Hvordan reagerer vi møte med uenighet?

Dersom jeg møter andre mennesker i uenighet, og vi har en arena som tillater det, er min ideelle tilnærming å navigere bakover til felles referanseramme som kan danne utgangspunkt for en videre analytisk konstruktiv dialog for utvikling av felles forståelse. Drivkraften her er nysgjerrighet.  Det er ikke alltid tvingende nødvendig å komme til enighet. Men jeg kan garantere at denne fremgangsmåten gir langt større mulighet for øket innsikt, øket selvinnsikt og ofte bedre forståelse og respekt mellom aktørene.

Så hva består en slik felles referanseramme av? Jeg tenker at den viktigste sorteringen er den mellom fakta og verdier. Men faktadelen, forutsetter jo også felles bruk av logikk, felles språkforståelse, felles metafysiske mulighetsrom, og sånn noenlunde felles epistemisk forståelse. Mye av summen her, handler jo om vitenskap og vår egen ydmykhet, og ikke minst innsikt i egne begrensinger.

Men, først og fremst. gjennom en slik navigering vil vi også få innsikt i noe helt annet, det er mot-debattantens mentale modus. Enten er vi i undringsmodus, eller vi er i kampmodus. Har vi med kampmodus å gjøre, så vil et forsett om å navigere til felles referanseramme, garantert mislykkes. Da er det ikke uvanlig med personangrep, strategier som diskrediterer deg, strategier som blokkerer arenaen eller strategier som truer, eller kansellerer deg. Men vi kan også bli vitne til strategier som benekter logikk, vrir språket ditt til det verste, misforstår og nekter deg å korrigere, benekter argumenters soliditet, uten analyse og sår tvil om vitenskapens troverdighet.  Og selvsagt kan vedkommende avbryte deg, jamme deg. Dette går inn under strategier for arena-kontroll.

Her har jeg et forslag til moderne samfunnskontrakt.  Den er en forutsetning for konstruktiv dialog mellom uenige aktører.  Det er forskjell på uenighet og konflikt. Utfordringen er å være bevisst på dette, mobilisere kognitivt, beholde roen og derved også forbli i undringsmodus. Makter man ikke dette, er konflikten ofte et faktum.

Et viktig skille

Basert på forskjellen mellom fakta og verdier, så skiller jeg mellom to typer argumentasjon. Den ene typen har utgangspunkt i standpunkter. Dette kaller jeg for rasjonell argumentasjon. Man kan også kalle det for praktisk argumentasjon.  Den andre typen har utgangspunkt i det jeg kaller for oppfatninger eller virkelighetsoppfatning. Den kaller jeg for realistisk argumentasjon, eller fakta-argumentasjon.

For den som ønsker å forstå hvordan jeg tenker er det helt vesentlig å skjønne forskjellen på disse to typer argumentasjon. Jeg skrev en gang en lang avhandling «konstruktiv diskusjon».  I dag ville jeg heller bruke navnet «analytisk dialog». Det er en dialog-form som har som mål å øke forståelsen mellom debattantene.  Dette altså i motsetning til konkurransepreget debatt (retorisk), som er i kampmodus og hvor formålet blir å vinne debatten.  Det er den siste debattformen som faller oss naturlig, og det er også den som preger media.

I en analytisk dialog utstyrer vi oss med en verktøykasse for analyse. Her har jeg kommet opp med noen verktøy, men her er det gode muligheter til å være kreative og finne på flere.

Identifikasjon av argumentstyper

Et rasjonelt argument relaterer seg alltid til valg eller beslutninger. Hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi innrette oss? Hvordan skal vi handle? Det kan også dreie seg om fortiden. Ble min strategi en suksess? Valgte jeg riktig osv.

Eksempler på problemstillinger som adresserer vår rasjonalitet: Skal vi kjøpe oss båt? Skal Norge inn i EU? Skal vi forby innvandring? Hvilken utdannelse skal jeg ta? Denne type problemstillinger krever oss fullt og helt rasjonelt.  Det vil si at i tillegg til å forholde oss til fakta, så må vi også forholde oss til hensikt.

Man kaller, som sagt dette ofte for praktisk argumentasjon. Det som karakteriserer denne type argumenter er at de alle inneholder verdi-komponenter. Verdikomponenter kan enten være eksplisitt adressert i argumentet, eller de kan være implisitt, ikke uttalt. Det vil si et ikke-formulert premiss, som gir argumentet relevans. En viktig teknikk i min form for argumentasjonsanalyse går nettopp på å klare å dekomponere argumentet i en verdi-komponent og en real-komponent. Til dette kan man ta i bruk hensiktsanalyse eller tankeeksperimenter. En god pekepinn på identifikasjon er at det skal være mulig å spørre «hvorfor» i den forstand at man søker en hensikt.

Argumenter som ikke identifiseres som rasjonelle kan kanskje deles opp i to kategorier.

1)   Realistiske argumenter
Disse forholder seg utelukkende til vår virkelighetsoppfatning. Dette dreier seg om fakta, eller det som er eller det som sannsynligvis er.
Eksempler på problemstillinger som har utgangspunkt i realisme: Var dinosaurene varmblodige eller kaldblodige?  Er det ingen, en eller flere personer som er opphavet til personen Jesus, slik han fremstilles i evangeliene? Er det liv på mars?
Ideell realistisk argumentasjon skal aldri referere seg til verdier. Utsagn av typen «det kan ikke være målbar forskjell i IQ på forskjellige folkegrupper, for det ville gitt grobunn for diskriminering» er et ugyldig realistisk argument. For det handler om at vi argumenterer for at slik vi ønsker det skal være, ikke slik det er. Det sier seg selv at ønsketenkning og såkalte strutsestrategier bare vil forurense vår virkelighetsoppfatning i en mer urealistisk retning. Også utsagn av typen «

velge å tro» er ugyldig, fordi det også forutsetter verdier som utgangspunkt for det valget av virkelighetsoppfatning. Fakta og sannsynlige fakta velges ikke, de erkjennes. Med andre ord: realistiske argumenter baserer seg på erkjennelse av fakta og slutninger i forhold til dette.

2)   Den andre kategorien av ikke-rasjonelle argumenter er kun en utvidelse av realistiske argumenter til all ren logisk argumentasjon. For det er jo slik at våre kognitive evner har en universalitet over seg. Det innebærer at vi kan bygge systemer og tankestrukturer uten noen nødvendig kobling til virkeligheten.  På alt dette kan det settes opp regler og strukturer som gjør det mulig å operere med logiske funksjoner med utgangspunkt i regler, strukturer og variabler som måtte finnes i dette systemet. Matematiske systemer kan være slike strukturer. De kan ha en anvendelse i forhold til virkeligheten, men det er ingen nødvendighet.

 

I forhold til en realistisk idealisme er det nærliggende å søke seg mot vitenskapen.  Her finnes en enorm litteratur og tenkning som går på det å definere vitenskap og vitenskapens metoder. Den kunnskapsutviklingen som definitivt har hatt størst suksess er vitenskapen. Så om vi har forskjellige oppfatninger om hvordan noe er, så er det først og fremst søking etter vitenskap og forskning på området som gjelder. Men før vi kommer så langt har vi en viktig jobb å gjøre i forhold til å analysere våre oppfatninger på området. Vi må forstå hverandres oppfatninger før vi kan konkludere med om der er et reelt avvik eller ikke. Her kan vi bruke flere verktøy:

·      Analysere begreper og definisjoner

·      Analysere hverandres faktagrunnlag

·      Analysere resonnementer

·      Kontekst eller perspektiv

En analytiker må være i stand til å sortere mellom disse. Altså kunne skille fakta-komponenter fra resonnementer (logikk anvendt på fakta-elementer). Og analytikeren må være bevisst på semantikk, og alle feilkilder som ligger i det at vi oppfatter begreper forskjellig.
I tillegg er det vesentlig både å være selvbevisst på egne perspektiver, gjerne også navngi dem, men også på andres perspektiver og forstå at perspektiver kan være forskjellig, men likevel likeverdige.

 

En analyse av standpunkt inneholder alt som en oppfatningsanalyse inneholder, men i tillegg må vi også analysere hensikt. Her tenker jeg det er viktig å begynne med å analysere hensikt. For det er helt vesentlig å sortere ut om det er snakk om en verdiuenighet, eller om det kun handler om forskjellig virkelighetsoppfatning. I den siste varianten, altså at vi konstaterer at vi har samme overordnede mål, så er vi tilbake igjen til fakta-spørsmål og en analyse av våre oppfatninger. Men om vi avdekker en uenighet i forhold til hva vi ønsker å oppnå, så er vi inne på en helt annen måte å analysere dette på. Jeg har jo utviklet hensiktsanalysen med det formål å avdekke slike ting. Men akkurat dette med hensikt er ofte vanskelig. For mennesket er svært sammensatt og drives av et utall tilbøyeligheter. Alt dette kan spille inn på en kompleks måte og påvirke våre standpunkter. Noen ganger er dette skjult for bevisstheten og vi får å gjøre med forsvarsmekanismer som søker å opprettholde den tilstanden. En mislykket hensiktsanalyse vil alltid antyde at vi kan ha problemer på det nivået. Ikke alle hensikter er gode hensikter og det sosiale spill driver oss til å holde kortene tett ved brystet. Men, det interessante her er jo at mennesker flest også drives av det samme sosiale spill til å forsøke å vise frem en god felleskapsholdning. Så om vi ikke kommer i mål med hensiktsanalysen kan vi alltids prøve den andre metoden som er tankeeksperiment.

Overskriften på denne refleksjonen er «Analytisk argumentasjon». Men jeg har stort sett snakket om analysen. For jeg tenker at det er selve analysen som blir den egentlige argumentasjon. Vi snakker jo ikke om retorikk her. Vi snakker om analyse. For å få til dette er det selvsagt en del holdninger og forutsetninger som må til. For øvrig har jeg en gammel refleksjon om diskusjonsteknikk, som jo kan ta som et innspill i forhold til selve dialogen.

Hva med normative utsagn?

I denne settingen passer egentlig ikke ideen om normative utsagn inn. Da handler det om hva vi bør gjøre. I min terminologi er altså dette standpunkter. Normative utsagn behandles som standpunkter. Det vil si at de blir gjenstand for analyse i den hensikt å finne frem til ufravikelige verdikomponenter. Men, for å holde oss til terminologien: det som betegnes som normative utsagn er ofte ubevisst avledet av en kombinasjon av normative og deskriptive forestillinger. Det ekte normative, den egentlige grunnleggende verdikomponenten fremtrer ikke før argumentet er dekomponert og analysert. Formelt sett så heter det at man ikke skal blande normativ og deskriptiv argumentasjon. Man kan nok oppnå en viss ryddighet med dette, men i praksis kan dette ofte bli vanskelig, nettopp av den grunn at normative utsagn ofte kan inneholde skjulte deskriptive forutsetninger.

En variant av normative utsagn er maktspråk. Altså ikke bare «bør», men regler som du må følge, gjerne under trussel av sanksjon. Da er vi igjen over på kampmodus, og her introduseres helt andre mekanismer som ofte står i motsetning til analysen. Det vil si sosialt spill, dominans eller maktmekanismer. Men dette kan også, analyseres som fenomen. Et godt utgangspunkt her er refleksjoner om forskjellige typer autoritet. Det har jeg skrevet om her. Misbruk av makt og dominans tåler ikke analysen. Den beste indikasjon på et regime dominert av kampmodus, er arenakontroll som blokkerer for analysen. Det er en skremmende indikasjon på kulturelt forfall og dekadanse. Den demokratiske grunnholdning krever plass for analysen. Da kan man stille spørsmålstegn ved, og analysere også det normative.

 

Eksempel på tankeeksperiment som en måte å avdekke hensikt på

På samme måte som man i vitenskapen benytter seg av fysiske eksperimenter for å teste ut hypoteser, så er man i filosofien avhengig av tankeeksperimenter for å teste ut sine hypoteser.

For mange år siden var jeg i en samtale med en gammel adventist om etikk. Adventistene lærer jo at man ikke skal spise svin. Jeg ønsket å finne ut om dette er en norm som er et absolutt mål i seg selv, eller om det oppfattes å være en strategi for å nå et høyere mål (for eksempel helse). Her kunne jeg selvsagt gått på en hensiktsanalyse. Men jeg hadde ikke utviklet den teorien, men kom like fort og kanskje enklere frem til svaret ved å bruke et tankeeksperiment. Som regel er jo slike samtalepartnere i det retoriske hjørnet i slike samtaler og da gjelder det å bruke kløkt i den hensikt å avlure analytisk verdifull informasjon. Mitt tankeeksperiment var som følger:

Du havner på en øde øy. Du vet at det kan gå et år før hjelpen kommer. Det eneste man kan spise er en type villsvin som lever på øya. Hva vil du gjøre, spise svin, eller dø av sult?
Den retoriske adventisten kom selvsagt, men en retorisk kraftsalve. Han ville ta grisen i halen og slenge den på havet så han var sikker på ikke å falle for fristelsen. Det ble selvsagt latter av den kreative retorikken, men jeg hadde stilltiende fått mitt svar og stilt min diagnose. Dette er en person som forsvarer denne normen som en absolutt norm, uten begrunnelse. Eller begrunnelsen peker rett i retning av lydighet mot Gud. Hva Gud måtte ha av hensikt for dette forbudet er det ikke oss mennesker gitt å spekulere over.
Likevel er jo adventistsamfunnets litteratur sterkt fokusert på helse. Og, i sin tid, daværende forskning støttet forestillingen om at svinekjøtt er mer usunt enn det kjøttet som man i Bibelen betegner som rent, for eksempel oksekjøtt.
Så denne samtalen er neppe betegnede på et entydig adventistsvar. Jeg tenker meg på den tiden at adventister som seriøst hadde forholdt seg til problemstillingen ville delt seg i to leire i synet på det spørsmålet.

Utgangspunktet for å komme på tankeeksperimentet var i dette tilfellet altså nærliggende. Enten handler dette om en strategi for best mulig helse, eller det handler om en absolutt norm.  Altså gjettet jeg en strategi og en overordnet hensikt. Så konstruerte jeg opp en situasjon der forbudet, som strategi, virker mot sin hensikt.  Måten man forholder seg til problemstillingen på er da ment å avdekke hvilken leir, vedkommende vil havne i.

Et annet eksempel på tankeeksperiment henter jeg fra en diskusjon jeg hadde med Peder. Diskusjonen handler om muslimer og islam, hvor Peder trekker noe jeg oppfatter som en slags religiøs tilslutning til alt som naturen står for inn i bildet. Vi endte vel opp med en prinsipiell diskusjon om dette og jeg prøvde meg med en hensiktsanalyse. Det gikk dårlig og situasjonen ble meget amper. Hovedspørsmålet er: er genenes overlevelse et mål i seg selv? Jeg husker at jeg trakk opp begrepet livskvalitet, noe som bare ble føyst unna som lite signifikant opp mot genenes overlevelse.  I ettertid konstruerte jeg opp følgende tankeeksperiment:

Jorden blir invadert av en annen overlegen art fra et helt annet sted i galaksen. De er oss totalt overlegen og de kan gjøre med oss mennesker hva de vil. De finner raskt ut at menneskets avføring inneholder et protein som er svært nyttig for dem.  I stedet for å bruke de to årene det tar å utvikle en egen maskin for å gjøre dette bestemmer de seg for heller å bruke mennesket som produksjonsmiddel. Mennesket fjernes fra Jorden. De blir oppdrettet i store kolonier på diverse måner som passer for formålet. Der står de, naken, ensom, på bås, i forferdelig lidelse og produserer avføring til de stuper i en alder av 14-15 år. Slik blir menneskets genom ivaretatt, ikke bare i tusener, men i millioner av år. Yess mennesker overlever lengre enn noen art på jorden. Hurra!!

Her har jeg altså konstruert opp en situasjon er livskvaliteten redusert til endeløs lidelse, samtidig som genene overlever i millioner av år. Den som forholder seg seriøst til tankeeksperimentet får da i oppgave å reflektere over om dette er en ønskelig situasjon for mennesket, om alternativet var at vi døde ut etter noen tusen år på vår egen klode.

Som gammel radio/TV reparatør er jeg drillet i å feilsøke ved hjelp av tilsvarende tekniske eksperimenter. Det handler ofte om lignende ting, nemlig å isolere funksjoner og se hva som skjer. På samme måte må man i det mentale landskapet frikoble variabler fra hverandre for å undersøke egenskaper på hver av dem isolert. I dette tilfellet har jeg satt opp livskvalitet for seg opp mot en ren visjon om genenes overlevelse.  For det første vil det bevisstgjøre samtalepartneren på livskvalitet slik at hans standpunkt ikke skal være preget av ureflekterte eller ugjennomtenkte sider ved sitt utsagn. For det andre, om da vedkommende fortsatt holder på genenes overlevelse som det ytterste mål her i verden så vil jo også det fortelle meg noe om det menneskets grunnholdning og derigjennom avdekke den egentlige årsaken til vår uenighet. Og kanskje kan det være slik at en slik innsikt kunne forklare forskjeller på en rekke standpunkter.

Digresjon: Likevel må jeg jo innrømme at om det skulle komme dit hen at et menneske hardnakket påstår genenes overlevelse overordnet livskvalitet, så ville jeg ha vanskelig for å tro at det egentlig er tilfelle.

Jeg husker en gang en film jeg så om en indisk prinsesse fra fordums tid. Hennes mann var død og tradisjonen var at konen skulle kremeres levende sammen med liket. Det fantes imidlertid flere muligheter for henne å unnslippe sin skjebne på. Og det vanlige var at man utnyttet disse mulighetene og slapp unna det hele med livet i behold. Men denne prinsessen nektet plent. Hun insisterte på å følge sin mann inn i døden. Hun ble utsatt for et kraftig press om å la være. Men hun var teatralsk og meget bestemt på å dø på bålet. Så kom da dagen da dette skulle skje og prinsessen ble kjørt gjennom byen til skue for alle sammen.  Da de kom til plassen der bålet skulle være og hun ble plassert på bålet sammen med son mann, fikk vi se at noen var rigget klar med gevær i den hensikt å skyte henne i det flammene tok henne. Det var da en kommentar falt i retning av at «it is still a game to her». Jeg forestiller meg at i disse ordene innebærer en tanke om at menneskets innlevelsesevne noen ganger blokkeres. Når flammene nådde henne var det som om den nakne sannhet endelig gikk opp for henne. Hun begynte å hyle i panikk. Så ble hun skutt. Kanskje er det slik at slike refleksjoner enkelt og greit stopper opp for noen, enten på grunn av prestisje og retorikk, eller kanskje rett og slett på grunn av en blokkert innlevelsesevne.

Kortslutninger

Som utdannet innen elektronikk, har jeg fått begrepet «kortslutninger» inn med morsmelken. Men det gikk jo opp for meg her om dagen at dette er et nydelig filosofisk begrep. Teknisk sett handler en kortslutning om for eksempel at vi kobler en kabel direkte fra pluss-polen til minuspolen på et batteri. Det resulterer i en voldsom elektrisk utladning, og er definitivt farlig. Derfor har vi blant annet sikringsbokser og sikringer ellers for å «sikre» mot at vi skaper ulykker eller branner nås slike ting skjer.

Jeg definerer filosofiske kortslutninger å være en-stegs endimensjonale intuitive eller strategiske fortolkninger. Vi observerer noe, og «vet» umiddelbart hva det betyr.

Eksempel kan være at du hører noen går nede på kjøkkenet, du går ned, og der er ingen, og tror at det er spøkelser i huset. Ikke bare tror du det, du «vet» at dette huset er hjemsøkt av spøkelser.

Eller du finner bare en hundrelapp i pengeboka, når du «vet» at der var to, og konkluderer med at kona stjeler penger.

Eller Per sier han kjøpte kaffe i går, men ingen kaffe i skapet og du «vet» at Per er en lystløgner.

Kortslutninger er en-stegs slutninger, som er ureflektert, men som vi like fullt tar for gitt, som om de var fakta. Og selvsagt kan slike ramme mennesker temmelig brutalt. Det jeg snakker om nå er nært beslektet med det jeg skriver her om intuisjon. Og et viktig poeng er at vi ikke er i stand til å fungere uten slike.

I alle situasjoner der vi utfører noe av en viss kompleksitet, vil det aldri fungere dersom vi stoppet opp og tenkte kritisk over hver minste detalj i det vi foretar oss. Da snakker vi om sosialt samspill, lage mat, dagligsnakk, handle på butikken, kjøre bil, spille fotball osv. Alt dette kan kalles for å være i flyt. Vi presterer best når vi «ikke tenker». Her er et kompromiss mellom det å prestere på den ene siden, og å være «gjennomtenkt» på den andre siden.

Vår tendens til kortslutninger er med andre ord en nødvendighet.  Men samtidig ligger det i kortene at feilbarligheten i kortslutninger åpenbart er høy. Kanskje har dette også sammenheng med det jeg kaller for fryktens asymmetri, som jeg har beskrevet her. I møte med fremmede er vi forsiktige. Og vi er mer forsiktig, jo mer fremmed de er. I det ligger at vi «overfortolker» hverandre. Men det er jo trist dersom overfortolkningen ender opp som fiendskap, der det kunne ha blitt vennskap.

Og selvsagt, dersom vi bare driver med kortslutninger, så er vi det som kan kalles «enkle mennesker». Det gjelder særlig dersom noen prøver å korrigere kortslutningen og vi låser oss fast fordi «dette vet vi jo». Da er vi overflatiske, gjerne kombinert med superavanserte forsvarsverk som dekker over at vi er det.

Et vesentlig poeng er at kortslutninger er enkle å forstå, de er enkle å kommunisere, de sprer seg veldig fort og de kan ha kraftig sosial gjennomslagskraft. De gjør det typisk bra i populistiske taler, i emosjonell kommunikasjon og ikke minst i sosialt spill.

Derfor er kortslutninger, kanskje det mest velegnede instrumentet til bruk i massesuggesjon. Dette inngår i det jeg kaller for «signalspråk», det er omtrent hakket over rent emosjonelle utrykksormer som skrik, skrål, hyl, latter, buing osv. Kortslutninger fungerer som enkle påstander. Oppdag følgende asymmetri: En påstand kan være en enkel slagferdig setning. Men det å imøtegå den kan kreve, foredrag, ja til og med bøker og systematisk undervisning. Og når man først går så langt, så er det selvsagt svakheter i teoriene, i faktagrunnlagene, i analysene, ja tusen ting å angripe, med nye kortslutninger. Hvem vinner den retoriske kampen?

De fleste arenaer er ikke rigget for ansvarlig imøtegåelse av kortslutninger.  For dette krever investering i form av tid, åpenhet, usikkerhet og mange intellektuelle motbakker.  Men det grunnleggende her er jo evne og vilje til dynamisk tenkning, som er kortslutningens motsetning.

For det er neppe slik at tenkning bare kommer som en naturlig impuls. Ja, vi kan alle lære å løpe, helt på intuisjon, men dersom vi skal komme lengre må vi trene, både på utholdenhet og teknikk.

Dersom dette ikke skjer, kan i havne i en tankemessig lås. For det kreves kritisk tenkning for å utvikle innsikt om nødvendigheten av kritisk tenkning. Før det fungerer kortslutninger som en slags «tryllevei til sannet». Vi tror vi vet sannheten fordi det er jo det vi føler. Åpenhet krever viljen til å ha gått noen intellektuelle motbakker, og ikke minst å ha begått mange nok feiltakelser til å forstå egen intellektuelle feilbarlighet.

Sammenhengen med IQ er sannsynligvis lavere enn med holdning og livserfaring. Faktisk kan høy IQ bli en del av problemet. Dette har jeg beskrevet som IQ-låsen. Og den oppstår jo fordi man kommer gjennom med å misbruke intelligensen til eget forsvar, og kommer i tro på at «jeg aldri tar feil». Derfor må undervisning om kortslutninger og trening på dynamisk tenkning komme tidlig inn, før det sosiale spill tar rotta på oss.

Kortslutninger som tryller bort utfordringene

Dynamisk analytisk reduksjonisme viser hvordan vi ved å strukturere problemstillingene i hierarkier av del-problemene, kan unngå å bli overveldet, og løse den store utfordringen bit for bit, problem for problem. Vi plasserer problemene i mentale bokser, slik at vi ikke distraheres av dem, mens vi konsentrerer oss om ett problem av gangen. Slik skaper vi mentalt fokus.
Men vår evne til å lukke problemet inne i en boks, kan også misbrukes. For tenk om vi bare lukker problemet inne i en boks, så skriver vi «Problem løst» utenpå, uten at problemet egentlig er løst. Dette er en variant av det jeg kaller for magi-tenkning. Denne operasjonen er jo en åpenbar kortslutning. Vi kan komme i tro på at hele problemet er løst, uten at det er det.

Selvsagt er dette noe vi alle kan komme i skade for å gjøre. Og vi oppdager det ofte ikke før vi gjennomgår totalen systematisk. Det beste eksemplet på dette finner fra en teologisk praksis som noen har kalt for «God of the gaps». Vi kjenner jo forestillingen om del allmektige Gud som «talte og det skjedde, og Han bød og det stod der». Totalen var Gud som skapte, og alle fenomener forklares ved dette. Så kommer vitenskapen snikende innpå, fortrenger gudenes plass i denne historien. Tilbake står altså alt det vitenskapen ikke kan forklare, der plasserer vi Gud. Så skrumper disse hullene inn, etter hvert som vitenskapelig utvikling skrider frem. Dermed blir det mindre og mindre plass til Gud opp i det hele.
Noen anser jo dette som en «kamp mellom Gud og vitenskapen». Men, egentlig handler det ikke om dette. For det er nemlig et fundamentalt problem med områder hvor vi tror at problemet er løst, så er det ikke det. Er det ikke en framgang at vi ikke lengre fortolker lyn og torden, som forårsaket av «Tor Med Hammeren»? Vi forstår så mye av fenomenet i dag, at vi i langt bedre grad er i stand til å beskytte oss mot det. Den vitenskapelige motivasjonen for å trenge inn på «gudenes arenaer», er ikke å fortrenge gudene, men først og fremst nysgjerrighet, deretter forståelse, rasjonalitet og til slutt nytte.

En fundamental kortslutning som florerer, både i filosofisk og teologisk tenkning er det jeg kaller den platonske illusjonen. Dersom vi tenker at hele vårt mentale univers ikke er «av denne verden», men tilhører et åndelig eller sjelelig domene, så kortslutter vi kunnskapen om vår egen hjerne, som jo etter alt å dømme, står bak alt dette. Dette er jo ikke bare et problem for vår virkelighetsoppfatning, men så definitivt også et moralsk problem. For det ødelegger for vår mulighet til å se og forstå hverandre på en ansvarlig måte.
Poenget her er at denne type kortslutninger kan få store konsekvenser. For dersom fortellinger om «magi» får gjennomslag, så stopper den vitenskapelige fremgangen opp. Vi blir dullet inn i en magi-bedøvet forstilling om at vi har løst problemet.

Denne type kortslutninger handler selvsagt ikke bare om religion. Dersom vi kommer til overtro på alt fra markets-mekanismer, til hegelsk dialektikk, til naturlig utvalg, og stempler våre kortslutninger med dette, uten å ingeniør-tenke om det, så har vi gjort slike mekanismer om til ideologi. Les dette langsomt: Tryllestaver eksisterer ikke! For hvert nytt område vi innfører «markedsorientering», så må vi ingeniør-tenke om hvordan det fungerer på akkurat det området, i det systemet. Og om vi ikke makter å forutse alt, ja så må vi evaluere i ettertid, analysere og lære, ingeniør-tenke om bedre løsninger, og gå videre. Mange og store katastrofer har skjedd som følge av denne type kortslutninger. Dette har selvsagt nær sammenheng med det jeg beskriver her om magitenkning. 

Kortslutninger i determinismen

Mangel på evne, vilje eller investering i å sette seg inn i kompleksitet kan medføre at vår forståelse av determinisme blir overflatisk. Vitenskapelig determinisme handler ikke om noe annet enn at enhver tilstand er resultat av foregående tilstander. Da snakker vi altså om prosesser, som er endringer i tilstandsmønstre over tid.
Den mest kjente kortslutning her er kausalitetsfeil, beskrevet her. En utvidelse av dette er det jeg kaller for monokausalisme, som beskrevet her. Da forenkler man ned til enkelt årsaker som universelle, og overser muligheten for et sammensatt årsaksmønster.
Typiske eksempler er jo at man tilla jødene skylden for alle ulykker som skjedde, eller gir hekser skylden for været.
Men en annen variant av dette er jo at determinisme ofte blir anskueliggjort gjennom metaforer som dominobrikker, biljardkuler eller filmruller. Alt dette er jo nyttige metaforer, men ofte forveksles metaforen med fenomenet. Et eksempel på det er koblingen fra determinisme til skjebnetro, slik som jeg har beskrevet her. Andre varianter er manglende forståelse for at både beslutninger og påvirkning er mulig innenfor rammene av determinisme.

Dynamisk tenkning

Dynamisk tenkning handler om forsøket på å handtere kompleksitet, i form av dype temaer, store strukturer, komplekse prosesser, kaos, kontekst osv.

Evne til dynamisk tenkning handler mindre om IQ, men mer om metoder, holdning og vilje til kognitiv mobilisering.  Jeg nevnte IQ. Påstanden er at IQ handler om hastigheten i dette, men mindre om evnen. Alle normalt utrustede mennesker kan lære, og trene seg på metoder for analyse. Noen ganger kan høy IQ komme i veien for dynamisk tenkning. Det har jeg beskrevet her. Dette er noe smarte mennesker bør gjøres oppmerksomme på, før de går i lås. Men hypotesen om en IQ-lås er i seg selv et eksempel på dynamisk tenkning. For dynamisk tenkning handler om steg for steg, bit for bit, lag for lag, for på den måten å kunne handtere kompleksitet, hvor totaliteten er høyere enn hva vi klarer å holde i fokus i en og samme operasjon.
Veldig smarte mennesker kan bli vant til å basere seg på umiddelbare øyeblikksoppfatninger, og klare seg på ren intuisjon. Alt går i flyt, og det fungerer utmerket. Det jeg sa nå er en påstand. Og den kan selvsagt tviles på. Men et viktig poeng i dynamisk tenkning er å parkere dette, komme videre for å gripe helheten, så kan man komme tilbake til hver enkelt komponent. Så gitt at det er slik, så er neste påstand at IQ, blir både en vinner-egenskap og en identitet som gir status. Oppdag denne påstanden bygger på den første. Så bygger vi resonnementet videre: Slike effekter (opplevelse av å inneha vinner-egenskaper og identitet) kan resultere i angst for å ta feil. Og i bygger videre: Har vi angst for å ta feil, vil dette resultere i forsvarsreaksjoner som avdemper slik angst, for eksempel å skyve det fra seg. Og da går vi tilbake til høy IQ. Har man høy IQ, så er man svært flink til å etablere effektive forsvarsmekanismer mot å erkjenne feiltakelser. Dette skaper da en effektiv lås, mot å kunne korrigere der man har havnet på jordet. Vi ender da opp med en hypotese om at mange smartinger kan havne fullstendig på bærtur, og at det å være smart ikke er noen garanti for å ha rett.

Men, vil smartingen spørre: Har du noe bevis for dette? For faktum her er jo at jeg har gjort noen teoretiske resonnementer her. Hvert steg i dette resonnementet, kan trekkes i tvil, og det ene følger ikke med nødvendighet av det andre. Men når smartingen etterlyser bevis, så er det empiri vi snakke om. Hva kan vi måle og observere?
Hva med følgende strategi?

La oss finne frem til to smartinger som begge er like standhaftige på gjensidig utelukkende forestillinger. Finner vi dette, så kan vi fortsatt konkludere med at det å være smart ikke garanterer for sannhet. I så måte passer jo min hypotese. Men fortsatt er ikke min hypotese bevist. Det kan være andre forklaringer. Det å ha åpenhet for dette, er en vesentlig forutsetning for dynamisk tenkning. Åpenhet forutsetter erkjennelse av egen feilbarlighet, og dermed også ydmykhet. Uten at vi inntar denne holdningen så blokkerer vi for dynamisk tenkning.

Dynamisk tenkning krever at man kommer ut av kampmodus, ut av forsvarsmodus, blir nysgjerrig og trener seg opp til å mobilisere kognitivt.

Reduksjonistisk detaljering for handtering av kompleksitet

Som beskrevet her i Wikipedia, er det nødvendig med egne analytiske metoder tilpasset hvert tema.  Men generelt kan man si at den analytiske metoden handler om vertikal kunnskapsbevegelse. Man graver seg ned i materien, og forsøker å utvikle en stadig grundigere forståelse. Man søker å forankre kunnskapen i en solid basis. Da sier det seg selv at dette krever innsats, og det blir fort abstrakt og ofte temmelig komplisert. Dybde krever oss kognitivt på en helt annen måte enn den horisontale kunnskapsbevegelsen hvor man er på en slags oppdagelsesreise fra topp til topp mellom tusen interessante temaer.

Den generelle måten å grave seg ned i fakta-baserte temaer på er via spørreord som hvordan eller hva.

Spørreordet hvordan har en typisk detaljerende effekt. Det etterspør forståelse. Hvordan fungerer ting? Spørreordet krever som regel et analytisk, forklarende svar. Og for hvert element i forklaringen, så kan man fortsette sin «hvordan»- analyse og komme enda lengre ned.

Kompleksitet er utfordrende for vår hjerne.  Ofte er kompleksiteten langt mer omfattende enn vi klarer å ha oversikt over.  Dette handterer vi ved å strukturere problemet på en slik måte at vi kun trenger å forholde oss til en overkommelig bit av gangen. Dette innebærer oppdeling og avgrensninger både horisontalt og vertikalt.

Statsministeren snakker om infrastruktur, som et meningsfullt begrep innenfor storpolitikken. Samferdselsministeren snakker om transportsektoren som en del av sitt domene. Kommunepolitikeren snakker om busselskaper.  Busselskapet snakker om bussene.  Sjåføren snakker om bussen.  Mekanikeren snakker om motoren og komponentene i motoren. Ingeniøren snakker om dieselpumpens virkemåte. Herfra kan vi gå videre til fysikk og kjemi, Og fortsatt er det flere nivåer, ned mot kvantefysikk og string-teori, helt til alt oppløses i noe uforståelig som ligner på ingenting.

Poenget er at hvert av disse områdene i seg selv er komplekse områder, full av egne begreper strukturer, virkemåter og avgrensinger.  Har kan man innføre et nivå-begrep. Et avgrenset nivå, er altså sin egen verden, med sin egen kompleksitet, sin egen logikk og egne begreper. Sett utenfra blir dette ofte uforståelig, fordi man ikke kjenner begrepene. Det å arbeide seg inn på et slikt område, handler om å utvikle innsikt i begreper, struktur og virkemåte. Og ofte må vi på underliggende nivåer for å erverve god innsikt i begrepene.  Typiske spørsmål er:

Hva betyr det og det? Hvordan virker det og det? Hva skjer hvis?

Slike spørsmål krever forklaringer som svar. Og slike forklaringer kan virke uoverkommelige og komplekse ved første blikk. Det som gjelder da er ikke å få panikk. Forstår du ikke ord og begreper? Etterspør og studer betydningen av dem. Og her kan de bli nødvendig med flere nivåer, før man kommer opp, tilbake igjen og kan gå videre der man stoppet opp. Forståelse handler alltid om å utvikle mentale strukturer og ha formeninger om hvordan dette virker sammen.

Det vesentlige her er å forstå at all læring bygger på tidligere kunnskap. Les gjerne om metaforer her. Vi er i behov av å koble begrepene på noe vi forstår fra før, for å kunne gripe det. En god pedagog starter gjerne med å lete etter noe studenten kan bygge på, og så ta dette som utgangspunkt for å bygge videre.

Ved hjelp av begreper og visualiseringer skapes strukturer. Strukturene skaper den overordnede helheten i systemet. Når man studerer strukturen, er det vesentlig å anse boksene i strukturen som «blanke bokser». Ellers går det i ball for oss. Veldig ofte ser jeg i samtaler, at vi blir alt for springende mellom nivåer. Det blir forvirrende, og dialogen drifter ut av temaet. Prøv først å få tak i den overordnede strukturen, og virkemåten i den. Så kan man gå på boks for boks i strukturen. For hver av disse beveger man seg ned på nivå under, og prosessen gjentar seg.

Dette er den analytiske fremgangsmåten. Det er nok riktig at den kan virke skremmende mentalt utfordrende. Men min erfaring er at hjernen kan trenes opp til slike oppgaver. Den er som musklene. Har du først gått oppoverbakker, noen ganger, så blir hver gang lettere.
Her gjelder det som alltid: pust rolig, ha tålmodighet, bevar troen på at dette kan du lære, og vær villig til å investere i det.

Det som også er filosofisk viktig å forstå, er at strukturer er et nødvendig mentalt verktøy for å kunne gripe og beherske komplekse temaer.  Sant nok er det ikke alltid at den strukturen vi lærer er den beste. Noen ganger kan man revolusjonere ved å tenke ut nye strukturer og andre måter å betrakte det hele på. Men mitt poeng er at uten strukturer og nivåer, så settes store deler av vår kognitive funksjon ut av spill. Dette gjelder uansett, alle temaer, enten det er teknologi, vitenskap, filosofi, ja til og med litteratur. Dette må ikke forveksles med metafysisk reduksjonisme. Det er forskjell på å benytte seg av reduksjonisme som mental metode, og på å hevde at naturen faktisk er slik på et grunnleggende nivå.

Og selvsagt, er det noe som går igjen i all slik analyse. Det er logikk, ofte matematikk, og ikke minst språk og begreper. Alt dette har sine domener innenfor filosofien. Og ingen av disse mentale verktøyene er fullkomne. Et viktig poeng er likevel dette: Dette er det vi har av verktøy. Ja, vi bør kritisere dem for å få innsikt i deres begrensinger. Men det i seg selv forutsetter bruk av de samme verktøyene. For, uten dette har vi ikke lenger noen fornuft til vår disposisjon. Og forlater vi det, er vi over i ikke-menneskelig tilstand.

Det uoverkommelige kunnskapsuniverset

Som utenforstående er det alltid en mental oppoverbakke å utvikle innsikt i et tema. Det vil alltid være et spørsmål om det er investeringen verdt.  Denne kalkulasjonen har vært med oss fra førmenneskelig tid. Vi kjenner det i form av at slike aktiviteter kan oppleves anstrengende. Les gjerne her om «det late mennesket» for å få en innsikt i dette. Motkrefter i oss selv er jo interesse og nysgjerrighet. Beslutning om å gå inn på området eller ikke, balanserer disse mot hverandre.
Vi mennesker må, alt etter mental kapasitet og livsoverskudd drive med kunnskapsøkonomisering.

Det betyr i praksis at vi bevisst og ubevisst evaluerer hva det er verdt å sette seg inn i og hva vi skygger unna. Det totale biblioteket over menneskets kunnskapsbase er nesten grenseløst. Vi må finne oss i bare å ha kunnskap om mindre enn promiller av dette. Og da er det meste overflatisk. Vi må akseptere at det meste kan vi ingenting om, og det meste vi føler vi kan noe om, er vi ikke eksperter på.

Men jeg tenker at det er viktig for ethvert menneske å stupe ned i noe, komme i dybden og se kompleksiteten i hvitøyet. For det gjør noe med deg som person. Da går det opp for oss at jo mer vi vet, desto mer forstår vi at vi ikke vet. Det er en modningsprosess i seg selv å gå dypt ned i et tema. Man blir, eller bør bli, ydmyk av dette. Og det lærer oss å praktisere respekt for andre mennesker og deres kunnskapsområder, og at vi ikke bør ha sterke meninger om ting vi erkjenner å ha manglende kunnskap om. Vi lærer å sette pris på mangfoldet av oss mennesker. Det er jo gjennom denne omfattende differensieringen at vi som menneskehet. Makter å holde en slik stor kunnskapskapital.  Vi lærer og forstår vår avhengighet av hverandre, og at dette ikke er mulig uten et fellesskap som muliggjør samarbeid.

 

Analytisk dekonstruksjon

Dosering: Se her og her og her. Når vi først er inne på vertikal kunnskapsbevegelse så kommer en dypere refleksjon nærmere. For saken er jo den at dynamikk, funksjon og betingelser totalt kan endre karakter fra et nivå til det neste. Jeg tenker at det gir grunn til en underliggende, nesten metafysisk antakelse om det noen kaller for emergering. Det betyr ikke noe annet enn at nye egenskaper kan oppstå av underliggende elementer, som ikke hadde disse egenskapene fra før av. Hadde det ikke vært slik, så hadde alt det vi snakket om i denne teksten vært unødvendig.

Jeg har sett noen forklare dette på den måten at man jo kunne sette sammen mange små kjegler, til en stor ball. Ballen kan rulle, men ikke kjeglene, den består av. Mot det kan man argumentere med at begge nivåer handler om form.  Så vi får ikke noe fundamentalt metafysisk nytt ut av dette. Men, vi får likevel nye egenskaper, som ikke var i grunnkomponentene fra før av.

Det å erkjenne denne muligheten kan få konsekvenser. For eksempel det ny-subjektivistiske synet på informasjon, og dermed også bevissthet, forutsetter denne type emergering fordi resonnementene har utgangspunkt i et fysikalistisk rammeverk.

Nesten all funksjonalitet og alle mekanismer vi kjenner til, kan reduseres til underliggende komponenter, som ikke har de egenskaper eller den dynamikk det er snakk om.

Vertikal analytisk bevegelse kan med andre ord ødelegge arbitrære verktøy for informasjonsprosessen på overliggende nivå. Derav uttrykket dekonstruksjon.

Jeg bruker også begrepet dekonstruksjon som benevnelse på det å oppløse et system til de komponenter de består av, for derved å benekte eller sabotere dialog om funksjonaliteten på høyere nivå. Men først er det vesentlig å påpeke at dekonstruksjon er nyttig for bedre komponentforståelse av elementer på nivået over, men også for rekonstruksjon av mer effektive strukturer eller arbitrære verktøy for informasjonsprosessering.

For eksempel kan vi benekte dialog om «naturlover», ved å henvise til materiens iboende natur. I metafysikken omtaler jeg nettopp dette her, men merk at det ville vært sabotasje av meg, å «knuse» fysikklæreren med noe slikt, når han skal forklare Newtons bevegelseslover for oss.  For selv om jeg måtte tenke, som jeg gjør om naturlover, så er lov-metaforen svært nyttig for oss, for å kunne anvende Newtons lover på praktiske utforminger, for eksempel innenfor mekanikk. Her er det vesentlig å se forskjellen på, hvordan man grunnleggende forstår noe, og det å skaffe seg innsikt i emergerende mekanismer på overordnede nivåer.

Dersom vi skulle tenkt partikkelfysikk på alle nivåer i vår praktiske hverdag, så hadde vi aldri kommet av flekken. Poenget her er at ved å gå på underliggende egenskaper, så forsvinner egenskaper på overliggende nivåer. Man kan oppløse strukturer og begreper i meningsløsheter og derigjennom sette meddebattanten dårlig lys, eller i det hele tatt benekte eksistensen av problemstillinger meddebattanten prøver å belyse.

Det er dette som er kjernen i min kritikk av misbruk av postmodernistisk dekonstruksjon. Jeg kaller det for filosofiens svar på atombomben. Den knuser strukturene i informasjonsprosessen, etterlater kaos og kommer ikke opp med noe nytt, som erstatning (rekonstruksjon).

Med andre ord fungerer dekonstruksjon avledende bort fra temaer på overliggende nivå. I dialogsammenheng kan dette medføre drift, som jeg har skrevet om her. Da handler det om at detaljeringen, skaper nye tema, eller skaper assosiasjoner, kanskje fordi lytterens ikke ser den umiddelbare sammenhengen osv. Risikoen med å hoppe ned i detaljer er at man aldri kommer tilbake til det opprinnelige temaet. Slik kan samtalen drifte overflatisk og vilkårlig. Men vi har også en mer manipulatorisk variant. En manipulator kan bevisst jamme dialogen ved å stupe inn i detaljer. Men en manipulator kan også bevege seg mot underliggende nivåer, og på den måten avvise at det opprinnelige temaet eksisterer.

Fra systemutvikling vet vi at programkode kan komme i utallige lag. Vi kan for eksempel benekte eksistensen av kommunikasjonsprotokollen TCP/IP ved å hevde at alt jo handler om transistorer, elektriske spenninger osv. Og la det være klart: TCP/IP, som er den kommunikasjonsprotokollen Internett bruker, eksisterer jo egentlig bare som konsept i våre hoder. Men dette ville aldri fungert, dersom vi ikke utviklet konseptet i form av mange lag med konsepter, begreper, funksjoner og mekanismer, hver med sin egen dynamikk.

Det er fullt ut mulig å «dekonstruere» TCP/IP til et ugjennomtrengelig komplekst virvar, av elementærpartikler. Og her kan jeg love en ting: ingen menneskelig fornuft, ville hverken kunne forstå dette eller langt mindre utvikle det.

Nå er jo dette et nok så opplagt eksempel. Men tenk på språk. Her har vi jo Derrida, som oppfant dekonstruksjon av språk. Det var neppe tiltenkt, men dette er en metode som kan knuse enhver teori, enhver mening til et virvar av forvirring. Og det fungerer som et ladet våpen.

Slik kan vi også snakke om sosiale og mentale konsepter. Det mentale kan til syvende og sist alt, sammen kokes ned nevroner og kjemi. Men da ville også enhver psykolog og psykiater bli arbeidsløs. Det samme gjelder all forskning på hjernen. Vi ville ikke vite noe om våre sinn, og filosofi vil bli meningsløst.

Går vi nivået videre opp: på hvilken måte eksisterer kapitalisme? Vi sier vi har et kapitalistisk samfunn, men hvor er kapitalismen? Har du sett, den sånn rent konkret? Det må være mulig å utvikle strukturelle konsepter, også på sosialt nivå, i den hensikt å kunne gripe dynamikken i komplekse prosesser, for gjennom det å oppnå innsikt. Ja, det er sant at ikke alt er optimalt. Ja, det kan føre til feilresonnementer.  Vi er alltid i behov av evnen til å se forskjell på det kartet vi prøver å tegne, og det terrenget som faktisk er der ute. Men dette er en del av noe som alltid vil være, en pågående prosess, i menneskets kulturutvikling.
Jeg sier ikke dermed at dekonstruksjon er et unyttig verktøy. Det er tvert imot nødvendig i alt av analytiske prosesser. Men poenget her er at det kan misbrukes, til å sabotere vår deling av innsikt med hverandre. Det kan sabotere den konstruktive dialog. Oppfordringen er jo at vi blir modne og ansvarlige, og benytter slike verktøy med varsomhet.

 

Prosessforståelse

Dersom vi tenker biologi, menneske, psykologi, det sosiale, kultur eller samfunn, så er alt dette å betegne som prosesser. Vi snakker om forløp. Det er noe i bevegelse. Det er noe som konstant endrer fra den ene tilstand til den neste. Selv du og jeg kan betegnes som prosesser. Jeg er ikke den samme i dag som jeg var i går. Alle de nevnte temaområdene handler om prosesser. Menneskelivet er et forløp. Det å forstå mennesker i form av kortslutninger, av type stigmatisering eller sosial definisjonsmakt,  er ikke bare en dårlig idé, men definitivt også umoralsk. For da ser du ikke individet, som det fortjener å bli sett.

Det å forstå prosesser krever god kompetanse på dynamisk tenkning. Vi agerer i en verden av prosesser. Dersom vi skal ha håp om å navigere i dette på måter som søkes ansvarlig og kontrollert er vi i behov av å kunne anvende vår fornuft til mer enn bare enkle intuitive kortslutninger. Vi får behov for å forske og bli undervist i temaer som krever mer enn bare slagord.

Her er et forhold mellom det vi kaller narrativ, eller historie og prosessforståelse. Videre er her klar sammenheng mellom fremsyn og prosessforståelse. Det grunnleggende metafysiske rammeverk for en biologisk organisme handler om at vi her en fortid og at fremtiden ligner på fortiden. Det er det som skaper nødvendigheten av å lære, og gjennom det bli i stand til å være bedre forberedt på det som kommer, enn om fremtidens hendelser bare kom helt ut av det blå. Dette fordrer også determinisme, altså at mønstre gjentar seg på stabile måter. I bunnen handler altså dette om prosesser. Og vi snakker altså om utviklingsforløp som til sammen er uoverkommelig komplekst. Vi mennesker har for alvor fått øye på universet, og oppdager at dette også er en prosess. Vi sporer det tilbake til noe som ser ut til å begynne med «Big Bang», og vi søker å ekstrapolere dette fremover i vår nysgjerrighet på hvordan dette vil utvikle seg, og kanskje ende i en fjern fremtid. I denne store prosessuelle bevegelsen med økende entropi, eksisterer det nesten et uendelig antall prosesser på absolutt alle nivåer vi kjenner til. Og vi observerer mønstre hvor en type hendelse A alltid følges av hendelse B. Vi kaller det for kausalitet, eller årsak-effekt. Årsaken er en hendelse, og effekten er en hendelse. Og hver hendelse kan skape et X antall virkninger, slik at dette ikke er å anse som lange endimensjonale kjeder, men heller som ringer i vann.
Så oppdager vi samtidig at vi har en hjerne som åpenbart er spesialisert på å se etter mønstre og sammenhenger, med tilbøyelighet til å tro at dette gjentar seg i et lovmessig mønster. Det er jo ikke alltid slik.  Vi har altså en hjerne som åpenbart ser mønstre, selv der de ikke finnes og agerer på dette. Dette forteller oss minst to ting. Dette er en strategi som åpenbart gir gode muligheter biologisk suksess, og som derfor er anriket frem av det naturlige utvalg. Men den er også feilbarlig. Det å oppdage at hjernen også feiler i dette, er fundamentalt. Det innebærer at vi stadig kortslutter om dette. Men vi har altså i tillegg vår kognitive funksjonalitet til å oppdage og korrigere, der det er mulig. Her er det vesentlig å erkjenne at vår intuisjon er feilbarlig, og at vi må utvikle kognitive metoder for å kritisk evaluering av dette.
Vi har kontrollerte prosesser, regulerte prosesser og kaotiske prosesser. Prosesser han være selvregulerende, da snakker vi om negative tilbakekoblingsmekanismer. Eller de kan være labile, eller selvforsterkende. Da snakker vi om positive tilbakekoblingsmekanismer. Jeg har skrevet om selvforsterkende prosesser her, og om kaotiske prosesser generelt her. Det kan være lurt å sette seg inn i noen temaer, som inneholder gode prosessbeskrivelser. For dette har som regel overføringsverdi, slik at man kommer inn i et tankemønster hvor det blir naturlig å tenke i prosesser. Dette er helt vesentlig, også for å kunne navigere i sosiale prosesser. Tenk på dette med konflikteskalering, som jeg beskriver her. Tenk på hvor mye ulykke som kan unngås, der alle parter tar ansvar for å hindre eskalering.
Samme forhold har vi med økonomiske prosesser. Jeg en rekke beskrivelser av markedsmekanismer her.  Og slik kan vi fortsette, innenfor teknologi, klima, helse, psykologi, ja det meste vi navigerer i har innslag av disse egenskapene.
Bevisst prosesstenkning er en egenskap som kun menneskearten behersker. Den krever evne til narrativ, og kompleks strukturert tenkning. Enhver historie er i bunn og grunn en prosessbeskrivelse. Og ofte kan historiene analyseres i mange lag. Men det kan ikke skje uten at vi tar i bruk elementer fra prosessorientert tenkning. Men dette er som sagt noe som særpreger menneskearten. Dette innebærer at det tilhører det domenet som jeg kaller for «vår menneskelighet». Men det innebærer også at vi har dyret i oss, som på ingen måte har dette i seg. Dermed blir dette en del av det jeg kaller for «den store splinten», som jeg beskriver her. Da handler det om en kamp mellom impulsivitet og langsiktighet. Oppdag at den enkle intuitive kortslutningen er umiddelbar og uanstrengt. Mens det å analysere, strukturere og studere er langsomt og anstrengende. Det krever vår tålmodighet, og det tar tid. Det er en investering. Til dette har vi det jeg kaller for kognitiv mobilisering. Tilsvarende asymmetri har vi også mellom enkle påstander på den ene siden og forklaringer på den andre siden. Påstander er en-stegs slutninger, ofte kortslutninger. Men det å imøtegå dem kan ofte kreve undervisning, analyse og kompleksitet, ja hele bøker.

Påstander ligger langt nærmere dyrets signalspråk, slik jeg beskriver her.  Dette er da også årsaken til den høye gjennomslagskraften dette har i det sosiale spill, og ikke minst i form av massesuggesjon. Mekanismen i massesuggesjon som stripper oss for vår menneskelighet, er i seg selv en prosessbeskrivelse, som beskrevet her, her og her. Det å ikke ha forstått denne type dynamikk, gjør oss sårbare for å bli manipulert av demagoger, eller sosiale magikere som jeg kaller det for. Da sier det seg selv at det å utvikle resistens mot dette fordrer at kompetanse på dynamisk tenkning og prosesser blir allmennkunnskap.

Min hypotese er at denne kompetansen kan trenes opp og læres. Jeg har nevnt strategien med å komme i dybden på ett eller flere temaer som krever dynamisk tenkning. Dette kan være forklaringen på et mennesker med høyere utdannelse, generelt tenker annerledes enn mennesker uten utdannelse. Da handler det ikke bare om eget kompetanseområde, men også at tankemåten tas i bruk på det generelle planet. Men det er ikke nødvendigvis nok, bare å ha lært seg et kompetanseområde. Da handler det om å kunne abstrahere nok til å overføre relevant kompetanse til andre områder. Det er fullt mulig å kunne tenke dynamisk, vertikalt i mange lag på f.eks. et teknologi-område, uten å klare å overføre det generelle til f.eks. politikk. Derfor handler en del av dette om øvelser i å abstrahere, tenke i meta, beskrive det generelle, for så å finne anvendelse for dette på nye spesialområder. Her er det selvsagt usikkert i hvilken grad dette i seg selv, krever medfødte anlegg eller talent. Det kunne jo ha vært forsket på.