Basis guide
La mennesket være menneske

Innledning

Filosofi er ingenting verdt uten at den berører personlig levd liv. Og selv om filosofien etterstreber det allmennmenneskelige, så starter den med dette subjektive utgangspunktet. I den grad filosofien ikke skaper relevans opp mot levd liv, har den ingen kraft til å trenge seg inn hos oss, og den forblir noe svevende fjernt, man helst vil slippe å forholde seg til.

Kanskje det er min subjektivitet, men jeg klarer ikke å legge bort tanken på at det ikke er de gode sidene av vår livserfaring som skaper åpninger for filosofisk refleksjon. Den beste filosofien blir til i motgangens mørke fortvilelse.

Dette er en enkel guide for den som er nysgjerrig eller har ambisjoner om å sette seg inn i den filosofien som er presentert på dette nettstedet.

I utgangspunktet er det viktig å poengtere at dette er refleksjoner. Det har ingen autoritet og har kun sin verdi i kraft av de tankebilder som teksten evner å skape hos den enkelte.

Selvsagt er det mye her å være uenig i. Om jeg begynner å lese mine egne ting vil jeg neppe være enig i alt jeg leser. Den dagen det skjer har jeg sluttet å utvikle meg, og det vil jo være trist.
Tekstene har mange lenker. Men som en guide anbefaler jeg at man stort sett leser gjennom teksten og får en oversikt før man begynner å undersøke lenkene. Sannsynligvis vil det til tider oppleves frustrerende å begynne å surfe rundt på alle lenkene. Tenk på at dette ikke er en lineær prosess, på samme måte som man leser en bok fra første til siste side. Dette er ikke tradisjonell fagfilosofi. Tanken er at innsikten vokser frem som en helhet med mange veier til fordypelse. Generelt er det vel slik at all filosofisk tekst bør leses minst to ganger. Det gjelder også tekstene her. Teksten bør i alle fall ikke bare skummes. Det skaper ikke innsikt. Dette gjelder også såkalt intelligente, som tenderer til å tro at innsikten oppnås ved å skumme verden. De tar feil. Har man ikke tid til annet enn å skumme teksten, så bør man kanskje vente med den. Det er bedre å lese litt, og reflektere enn å konsumere mengder og tape muligheten til innsikt.

Jeg har også en ambisjon om at teksten skal fungere som en katalysator for dine egne tankeprosesser. Det er ikke et mål å forstå eller bli enig med meg som filosofisk tenker. Jeg håper jo selvsagt at den som investerer i å lese mine tekster også etter hvert skal opparbeide en forståelse av min måte å tenke om verden og livet på. Men dersom du ved å lese blir provosert og engasjeres av drivende uenighet med meg, nok til å utvikle motsvar som knuser det jeg står for, vel da er et mål med dette oppnådd. Ikke det at jeg ikke ville reagere som et menneske på ramsalt negativ kritikk. Det vil selvsagt kjennes vondt. Men, det er nettopp da hjernen har fått mat. Det er i slike øyeblikk jeg blir mest tankemessig produktiv. Men filosofi har ikke som mål å bli en enighetsklubb. Målet er å utvide perspektivene, nettopp gjennom det å bli utfordret.

Jeg har utviklet en ny tilnærming til presentasjon av filosofi. Den utnytter hypertekstfunksjonaliteten i moderne web-teknologi. Alt henger sammen med alt. Derfor finner du krysskoblinger alle veier. Da har du muligheten til å finne dine egne veier i dette, alt etter hvilket emne du studerer, eller hva som engasjerer. Her finnes utallige utfordrende ideer og tenkemåter.

Det er mye stoff her, godt over 4000 Word-sider. Men lenkene under gir en basis oversikt over de viktigste strukturene i min filosofiske tankeverden. Så kan man jo etter hvert begynne å grave i temaer.
Stoffet er organisert i temadokumenter. Liste over alle dokumentene finner du i filosofibiblioteket her. Hvert temadokument er bygget opp i avsnitt, gjerne med en rekke underavsnitt. Det er ikke alltid sammenheng fra A til, Å i disse avsnittene. Jeg har arbeidet slik at temadokumentene har blitt opprettet, gjerne med struktur. Men alt er under utvikling, slik at tillegg kommer, i form av nye avsnitt, eller underavsnitt. Dokumentene kan selvsagt leses fra A til Å, men du vil nok finne noen rare sprang her og der, og kanskje også noen gjentakelser. Dette er refleksjonsfilosofi, og den har i format fjernet se fra den gamle bokformen. Noen temaer er oppsummert i guider. Disse kan gjerne leses fra A til Å, for en oversikt. Guidene listes opp på slutten av denne teksten.

I tillegg til filosofibiblioteket så har jeg et maskingenerert stikkordsregister. Det ligger her. Dette er basert på bokmerkefunksjonaliteten i Word. Derfor kaller jeg det også «Bokmerke-indeks». Bokmerkefunksjonaliteten i Word, setter grenser, både på lengde og innhold i karakterer. Så selvsagt gir det noen rare utslag. Dette har jeg korrigert for, til en viss grad, gjennom programmering. Men jeg bruker det hele tiden til å søke meg frem til hvor eller om jeg har omtalt tema tidligere. Det kan også fungere som et mulig navigeringsverktøy inn i det hele.

Så vil jeg advare mot at mine skriveferdigheter er noe begrenset. Det er en skoletaper, norsklærers mareritt, som er så frekk å opplate sin munn her, og han taler med det nebbet han har.

Så du vil nok finne skrivefeil her og der. Jeg har brukt Word stavekontroll så godt jeg kan. Så vil jeg jo hevde at noen tiår med skriving nok må ha forbedret meg litt. Jeg håper at du ikke lar deg distrahere for mye av dette. Og selvsagt tar jeg tilbakemeldinger (på alt, ikke bare skrivefeilene). Jeg håper du innser at det ikke alltid er en nødvendig sammenheng mellom norsk-kunnskaper og tenkeevne. Jeg snakker med det nebbet jeg har, så lenge jeg har det, og så lenge jeg har noe på hjertet.

Er filosofi noe for alle?

Jeg tenker ja. Men filosofien taper som regel i konkurranse med spill og underholdning. Og for veldig mange høres temaet, fjernt, irrelevant og kjedelig ut. Og selvsagt har jeg møtt mennesker som fremstår med absolutt flatt filosofisk batteri. Da snakker vi om manglende utviklet refleksjonsevne. Men jeg sier «fremstår», for det kan være at ressursene er der, men de ligger i dvale, i alle fall i relasjon med meg. Men jeg kan jo ikke se bort fra forekomsten av mennesker hvor refleksjonsevnen er ekte fraværende. Mitt utgangspunkt er imidlertid at de fleste har potensiale til dette, og at filosofi er til stor indre berikelse, dersom den først får etablert seg i vårt sinn.

Og da legger jeg vekt på begrepet «berikelse». Filosofi er til personlig berikelse, berikelse i relasjonene våre, i sosiale miljøer og ikke minst i samfunnet generelt. Uten filosofi, kunne vi ikke hatt demokrati, samfunn, stat, vitenskap eller teknologi. Vi kunne heller ikke hatt livssyn. Nesten enhver roman du leser, er skapt på filosofiske betingelser, og oppleves på filosofiske betingelser. Det gjelder i stor grad all annen kunst, eller underholdning.

Filosofi er å vie oppmerksomhet til «meta», og stille de overordnede spørsmål. Altså stimulere forsøket på å forstå, og forbedre, og ikke bare være i en konstant livsflyt. Det er dette som er det spesifikt menneskelige i oss. Det har jeg skrevet om her. Og det viser seg at det ofte er motgang som utløser metastemmen i oss. Vi trenger motgangen for å kunne utvikle rikdommen i oss, og opplevelse av livets mening.

Så er det altså slik at mennesket er et sosialt dyr. Vi er biologisk utviklet for å leve sammen. Det er innebygde spenningsforhold i dette som gjør at det aldri blir problemfritt og uten utfordringer. Og hadde ikke vi mennesker hatt kognitiv kapasitet, så hadde ikke vårt sosiale nivå vært mulig i et slikt omfang. Dette skaper spenninger i oss. Disse spenningene kjenner vi, uavhengig av tro og livssyn. Det er bare det at vi gir det forskjellig navn, forståelse og innpakning. Dette er også filosofi, uansett på hvilken måte vi omtaler det, så er selve det å tenke om det, en dyp metakognisjon, som bare mennesket kan prestere. Jeg kaller det for «den store splinten», og jeg reflekterer over det her. Men uansett hva vi kaller det, så er det uttrykk for reelle utfordringer ved det at individer med egeninteresse, skal kunne leve og samarbeide. Det har jeg reflektert over her. Poenget er at dersom ubalansen blir for stor i dette samspillet, så vil de fleste av oss ha det vondt, mens noen få lever i sus og dus.

Måten vi innretter samfunn og sosiale prosesser på, avspeiler denne spenningen. Og dette blir til, som følge av måten vi tenker om det på. Det er filosofi, og det får direkte utslag på våre liv. Ikke bare det, men hva med våre etterkommere, ansvaret for den planeten vi er på, og menneskehetens fremtid? Husk at de goder vi nyter i dag, også i stor grad avhenger av hvordan mennesker tenkte mange generasjoner før oss. Jeg har reflektert over kulturutvikling her, og spesifikt over det jeg kaller for sosial arv, her.
Og selvsagt er ikke mine refleksjoner noen fasit her. Det jeg peker på er at det er relevant å ha tanker om slikt, og ta ansvar for noe som er større enn oss selv.

Jeg har en hypotese om at vi, i vår tid, lever med et betydelig filosofisk underskudd. Det har jeg reflektert over her. Det handler om et misforhold mellom vår tids utfordringer og basisnivået for filosofisk modenhet i samfunnet. Tiltagende polarisering, kansellerings-kultur, massiv underholdning og press på demokratiet er alle utslag at av at menneskeverdet er på retur. Menneskeverd forvitres av pseudo-moralsk støy, sosialt spill og dekadanse. Og vår tids filosofiske elite er på ingen måte på den ballen. Men kanskje overdriver jeg filosofiens betydning i dette. Kan det være at filosofiens påvirkning er så begrenset, at i en tilstand som vår, så har det ingenting å si? Vel jeg er åpen for den muligheten også. Men det er også et filosofisk spørsmål, og jeg har gitt det et navn: humankritikk. Refleksjonen finner du her. Dersom menneskeheten faktisk er hjelpeløst på vei mot undergangen, så er jo også det noe å reflektere over. Er det i så fall svaret på Fermis paradoks? Vel, noe av det har jeg reflektert over her. Tragedien blir jo faktisk enda større dersom vi er den eneste sivilisasjon som noensinne her oppstått, Hvilken tragedie at vi kastet alt bort på denne måten.
Så jeg tenker at jeg som kaller meg pessimist, på et vis i praktiserer optimisme, gjennom å være så pass åpen for filosofiens muligheter, at det viser tro på at den kan gjøre en forskjell.

Om mine kilder

Det er mye som tyder på at antikkens store filosofer, Sokrates, Platon og Aristoteles ikke en gang visste hva hjernen var til. Og selv om de kanskje visste om jordklodens form, så er det god grunn til å hevde at i forhold til vår tid, så visste de svært lite. Det de hadde, var selvsagt egen livserfaring, kulturens akkumulerte forstillinger og kunnskap frem til da, inkludert historien og religionen.

Likevel er alle de tre å regne som kanskje de største filosofene gjennom tidene. Mange sier jo at all filosofi etter den gang, er å regne som fotnoter til Platon. I Platons dialoger, stilles mange helt grunnleggende spørsmål på spissen.

Poenget med å si dette er å komme med følgende utfordring: I hvilken grad avhenger våre filosofiske evner og prestasjoner av formell skolering, kunnskapsnivå og kulturell bakgrunn?

I hvilken grad avhenger dette av posisjoner i samfunnshierarkiet? For vi ser et mønster her. Filosofer har, helt fra antikkens tid, tilhørt samfunnets elite-klasse, det har vært menn, og en urovekkende stor andel av dem fikk aldri barn. Har dette farget filosofien?

Jeg har etter hvert fått et inntrykk av at fagfilosofiske miljøer kan fungere kontra-produktivt på filosofisk utvikling. Det aner meg at rigide miljøer, karrierejag, strenge rammer og kutymer tar kvelertak på kreativiteten.
Hypotesen er videre at politisk korrekthet også slår inn og rammer inn miljøene på måter som det er vanskelig å bryte ut av. Her mistenker jeg to tabu-områder, nemlig subjektivisme og biologisk innflytelse på menneskets natur.
Mitt syn på kreativitet, gitt slik jeg beskriver den kreative prosess her, er at manglende mangfold kveler innovasjon, og at det godt kan være tilfellet for en del miljøer.

Det som er nytt i vår tid, er fremveksten av media, slik jeg har beskrevet her, og ikke minst sosiale media. Dette må kombineres med at fysikkens entropi-lov har nådd kulturene. Store teknologiske fremskritt har gitt høy mobilitet for veldig mange av oss. Kulturene blandes, mangfoldet eksploderer.

Om det var en dårlig sannhet tidligere at mennesker utenfor elitemiljøene var som analfabeter å regne, då er det i alle fall utdatert i vår tid. Det betyr at slike som meg, selv om jeg er utenfor disse miljøene, har rik tilgang til kunnskap om dette.

Det betyr ikke tap av respekt for den ekspertise som fagfilosofer kan ha på mange områder. Jeg låner mye øre til fagfilosofer, der jeg kommer til. Men jeg mangler muligheten til direkte interaksjon. Men for meg er modenhet å ta det man har og gjøre det beste ut av det.
Så dette er kildene, i form av bøker og hva man kan finne, på nett og i media. Men, selvsagt blir dette bare for en liten del å regne, opp mot selve livserfaringen. Jeg er i stor tvil om det er noen filosofer av det kreative slaget, som ikke har selve livserfaringen som sin viktigste kilde.
Og da påpeker jeg igjen den nevnte slagsiden, altså velstudert, akademisk grad, skoleflink og ofte barnløse menn. Da sier det seg selv at dette neppe representerer et flertall av befolkningen. Vel, et flertall av befolkningen, har også sine liv. Er ikke det relevant? Kanskje er det mye å lære på undersiden av systemet.
SÅ er det selvsagt mange der oppe som frivillig krysser linjene, og kommer ned og «studerer» fenomenene der nede, som en slags kompensasjon. Tanken er god, men problemet er at man da tar med seg fortolkningsskjema formet av livet som privilegert. Dette er en utvidelse av menneskets grunnleggende problem med å kunne forstå andre dyrearter. Vi er for svakt i stand til å kommunisere med dem på dyrenes egne premisser.

Jeg tenker at livserfaringen til hver og en av oss, er verdifull filosofisk mat. Og da mener jeg hver eneste en, altså at ingen diskvalifiserer.

Jeg tar altså med meg min livserfaring, og er villig til innsats for å utvikle filosofi med utgangspunkt i dette. Da handler det ikke bare om «livet mitt», men jeg tar i tur med de store spørsmålene, på en grunnleggende måte, og former en helhetlig filosofisk tenkning, med posisjoner i alle de store filosofiske disipliner.
Da følger det selvsagt ikke de kutymer eller standarder som fungerer som identitets-markører for vår tids ledende tenke-elite. Men likevel, tenker jeg det er verdifullt. Håpet er jo selvsagt at det kunne blitt verdifullt for andre også. I mellomtiden har jeg glede av både håpet, men mest selve aktiviteten, som jeg til denne dag ikke har tjent en krone på, eller fått et fnugg av anerkjennelse for.

Om formatet refleksjonsfilosofi

Det er noen «ekte» filosofer i Norge som jeg ser opp til og har stor glede av. For eksempel Ole Martin Moen, Einar Duenger Bøhn, Kaja Melsom, Espen Gamlund og Einar Øverenget. Det er sikkert flere også. Men poenget er deres evne og vilje til å stille opp i media og formidle filosofi. Men har som sagt forstått så pass at fagfilosofiske miljøer kan være ganske rigide, og vanskelig å operere innenfor. Da handler det om kutymer, språk, formater og sannsynligvis temmelig harde konkurranse-forhold innad i disse miljøene. Og jeg har ført f.eks Einar Duenger Bøhn «glippet» i å beklage seg over dette. Men slike som ham har jo funnet formater utenom dette, som for eksempel å lese filosofisk litteratur sammen med ikke-filosofer. Og da oppfatter jeg et ekte engasjement i forsøket på å «filosofisere»- en befolkning, stadig mer preget av «brød og sirkus». Filosofien har på en måte ikke klart det religionen har klart. Det finnes ingen «lekmanns»-filosofi-bevegelser.
Det formater jeg utvikler på dette nettstedet, er forsøk på akkurat dette. Jeg har all respekt for akademiske miljøer, men er også etter hvert blitt klar over at store akademiske miljøer står i fare for å utvikle tvangstrøyer som sperrer produktiviteten inne.

Samtidig er det viktig at filosofien ikke transformert til en blanding mellom psykologi og selvhjelpslitteratur. Dermed blir dette en balansegang, mellom det friere formatet og koblingen til våre daglige liv, på den ene siden, og tung-fagfilosofisk analyse på den andre. Vi må ikke bli redd for å engasjere oss i de gode gamle klassiske filosofiske tema, på en måte som beriker oss, også med de «evige spørsmål».
På ett vis tenker jeg også at filosofi er snakk om en type holdning, hvor åpenheten trer frem, hvor intet spørsmål er for dumt, hvor dialogen får plass, og hvor all rivalisering legges til side. Gjennom denne type grunnholdning, blir vi alle medmennesker sammen.
Men selv det å komme dit, krever i seg selv filosofisk refleksjon. Derfor kan mennesker rett og slett bli mentalt utelåst fra dette. For alt handler om rivalisering, konkurranse, brød og sirkus. Min refleksjon er at dersom dette tar overhånd i en kultur, så er det veldig skadelig, og en risiko for at kulturens bærekraft svekkes.

Jeg sier ikke at jeg har funnet formelen ut av dette. Men jeg tenker det er verdt å prøve mange varianter. Og hva man prøver, avhenger jo hvilke ressurser man har.

I og med at jeg er «et sort hull» på denne arenaen, forstår jeg behovet for å si litt om meg selv, min tilnærming og mine perspektiver. Av profesjon er jeg systemutvikler. Jeg er altså med andre ord en mer teknisk orientert person. I tillegg preges jeg nok av en del autistiske trekk, som får meg til å se verden rundt meg, og mennesket, med et kanskje dårlig skjult grin av bestyrtelse om kjeften. Min «mening i livet» er forsøket på å forstå menneskearten, inklusive meg selv. Og det gjør jeg ved å tenke og skrive, gjerne i en og samme øvelse. Jeg byr på meg selv i mine tekster. Ikke forvent at formater og kutymer nødvendigvis er som forventet i en eller annen sjanger. Jeg var norsklærerens mareritt, og har gitt opp å anstrenge meg i forhold til alskens normer eller moter på skrivefronten. Men det betyr ikke at jeg hverken er tankeløs eller ordløst. Innrøm det: Du forstår mer hvis du legger godviljen til. Så det er min appell. Les gjerne teksten to eller flere ganger. Dette er faktisk en generell anbefaling, når man leser filosofiske tekster. Da handler det om å trene seg opp til å kunne handtere tekster med grader av kompleksitet i seg.
Tro meg, dersom man gjør dette, så gjør det noe positivt med deg. Jeg har ikke store ambisjoner om å «overbevise» noen. Ambisjonen handler heller om å sette i gang refleksjonsprosessen. Da handler det om å oppleve berikelsen av å komme ut av «brød og sirkus», og bli en autonom tenker. Men det har en annen virkning også. Man blir mindre sårbar for alle forsøk på å få tak, på deg, og få deg mentalt innelåst i en eller annen fanatisk ideologi eller religion. Merk dette: Du trenger ikke å være supersmart, for å kunne holde på med filosofi. Dette har ikke veldig mye med IQ å gjøre. Filosofi er vaksinering mot den dumskap, som selv supersmartinger kan holde på med. Det er i alle fall den virkningen man kunne håpe at den hadde. Personlig er jeg på ingen måte utrustet med mentale superkrefter. Jeg var skoletaper, sosial taper og mangler det meste. Men likevel er det kanskje de «dumme spørsmålene» som får supersmartingene i «fistel». De blir redde og kansellerer oss. Det er kanskje en god indikasjon på at man er på rett spor. Refleksjonsfilosofi er for de som er som gutten som også så at «keiseren var naken» men den eneste som var «dum nok» til å si det høyt.

Verdens beste filosofi

Jeg kunne jo fristes til å forestille meg at jeg har verdens beste filosofi. Jeg har jo jobbet med dette i noen år, og tror absolutt at min tenkemåte representerer en fruktbar tilnærming. Når jeg vurderer forskjellige filosofiske posisjoner opp mot hverandre, så vil jeg selvsagt søke etter den posisjonen jeg synes er den beste og argumentere for den.

Da er det veldig fristende å skape seg narsissistiske grandiose forestillinger om egen filosofi. Men om jeg er realistisk så innser jeg at jeg selvsagt er en feilbarlig tenker. Det vil si at selv om jeg tror mye godt om min egen filosofi så er det rent statistisk å regne med at her ligger det også mange feil.

Det jeg har spekulert på er om det kan være et retorisk sjakktrekk å hevde at jeg har utviklet verdens beste filosofi. Kanskje skulle det få noen til å lette på øyelokket, riste seg ut av dvalen og faktisk vie mine tanker litt oppmerksomhet. All oppmerksomhet er positivt, også den saklig ramsalt negative kritikken. Det er slike innspill filosofien kan vokse på.

Men selvsagt om jeg skulle hevde at jeg har utviklet verdens beste filosofi så må jeg jo ha en begrunnelse for det. Og den kommer her:

Hva er verdens beste filosofi? For meg handler det om å utvikle tenkemåter som gir de beste forutsetninger for et godt liv for alle individer på alle organisatoriske plan. Min filosofi har hovedfokus på:

1) Enkeltmennesket, altså du og meg som individer. Det oppsummeres i refleksjonen om Det modne mennesket.

2) Samfunnet, altså menneskesamfunnet på denne kloden (humankritikk). Det oppsummeres i refleksjonen om Det modne samfunn.

Det som går igjen i min filosofi handler om troen på at rasjonelle prosesser i gjennomsnitt gir større suksessrate enn tilfeldigheter. Og da handler det om å benytte rasjonaliteten i størst mulig grad. Det medfører fokus på å identifisere mekanismer som hindrer eller undergraver rasjonalitet. Dette gjelder både på individuelt plan og på alle arenaer hvor mennesket samspiller.

Det finnes mye, både filosofisk, kulturelt og religiøst tankegods som er egnet til å forblinde rasjonaliteten. Samtidig er jo ofte vår kognitive kapasitet en direkte korreks til menneskets natur. Særlig gjelder dette på områder som det sosiale spill, og menneskets forståelse av seg selv. Derfor er veldig mye av min filosofi sentrert om det å forstå menneskets natur, og om det sosiale spill.

Mennesket er biologisk sett, inkompatibelt med moderne sivilisasjon. Menneskets eneste mulighet til å kompensere for dette ligger i at vi etter hvert utviklet en hjernebark som til en viss grad har potensiale til å overstyre noe av dette. Men det betyr en kamp i vårt indre. Det er det jeg kaller for den store splinten, som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.
Menneskets formidable suksess på denne kloden kan i all hovedsak føres tilbake til at vi har evne til å samarbeide i store grupper. Denne evnen til samarbeid skyldes nettopp at vi har kognitive evner som til en viss grad klarer å dempe de verste utslagene av menneskets natur. Alfa-mennesket lurer konstant i kulissene, og hver gang et vakuum oppstår så er det der. Alfa-mennesket er en utgave av den metaforen jeg kaller for villdyret. Vi er ikke en art som har utviklet seg fra dyr til mennesker, vi er dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige trekk. Det betyr at vi fortsatt har dyret i oss, at vi aldri blir kvitt det, at vi ikke vil bli kvitt det, men at måten vi forholder oss til dette på kan bety forskjellen på suksess eller undergang.

I min filosofi er det egentlig menneskehetens fremtidsperspektiv som er hovedfokus. Jeg tenker slik: Dersom alfa-mennesket vinner denne kampen, vil mennesket høyst sannsynlig være utryddet om 10 tusen år. Om en million år vil det ikke være synlige spor igjen etter oss.

Kanskje kommer E.T. farende forbi og oppdager en planet full av liv. De konstaterer raskt at her er det ingen intelligente arter. De forsker på klodens historie i flere år helt til noen av dem tilfeldigvis oppdager rester av et kjøretøy på månen. Det raser en sensasjon gjennom E.T.’s mediekanaler, og den nyoppdagede klodens historie må skrives om. Kanskje mye graving i fjell og stein langsomt, men sikkert avdekker at her har det en gang vært en art som behersket teknologi, og som nødvendigvis må ha nådd langt, for de har tross alt vært på månen.

Hva har skjedd? Kanskje historien er velkjent fordi E.T. har sett dette, så mange ganger før. Det er snakk om enda en art som ikke klarte overgangen til en bærekraftig kategori 1 sivilisasjon. Det er en art som absolutt hadde potensiale og kognitiv kapasitet til å komme mye lengre. Men deres egen natur, som jo er formet av evolusjonen, overmannet dem til slutt. Haukene gikk av med seieren. De har ikke klart globalt samarbeid. Når de globale utfordringene har kommet, har deres dømmekraft vært nedsyltet av sosialt spill, religion, nasjonalisme eller annen fanatisme. Slik har det rasjonelle mennesket tapt sine muligheter og blitt til et punktum i tilværelsen. Et punktum hvis eneste monument er rester av et eldgammelt fartøy som en gang kjørte rundt på månen.

Menneskets globale utfordringer står i kø og venter på oss. Dersom mennesket skal komme videre er det avhengig av å kunne bruke rasjonaliteten. Det er avhengig av å kunne holde alfa-mennesket på en armlengdes avstand slik at vi evner å samarbeide på tvers av alle de kunstige sorteringer vi har etablert mellom oss. Vi kan ikke bruke opp all vår energi og kreativitet på å bekjempe hverandre. For da blir det ingenting igjen til å løse de store utfordringene.

Det er dette perspektivet hele min filosofi dreier seg om.

Filosofibiblioteket

Liste over alle dokumentene i biblioteket

Alfabetisk liste over alle bokmerker i dokumentene
Dette kan brukes som en indeks, hvor man bruker nettleseren for å søke etter ord, for derved å finne frem i kaoset.