Kommentar

Denne refleksjonen ble skrevet på slutten av 80 tallet som en del av mitt bokprosjekt om «Den menneskelige Natur».  Her tok jeg utgangspunkt i en del tidligere refleksjoner. Blant annet om forholdet bevissthet materie. Siden den gang har jeg endret ganske mye på min oppfatning av bevissthet. Men fortsatt tenker jeg at denne refleksjonen er svært nyttig i forhold til refleksjon om dette. Ideen om tanke-objekter tror jeg er nyttig i forhold til det å forstå vår hjernes virkemåte. Så stiller jeg jo på flere måter en del grunnleggende spørsmål om hvordan man kan erkjenne/måle bevissthet, hva det er, hvordan den oppstår og fungerer. En vesentlig refleksjon her er at bevisstheten er udelelig, privat og at den ikke kan erkjennes direkte hos andre, samtidig som den er den grunnleggende basis for å konkludere med at det faktisk eksisterer noe i det hele tatt. Dermed oppstår det paradokset at bevisstheten blir den mest grunnleggende byggesteinen for all erkjennelse samtidig som den ikke direkte lar seg erkjenne hos andre enn meg selv. I dag tenker jeg at «min» ide om en såkalt bevissthets-sfære på «innsiden» av all materie ikke er særlig sannsynlig.  Jeg er også blitt klar over blitt klar over at jeg ikke var den første som tenkte i disse baner. Konseptet har et navn. Det kalles Panpsykisme.

Jeg trengte et visst puff fra Peder som absolutt ikke ville inn på mine refleksjoner om bevissthet fordi det hele jo er selvfølgelig. Til min frustrasjon tok han selvsagt den «lettvinte» synsmåten at når det først er utviklet et så høyintegrert informasjonssystem som vårt, så er ikke bevisstheten noe annet enn dette systemet i seg selv. Den første og selvsagte protest er at dette er for enkelt. Det handler om ikke å innse problemet i sin hele og fulle dybde. Men, som så ofte før, kanskje Peder rent intuitivt er inne på noe som er for enkelt til at det lar seg gripe av en komplisert resonnerende fornuft? For en gang skyld måtte jeg innrømme at jeg ikke på noen god resonnerende måte kunne avvise denne enkle intuisjonen. Så jeg har tatt den til meg. Hjernen er et avansert styresystem for atferd. I siste instans er den enheten som styrer atferden noe som kan sammenlignes med å ha en rekke tv-skjermer med ferdigtygde bilder, og høyaltere med ferdigtygde og ferdig tolkede lyder. I tillegg til dette har enheten tilgang på fornemmelse av fortid og fremtid i form av henholdsvis hukommelse og fantasi, den har tilgang på avanserte «rådgivere» som gjennomfører resonnementer og forskjellige forståelsesmåter, på «regnskapsførere» som kalkulerer med alle slags tall og størrelser, på sosiologer og psykologer med all mulig slags ferdigtygde fortolkninger av mennesker og dyr. Gi dette systemet også styringsdirektiver i form av følelser og fornemmelser, i form av like eller ikke like, forakte eller beundring, nydelse eller lidelse. Jeg ble sittende og reflektere over hvordan denne egentlig fungerer. Jeg sitter igjen med en ide om at dette er den enheten som gjør de aller siste og ytterste fortolkninger av alt dette, oppsummerer alt sammen. Men det vesentligste av alt er at det da treffes beslutninger og at disse eksekveres. Denne enheten er altså ikke bare passiv mottaker, fortolker, men har også evnen til å beslutte og tilgang til de nødvendige knapper som skal til for å iverksette handling. Så hvor ble det av bevisstheten opp i alt dette? Svaret er at det er det dette er. Lag en datamaskin som inneholder alt dette og du har skapt bevissthet. Det som foregår i denne superenheten, er det som skjer i ditt sinn. Det er det det er. Så har dette systemet oppfunnet begreper av type bevissthet, eller opplevelse. Men, på samme måte som for mange andre begreper er dette en illusjon. Problemet oppstod i det øyeblikk vi ble i stand til å abstrahere vårt visuelle bilde av tankeprosessen, gi den et navn for så å bruke den samme kognitive ressurs til å spekulere på hva dette er for noe. Forestillingen skapt, og legges til i den store rekken av illusjoner som er så nødvendig for at systemet skal fungere optimalt.
En slik antakelse får vidtrekkende konsekvenser. Svært mange dyrearter har mye av den samme funksjonalitet.  Dyr har bevissthet. Den blir ikke på samme måte som vår bevissthet fordi menneskets evne til abstrakt språk nok er det kraftigste opphavet til våre mentale illusjoner. Men det er ingen tvil om at dyr både kan oppleve, ha en fortid i form av hukommelse, også en fornemmelse av fremtid, og ikke minst evne til livskvalitet. Dyr kan lide, og inngår derfor av seg selv som etiske individer i empatisk etisk tenkning.  Det er heller ingen umulighet å skape kunstig bevissthet. Alt dette får vidtrekkende etiske konsekvenser.

---

 

Innlending Bevissthet

Hva bevissthet er har vi vel alle lurt på en gang i blant. Det første mennesket erkjenner er sin egen bevissthet. Men, paradoksalt nok, blir det ikke sin bevissthet bevisst før langt senere. Som bevisst individ er jeg heller ikke i stand til å erkjenne bevissthet hos noe annet vesen. Jeg er ikke i stand til å føle at bevisstheten oppstår, jeg kjenner heller ikke når den forlater meg. Ei heller er jeg ikke i stand til å gi noen vitenskapelig forklaring på dette fenomenet. Den kan ikke utledes av noe av det jeg erkjenner i den fysiske verden.

Ikke rart at f.eks. den behavioristiske retningen innenfor psykologien valgte å se fullstendig bort fra bevissthetens eksistens [1]. Det er heller ikke rart at filosofer som Descartes anså bevisstheten for å tilhøre en annen substans enn den materielle. Moderne fysikk har imidlertid gitt oss et annet bilde av materien og dens natur enn det klassiske. Kanskje det nettopp derfor er på tide og, på nytt, ta opp disse spørsmålene rundt forholdet bevissthet og materie. Noen løsning tror jeg er vanskelig å finne, men la oss være åpen for litt spekulasjon rundt dette emnet. Vi har tidligere sett på et av metafysikkens grunnbegreper, nemlig materie. Vi fant at den måten vi oppfatter materien på er en illusjon. Likevel tror jeg fortsatt på at materien, sammen med alle andre objekter fra metafysikken er manifestasjoner av en reell fysisk virkelighet. Er min bevissthet en manifestasjon av det samme?

 Jeg stiller meg tre spørsmål angående bevisstheten: hva er bevissthet? hvordan oppstår/består den? og hvordan fungerer den? Emnet bevissthet er meget omfattende, derfor må vi nøye oss med en noe overfladisk drøfting i denne sammenhengen. La meg her presisere at dette stort sett er hjemmesnekrede spekulasjoner og ikke noen avhandling. Selvsagt bygger det på, ligner på og er inspirert av hva andre har sagt og skrevet om emnet.

Hva er bevissthet?

Det sikreste jeg vet er at min bevissthet eksisterer. Descartes bevis på sin egen eksistens bygger nettopp på dette: "Jeg tenker derfor er jeg".  Å definere bevissthet på vanlig språklig måte er vel ikke mulig. Vi kan si at bevissthet er det å oppleve å være til. Men hva er det å oppleve å være til? Jo, det er å være bevisst. Vi ender opp med å vandre i sirkler mellom synonymer. Jeg kan komme rundt dette ved å ty til en indre ostensiv definisjon^[1]. Min måte å gjøre dette på er å begynne med å definere opplevelse. Jeg peker på mitt indre ego og sier "opplevelse". Videre gjør jeg en distinksjon mellom opplevelse og bevissthet.  Da jeg var fem år opplevde jeg naturligvis en hel del, men var jeg bevisst? Naturligvis vil de fleste mene at 5-åringer har bevissthet.  Da jeg var ett år, var jeg da bevisst? Her vil nok igjen de fleste svare ja, men kanskje kjenner vi et snev av tvil i oss. Opplever ettåringer noe? Selvsagt gjør de det. Hva med den dagen jeg ble født, hadde jeg da bevissthet? Her vil kanskje de lærde begynne å strides. Men opplevde jeg noe rundt den tiden da jeg ble født? Jeg tror det er stor sannsynlighet for det. Vi kunne gått videre bakover, til tiden i mors liv, men jeg begynner å ane at det kanskje finnes en nyanseforskjell på det å oppleve og det å være bevisst. For å oppleve noe trenger jeg ikke språk, ikke hukommelse, ikke viten, ikke kunnskap, ikke intellekt. Det å oppleve er direkte øyeblikks-orientert; det er forbundet med nuet, med øyeblikket. Jeg har på følelsen at bevissthet er noe mer. Bevissthet er kanskje nærmere knyttet til viten, til å ha en fornemmelse av fortid og fremtid.

 

På den annen side hevder mange at det finnes utallige forskjellige typer av bevissthets-tilstander. Den vi normalt opplever, er altså bare en av mange mulige. Søvnen er en annen, især drømme-søvnen. Så har vi den hypnotiske bevissthetstilstanden, som hverken er søvn eller våken tilstand. Videre er meditasjon grunnlaget for andre tilstander igjen. Transe, ekstase, bønn er kanskje andre former. Men, som vi aner, er alle disse formene mer eller mindre i slekt med hverandre og de overlapper hverandre delvis. Noen er kanskje identiske.

Men alle disse bevissthetstilstander aner jeg har grader av styrke, eller dybde. La oss prøve på følgende betraktningsmåte:

Jeg tenker meg forholdet opplevelse/ bevissthet som en kjegle, hvor toppunktet er den rene sanntidsopplevelse og hvor bunnen er den fulle bevissthet (Se Figur 6, Figur 7). I bunnen av kjeglen er opplevelsen utvidet i en eller flere former. Den mest kjente formen er utvidelsen av tid og rom; jeg kan på samme tid oppleve fortid og fremtid, jeg kan forestille meg ting som akkurat for øyeblikket er skjult for mitt blikk. Dette gjør jeg ved hjelp av hukommelsen. Bevissthet blir ifølge en slik tenkning en utvidet opplevelses tilstand; en tilstand hvor opplevelsen utvides til å omfatte mer enn de eksakte konkrete fysiske relasjoner den er knyttet til akkurat der og da.

Men en opplevelses utvidelse behøver ikke nødvendigvis kun å knytte seg til tid og rom. Andre parameter kan godt inngå i denne utvidelsen. Jeg tenker da spesielt på bevissthetsformer som kan opptre i forbindelse med meditasjon og hypnose (se figur 2). Overgangen mellom den rene opplevelse og bevissthet og mellom de forskjellige bevissthetsformer kan godt være flytende; vi kan befinne oss i alle mellom-tilstander.

Jeg har selvsagt en mening med å plassere disse to begrepene inn i en slik struktur. For det første oppnår jeg å frikoble bevisstheten fra språket og den menneskelige fornuft. Vi mennesker opplever nemlig stadig bevissthetstilstander som ikke lar seg fange inn av den rene fornuft. Ved å gjøre denne frikoblingen faller grunnlaget bort for å benekte at dette også er former for bevissthet. Dessuten mister man muligheten til å benekte at dyr har bevissthet. Dyr har ikke den type bevissthet som inneholder symbol-språk og fornuft, men likevel kan de ha bevissthet. På den annen side oppnår jeg å gjøre opplevelsen til elementer, eller objekter som bevisstheten består av. Bevissthet er en struktur av opplevelser, hvis avgrensninger er uklare og diffuse.

 

 

Hvordan oppstår bevissthet?

Det er egentlig ikke rart at filosofer som Descartes anså bevisstheten for å tilhøre en annen substans enn den materielle, som en del av den åndelige verden, hvor hver og en av oss hadde en udødelig sjel. Det er en mulig løsning, velkjent fra oldtidens greske filosofi og videre tatt opp som et sentralt dogme i den kristne religion. Det som får meg til å tvile på en slik løsning er erkjennelsen av det nære samspill mellom bevissthet og materie. Bevisstheten kommer og går alt etter tilstanden i vår hjerne. De av oss som har opplevet narkose vet dette. Mot dette kan man hevde at det er hukommelsen som spiller oss et puss, fordi den er avhengig av materien. Men slik jeg oppfatter bevisstheten kan den neppe eksistere uten hukommelse. Til syvende og sist ender det opp med at man må støtte seg til dogmer, læresetninger og postulater for å begrunne dette synet (faktisk er det svært vanskelig å begrunne det ved hjelp av Bibelen alene).

En annen løsning er at bevisstheten er et resultat av komplekse fysiske og kjemiske prosesser. Også denne løsningen tenderer til å bli noe dogmatisk iblant. Vi er nemlig ikke i stand til å utlede noe slikt ved hjelp av vanlige vitenskapelige metoder. Hovedproblemet med bevisstheten er at den ikke er et fysisk objekt i vanlig forstand. Den kan ikke observeres, måles eller kvantifiseres. Iallfall mangler vi metoder til dette og det er lite sannsynlig at vi vil finne slike i overskuelig fremtid. Det er kanskje ikke mulig i det hele tatt. Altså burde bevissthet være et fenomen som naturlig faller utenfor vitenskapens domene. Følgelig mangler vi redskap til objektivt å kunne observere bevissthet direkte.

Et annet problem som oppstår for dette synet, er det reduksjonistiske. Reduksjonismen som filosofi er velkjent og svært utbredt i de vitenskapelige kretser. Den går ut på at komplekse fenomener kan forstås og forklares ved hjelp av forenklinger, eller transformasjoner til et eller flere enklere systemer. En gren av denne tenkningen sier at "Mennesket er helt og holdent et materielt objekt og har intet annet enn fysiske egenskaper ... Vitenskapen kan gi en fullstendig forklaring av mennesket på rent fysisk-kjemiske betingelser».

En måte å forstå dette på er å si at en del egenskaper oppstår som følge av samspill mellom elementer med enklere egenskaper. En fotball har den egenskapen at den er rund. Men de fem og sekskantede lærbitene den er sydd sammen av mangler denne egenskapen. Er det slik at dersom materien inngår i bestemte kompliserte strukturer så oppstår bevisstheten som en ny egenskap? Dette har lenge vært min oppfatning.  Men holder denne forklaringen? Rundhet er ikke noen fundamental egenskap. Det er derimot form. Lærbitene har form. Denne egenskapen ved lærbitene er med og danner en ny form, nemlig den runde. Men rundhet og femkantethet tilhører den samme klasse / kategori, nemlig form. Dermed er ikke noen ny egenskap oppstått. Ifølge den reduksjonistiske filosofi kan alle fenomener og prosesser reduseres til noen få enkle grunnleggende enheter som inngår i fysikken. Disse enhetene kan være form eller utstrekning, substans, bevegelse, krefter osv. Ut av disse grunnleggende enhetene får man nye former, bevegelser, sammensatte krefter osv. Dette antyder at det grunnleggende er der fra begynnelsen av. Forskjellen på de forskjellige nivåer er bare strukturelle og kvantitative, gjerne også kvalitative. Men ifølge den tradisjonelle reduksjonisme inneholder ingen av de grunnleggende enhetene bevissthet eller opplevelse. Innføringen av en ide om at nye grunnleggende egenskaper oppstår som følge av nye typer vekselvirkninger er et avvik fra denne tradisjonelle reduksjonisme. Bevisstheten er fundamentalt forskjellig fra alle fysikkens grunnleggende enheter. Det sier seg selv, den kan jo ikke observeres. Reduksjonismen som tradisjonell filosofi er derfor ute av stand til å gi noen som helst forklaring på bevisstheten. Den konservative reduksjonisten står her overfor et alvorlig problem. På den ene siden kan han ikke avvise at bevisstheten eksisterer uten å fornekte sitt eget jeg. På den andre siden kan han ikke akseptere dette uten å akseptere at ethvert forsøk på å forklare den representerer et markant brudd på den tradisjonelle reduksjonistiske filosofi. Hva annet kan han da gjøre enn å la være å beskjeftige seg med problemet?

Min måte å løse dette på er ved å postulere at all materie har en iboende komponent av opplevelse i seg. Som alle andre egenskaper ved materien er materiens iboende opplevelse en potensiell egenskap; en egenskap som kun opptrer relasjon med omverden, og som kun eksisterer i kraft av disse relasjonene. Denne egenskapen skaper igjen grunnlaget for en ny potensiell egenskap, nemlig bevisstheten, som inneholder organisert persepsjon (sansing)og hukommelse på et høyt nivå. Bevisstheten er altså en addering, eller ensretting av utallige sub-opplevelser på utallige nivåer. Den som leter etter bevisstheten på utsiden av seg selv, eller utenfor det materielle plan, leter på feil plass. Opplevelsen finnes på materiens innside. Du opplever verden innenfra og ut, ikke utenfra og inn.

Med et slikt postulat som utgangspunkt kan man likevel si at vår bevissthet er et resultat av fysiske og kjemiske prosesser uten å komme inn i denne reduksjonistiske floken. Med opplevelse som en av materiens mange manifestasjoner er veien videre forholdsvis enkel, da vi vet at materien kan organiseres på en måte som gir persepsjon, fornuft, hukommelse og vilje. Dersom disse er tett nok integrert har vi alle komponenter som skal til for å danne bevissthet.

På den andre siden skaper dette en del problemer i forhold til det tradisjonelle synet på materien generelt. Et vanlig og lettfattelig syn på materien er at den består av et sett udelelige elementær-partikler. Men vi skal være klar over at mange fysikere forlengst har forlatt dette kanskje noe naive klassiske syn. Kvantefysikken forteller oss at materien er bølger og partikler på samme tid, at all materie er energi, at partiklene ikke har veldefinert posisjon, hastighet, retning og spinn, at alt dette er egenskaper som bare begrenset kan beskrive materien presist, at ekte elementærpartikler kanskje ikke finnes osv. Dukker man ned i dette emnet blir man forbauset over hvor forskjellig verden egentlig er fra det vi tror den er. Det er ikke usannsynlig at opplevelse også kan være en del av dette virvaret.

Dersom utallige systemer av opplevelse skal utgjøre en bevissthet forutsetter det at de enkelte elementer settes sammen i en gjennomorganisert struktur med svært høy integrasjon. Denne integrasjonen innebærer at hvert enkeltelement, hvert system "vet om" og kan utveksle informasjon med alle andre elementer og systemer. I praksis er dette svært vanskelig å få til. Sannsynligvis løses dette i vår hjerne ved at den virker holografisk. Jeg skal forklare dette nærmere:

Hologrammer er kort sagt tredimensjonale bilder. Enhver som har sett et holografi må innrømme at det har en spesiell form for tredimensjonalitet i seg. På en måte føler man at man ved en liten bevegelse endrer vinkel i forhold til det man betrakter. Man ser dybden i bildet. Grunnen til dette er, rent teknisk sett, at bildet ikke bare gjengir informasjon om lysintensiteten, men også om lys-retningen. Dette oppnås gjennom å belyse den fotograferte gjenstand ved hjelp av laserlys fra to vinkler. Det er lysbølgenes interferens‑mønster som fotograferes. En eiendommelighet med hologrammer er at hele bildet finnes i hver enkelt del av bildet. Men oppløsningen avtar med størrelsen. Dvs. at en liten del av bildet inneholder hele bildet, men det er meget uklart; det inneholder et omriss av helheten. For å illustrere dette nærmere kan vi tenke oss en bøtte med vann hvor det blir sluppet tre steiner (Se Figur 3 a). Steinene skaper bølger i vannet, bølger som virker inn på hverandre og danner et interferens‑mønster. Forestill deg nå at vannet fryser omgående og at vi skjærer ut et lag som på Figur 3b. Hvis vi nå studerer et stykke av dette laget, vil vi oppdage at det inneholder informasjoner om alle de tre steinene, i form av den gjensidige påvirkningen de frosne bølgene øver på hverandre. Med andre ord inneholder det utskårne stykket informasjon om alle tre steinene samtidig.^[2]

Det er nettopp dette som har inspirert hjerneforskere som Karl Pribram til å sammenligne hjernen med et holografi. Kort fortalt går ideen ut på at abstrakte bølgemønstre, som ligner kvantefysikkens sannsynlighets-bølger, danner interferens‑mønstre som avsetter sin informasjon i nervecellenes forbindelsespunkter som kalles synapser. Når et tankebilde oppstår ved assosiasjon, kunne det tilsvare hva som skjer når et helt bilde oppstår ved belysning av hologrammets deler.

Det tradisjonelle mekaniske synet har vært at både hukommelsen og de forskjellige mentale reaksjoner kan stedsbestemmes til hvert sitt område av hjernen. Mange forskningsresultater synes også å bekrefte denne teorien. Vi vet f.eks. at elektrisk stimulans av punkter i hjernen fremkaller hukommelsesbilder på en meget levende måte. Man kan huske samtaler og ting man forlengst hadde glemt.^[3]

Men andre fakta taler mot denne oppfatning. Hva kom det f.eks. av at pasienter som har fått 20 % av hjernen fjernet likevel ikke opplevde noe tilsvarende hull i hukommelsen, ja ikke merket noe hukommelsestap i det hele? Og hva er årsaken til at katter fortsatt kunne se med 98 % av synsnerven ødelagt?^[4]

Den amerikanske hjerneforskeren Roger Sperry er også blant dem som mener at hjernen har holografiske egenskaper. Det viste seg, sier han, at vi kunne kutte nervefibrene mellom høyre og venstre hjernehalvdel fullstendig; "to hundre millioner nervefibre - og det synes ikke å forårsake noen funksjonell mangel som folk la merke til i det hele. Det passer inn i en forestilling om at hjernen er karakterisert ved en helhetlig tilpasningsevne og kan fungere uansett hvordan du kutter eller krafser i dens nerver."

Det merkelige var at hver av de to separerte delene viste seg å bevare karakteren av en helhetlig personlighet.

Fordi man trodde på en mekanistisk forklaring, hadde mange tidligere ment at hver hjernehalvdel måtte ha en separat del-funksjon- og at den egentlige bevissthet tilhørte venstre hjernehalvdel alene. Sperry viste at også høyre hjernehalvdel tenkte "fornuftig", men at de to delene vurderte og løste problemene på hver sin måte. I venstre hjernehalvdel dominerer evne til «tale, skriving og kalkulering", og den er mer «aggressiv, utførende og ledende i kontroll av de fleste typer atferd», sier Sperry,- mens den høyre "vanligvis er ute av stand til å svare med tale eller skrift, selv om den oppfatter langsomt uttalte instruksjoner ganske bra. Typisk kan den heller ikke utføre kalkulasjoner utover enkel addering opp til summer under tjue." Men høyre del er klart best til å oppfatte "romlige former, innbyrdes forhold og forandring", og den "ser ut til å være helhets-, enhetsorientert snarere enn analytisk og delorientert (... Den) synes å omfatte konkret samlende innsikt, fremfor symbolsk eller del-for-del-slutninger som den venstre"

Det ser også ut til at hjernehalvdelene hos kvinner er mindre spesialiserte enn hos menn^[5].

I et av Sperrys interessante forsøk viste han hvordan begge hjernedelene er helhetlige, men forskjellige. Sperry lot den hjernedelte forsøkspersonen holde en gjenstand i den hånden som styres av høyre hjernehalvdel, men uten å la ham se den. Når pasienten ble bedt om å beskrive gjenstanden med ord, benektet han ethvert kjennskap til den. Men hvis han ble bedt om å finne maken ved å føle over forskjellige gjenstander med den andre hånden, ville han alltid plukke ut den rette, selv om han fortsatt i tale insisterte på at han fortsatt ikke kjente til hva den andre hånden holdt, men bare gjettet.

Hver del av hjernen virker altså som en bevisst personlighet som selvstendig "oppfatter, tenker, husker, trekker slutninger, vurderer, vil og føler", sier Sperry. Og de to delene kan komme frem til samme løsning på et problem "på ulike måter ved hjelp av forskjellige strategier."^[6]

 

Vi kan neppe si at vi i dag forstår fullt ut hvordan denne tette integrasjon er mulig, selv med de milliarder av knutepunkter som finnes i vår hjerne. Ettersom hjerneforskerne snakker om bølger kan det være slik at kontaktpunktene mellom hjernecellene ikke er det eneste informasjonsmediet de benytter. Iallfall viser forskningen at integrasjonsgraden er svært høy, noe jeg tror er en forutsetning for at milliarder av sub-opplevelseselementer skal summeres opp i en organisert bevissthet. Denne oppfatningen danner grunnsteinen i min oppfatning av hvordan bevisstheten fungerer,

Hvordan fungerer bevisstheten?

Freud hadde den oppfatningen at sosiale prosesser og strukturer var avspeilinger av de mentale prosesser som foregår i hvert individ. Ved å studere menneskesamfunnet tror jeg vi kan lære svært mye om hvordan vår egen psyke fungerer. Prinsippet er at enkeltindivider samspiller med hverandre, vekselvirker med hverandre, er i konflikt med hverandre, naturlig organiseres de i en sosial struktur hvor noen blir svært dominerende, mens andre forsvinner helt i massen. Ofte kan ubetydelige forhold være helt avgjørende for utviklingen. På samme måte tror jeg bevisstheten fungerer.

Nå for tiden er såkalt objekt-orientert programmering svært i skuddet i mange datamiljøer. Ethvert dataprogram er egentlig en modell av en liten flik av verden. Naturlig oppfatter vi verden rundt oss som bestående av objekter som samspiller med hverandre. Ved tradisjonell prosedyre-orientert programmering transformerer vi vårt naturlige bilde av verden til en abstrakt prosess-orientert modell. Ved objekt-orientert programmering slipper vi denne abstraksjonen (en bil blir representert av et objekt som kalles bil, i stedet for en variabel, eller et tall). Objektet består av en datastruktur og en programkode, som til sammen beskriver den aktuelle bilen og hvordan den skal oppføre seg).

Vår åpenbare naturlige tilbøyelighet til å oppfatte verden som objektorientert tror jeg også er en indikasjon på at selve bevisstheten er objektorientert. Altså låner jeg objekt-begrepet fra dataverdenen og tegner en modell av vår bevissthet som bestående av utallige objekter på ulike hierarkiske nivåer. Et slikt psykologisk objekt er et system som kan inneholde alt vår egen bevissthet inneholder; hukommelse, persepsjon, kognisjon(tenkning), emosjon (følelser) og kroppskontroll eller motorikk.  Et objekt kan f.eks. være en liten flik av hukommelsen, et barndomsminne, en forestilling om et tall, en hjernecelle som er spesialisert på å oppdage bevegelse i en bestemt retning, signalgiver til et organ osv. Objektene kan være helt eller delvis forprogrammerte, det vil si at deres funksjoner avhenger i forskjellig grad av innlæring og arv. Mens noen er fullstendig arvelig betinget, kan andre være dels arvelig, dels resultat av innlæring og noen er utelukkende resultater av innlæring. Hos oss mennesker er innslaget av innlæringsobjekter stort i forhold til andre dyr.

Systemene er som sagt typisk hierarkiske. Objekter inngår i større systemer, som selv er objekter som inngår i nye systemer osv. Selv hjernecellen som er et typisk objekt består av en rekke undersystemer, som igjen består av molekyler, som igjen består av atomer osv. På høyere nivå inngår mennesker i grupper, organisasjoner, samfunn og storsamfunn.

På individ-nivå er integrasjonen så høy at vi kan snakke om reell bevissthet, men når en menneskemengde samspiller sterkt nok oppstår der fenomener (massesuggesjon) som får mengden til å opptre som noe som ligner en enhetlig organisme, med felles vilje, oppfatning og handling.

Eksemplet med massesuggesjon er, tror jeg, en god illustrasjon på hvordan vår jeg-bevissthet opptrer som et flytende, løst avgrenset fenomen. Vårt jeg, er ingenting annet enn en felles fokusering av mange objekter på et, eller noen få, - i øyeblikket- dominerende objekter. Denne dominansen skifter stadig fra objekt til objekt, alt etter hvilke ressurser det enkelte objektet har til å tiltrekke seg oppmerksomhet. Vi kan tenke oss den våkne tilstanden som et massemøte der den ene etter den andre taleren står opp og holder sitt innlegg inntil en annen overtar. Vi kan også tenke oss at det er en viss kamp om denne oppmerksomheten. Det som avgjør denne kampen, er hvem som greier å tiltrekke seg massens oppmerksomhet. Vi utvider denne illustrasjonen litt: der er selvsagt en mengde objekter som aldri får oppmerksomhet. Noen fordi de ar svake, ubetydelige, ressursfattige, men andre fordi de blir holdt effektivt nede av andre objekter. Disse objektene er utsatt for det Freud kaller fortrengninger, noe vi skal komme tilbake til.

Når vi sovner oppløses massemøtet. Denne tiden bruker objektene til å lade opp ny energi, og til å "snakke med hverandre om løst og fast" og til å systematisere dagens opplevelser. På denne måten krysskobles en mengde informasjon, objekter som vanligvis ikke har noe med hverandre å gjøre blir for et kort øyeblikk oppmerksomme på hverandre, de utveksler informasjon. Selv om de fleste av disse sammenkoblingene gir absurde relasjoner, er alltid noen av dem fruktbare. I perioder dannes små grupper av uvanlige eller tilfeldige konstellasjoner, når disse blir store nok, drømmer vi. Også de "utstøtte" eller fortrengte objektene kan komme helt eller delvis fri fra sitt fengsel under søvnen. I maskert form eller direkte greier de å kommunisere sitt budskap gjennom slike små masse-møter.

Vi kan klassifisere mennesker på utallige forskjellige måter, i raser, i aldersgrupper, i nasjonalitet, i slekter, etter navn, etter religion, i rike og fattige, i forbrytere og lovlige, i syke og friske, etter kroppshøyde osv. På samme måte kan de psykiske objektene klassifiseres på forskjellige måter alt etter formål. På denne måten kan vi konstruere forskjellige typer modeller og teorier om personligheten. En modell som har vist seg svært fruktbar og allmenngyldig er Sigmund Freuds modell av personligheten.

Hva er følelser (emosjoner)?

Dette temaet er flyttet hit.

 

Tankeobjekter

Dette temaet er flyttet hit.