Basis guide
La mennesket være menneske

Innledning

Filosofi er ingenting verdt uten at den berører personlig levd liv. Og selv om filosofien etterstreber det allmennmenneskelige, så starter den med dette subjektive utgangspunktet. I den grad filosofien ikke skaper relevans opp mot levd liv, har den ingen kraft til å trenge seg inn hos oss, og den forblir noe svevende fjernt, man helst vil slippe å forholde seg til.

Kanskje det er min subjektivitet, men jeg klarer ikke å legge bort tanken på at det ikke er de gode sidene av vår livserfaring som skaper åpninger for filosofisk refleksjon. Den beste filosofien blir til i motgangens mørke fortvilelse.

Dette er en enkel guide for den som er nysgjerrig eller har ambisjoner om å sette seg inn i den filosofien som er presentert på dette nettstedet.

I utgangspunktet er det viktig å poengtere at dette er refleksjoner. Det har ingen autoritet og har kun sin verdi i kraft av de tankebilder som teksten evner å skape hos den enkelte.

Selvsagt er det mye her å være uenig i. Om jeg begynner å lese mine egne ting vil jeg neppe være enig i alt jeg leser. Den dagen det skjer har jeg sluttet å utvikle meg, og det vil jo være trist.
Tekstene har mange linker. Men som en guide anbefaler jeg at man stort sett leser gjennom teksten og får en oversikt før man begynner å undersøke linkene. Sannsynligvis vil det til tider oppleves frustrerende å begynne å surfe rundt på alle linkene. Tenk på at dette ikke er en lineær prosess, på samme måte som man leser en bok fra første til siste side. Dette er ikke tradisjonell fagfilosofi. Tanken er at innsikten vokser frem som en helhet med mange veier til fordypelse. Jeg har også en ambisjon om at teksten skal fungere som en katalysator for dine egne tankeprosesser. Det er ikke et mål å forstå eller bli enig med meg som filosofisk tenker. Jeg håper jo selvsagt at den som investerer i å lese mine tekster også etter hvert skal opparbeide en forståelse av min måte å tenke om verden og livet på. Men dersom du ved å lese blir provosert og engasjeres av drivende uenighet med meg, nok til å utvikle motsvar som knuser det jeg står for, vel da er et mål med dette oppnådd. Ikke det at jeg ikke ville reagere som et menneske på ramsalt negativ kritikk. Det vil selvsagt kjennes vondt. Men, det er nettopp da hjernen har fått mat. Det er i slike øyeblikk jeg blir mest tankemessig produktiv. Men filosofi har ikke som mål å bli en enighetsklubb. Målet er å utvide perspektivene, nettopp gjennom det å bli utfordret.

Jeg har utviklet en ny tilnærming til presentasjon av filosofi. Den utnytter hypertekstfunksjonaliteten i moderne web-teknologi. Alt henger sammen med alt. Derfor finner du krysskoblinger alle veier. Da har du muligheten til å finne dine egne veier i dette, alt etter hvilket emne du studerer, eller hva som engasjerer. Her finnes utallige utfordrende ideer og tenkemåter.

Det er mye stoff her, godt over 4000 Word-sider. Men linkene under gir en basis oversikt over de viktigste strukturene i min filosofiske tankeverden. Så kan man jo etter hvert begynne å grave i temaer.
Så vil jeg advare mot at mine skriveferdigheter er noe begrenset. Det er en skoletaper, norsklærers mareritt, som er så frekk å opplate sin munn her, og han taler med det nebbet han har.

Så du vil nok finne skrivefeil her og der. Jeg har brukt Word stavekontroll så godt jeg kan. Så vil jeg jo hevde at noen tiår med skriving nok må ha forbedret meg litt. Jeg håper at du ikke lar deg distrahere for mye av dette. Og selvsagt tar jeg tilbakemeldinger (på alt, ikke bare skrivefeilene). Jeg håper du innser at det ikke alltid er en nødvendig sammenheng mellom norsk-kunnskaper og tenkeevne. Jeg snakker med det nebbet jeg har, så lenge jeg har det, og så lenge jeg har noe på hjertet.

Verdens beste filosofi

Jeg kunne jo fristes til å forestille meg at jeg har verdens beste filosofi. Jeg har jo jobbet med dette i noen år, og tror absolutt at min tenkemåte representerer en fruktbar tilnærming. Når jeg vurderer forskjellige filosofiske posisjoner opp mot hverandre, så vil jeg selvsagt søke etter den posisjonen jeg synes er den beste og argumentere for den.

Da er det veldig fristende å skape seg narsissistiske grandiose forestillinger om egen filosofi. Men om jeg er realistisk så innser jeg at jeg selvsagt er en feilbarlig tenker. Det vil si at selv om jeg tror mye godt om min egen filosofi så er det rent statistisk å regne med at her ligger det også mange feil.

Det jeg har spekulert på er om det kan være et retorisk sjakktrekk å hevde at jeg har utviklet verdens beste filosofi. Kanskje skulle det få noen til å lette på øyelokket, riste seg ut av dvalen og faktisk vie mine tanker litt oppmerksomhet. All oppmerksomhet er positivt, særlig den saklig ramsalt negative kritikken. Det er slike innspill filosofien kan vokse på.

Men selvsagt om jeg skulle hevde at jeg har utviklet verdens beste filosofi så må jeg jo ha en begrunnelse for det. Og den kommer her:

Hva er verdens beste filosofi? For meg handler det om å utvikle tenkemåter som gir de beste forutsetninger for et godt liv for alle individer på alle organisatoriske plan. Min filosofi har hovedfokus på:

1) Enkeltmennesket, altså du og meg som individer. Det oppsummeres i refleksjonen om Det modne mennesket.

2) Samfunnet, altså menneskesamfunnet på denne kloden (humankritikk). Det oppsummeres i refleksjonen om Det modne samfunn.

Det som går igjen i min filosofi handler om troen på at rasjonelle prosesser i gjennomsnitt gir større suksessrate enn tilfeldigheter. Og da handler det om å benytte rasjonaliteten i størst mulig grad. Det medfører fokus på å identifisere mekanismer som hindrer eller undergraver rasjonalitet. Dette gjelder både på individuelt plan og på alle arenaer hvor mennesket samspiller.

Det finnes mye, både filosofisk, kulturelt og religiøst tankegods som er egnet til å forblinde rasjonaliteten. Samtidig er jo ofte vår kognitive kapasitet en direkte korreks til menneskets natur. Særlig gjelder dette på områder som det sosiale spill, og menneskets forståelse av seg selv. Derfor er veldig mye av min filosofi sentrert om det å forstå menneskets natur, og om det sosiale spill.

Mennesket er biologisk sett, inkompatibelt med moderne sivilisasjon. Menneskets eneste mulighet til å kompensere for dette ligger i at vi etter hvert utviklet en hjernebark som til en viss grad har potensiale til å overstyre noe av dette. Men det betyr en kamp i vårt indre. Det er det jeg kaller for den store splinten, som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.
Menneskets formidable suksess på denne kloden kan i all hovedsak føres tilbake til at vi har evne til å samarbeide i store grupper. Denne evnen til samarbeid skyldes nettopp at vi har kognitive evner som til en viss grad klarer å dempe de verste utslagene av menneskets natur. Alfa-mennesket lurer konstant i kulissene, og hver gang et vakuum oppstår så er det der. Alfa-mennesket er en utgave av den metaforen jeg kaller for villdyret. Vi er ikke en art som har utviklet seg fra dyr til mennesker, vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige trekk. Det betyr at vi fortsatt har dyret i oss, at vi aldri blir kvitt det, at vi ikke vil bli kvitt det, men at måten vi forholder oss til dette på kan bety forskjellen på suksess eller undergang.

I min filosofi er det egentlig menneskehetens fremtidsperspektiv som er hovedfokus. Jeg tenker slik: Dersom alfa-mennesket vinner denne kampen, vil mennesket høyst sannsynlig være utryddet om 10 tusen år. Om en million år vil det ikke være synlige spor igjen etter oss.

Kanskje kommer E.T. farende forbi og oppdager en planet full av liv. De konstaterer raskt at her er det ingen intelligente arter. De forsker på klodens historie i flere år helt til noen av dem tilfeldigvis oppdager rester av et kjøretøy på månen. Det raser en sensasjon gjennom E.T.’s mediekanaler, og den nyoppdagede klodens historie må skrives om. Kanskje mye graving i fjell og stein langsomt, men sikkert avdekker at her har det en gang vært en art som behersket teknologi, og som nødvendigvis må ha nådd langt, for de har tross alt vært på månen.

Hva har skjedd? Kanskje historien er velkjent fordi E.T. har sett dette, så mange ganger før. Det er snakk om enda en art som ikke klarte overgangen til en bærekraftig kategori 1 sivilisasjon. Det er en art som absolutt hadde potensiale og kognitiv kapasitet til å komme mye lengre. Men deres egen natur, som jo er formet av evolusjonen, overmannet dem til slutt. Haukene gikk av med seieren. De har ikke klart globalt samarbeid. Når de globale utfordringene har kommet, har deres dømmekraft vært nedsyltet av sosialt spill, religion, nasjonalisme eller annen fanatisme. Slik har det rasjonelle mennesket tapt sine muligheter og blitt til et punktum i tilværelsen. Et punktum hvis eneste monument er rester av et eldgammelt fartøy som en gang kjørte rundt på månen.

Menneskets globale utfordringer står i kø og venter på oss. Dersom mennesket skal komme videre er det avhengig av å kunne bruke rasjonaliteten. Det er avhengig av å kunne holde alfa-mennesket på en armlengdes avstand slik at vi evner å samarbeide på tvers av alle de kunstige sorteringer vi har etablert mellom oss. Vi kan ikke bruke opp all vår energi og kreativitet på å bekjempe hverandre. For da blir det ingenting igjen til å løse de store utfordringene.

Det er dette perspektivet hele min filosofi dreier seg om.

Filosofibiblioteket

Liste over alle dokumentene i biblioteket

Alfabetisk liste over alle bokmerker i dokumentene
Dette kan brukes som en indeks, hvor man bruker nettleseren for å søke etter ord, for dermed å finne frem i kaoset.