Jeg skiller mellom to typer argumentasjon. Den ene typen har utgangspunkt i standpunkter. Dette kaller jeg for rasjonell argumentasjon.   Den andre typen har utgangspunkt i det jeg kaller for oppfatninger eller virkelighetsoppfatning. Den kaller jeg for realistisk argumentasjon, eller fakta-argumentasjon.

For den som ønsker å forstå hvordan jeg tenker er det helt vesentlig å skjønne forskjellen på disse to typer argumentasjon. Jeg skrev en gang en lang avhandling «konstruktiv diskusjon».  I dag ville jeg heller bruke navnet «analytisk dialog». Det er en dialog-form som har som mål å øke forståelsen mellom debattantene.  Dette altså i motsetning til konkurransepreget debatt (retorisk) hvor formålet er å vinne debatten.  Det er den siste debattformen som faller oss naturlig, og det er også den som preger media.

I en analytisk dialog utstyrer vi oss med en verktøykasse for analyse. Her har jeg kommet opp med noen verktøy, men her er det gode muligheter til å være kreative og finne på flere.

Identifikasjon av argumentstyper

Et rasjonelt argument relaterer seg alltid til valg eller beslutninger. Hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi innrette oss? Hvordan skal vi handle? Det kan også dreie seg om fortiden. Ble min strategi en suksess? Valgte jeg riktig osv.

Eksempler på problemstillinger som adresserer vår rasjonalitet: Skal vi kjøpe oss båt? Skal Norge inn i EU? Skal vi forby innvandring? Hvilken utdannelse skal jeg ta? Denne type problemstillinger krever oss fullt og helt rasjonelt.  Det vil si at i tillegg til å forholde oss til fakta, så må vi også forholde oss til hensikt.

Ofte kalles dette for «praktisk argumentasjon». Det som karakteriserer denne type argumenter er at de alle inneholder verdi-komponenter. Verdikomponenter kan enten være eksplisitt adressert i argumentet, eller de kan være implisitt, ikke uttalt. Det vil si et ikke-formulert premiss, som gir argumentet relevans. En viktig teknikk i min form for argumentasjonsanalyse går nettopp på å klare å dekomponere argumentet i et verdi-komponent og en real-komponent. Til dette kan man ta i bruk hensiktsanalyse eller tankeeksperimenter. En god pekepinn på identifikasjon er at det skal være mulig å spørre «hvorfor» i den forstand at man søker en hensikt.

Argumenter som ikke identifiseres som rasjonelle kan kanskje deles opp i to kategorier.

1)   Realistiske argumenter
Disse forholder seg utelukkende til vår virkelighetsoppfatning. Dette dreier seg om fakta, eller det som er eller det som sannsynligvis er.
Eksempler på problemstillinger som har utgangspunkt i realisme: Var dinosaurene varmblodige eller kaldblodige?  Er det ingen, en eller flere personer som er opphavet til personen Jesus, slik han fremstilles i evangeliene? Er det liv på mars?
Ideell realistisk argumentasjon skal aldri referere seg til verdier. Utsagn av typen «det kan ikke være målbar forskjell i IQ på forskjellige folkegrupper, for det ville gitt grobunn for diskriminering» er et ugyldig realistisk argument. For det handler om at vi argumenterer for at slik vi ønsker det skal være, ikke slik det er. Det sier seg selv at ønsketenkning og såkalte strutsestrategier bare vil forurense vår virkelighetsoppfatning i en mer urealistisk retning. Også utsagn av typen «velge å tro» er ugyldig, fordi det også forutsetter verdier som utgangspunkt for det valget av virkelighetsoppfatning. Fakta og sannsynlige fakta velges ikke, de erkjennes. Med andre ord: realistiske argumenter baserer seg på erkjennelse av fakta og slutninger i forhold til dette.

2)   Den andre kategorien av ikke-rasjonelle argumenter er kun en utvidelse av realistiske argumenter til all ren logisk argumentasjon. For det er jo slik at våre kognitive evner har en universalitet over seg. Det innebærer at vi kan bygge systemer og tankestrukturer uten noen nødvendig kobling til virkeligheten.  På alt dette kan det settes opp regler og strukturer som gjør det mulig å operere med logiske funksjoner med utgangspunkt i regler, strukturer og variabler som måtte finnes i dette systemet. Matematiske systemer kan være slike strukturer. De kan ha en anvendelse i forhold til virkeligheten, men det er ingen nødvendighet.

 

I forhold til en realistisk idealisme er det nærliggende å søke seg mot vitenskapen.  Her finnes en enorm litteratur og tenkning som går på det å definere vitenskap og vitenskapens metoder. Den kunnskapsutviklingen som definitivt har hatt størst suksess er vitenskapen. Så om vi har forskjellige oppfatninger om hvordan noe er, så er det først og fremst søking etter vitenskap og forskning på området som gjelder. Men før vi kommer så langt har vi en viktig jobb å gjøre i forhold til å analysere våre oppfatninger på området. Vi må forstå hverandres oppfatninger før vi kan konkludere med om der er et reelt avvik eller ikke. Her kan vi bruke flere verktøy:

·       Analysere begreper og definisjoner

·       Analysere hverandres faktagrunnlag

·       Analysere resonnementer

·       Kontekst eller perspektiv

En analytiker må være i stand til å sortere mellom disse. Altså kunne skille fakta-komponenter fra resonnementer (logikk anvendt på fakta-elementer). Og analytikeren må være bevisst på semantikk, og alle feilkilder som ligger i det at vi oppfatter begreper forskjellig.
I tillegg er det vesentlig både å være selvbevisst på egne perspektiver, gjerne også navngi dem, men også på andres perspektiver og forstå at perspektiver kan være forskjellig, men likevel likeverdige.

 

En analyse av standpunkt inneholder alt som en oppfatningsanalyse inneholder, men i tillegg må vi også analysere hensikt. Her tenker jeg det er viktig å begynne med å analysere hensikt. For det er helt vesentlig å sortere ut om det er snakk om en verdiuenighet, eller om det kun handler om forskjellig virkelighetsoppfatning. I den siste varianten, altså at vi konstaterer at vi har samme overordnede mål, så er vi tilbake igjen til fakta-spørsmål og en analyse av våre oppfatninger. Men om vi avdekker en uenighet i forhold til hva vi ønsker å oppnå, så er vi inne på en helt annen måte å analysere dette på. Jeg har jo utviklet hensiktsanalysen med det formål å avdekke slike ting. Men akkurat dette med hensikt er ofte vanskelig. For mennesket er svært sammensatt og drives av et utall tilbøyeligheter. Alt dette kan spille inn på en kompleks måte og påvirke våre standpunkter. Noen ganger er dette skjult for bevisstheten og vi får å gjøre med forsvarsmekanismer som søker å opprettholde den tilstanden. En mislykket hensiktsanalyse vil alltid antyde at vi kan ha problemer på det nivået. Ikke alle hensikter er gode hensikter og det sosiale spill driver oss til å holde kortene tett ved brystet. Men, det interessante her er jo at mennesker flest også drives av det samme sosiale spill til å forsøke å vise frem en god felleskapsholdning. Så om vi ikke kommer i mål med hensiktsanalysen kan vi alltids prøve den andre metoden som er tankeeksperiment.

Overskriften på denne refleksjonen er «Analytisk argumentasjon». Men jeg har stort sett snakket om analysen. For jeg tenker at det er selve analysen som blir den egentlige argumentasjon. Vi snakker jo ikke om retorikk her. Vi snakker om analyse. For å få til dette er det selvsagt en del holdninger og forutsetninger som må til. For øvrig har jeg en gammel refleksjon om diskusjonsteknikk, som jo kan ta som et innspill i forhold til selve dialogen.

Hva med normative utsagn?

I denne settingen passer egentlig ikke ideen om normative utsagn inn. Normative utsagn behandles som standpunkter. Det vil si at de blir gjenstand for analyse i den hensikt å finne frem til ufravikelige verdikomponenter. Men, for å holde oss til terminologien: det som betegnes som normative utsagn er ofte ubevisst avledet av en kombinasjon av normative og deskriptive forestillinger. Det ekte normative, den egentlige grunnleggende verdikomponenten fremtrer ikke før argumentet er dekomponert og analysert. Formelt sett så heter det at man ikke skal blande normativ og deskriptiv argumentasjon. Man kan nok oppnå en viss ryddighet med dette, men i praksis kan dette ofte bli vanskelig, nettopp av den grunn at normative utsagn ofte kan inneholde skjulte deskriptive forutsetninger.

 

Eksempel på tankeeksperiment som en måte å avdekke hensikt på

På samme måte som man i vitenskapen benytter seg av fysiske eksperimenter for å teste ut hypoteser, så er man i filosofien avhengig av tankeeksperimenter for å teste ut sine hypoteser.

For mange år siden var jeg i en samtale med en gammel adventist om etikk. Adventistene lærer jo at man ikke skal spise svin. Jeg ønsket å finne ut om dette er en norm som er et absolutt mål i seg selv, eller om det oppfattes å være en strategi for å nå et høyere mål (for eksempel helse). Her kunne jeg selvsagt gått på en hensiktsanalyse. Men jeg hadde ikke utviklet den teorien, men kom like fort og kanskje enklere frem til svaret ved å bruke et tankeeksperiment. Som regel er jo slike samtalepartnere i det retoriske hjørnet i slike samtaler og da gjelder det å bruke kløkt i den hensikt å avlure analytisk verdifull informasjon. Mitt tankeeksperiment var som følger:

Du havner på en øde øy. Du vet at det kan gå et år før hjelpen kommer. Det eneste man kan spise er en type villsvin som lever på øya. Hva vil du gjøre, spise svin, eller dø av sult?
Den retoriske adventisten kom selvsagt, men en retorisk kraftsalve. Han ville ta grisen i halen og slenge den på havet så han var sikker på ikke å falle for fristelsen. Det ble selvsagt latter av den kreative retorikken, men jeg hadde stilltiende fått mitt svar og stilt min diagnose. Dette er en person som forsvarer denne normen som en absolutt norm, uten begrunnelse. Eller begrunnelsen peker rett i retning av lydighet mot Gud. Hva Gud måtte ha av hensikt for dette forbudet er det ikke oss mennesker gitt å spekulere over.
Likevel er jo adventistsamfunnets litteratur sterkt fokusert på helse. Og, i sin tid, daværende forskning støttet forestillingen om at svinekjøtt er mer usunt enn det kjøttet som man i Bibelen betegner som rent, for eksempel oksekjøtt.
Så denne samtalen er neppe betegnede på et entydig adventistsvar. Jeg tenker meg på den tiden at adventister som seriøst hadde forholdt seg til problemstillingen ville delt seg i to leire i synet på det spørsmålet.

Utgangspunktet for å komme på tankeeksperimentet var i dette tilfellet altså nærliggende. Enten handler dette om en strategi for best mulig helse, eller det handler om en absolutt norm.  Altså gjettet jeg en strategi og en overordnet hensikt. Så konstruerte jeg opp en situasjon der forbudet, som strategi, virker mot sin hensikt.  Måten man forholder seg til problemstillingen på er da ment å avdekke hvilken leir, vedkommende vil havne i.

Et annet eksempel på tankeeksperiment henter jeg fra en diskusjon jeg hadde med Peder. Diskusjonen handler om muslimer og islam, hvor Peder trekker noe jeg oppfatter som en slags religiøs tilslutning til alt som naturen står for inn i bildet. Vi endte vel opp med en prinsipiell diskusjon om dette og jeg prøvde meg med en hensiktsanalyse. Det gikk dårlig og situasjonen ble meget amper. Hovedspørsmålet er: er genenes overlevelse et mål i seg selv? Jeg husker at jeg trakk opp begrepet livskvalitet, noe som bare ble føyst unna som lite signifikant opp mot genenes overlevelse.  I ettertid konstruerte jeg opp følgende tankeeksperiment:

Jorden blir invadert av en annen overlegen art fra et helt annet sted i galaksen. De er oss totalt overlegen og de kan gjøre med oss mennesker hva de vil. De finner raskt ut at menneskets avføring inneholder et protein som er svært nyttig for dem.  I stedet for å bruke de to årene det tar å utvikle en egen maskin for å gjøre dette bestemmer de seg for heller å bruke mennesket som produksjonsmiddel. Mennesket fjernes fra Jorden. De blir oppdrettet i store kolonier på diverse måner som passer for formålet. Der står de, naken, ensom, på bås, i forferdelig lidelse og produserer avføring til de stuper i en alder av 14-15 år. Slik blir menneskets genom ivaretatt, ikke bare i tusener, men i millioner av år. Yess mennesker overlever lengre enn noen art på jorden. Hurra!!

Her har jeg altså konstruert opp en situasjon er livskvaliteten redusert til endeløs lidelse, samtidig som genene overlever i millioner av år. Den som forholder seg seriøst til tankeeksperimentet får da i oppgave å reflektere over om dette er en ønskelig situasjon for mennesket, om alternativet var at vi døde ut etter noen tusen år på vår egen klode.

Som gammel radio/TV reparatør er jeg drillet i å feilsøke ved hjelp av tilsvarende tekniske eksperimenter. Det handler ofte om lignende ting, nemlig å isolere funksjoner og se hva som skjer. På samme måte må man i det mentale landskapet frikoble variabler fra hverandre for å undersøke egenskaper på hver av dem isolert. I dette tilfellet har jeg satt opp livskvalitet for seg opp mot en ren visjon om genenes overlevelse.  For det første vil det bevisstgjøre samtalepartneren på livskvalitet slik at hans standpunkt ikke skal være preget av ureflekterte eller ugjennomtenkte sider ved sitt utsagn. For det andre, om da vedkommende fortsatt holder på genenes overlevelse som det ytterste mål her i verden så vil jo også det fortelle meg noe om det menneskets grunnholdning og derigjennom avdekke den egentlige årsaken til vår uenighet. Og kanskje kan det være slik at en slik innsikt kunne forklare forskjeller på en rekke standpunkter.

Digresjon: Likevel må jeg jo innrømme at om det skulle komme dit hen at et menneske hardnakket påstår genenes overlevelse overordnet livskvalitet, så ville jeg ha vanskelig for å tro at det egentlig er tilfelle.

Jeg husker en gang en film jeg så om en indisk prinsesse fra fordums tid. Hennes mann var død og tradisjonen var at konen skulle kremeres levende sammen med liket. Det fantes imidlertid flere muligheter for henne å unnslippe sin skjebne på. Og det vanlige var at man utnyttet disse mulighetene og slapp unna det hele med livet i behold. Men denne prinsessen nektet plent. Hun insisterte på å følge sin mann inn i døden. Hun ble utsatt for et kraftig press om å la være. Men hun var teatralsk og meget bestemt på å dø på bålet. Så kom da dagen da dette skulle skje og prinsessen ble kjørt gjennom byen til skue for alle sammen.  Da de kom til plassen der bålet skulle være og hun ble plassert på bålet sammen med son mann, fikk vi se at noen var rigget klar med gevær i den hensikt å skyte henne i det flammene tok henne. Det var da en kommentar falt i retning av at «it is still a game to her». Jeg forestiller meg at i disse ordene innebærer en tanke om at menneskets innlevelsesevne noen ganger blokkeres. Når flammene nådde henne var det som om den nakne sannhet endelig gikk opp for henne. Hun begynte å hyle i panikk. Så ble hun skutt. Kanskje er det slik at slike refleksjoner enkelt og greit stopper opp for noen, enten på grunn av prestisje og retorikk, eller kanskje rett og slett på grunn av en blokkert innlevelsesevne.

 

Generelt om metoder for fakta-analyse

Som beskrevet i Wikipedia, er det nødvendig med egne analytiske metoder tilpasset hvert tema.  Men generelt kan man si at den analytiske metoden handler om vertikal kunnskapsbevegelse. Man graver seg ned i materien, og forsøker å utvikle en stadig grundigere forståelse. Man søker å forankre kunnskapen i en solid basis. Da sier det seg selv at dette krever innsats, og det blir fort abstrakt og ofte temmelig komplisert. Dybde krever oss kognitivt på en helt annen måte enn den horisontale kunnskapsbevegelsen hvor man er på en slags oppdagelsesreise fra topp til topp mellom tusen interessante temaer.

Den generelle måten å grave seg ned i fakta-baserte temaer på er via spørreord som hvordan eller hva.

Spørreordet hvordan har en typisk detaljerende effekt. Det etterspør forståelse. Hvordan fungerer ting? Spørreordet krever som regel et analytisk, forklarende svar. Og for hvert element i forklaringen, så kan man fortsette sin «hvordan»- analyse og komme enda lengre ned.

Kompleksitet er utfordrende for vår hjerne.  Ofte er kompleksiteten langt mer omfattende enn vi klarer å ha oversikt over.  Dette handterer vi ved å strukturere problemet på en slik måte at vi kun trenger å forholde oss til en overkommelig bit av gangen. Dette innebærer oppdeling og avgreninger både horisontalt og vertikalt.

Statsministeren snakker om infrastruktur, som et meningsfullt begrep innenfor storpolitikken. Samferdselsministeren snakker om transportsektoren som en del av sitt domene. Kommunepolitikeren snakker om busselskaper.  Busselskapet snakker om bussene.  Sjåføren snakker om bussen.  Mekanikeren snakker om motoren og komponentene i motoren. Ingeniøren snakker om dieselpumpens virkemåte. Herfra kan vi gå videre til fysikk og kjemi, Og fortsatt er det flere nivåer, ned mot kvantefysikk og string-teori.

Poenget er at hvert av disse områdene i seg selv er komplekse områder, full av egne begreper strukturer, virkemåter og avgrensinger.  Har kan man innføre et nivå-begrep. Et avgrenset nivå, er altså sin egen verden, med sin egen kompleksitet, sin egen logikk og egne begreper. Sett utenfra blir dette ofte uforståelig, fordi man ikke kjenner begrepene. Det å arbeide seg inn på et slikt område, handler om å utvikle innsikt i begreper, struktur og virkemåte. Og ofte må vi på underliggende nivåer for å erverve god innsikt i begrepene.  Typiske spørsmål er:

Hva betyr det og det? Hvordan virker det og det? Hva om så og så?

Som utenforstående er det alltid en mental oppoverbakke å utvikle innsikt i dette. Det vil alltid være et spørsmål om det er investeringen verdt.  Denne kalkulasjonen har vært med oss fra førmenneskelig tid. Vi kjenner det i form av at slike aktiviteter kan oppleves anstrengende. Les gjerne her om «det late mennesket» for å få en innsikt i dette. Motkrefter er jo interesse og nysgjerrighet. Beslutning om å gå inn på området eller ikke, balanserer disse mot hverandre.
Vi mennesker må, alt etter mental kapasitet og livsoverskudd drive med kunnskapsøkonomisering.