seg intellektuelt så mye man måtte ønske. Men alt annet møtes, i døra, med forakt og avvisning. Denne tilstanden har sin egen selvforsterkning. For den leder til egen skråsikkerhet. Da er jo dette fasiten. Dette vil jo da inngå i fortolkningen av mennesker som tenker annerledes. Den samme skråsikkerheten leder da til at «jeg vet at den andre tar feil». Men er det villfarelse, vi snakker om, eller er det snakk om ren skjær manipulasjon, eller løgn? Dette kan da lede videre inn dyp mistenksomhet, altså total tap av tillit. Med andre ord polariseres tilliten.

Men det vi oppdager er at denne tilstanden, på ingen måte stopper egen tenkning, eller intellektualitet. Det er fullt ut mulig å være svært oppegående på eget fag, være meget smart, kunnskapsrik og reflektert men likevel etterleve og promotere denne type anti-intellektuelle holdninger. Logikken er ikke borte. Språket er ikke borte. Tenkningen er ikke fraværende. Den er bare rammet inn på en slik måte at lojaliteten mot gruppen og den hellige autoritet ikke brytes.

Anti-intellektualisme og populisme

Les gjerne i leksikonet om populisme

her.

Hør gjerne gjennom denne korte beskrivelsen av populisme av Yuval Noah Harari.

Så har jeg en kort tekst om populisme her.

Her legger jeg vekt på strategi og kommunikasjon, benyttet av karismatiske ledere, i den hensikt å mobilisere massene til eget instrumentelt bruk. Virkemidler i kommunikasjon er å skape og vedlikeholde ytre og indre fiender (antagonisme). Man skaper opprør mot eliter. Man kommuniserer med folkelig appell, da gjerne med sterk emosjonell appell. Idealisere «folket» i den hensikt å gi en illusjon om inkludering og likeverd.

Det er nær sammenheng mellom populisme og anti-intellektualisme. Vi finner fenomenet i de ekstreme variantene både på høyre og venstre siden i politikken. Det handler om alt fra kommunister, nazister, troende eller ikketroende, enten det er muslimer eller kristne vi snakker om. Her beskriver jeg hypotesen om at ideologier som regel bare fungerer instrumentelt opp i det hele. Det er nærliggende å tenke at dette har mer med underliggende kulturell mentalitet å gjøre, enn ideologi. Saken er den, at dersom det hele dreier seg om maktkamp, med alle midler, så er sannheten det første som ryker med i dragsuget. Selve ideen om å forføre menneskemassene har bedraget skrevet over hele seg. Og da handler, som sagt, veldig mye om å maksimalisere tilliten til seg selv og knuse tilliten til alle andre. Selvsagt er jo ikke verden slik. Budskapet som presenteres skal ikke bare være forenklet og fengende, men også presentere en stor kontrast mellom egen bevegelse og alle andre. Dette er ikke mulig uten at sannheten, slik som vi naive mennesker forstår den, fordamper i prosessen. Men igjen, som påpekt, så vil det store flertallet ikke merke dette. Hypotesen er at det som egentlig manipuleres er tillit. Man får en overdreven tillit til «den store lederen», og en nesten total mistillit til alt annet. Det vil si at kritisk tenkning ikke forsvinner ut av vinduet, men anvendes med full styrke på alt annet. Det vil si at man oppfatter seg som kritisk tenkende og opplyste mennesker. Problemet er bare at den ekte intellektuelle tilnærmingen etterstreber balanse.  Populisme gjennomskues ved å oppdage at forekomsten av sterk bias eller ubalanse, og urokkelig skråsikkerhet hos seg selv og andre i bevegelsen blir normalisert. Dersom dette er mikset med en tilsvarende kontrast mellom sympati og antipati, ja så har vi fasiten. Intellektuell aktivitet handler om å søke kunnskap, analyse, usikkerhet åpenhet og ikke minst forankring mot realiteter.

Derfor er det så vesentlig å reflektere over dette på forhånd, før det skjer, for det finnes sannsynligvis et punkt i denne fasen, hvor låsen klikker til. Man låses så sterkt inn i dette, at veien ut på egenhånd omtrent er borte. Alt blir et spill, man er konstant i kampmodus, og det handler om å vinne for enhver pris.

Den moralske siden av dette

Totalen av dette er at det hele kokes ned til moralsk grunnholdning. Det er dette som er Bonhoeffers banebrytende oppdagelse. I vår tid, altså snart et århundre etter nazismen, har vi mange bevegelser med dette preget. Og dette er alvorlig. Det har ikke manglet på tilfeller hvor det har endt i folkemord. Koblingen mellom folkemord og anti-intellektualisme er kanskje spekulativ. Men koblingen kan gjerne gå via Hannah Arendts bok om Adolf Eichmann. Fellesnevneren mellom Bonhoeffer og Arent, er at vi ikke lengre snakker om monstre, eller umennesker, men vanlige oppegående normale mennesker som «slutter å tenke», og lar seg instrumentalisere til tjeneste for «bevegelsen». Eichmann var en svært oppegående, effektiv og lojal byråkrat. Han løste logistikken på en elegant og effektiv måte. Selvsagt tenkte han. Det er her både Arent og Bonhoeffer kommer til den innsikten at den egentlige utfordringen ligger dypere. Det er her vi snakker om den kulturelle mentaliteten. Men hva er problemet? Vel, det viktigste å oppdage i vår tid, er at det neppe finnes noen ideologi eller livssyn som vaksinerer mot dette på en vanntett måte. Jeg har allerede nevnt hypotesen om at ideologier som regel bare fungerer instrumentelt opp i det hele. Og jeg tror at det er i tråd med både med Bonhoeffer og Arent. Vi kan ikke ideologisere oss ut av dette. Ideologier blir ofte til noe hellig. Troen er hellig, og lederen er hellig. Målet med det hele er underkastelse. Det er her moralen kommer inn. Det vi snakker om er det jeg kaller for dominansbasert autoritet. Det har jeg beskrevet her. Den moralske siden av dette, handler om underkastelse på verdisiden. Man undertrykker eget verdisystem til fordel for gruppens verdisystem. Fordi normalmennesket ikke klarer godt nok å sortere mellom fakta og verdier, så lar vi oss forlede at vår åpenbare uvitenhet om faktabaserte temaer, også gjelder det moralske domenet. Vi outsourcer moralen i ydmykhet. Og vi blokkeres fra å reflektere over at vi da samtidig har gitt fra oss vår egen moralske autonomi. Det er det som gjør oss til instrumenter for overmakten fordi vi blir nyttige tjenere, uten moralske skrupler.

Idet moralen forsvinner, så får regimet fritt spillerom til å spinne egne narrativ, uavhengig av realiteter. Realitetsforankringen brytes. Sannhetsbegrepet mister sitt reelle innhold. Vi er over i det jeg har begynt å kalle dominansprojeksjon. Det er en mentalitet hvor alt, vi mennesker holder på med, fortolkes inn i et spill om makt. Vi snakker kampmodus.

Kanskje er det nær sammenheng mellom Bonhoeffers betegnelse om dumhet og forhold til sannhetsbegrepet. For dersom vi bryter realitetsforankringen, så mister begrepet sin reelle mening. Det er i sin helhet omskapt til et retorisk verktøy. Dumheten oppstår jo fordi sannhetsbegrepet ikke lengre innebærer noen intellektuell forpliktelse. Dermed forsvinner logikk, analyse, observasjon og forskning med i dragsuget. Og har vi ikke dette, hva skal da kunne forsvare oss mot alle former for manipulasjon?

Den store oppdagelsen av at store bevegelser av normalmennesker kan forledes inn i den dypeste umoral, kom med nazismen.  Som art er vi på ingen måte ferdig bearbeidet med denne oppdagelsen. I mellomtiden har media-teknologien hatt en eksplosiv utvikling. Hypotesen er at denne tilbøyeligheten i mennesket utløses av massemedia, og da særlig i vår tid av sosiale media. Det har jeg skrevet om her. Grunnen til at dette er så farlig, er at massesuggesjon maner frem det kollektive villdyret i gruppen. Mekanismene er beskrevet her. Hypotesen er videre er et voksende misforhold mellom kulturens teknologiske nivå, og filosofisk modenhet. Jeg kaller dette for det filosofiske underskuddet, beskrevet her. Med tiden er jeg blitt usikker på om dette er en sårbarhet som er uoverkommelig. Det vil i så fall si at mennesket i beste fall er dømt til å leve i evig konflikt med seg selv. Det makter ikke å ta de store globale utfordringene, fordi det overgår grensene av vår samarbeidsevne. Risikoen i dette er beskrevet i teksten om menneskehetens utfordringer, se her.

Men er dette en ufravikelig skjebne, eller finnes det faktisk veier rundt? I skrivende stund ser det mørkt ut, men man kan ikke la være å spekulere. Kanskje kan nye muligheter dukke opp. Da kan denne type refleksjoner representere mulige navigasjoner ut av uføret.