Begreper

Den generelle tegntrekanten

I vårt mentale univers har vi begreper. Begreper er forestillinger som kan refereres ved navn og det hele har en ekstensjon eller implementasjon. Det kan beskrives med den generelle tegntrekanten:

De grønne elementene representerer det som er i vårt mentale univers, mens det gule elementet representerer noe som kan være utenfor. Denne sammenhengen kan også beskrives slik:

Vi har en ordene. Den nærmeste filosofiske disiplinen er syntaks. De kobles til har forestillingene (gjennom fortolkningsprosessen). Den nærmeste filosofiske disiplin er semantikken.  Og dette beskriver forhold i en eller annen realitet, ofte i den virkelige verden, men det kan også være vårt mentale landskap, abstraksjoner eller fantasi.

Generell refleksjon over begreper

Mitt empiriske grunnlag for tenkning om språk er: eget bruk av språket, å se barn bli født, vokse opp og ta i bruk språket, å treffe mennesker med ulike dialekter, å møte mennesker med forskjellige språk, og å lære seg andre språk enn mitt eget. Mønstret peker entydig i retning av at begrepene er av arbitrær natur.
Rent filosofisk innebærer dette at jeg avviser an type platonsk tradisjon som oppfatter begreper som fra en ide-verden, som noe normativ gitt, som vi må forholde oss til. I praksis betyr det at jeg anser diskusjoner om en generell fasit på begreper betyr, som meningsløse. Vi har selvsagt konvensjoner, og disse kan jo diskuteres. Men når forfatter A sier han bruker begrepet på den og den måten, med den og den definisjonen, så er dette en personrelatert deklarasjon, Ved å ta til oss hvordan avsender bruker språket, øker vi muligheten for høyere presisjon i forståelse av forfatterens budskap. Så kan en annen tenker bruke begrepet annerledes. Da forholder vi oss til det.

I klartekst: generell uenighet med utgangpunkt i normative forestillinger om ord, er bortkastet. Og det er på ingen måte hverken empirisk eller praktisk forsvarlig å holde på med dette.

Les gjerne her om det naturlige språk. Et nyfødt barn kan ingen ord. Men vi tenker oss at ord best kan forklares av andre ord. Men som nyfødt har man ingen ord å starte med. Det er jo fantastisk å se hvordan barn lærer seg et helt språk i løpet av de to første leveårene. Så hvordan skjer denne prosessen? Andre kan sikker si mye mer enn dette enn meg. Men siden vi ikke kan lære ord ved hjelp av andre ord, så bedriver hjernen med noe den kan veldig godt: en kombinasjon av å se mønstre, sammenhenger, gjette meningen, og teste det ut. Dette er den kreative prosess i praksis. Dette er den måten hjernen konstruerer sin versjon av språket på.

Er man litt analytisk så ser man hvordan ord endrer betydning fra dialekt til dialekt, fra generasjon til generasjon, fra språk til språk. På norsk kjenner alle odet redd. Det betyr å oppfatte fare, og at kroppen er i alarmberedskap. Kan det ha sammenheng med ordet ready på engelsk? Det betyr å være klar. Ser du sammenheng i ordlyd og oppdag at betydningen er forskjellig, men har åpenbart en sammenheng. Språkene våre er fulle av slike eksempler. På dansk betyr rar, noe som er sjeldent. På norsk betyr det noe forunderlig.
Jeg vokste opp med nordnorsk dialekt. Når i som barn var ekstra sinte på hver andre så sa vi «Hut dæ uinna», som betyr «kom deg bort herfra». Så gikk det noen år før jeg fant det igjen på svensk «Han hotade honnom» (Han truet ham). Slik kan man holde på å analysere. Slik kan man holde på, og det som er åpenbart er at språk er i konstant utvikling, og det går fort.

I min tenkning er språk et resultat av en lang utviklingsprosess av darwinistisk karakter. Sist på denne stammen av signalering mellom individer er symbolspråket. Her er begrepet den viktigste bærer av informasjonsstrukturer.

Jeg tenker at jo mer primitivt et språk er, desto mindre innsalg av abstrakte begreper. Dyr har også språk. Jeg kaller det gjerne for signalspråk. Her er det langt mindre bevegelighet i det som kan oppfattes å være begreper. Dyr kan kommunisere f.eks. fare fra luften (ørn) med et signal, eller fare fra bakken (rovdyr) med et annet signal. Det ligger en nødvendig umiddelbar forståelse i dette, og den kan til og med være medfødt, men ofte en kombinasjon av medfødte og kulturelle konvensjoner. Menneskets evne til mer abstrakt språk har sannsynligvis sitt opphav i stadig større utfordringer på det sosiale planet, men også det at mennesket har som sin spesialitet, evnen til å tilpasse seg nye habitater. Dette fordrer en universalitet i språket. Derfor anser jeg begrepene for å være arbitrære. Begrepene og deres strukturer er skapt av darwinistiske prosesser som igjen er formet av utfordringer i faser av menneskeartens utvikling.  Dette gjør også at menneskets naturlige språk er elastisk. Mye av den elastisiteten oppstår gjennom uklare begreper. Elastisiteten i språket er høyst nødvendig. For språket er i konstant forandring. Fra generasjon til generasjon skjer det endringer i teknologi, tradisjoner, forestillinger, historie osv. Kulturer blandes, splittes opp, fragmenteres osv. Alt dette speiler seg i et språk i stadig forandring. Ord endrer betydning. Eldre ord glemmes, og nye ord kommer til. I dag har vel mange den oppfatningen at det er akademia og samfunnstopper som har enerett på å lage ord. Sånn er det selvsagt ikke. Ord har blitt til gjennom utallige generasjoner. Arthur Arntzen sa det slik at «Når Nordlændingen mangla ord for å beskrive de han føle, så satte han seg ned me kjøkkenbordet og laga de ordan han trengte». Om man driver med nytenkning, kreativitet eller nyskapning så dukker det fort opp situasjoner hvor det å danne nye begreper, nye termer, blir som en katalysator for den nye måten å tenke på. Men vi skal være klar over at mesteparten av ordene ikke er designet på denne måten. Vi skiller gjerne mellom intelligent design og psaudo-design. Sannsynligvis er, for eksempel, begrepene i Kants erkjennelsesfilosofi som f.eks. «apriori» og «posterori», designet. Men mange ord har ingen slik opprinnelse. De er blitt til over utallige generasjoner, som memer som har blitt finslipt av langvarig bruk. Dermed kan man vel også si at mange av de begreper vi bruker i dag er resultat av en lang kulturell prosess. Dette innser vi fort når vi oppdager at det ofte ikke er noe 1 til 1 forhold når man sammenligner ordene i de forskjellige språkene. Det er ikke bare ordlyden som er forskjellig, men også sorteringen av det tankemessige innholdet.

Dette er vesentlig å ta inn over seg, for mye av vår bevisste tenkning foregår nemlig via språk. Vi fører indre samtaler med oss selv. Det er neppe mulig å skille språket fra vår forståelse eller virkelighetsoppfatning. Derfor er vi alle frie til å leke med språket, for der igjennom å oppnå en større presisjon i beskrivelsen av vår forståelsesmåte.

I definisjonen av «begrep» i Wikipedia antydes det at alle begreper refererer til noe i den virkelige verden. Det er nok en sannhet med modifikasjoner. Min måte å tenke på er at begreper først og fremst er mentale tankestrukturer. Konkrete begreper har sin referanse til det vi oppfatter som den reelle virkelighet. Men jeg tenker at vi mennesker har «overdimensjonerte» kognitive evner som er i stand til å skape tankestrukturer nesten uten rot i virkeligheten. Spissfindig vil man nok likevel kunne si at absolutt alt vi klarer å tenke på er påvirket av våre tidligere opplevelser.
Jeg er av den oppfatning at begreper som «rettferdighet», eller «synd» eller «kjøpekraft» eller «ansvar» har mer å gjøre med utfordringer i det sosiale samspillet mellom oss, enn at det refererer til noe konkret eksisterende. Men likevel kan det misforstås å være objektive størrelser. Det er ingen grunn til å tro at dette har med virkeligheten å gjøre.
Dermed handler ikke disse begrepene om å finne «fasitsvar» på hva de betyr. Man kan analysere hvordan de brukes i forskjellige sammenhenger og miljøer, men man er også fri til å definere eget innhold.

I enhver analytisk dialog blir det vesentlig å ha fokus på begreper og begrepsbruk. Det innebærer ikke lange ørkesløse diskusjoner om hva begreper egentlig betyr, men heller en analyse av hverandres begrepsbruk slik at vi kan komme nærmere i forståelse av hverandre. Da må vi også akseptere at språket er levende og individuelt, for hver person og innenfor forskjellige tema eller kontekster. Det betyr at måten vi bruker begrepene på kan avvike, og at slike avvik fører til misforståelser, skinnuenighet eller skinnenighet.

Det å analysere begrepsbruk handler om å spørre og analysere og utveksle refleksjoner rundt begreper. Man kan ty til definisjoner, og spesifisere gyldighet for hvor denne definisjonen skal anvendes. Slike begrepsanalyser er et særdeles nyttig verktøy i den konstruktive dialog. Det er en forutsetning for å kunne forstå hverandre.

Om man tenker retorisk, må man være klar over at begrepenes uklarhet er en gullgruve for retorikeren. Det er jo slik at viktige begreper får såkalte positive og negative ladninger. En og samme voldshandling kan for eksempel kalles for «motstandskamp» eller «terrorisme», alt etter hvilken side man står på.
Det er jo alltid en utfordring for analytikeren å møte retorikerens slagferdige formuleringer i sin kamp med ord. Men en teknikk, jeg har lært meg, fungerer veldig bra. Det handler om å utfordre retorikeren på to ting:

1)   Definer begrepet eller karakteristikken

2)   Påvis hvordan gjeldende sak faller innenfor denne definisjonen

For å holde oss til begrepet «terrorisme». Hvordan kan man definere terrorisme uten at det også favner de handlinger som ble begått av norske motstandsfolk under andre verdenskrig? Hvordan skal man definere terrorisme uten at det også innbefatter krig? Kanskje kan vi innføre en klausul om at «det ikke er terrorisme dersom en statsmakt står bak». Men kan ikke stater også stå bak terrorisme?

Slik kan man leke med ord. I den grad dette viser seg å bli problematisk så avslører det som regel at vi her har å gjøre med ren retorikk. Vårt forsøk på å diskreditere fienden rammer fort oss selv og våre handlinger dersom vi forsøker oss med vide definisjoner i den hensikt å ramme fienden retorisk.

Jeg baserer i stor grad min begrepsteori på klassifikasjonsteori. Da har jeg utgangspunkt i en systemutviklers måte å se verden på. For å kunne forholde seg meningsfylt til noe, må det på sett og vis kunne sorteres, eller avgrenses fra resten av verden. Og dette noe (en entitet) kan finnes i et utall forskjellige utgaver, referert til som entitetens egenskaper, eller attributter. Måten verden sorteres på er ikke noe naturlig gitt. Verden sorteres med utgangspunkt i hva det er som akkurat nå er hensiktsmessig å forholde seg til. Følgelig kan ikke begreper regnes som allmenngyldige fasiter. Men for å styrke dialogen oss mennesker mellom, kan vi etablere konvensjoner, alle i et miljø, en kultur eller i en sammenheng har en felles forståelse av begrepene som brukes. Så, i sammenheng med bevisst å utvikle konvensjoner så kan «lange ørkesløse» diskusjoner om hva begreper skal bety, være på sin plass.
Når det er sagt så er det jo vesentlig at noen ganger så tvinger begrepsmessige fasiter seg frem. Det gjelder særlig der det kreves at presisjonsgraden er høy og avgrensingen ikke lar seg forme på noen annen måte. Da er det spesielt vitenskapen jeg tenker på. Utsagnet  må kunne regnes som allmenngyldig i hele vårt univers. Det vil si at andre sivilisasjoner som har oppnådd den samme kunnskapen, nok kan ha andre symboler, men begrepenes innhold og sammenheng vil være det samme. Er det en viss mulighet for at dette kan være beskrevet som en helt annen type sammenheng, med begrepsmessige sorteringer som vi er totalt fremmede for? Tja, hvem vet.

Tolkning av begreper

Om vi sier at et begrep består av et ord og en betydning så kan vi sette opp en tabell som viser entydighet i forhold til språk:

Utsagn	Betydning
1	1	Ortogonalitet (Maskinkode, spesielle programmeringsspråk, genetisk koding for proteinmolekyler)
1	N	Enkeltord, begreper. Hvert ord kan ha forskjellig betydning.
N	1	Entydighet. Hver kommando har en entydig betydning. (programmeringsspråk, matematisk språk, fagspråk)
N	N	Tvetydighet. Vi kan si mange forskjellige ting på mange forskjellige måter. (ikke-ortogonalt) (naturlig språk)

 

Ved ortogonale språk har man ikke mulighet til å forklare utrykket ved hjelp språket i seg selv.

Det denne tabellen forteller oss er at vi får en økende flertydighet i den grad språket anvendes til å forklare seg selv. Dette er det samme problemet som vi ser ved definisjon.  Matematikken kommer seg ut av dette ved å starte med postulater og aksiomer i det naturlige språk. Så bygges systemet opp med å bygge sammen dette i et matematisk språk. Fagspråk og vitenskapelig språk er naturlig språk, men tvetydighet dempes ved hjelp av klare definisjoner. Dette kan vi delvis også gjøre uten definisjoner så lenge vi har tilgang til en teksts opprinnelsesperson. Tekster uten definisjoner og begrepsklargjøringer vil miste sin verdi som informasjonsoverføringsmedium etter hvert som opprinnelsesmiljøet blir fjernere fra oss i forhold til tid og sosial distanse.

Begreper og illusjoner

Som utvikler er jeg trenet i å skape begreper og strukturer som ligger inne i datamaskinen og som utnyttes i forhold til å kunne behandle informasjon i den hensikt å løse bestemte oppgaver. Da er det jo selvsagt slik at det finnes mer eller mindre effektive måter å gjøre dette på. Da er det selvsagt mest hensiktsmessig å finne frem til de mest effektive metodene. Dette er neppe forskjellig i forhold til de utfordringer vår egen hjerne store overfor med tanke på å behandle store informasjonsmengder. Samtidig som informasjonstilfanget er ekstremt stort så er hjernen likevel i konstant underskudd på relevant informasjon og er selvsagt selektert ut også på effektivitet når det gjelder å klare denne oppgaven. Som utvikler vet jeg at gjenbruk er en god ting. Det vil si at det ligger store besparelser i det å lage en verktøyboks av metoder og prosedyrer som er generaliserte slik at de kan anvendes på mange forskjellige områder om og om igjen. Sånn opererer hjernen også[1]. Når hjernen bearbeider forestillingene våre skjer det ved hjelp av utallige dekomponeringer av egenskaper som hefter ved forestillingene og som kan generaliseres og dermed behandles av generelle funksjoner. I vår bevissthet kan vi lett få øye på slike generaliseringer. Vi kaller det gjerne for abstraksjoner og typisk setter vi navn på dem. Sannsynligvis har hjernen hatt slike funksjoner fra tidenes morgen, men fra den tiden mennesket utviklet språk og deretter ble i stand til å navngi abstraksjoner så var begrepene skapt. Dette har ført til en eksplosjon i vår evne til å skape en god mental forståelse av verden omkring oss. For da er nettopp den samme strategien overført til vår bevissthet, dermed oppstår logikk, resonnementer og matematikk. Men nettopp det at vi setter ord på våre forestillinger gir grunnlag for videre refleksjon. Platon resonnerte seg frem til at ideene er evige, mens materien er forgjengelig. Vi kan ødelegge ballen, men begrepet «kule» består. Jeg tenker at resonnementet er typisk for en mental illusjon. Illusjonen er oppstått slik:

1)   Den primitive hjernen utvikler en rekke generaliserte verktøy for å behandle generaliserte komponenter i informasjonen. Eksempel på slike verktøy kan være håndtering av former, herav også runde ting, for sirkler, kuler osv. Objekter som ligner, kan håndteres informasjonsmessig ved å utnytte denne evnen.

2)   Mennesket får etter hvert en bevissthet som evner å utnytte dette til bevist å dekomponere forestillingene og blir derved i stand til å se abstrakte egenskaper ved tingene.

3)   De generaliserte forestillingene får navn og symboler.

4)   Illusjonen oppstår når mennesket tillegger disse forestillingene en egen selvstendig eksistens i verden, på samme måte som konkrete ting har sin eksistens.

5)   Illusjonen består i blindhet for prosessene i eget sinn

Det springende punkt her er sannsynliges språket. Mennesket utnytter ikke språket bare til kommunikasjon mellom individer. Språket er også, i aller høyeste grad, med på å støtte våre egne mentale tankeprosess og der igjennom forme vår virkelighetsoppfatning.

Når virkelighetsoppfatningen orienteres mot helheten, det grunnleggende, det generelle og man ser alle disse mektige strukturer for sitt indre sinn, da er det ikke rart at dette summeres opp i nye begrep. Man får åndelighet, spiritualitet, bevissthet. Jeg var sen med å oppdage at bevisstheten i seg selv er en illusjon. Den er alle illusjoners mor. Den inntrer for den mentale prosess i det selve begrepet om bevissthet utvikles og, etter hvert får et navn. Gitt et navn, en adresse, og jeg kan peke på det og spørre hva det er. Ingen kan på noe måte gi noe svar. Fordi det finnes ingen svar. Det hele er en illusjon. Den mentale prosess er utviklet for å bygge forestillinger, abstrakte mentale strukturer og sette navn på alt i utallige nivåer. Selvsagt oppstår ideen om meg selv og alle begreper jeg har for å beskrive dette. Selvsagt forblindes jeg av illusjonen, og trives godt i den.

For fagfilosofer som enda lurer på hvor jeg står i den evige debatten om realisme eller nominalisme, så er det vel opplagt at jeg er nominalist, ikke på den vulgære måten at jeg bare ser ord. Den mer presise betegnelsen er vel konseptualisme. Subjektivismen i dette er jo selvsagt fokus på subjektet som benytter språk-redskapet til å tolke, tenke og forstå.