Atferdsdualisme

Kortversjonen: se her.

Hvordan blir menneskets atferd til? Er det arv eller miljø eller begge deler som styrer dette? Dette spørsmålet er jo ivrig omdiskutert. Min måte å forstå dette på kaller jeg for atferdsdualisme. Jeg har egentlig holdt på med denne modellen i mange år, og må innrømme stor frustrasjon over enda ikke å ha klart å overbevise noen. Da har altså jeg fått det for meg at jeg må gi selve konseptet et navn for å kunne formidle det. Og navnet er altså: atferdsdualisme. Det består av begrepene atferd og dualisme. Dualisme betyr todelt.

Fra refleks til handling

La oss starte med at en refleks er en umiddelbar respons på et stimuli. Vi kan tenke oss at de mest primitive encellede bakterier i all hovedsak er stimuli-responsmaskiner. Vi mennesker har utviklet en rekke mekaniske og elektroniske innretninger som fungerer slik. Veien fra stimuli til respons kan være svært avansert og bestå av mye logikk. Men poenget er altså at dette skjer umiddelbart. Vi kan tenke oss at det første liv på kloden har vært slike maskiner. Etterhvert vil responsen ikke bare avhenge av ytre stimuli men også av indre tilstander. Dermed er grunnlaget for hukommelse lagt. Hukommelse gjør det mulig med frikobling i tid stimuli til respons, og det gjør det mulig med mer avanserte responser. Det vil si at alle responser ikke nødvendigvis er umiddelbare reflekser på kombinasjoner av stimuli. Da har vi altså maskiner, som både har reflekser, men som også kan respondere på bakgrunn av en form for erfaring.

Jeg tenker at det meste primitive liv har vært slike prosedurale maskiner. Men de har jo selvsagt sine begrensninger. Kanskje har mer avanserte atferdsmønstre kommet med overgangen til flercellet liv. For hvert steg i utviklingsprosessen har vi med oss det gamle. Vi mennesker har fortsatt reflekser. Vi har altså gjennomgått en utvikling fra slike prosedurale systemer, basert på reflekser til innovative systemer basert på handling. Noe av dette har jeg beskrevet her. Den naturlige utfordringen handler om at miljø og situasjoner er så mangfoldige at en endimensjonal fast respons på stimuli blir alt for rigid.

Det naturlige utvalg gjør at organismer som overlever og reproduserer passerer gjennom filteret. Dermed er dette egenskaper som optimaliseres. En annen måte å si det på er at den informasjonen, som er best egnet til å reprodusere seg selv, kommer videre. Individet har en startpakke med informasjon. Det endelige resultatet (når individet dør) handler om i hvilken grad individet har videreført denne informasjonen. Da blir det sentralt at dette former og optimaliserer «programvaren» i systemet. På den måten skapes en erfaringsbase som foredles over utallige generasjoner. Men, som sagt, det denne informasjon forteller er hva som gav fortidens generasjoner sin suksess. Utfordringen er da at dette kan bli for rigid i forhold til at miljø og situasjoner er så mangfoldig at organismen trenger mer enn bare et nedarvet bibliotek av handlingsalternativer. Den store revolusjonen er utviklingen av innovativ atferd. Organismen får med seg et maskineri som gjør det mulig å finne opp sin egen atferd, optimalisert med utgangspunkt i de utfordringer organismen eksponeres for. Dette er bevegelsen fra rigiditet til fleksibilitet. Dette oppnås via en genial arbeidsdeling mellom nedarvet erfaringsbase og individuell innlært erfaringsbase.

Merk at om du har et mål, så finnes det utallige mulige strategier til å nå dette målet. Dette gir den arbeidsdelingen jeg snakker om. Den nedarvede erfaringsbasen dikterer målene. Den innlærte erfaringsbasen i kombinasjon med stimuli, som nå er blitt til multimodal sanseoppfattelse og avansert informasjonsbehandling som til slutt produserer atferd. Dette gir to systemer. Det nedarvede som dirigerer «hvorfor», og et maskineri som kombinerer dette med tilegnet erfaring og som kommer opp med «hvordan». Men vi skal merke oss at vår bevisste erfaring med dette ofte går den motsatte veien. Vi handler spontant. Det er hva vi gjør. Så en mer avansert beskrivelse av hvordan vi gjorde det. Men det er først på utfordring eller refleksjon at vi kan begynne å analysere hvorfor vi gjorde det. Vi innser også at vi er flinke til å lære hvordan vi kan gjøre det. Men kan vi lære hvorfor vi gjør det? Dette er selvsagt mer komplisert som så. For bevegelsen fra hvorfor til hvordan kan gå i mange steg, og ofte forsvinner kjeden inn i det ubevisste, slik at vi ofte er forblindet for det egentlige hvorfor.

Vi kan tenke at handling blir til som kombinasjon av:

1)   Den evolusjonære erfaringsbasen som er opphav til motivasjon (Hva er følelser eller emosjoner)

2)   Den kreative funksjonen som kommer opp med handlingsalternativer (Det kreative mennesket)

3)   Den besluttende funksjonen som velger handlingsalternativer (Beslutningsteori)

Hva er atferdsdualisme?

Om vi skal beskrive atferdsdualisme i en setning, så kan den bli slik:

Dersom en informasjonsprosess skal kunne utvikle seg i flere mulige utviklingsforløp, så må den ha evne til å styre forløpet ved hjelp av sammenligningsfunksjoner.

En sammenligningsfunksjon er en funksjon som med utgangspunkt i inngangsparametere og selekterer det videre forløp med utgangspunkt i disse parameterne.

Jeg hevder altså at det ikke er mulig å gjøre dette uten at man sammenligner minst to forhold med hverandre. Derav navnet «dualisme» som betyr to.

Ville du gått på kino hvis inngangsbilletten kostet 100 kroner?

Hva med 300?

Hva med 500?

Hva med 5000?

Jeg tenker at de fleste ville kunne si OK til 100 kroner, men de fleste av oss vil ramle av lasset en eller annen plass på veien mot 5000 kroner.

Hvordan kommer vi frem til det? Det kan vi kun gjøre dersom vi forholder inngangsparameteren (prisen på kinobilletten) til en referanse. I dette tilfellet er referansen en forventning om hva en kinobillett pleier å koste (rundt hundre kroner). Det er en av kalkulasjonene vi gjør. Hører vi 5000, så vet vi umiddelbart at dette er helt ute av proporsjoner. Og dersom vi tilhører gjennomsnittet, hvor fornuftig pengebruk er avgjørende for et godt liv, så vil 5000 for en kinobillett koste mer enn det smaker. Så det er den andre sammenligningen vi gjør. Hva koster dette meg? Hva får jeg igjen for det?

Mye av poenget med å innføre konseptet «atferdsdualisme» er at de indre verdiene vi sammenligner med ofte blir stumme, ja til og med ubevisste. Vi risikerer ofte manglende refleksjon over hva vi vil (det egentlige hvorfor).

 

Atferdsdualisme, eller teorien om emosjonell programmering, bygger enkelt og greit på en ide om at vår atferd kontrolleres av to typer systemer i vår hjerne:

1)   Det emosjonelle (som skaper verdiene)

2)   Det kognitive (som skaper virkelighetsforståelsen)

 For å si det populistisk: Det handler om å sondere mellom mål på den ene siden og virkelighetsoppfatning/strategi på en andre siden.

Det vi vet, eller vår virkelighetsoppfatning er et produkt av erfaring i kombinasjon med det psykologene kaller hjernens kognitive funksjoner. Filosofene kaller det for det deskriptive området.  I eksemplet over er det prisen på kinobilletten. For å kunne handtere den er vi avhengig av kognitive funksjoner som for eksempel å kunne forstå tall, og sammenligne tallstørrelser.
Vår virkelighetsoppfatning opptrer i vårt mentale univers som et resultat av erkjennelse med utgangspunkt i ytre erfaring (sanser).

Men det er umulig å ha en strategi for våre handlinger uten at vi har en fornemmelse av hva vi vil. Det er det som utgjør det indre referansesystemet som vi forholder virkeligheten til.
Det vi vil, vårt mål, eller vår vilje eller våre verdier har sitt opphav i det psykologene kaller hjernens emosjonelle funksjoner. Våre verdier og emosjoner opptrer i vårt mentale univers som et resultat av indre erkjennelse.

En annen måte å fremstille konseptet på er å sondere mellom målstyring og regelstyring. En regel er en instruksjon om å utføre en bestemt handling eller en prosedyre. Den som handler trenger ikke å ha noen ide om hvorfor han gjør dette. Han kunne likegodt vært erstattet med en maskin som blindt lystrer et sett med kommandoer.
Målstyring er et helt annet konsept. For der handler det ikke om instruksjoner, men om oppdrag. Hvordan oppdraget løses, er opp til den som får oppdraget. Oppdraget blir da målet. For å finne frem til de beste virkemidlene må vedkommende ha tilgang til kunnskap, eller kompetanse. Vedkommende må innhente informasjon om nåsituasjonen, hvordan ting kan kontrolleres eller manipuleres. Deretter legges en strategi på hvordan komme fra nåsituasjonen, frem til en ønsket situasjon som tilfredsstiller oppdraget. Når dette er på plass, vil tiltak bli besluttet. Da evalueres de enkelte alternativene opp mot oppdraget, i den hensikt å finne best egnet alternativ. Oppdraget er dermed styrende for vedkommendes handlinger, og i motsetning til en maskin som bare tar instruksjoner, så krever dette at vedkommende vet, eller tror han vet hvorfor han handler som han gjør.

Den siste varianten, målstyring tilsvarer atferdsdualisme. Men nå er det ikke lengre en mellommenneskelig prosess vi snakker om. Det vi snakker om er at individet selv, har alle disse funksjonene i sitt mentale landskap. Oppdragiver er genene som taler til individet gjennom emosjoner (hva vi vil).  Utreder er fornuft og fantasi (virkelighetsoppfatning kombinert med kreative funksjoner) som produserer strategi. Så vil bevisstheten beslutte handling, gjennom en beslutningsprosess som evaluerer alternativene opp mot det ønskemål som emosjonene har skapt.  
Vår atferd blir altså til som følge av at disse to systemene kombineres i en beslutningsprosess. Konseptet er med andre ord en filosofisk tenkemåte som innebærer fokus på at det kun er i selve beslutningsprosessen at disse systemene kombineres på en fruktbar måte.

En siste måte å forklare dette på har utgangspunkt i behaviorisme. Enhver organisme med evne til atferd vil respondere på stimuli. Vi har altså stimuli èRespons. Mesteparten av alt liv, inkludert bakterier har dette. Jo mer adekvat responsen er i forhold til stimuli, desto bedre klarer organismen seg. En slik enkel stimuli è respons reaksjon kaller jeg for prosedural. Stimuli A medfører responsen B. Men det er opplagt at jo mer sofistikert responsen er, desto bedre reproduksjonsmessig suksess. Da er vi inne på at informasjonsprosessen må kunne forløpe i forskjellige alternativer avhengig av stimuli kombinert med indre referanseverdier. Derfor er det å forvente at organismer etter hvert utvikler sofistikerte systemer for respons. Innenfor atferdsdualismen er mekanismen delt i to. Du har en grov indre respons som angir hvilken retning responsen skal ta. Så har du en kompleks mekanisme som tilpasser dette til de lokale forhold akkurat her og nå. Med andre ord er responsen frikoblet fra stimuli slik at den kan tilpasses utfordringer her og nå. Denne todelingen er atferdsdualismen. Den grove responsen er nå en indre mekanisme som kan forbindes med emosjoner. Emosjonene angir retningen på responsen. De kognitive systemene tilpasser responsen til de lokale utfordringer. I vårt mentale landskap oppfatter vi dette som henholdsvis følelser og fornuft.

Dette har filosofiske implikasjoner. Om man forsøker å blande følelser og fornuft i andre sammenhenger oppstår det forurensinger som skaper store tankemessige uklarheter og problemer. Det kan lede til gale vitenskapelige resultater, tankefeil, uklarhet og retorikk.  Dette kan eksemplifiseres ved forestillingen om at det, på den ene siden, er umulig å trekke slutninger hvor premissene er logiske og konklusjonen er en etisk norm eller verdi. Man kan altså ikke resonnere seg frem til etiske verdier. På den andre siden innebærer dette at man ikke kan velge en konklusjon eller en oppfatning. Man kan ikke påvirke virkeligheten ved å ønske seg hvordan den skal være. Vår virkelighetsoppfatning blir til gjennom erkjennelse, mens vår vilje har utgangspunkt i det emosjonelle system, som igjen kan føres tilbake til DNA og gener.

Skillet er filosofisk fundamentalt. Kanskje kan det være inspirert av det jeg kaller for metafysisk dualisme. Det er noe jeg spekulerer i her. Men det er vesentlig å påpeke at fenomenet ikke befinner seg på et grunnleggende metafysisk plan. Verdier, i seg selv, har ikke noen selvstendig fysisk eksistens. Dette er en manifestasjon av mental kapasitet. Verdier eksisterer i vårt mentale landskap fordi organismen har behov for å kunne foretrekke noe foran noe annet for å kunne produsere atferd. Utenfor dette domenet har verdier ingen mening. Det vil si at i verdier ikke eksisterer i en død verden. Verdier eksisterer derfor kun i form av «software», selektert av det naturlige utvalg fordi det gir evne til innovativ atferd.

Atferdsdualismen innebærer også den oppfatningen at rasjonelle handlinger og standpunkter er produkt av begge disse to systemer og aldri et produkt av bare ett av dem.

Nå er det ikke slik at denne problemstillingen på noen måte er ny. Jeg har på ingen måte funnet opp noe nytt her. Men jeg tenker at fokus på problemet er for svak, både i det dagligdagse og innenfor akademia. Problemstillingen slår inn på mange kjente filosofiske områder, f.eks. i Humes refleksjoner over skille mellom er og bør, i skillet mellom normativt og deskriptivt, fri vilje og skillet mellom vilje og viten og det har store implikasjoner i moralfilosofien, hvor Kant f.eks. legger ensidig vekt på fornuften, mens utilitarismen er mer opptatt av lykken (les følelser).

For den som er ute etter en såkalt bærende ide som gjennomsyrer min måte å tenke og reflektere på, så er det nettopp dette. Sentralt i dette er beslutningsteorien som jo, på en elegant måte viser hvordan alt kombineres i selve beslutningsprosessen.  Systemet kan også illustreres i denne enkle modellen:



 

Det øverste planet dekker systemets mål. Det er det jeg strever etter. Det er viljen. De to nederste planene dekkes av det kognitive systemet. Det er virkelighetsoppfatningen som sier noe om hvor jeg er og tilstanden akkurat nå. Det er det nederste planet. Planet i mellom er det som skaper strategien som på bakgrunn av virkelighetsoppfatningen og viljen skaper strategien og forhåpentligvis de handlinger som tar meg fra der jeg er til en ønsket tilstand.

Med utgangspunkt i dette har jeg laget en skisse (se under) som dekker hovedområdene i mine filosofiske refleksjoner. De blå delene er faktaorientert (virkelighetsoppfatning) mens de rød/gule delene er verdiorientert.

Klikk på figuren under for å kunne komme til tilsvarende tekster som omhandler de bestemte blokkene.

 

 

Praktiske eksempler

Eksempel 1: termostatstyrt varmeovn

Det enkleste eksemplet jeg kan komme på er en varmeovn med termostat. Den har en innstilling for temperatur, og en varmeføler. Når varmeføleren registrerer at temperaturen er lavere enn innstilt verdi, så slår den på varmeelementene. Når den merker at temperaturen er høyere så slår den av varmeelementene.

Så kan man spørre: er det slik at denne varmeovnen får all informasjon om hva den skal gjøre fra omgivelsene? Den uoppmerksomme vil fristes til å svare ja på det. Er man oppmerksom så vil man konstatere at varmeovnen ikke vet hva den skal gjøre uten å ha en referanseverdi å måle opp mot. Den referanseverdien er den innstillingen vi gjør når vi stiller termostaten. Den forteller ovnen hvordan den skal «forholde seg» til den temperaturen den registrerer. Uten denne referanseverdien er ovnen «beslutningsudyktig». Det er referanseverdien som gjør at ovnen «vet» hva den skal gjøre.

Dersom vi skulle gjort dette i software, hadde det før eller siden endt opp med at vi sammenligner to verdier med hverandre. Det ene er verdien utenfra, fra temperaturføleren. Den sammenlignes opp mot en verdi «innenfra», altså termostatinnstillingen som forteller om ønsket verdi.

Temperaturinnstillingen representerer verdisiden i systemet. Temperatur-føleren representerer fakta-siden.  Hos dyr og mennesker har slike «temperaturinnstillinger» utviklet seg til det emosjonelle systemet. Og hvem «justerer innstillingene»? Det gjør selveste naturen, representert ved det naturlige utvalg, gjennom et sinnrikt system av gener, sansing og epigenetikk.

Eksempel 2: Hva er egentlig instinkter?

Tenk deg et lite pattedyr som treffer på et farlig rovdyr i skogen. Tenk deg at dette dyret får en slags indre instrukser som sier:

-         Vend om til venstre.

-         Beveg deg fremover en meter.

-         Vend 45 grader til venstre.

-         Spring med maks hastighet 27,14 meter.

-         Vend 30 grader til høyre.

-         Spring 2,7 meter.

-         Vend 90 grader

-         ….

Tenk deg at alle individer i denne dyrearten alltid får disse instruksjonene når den møter et farlig rovdyr på sin vei. Kan du skjønne hvorfor slike dyr ikke eksisterer? Det er jo opplagt. Denne strategien passer sannsynligvis bare i en av hundre milliarder av tilfeller. I alle andre tilfeller vil dyret bli tatt og spist. Følgelig eksisterer det ikke dyr som er programmert til å oppføre seg så dumt og rigid.

Så hvordan har naturen løst problemet? For det første: vi har en rekke systemer og celler i oss som har funksjonalitet som i eksemplet med varmeovnen over. Men livets utvikling har blant annet medført utallige våpenkappløp mellom byttedyr og predatorer, og da holder det ikke lengre med enkle instruksjoner. Naturen har løst problemet ved å utvikle et innovativt system. Individet må ha evne til å finne opp sin egen atferd, avhengig av omgivelsenes utfordringer.

Når dyret konstaterer å ha møtt et farlig rovdyr så reagerer Amygdala umiddelbart. Amygdala sitter midt i den delen av hjernen man kaller for det limbiske system. Her sitter viktige komponenter for å produsere frykt, aggresjon og seksualitet. I dette tilfellet er det fryktimpulsen som tennes. Den sender ut alle signaler som skal til for å forberede kroppen på har hard fysisk anstrengelse. Den gir ikke individer instrukser om hva det skal gjøre, men en uimotståelig språkløs trang til å ville flykte eller gjemme seg. Dette er emosjoner. Det er ikke en del av informasjonen om omverdenen, men representerer utallige generasjoners akkumulerte erfaring om hva det er lurt å ville gjøre i en slik situasjon. Dette må nødvendigvis befinne seg i individet selv, medfødt. Individet selv skanner sine omgivelser og tenker ut strategien, om det lønner seg å gjemme seg eller flykte, i så fall i hvilken retning?

Kan du se fleksibiliteten i dette? Kan du se naturens genialitet? Instinktet forteller deg hva du skal ville, men ikke hvordan du skal få det til. For det avhenger jo av den konkrete situasjon.

Har du følelser? Det er det som er innsiktene i deg, det er biologien som snakker til deg. Følelsene, det er det som er opphav til verdiene i deg. Det er de som farger livet med mening. Det sansene oppfatter det er fakta. Dette er atferdsdualismen. Fakta på den ene siden, følelser/verdier på den andre. Kombiner dette og du får et individ med evne til å ta rasjonelle beslutninger.

Emosjonell programmering

Vi kan ha avanserte systemer, som kan gjøre svært avanserte forløp av operasjoner, uten at noen form for hverken bevissthet eller emosjoner. I biologisk sammenheng snakker vi om stimuli-responssystemer. Den ytre påvirkning som systemet eksponeres for, kaller vi for stimuli. Responsen er det ytre reaksjonsmønsteret som stimuli forårsaker. Så kan vi sortere mellom respons og refleks. Når jeg sender et skarpt lys mot øynene dine, vil pupillene trekke seg sammen, som en refleks. Så kan vi tenke denne refleksen litt forenklet som en hendelse som har én årsak og én virkning. Jeg skiller mellom reflekser og handlinger. En refleks er en hendelse fordi det ikke ligger noen beslutning bak. Den kan derfor ikke regnes som en handling.
Responsbegrepet kan tenkes som en samlepost av reflekser, men også av handlinger eller kombinasjoner av alt dette.

 Tenk deg et biljardspill. Ballen får en dytt, den treffer andre baller, og det hele spiller seg ut i en serie med hendelser. På samme måte kan vi kan få en respons som er mer avansert enn en enkel refleks, nemlig i form av en serie av reflekser. Vi kan teoretisk tenke oss at biologiske organismer kan ha en slik form for programmering. Det ene utløser det andre og ender i en forholdsvis avansert respons. Men måten dette utløses på, er direkte årsaks-drevet. Det er en form for streng determinisme i det. Hver tilstand utløses direkte som følge av foregående refleks. Dette er et rent mekanisk forløp hvor hver ny operasjon direkte forårsakes av foregående operasjon.

La oss nå gjøre en liten abstraksjon. Vi etablerer nå et skille mellom instruksjoner og operasjoner, hvor hver operasjon kan være en refleks, eller et forløp som lett lar seg avgrense. Altså i stedet for et rent strengt mekanisk forløp, så styres nå systemet av et sett med instruksjoner, som på forhånd ligger klargjort. Med andre ord utløses ikke neste operasjon av forrige operasjon, men av en instruksjon. Måten dette er strukturert på vi ligner en Turing-maskin, oppkalt etter den engelske matematikeren og logikeren Alan Turing, som var den første som beskrev en slik virkemåte. Dette øker fleksibiliteten i systemet dramatisk. Ideen dannet, som kjent, basis for revolusjonen av datamaskiner (frem til nå).  Det instruksjonssettet, jeg har beskrevet, ligger altså separat fra selve utøvelsen. Responsen vil altså nå bestå av en serie med avgrensede operasjoner. Dette er med andre ord det som tradisjonelt kalles for et program. Vi har altså separert instruksjoner fra utøvelsen. Det betyr at vi har et sett med ytre operasjoner som systemet kan utføre, på den ene siden, og instruksjonene som styrer rekkefølgen av operasjonene på den andre siden.

Det er åpenbart at vi nå har fjernet oss ganske dramatisk fra biljard-metaforen, hvor det er en direkte kausal forbindelse fra den ene refleksen til den andre. Her er fortsatt kausalitet i systemet, men den er mer kompleks og indirekte.

Når vi snakker om programmer, er det dette de fleste vil tenke på. Og jeg har selvsagt spekulert på om man i den biologiske hjerne kan finne noe tilsvarende. Jeg tviler sterkt på at det eksisterer på den formen jeg beskriver her. Så er det jo spørsmål om for eksempel primitive insekter har noe lignende. Altså at man kan identifisere et slags bibliotek av små og store programmer, som insektet styres etter. For eksempel, det å gå eller fly, er jo mye mer avansert enn bare en refleks. Går vi over til for eksempel edderkopper, så kan de gjøre utrulig mange avanserte ting. Det er vanskelig å se for seg at de kan spinne nett, uten at her ligger noen form for instruksjoner på forhånd, som styrer det hele. Kanskje snakker vi om kombinasjoner av alt dette, og at det er kun i kunstige informasjonssystemer dette kan rendyrkes.

Men det vi fort oppdager, når vi studerer innsekter og særlig edderkopper er at de i så fall må ha biblioteker med tusenvis av slike programmer. Samtidig innser vi raskt at dette neppe blir særlig fleksibel, all den tid at omgivelsene jo er svært mangfoldige. Da har jeg utgangspunkt i at programmene er en del av den genetiske arven.

Men dersom organismen har evne til å konstruere de programmer som må til, her og nå, så er jo denne genetiske barrieren brutt. Men hvordan kan dette oppnås?

Kjernen i atferdsdualismen er at avanserte biologiske organismers atferd er indirekte programmert via emosjonelle mekanismer. Og da må vi tenke annerledes. Emosjonell programmering er ikke noe som gir instruksjoner om hva vi skal gjøre, men heller en som sier hva vi skal oppnå, eller hva vi skal ville. La oss kalle det for biologisk programmering. Poenget er at emosjonell programmering introduserer hensikt i systemet.

Hvor kommer hensikten fra? Hypotesen er at den kommer grunnleggende fra kroppen, som jo allerede er utviklet. Jeg har et forslag på hvordan det kan ha gått for seg her. Husk at drivkraften i systemet er naturlig utvalg, fitness som består av overlevelse og reproduksjon. Det er drivkraften til kroppens overlevelse som skaper intensjonaliteten i systemet. Der med har vi et mål for prosessen. Dette målet blir da basis for det jeg kaller for Den kreative prosess. Den kreative prosess viser hvordan konstruksjon kan finne sted ved hjelp av prøving og feiling.
Husk at evolusjonsprosessen i seg selv er en informasjonsprosess.
En grunnleggende metafysisk forutsetning er at fremtiden ligner på fortiden, noe som åpner for forutsigelse med sannsynlighet høyere enn 50-50. Dette starter med en kreativ prosess, med selveste naturen og de fysiske prosesser som evalueringsmekanisme.
Så har vi altså den lange utvikling mot flercellede organismer og dermed også kropper som kan ha gode eller dårlige tilstander gitt kriteriene overlevelse og reproduksjon. Hvor godt kroppen klarer seg, blir med andre ord selv et målbart kriterium for evaluering. Så har vi altså det lange forløpet med utvikling av nevroceller som er spesialiserte på signaler og informasjonsformidling. Det er dette som blir til hjerne, som ikke bare monitorerer omverden via sansesystemet, men også kroppens tilstand, for dermed legge to og to sammen og skape kunnskap som fyller kriteriene. Systemene utvikler læreevne. Dette handler igjen om forsyn. Organismen blir i stand til å representere mulige forløp i fremtiden, i sitt eget informasjonssystem. Kombinerer vi alt dette, så har vi et system som simulerer forløp, evaluerer scenarioer og konstruerer responsen med utgangspunkt i denne kompetansen. Resultatet er målrettet innovativ atferd. Oppdag at, i dette, så er den emosjonelle programmeringen avgjørende. Det er dette som gir organismen evne til å foretrekke noe foran noe annet. Dette er den funksjonaliteten som intensjonaliteten tilbyr, og som er hundre prosent nødvendig i et slikt system. Det er først når vi er på dette stadiet at det er meningsfullt å snakke om beslutninger. Dette er bevegelsen fra et rent instruksjonsbasert system til et innovativt system. Systemet konstruerer sin egen atferd, med høy frihetsgrad opp mot biologisk arv, men dog ikke uavhengig av den.

Begrepet «emosjonell programmering» er i nær slekt med det jeg kaller for biologinære handlinger. Måten jeg forstår dette på er neppe av ny dato. Både biologer og evolusjonspsykologer har allerede forstått den sammenhengen jeg beskriver her. Men denne forståelsen er stort sett mangelvare i resten av samfunnet, og resten av akademia. Jeg tenker at denne tenkemåten i høy grad revolusjonerer vårt syn på mennesket som biologisk vesen. Den motstanden vi ser i akademia mot biologien har rot i det som før kaltes for sosiobiologi. Ja det går lengre tilbake også. Men om vi begynner der, så har noe av den motstanden rot i en manglende forståelse av hvordan mennesket er biologisk programmert. Vi mennesker opplever jo oss selv som frie og biologiuavhengige individer. Vi bruker vår fornuft og tenker ut våre handlinger selv. Vi opplever det som en fornærmelse at det nærmest skulle eksistere en indre biologisk stemme som dikterer våre handlinger. Vel da kan jeg avkrefte at det er noe slikt biologisk programmering av atferd dreier seg om. Det revolusjonerende i dette er at mennesket er akkurat like fritt som før. Vår kreativitet, vår rasjonalitet, vår innovasjonsevne er på ingen måte svekket. Vi har ingen indre biologisk stemme som dikterer våre handlinger. Vi snakker ikke om instruksjonsbasert programmering. Men våre handlinger preges også av bakenforliggende emosjonelle mekanismer. Den matematiske formelen for dette har jeg beskrevet her. Vår biologi slår inn på verdisiden i beslutnings regnskapet. Forskjellen mellom fakta og verdier, er kanskje best beskrevet her. Og verdienes spesialitet er best beskrevet her. Og dette er fullt ut beskrevet i beslutningsteorien her. Veien fra gener og hit, er beskrevet her. Veien frem til genene, beskrives i evolusjonsteorien, og særlig det naturlige utvalg.

Vi opplever å gjøre det vi vil, eller det vi ønsker. Men hva vi skal ville, hva vi skal ønske, ja det er der i all hovedsak den biologiske programmeringen slår inn. Om vi føler oss snytt av dette, så handler det om manglende filosofisk refleksjon. For vi kan ikke, på en grunnleggende måte, velge det vi selv skal ville. For det å velge forutsetter at vi har en vilje i utgangspunktet. Det er altså filosofisk umulig at vi mennesker kan ha utgangspunkt i en ikke-eksisterende vilje. Enhver beslutning forutsetter vilje. Og det ville også hypotetisk gjelde for den beslutningen å velge sin egen vilje. Det er her vi tvinges til å innse at vilje er noe vi er født med, og som i høy grad utvikler seg uavhengig av våre bevisste valg, men som selvsagt indirekte kan påvirkes av konsekvensene av våre valg. De biologiske mekanismer som skaper de nødvendige utgangspunkter, og som kontrollerer hvordan utviklingen påvirkes av individets utfordringer, det er det som er den biologiske programmeringen. Når jeg i mine refleksjoner refererer til dette vil jeg bruke uttrykk som emosjonell programmering eller biologisk programmering. Det handler altså ikke om diktat for menneskets atferd, men heller et mer bakenforliggende system som utformer og skaper det vi opplever som verdier.
Om vi sammenligner dette med hva jeg, som systemutvikler driver med, så er det instruksjonsprogrammering. Jeg skriver kode. Det er konkrete sett med instruksjoner om hva datamaskinen skal gjøre. Instruksjonene buntes inn i prosedyrer. Og datamaskinen utfører prosedyrene.  Det er en streng
determinisme i dette. Maskinen følger en oppskrift punkt for punkt. Mens instruksjonsprogrammering handler om detaljerte instruksjoner om hva jeg skal gjøre, så handler emosjonell programmering om jeg skal ville. Og vi ser umiddelbart fleksibiliteten i dette. For da er det opp til meg, eller min kognitive kapasitet å finne ut hvilke handlinger som må til for å få det til. Dette er den kreative prosess. Individet finner opp sin egen atferd. Dermed blir et slikt system ikke så strengt deterministisk som instruksjonsprogrammering. Det at jeg kaller det for emosjonell programmering handler om at jeg har den hypotesen at all hensikt har opphav i det emosjonelle systemet, og dernest at emosjonene har sitt grunnleggende opphav i gener.

Det atferdsdualistiske konseptet løser en rekke problemer innenfor filosofi og evolusjonsbiologi:

·       Problemet med den frie vilje

·       Problemet med arv/miljø

·       Destruktiv atferd

·       Hvordan fenomener som altruisme eller homofili kan oppstå og vedvare

·       Hvordan mennesket kan ha en ekstrem variasjonsbredde i sine handlinger og likevel være drevet av biologiske mekanismer

·       Muligheten til å dekomponere verdikomponent fra fakta-komponent gjør det også mulig å komme opp med menneskets verdiprofil, noe som igjen forteller historien om utfordringene i menneskets evolusjonære fortid.

Atferdsdualismens politiske implikasjoner

I og med at atferdsdualismen bygger inn emosjoner eller tilbøyeligheter som en naturlig del av enhver beslutning eller handling, vil dette lede til erkjennelsen av at rasjonaliteten i det menneskelige handlingsmønster ofte er begrenset. Det vil i klartekst si at troen på at rasjonalitetens dominans hos mennesket er begrenset. Satt på spissen så er mennesket et begrenset rasjonelt vesen. I dette ligger det at innslaget av ikke-kognitive impulser i menneskets handlingsmønster alltid er til stede i varierende grad. Dette får igjen stor innvirkning i forhold til syn på straff, ansvar og fri vilje. Det får også stor betydning i forhold til hvordan enkeltpersoner og gruppers handlinger fortolkes. Det litt mer «dyriske» mennesket kan ikke nødvendigvis alltid tillegges langsiktige eller dypsindige analytiske eller skjulte konspiratoriske agendaer som bakgrunn for handlinger som ellers virker rasjonelt uforståelige. Den atferdsdualistiske analysen har sterkere fokus på å identifisere og analysere det kompleks av tilbøyeligheter som driver handlingsmønsteret. Det er ikke dermed sagt at menneskets atferdsmønster ikke også kan være rasjonelt, og til og med utspekulert. Mennesket er sosialt meget smart. Og mennesker spiller sosialt sjakk med hverandre. Men poenget er at en ensidig vekt på dette perspektivet ofte kan føre galt av sted. En refleksjon her er at det som oftest er ressurssterke mennesker, med nettopp sterke sosiale og beregnende evner som oftest utformer slike teorier og fortolkninger. Min tolkning av det er at det kan være utslag av det jeg kaller for den empatiske feilslutning. Det betyr at man ubevisst tillegger alle andre å disponere de samme mentale resurser som man selv har. Menneskets kognitive funksjon varierer ikke bare mellom mennesker, men den varierer i høy grad i det enkelte individ, alt etter hvor stresset eller følelsesmessig aktivert personen er, og hvor mye tid og ressurser det er mulig å legge inn i den konkrete beslutningsprosess. Feministenes teori om kjønnsmakt er et utmerket eksempel på hvordan atferdsdualismen kolliderer med nåtidens tradisjonelle forståelse. Her har man en overtolkning hvor omtrent alle negative handlinger som menn gjør tilskrives et maktmotiv, som om dominans var den eneste tilbøyeligheten som driver menn. Dette er stigmatisering. Alle mennesker drives av en svært sammensatt struktur av utallige tilbøyeligheter. Styrkeforhold og retning på tilbøyelighetene er individuell. Maktperspektivet har sannsynligvis kommet opp som et resultat av en empatisk feilslutning. For kvinnebevegelsen har selvsagt vært dominert av maktsøkende kvinner ofte har møtt på undertrykkelse. Og da får man et overfokus på makt. Da er det nærliggende å tenke at dette er noe alle andre også har som sentralt i sitt mentale landskap.

 

Atferdsdualisme for dummies

Jeg og Peder har hatt en del diskusjoner om dette temaet og Peder er ikke helt med. Likevel har jeg tenkt at Peder skjønner dette like godt, ja kanskje bedre enn meg, han vet det bare ikke selv. Jeg tenker at problemet handler mer om semantikk. Dette handler i stor grad om følelses-begrepet. Likevel trekker jeg den konklusjonen at Peder skjønner konseptet, men han kobler ikke når jeg snakker om det. Da er det nok mye på grunn av ordvalget. Dette bygger jeg på følgende:

1)   Peder fortalte en gang om en samtale han hadde med kona om frykt. Den gikk i korthet ut på at kona ikke kunne skjønne hvorfor vi har evne til å bli redd. Peder forklarer at denne evnen er der fordi den beskytter oss mot fare. Hadde vi ikke hatt den, ville vi utsatt oss selv for langt høyere risiko. De som ikke ble bremset av frykten, de overlevde ikke og ble derfor ikke våre forfedre. Vi har arvet frykten fordi den beskytter oss.
Her viser Peder at han forstår at følelser påvirker vår atferd. Han forstår også at dette handler om en egenskap vi har arvet. Det handler altså ikke bare om konklusjoner på basis av egen erfaring, selv om dette er det som skal til for å utløse frykt. Dette er atferdsdualisme. Det er to systemer. Den ene er evnen til å bli redd. Det er emosjonen. Det andre er evnen til å utløse den, altså å detektere farlige situasjoner. Det er virkelighetsoppfatningen. Det er den som utløser frykten. Hadde vi operert bort Amygdala, ville evnen til å bli redd ha blitt borte. Fremdeles er fornuften intakt. Den kan fortsatt observere, trekke slutninger og innse at situasjonen er farlig. Men individet kjenner ikke redsel.

2)   Jeg diskuterte en gang med Peder om det er mulig å bygge følelser inn i en robot. Jeg mente det var umulig. Men Peder parerte meg med et enkelt forslag: Man kan bare programmere inn faste tilstander eller verdier som robotens handlinger skal søke å oppnå. Igjen viser dette at Peder forstår (bedre enn meg) hva dette dreier seg om. Jamfør eksemplet med ovnen over. Referanseverdiene må være forhåndsprogrammert for at dette skal ha en mening. Ellers har ikke roboten noe å sammenligne målerverdiene med. Referanseverdiene samsvarer med det emosjonelle systemet,  (referansedelen av utløsermekanismene). Måle-verdiene samsvarer med fakta (virkelighetsoppfatningen). Dette er et atferdsdualistisk konsept. Og jeg må bare innrømme at Peder har rett i at noe lignende kan programmeres inn i en robot.
Det er likevel viktig å påpeke at dette er en grov forenkling. Virkeligheten er langt mer nyansert enn dette.

3)   En gang for mange år siden glapp det ut av Peder at vi mennesker bærer på en stor mengde akkumulert kunnskap, altså kunnskap som våre forfedre ervervet og som vi har arvet. Den gangen stusset jeg og var kritisk. Jeg tviler på at dersom for eksempel min oldefar hadde lært seg utmerkede teknikker for å skrelle poteter, så ville jeg lært dette lettere enn ham, fordi jeg arver noe av den erfaringen. Dette er et lamarckistisk konsept og en mekanisme som ikke dekkes av neo-darwinismen. Jeg husker ikke mye av vår diskusjon den gangen, men må innrømme at problemstillingen, rent generelt er mer åpen i dag enn den var for 10-15 år siden. Dette er jeg inne på i forbindelse med epigenetikk. Jeg tenker at stillingen i dag er 1-1. Vi har fortsatt intet belegg for å hevde at erfaring kan omprogrammere gener på noe konstruktivt vis, med unntak av tilfeldige mutasjoner, men det er jo ikke programmering. Men epigenetikk påvirker hvilke sett av gener individet tar i bruk. Epigenetikk påvirkes av de utfordringer individet eksponeres for, og epigenetikk arves i alle fall i to-tre generasjoner. Da er det ikke utenkelig at dette også kan gjelde atferd. Men da handler det ikke om ferdigheter, som det å skrelle potet, men om emosjonell profil. Peder har rett i at forfedrenes erfaringer finnes kodet i oss. Men da er dette i form av følelsesmessige profiler. Måten våre følelser er konfigurert på, gjenspeiler evolusjonen. Evolusjonshistorien kan ikke bare leses i genene, men også i vårt følelsesregister. Dette er for meg, det sterkeste subjektive bevis på at mennesket er et resultat av evolusjon: Jeg opplever selv følelsene og jeg kan ikke forklare dette på annen måte enn i lys av evolusjonsteorien.

Det springende punkt angående dette handler nok om synet på hva emosjoner er for noe og hvilken funksjon de har. Men her det flere «dummies» som burde adresseres. Men la oss først ta Peders versjon av hva følelser er: Følelser oppstår når den informasjonen hjernen skal dekode er så omfattende og kompleks at bevisstheten ikke forstår eller kan ha oversikt over slutnings-rekken eller logikken bak. Da oppleves det som en følelse. Jeg har alltid parert med at det Peder her snakker om er intuisjon. Spørsmålet om hva man skal kalle de elementene som kommer til oss på denne måten er rent semantisk. Det har jeg ikke sterke meninger om. Men mitt poeng er at en slik visjon, som nok kan ha mye for seg, på ingen måte er dekkende for hva følelser er og deres funksjon. Vi har ingen nøkkel for å komme videre i det som er mitt hovedprosjekt, nemlig å forstå menneskenaturen, da særlig sett i lys av evolusjonsteorien. Skal vi forstå menneskenaturen, er vi avhengig av å forstå følelsenes funksjon, og hvordan det har endt opp med at evolusjonen har utviklet dette konseptet. En opplevelse av ikke å forstå en «popup» i vårt sinn, sier kun noe om den mentale opplevelsen. Den er ikke en teori om hva slags funksjon dette har og hvorfor det har gitt en fordel som det naturlige utvalg har kunnet selektere på. Frykt kan forstås rent psykologisk og beskrives som en opplevelse og dens manifestasjon i mitt sinn. Men det sier ingenting grunnleggende om hvorfor vi i det hele tatt har evnen til å bli redd. Det ene tankekonseptet utelukker ikke det andre. Men noen ganger må vi vinkle tingene på en hensiktsmessig måte med utgangspunkt i det vi forsøker å forstå. Atferdsdualismen er en slik vinkling, som må til for å forstå menneskenaturen og kunne lese evolusjonens store bok, også i vårt sinn.

Verre blir dette når vi trekker andre «dummies» inn i dette. Objektivister virker på meg å være helt blottet for refleksjon om følelsenes funksjon i vår psyke, i det sosiale samspill og i lys av evolusjonsteorien.
Andre tenkere som Immanuel Kant har tydeligvis oppfattet følelsene som «av kjødet», noe som man skulle kontrollere og undertrykke ved hjelp av den rasjonelle fornuften. Denne formen for dualisme kan spores langt tilbake. Vi finner den også i Bibelen hvor man helt klart skiller mellom det «åndelige» som er det fine og edle, og det «kjødelige» som er det dyriske og syndige. Atferdsdualismen representerer et markant brudd med denne type tankegang. Her oppfattes følelser og fornuft som å være en del av et helintegrert system som produserer individets atferd. Ingen av delene kan unnværes.
Det som kanskje også er interessant er at når vi forstår at verdier har opphav i følelser og ikke fornuft, så får begrepet «mening» en helt ny og universell betydning. Mening skapes ikke av fornuften men er en del av det vi har til felles med svært mange dyrearter. Dette burde få mange av oss til å revurdere vårt forhold til dyr og naturen.