Kommentar

Denne refleksjonen ble skrevet i forbindelse med et av mine tidligere bokprosjekter. Fremstillingen preget sterkt av at jeg akkurat hadde lest boka Bak Tid og Rom av Erik Dammann. Jeg er veldig åpen i denne undersøkelsen. Det vil si, jeg går langt ut over det politisk korrekte eller vitenskapelig forsvarlige på den måten at jeg trekker inn mye parapsykologi og lar dette styre mye av refleksjonene. Min innstilling er at man aldri skal lukke døra for noen teorier. Men i min virkelighetsoppfatning i dag, så er ideen om bevisstheten som en iboende egenskap ved all materie en interessant og spennende ide, men dog fortsatt bare en ide. I skrivende stund heller jeg mest til hypotesen om at bevisstheten bare er en illusjon som oppstår av det ekstreme høye nivået på de adferds kontrollerende informasjonsprosesser i hjernen. Jeg sier mer om dette i den inneledende kommentaren i min hoved refleksjon om bevisstheten. For min egen ref.  kapittel 9.1

 

9.1 Bevissthet og materie.

Hva bevissthet er har vi vel alle lurt på en gang iblant. Det første mennesket erkjenner er sin egen bevissthet. Men, paradoksalt nok, blir det ikke sin bevissthet bevisst før langt senere. Som bevisst individ er jeg heller ikke i stand til å erkjenne bevissthet hos noe annet vesen. Jeg er ikke i stand til å føle at bevisstheten oppstår, jeg kjenner heller ikke når den forlater meg. Ei heller er jeg ikke i stand til å gi noen vitenskapelig forklaring på dette fenomenet. Den kan ikke utledes av noe av det jeg erkjenner i den fysiske verden. Ikke rart at f.eks. den behavioristiske retningen innenfor psykologien valgte å se fullstendig bort fra bevissthetens eksistens. Det er heller ikke rart at filosofer som Descartes anså bevisstheten for å tilhøre en annen substans enn den materielle. Moderne fysikk har imidlertid gitt oss et annet bilde av materien og dens natur enn det klassiske. Kanskje det nettopp derfor er på tide og, på nytt, ta opp disse spørsmålene rundt forholdet bevissthet og materie. Noen løsning tror jeg er vanskelig å finne, men la oss være åpen for litt spekulasjon rundt dette emnet. Vi har tidligere sett på et av metafysikkens grunnbegreper, nemlig materie. Vi fant at den måten vi oppfatter materien på er en illusjon. Likevel tror jeg fortsatt på at materien, sammen med alle andre objekter fra metafysikken er manifestasjoner av en reell fysisk virkelighet. Er min bevissthet en manifestasjon av det samme? La meg først forsøke å beskrive nærmere hva jeg mener med bevissthet. Deretter skal slutt skal vi spekulere fritt rundt dette med bevisstheten, dens lokalisering og sammenheng med materien.

 

9.1.1 Hva er egentlig bevissthet?

Det sikreste jeg vet er at bevisstheten min eksisterer, "Jeg tenker derfor er jeg". Å definere bevissthet på vanlig språklig måte er vel ikke mulig. Vi kan si at bevissthet er det å oppleve å være til. Men hva er det å oppleve å være til? Jo, det er å være bevisst. Som vanlig ender vi opp med å vandre i sirkler mellom synonymer. Jeg har tidligere kommet rundt dette ved å ty til en indre ostensiv definisjon. Spesielt må jo definisjonen av opplevelsen være interessant i denne sammenheng. Er ikke det å oppleve det samme som å være bevisst? Vel dette er vel spill med ord, men la oss likevel dvele litt med dette. Da jeg var fem år opplevde jeg naturligvis en hel del, men var jeg bevisst? Naturligvis vil de fleste mene at 5-åringer har bevissthet. Men opplevde jeg noe? Det er det ingen tvil om at jeg gjorde. Da jeg var ett år, var jeg da bevisst? Her vil nok igjen de fleste svare ja, men kanskje kjenner vi et snev av tvil i oss. Opplever ettåringer noe? Selvsagt gjør de det. Hva med den dagen jeg ble født, hadde jeg da bevissthet? Her vil kanskje de lærde begynne å strides. Men opplevde jeg noe rundt den tiden da jeg ble født? Jeg tror det er stor sannsynlighet for det. Vi kunne gått videre bakover, til tiden i mors liv, men jeg begynner å ane at det kanskje finnes en nyanseforskjell på det å oppleve og det å være bevisst. For å oppleve noe trenger jeg ikke språk, ikke hukommelse, ikke viten, ikke kunnskap, ikke intellekt. Det å oppleve er direkte øyeblikks-orientert; det er forbundet med nuet, med øyeblikket. Jeg har på følelsen at bevissthet er noe mer. Bevissthet er kanskje nærmere knyttet til viten, til å ha en fornemmelse av fortid og fremtid.

På den annen side hevder mange at det finnes utallige forskjellige typer av bevissthets-tilstander. Den vi normalt opplever, er altså bare en av mange mulige. Søvnen er en annen, især drømme-søvnen. Så har vi den hypnotiske bevissthetstilstanden, som hverken er søvn eller våken tilstand. Videre er meditasjon grunnlaget for andre tilstander igjen. Transe, ekstase, bønn er igjen andre former. Men, som vi aner, er alle disse formene mer eller mindre i slekt med hverandre og de overlapper hverandre delvis. Noen er kanskje identiske.

Men alle disse bevissthetstilstander aner jeg har grader av styrke, eller dybde. La oss prøve på følgende betraktningsmåte:

Jeg tenker meg forholdet opplevelse/ bevissthet som en kjegle, hvor toppunktet er den rene sanntidsopplevelse og hvor bunnen er den fulle bevissthet. (Se fig 9.1.1) I bunnen av kjeglen er opplevelsen utvidet i en eller flere former. Den mest kjente formen er utvidelsen av tid og rom; jeg kan på samme tid oppleve fortid og fremtid, jeg kan forestille meg ting som akkurat for øyeblikket er skjult for mitt blikk. Dette gjør jeg ved hjelp av hukommelsen. Bevissthet blir ifølge en slik tenkning en utvidet opplevelses tilstand; en tilstand hvor opplevelsen utvides til å omfatte mer enn de eksakte konkrete fysiske relasjoner den er knyttet til akkurat der og da.

Men en opplevelses utvidelse behøver ikke nødvendigvis kun å knytte seg til tid og rom. Andre parameter kan godt inngå i denne utvidelsen. Jeg tenker da spesielt på bevissthetsformer som kan opptre i forbindelse med meditasjon og hypnose. Overgangen mellom den rene opplevelse og bevissthet og mellom de forskjellige bevissthetsformer kan godt være flytende; vi kan befinne oss i alle mellom-tilstander.

Jeg har selvsagt en mening med å plassere disse to begrepene inn i en slik struktur. For det første oppnår jeg å frikoble bevisstheten fra språket og den menneskelige fornuft. Vi mennesker opplever nemlig stadig bevissthetstilstander som ikke lar seg fange inn av den rene fornuft. Ved å gjøre denne frikoblingen faller grunnlaget bort for å benekte at dette også er former for bevissthet. Dessuten mister man muligheten til å benekte at dyr har bevissthet. Dyr har ikke den type bevissthet som inneholder symbol-språk og fornuft, men likevel kan de ha bevissthet. På den annen side oppnår jeg å gjøre opplevelsen til elementer, eller objekter som bevisstheten består av. Bevissthet er en struktur av opplevelser, hvis avgrensninger er uklare og diffuse. Hvorfor er jeg ute etter en slik distinksjon mellom opplevelse og bevissthet? Svaret kommer i neste avsnitt.

9.1.2 Forholdet bevissthet/materie.

En hardbarket materialist ville kanskje gå god for påstanden om at alt som eksisterer bare er materie. Alt annet er abstraksjoner.  Men, så har vi gått dette begrepet «materie» nærmere etter i sømmene og funnet ut at heller ikke dette lar seg beskrive med annet enn abstraksjoner. Niels Bohr skriver rett ut at:

 

"Isolerte materielle partikler er abstraksjoner, idet deres egenskaper bare kan defineres og observeres gjennom deres samspill med andre systemer"[i].

 

Materien er bygd opp av partikler som, til syvende og sist, viser seg å være abstraksjoner. Igjen har vår fornuft møtt seg selv i døra. Dette ser ut til å bli en vane for enhver som går dypt nok. Det ser ikke ut som at vi er i stand til å komme utenom, eller utenfor vår bevissthet. Når fysikeren kikker dypt inn i materien ser han et speilbilde av seg selv. Han ender opp med bevissthetens mysterium. Fritjof Capra skriver:

 

"Dersom vi skal komme videre med bootstrap-metoden i subatomær fysikk må vi bevege oss utover det nåværende rammeverk i S-matrix, teorien, som er blitt utviklet spesielt for å beskrive sterke interaksjoner. For å kunne utvikle bootstrap-programmet må vi finne et mer generelt rammeverk hvor noen av de begreper vi nå har akseptert uten nærmere forklaring må bli "bootstrappet" , utledet fra helhetlig selvoverenstemmelse. De vil kunne omfatte våre begreper om makroskopisk rom-tid, og kanskje til og med vår oppfatning av den menneskelige bevissthet. Øket bruk av bootstrap-metoden vil kunne innebære den mulighet at vi kan bli tvunget til å studere den menneskelige bevissthet eksplisitt i fremtidige teorier om materien. Spørsmålet om bevissthetens rolle har allerede gjort seg gjeldende i kvanteteorien i forbindelse med problemet omkring observasjon og måling, men den pragmatiske formulering av teorien som vitenskapsmennene bruker i sin forskning, refererer ikke til bevisstheten. Noen fysikere hevder at bevissthet kan være en grunnleggende egenskap ved universet, og at vi kan bli avskåret fra å oppnå en videre forståelse av naturens fenomener dersom vi ikke aksepterer dette."[ii]

 

De som skulle studere materiens innerste natur - den materie som eksisterer utenfor dem selv og som de selv består av - ender opp med å undre seg over seg selv, over bevisstheten, over det å oppleve, over vår fornuft. Hvor tett er så denne knytningen mellom bevissthet og materie? Hvor avhengig er min opplevelse av det stoffet jeg består av?

Erik Dammann har en del tanker om dette som jeg synes er verdt å ta med. Her synes B3 (bevissthetens avhengighet av hjernens funksjoner) og P9 (Ut av kroppen-opplevelser) å stå i strid med hverandre. P9 synes å antyde at bevisstheten kan eksistere uavhengig av hjernen, mens B3 tyder på det motsatte. Kanskje forener Dammann disse motsetningene ved å si at hjernen og kroppen er det instrument sjelen har å uttrykke seg gjennom. Ettersom jeg prinsipielt ikke har noen fordommer om dette kan jeg i utgangspunktet godta at dette er en mulighet, ja jeg vil i utgangspunktet åpne meg for alle de muligheter jeg kan komme på her. Det første problemet i denne sammenhengen har jeg allerede støtt på. Jeg mangler en grunnleggende forestilling om hva materie egentlig er. Fysikerene har oppdaget at den ikke lengre kan adskilles fra dens aktivitet[iii]. Dermed kan den heller ikke adskilles fra den tid- rom- kausalitets-sammenheng den inngår i. Og, som ikke det er nok, oppdager jeg til slutt at vitenskapen har problemer med å adskille den fra selveste bevisstheten[1]. Er da bevisstheten ikke annet enn enda et abstrakt metafysisk begrep? En ting er vel spesielt med bevisstheten: den oppleves direkte. Uten bevissthet kunne jeg ikke oppleve tid, rom, masse og kausalitet. Men kunne jeg ha bevissthet uten å oppleve tid, rom materie, kausalitet? Alle mine inntrykk er på en eller annen måte knyttet til disse begrepene. Kanskje er bevisstheten likevel ikke så spesiell i forhold til disse begrepene. Det er iallfall nærliggende å anta at bevisstheten tilhører den samme virkelighet som disse.

 

Men er denne antagelsen er ikke den eneste mulige? Hva med den muligheten at det finnes flere virkeligheter? Noen vil kanskje oppfatte dette spørsmålet som selvmotsigende. Dersom det finnes to virkeligheter utgjør da disse to virkeligheter til sammen en virkelighet, derfor kan spørsmålet virke meningsløst. Men det er slett ikke hva jeg mener med spørsmålet. For min bevissthet kan det, av den grunn jeg nevnte, kun finnes en virkelighet. Men tenk om det er bevisstheten selv som skaper sin virkelighet. Andre bevisstheter kan da eksistere i andre virkeligheter. Det betyr i så fall at denne merkelige biskopen Berkeley har rett, og det på det mest ekstreme. Utenfor bevisstheten eksisterer ikke verden, for den er skapt av bevisstheten selv. Men dette er ikke alt. Enhver bevissthet som måtte eksistere skaper sin egen verden. Det finnes m.a.o. like mange virkeligheter som det finnes bevisstheter. Men hva betyr i så fall dette for min verden? Er den skapt av meg selv? Hva med alle de bevisstheter, utenfor meg selv, som jeg erkjenner at inngår i denne min verden? Jeg har jo tidligere sett at utenforliggende bevisstheter er noe av det enkleste å erkjenne i den ytre verden. Men jeg lever jo i samme verden som disse, og stort sett ser det ut som at disse ser den samme verden som meg. Altså må det finnes flere bevisstheter pr. virkelighet. Alternativet er at intet i min verden har bevissthet utenfor meg selv. Jeg har tidligere nevnt gode grunner til ikke å anta dette. Altså ser jeg det som en sterk antakelse at der finnes andre bevisstheter utenom meg i den verden jeg opplever. Hvem av disse bevissthetene har da egentlig skapt verden? Ifølge en slik tankegang måtte jo også disse bevissthetene ha skapt meg, og jeg har skapt dem. Men hva om en av disse bevissthetene brøt ut og ville skape en helt annerledes verden? Ville verden ha forandret seg totalt for alle oss andre? Det er umulig for det er jo jeg som skaper min verden, ingen andre. Men hva med den andre bevisstheten ville han ha forsvunnet ut av min verden? Nei det kunne han ikke fordi min bevissthet holdt ham igjen. Men da kan han jo ikke skape sin egen verden. Når andre ikke kan, hvorfor skulle jeg kunne? Jeg er åpen for en slik absurd mulighet, men når jeg bruker min fornuft virker det hele ytterst usannsynlig, ja rett og slett umulig. Jeg har altså god grunn til å forkaste den muligheten at bevisstheten skaper sin egen verden. Da gir det seg også selv at det finnes bare en virkelighet. Det betyr i så fall at min bevissthet må tilhøre den samme virkelighet som den fysiske verden. Problemet består da i å finne ut på hvilken måte den inngår i denne og på hvilken måte de to avhenger av hverandre.

 

De muligheter jeg kan se her er at:

 

1.    Bevisstheten er uavhengig av materien.

 

2.    Bevissthet er et direkte resultat av materielle prosesser.

 

3.    Bevissthet og materie er begge manifestasjoner av en og samme underliggende virkelighet.

 

Den fjerde muligheten - at materien er et direkte resultat av bevissthets-prosesser, er den jeg nettopp har reflektert over og foreløpig sett bort i fra.

 

 

Bevisstheten er uavhengig av materien

Denne muligheten er jeg intuitivt fristet til å forkaste fordi jeg selv har opplevd at min bevissthet lar seg påvirke av det materielle. Da jeg var 16 år, ble jeg operert for blindtarm-betennelse. Jeg husker at det var med stor skepsis, ja nærmes med vantro blikk jeg så de satte den sprøyten som skulle slå meg ut. Ting jeg hadde prøvd før, globoid og små doser av alkohol, hadde jeg ikke kjent virkning av overhodet. Jeg ble fortalt at jeg kom til å sovne innen et minutt var gått. Dette trodde jeg rett og slett ikke på. Jeg tenkte med meg selv: jeg kommer nok ikke til å sovne, for ingenting virker på meg. Det siste jeg husker var veggen som begynte å vibrere, så var det hele over. Jeg ble vekket av en dyp søvn. Ved "selvsyn" opplevde jeg den fysiske sprøyten og ved "selvsyn" så jeg dens virkning på meg selv. Nå kan man innvende mot en slik opplevelse at det kanskje ikke var bevisstheten min som forsvant, men hukommelsen. Men uansett hva som skjedde så jeg at det fysiske virket direkte inn på min bevissthetstilstand, det kan ingen benekte. For meg er dette noe så nært et bevis som det går an å komme på at bevisstheten avhenger av fysiske prosesser. Men det er selvsagt utelukkende et subjektivt bevis. Men vi skal ikke glemme at de sterkeste bevis i denne sammenheng aldri kan bli annet enn subjektive, glem ikke opplevelsens uoverstigelige private natur. Dette gjelder selvsagt også bevisstheten.

Skal vi se etter objektive indikasjoner på at dette er tilfelle kan vi nevne f.eks. B3. Vi kan også nevne EEG og dens nære sammenheng med de forskjellige former for bevissthet (se P7, P10). Det er vel heller ikke vanskelig å finne frem til utallige eksempler på skader i hjernen som får innvirkning på det mentale. Ut fra dette kan jeg slutte at det er overveiende sannsynlig at der eksisterer et kausalitetsforhold fra det materielle til det mentale. Bevisstheten er altså, ut fra dette, ikke uavhengig av materien. Men vi må ta seriøst Erik Dammanns forsøk på å forklare dette ved å si at bevisstheten er avhengig av kroppen på den måte at den uttrykker seg gjennom den. Det mangler da heller ikke på indikasjoner på at dette kan være tilfelle. Alt fra P2-P12 er mer eller mindre klare indikasjoner på dette. Av disse tror jeg Dammann har lagt særlig vekt på P2, P8, P9, P10, P11 og P12. P2 (psykisk arkeologi) og P11 (Titanic) er brukt for å vise sjelens uavhengighet av tid. P12(Sirius-mysteriet) er brukt for å vise dens uavhengighet av rom/posisjon. Dessuten indikerer P3-P8 at vår bevissthet har øyeblikkelig rekkevidde utover vår egen kropp. Alt dette i sum ser Dammann som en klar indikasjon på at bevisstheten er uavhengig av tid, rom og materie. Han har da også vanskelig for å tro at den opphører ved døden. M.a.o. sjelen er udødelig, og den bruker menneskekroppen som et instrument som den kan uttrykke seg gjennom. Dette er da også fullt i tråd med spiritismen. Her er det en grunnantakelse at de døde trenger et medium - en levende menneskekropp - å uttrykke seg gjennom. Dette skjer ved at mediet hensetter seg selv i en transelignende tilstand for å kunne overlate kontrollen til de avdødes ånder.

En klart formulert hypotese kan da se slik ut:

 

Bevissthetens eksistens er uavhengig av materien, men dens evne til å uttrykke seg i den materielle verden er avhengig av materien.

 

Vi får prøve å utlede noen logiske konsekvenser av denne hypotesen:

 

1.    Bevissthetens eksistens kan ikke påvirkes av materien. Det er ikke noen nødvendighet at bevisstheten skal oppstå og forgå med de fysiske strukturer den utrykker seg gjennom. Det betyr i så fall at min bevissthet eksisterte før jeg ble født og den vil ikke nødvendigvis forsvinne når jeg blir bevisstløs eller dør.

 

2.    Bevissthetens posisjon er ikke avhengig av materien.

 

3.    Bevisstheten har evne til å påvirke materien, siden den kan utrykke seg gjennom den.

 

4.    Bevisstheten lar seg påvirke av materien. Denne konklusjonen bygger jeg på følgende resonnement: Bevisstheten uttrykker seg gjennom materien. På denne måten kan den også kommunisere med andre bevisstheter. Men disse må da ha evne til å la seg påvirke av det som skjer med materien, ellers ville ikke kommunikasjon vært mulig. Materien fungerer da som et medium mellom bevisstheter. Dessuten kan ikke bevisstheten på noen måte erkjenne forandringer i den fysiske verden dersom den ikke på noen måte lar seg påvirke av disse.

 

Dette er de viktigste konklusjoner jeg klarer å trekke ut av dette. Hvordan stemmer så dette med fakta? Er det mulig å undersøke det?

Umiddelbart får jeg lyst å avvise konklusjon nr. 1. Hvor var bevisstheten min da jeg var i narkose? Dersom jeg var bevisst da, husker jeg det iallfall ikke. For å redde denne må vi forsøke å finne noen forklaringer på dette. Her kan jeg se for meg to mulige:

 

a)   Hukommelsen min var utkoblet, men jeg var bevisst.

b)   Hukommelsen min fra denne tiden er blokkert.

 

a) Det finnes mange sterke indikasjoner på at sammenhenger mellom hjerne og hukommelse (Se B16, kommentar2 B15). Det betyr i så fall at bevisstheten kan eksistere uten denne fysiske hukommelsen. Dersom vi antar at den fysiske hukommelsen er en vesentlig del av vår hukommelse er dette en direkte følge av at bevisstheten antas å kunne eksistere etter et menneskes død. Er da bevisstheten i denne tilstanden uten tilknytning til hukommelse? Jeg har på følelsen av at bevisstheten da går over til å bli ren opplevelse, uten mulighet for utvidelse. Men er en del av vår hukommelse av ikke-fysisk art? B11 - B15 kan delvis tyde på dette. Men denne type hukommelse kan ikke ha vært i bruk i mitt tilfelle, jeg husker jo fortsatt ingenting fra den tiden jeg var i narkose. Jeg kommer ikke særlig lengre med denne. Det eneste jeg kan konkludere med er at iallfall hukommelsen har nær tilknytning til det fysiske. Dersom en ikke-fysisk del av hukommelsen har vært i bruk må det ha vært en blokkering, men det utelukker vi her siden det kommer i neste mulige forklaring. Her ender vi altså uansett opp med en bevissthet som er uten hukommelse overhodet. For meg, med mitt syn på bevissthet, snakker vi da ikke lengre om bevissthet, men om ren opplevelse. Ut fra denne oppfatningen kan jeg lett forkaste alternativ a som mulighet.

 

b) Hukommelsen er blokkert. Denne muligheten eksisterer absolutt. Det mangler ikke på historier om pasienter som kan gjengi nesten ordrett hva som ble sagt under operasjoner hvor de var i dyp narkose. Det betyr i så fall at det jeg gjennomgikk den dagen jeg ble operert finnes i min hjerne, men jeg makter ikke å kalle det frem igjen. Men hvorfor oppstod denne blokkeringen? Det er lett å ty til den forklaringen at det jeg gjennomgikk var så forferdelig at det er fortrengt. Men den holder ikke, det er fullt mulig å ta full narkose uten å gjennomgå noe som helst. Likevel er alt som skjer under narkosen fullstendig blokkert. Men dersom dataene finnes der, hva er det som hindrer min bevissthet, som er uavhengig av posisjon, av tid, av materie, i å avlese akkurat disse dataene? Dette må jo ha noe med narkosen å gjøre? Eller det må ha noe med tilstanden i det øyeblikket dataene registreres å gjøre. Jeg oppdager at det jeg registrer i våken tilstand er det som er enklest å gjenkalle. Likevel har eksperimenter vist at vi også registrerer ting ubevisst. Dersom man i en film, på kino, legger inn et enkeltbilde av f.eks. popkorn, vil salget av popkorn øke. Bildet farer så raskt over lerretet at ingen merker noe som helst. Men der er noe i deg som ser. Dette kan være nok til at lysten på popkorn blir deg bevisst. Det foregår altså en ubevisst registrering av sanseinntrykkene (Se B16). Det er altså fullt mulig å ha hukommelse selv om man ikke er bevisst. En båndopptager har jo masse hukommelse, men den er neppe bevisst av den grunn. Det finnes altså andre og kanskje mer naturlige forklaringer på at der finnes data i underbevisstheten som stammer f.eks. fra en operasjon. Ved hjelp av hypnose, drøm, narkotika, eller meditasjon, kan man fremkalle data som er registrert ubevisst. Dette vil da fungere som bevis på at der foreligger en slik registrering, men det er intet bevis på at jeg var bevisst under narkosen. Foreløpig synes det altså som at hypotesen står svakt, selv om jeg mangler grunnlag til å avvise den helt.

 

Men hva med de såkalte utenfor-kroppen-opplevelser? Dersom vi antar at disse er sanne, er de ikke da et direkte bevis på at bevisstheten kan eksistere utenfor kroppen?

Utenfor-kroppen-opplevelser har vi ikke hatt dersom ingen hadde husket noe av det de opplevde. Igjen dukker den mystiske hukommelsen opp som et problem. Vi snakker altså her om et fenomen som er mye annerledes enn da jeg gikk i narkose. Det motsatte problemet oppstår. Vi har sett hvor nært hukommelsen er knyttet til hjernen. Jeg går ut fra at grunnen til at noen klarer å huske så godt det de opplevde nettopp er at dataene finnes preget inne i hjernen. Nå, hvordan kan det gå til dersom bevisstheten er utenfor hjernen? Jeg ser to mulige forklaringer:

1.    Der foregår en kommunikasjon mellom bevisstheten og hjernen, selv om bevisstheten befinner seg utenfor denne.

2.    Bevisstheten husker ting i seg selv, tar dataene med seg og preger dem inn i hjernen idet den kommer tilbake.

 

1.    Dersom denne kommunikasjonen blir brutt betyr det at intet av det bevisstheten opplever preges inn i hjernen. Da må det, i så fall, ha vært dette som skjedde da jeg ble operert. Hvorfor ble denne forbindelsen brutt for noen, og ikke for andre? Hva er forskjellen? Det kan ikke ha noe med narkosen å gjøre. Folk med narkose har også hatt utenfor-kroppen-opplevelser. Dette er det vanskelig å finne noen konkret fysisk forklaring på.

2.    Problemet blir fortsatt det samme som 1. Hvorfor preget ikke bevisstheten noe inn i min hukommelse da jeg var i narkose? Det at bevisstheten husker ting i seg selv danner et nytt problem: hvorfor er den da avhengig av fysisk hukommelse? Hvorfor husker ikke jeg det som bevisstheten min husker? Er det ikke mitt jeg som er bevisstheten?

Vi ser at begge disse forklaringene ender opp med nye spørsmål som kanskje er enda vanskeligere enn de vi begynte med.

Men la oss ta for oss en annen eiendommelighet med utenfor-kroppen-opplevelser. Den som er utenfor kroppen han, ser og «hører» ting. Hvordan kan det gå til? Man bruker ikke kroppens øyne og ører fordi de befinner seg fysisk på et annet sted. Da har altså bevisstheten sine egne øyne og ører. Hva skal den da med kroppens øyne og ører? Og hvorfor bruker den ikke disse til daglig?

Finnes det andre mulige forklaringer på dette? Så lenge informasjonen bare gjelder det som vedkommende har tilgang på gjennom hørsel og syn er det ingen problem. Jeg tror, som tidligere nevnt, at underbevisstheten er i stand til å registrere ting selv når vi er bevisstløse. Men når informasjonen gjelder ting som er utenfor vedkommendes rekkevidde holder ikke lengre slike "naturlige" forklaringer (Se P10). Enten må vi avvise at dette er tilfelle eller vi må komme opp med nye forklaringer, f.eks. av den type Erik Dammann prøver på. Men Erik Dammann nevner selv eksempler på forhold som undergraver teorien hans om en fysisk uavhengig bevissthet. Han nevner telepati(P8), Psykisk arkeologi(P2), profeti(P11) og uforklarlig viten (P12). Alt sammen er informasjon, oppnådd med bevisstheten intakt i hjernen. Er disse ut-av-kroppen opplevelsene av samme art? Er det slik at vi har tilgang til et sanseapparat av enorm rekkevidde, men at dette bare trer i kraft i gitte tilstander? I så fall behøver ikke bevisstheten å flytte seg en millimeter. Vi kan se at stjernene er der uten å dra dit. Synet vårt har enorm rekkevidde, men likevel begrenses det av mange fysiske fenomener. Det samme gjelder kanskje dette spesielle, sjeldne sanseapparatet vårt. Det har kanskje enorm rekkevidde, men det begrenses også av faktorer som går langs andre grenser enn f.eks. synets.

 

Oppsummering konklusjon 1; bevisstheten er uavhengig av materien

Jeg synes ikke jeg klarer å sette inn noe avgjørende slag mot denne oppfatningen. Den reiser en mengde spørsmål, og den inneholder en del uløste problemer. Alle av de indikasjonene som er gitt på at dette er tilfelle lar seg imidlertid forklare v.h.a. andre teorier. Mine egne ideer om dette lar jeg komme til slutt, men også de inneholder like bra forklaringer som dette. Endelig vil jeg nevne en annen teori, som ikke blir drøftet nærmere her, nemlig at det hele er Satans bedrag[2], for å få oss til å tro at sjelen er udødelig. Denne er for meg umulig å avvise. Jeg kunne komme med alle slags data for å motbevise det, men disse er også Satans bedrag, så kunne jeg komme med logiske argumenter mot dette, men det er bare Satan som bedrar min fornuft. Da sier det seg selv at dette må man enten godta, eller la være. All argumentasjon om det er meningsløs.

 

Noen tanker ang. konklusjon 2; Bevissthetens posisjon er ikke avhengig av materien

Dersom bevisstheten er uavhengig av materien kan den ikke være avhengig av dens posisjon. Da er det interessant å merke seg forskjeller mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Svært mange hevder at bevisstheten er lokalisert i venstre hjernehalvdel [iv]. Selv om f.eks. Sperry går imot et slikt syn (Se B2) er det interessant å spørre seg hvordan man kom fram til det. Ut fra hvilke funksjoner som er lokalisert til de to halvdelene kan man tenke seg til svaret.  Venstre hjernehalvdel er sete for språk, logikk, fornuft, matematikk, lesning, skriving, analyse osv. Høyre hjernehalvdel beskjeftiger seg med gjenkjennelse, rytme, det visuelle, billedskapning, kreativitet, syntese, drømmer, symboler osv.[v]

Spesielt tror jeg språket her har mye å si for hvorfor man har oppfattet venstre hjernehalvdel å være den bevisste. Men når vi ser at f.eks. logikk og språk er lokalisert til venstre hjernehalvdel, da er det nærliggende å tro at dette har noe med dennes fysiske oppbygging å gjøre. Hva er det ellers som gjør at de forskjellige kategorier i vår psyke lokaliseres til forskjellige steder i vår hjerne. Det må i så fall si at selve tenkningen har lokal tilknytning i hjernen. Men er det ikke alle disse elementene - logikk, språk, analyse, rytme, gjenkjennelse, følelser osv. som til sammen danner selve bevisstheten? Hva er bevisstheten uten logikk, fantasi, fornuft, språk, følelser, visualisering, tenkning osv.? Jeg har på følelsen av at vi ender opp med tomhet. Jeg kan ikke benekte at min bevissthet består av opplevelser av disse elementene, og da hvert av elementene har lokal tilknytning, er det ikke da nærliggende å tro at selveste bevisstheten har lokal tilknytning til hele hjernen? Jeg kan ikke være lykkelig dersom jeg mangler følelser. Følelsene lokaliseres i hjernen, for eksempel i Hypothalamus og Amygdala. Dette er for meg en klar indikasjon på bevissthetens avhengighet av de fysiske prosesser i hjernen.

 

Noen tanker ang. konklusjon 3; Bevisstheten har evne til å påvirke materien

Dette er i tråd med Sperrys konklusjoner B2. Det stemmer også med P9 (bevisstheten påvirker radioaktive prosesser). Det er likevel kanskje mye enklere å finne indikasjoner på det motsatte, nemlig at materien beveger bevisstheten (B3, B16, B17).

Ut fra det man vet kan man si at en muskel beveger seg når får en elektrisk impuls via nervene. Den elektriske impulsen har sin opprinnelse i hjernen. Der kan vi tenke oss at den er utløst av avfyringer i hjernecellenes synapser. I Erik Dammanns bok "Bak tid og Rom" er det en hjerneforsker som hevder at det er en feilslutning å si at muskelen derved er helt mekanisk styrt. Det avgjørende spørsmålet er, sier han, hva fikk synapsene til å avfyre den gnisten som skulle til for å sette det hele i gang? Frekvensen på synapsenes avfyringer er svært følsomme for kvante-prosesser. Vi vet nå at disse prosessene ikke er lokalt determinert. P9 er en indikasjon på at bevisstheten har en viss innflytelse på slike prosesser. Av dette slutter Dammann at selveste bevisstheten kan bevege materien.

Jeg kunne godt tenke meg å gå litt videre med hjerneforskerens spørsmål. Når jeg brenner meg på fingeren er den smerteimpulsen som oppstår så kraftig, at den på en eller annen plass i ryggmargen slår over i de nervebanene som styrer musklene i armen. Jeg får m.a.o. et tilbakeslag som får armen til å trekke seg lynraskt tilbake. Før jeg kjenner smerten er hånden trukket tilbake. Dette er en refleks, og den er utelukkende en fysisk prosess. Meget primitive dyrearter styres nesten bare av reflekser. Visse kombinasjoner av input-signaler medfører andre kombinasjoner av output-signaler som igjen er opphav til den atferd individet oppviser. I freudiansk terminologi er dette rene id-prosesser. De er momentane og automatiske, de søker hele tiden å drive organismen mot en tilstand av likevekt. Mer intelligent atferd krever andre, mer utviklede mekanismer. Man må ha evne til å bremse, eller stoppe opp tendenser til momentane reaksjoner. I freudiansk terminologi er det ego som fungerer på denne måten. Men ego drives av og får sin energi fra id. I et slikt tankesystem begynner altså ikke en muskelbevegelse idet bevisstheten bestemmer seg for å fyre av en synapse i hjernen. Denne avfyringen er et resultat av tidligere inntrykk, arv og behandling av disse input-data. Denne data-behandlingen opplever mitt jeg, eller kanskje det er riktigere å si at jeg deltar i den. Sett fra utsiden kan dette se ut som et rent fysisk system. Men for som opplever det vet at det er mer enn det du rent fysisk ser fra utsiden. Denne ekstra-komponenten lar seg ikke detektere på noen måte. Men det er umulig å benekte den, for det er det samme som å benekte seg selv. Men å si at det er selve denne komponenten som beveger materien kan kanskje sammenlignes med å si at det er steinens vekt som beveger steinen. På en måte er det jo riktig, for hadde steinen ikke hatt vekt ville den jo ikke kunne falle, man da hadde den heller ikke vært noen stein. Det er steinens masse som gir den vekt. Uten masse ingen stein. Vekten kan ikke skilles fra steinen, på samme måte som dens form ikke kan skilles fra den. Det er alle steinens egenskaper som gjør den til en stein. Det er kun fornuften som kan separere egenskapene fra objektet. Men dette skjer kun på kartet, fornuftens kart over virkeligheten, ikke i selve virkeligheten.

Men hva skal vi da si om P9, det at vi med vår vilje kan påvirke radioaktive prosesser? Det betyr ikke annet enn at det finnes kausale forhold som virker etter andre kriterier enn de rent lokale og at vår hjerne på en eller annen måte også er den del av disse årsakskjeder. Fysikken har vist oss at det er mulig (Se F3), og her ligger kanskje uante muligheter for oss.

 

En rent filosofisk vurdering av Dammanns forslag

Å postulere en selvstendig eksisterende bevissthet uavhengig av materien er egentlig å fravike den holismen som Dammann ellers argumenterer så sterkt for. Å sette et skarpt skille mellom bevissthet på den ene siden og materie på den andre siden er i realiteten dualisme. Både Platon og Descartes er blitt kalt for dualister fordi de, på hver sin måte, har laget et skille mellom sinn og materie. Ideen om et slikt skille oppfatter jeg derfor som en av mange indikasjoner på at Dammann egentlig står for en moderne form for platonisme. Holismen, mener jeg, har et helt annet utgangspunkt. Her blir alle slike skiller regnet som kunstige; generert av fornuften. Dette gjelder også forholdet bevissthet / materie. Bevissthet og materie kan ifølge dette synet ikke være annet enn manifestasjoner av en og samme underliggende realitet. Gang på gang i min undersøkelse av metafysiske begreper støter jeg på fornuften. Og det aner meg at hvert begrep består av alle de andre. Som selvstendige begreper blir de tilslutt meningsløse. Dette er ekte holisme, og det fasinerer meg. Kanskje er det derfor jeg har problemer med å godta bevisstheten som noe fundamentalt forskjellig fra dette. Imidlertid er jeg ikke alene. Det sitatet jeg gjenga i begynnelsen av dette avsnittet av Capra viser at fysikerne sliter med de samme tankene. Min plan er å utvikle et syn på bevissthet som naturlig inngår i denne type filosofi. Jeg har to grunner til det. Den ene er at det blir i tråd med de tankene jeg har angående metafysiske begreper. Å anta at bevisstheten er en selvstendig eksisterende realitet vil være et markant brudd på det jeg hittil har kommet frem til. Det ser jeg ingen grunn å gjøre. Der er ingenting i det Dammann har nevnt som entydig peker i retning av hans syn. Men jeg vedgår at jeg mangler de helt klare motbeviser.

Den andre grunnen har jeg nevnt. Jeg har latt meg fasinere av denne måten å tenke på, og kan av den grunn kanskje ikke regnes som 100 % objektiv. Men det tror jeg ikke det er mulig for noen å være. Men før vi går inn på mitt syn kan det være interessant å dvele litt med mulighet nr. 3:

 

Er bevisstheten et direkte resultat av fysiske og materielle prosesser?

Dersom vi oppfatter materien som død, passiv, uten noen form for bevissthet har vi et logisk problem her. Jeg kan godt forestille meg en evolusjon som begynner med det første pre cellulære selvkopierende kjemiske system. Fra dette systemet oppstår det logisk stadig nye og forbedrede former. Har dette systemet noen form for bevissthet? Har molekylene noen form for bevissthet? Nei, det var jo det som var utgangspunktet. Det systemet som bare består av molekyler kan da heller ikke ha denne egenskapen. Så oppstår den første cellen. Har den bevissthet? Nei hvorfor skulle den det ha, den er jo bare en litt mer komplisert utgave av det samme kjemiske systemet. Så begynner cellene å samarbeide; de første flercellede organismer oppstår. Hva nå med bevissthet? Nei systemet består jo bare av bevisstløse celler, så heller ikke her er det logisk å tenke seg at noen bevissthet skulle kunne eksistere. Så går vi gradene opp og finner det avanserte mennesket. Men det er ikke annet enn en meget kompleks samling av de samme grunnleggende bevisstløse cellene, som består av de samme bevisstløse molekylene. Logisk sett burde altså mennesket heller ikke ha noen bevissthet.

Men jeg er et menneske, og jeg kjenner at jeg har bevissthet. Ergo må resonnementet over være feil. Hvor er min feilslutning? Jeg vet altså at mitt resonnement må bygge på en eller flere gale forutsetninger eller feilslutninger. Slutningen fra molekyler til selvkopierende kjemiske systemer er den samme som slutningen fra disse til celler, og som den fra celler til celle-systemer som den fra cellesystemer til mennesker. Enten må alle disse slutningene være feil, eller inneholde mulighet for feil, eller så er utgangspunktet feil. Utgangspunktet var at materien, i seg selv, var død, fullstendig ubevisst, uten opplevelse. Dersom dette er sant må vi de nærmere på den logiske slutningen jeg har foretatt hele veien. Hva bygger denne egentlig på? Hvorfor kan ikke cellene ha bevissthet når molekylene de er bygget opp av ikke har det? Dette har med egenskaper å gjøre. Bevissthet er en fundamentalt ny egenskap som molekylene ikke har, men som f.eks. cellene har fått. Kan en ny egenskap dannes av elementer som er uten elementer av en slik egenskap? Jeg kommer til å tenke på dette med potensielle egenskaper[3]. En fotball har den egenskapen at den er rund. Men de fem og sekskantede lærbitene den er sydd sammen av mangler denne egenskapen. Dette er vel en indikasjon på at ideen om potensielle egenskaper holder mål. Ifølge denne ideen skapes alle egenskapene et objekt innehar i vekselvirkninger med omverden. Jo flere typer av vekselvirkninger desto flere egenskaper kan objektet oppvise. Er det slik at dersom materien inngår i bestemte kompliserte strukturer så oppstår bevisstheten som en ny egenskap? Dette har lenge vært min oppfatning, og den passer som sagt med ideen om potensielle egenskaper. Ifølge en slik tenkning ligger altså min feilslutning i at jeg ikke tar hensyn til den muligheten at nye egenskaper kan oppstå med nye typer av, eller kombinasjoner av vekselvirkninger. Men er en slik filosofi i tråd med den vanlige konservative vitenskapelige oppfatningen? Denne sier at:

 

"Mennesket er helt og holdent et materielt objekt og har intet annet enn fysiske egenskaper ... Vitenskapen kan gi en fullstendig forklaring av mennesket på rent fysisk-kjemiske betingelser" [4]

 

Er en ide om potensielle egenskaper forenelig med et slikt syn? Finnes det klare eksempler fra fysikken og kjemien som antyder at nye grunnleggende egenskaper kan oppstå ved nye typer vekselvirkninger? Det mangler ikke på motargumenter mot denne ideen. Eksemplet med fotballen kan imøtegås slik: Rundhet er ikke noen fundamental egenskap. Det er derimot form. Lærbitene har form. Denne egenskapen ved lærbitene er med og danner en ny form, nemlig den runde. Men rundhet og femkantethet tilhører den samme klasse / kategori, nemlig form. Dermed er ikke noen ny egenskap oppstått. Ifølge den reduksjonistiske filosofi kan alle fenomener og prosesser reduseres til noen få enkle grunnleggende enheter som inngår i fysikken. Disse enhetene kan være form eller utstrekning, substans, bevegelse, krefter osv. Ut av disse grunnleggende enhetene får man nye former, bevegelser, sammensatte krefter osv. Dette antyder at det grunnleggende er der fra begynnelsen av. Forskjellen på de forskjellige nivåer er bare strukturelle og kvantitative, gjerne også kvalitative. Men ifølge den tradisjonelle reduksjonisme inneholder ingen av de grunnleggende enhetene bevissthet eller opplevelse. Mitt utgangs resonnement var i realiteten et utslag av ekte reduksjonistisk filosofi. Innføringen av en ide om at nye grunnleggende egenskaper oppstår som følge av nye typer vekselvirkninger er et avvik fra denne tradisjonelle reduksjonisme. Bevisstheten er fundamentalt forskjellig fra alle fysikkens grunnleggende enheter. Reduksjonismen som tradisjonell filosofi er derfor ute av stand til å gi noen som helst forklaring på bevisstheten. Den konservative reduksjonisten står her overfor et alvorlig problem. På den ene siden kan han ikke avvise at bevisstheten eksisterer uten å fornekte sitt eget jeg. På den andre siden kan han ikke akseptere dette uten å akseptere at ethvert forsøk på å forklare den representerer et markant brudd på den tradisjonelle reduksjonistiske filosofi. Hva annet kan han da gjøre enn å la være å beskjeftige seg med problemet?

 

Bootsrap-filosofien representerer imidlertid en fundamental annerledes tenkning enn reduksjonismen. Jeg er nesten fristet til å si at den er en diametral motsetning til den. Ideen om potensielle egenskaper er nærmest en følge av denne typen tenkning. Når alle andre egenskaper "bootsrappes" som følge av gjensidige vekselvirkninger, hvorfor ikke også selveste bevisstheten? Når det komplekse samspill av vekselvirkninger skjer etter bestemte typer mønstre oppstår en ny egenskap; bevisstheten. Jeg har lenge syslet med denne muligheten. I et av mine mange forsøk på å skrive dette kapitlet hadde jeg disse tankene om dette

:

 

Hva er forskjellen på meg og en robot? Dersom jeg bestemte meg for å lage en robot med bevissthet måtte jeg først sette meg ned å definere kriteriene for å bevise bevissthet. La oss si at jeg bygde denne roboten. Til hjerne brukte jeg en super-computer som simulerte prosessene i den menneskelige hjerne. Jeg laget alle de algoritmene som skulle til for at computeren skulle fungere på den selvorganiserende måten som jeg tror vår hjerne gjør. En dag sier roboten til meg: «Hei du, jeg opplever, jeg kjenner at jeg er til». Ville jeg da hoppe i taket og juble, «hurra jeg har laget bevissthet»? Hvordan kan jeg vite at computere opplever? Dette kan jo den si fordi den simulerer menneskelige psykiske prose­sser. Dens «jeg» er et program. Vi har drøftet opplevelsens uover­stigelige private natur. Faktum er at jeg ikke har kriterier som kan avgjøre om jeg har skapt bevissthet eller ei. Opple­velsens forbindelse med materien vil derfor aldri kunne påvises ved å bygge datamaskiner, iallfall ikke så lenge mennesket ikke er i stand til å bygge en kommunikasjonskanal som er i stand til å overvinne opplevelsens private natur. Den eneste måten å overko­mme dette på måtte være at jeg erstattet min egen hjerne med en tilsvarende computer for «å føle» om jeg fortsatt opplevde. Men likevel kan våre erfaringer fortelle oss noe om bevissthetens avhengighet av materien. Enhver som har sovet, opplevet narkose, eller andre former for bevisstløshet vet at bevisstheten kan komme og gå. Dersom vår hukommelse ikke lyver, er vi bevisstløse under visse faser av søvnen. Slike erfaringer antyder en sterk avhengighet av materien.

 

Men er opplevelsen spesifikt avhengig av materien? Med spesifikt mener jeg at en bestemt bevissthet er avhengig av nettopp den materien som frembringer den.      

Dersom jeg byttet ut en enkelt celle i kroppen min, med en tilsvarende identisk, ville jeg fortsatt være meg? Selvfølgelig, jeg bytter jo ut alle cellene i kroppen bortsett fra hjerne­cellene i løpet av 7 år. Jeg er fortsatt meg (tror jeg). Men hva om jeg begynte å bytte ut hjernecellene mine en for en, med helt identiske celler? Alt tyder på at jeg vil fortsette å være meg. Alt tyder derfor på at jeg ikke er spesifikt avhengig av den materien jeg består av. Men det er klart, begynner jeg å tukle med strukturen, eller setter de kjemiske prosesser ut av spill, da forsvinner bevisstheten. Det er altså måten jeg er sammensatt på som er avgjørende, ikke hvilke atomer og molekyler denne sammensetningen består av. Er altså min bevissthet egentlig uavhengig av stoffet i seg selv, men avhengig av kombinasjoner, strukturer og vekselvirkninger? La oss gå et skritt videre. Jeg begynner å bytte ut celler i min hjerne med mekaniske innretninger som har samme logiske funksjon som disse cellene. Vil jeg fortsatt være meg? La oss si at disse kunstige cellene var halvledere, altså komponenter som fysisk virker på en helt annen måte enn en hjernecelle, men som logisk sett har den samme funksjon. Dette er teoretisk, la oss ikke henge oss opp i de tekniske problemer dette ville medføre. Kan jeg erstatte en logisk funksjon i hjernen med en computer? Jeg føler meg ganske sikker på at jeg etter utskiftning av den første cellen ville fungert like godt. Men hva om vi begynte å erstatte celle etter celle og deres forbindelseslinjer med elektroniske innretninger? Når ville bevisstheten ha forsvunnet? Vi er på vei mot den rene computeren. Dersom jeg aldri mistet bevisstheten under denne prosessen, er svaret klart. Min bevissthet er logisk sett uavhengig av mate­rien, men avhengig av dens funksjoner. Ifølge en slik tenkning skulle det ikke være noe i veien for å kunne gi en computer bevissthet.

 

Her resonnerte jeg meg frem til at min bevissthet er avhengig av materiens funksjon, men ikke av spesifikk materie. Mitt "jeg" er altså ikke betinget av om det ene eller det er det ene eller det andre karbon-atomet som brukes akkurat på den, eller den plassen. Denne konklusjonen bygger på den forutsetningen at mitt jeg virkelig ikke ville gått i oppløsning dersom jeg byttet ut stoffet i min hjerne. Dette er selvfølgelig en usikker forutsetning, fordi eksperimentet av gode grunner ikke er gjort. Likevel følte jeg meg nokså sikker på resultatet av et slikt eksperiment ville bli positivt; min bevissthet ville ikke gå i oppløsning. Det som gjorde meg sikker var viten om at alle atomer innenfor et og samme grunnstoff hadde identiske kjemiske egenskaper. Det er altså logisk mulig å bygge celler som er 100 % identiske. Logisk sett skjer det ikke noen fysisk forandring med min hjerne dersom jeg begynner å bytte ut identiske komponenter. En forutsetning her er selvsagt at manglende fysisk forandring i hjernen ikke medfører at sinnet forandrer seg. En ikke-hendelse kan ikke være noen årsak. For meg er det utenkelig. Holder denne? La oss si at mitt sinn ikke bare er avhengig av materiens funksjoner, men også av åndelige dimisjoner. Ville dette forandre min konklusjon? Selvsagt ikke. Det ville vært merkelig dersom en ikke-forandring i hjernen skulle medføre en forandring i sinnet. Men tenk om denne åndelige siden av sinnet virkelig er spesifikt avhengig av materien? I så fall er min konklusjon feil. Vi snakker i så fall om en bevissthet som er mye mer avhengig av materien enn vitenskapen ville gått med på.

 

Men det dukker unektelig opp noen merkelige problemer her. Hva om jeg kopierte denne computeren i mitt hode? Hva om jeg kopierte meg selv? Hvem ville være meg? Vi har samme erfaring, samme hukommelse. Begge ville være overbevist om at de var meg. Enn om vi slo av strømmen til hele computeren. Da ville jeg jo dø. Dersom de da slår den på igjen, ville det være jeg som våknet? Ville det være det samme "jeg" som våknet, som det som sovnet? Kanskje er det et annet "jeg" som bare husker å ha vært meg. Dette er opplevelsens mysterier. Den er så underlig denne "opplevelsen" at alt er mulig. Det er kanskje slik at opplevelsen i seg selv er non-lokal; der den rette struktur finnes, eller de rette logiske funksjoner finnes, der er også den samme opplev­elsen. Jeg og kopien, vi er ett. Eneggede tvillinger har lik arv. Det vil si at hjernens strukturer er arvemessig sett lik. Jeg har hørt historier som tyder på non-lokale sammenhenger mellom tvillinger.

Dersom det er slik at bevisstheten er avhengig av materiens funksjoner, da er jo egentlig bevisstheten et direkte resultat av fysiske prosesser. Hva er det da som adskiller det bevisste og det ubevisste? Kanskje er det slik at det må en viss kompleksitet til for at bevisstheten skal kunne oppstå. Nøkkelen til bevisst­het ligger muligens i sansing og hukommelse. Men vi har da bygget enklere elektroniske systemer som både har sansing og hukommelse, ingen kan da påstå at disse har bevissthet? Tja, si ikke det. Husk opplevelsens uoverstigelige private natur. Kanskje det er på tide å gjøre en distinksjon mellom opplevelse og bevissthet. Kanskje er det slik at opplevelse er en egenskap ved materien. All materie opplever, men det er ikke dermed sagt at den er bevisst. Bevissthet får du ikke før du har en høy grad av sansemuligheter og hukommelse. Bevisstheten er tettpakket organ­isert opplevelse.

 

 

Det var mine gamle tanker. Her ser jeg sporet av det jeg har tenkt å utvikle videre. Ut av denne tankerekken kan jeg trekke følgende hypoteser:

 

1.    Bevisstheten avhenger av materiens funksjoner.

2.    Bevisstheten er sammensatt av mange opplevelseskomponenter.

3.    Opplevelse er en egenskap ved materien; den er en uløselig del av materien.

 

Ifølge disse hypotesene er altså mitt reduksjonistiske resonnement feil både i sitt utgangspunkt og i sine slutninger. Utgangspunktet var at materien var uten bevissthet. Ifølge mine hypoteser er dette bare delvis riktig. Opplevelse er en del av materiens natur, dermed er det viktigste grunnlaget lagt for at bevisstheten skal kunne oppstå. På et gitt plan, eller organisasjonsnivå oppstår da også denne. Dermed er også slutningene i mitt resonnement delvis gale. Med et delvis galt utgangspunkt, og delvis gale slutninger blir altså konklusjonen gal.

 

Bevissthet og materie er begge manifestasjoner av en og samme underliggende virkelighet

Denne muligheten kan se ut til å være den samme som den rent fysiske løsningen, men det er den ikke. Ved denne siste løsningen ser jeg for meg at der eksisterer sider ved materien som vi enda ikke kjenner. Mine ideer, så langt, formulerer jeg på følgende måte:

 

A.   Mitt «jeg» (bevisstheten) eksisterer. (Sikker viten)

B.   Det eksisterer en virkelighet utenfor meg. (Hypotese)

C.   Det eksisterer bare en virkelighet (Hypotese/ definisjon)

D.  Mitt jeg er en uløselig del av denne virkeligheten. (Konklusjon)

E.    Materien er en annen uløselig del av den samme virkeligheten. (Konklusjon)

F.    Materie og opplevelse henger sammen som sidene på en mynt; de er deler av den samme helhet og uatskillelige. (En omforming av hypotese 3 over.)

G.  Materie og opplevelse er to, av mange mulige, manifestasjoner av den samme realitet. (Hypotese)

H.  Bevisstheten er en dynamisk struktur bestående av opplevelseselementer. (Definisjon fra 9.1.1, omformulering av hypotese 2 over)

I.       Bevisstheten avhenger av materiens funksjoner. (Hypotese 1 over)

 

Disse ni tesene utgjør elementene i det grunnsyn på bevissthet jeg nå vil forsøke å bygge videre på. Jeg skal nå først drøfte de enkelte elementene i dette tanke-systemet, deretter vil jeg bruke disse til å bygge opp et helhetlig syn på bevisstheten.

 

Tese A:

Med bakgrunn i erkjennelsesteorien og min drøftelse av sannhet og viten[5] kan jeg påstå at dette er sikker sannhet.

 

Tese B:

Dette kan jeg ikke bevise, men jeg regner den som meget sannsynlig.[6]

 

Tese C:

Hva virkelighet er blir et definisjonsspørsmål. Begrepet har tidligere vært nevnt i erkjennelsesteorien og videreført metafysiske refleksjoner. Det er også vanskelig å se for seg at det finnes mer enn en virkelighet. Dette er nevnt tidligere i dette kapitlet.

 

Tese D:

Med utgangspunkt i A og C kan jeg trekke den konklusjonen at mitt «jeg» må være en uløselig del av virkeligheten. Forutsetningen er at intet kan eksistere utenfor virkeligheten. Den fremgår indirekte av de drøftingene jeg har gjort av begrepet.

Det første elementet er min distinksjon mellom den rene opplevelse og bevissthet. Dette er en ren språklig konstruksjon; en definisjon som er apriori.

 

Tese E:

Materien er enten i seg selv reelt eksisterende eller den er en manifestasjon av noe reelt eksisterende. Med denne forutsetningen blir konklusjonen en parallell til D.

Jeg tror at bevisstheten har en dynamisk natur. Med det mener jeg at det finnes grader av bevissthet - den bestemmes av materiens funksjon - og at bevissthetens avgrensing mot omverdenen er diffus og bevegelig.

 

Tese F:

Denne ideen representerer et kjerne-punkt i dette tankesystemet. Mens de foregående tesene er enkle å akseptere er denne absolutt diskutabel. Vi har hittil drøftet noen alternativer til denne ideen. Alle alternativer må nødvendigvis bygge på den oppfatningen at materien er uten opplevelse. Her har vi sett på to muligheter. Den ene er at bevissthet tilhører et annet plan enn det materielle. Den andre er at bevisstheten oppstår som en følge av den svært komplekse materielle strukturen i vår hjerne. Vi skal merke oss at ingen av disse alternativene gjør noen distinksjon mellom bevissthet og opplevelse. Den grunnleggende materien er derfor uten noen form for bevissthet, eller elementer av bevissthet. Vi har sett at begge disse mulighetene medfører problemer. Disse kan man finne tilsynelatende løsninger på ved å innføre nye hypoteser som forklarer de empiriske dataene som taler mot modellene. I utgangspunktet vet jeg ikke om den muligheten jeg kaster frem er så mye bedre. Mine hoved-begrunnelser til støtte for denne ideen er følgende:

 

1.    Det eksisterer et nært gjensidig kausalitetsforhold mellom bevisstheten og materien. Grunner for denne påstanden er gitt tidligere i dette kapitlet.

2.    Bevissthet og opplevelse lar seg ikke påvise på annen måte enn ved selv-erkjennelse. Dette er også tidligere forsøkt begrunnet. Dette gjør at jeg ikke kan benekte at materien har en form for fornemmelse av sin egen tilstand.

 

De empiriske motargumenter, man kan fremføre mot denne ideen, er de som Erik Dammann bruker for å påvise at «ånden» er uavhengig av tid og rom. Dette kan, tror jeg, imøtegås på en akseptabel måte ut fra mitt tanke-system. For det første kan det anføres at de data som er brukt stort sett er hentet fra parapsykologisk forskning. Jeg viser til min tidligere forsiktige skepsis her. Men, ettersom jeg ikke har kriterier for å avvise det velger jeg å ta det seriøst. La oss først se på dette med tids-uavhengigheten. P2 (psykisk arkeologi) hentyder til «åndens» tidsreise tilbake til fortiden. P11 (Titanics forlis) hentyder til «åndens» tidsreise frem i tiden. Kanskje er det galt å bruke utrykket reise her. Erik Dammann ville vel heller sagt at bevisstheten ikke reiser noe sted, men befinner seg i en tidløs virkelighet hvor både fortid og fremtid er tilgjengelig for det indre blikk. Dette tidløse evighetsplanet er tidligere drøftet i metafysikken. Her fant jeg alvorlige problemer.

Det vi skal merke oss her er at hverken P2 eller P11 med nødvendighet medfører at bevisstheten har forflyttet seg utenfor den vanlige tidens gang. Via mine vanlige sanser og min vanlige hukommelse kan jeg få fatt i informasjon om fortiden ved å se på nåtidens spor fra fortiden. Via min fornuft kan jeg også få glimt av framtiden gjennom planlegging og prognostisering. Jeg er åpen for at vi mennesker kan ha andre sanser enn de vi vanligvis regner med. Fortiden kan ha avsatt spor vi ikke kjenner til, men som, av visse mennesker kan sanses via denne spesielle sansen. P2 må enten benektes eller vi må gå utenfor det allment aksepterte verdensbilde for å forklare dette. Jeg holder begge muligheter åpne. Men mitt forslag til forklaring av dette trenger ikke å inneholde en betingelse om at bevisstheten er uavhengig av tid. Dammann gir jo også eksempler som, dersom de er sanne, må bety at vi kan oppnå informasjon via hittil ukjente kanaler (F6, P8, P10, P12).

Men hva med P11(Titanics Forlis)? Jeg skal innrømme at denne og mange profetier er meget merkelige. Profetier er forresten et alvorlig problem for den som vil hevde at verden ikke er deterministisk. Man kan ikke argumentere for en ikke-deterministisk verden og samtidig argumentere for at sikre profetier er mulig. Dette problemet blir drøftet senere i forbindelse med den frie vilje. Men ordet determinisme, forutbestemthet, er kanskje nøkkelordet her. Jeg nevnte at vi mennesker kan få et usikkert glimt inn i fremtiden ved hjelp av prognoser. Prognosens grad av sikkerhet avhenger av graden av determinisme. Jo høyere grad av determinisme, jo større muligheter har vi til å forutse fremtidige hendelser. Profetien om Titanic's forlis kan være en kombinasjon av 1) tilfeldigheter, 2) telepati, 3) prognose av informasjon fra en hittil ukjent informasjons-kanal, 4) normal prognose, 5) selvoppfyllelse. P11 er umulig å benekte. Boka eksisterer, og utgivelsesdatoen er umulig å betvile. Sannsynligheten for at P11 er usann er derfor meget lav. En den eneste mulige akseptable forklaringen er at dette må bero på en tilfeldighet. Denne sannsynligheten er imidlertid også svært liten. Dog er den reell. Dersom vi ikke aksepterer denne må vi igjen ty til forklaringer som går utenfor vitenskapens teorier. Jeg foreslår altså en type forklaring som består av en kombinasjon av fem faktorer. Disse overlapper hverandre delvis.

Den første faktoren er tilfeldighets-elementet. Den andre er telepati.  I og med at boka ble gitt ut mange år før Titanic ble bygget kan den ha påvirket de beslutninger som gjorde at ting ble som de ble. Denne påvirkningen kan ha skjedd telepatisk (det var kanskje mange mennesker som hadde lest boken, se B13), eller den kan ha skjedd direkte.

Den tredje faktoren er en type underbevisst prognose-mekanisme som bygger på den samme ukjente paranormale sansen.

Den fjerde faktoren er normal prognose. Robertson hadde som sagt en god del skipskunnskap.

Den femte faktoren overlapper delvis med den andre; direkte eller indirekte kan nøkkelpersonene ha blitt påvirket av budskapet i Robertsons roman.

Vi skal dessuten merke oss at svært få forutsigelser i denne profetien stemte eksakt. Det var forholdsvis store avvik. Uansett ser vi at en aksept av slike hendelser ikke nødvendigvis medfører at bevisstheten kan forflytte seg i forover og bakover i tid. Alle forsøk på å forklare P11 er utrolige. Det er også min. Så her står vi likeverdige alle mann.

 

Lignende betraktinger kan gjøres angående bevissthetens rom-uavhengighet ( P8, P9 P10, P12). Dersom disse er sanne må det bety at der finnes andre typer informasjoner om virkeligheten enn de vi vanligvis kjenner, og at visse mennesker via ukjente paranormale sanser har tilgang til disse. Med både syn og hørsel får vi informasjon om forhold utenfor oss selv, og dette skjer uten at bevisstheten flytter seg til informasjonskilden. Finnes der andre sanser kan også disse fungere på samme måte.

 

Tese G:

Denne hypotesen er en utvidelse av den forrige. Den er tatt med for å gi tankesystemet en størst mulig åpenhet. Det er ikke utenkelig at den realiteten som ligger bak materien og bevisstheten også kan manifestere seg på utallige andre måter. Jeg her imidlertid problemer med å se på hvilken måte vi skulle kunne oppdage nye manifestasjoner som hverken er materie eller bevissthet. Det hele avhenger kanskje av definisjonen på materie. Fysikken har vist oss at materien henger nøye sammen med den sammenhengen den inngår i, og at det finnes dynamiske overgangsformer mellom de forskjellige typer manifestasjoner (materie, energi, kraft, aktivitet). Hvordan vi avgrenser materie begrepet i en slik sammenheng er opp til oss selv. Uansett er det som måtte falle utenfor både bevissthets og materiebegrepet også likeverdige manifestasjoner av det reelt eksisterende.

 

Tese H:

Denne er tidligere drøftet i 9.1.1.

 

Tese I: Bevisstheten avhenger av materiens funksjoner. Dette er en konklusjon av drøftinger tidligere i dette kapitlet.

 

Så litt fri spekulasjon rundt dette tankesystemet

Som alle andre egenskaper ved materien er materiens iboende opplevelse en potensiell egenskap; en egenskap som kun opptrer relasjon med omverdenen, og som kun eksisterer i kraft av disse relasjonene. Denne egenskapen skaper igjen grunnlaget for en ny potensiell egenskap, nemlig bevisstheten, som inneholder organisert sansing og hukommelse på et høyt nivå. Bevisstheten er altså en addering, eller ensretting av utallige sub-opplevelser på utallige nivåer. Den som leter etter bevisstheten på utsiden av seg selv, eller utenfor det materielle plan, leter på feil plass. Opplevelsen finnes på materiens innside. Du opplever verden innenfra og ut, ikke utenfra og inn.

Det som stoppet meg i mitt reduksjonistiske resonnement var at jeg selv er menneske. Dette må vi aldri glemme. Jeg kan studere andre mennesker ut fra rene fysiske betingelser. Jeg får da også rent fysiske svar. Jeg erkjenner at mennesket er et fysisk system, på samme måte som et dyr er det, eller PC-en min. Men fordi jeg selv er et menneske, og tror at andre mennesker er som meg må jeg akseptere at mennesket er mer enn det jeg ser fra utsiden. Men er det noen grunn til å stoppe her? Riktignok er jeg ikke et dyr. Men jeg vet nå at systemer som fra utsiden er rent fysiske kan ha en bevisst innside. Jeg mangler kriterier for å erkjenne andre bevisstheter enn meg selv. Ergo har jeg ingen grunn til å benekte at også dyr har bevissthet. Hva med PC-en min? Den har jo både hukommelse og på en måte et sanseapparat (via f.eks. tastatur, mus osv.). Jeg er skeptisk til at den har noen særlig bevissthet. Men jeg har et problem her. Dersom mitt tankesystem er riktig opplever PC-en noe. Kanskje kan vi tale om bevissthet på et meget lavt nivå. Men har denne bevisstheten tilgang på PC-ens hukommelse? Dette er jo en fysisk hukommelse, akkurat som den i min egen hjerne. Det er her holografi-modellen kommer inn som en reddende engel[7]. Min PC har en meget lav grad av bevissthet fordi den ikke er integrert med seg selv på samme måte som en hjerne er det. Den er et lineært system. Det vil si at der f.eks. i hver hukommelsescelle ikke finnes et spor av innholdet i nabocellen. Det betyr også at CPU-en utfører sine operasjoner i serie; svært lite skjer parallelt. Dette gjelder de fleste av maskinens enkeltdeler. Men et visst snev av integrasjon finnes likevel. Mikroprosessoren avleser memory, diskett og harddisk. Men dette kan på ingen måte sammenlignes med den måten vår hjerne er integrert på. Via hjernebølgenes interferens finnes enhver tilstand integrert over store områder. En mengde prosesser forløper samtidig, og alle har de en viss informasjon om hverandre. Denne integrasjonen er så tett at ethvert objekt har tilgang til et større overblikk enn seg selv. Jeg skal forklare denne setningen nærmere. Et objekt kan, i denne sammenheng både bety en hjernecelle, et system av hjerneceller eller en del av hjernen. En vanlig halvlederhukommelse opplever ikke mer enn sin egen tilstand (spenning av på). Et objekt har derimot tilgang til andre tilstander utenfor det selv fordi disse tilstandene også er representert i selve objektet; det har overblikk over mer enn seg selv.

 

Hva er forskjellen på bevisstheten og underbevisstheten?

Slik som jeg hittil har fremstilt det skulle vi tro at underbevisstheten ikke fantes. Likevel har vi god grunn til å tro at den gjør det. Jeg har tidligere nevnt dette med fysisk lokalisering av de forskjellige funksjoner i hjernen. Dersom alle disse funksjonene ble bombardert samtidig av alt som skjedde i hjernen, hvorfor er ikke alle i min bevissthet samtidig? Noen ganger her jeg behov for et språk. Oppmerksomheten min rettes mot min kunnskap om dette. Blodtilførselen strømmer til området f.eks. for det engelske språk i min venstre hjernehalvdel. Da er det denne som er bevisst. Andre ganger har jeg behov for rytme. Visse deler av høyrehjernen aktiviseres. Men, hvor er bevisstheten i dette «rytmesentret» når jeg konsentrerer meg om språk? Hva er det som avgjør hvor min oppmerksomhet rettes? Dessuten kan det pågå tunge prosesser i min underbevissthet, hvorfor er ikke disse bevisst idet de pågår? Jeg kan ikke gi noen endelige svar på disse problemene. Men de gjelder ikke spesifikt bare for mitt tankesystem. Dette er et problem jeg antar hjerneforskerne jobber med. Jeg skal likevel gi et forslag til en akseptabel måte å se dette på.

Min oppmerksomhet er ikke lokalisert noe bestemt sted i hjernen. Jeg tenker meg at hvert objekt i hjernen til enhver tid befinner seg på et kontinuum mellom de to tilstandene fullt aktiv og tungt sovende. Når et objekt er svært aktivt, har det mye oppmerksomhet rettet mot seg. Det betyr at svært mange andre objekter mer eller mindre følger med i det som foregår. Graden av oppmerksomhet et objekt gir et annet avhenger av styrken på aktiviteten og styrken på identifikasjonen mellom objektene. Med identifikasjonen mellom objektene mener jeg assossiasjon mellom objektenes funksjoner. Dette vil jeg forklare nærmere gjennom et eksempel:

 

Vi tenker oss at deler av hjernen er opptatt med å løse en ligning. Denne oppgaven består av mange del-oppgaver. Disse utføres av objekter som inngår i det aktuelle objektet. En slik oppgave kan f.eks. være å kjenne igjen symbolet X. En annen oppgave kan være å gjenkalle en bestemt regel. En tredje oppgave kan f.eks. være aritmetiske regne-operasjoner. Alle objekter som kan tenkes å få en oppgave i ligningsobjektet identifiserer seg med denne funksjonen. Andre objekter som er nært beslektet, f.eks. det å gjenkalle formen på en sirkel er bare i liten grad med på det som skjer. Dog følger de med. Det kan jo komme en geometri oppgave. Dersom et objekt ser en likhet mellom den funksjon som gjøres og sin egen funksjon er altså dette en identifikasjon. Det totale objektet er altså en struktur; en nettverksstruktur av del-objekter som igjen er strukturer. Det som knytter dem sammen er identifikasjons-prosesser.

 

Men et objekt kan også identifisere seg negativt med det som skjer. Det befinner seg da i en svært våken tilstand men har ingen del, eller oppgave i den aktiviteten sinnets oppmerksomhet er fokusert på. Jeg tenker meg da at objektet har flere muligheter til å tiltrekke seg oppmerksomhet. For det første kan det skape så pass stor motvilje mot det som foregår at det i seg selv bremser aktiviteten. For det andre kan det «skrike» så høyt at det tiltrekker seg sinnets oppmerksomhet. Dette er negativ identifikasjon.

Et eksempel på det kan være «fotball-objektet». Det kan ha blitt vekket av sin dvale ved synet av fotballen som ligger på gulvet. Det har lite eller ingenting med den ligningen som løses å gjøre. Det kjeder seg og skaper motvilje. Det skriker og drar til seg oppmerksomhet. Det får til slutt vedkommende til å forlate sitt matematikk-problem for å gå ut å spille fotball.

I en slik situasjon flytter bevisstheten seg fra matematikk-objektene til fotball-objektene.

En del objekter kan godt være felles for fotball aktiviteten og matematikk-aktiviteten. Det kan f.eks. være å kjenne igjen den runde formen på en kule. Det kan være å avlese spiller-numrene, det kan være å legge sammen 1 + 1.

 

Slik tror jeg vår bevissthet er integrert som en dynamisk enhet, med diffuse flyttbare avgrensninger.

Språket er en sentral del av vår tenkning. Det er svært mye brukt, i utallige situasjoner. Språket ligger i venstre hjernehalvdel. Dette tror jeg er grunnen til at bevisstheten ofte lokaliseres hit. Det er den hyppige bruken av disse delene av hjernen som er årsaken til at bevisstheten føles å stamme herfra. En annen konsekvens av hyppig bruk er styrke. Objektene fungerer som muskler. Jo mer oppmerksomhet de får, desto mere energi får de; de kan «skrike» desto høyere. Objekter som blir svært lite brukt, faller i dvale. De står i fare for til slutt «å sulte i hjel»; det de en gang stod for er ugjenkallelig.

 

Underbevisste funksjoner

Det som gjør at en prosess er bevisst er at svært mange objekter er fokusert på en bestemt oppgave. Når fokuseringen blir omfattende nok og aktiviteten blir høy nok blir dette til mitt «jeg». Jeg tror altså ikke at det finnes noe «jeg» som betrakter det som foregår og skifter oppmerksomheten fra prosess til prosess. Mitt «jeg» er den prosessen som er mest markant ensrettet og aktiv i øyeblikket. Men mitt jeg har diffuse avgrensinger som stadig skifter og strekker seg utover seg selv, ned i det ubevisste. Det som kjennetegner underbevisstheten, er mangelen på en slik ensrettethet. Noen objekter kan ha stor aktivitet, men ikke stor nok til å dra for mye oppmerksomhet mot seg. Mens bevisstheten kan sammenlignes med et strukturert møte hvor alle er fokusert på og reagerer på foredragsholderen og det som foregår fremme, kan underbevisstheten sammenlignes med plassen utenfor der alle snakker med alle, der noen sover og noen jobber, og der noen sliter for å få oppmerksomhet fra andre. En feil med denne parallellen er den markerte veggen mellom inne og ute. Den finnes ikke. Overgangen er diffus.

I underbevisstheten finnes det objekter som aldri får dratt oppmerksomhet til seg. De blir effektivt holdt nede av andre objekter. På den måten oppstår nøytraliseringer som kan kreve store mengder energi. Mekanismene og teoriene bak dette er best beskrevet i Freuds teorier om katekser og antikatekser.

 

 

Søvn og drøm

Det er grunn til å tro at søvnen reguleres av et søvnsenter i hjernen. Dette søvnsentret er selv et objekt som har evnen til å oppløse den ensrettede oppmerksomheten; «møtet blir oppløst, vi tar pause». Dermed oppløses også vår normale bevissthet. Objektene kan nå gå i dvale, noe svært mange gjør. Men deres søvnbehov er ikke like stort som kroppens; de våkner opp og har fritid. De prater og med hvem de vil, og retter oppmerksomheten mot hvem de vil. De objekter som er mest i bruk om dagen; logikk og språk, fornuft, trenger mest søvn; de er ute av funksjon. Når katten er borte danser musene på bordet, heter det. Uten kontroll steller alle de andre i stand til fest. Vi drømmer. Ved stadig nye fluktuasjoner skifter oppmerksomheten raskt fra sted til sted. Kontrollen er svak, og mange objekter nytter muligheten til å «si sin mening». Drømmen er derfor en informasjonskilde til hva som rører seg i underbevisstheten.

 

Et psykologisk grunnsyn

Min stadige sammenligning mellom mentale prosesser og folke-mengder er ikke tilfeldig. Mitt psykologiske grunnprinsipp er at:

 

Det mentale er avspeilet i det sosiale

 

Min begrunnelse for en slik påstand er at jeg, ved å reflektere og betrakte mine egne mentale prosesser synes å ane en sammenheng her. Dette er selvfølgelig en fullstendig subjektiv begrunnelse. Men er det en tilfeldighet at så mange psykologiske uttrykk også passer og brukes om sosiale sammenhenger?

Vi snakker om et «nervøst marked», et «spent og optimistiske marked». Vi snakker om depresjoner, også i økonomisk sammenheng. Vi snakker om «rasende og opphissede folkemengder». Om et «kuet folk», om «folkevilje» osv.

På den andre siden kan sosiale uttrykk anvendes på psykologiske temaer. Det foregår «en indre kamp"». Vi utøver «selvkontroll». Vi opplever «indre fred og harmoni», og vi opplever «indre konflikter og disharmoni». Vi elsker noen sider ved oss selv og vi hater andre. Vi pålegger oss selv skyld, og vi straffer oss selv.

Mitt «jeg» er ikke en enhet. Jeg er en flerhet som stadig skifter og opplever interne konflikter. Men utad er jeg en enhet. Jeg tror der er en nær sammenheng her.

 

Hva består relasjonene mellom objektene i (hvordan knyttes nettverket sammen?)

Hjernecellen er en nervecelle (neuron). Den består av et cellelegeme med mange utløpere. Utløperne er av to typer; dendritter (mottager) og aksoner (avsender). De fleste hjernecellene har et akson og mange dendritter. En hjernecelle kan ha opptil 200 utløpere. Utløperne representerer kommunikasjonen med omverdenen. Den kan gå til andre hjerneceller eller den kan stå i forbindelse med andre, fjernere deler av kroppen. Nervecellene står i forbindelse med hverandre via synapsen som er en liten spalte mellom akson og dendritt på to nerveceller. Via sinnrike kjemiske systemer overføres signalene over synapsene. Det finnes mer enn 40 forskjellige kjemiske stoffer som fungerer som signalmolekyler i slike overføringer. Disse er også med å regulere cellens følsomhet for impulser; de kan hemme og stimulere cellen.[vi]

Dette er det vi vet, og kan se av fysiske forbindelser mellom hjernecellene. Men jeg våger å anta at der finnes flere forbindelse enn de vi rent fysisk ser. Denne antagelsen bygger jeg på et hull i vitenskapen, som best er formulert av Liall Watson i B6. Andre indikasjoner på dette kan være B1 (Kirlian-teknikken), P8(Telepati) og P9(psykisk påvirkning av radioaktive prosesser). Dette antyder at det finnes systemer i kroppen og hjernen som påvirker cellene, men som ikke kan erkjennes via vanlige fysiske metoder. Disse forbindelsene kan godt spille en sentral rolle i hjernens funksjoner. Ideene til hjerneforskere som Roger Sperry(B2) og Karl Pribham (B18) medfører delvis at man må regne med en slik mulighet. Jeg tror at, sammen men det meget komplekse fysiske systemet utgjør dette systemet en så tett integrasjon mellom de forskjellige objektene i hjernen at bevissthet på vårt nivå kan oppstå.

 

 

Er identifikasjon et grunnleggende trekk ved all virkelighet?

Vi har sett nærmere på kausalitet fra en metafysisk synsvinkel. Nå kunne det være interessant å klassifisere alle former for kausalitet for å se om man fant felles trekk. All lokal kausalitet har et felles trekk, nemlig at den utløses når avstanden blir nær nok. Avstanden er et mål på likhet i de tre rom-parameterne. Den utløses når vektorsummen mellom disse er liten nok. Men vi ser også at de forskjellige typer av lokal kausalitet er avhengig av samsvar mellom flere parameter enn de lokale for å kunne utløses. Det kan være elektrisk ladning, eller ladning i bevegelse(magnetisme). Videre legger vi merke til de forskjellige former for resonans, hvor samsvar og harmoni også spiller en vesentlig rolle. Vi kjenner nå også non-kausale sammenhenger. Også disse avhenger av samsvar, i dette tilfellet komplementaritet i spinn(F3). Videre har vi sett antydninger til at form og synkronisert frekvens er resultat av andre ukjente non-lokale årsaks-relasjoner (F6, B11,B12,B13,B14). Overalt der det er snakk om årsak og virkning er det altså snakk om former for samsvar, synkronisering, likhet eller komplementaritet, både på årsak og virkningstiden. Det virker jo også umiddelbart umulig å tenke seg en kausalitetsrelasjon hvor ingen form for samsvar var involvert. Altså ser det ut som at dette, som jeg med en felles-betegnelse vil kalle for harmonier, er en grunnleggende drivkraft i universet. Hva kan dette komme av? Parallellen med identifikasjon mellom bevissthetens mange objekter er slående. Kanskje er ikke denne identifikasjon et komplisert program i genene, men den er en del av selveste materiens natur. Vår trang til å harmonisere oss med omverdenen, med hverandre, med musikk, i dans, i språk, med kosmos og med Gud, er kanskje et utslag av materiens naturlige tendens til å danse med i den kosmiske harmoni. Det er ikke bare vi som danser. Alt danser, det har vi fysikerens ord på. Identifikasjon - det å se seg selv, og se andre og «danse» sammen med dem - er kanskje et grunntrekk med naturen på alle nivåer.

Kanskje er materiens innside forskjellig fra dens utside på den måten at relasjonene mellom de enkelte delers innsider er uavhengig av relasjonene mellom deres utsider. Utvendige relasjoner er lokale; samsvar i lokalitet er en betingelse for kausalitet. På innsiden går relasjonene langs andre kanaler. Her er andre harmonier som avgjør kausalitetsforholdet. Bevisstheten kan da tenkes å eksistere i en annen type rom, et para-rom. Endelig eksisterer det et kausalitetsforhold mellom materiens inn og utside fordi de er komplementære sider av materien. Når man klemmer på en ball beveger både inn og utside seg. På samme måte er det med all materie; endringer på innsiden medfører endringer på utsiden og motsatt.

 

Nå er jo dette ren spekulasjon, fremsatt fordi det er morsomt, men for å vise at jeg ikke er alene om et slikt grunnsyn kan jeg vise til den franske jesuittpateren Teilhard De Chardin. Han har, ifølge Erik Dammanns bok følgende titler: geolog, paleontolog, antropolog og filosof. Det sier seg selv at det er en meget original religiøs evolusjonsteoretiker vi snakker om her. De Chardin bygger sin evolusjonsteori på grunntanker som ligner de jeg har beskrevet. Han hevder at all materie, i likhet med oss selv i likhet med oss selv, ikke bare har et ytre, men også et indre, og atomenes indre nettopp er bevisstheten, i dens opprinnelige ikke-personlige form.[vii]

Ved å lese en rask beskrivelse av disse tankene i boken «Bibelen og Vitenskapen» av Konrad Stormark fant jeg frem til flere likheter med de tanker jeg har gjort meg. Selvfølgelig er De Chardins teorier om dette mye mer omfattende og grundige enn mine strøtanker.

De Chardin har et syn på erkjennelsen som ligger nært opp til det jeg har gitt uttrykk for. Han benekter at vitenskapen kan undersøke et rent objekt. Forskerens objekt er omgitt av en «aura av subjektiv tolkning», og selv ikke den beste vilje kan frita ham fra å arbeide ut fra et begrenset iakttagelsesområde. Han kan derfor ikke slutte seg til tanken om at vitenskapen observerer tingene slik de utfolder seg uavhengig av oss. Om det skulle vært mulig det måtte menneskets bevissthet holdes utenfor og settes ved siden av objekt-verdenen. Dette er ikke tilfelle. Det arbeidende subjekt er selv i brennpunktet for sin iakttagelse.

De Chardin bruker dette som et utgangspunkt til å føre bevisstheten inn som en integrerende del av materien. De Chardin skiller mellom bevissthet og selvbevissthet på samme måte som jeg skiller mellom opplevelse og bevissthet. Slik han ser det omgir bevisstheten alt stoff, som en skjør hinne, eller en slags biosfære. Disse bevissthetskorn, er det som i mennesket er integrert til selvbevissthet. Men De Chardins system stopper ikke her. Han ser for seg at denne integrasjonen fortsetter videre i det uendelige inn i det punktet han kaller for Omega; det overpersonlige, den store bevissthet, altså Gud.[viii]

Denne ideen, at vi alle er en del av en kosmisk overpersonlig bevissthet, finnes det sterke innslag av i østens religioner og filosofier. Tanken er ikke umulig. Slik jeg ser det avhenger bevisstheten av integrasjonen mellom de ulike objektene som inngår i bevisstheten. Mellom mennesker er denne integrasjonen for svak. Den begynner å gjøre seg gjeldende straks en mengde mennesker oppnår en høy grad av fokusering mot et felles punkt. Det er masse-suggesjon. Ved f.eks. fotball kamper, ved masse-møter og ikke minst ved rocke-konserter hender det at det begynner å skje ting med mengden som helhet. Den begynner å opptre synkronisert og helhetlig. Det kan være begynnelsen på en felles bevissthet utover mennesket.

Når det gjelder selve kosmos er det tegn som tyder på at alt er sammenvevd i en stor helhet. På det subatomære plan kan integrasjonen være så stor og sammenvevingen så tett at dette virkelig er den store «interbevissthet», den sanne Omega, den allesteds nærværende Gud, som mennesket streber etter å komme i harmoni med.

Jeg skal ikke gå videre inn på det fasinerende tankesystemet til de Chardin, men det er interessant å se Konrad Stormarks kritikk av De Chardin. Han sier at:

 

"Et system kan se flott og imponerende ut. Men sprekker det på et punkt, er det lik såpeboblen og taper hele sin blendende «verdi». Slår de Chardins tankesystem sprekker? Nåværende forfatter mener det. Det svake punkt er systemet evidens. Her skulle man tro at forfatteren (de Chardin) ville føre frem ugjendrivelige data fra arvelæren, fra paletnologien, og fra så mange vitenskaper som overhodet mulig. Men nei. Også her beveger han seg på det dikterisk-spekulative plan."[ix]

 

Stormark etterlyser evidens; bevis for at teorien er sann. Jeg tror vi får lete lenge etter bevis for en teori av en slik karakter. Systemets grunntanker er etter min mening ubevisbare via vanlige vitenskapelige kanaler. Vi kjenner ingen metoder for å påvise bevissthet. Så lenge vi ikke gjør det, forblir en slik grunnide et rent postulat. Jeg klarer heller ikke å se noen metode for direkte falsifisering av en slik teori. Dersom dette er riktig, kan den neppe kalles for en vitenskapelig teori, på linje den teorien den skulle erstatte, nemlig Darwins ide om naturlig utvalg.[x] Men som lekmann kan jeg jo våge å stille spørsmålet om ideen om det naturlige utvalg er en fullgod forklaring på livets utvikling. Bevissthetens eksistens er ugjendrivelig. Denne kan, på ingen måte forklares via reduksjonistiske tanke-modeller. For å fange opp dette og andre problemer evolusjons-teorien strir med, kan det være nødvendig å gå utover det vitenskapelige, inn i det spekulative og kanskje inn i det religiøse. Men her ligger det i sakens natur at det er dårskap å etterlyse "evidens". Her finnes ikke sikre svar. Her rår gjetninger, fantasi og vakre tankebygninger. Men dette er også en del av oss mennesker.