Biblioteket over rare saker og refleksjoner
Dette er en samling med korte beskrivelser av diverse rariteter og fenomener som jeg laget i forbindelse med mine bokprosjekter på begynnelsen av 90 tallet. Dette var en tid hvor jeg åpent sjekket ut både det som kan kalles for vitenskapelig og uvitenskapelige forestillinger. Min måte å tenke erkjennelse på er subjektiv og åpen. Det vil si at jeg forholder meg til forestillinger som flyter forbi min oppmerksomhet som sannsynligheter, svekket av sin vei fra kilde til mitt sinn. Om man oppsummerer alt, henger det ikke sammen. Likevel tenker jeg at det er umodent å avvise noe hundre prosent kategorisk. Hva som kan ligge i det er vanskelig å si. Jeg holder meg til mitt eget utsagn i informasjonsteorien om at all informasjon er reell informasjon. Det er bare fortolkningen av den som kan bli feil.
I resten av mine skriverier kan jeg
henvise til dette, ofte som rene assosiasjoner, ikke nødvendigvis noe som
underbygger det jeg skriver. På denne tiden var jeg også opptatt av parapsykologi. Det er jeg
for så vidt fortsatt, uten at jeg forholder meg til det som særlig sannsynlig i
min virkelighetsoppfatning.
Veldig mye parapsykologi underbygges bare av anekdoter. Slikt er det
håpløst å forholde seg til uten å kaste sin egen kritiske sans på bålet. En bok
som gjorde sterkt inntrykk på meg denne tiden var «Bak Tid og Rom» av Erik Damman. Mye av
stoffet er hentet herfra. Sannsynligvis er det påvirket av Dammans forsøk på å
overbevise om eksistensen av det åndelige.
Mitt konkrete prosjekt som ledet til denne samlingen hadde overskrift:
Verdensbilde. Jeg gjorde en del forsøk på det. Kanskje hadde jeg en ide om å
gjøre dette med å begynne med det helt grunnleggende og så utvikle det hele
derfra. Men problemet er at alt avhenger av alt. Skulle jeg begynne med verden
rundt meg eller skulle jeg begynne med meg selv? Og problemet bare vokste etter
hvert som jeg arbeidet meg inn i dette. Er det mulig å si noe om omverden uten
først å ha sagt noe om seg selv? Er det mulig å si noe om meg selv uten å si
noe om omverdenen? På et stadium så hadde jeg følgende slagplan:
Jeg ville begynne med å nevne en del forhold som har påvirket meg (frem til da). Det handler hovedsakelig om sitater, hvor hovedvekten er lagt på rene fakta; undersøkelser, eksperimenter og observasjoner som er gjort. I tillegg til dette har jeg enkelte plasser kommentert det som er skrevet. De sitater jeg har samlet har naturlig falt inn i tre vide grupper: fysikk, parapsykologi og biologi. Dette gjør jeg fordi jeg er avhengig av å referere på tvers av disse grensene gjennom hele denne drøftingen. For enkelhetsskyld har jeg gitt de forskjellige avsnittene nummer slik at de skal være enkle å referere til. De referanser som tilhører fysikken har fått forbokstaven F, parapsykologien og biologien har fått henholdsvis P og B.
Språkforskere har vist at vårt europeiske språk mangler uttrykk for et annet prinsipp, som kvantefysikken avslørte; - et helhetsskapende altforbindene prinsipp som overskrider tid og rom. Mens våre begreper bare kan uttrykke hendelser som kjeder seg i hverandre i tidsrekkefølge, har hopi-indianerne et språk som gir rom for oppfattelsen av ikke-tid, det evige nå. Slik blir virkelighetens åndelige side for dem en realitet, mens den hos oss synes å stride mot vår fornuftsorienterte uttrykksform. Vårt språk fanger oss inn i en oppsplittet modell av livet og tvinger oss til å tenke på alt i begreper om enkle årsaker og virkninger sier semantikerne Alfred Korzybski og Benjamin Lee Whorf. [i]
Et forsøk som viser at elektronet har både partikkel og
bølge-natur:
Oppstilling: I den ene enden av et langt bort er den avskjermede kilden for
elektronutskytingen festet. Munningen er rettet slik at elektronene beveger seg
langs bordets lengderetning. Midt på bordplaten er det fastskrudd en
opprettstående skjerm på tvers av skuddretningen. I denne skjermen er det to
smale, parallelle spalter, som elektroner kan passere gjennom. I bordets annen
ende er det festet en annen opprettstående plate med fotoemulsjon som fanger
opp elektronene etter at de har passert spaltene i midtskjermen. På denne
fotoplaten vises hvert elektrontreff som et svart korn.
Fordi elektronene ikke beveger seg langs en bestemt linjebane kan man ikke si hvilken av spaltene elektronene går gjennom. Hvis det registreres et treff på fotoplaten bak spalteskjermen, kan man bare slutte seg til at elektronet synes å ha passert en av spaltene. Så skytes et nytt elektron ut, og et nytt enkelttreff registreres på fotoplaten. Slik fortsetter man, med en lang serie av enkeltutskytninger som hver avsetter et treffpunkt på platen bak spaltene. Hvis det hadde dreid seg om vanlige geværskudd, ville selvfølgelig treffene finnes rett bak spalten de var siktet mot. Etter mange skudd ville de ha dannet et treffmønster av to striper tilsvarende de to spaltene de var gått gjennom. Men fordi elektronene følger en vifte av ubestemte bane-muligheter vil treffene spre seg utover fotoplaten. Etter mange elektronskudd skulle man altså forvente å finne en tilfeldig fordeling av treffpunkter som en noenlunde jevn tåke av prikker i fotoplaten. Men det finner man ikke. Det som kommer til syne etter flere tusen enkeltskudd er et klart tett stripemønster. Samtlige treffpunkter er samlet i mange rader av parallelle linjer. Og mellom disse finnes det ingen treff overhodet. Det har dannet seg et interferensmønster av alle enkeltpartikler. [ii]
YouTube: http://www.youtube.com/watch?v=0x9AgZASQ4k
Wikipedia: http://nn.wikipedia.org/wiki/Einstein%E2%80%93Podolsky%E2%80%93Rosen-paradokset
Dette er eksperimentet som utvetydig slår fast at der finnes årsakssammenhenger som er uavhengig avstand. Den vesentligste konklusjonen jeg har trukket av dette er at menneskets opplevelse av rom er en illusjon (på samme måte som tid). Rommet slik vi kjenner det med sine tre dimensjoner er ingen fysisk realitet, men en medfødt anskuelsesform (jfr. Kants erkjennelsesteori).
I 1927 møttes verdens fremste fysikere i Brussel for å diskutere de siste revolusjonerende oppdagelser og teorier. På en måte var dette et oppgjør med det gamle klassiske verdensbilde. Dette skjedde ikke uten motstand. Einstein selv skulle vise seg å bli den største motstanden. Stadig holdt han fast ved den gamle oppfatning at vi lever i et univers av fullstendig lovmessigheter, med kjeder av årsak og virkning (determinisme). Einsteins hovedsyn var at partiklene i den subatomare verden viste sin merkelige oppførsel på grunn av skjulte lokale årsaker. Ifølge Einstein var det vår manglende kunnskap om disse skjulte lokale årsakene som var årsaken til at de subatomære partikler kun kunne beskrives ved hjelp av statistiske lover. Det var i denne forbindelsen han kom med sin berømte uttalelse "Gud kaster ikke med terninger".
Som en oppfølger til denne debatten skrev Einstein, sammen med fysikerne Podolsky og Rosen, i 1935 en avhandling med tittelen "Kan den kvantemekaniske beskrivelsen av virkeligheten betraktes som fullstendig?". Her skisserte de tre hva de anså som nødvendige egenskaper ved virkeligheten, og viste samtidig at disse kriteriene ikke kunne forenes med kvanteteorien. Denne motsetningen fikk navnet EPR-paradokset.
Tre tiår senere utledet John Bell et teorem ut fra EPR-paradokset, som beviser at eksistensen av lokale skjulte variabler er i strid med de statistiske forutsigelser i kvantemekanikken.[iii]
Dersom Bells teorem holder betyr det at vi enten snakker om årsaksløse hendelser i de lokale systemer, eller om non-lokale kausalitets-forhold eller om en kombinasjon av disse to muligheter. Begge muligheter medfører en fundamental omvurdering av kausalitets-prinsippet. Det vellykkede EPR-eksperimentet er en sterk indikasjon på at non-lokale kausalitetsforhold faktisk eksisterer.
I 1981 og 1982 kunne Aspect-gruppen, under ledelse av den franske fysikeren Alain Aspect, fortelle at de hadde gjennomført den forsøksserien som vitenskapen hadde ventet på i spenning gjennom 55 år. Resultatet viste at Niels Bohr hadde rett, Einstein tok feil. Senere er lignende forsøk gjort av andre. Resultatet er det samme.[iv]
Her er to versjoner av eksperimentet:
Elektronets spinn er vanligvis en udefinert størrelse på den måten at det spinner langs en ikke klart definert akse. Elektroner oppviser tendenser til å spinne etter visse akser med bestemte sannsynligheter. Dersom man imidlertid går inn og måler dets spinn etter en valgt akse vil elektronet som en følge av målingen komme i en tilstand av et veldefinert spinn. La oss nå tenke oss at vi setter to elektroner i en tilstand av null-spinn; deres samlede spinn er null; de spinner i motsatte retninger. Videre tenker vi oss at vi setter elektronene i bevegelse fra hverandre ved en prosess som ikke påvirker deres spinn. Altså, idet partiklene fjerner seg fra hverandre vil deres samlede spinn fremdeles være null. Kvante-teorien forteller oss at i et system med to partikler som tilsammen har null-spinn, vil partiklenes spinn om enhver akse alltid være korrelert - det vil være motsatt- selv om de eksisterer bare som tendenser, eller muligheter før målingen blir foretatt. Dersom dette holder, betyr det at en måling av partikkel 1 alltid vil innebære en måling av partikkel 2 uten at denne påvirkes (hvis avstanden er stor).
Det paradoksale ved EPR-eksperimentet skyldes det faktum at observatøren står fritt til å velge akse for målingen. Så snart denne er gjort vil selve målingen ha forandret elektronets tendens til å spinne langs flere akser til å spinne langs en veldefinert akse. Dette valget kan gjøres i siste minutt før målingen foretas, da kan elektronene være 1000-vis av mil fra hverandre. Så skjer det at det den partikkelen som ikke får målt sitt spinn "plutselig" får et veldefinert spinn, motsatt av spinnet til det målte elektronet. Hvordan kan dette elektronet "vite" om forandringen i det målte? Dette skjer momentant. Skulle det ha skjedd ved hjelp av signaler måtte de ha gått med hastigheter mange ganger større enn lysets. Dette eksperimentet er gjort. Resultatene lar seg ikke bortforklare. Det eksisterer et non-lokalt kausalitetsforhold mellom elektronene.[v]
Essensen i forsøket er å sette to "tvilling-fotoner" i bevegelse bort fra hverandre, påvirke det ene og undersøke hva som skjer med det andre. Med "tvilling-fotoner" mener vi to fotoner som er komplementære; de har motsatt bevegelsesretning, motsatt svingeplan eller polarisasjonsplan. På samme måte som elektronet har et upåvirket foton ikke har noe bestemt fastlagt polarisasjonsplan, men det tenderer til å svinge om bestemte plan. Det samme gjelder bevegelsesretningen. I det, vi måler et fotons svingeplan bestemmes dette entydig av målingen.
Genereringen av to slike tvillingfototner skjer gjennom annihilasjon. Det vil si at man lar en partikkel og en antipartikkel kollidere, disse to vil da utslette hverandre og gå over til energi, altså fotoner. I dette tilfellet er det et elektron og et positron, eller anti-elektron som møtes. Idet de to nærmer seg hverandre, vil de i et kort øyeblikk begynne å svinge om hverandre og danne et kjerneløst atom. Deretter vil de utligne hverandre og danne to fotoner som er komplementære. Ifølge kvanteteorien eksisterer det nå en kvante-relasjon mellom de to. Denne relasjonen er uavhengig av tid og rom. Det vil si at det som skjer med det ene fotonet umiddelbart vil påvirke det andre. De to kan sees på som et og samme objekt; et kvante-objekt. Denne sammenhengen eksisterer altså uansett avstand mellom fotonene. Når det ene fotonet blir målt får det fastsatt sitt svingeplan. Da skal altså det andre fotonet få fastsatt, eller bestemt det motsatte svingeplanet. For å måle dette bruker man såkalte polarisasjonsfiltre, altså filtre som bestemmer fotonets svingeplan entydig. Når svingeplanet er entydig bestemt vil det bli stoppet i et filter med motsatt polarisasjon, mens det vil passere et filter med lik polarisasjon. Vi må merke oss at et foton med ubestemt polarisasjon aldri kan bli stoppet i et polarisasjonsfilter, det vil kun få bestemt sin polarisasjon.
I forsøket plasseres to polarisasjonsfiltre på hver side av utskytningsstedet ca. 7 m borte. Bak filtrene står det bokser som registrerer treff fra fotoner. Først prøver man med to like filtre, horisontale filtre. Man får kun treff i den ene boksen. Deretter prover man med to motsatte filtre. Da får man treff i begge boksene. Dersom forutsetningene holder betyr dette at bestemmelse av det ene fotonets svingeplan umiddelbart, med absolutt samtidighet bestemmer det andre fotonets svingeplan. [vi]
Kommentar til eksperimentet av Philippe Grangier fra Aspect-gruppen.
Han forteller at ifølge kvanteteorien kan ikke de to tvilling-fotonene være adskilt, uansett avstanden mellom dem.
"Kvanteteorien er nå eksperimentelt bekreftet sier han. Men det er dermed også bevist at en fornuftsmessig anskueliggjøring av det som skjer er umulig. Det nytter ikke å snakke om signaler mellom to fysisk adskilte elementer. Snarere kan man si at de to partiklene i virkeligheten er et eneste kvanteobjekt, like stort som avstanden mellom dem, men uten noen egenskaper tilsvarende andre objekter i den fysiske kjente verden."
Det er altså et helhetsprinsipp som er påvist, et prinsipp som ikke kan beskrives i tid og rom."[vii]
Min kommentar:
Vi tenker oss en komplett massiv stav som strakk seg flere lysår ut i rommet. Logisk sett skulle en tro at en bevegelse påført på den ene siden av staven, umiddelbart måtte medføre en bevegelse på andre siden. Dette skjønner vi fordi staven eksisterer som en helhet. Helheten er representert ved den absolutte massiviteten. Men den absolutte massiviteten (som aldri kan eksistere i virkeligheten) er ingenting annet enn det kausalitetsforholdet som eksisterer mellom masser i rom. Det er det kausalitetsprinsippet som sier at to objekter ikke kan innta samme posisjon i rommet uten å utveksle energi. Aspect forsøket viser kanskje at der i tillegg til dette prinsippet også eksisterer andre kausalitets-prinsipper, som igjen er opphav til andre typer helheter.
Kommentar fra Fritjof Capra:
"En av de tydeligste paralleller til Østens mystikk har vært erkjennelsen av at materiens bestanddeler og de grunnleggende fenomenene som omfatter dem er vevd sammen med hverandre; at de ikke kan forstås som isolerte størrelser, men integrerte deler av en større helhet. Forestillingen om en grunnleggende "kvante-forbindelse",...,er blitt understreket av Bohr og Heisenberg gjennom hele kvanteteoriens historie. Den har fått økt oppmerksomhet de siste årtiene, ettersom fysikerne har måttet innse at universet kan være sammenflettet på mere subtile måter enn en tidligere har gått ut fra. Den nye formen for sammenfletting som nå har dukket opp, understreker ikke bare likheten mellom fysikernes syn og mystikerens syn; den tar også opp spørsmålet om forholdet mellom subatomær fysikk og Jungs psykologi, kanskje også parapsykologi, og kaster nytt lys over den grunnleggende rollen sannsynlighetene spiller i kvantefysikken.
I klassisk fysikk brukes sannsynlighet dersom detaljene i en begivenhet er ukjente. Når vi kaster terninger kunne vi, for eksempel, forutsi resultatet dersom vi kjente alle de mekaniske detaljene som er involvert i handlingen, terningenes nøyaktige sammensetning, overflaten de faller på osv. Disse detaljene kalles lokale variabler, fordi de hefter ved de gjenstandene som er involvert. I subatomær fysikk representeres lokale variabler ved forbindelse mellom hendinger som er atskilt i rom, via signaler - partikler og nettverk av partikler- som følger de vanlige lovene for atskillelse i rom. For eksempel kan intet signal formidles raskere enn lysets hastighet. Men hinsides disse lokale forbindelsene, har der vist seg andre, non-lokale samband som er øyeblikkelige og som for øyeblikket ikke kan forutsies med matematisk nøyaktighet.
Disse non-lokale forbindelsene oppfattes av visse forskere som kvantevirkelighetens egentlige kjerne. I kvanteteorien har ikke enkeltbegivenheter alltid en veldefinert årsak. For eksempel kan et elektrons hopp fra ett atomkretsløp til ett annet skje spontant, uten at noen enkelthendelse utløser det. Vi kan aldri forutsi når og hvordan et slikt fenomen kommer til å foregå, vi kan bare forutsi sannsynligheten for det. Dette vil ikke si at atomfenomener foregår på helt vilkårlige måter, det betyr bare at de ikke finner sted på grunn av lokale årsaker. Oppførselen til en hvilken som helst del bestemmes av dens non-lokale samspill med helheten, og siden vi ikke kjenner disse forbindelsene nøyaktig, må vi erstatte den snevre klassiske forestillingen om årsak og virkning med den statistiske sannsynlighetens videre begrep. Atomfysikkens lover er statistiske lover, der sannsynligheten for atomhendinger bestemmes av hele systemets dynamikk. Mens det i den klassiske fysikk er egenskapen og oppførselen til delene som bestemmer helhetens egenskaper og oppførsel, er situasjonen omvendt innen kvantefysikken; det er helheten som bestemmer delenes oppførsel."[viii]
Tanker om tid, og evighet:
"Ideen om tid har bare mening i forhold til forflytninger i rommet; solens og urviserens bevegelser, eller hendelsesrekker i en romlig fysisk virkelighet. For å kunne snakke om en viss tidslengde må vi ta utgangspunkt i remplasserte hendelser som angir faste tidspunkter. Men på en evighetslinje uten begynnelse og slutt finnes intet fast punkt å måle ut fra, fordi enhver plassering måtte fastlegges i forhold til start- og slutt-punkt som ikke eksisterer. Evighet kan ikke oppdeles i tidsbiter. Derfor blir hele ideen om en evighetslinje av tid meningsløs, uansett hvor lang vi gjør den. Tid og evighet kan overhodet ikke sammenlignes fordi evighet er av en prinsipiell annen art. Det er en annen type dimensjon. Tidsbegrepet er ubrukelig til å forstå hva evighet er. Derfor tror jeg også at ikke-tid er et bedre ord for det som ligger i evighets-begrepet...
Selve begrepet tid er som sagt noe uforståelig. Vi er vant til å tenke at tid er noe som faktisk finnes, men tid har ingen egentlig eksistens...
I sitt spennende skrift om tidsproblemet sier Harald Bø: "Eksisterer en dag? - Ikke hele dagen i hvert fall, for begynnelsen er borte før slutten kommer. Så også med en time. Så også med et sekund. Det eneste tidsrom som kan eksistere er det hvor begynnelsen og slutten kommer så nær hverandre at de faller sammen. Det vil si kvantum null tid.(--) Vi kan ikke legge gårsdagen på bordet eller noe som helst annet sted. Vi har vitterlig ikke tid i fysisk forstand. Hva vi har er psykisk tid.".
"Rom og tid er ikke ting som blir oppfattet, men de er måter vi oppfatter på", mente Kant ifølge Will Durant: "... rom, tid og årsak er oppfatnings- og begrepsmåter som må inngå i all erfaring, fordi de er erfaringens vevning og struktur. Vi vil aldri komme til å ha noen erfaring som ikke må tolkes i tidens, rommets og årsakens kategorier, men vi kommer på villspor hvis vi glemmer at dette ikke er realiteter, men fortolknings og begripelsesmåter.""[ix]
I 1908 lanserte Herman Minkowski, i et foredrag, begrepet romtid. Han sa bl.a. følgende:
"Det syn på tid og rom som jeg ønsker å legge frem for dere har sprunget ut av den eksperimentelle fysikkens jordbunn, og deres styrke ligger i dette. De er radikale. Heretter kommer rommet alene og tid alene til å visne vekk til bare skygger, og bare en forening av de to vil bevare en uavhengig virkelighet".
Denne oppfatningen er blitt videreført og presist matematisk formulert i relativitetsteorien. Einstein innførte tiden som en fjerde dimisjon. For å forstå dette kan følgende betraktning hjelpe oss:
Et punkt har null dimisjoner. Vi trenger ingen tall for å beskrive punktets plassering i forhold til seg selv.
En linje har en dimisjon. Vi trenger et tall for å angi et punkts plassering i forhold til et referansepunkt på linja.
En flate har to dimisjoner. Her trenger vi to tall, for å kunne angi et punkts nøyaktige plassering.
En kube har tre dimisjoner. For å angi et punkts plassering må vi angi tre tall; lengde høyde og bredde.
Dette er det tredimensjonale rommet vi kjenner. Det er det rommet Euklid beskrev ved hjelp av sin geometri. Vi kaller det derfor for et euklidsk rom.
Et tredimensjonalt legeme har en to-dimensjonal projeksjon av seg selv. En skygge er et eksempel på dette. Skyggen viser omrisset av legemet på en todimensjonal flate. Skyggens egenskaper er velkjente. Dens lengde avhenger ikke bare av det tredimensjonale legeme, men også av legemets plassering i forhold til lyset og den todimensjonale flaten skyggen faller på. Projeksjonen av et legeme er derfor relativ; den er et vrengebilde av sannheten. På samme måte kan et todimensjonalt legeme; en flate protesteres på en linje. Lengen på linjen vil avhenge av flatens plassering og vinkel i forhold til linja.
Når tiden innføres som en fjerde dimisjon, betyr det at vi trenger fire tall for å beskrive et punkts plassering i romtiden. Likeså kan vi se at et firedimensjonalt legeme, altså et legeme som har utstrekning i romtiden vil for oss oppfattes som en projeksjon i det tredimensjonale rommet. Ut fra det vi vet om projeksjon kan vi da også innse at det tredimensjonale legeme vi oppfatter er et vrengebilde, en skygge av det virkelige legemet, og at forvrengingen avhenger av den relative plassering av legemet i romtiden i forhold til oss.
I praksis betyr dette bl.a. et legeme som er i ro i rommet likevel vil bevege fremover i tid. Men straks legemet beveger seg i rommet vil tiden begynne å gå langsommere. Ved lysets hastighet vil tiden stoppe opp; tids-koordinaten blir null.
En slik forståelse av virkeligheten er selvfølgelig meget abstrakt; vi har ingen erfaringer fra vår sanseverden som kan gi oss konkrete forestillinger om dette. Men for å få til en form for visualisering av dette innførte fysikeren det såkalte rom-tid-diagrammet. For å gjøre det fattbart er rommet representert ved en koordinat, den horisontale, mens tiden er representer ved den vertikale.
Diagrammet viser relativitetsprinsippet, nemlig at tidshastigheten synker med økende hastighet i rommet.
Pil a illustrerer et legeme som er i ro i rommet. Pilen indikerer dette ved å stå i 90 graders vinkel på rom-aksen. Denne pilen kalles legemets verdenslinje. Straks legemet begynner å bevege seg i rommet, begynner dens verdenslinje å helle (Se Pil b, c og d)
I et slikt system henger rom og tid nøye sammen. Når hastigheten øker begynner tiden å gå langsommere. For et legeme som når lyshastigheten står tiden stille. I vår hverdag er utslagene så små at de er umulig å oppdage, men i partikkelfysikken, hvor hastigheter kommer nær lyshastigheten har man utallige ganger bekreftet at dette gjelder. Det betyr at vi, i relativistisk tenkning, aldri kan tale om tiden uten å tale om rommet, og motsatt.
Av diagrammet ser vi at pilene ikke kan begynne å peke nedover, da det ville bety at et legeme forflyttet seg hurtigere enn lyset og bakover i tid. Ifølge relativitets-teorien er lyshastigheten umulig å overstige.
Den teorien som utgjør den rette ramme omkring disse rom-tid diagrammene kalles kvante-felt teorien. For å skjønne den videre drøftingen er vi nødt til å kjenne to vesentlige aspekter ved denne teorien. Det ene er at vekselvirkninger mellom partikler omfatter skapelse og ødeleggelse av partikler. Det andre er at det for subatomære partikler eksisterer en grunnleggende symmetri på den måten at det for enhver partikkel finnes en antipartikkel som har lik masse man motsatt elektrisk ladning. Elektronets antipartikkel er positronet. Det er en partikkel som har alle elektronets egenskaper men som har positiv ladning. Fotonet har ingen elektrisk ladning, så det er sin egen antipartikkel. Når en partikkel og en anti-partikkel kolliderer opphever de hverandre; de oppløses i andre partikler. Denne prosessen kalles annihilasjon. Når et elektron kolliderer med et positron forsvinner disse og det dannes to fotoner. Fotonenes energi representerer elektronets og positronets samlede energi, representert ved deres masse og hastighet. Det er ikke usannsynlig at det finnes hele stjerneverdener av antistoff; atomer som består av positive elektroner og negative protoner. Vi kan tenke oss hvilken enorm energi-utgytelse det ville blitt dersom en to stjernetåker av materie og anti-materie skulle møtes.
Ved hjelp av rom-tid diagrammet kan møtet mellom de forskjellige partikler beskrives. Figur 1.2 viser diagrammet for elektron-foton-spredning. Et foton og elektron møtes. Fotonet absorberes i elektronet. Etter en stund emitterer elektronet fotonet.
Nå gjør vi følgende trikk. Pilene har hittil betydd bevegelsesretning, men siden alle partikler beveger seg fremover i tid, altså oppover i diagrammet er denne angivelsen unødvendig. I stedet lar vi pilene skille mellom partikler og antipartikler. Antipartikler har piler som vender nedover. Fotonet er sin egen antipartikkel så det markeres med en stiplet linje uten hode. Med denne modifikasjonen kan vi nå utelate alle merkene i diagrammet uten å skape noen misforståelser. For å forenkle diagrammet ytterligere kan vi sløyfe rom-tid koordinatene. (se fig Sit 1.3.)
Om vi vil avbilde spredningsprosessen mellom et foton og et positron kan vi bare snu pil hodet. (se fig SIT 1.4)
"Hittil har det ikke vært noe uvanlig ved vår drøfting av romtid-diagrammer. Vi har lest dem nedenfra og opp, i samsvar med vår oppfatning av tidsstrømmen. Det uvanlige aspektet har sammenheng med diagrammer som inneholder positron-linjer, slik som det som fremstiller positron-foton spredningen. Feltteoriens matematiske formalisme antyder at disse linjene kan tydes på to måter, enten som positroner som beveger seg fremover i tid, eller som elektroner som beveger seg bakover i tid. Tolkningene er matematisk sett identiske; den samme ligningen uttrykker en antipartikkel som beveger seg fra fortid til fremtid, eller en partikkel som beveger seg fra fremtid til fortid. De kan begge tolkes som spredning av elektroner og fotoner men, i den ene prosessen beveger partiklene seg fremover i tid, og i den andre beveger seg bakover. Den relativistiske teorien om vekselvirkninger mellom partikler fremviser derfor en fullstendig symmetri når det gjelder tidsregningen. Alle romtidsdiagrammer kan leses i begge retninger."
For å se hvordan denne overaskende egenskapen ved de subatomære partiklenes verden virker inn på vårt syn på tid og rom, kan vi studere prosessen på det neste diagrammet
Dette diagrammet kan fortolkes på to måter:
1. Et elektron og et foton nærmer seg. Ved punkt A skaper fotonet et elektron-positronpar. Positronet fortsetter mot B der det kolliderer med det opprinnelige elektronet og oppløses til et foton.
2. Elektronet går til pkt. B der avgir det et foton, og går bakover i tid til pkt. A hvor det møter det opprinnelige fotonet, som det absorberer. Deretter fortsetter det fremover i tid.
"På en måte er den andre tolkningen enklere fordi vi bare følger linjen til en partikkel. På den annen side merker vi oss at dette fører oss inn i alvorlige språkproblemer. Elektronet beveger seg først til punkt B, deretter til punkt A, men absorbsjonen av fotonet i pkt. A finner sted før det andre fotonet emitteres ved pkt. B."[x]
Om Ilya Prigogine (nobelprisvinner i 1977, kjemiker, tenker)
Han har skrevet en bok som heter "Orden av Kaos".
Den gamle tanken om mekaniske prosesser som kan forfølges både framover og bakover i tid gjelder ikke lengre, sier Prigogine. Utviklingen er ikke en sammenhengende linje av lovmessige årsaker og virkninger, men består av perioder med orden og regelmessighet, med innskutte intervaller av kaos og uorden, hvor den faste lovmessighet brytes, før en ny og ikke-forutbestemt orden erstatter den gamle. Slik ser Prigorine det universelle samspillet mellom lovmessighet og skapelse, væren og bliven, enkelt forklart.
Hans prinsipper er gyldige for ethvert åpent system som utveksler energi med omgivelsene. Det kan være en kjemisk oppløsning som utveksler varme, et dynamisk mønster i hjernen, en levende organisme som opptar og avgir energi, eller til og med et storbysamfunn som henter energi utenfra, omdanner den og sprer den i form av varer. Etter hvert som samspillets bølger øker i omfang, forbi den kritiske terskel forlater systemet likevektstilstanden som et resultat av fluktuasjoner, eller svingninger. <systemet passerer altså en tilstand av kaos, og så: "Uansett utgangsforhold nærmer det seg den grensetilstanden hvis periodisk atferd er stabil". Av kaoset skapes m.a.o. en ny tilstand, uavhengig av forholdene da prosessen startet.
I de overgangstilstandene han beskriver kan ikke de lovmessigheter som utledes av fortidens erfaringer bestemme det som vil skje. Hverken kaosets tilfeldighet eller den orden som det sprang ut av er bestemmende for den nye ordning. Målet, eller den ordnende hensikt er det som fastlegger prosessen i disse situasjonene.
Utgangspunktet for Prigogines konklusjoner er observasjoner av såkalte kjemiske klokker. For å forklare hva som skjer i slike klokker kan vi tenke oss følgende:
Vi har en kjemisk oppløsning hvor energiutveksling med omgivelsene har bragt systemet i stadig sterkere svingninger. Idet signingene når en viss terskel, kommer systemet ut av likevekt og går over i rent kaos; et kaos hvor all mekanisk lovmessighet opphører. Av denne totale uorden oppstår det spontant en ny, uforutsett ordning. Den kjemiske massen begynner å pulsere med en bestemt frekvens, altså i en helt systematisk tidsorden. Og samtidig kommer også plutselig en orden i rommet til syne.
For å vise hva som skjer tenker Prigorine seg at molekyltypene er henholdsvis røde og blå, og at den kjemiske oppløsningen betraktes gjennom en glassvegg. Man skulle da forvente at virvaret av molekylbevegelser ville vise en tilfeldig fargeblanding, slik at molekylbevegelsen ville vise tilfeldige blaff av rødt og blått. Men dette er ikke hva man vil se ved den forandringen som skjer etter at kaoset har nådd en viss terskel. "Her er systemet helt blått, så forandrer det brått farge til rødt, og så til blått igjen. Og fordi alle disse forandringene fremtrer med regelmessige tidsintervaller, har vi en logisk konsekvent prosess.".
Prigorine presiserer hvor ubegripelig dette er i lys av det vanlige mekanistiske syn: Hvis ikke slike "kjemiske ur" var blitt observert, ville man ikke trodd at det var mulig, sier han, fordi: "For å forandre farge helt samtidig må molekylene ha en måte å kommunisere på. Systemet må opptre som et hele."
Men kommunikasjon i vanlig forstand innebærer at delene står i mekanisk kontakt med hverandre ved hjelp av en eller annen type fysiske krefter. Det kan ikke være tilfelle her: "Samspillet mellom molekyler strekker seg ikke ut over en avstand av omkring en timilliontedels millimeter," sier Prigorine, "Likevel er systemet strukturert som om hvert molekyl var informert om systemet totale tilstand...
Til tross for at hver enhet er fullstendig selvbestemt, avspeiler den hele systemets tilstand ned til minste detalj" Resultatet av denne organiserende evnen, som ikke kan tillegges fysiske krefter og mekanisk forbindelse mellom delene, kaller Prigorine "dissipativ struktur".
Selvorganiserende strukturer kalles disse forbausende systemer også i andre sammenhenger.[xi]
Kildemateriale fra Biologien
Se http://en.wikipedia.org/wiki/Kirlian_photography
Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=pkZQ-fuBwf0
Da den sovjetiske elektrikeren Semyon Kirlian tilfeldigvis var til stede mens han så en pasient få elektrosjokk, la han merke til de elektriske utladningene mellom pasientens nakne hud og elektrodene. Han ble så pass fasinert at dette at han bestemte seg for å prøve å fotografere slike utladninger. Takket være sine kunnskaper om elektrisitet fant han også en metode til å gjøre det. I et mørkerom la en filmbit på en metallplate, deretter hånden oppå. Så ledet han kraftig strøm gjennom hånden samtidig som han tok sitt første bilde. Dessverre ble den modige elektrikeren kraftig forbrent, men han fremkalte filmen og så for første gang hvordan strømmen hadde tegnet et lysende omriss av hånden på filmen. Han fortsatte sine eksperimenter og oppnådde forbløffende resultater. Deretter konstruerte han flere typer apparater i den hensikt å forbedre teknikken. Han skal visstnok ha oppnådd fjorten sovjet-patenter på området. Denne teknikken avslører flere merkelige ting. For det første forskes det i dag seriøst på muligheten til å bruke teknikken til å avsløre sykdommer. Det viser seg nemlig at felte endrer seg med psykisk og fysisk helsetilstand. Kirlian selv avslørte blant annet sykdommer i bladene fra en plante. Kirlian selv var ikke klar over det, men botanikeren som gav ham bladene hadde like i forveien påført noen av bladene en sykdom som, på det stadiet, ikke kunne oppdages. Den amerikanske vitenskapsmannen Leonard Konkiewicz har gjort fotoforsøk med pasienter som led av cystisk fibrose og kreft. Alle hadde et spesielt og lett gjenkjennelig fargemønster. Et forsøk med brystkreftpasienter i England understøtter de amerikanske resultatene. Forsøkene tyder på at kreftpasientenes utstråling har mye lysere farger.
Den andre eiendommeligheten men denne teknikken er at den på en nokså klar måte avslører de gamle kinesiske akupunktur-punktene. Denne mistanken fikk den sovjetiske kirurgen Mikhail Gaikin da han så på det sprakende lyset fra hånden sin. Han begynte å lure på hvor det egentlig stammet fra. De sterkeste lyspunktene glødet under huden som lyskastere, men de satt ikke der hvor hoved-nervene ender. Det var heller ingen overenstemmelse med pulsårer og vener. Så kom han til å tenke på sine erfaringer fra Zabaikal-fronten i 1945, og det han hadde lært av en kinesisk lege om akupunktur. Han fulgte opp denne tanken og sendte Kirlian et akupunkturkart som viste 700 viktige akupunktur-punkter på kroppen. De stemte på en prikk med de punktene Kirlian hadde registrert. Dette er senere blitt bekreftet av rumeneren Florin Dumitrescu. Han har utviklet en metode til fotografering av hele menneskekroppen. På filmen hans er akupunkturpunktene tydelig avtegnet.
Den tredje eiendommeligheten er den såkalte "spøkelses-effekten". Dersom man kapper litt av toppen på et blad og tar et blad fra en plante og tar et kirlian-bilde umiddelbart etterpå, vil man i noen få prosent av tilfellene se omrisset av toppen av bladet. Det har vært påvist juks med dette, men de ekte kan likevel ikke bortforklares.[xii]
D.M.Armstrong, grunnleggeren av den materialistiske teorien om sinnet, som identisk med hjernen, sa i sekstiårene: "Mennesket er helt og holdent et materielt objekt og har intet annet enn fysiske egenskaper...Vitenskapen kan gi en fullstendig forklaring av mennesket på rent fysisk-kjemiske betingelser"
Denne grunntanken kan delvis å være forlatt av hjerneforskeren Roger Sperry, som har introdusert prinsippet om "nedadrettet kontroll". For å anskueliggjøre dette viser Sperry til hvordan datamaskinen virker. Program-ideen, som representerer helheten, kan ikke finnes i datamaskinens deler. Likevel beveger og kontrollerer programmet maskinens deler. På samme måte mener han at vårt sinn utøver en overordnet kontroll over hjerneprosessene. "I dag godtar mange av oss i atferds- og nerveforskning den oppfatning at indre bevisst erfaring i seg selv spiller en forårsakende rolle på høyeste nivå i hjernefunksjonene... I hjernen betyr det at de høyere mentale programmer tidsbestemmer den lavere nevronaktivitet, men prinsippet er universelt, og gjelder overalt i samspillet mellom helheten og dens deler." Det følger faktisk av denne endrede oppfatning "at sinnet faktisk beveger materien i hjernen."
(Det bør likevel nevnes at det fremgår av Dammans intervju med Sperry at han ser på viljen som determinert, og at universet er grunnleggende deterministisk.)
Sperry står for den oppfatningen at hjernen er som et hologram; hver del inneholder helheten.
Det viste seg, sier han, at vi kunne kutte nervefibrene mellom høyre og venstre hjernehalvdel fullstendig; "to hundre millioner nervefibre - og det synes ikke å forårsake noen funksjonell mangel som folk la merke til i det hele. Det passer inn i en forestilling om at hjernen er karakterisert ved en helhetlig tilpasningsevne og kan fungere uansett hvordan du kutter eller krafser i dens nerver."
Det merkelige var at hver av de to separerte delene viste seg å bevare karakteren av en helhetlig personlighet.
Fordi man trodde på en mekanistisk forklaring, hadde mange tidligere ment at hver hjernehalvdel måtte ha en separat del-funksjon- og at den egentlige bevissthet tilhørte venstre hjernehalvdel alene. Sperry viste at også høyre hjernehalvdel tenkte "fornuftig", men at de to delene vurderte og løste problemene på hver sin måte. I venstre hjernehalvdel dominerer evne til "tale, skriving og kalkulering", og den er mer "aggressiv, utførende og ledende i kontroll av de fleste typer atferd", sier Sperry,- mens den høyre "vanligvis er ute av stand til å svare med tale eller skrift, selv om den oppfatter langsomt uttalte instruksjoner ganske bra. Typisk kan den heller ikke utføre kalkulasjoner utover enkel addering opp til summer under tjue." Men høyre del er klart best til å oppfatte "romlige former, innbyrdes forhold og forandring", og den "ser ut til å være helhets-, enhetsorientert snarere enn analytisk og delorientert (...Den) synes å omfatte konkret samlende innsikt, fremfor symbolsk eller del-for-del-slutninger som den venstre"
Det ser også ut til at hjernehalvdelene hos kvinner er mindre spesialiserte enn hos menn.[1]
I et av Sperrys interessante forsøk viste han hvordan begge hjernedelene er helhetlige, men forskjellige. Sperry lot den hjernedelte forsøkspersonen holde en gjenstand i den hånden som styres av høyre hjernehalvdel, men uten å la ham se den. Når pasienten ble bedt om å beskrive gjenstanden med ord, benektet han ethvert kjennskap til den. Men hvis han ble bedt om å finne maken ved å føle over forskjellige gjenstander med den andre hånden, ville ham alltid plukke ut den rette, selv om han fortsatt i tale insisterte på at han fortsatt ikke kjente til hva den andre hånden holdt, men bare gjettet.
Hver del av hjernen virker altså som en bevisst personlighet som selvstendig "oppfatter, tenker, husker, trekker slutninger, vurderer, vil og føler", sier Sperry. Og de to delene kan komme frem til samme løsning på et problem "på ulike måter ved hjelp av forskjellige strategier."[xiii]
Hologrammer er kort sagt tredimensjonale bilder. Enhver som har sett et holografi må innrømme at det har en spesiell form for tredimensjonalitet i seg. På en måte føler man at man ved en liten bevegelse endrer vinkel i forhold til det man betrakter. Man ser dybden i bildet. Grunnen til dette er, rent teknisk sett, at bildet ikke bare gjengir informasjon om lysintensiteten, men også om lysretningen. Dette oppnås gjennom å belyse den fotograferte gjenstand ved hjelp av laserlys fra to vinkler. Det er lysbølgenes interferensmønster som fotograferes. En eiendommelighet med hologrammer er at hele bildet finnes i hver enkelt del av bildet. Men oppløsningen avtar med størrelsen. Dvs. at en liten del av bildet inneholder hele bildet, men det er meget uklart; det inneholder et omriss av helheten. For å illustrere dette nærmere kan vi tenke oss en bøtte med vann hvor det blir sluppet tre steiner. Stenene skaper bølger i vannet, bølger som virker inn på hverandre og danner et interferensmønster. Forestill deg nå at vannet fryser omgående og at vi skjærer ut et lag (se figuren under). Hvis vi nå studerer et stykke av dette laget, vil vi oppdage at det inneholder informasjoner om alle de tre steinene, i form av den gjensidige påvirkningen de frosne bølgene øver på hverandre. Med andre ord inneholder det utskårne stykket informasjon om alle tre steinene samtidig.[xiv]
Det er nettopp dette som har inspirert hjerneforskere som Karl Pribram til å sammenligne hjernen med et holografi. Kort fortalt går ideen ut på at abstrakte bølgemønstre, som ligner kvantefysikkens sannsynlighets-bølger, danner interferensmønstre som avsetter sin informasjon i nervecellenes forbindelsespunkter som kalles synapser. Når et tankebilde oppstår ved assosiasjon, kunne det tilsvare hva som skjer når et helt bilde oppstår ved belysning av hologrammets deler.
Det tradisjonelle mekaniske synet har vært at både hukommelsen og de forskjellige mentale reaksjoner kan stedsbestemmes til hvert sitt område av hjernen. Mange forskningsresultater synes også å bekrefte denne teorien. Vi vet f.eks. at elektrisk stimulans av punkter i hjernen fremkaller hukommelsesbilder på en meget levende måte. Man kan huske samtaler og ting man forlengst hadde glemt.[xv]
Men andre fakta taler mot denne oppfatningen. Hva kom det f.eks. av at pasienter som har fått 20 % av hjernen fjernet likevel ikke opplevde noe tilsvarende hull i hukommelsen, ja ikke merket noe hukommelsestap i det hele? Og hva er årsaken til at katter fortsatt kunne se med 98 % av synsnerven ødelagt?[xvi]
En av de mest deterministiske hjerneforskerere i Norge sa følgende til Erik Damman:
"Skjær et snitt på et bestemt sted i et menneskes hjerne og du vil se ham krabbe rundt som et dyr. Hvor er det da blitt av hans udødelige sjel?"
Damman tenker seg at dette problemet kan løses ved å tenke seg at bevisstheten bruker hjernens fysiske side til å uttrykke seg, og at den ved en skadet hjerne fortsatt vil eksistere fullt ut, men mangle muligheter til å uttrykke seg; gi fysiske manifestasjoner på sin tilstedeværelse.[xvii]
Nobelprisvinneren Albert Szent-Györgyi hevder at informasjon ikke bare går fra DNA til cellene slik nydarwinismen krever. Cellene kan også gi informasjon tilbake til DNA og forandre dens instrukser[xviii]. RNA som overfører informasjon fra DNA til cellene, kan i sjeldne tilfeller ta med seg informasjon andre veien ved hjelp av en enzymreaksjon som forårsakes av retrovirus.[xix] Det er imidlertid langt igjen før man på grunnlag av slike mekanismer kan forklare mekanismene i nedarving av ervervede egenskaper. Den informasjonen som tilbakeføres er tilfeldig, og vi kjenner overhodet ikke til at ervervede egenskaper blir kodet i cellenes proteiner, eller på noen måte som gjør det mulig å overføre denne informasjon til genene.
Vurdering: Som bevis på den Lamarckistiske ide om at ervervede egenskaper som individet opparbeider gjennom livet kan arves fungerer dette dårlig. Dette kan i høyden karakteriseres å være en avanset form for mutasjoner. 1 %
Biologen Lyall Watson forteller i boken "Lifetide" om et vellykket forsøk på å helbrede en medfødt genetisk defekt som kalles Brocqs sykdom, en "uhelbredelig" feilkonstruksjon i talg og svettekjertlene som forårsaker et livsvarig, svart og skjellete hornlag over hele kroppen. Som oftest medfører sykdommen tidlig død. I 1951 ble en 16 årig gutt med langt fremskreden Brocqs sykdom henvist til hypnoseeksperten A.A Mason ved Queen Victoria Hospital i London.
Gjennom flere måneders hypnosebehandling hvor gutten ble suggerert til å rette oppmerksomheten mot del for del av kroppen, falt hornhuden gradvis av og avslørte naturlig myk hud. Etter fem års kontroll var han fremdeles frisk og befridd for sin fryktelige arv.[xx]
Vurdering: Anekdotisk bevis som på ingen måte har noen vitenskapelig bekreftelse 0,5%
Biologen Liall Watson stiller følgende spørsmål: Hvordan kan DNA-koden alene forklare at celler som har fått samme genetiske instruksjon likevel utvikler seg til forskjellige celletyper?
Og hvis man tenker seg til at svaret ligger i en slags kjemisk kode også for slike celledifferensieringer, hva kommer det da av at denne eventuelle instruks kan forandres for å sikre organismens helhetlige utvikling, selv om man griper inn i denne prosessen? Det er hva som skjer hvis man dreper en av de to cellene etter første celledeling i et sjøpinnsvinegg. Enhver forhåndsgitt instruks i den gjenværende cellen skulle jo da få den til å utvikle bare en larvehalvdel, men faktum er at den videre celledeling likevel skaper en hel larve. [xxi]
Vurdering: Regner med at fakta som er oppgitt her er å stole på. Etter at dette ble skrevet har man jo funnet ut at gener opererer på forskjellig nivå. Det finnes også en hel del genetisk informasjon som på et overordnet nivå kontrollerer hvilke gen-biblioteker som skal utløses i hvilken sammenheng. Vi har jo også det forholdet av stamceller er universale, mens celler blir mer og mer spesialisert etter hvert som organismen bygges. I dette eksemplet har vi nok med stamceller å gjøre og da er resultatet forståelig. 95%
Det er et insekt som ser ut som en 8 cm lang tørr kvist. Når den skal flytte seg splitter den seg på langs, tar ut sine ben og går. Kamuflasjen er perfekt. Den har sprukken "bark" og tydelige merker etter "avbrukne side-grener".
Vurdering: at denne finnes: 99,9%, at dette er noe problem for nåværende evolusjonsteori, tvert imot. Dette er helt i trå med fenomener som det naturlige utvalg kan frembringe.
En undergruppe under orkidefamilien kalles orkidebiene, hos oss representert ved den såkalte flueblomsten. Den ser i form og farge fullstendig ut som et insekt. Ikke bare ligner den til forveksling, den utskiller også de samme luktstoffer som hun insektet og lokker derfor hannen til seg. Til overmål er blomsten forsynt med hår som stimulerer innsekthannen til parring, slik at orkideen er sikker på å få overført pollen sine artsfeller til egen befruktning.
I tillegg til alt dette har utviklingen også sørget for en imponerende tidsmessig samordning mellom blomst og insekt: For det første springer orkideen ut samtidig som insektet klekkes. Dessuten de utklekkede insektene i de første 14 dagene utelukkende av hanner, slik at de, til og begynne med ikke kan finne andre å pare seg med enn insektsblomstene, som lokker med nettopp den duft og form de er på jakt etter. Det er også et poeng at bieorkideene i de forskjellige verdensdelene har utviklet seg til å ligne forskjellige typer innsekter.
Denne vepse-type må, for å skaffe føde til hvert av sine egg, skaffe et levende eksemplar av den giftige tarantell-edderkoppen. Dette skjer på følgende måte:
Når vepsen er klar til å legge egget flyr den ut på tarantell-jakt. Så snart en tarantell-edderkopp er oppdaget begynner vepsen å undersøke den med sine følehorn. Normalt vil selv den letteste berøring av et eneste av tarantellens kroppshår få den til å hive seg rundt og begrave giftklørne i byttet, men her er det tydeligvis utviklet et samspill mellom de to insektenes instinkter, for uansett hvor mye undersøker og til og med kryper over tarantellen, forholder den seg fullstendig passiv. Så går vepsen noen tommer til side og graver en dyp grav for sitt tålmodig ventende bytte. Deretter vandrer den tilbake, bakser seg med vingene innunder den stillestående edderkoppen, hvorfra vepsen med kirurgisk presisjon stikker tarantellen på det eneste sted hvor det er mulig å trenge gjennom på dens hornskall. Stikket er så nøyaktig at det rammer det ene nervesentret hvor det kan lamme edderkoppen uten å drepe den. Til slutt trekkes den bedøvede tarantellen til graven, som er så nøye tilpasset at selv om edderkoppen våkner av lammelsen, vil den være låst fast mellom gravens vegger. Til slutt legger vepsen sitt egg og kleber det til edderkoppens mage, fyller igjen graven og drar sin vei. Men historiens fortsettelse er nesten like utrolig: Når vepselarven kommer ut av egget, er den nemlig i flere uker avhengig av å kunne fortære tarantellen mens den ennå er i live. For å sikre seg friskt tarantellkjøtt må larven vite nøyaktig i hvilken rekkefølge den må fortære delene av sitt levende offer, inntil dens livsviktige organer etes til slutt. Dette skjer når den nye vepsen er klar til å forlate graven.
I boken "African Genesis" forteller Robert Ardrey om et opphold i Kenya hvor Louis Leakey en dag viste ham en slående vakker blomst, tilsynelatende en slags hyasint bestående av mange avlange enkeltblomster i nyanser fra korall til grønt. Ytterst hadde den rent grønne knopper, bak dem delvis utsprungne blomster med korallrand, og innerst fullt utsprungne i ren korallfarge. Mens Ardrey taust betraktet ham, gikk Leakey bort og ristet blomsterkvisten, og plutselig var den ikke lengre noen haysint. Hver eneste av de mange blomstene lettet fra pinnen og avslørte seg som en sverm forskjelligfargede flagrende innsekter.
Foran den målløse Ardreys øyne fløy den fargerike flokken før den igjen landet som en uordnet, kravlende klump rundt kvisten. En stund krøp grønne og korallfargede og stripede smådyr rundt, over og under hverandre inntil de på nytt satt urørlige som en perfekt blomst, med de fargede vingene mer eller mindre sammenfoldet ettersom de representerte knopper eller utsprungne blomsterblad.
Det bør bemerkes at denne typen haysint ikke finnes ekte i naturen. Insektene imiterer altså en plante som ikke finnes. I hvert eneste kull legger hunnen egg som utvikler seg til innsekter i forskjellige farger og hvor hvert eneste individ, fra første stund kjenner sin plass i blomsterfiguren som sikrer deres overlevelse under trusselen fra insektetende fugler.[xxii]
Hypoteser av lansert av Rupert Sheldrake, som er biokjemiker og plantefysiolog. Han har som utgangspunkt at det ser ut som at enkelte fenomener som har med form å gjøre har en umiddelbar smitteeffekt, uavhengig av rom. Her er noen merkelige fakta nummerert fra B11-B15.
Dyrearter som her utviklet seg atskilt, på hver sin kant av kloden, kan synes å være formet etter samme bilde. Det gjelder f.eks. det australske pung-ekornet, som er så likt våre nordiske ekorn og det sibirske flyveekornet at man knapt kan se forskjell. Ifølge utviklingsteorien hører disse imidlertid til vidt forskjellige grener på utviklingstreet. I utviklingsmessig forstand står de lengre fra hverandre enn det nordiske ekornet står fra en elefant, hevder biologilæreren Herman Løvenskiold. Det samme gjelde den uforklarlige likhet mellom bl.a. pungmår og vanlig mår, mellom pungmus og vanlig husmus, mellom pungrotten og den vanlige rotte-art vi kjenner fra den andre siden av kloden.
I 1920 startet W. McDougall et eksperiment som vedvarte gjennom 15 år og omfattet 32 rottegenerasjoner. Rottene ble sluppet i et vannkar hvor de kunne redde seg ut ved å svømme til en av to landganger, den ene belyst og den andre i mørke. Ved ankomsten til den opplyste utveien fikk de et elektrisk støt. Etter et varierende antall forsøk lærte alle dyrene til sist å unngå den elektriske, opplyste landgangen, ved alle senere svømmeturer, til tross for at plasseringen av de to stadig ble byttet om. Spørsmålet var om neste generasjon ville ha arvet foreldrenes kunnskap, slik at de raskere enn sine foreldre kunne lære å velge den mørklagte utveien fra vannet. Resultatet syntes først å bekrefte Lamarcks gamle teori om at ervervede kunnskaper kan arves. Mens de første åtte generasjonene trengte gjennomsnittlig 56 forsøk før de hadde lært hvordan de skulle svømme ut, trengte de siste av etterkommerne ikke mer enn 20 forsøk i gjennomsnittet.
Det interessante skjedde imidlertid da en kritiker, F.A.E. Crew fra Edinburgh satte seg fore å etterprøve McDougalls resultater. Han tok for seg en gruppe etterkommere av McDougalls rottestamme og en kontrollgruppe, hvis foreldre ikke hadde gjennomgått noen læring. Etter forsøk gjennom 19 generasjoner fant Crew ingen markert nedkorting av læretiden i forhold til første generasjon i noen av sine rottestammer. Men helt fra starten av ble det konstatert noe som var fullstendig uventet: De første generasjoner av Chews rottestammer viste seg å lære det rette langangsvalget mye raskere enn McDougall's opprinnelige, ja de lærte det like raskt som McDougall's rotter først hadde klart etter 30 generasjoner. Et betydelig antall av Chews første rotter syntes faktisk å ha en forhåndskunnskap om hvor de skulle svømme. Dette gjaldt også rottestammen uten opplærte foreldre. Uten å ha fått et eneste elektrisk støt valgte disse hver gang den ikke-elektriske landgangen. Det samme hadde faktisk også McDougall registrert da han trakk inn en uopplært kontrollgruppe, men ettersom deres kunnskap hverken kunne være tillært eller arvet, antok han at det måtte bero på et tilfelle.
Kommentar: Hva med følgende forsøk:
Konstruere to "kurs" av samme vanskelighetsgrad. Undersøke læretiden både for f.eks mus og rotter for det ene kurset. Deretter la en mengde rotter gå grundig gjennom det andre kurset. Deretter undersøke om musene lærer det samme fortere.
Dersom resultatet er negativt viser det at denne forbindelsen bare eksisterer mellom organismer med høy grad av likhet.
Når det gjelder tester på mennesker, viser det seg at amerikanere (uten kjennskap til japansk språk) lettere lærte gamle japanske barnedikt enn et meningsløst dikt, som ingen før hadde lært[xxiii].
Et annet interessant eksperiment foregikk på følgende måte: To millioner I.T.W-seere fikk se et fikserbilde med en skjult figur hvor løsningen så ble avslørt for dem ved slutten av sendingen. Før og etter denne sendingen ble det samme fikserbildet vist til andre grupper forsøkspersoner i Europa, Afrika og Amerika. Disse hadde selvfølgelig ikke tilgang til TV-overføringen. Sammen med dette bildet fikk de også se et annet lignende bilde. Begge bildene var utprøvet og hadde like stor vanskelighetsgrad. Resultatet var overbevisende: Før de to millioner seere hadde lært å finne ut av den skjulte formen i bildet, var forsøkspersonene stort sett ute av stand til å tolke noen av de to fikserbildene, men de som fikk se dem etterpå, hadde de betydelig lettere for å se innholdet i det bildet som tv-seerne hadde lært å tolke.
Ikke alle tester har gitt like entydige resultater, selv om de stort sett peker i samme retning.
I et forsøk i Madison Wiscosin viste det seg at 150 mennesker som tidligere aldri hadde vært undervist i morsealfabetet, fant dette betydelig lettere å lære enn et som var konstruert for anledningen, med en annen prikk og strekkode for hver bokstav.
Sheldrake nevner også at de kvantefysiske lover ikke kan gi noe tilfredsstillende svar på hvorfor atomer, molekyler og krystaller stadig oppstår i samme form. Selv om et bestemt proteinmolekyl har fått sin struktur endret i laboratoriet, finner det, fra mange forskjellige utgangspunkter, og langs ulike utviklingsveier, alltid igjen frem til sin korrekte form og sammensetning.
Her ser det ut som at stoff som har vært vanskelig eller umulig å krystallisere plutselig blir krystallisert overalt, når det først en gang har funnet sin krystallinske form. Dette gjaldt f.eks. glyserin. Til tross for underkjøling og gjenoppvarming og alle vanlige metoder for å få et stoff til å krystallisere, hadde man ikke noe sted sett eller klart å frembringe glyserin-krystaller. Det var derfor antatt at dette stoffet bare kunne opptre i flytende form. Men tidlig i vårt århundre skjedde det tilfeldig at rystelsene under transport hadde frembrakt glyserin-krystaller i en glyserinbeholder. Nå er det et kjent fenomen at krystallbiter av et stoff lett frembringer krystallisering når det legges i en tilsvarende oppløsning. Mange kjemikere fikk derfor prøver av de første glyserin-krystallene. Men i et av laboratoriene oppdaget to av disse kjemikerne noe merkelig: etter at de hadde oppnådd glyserinkrystallisering av prøvene, viste det seg at den glyserinen som ikke var blitt tilsatt krystaller også krystalliserte. Dette gjaldt også glyserin som ble oppbevart i lufttette beholdere. Her var det altså utelukket at ørsmå korn av glyserin-krystallene skulle havne dit ved en tilfeldighet.
Rupert Sheldrake hevder at slike tilfeller slett ikke er sjeldne. Det er velkjent blant kjemikere at stoff som for første gang er krystallisert i ett laboratorium deretter viser seg å være krystallisert over hele verden.
Han innfører et formdanningsfelt, som er et immaterielt felt, som påvirkes av former og påvirker formdanning på forskjellige måter. "Formdanningsfeltet til et tidligere system blir nærværene for alle senere, lignende systemer, med en kumulativ virkning tvers gjennom rommet og tiden."
Når en form, f.eks. en tre-kløver først en gang har oppstått, vil den etterlate seg et abstrakt bilde i et bakenforliggende immaterielt plan, og dette øker muligheten for at den samme formen skal oppstå en gang til. Hver gang formen oppstår forsterkes feltet; det imaginære bildet av formen blir skarpere. Hver organisme, hver enhet, har sitt eget felt lokalisert rundt gjenstanden, på samme måte som et elektrisk felt. Men lignende organismer, eller lignende former er forbundet med hverandre av noe han kaller formmessig resonans. Denne effekten svekkes ikke over avstand.[xxiv]
Kommentar 1: Ut fra dette skulle man tro at prosessen var selvforsterkende; at selvorganiseringen virker akselererende. (Jo flere utgaver av en form, jo sterkere felt, jo sterkere felt, jo flere utgaver av formen ...)
Kommentar 2. (innvending)
Sheldrake er meget opptatt av dette med hvordan læring foregår. Han hevder at læring ikke bare er noe som foregår ved at hjernemønstret formes gjennom erfaring, men at det også preges av artens fortid, uavhengig av biologisk arv.
Den amerikanske forskeren David L. Alkon har imidlertid klart å påvise at læring medfører forandring i nervecellene hos voksne dyr gjennom trening.
Alkon har påvist forandringene hos havsneglen Hermisenda. Sneglene ble anbrakt i en beholder på en dreieskive, som begynte å rotere når det ble sendt ut en lysstråle. Dermed ble sneglene trent opp til å klamre seg fast når de registrerte lys. Etter en rekke forsøk undersøkte Alkon nervecellene i øynene under mikroskop. Det viste seg at cellene til de trente sneglene var forandret. Hos utrente snegler går nervetrådene i alle slags retninger, mens på de trente var de bare utbredt i halvparten av området.[xxv]
Rupert Sheldrakes svar på denne type innvendinger er følgende analogi:
Hvis man tenker seg at en person som aldri har hørt om elektrisitet og elektromagnetisk stråling blir vist et TV-apparat for første gang, vi han kanskje tro at apparatet må inneholde de små menneskene man ser på skjermen. Men hvis han undersøker innmaten vil han antagelig utvikle en mer avansert teori; Tv-bildene må skyldes et komplisert samspill mellom delene i apparatets indre. Denne teorien vil bli styrket av at han, ved å påvirke enkeltkomponenter i apparatet kan påvirke bildet. Faktisk oppdager han snart at han ved å fjerne vitale komponenter får hele bildet til å forsvinne.
Dersom noen kom til å foreslå for han at selve bildet på skjermen egentlig var forårsaket av noe usynlig, vil han ganske selvfølgelig avvise en slik ide som obskur og unødvendig. Og hans skepsis bekreftes ved måling: Apparatet viser seg jo å veie det samme uansett om apparatet står på eller av.[xxvi]
Hjerneforskeren dr. Wilder Penfield ved Nevrologisk institutt i Montreal er overbevist om at vi faktisk har en slags innebygget "båndopptager" i hjernen. Han har ved flere anledninger foretatt kirurgiske inngrep i hjernen på folk som har vært ved full bevissthet. Dette har vært mulig ved å bruke lokalbedøvelse. Ved hjelp av en meget svak elektrisk strømkilde har han stimulert bestemte grupper hjerneceller. Hver eneste pasient som har vært utsatt for denne behandlinger har med et vært i stand til å huske forlengst glemte samtaler, sanger, vitser og fødselsdags-selskaper fra barndommen. Plutselig kunne de huske ting som bare var blitt sagt en eneste gang i løpet av livet deres, ting som de har registrert i det underbevisste og lagret i sin opprinnelige form.
Ifølge dr. Penfields teori blir hver eneste sanseopplevelse (syn, lyd, lukt og smak) registrert som et spesielt mønster i hjernen, og dette mønstret overlever lenge etter at bevisstheten har glemt den konkrete opplevelsen. Den bulgarske vitenskapsmannen Georgi Lozanov (mannan bak superlærings-metoden) sier seg enig med Penfield, men han går et langt skritt videre idet han hevder at den menneskelige hjerne kontinuerlig lagrer informasjoner som den oppfatter intuitivt, telepatisk og ved klarsyn.[xxvii]
Hvor mye betyr egentlig miljøet for vår atferd. Miljø er mange ting. Det er menneskene rundt oss, naturen vi opplever, maten vi spiser, luften vi puster i, kulturen osv. Hvor mye har alle disse faktorene å si for vår atferd. Personlig er jeg ikke i tvil om at vi her har for oss en mektig faktor. Jeg har problemer med å finne noen som er prinsipielt uenige med meg i dette. Katolikkene sier: "gi oss ditt barn til det er 7 år og det forblir katolikk for resten av livet." I kristne miljøer legges det stor vekt på oppdragelse, så her viser den kristne, med sine handlinger, at han har stor tro på miljøets innflytelse på den menneskelige atferd. Men vi skal heller ikke glemme at det er og må være snakk om et interaksjons-forhold. Individet påvirker miljøet som igjen påvirker individet. Individets atferd skaper forventninger og holdninger i miljøet som igjen kan forsterke, eller svekke individets atferd.[xxviii]
Uenigheten på dette området gjelder ikke om miljøet har innflytelse, det gjelder i hvilken grad denne innflytelsen virker for de forskjellige faktorer. For oss er det ikke interessant å ta opp den debatten, men la oss se på et eksempel på hvordan noe så banalt som kosthold kan endre atferd drastisk:
Undersøkelser har nemlig også vist at kosthold også kan ha til dels store virkninger på sosial adferd og ikke-språklig intelligens. I begynnelsen av 80-årene økte kriminaliteten i USA sterkt. Flere politikere stod fram og påstod at det skyldtes gatekjøkkenmaten. Dette ble avvist av de fleste fagfolk. Den amerikanske kriminologen Dr Steven Shoenthaler bestemte seg for å undersøke dette nærmere. Hans første undersøkelse fant sted i et ungdomsfengsel i Virginia. De innsattes kosthold ble endret. Etter tre måneder hadde det skjedd dramatiske endringer. Tilfeller av voldsadferd hadde sunket med 82 %. 14 senere undersøkelser viste samme resultat. Deretter gjorde han et forsøk ved et ungdomsfengsel i Oklahoma. Her endret han ikke kostholdet, men han gav mineral/vitamintilskudd. Eksperimentet var fullt ut vitenskapelig. Alle fikk piller, men ikke alle inneholdt vitaminer/ mineraler. Ingen ved fengslet visste hvem som fikk hva. Som mål på atferden brukte Dr Schoenthaler den informasjon om brudd på fengselsreglementet som ble fortløpende registrert av fengselspersonalet. Etter dette eksperimentet ble han temmelig sikker i sin sak. En håpløs kriminell som hverken reagerte på kjærlighet eller trusler, kan endre adferden dramatisk innen 72 timer v.h.a. vitaminpiller.[xxix]
Andre eksempler.
I forbindelse med menstruasjon og graviditet gjennomgår kvinnene store hormonforandringer. Med disse endringene endres også kvinnenes adferd. Pubertet og overgangsalder kan også virke sterkt inn på adferden hos begge kjønn. Det er altså ingen grunn til å tvile på hormonenes innflytelse. I dag er det heller ikke tvil om at den kjemiske balansen i hjernen er helt avgjørende for atferden. Sinnslidelser, schizofreni, manisk depressive, er alle ofte utslag av kjemisk ubalanse i hjernen. Du kan ta piller mot depresjon, mot vrangforestillinger og ikke minst mot angst. Mekaniske endringer i hjernen kan endre et individ totalt. På 40 / 50 tallet var lobotomi en populær behandlingsmetode for vanskelige pasienter. Et lite snitt i hjernen og pasienten ble snill som et lam. Det er nylig antydet at autisme skyldes en mekanisk defekt i hjernen.
Altruisme kan sies å være det motsatte av egoisme. Altruistisk atferd er selvoppofrende eller uselvisk atferd. Det mest nærliggende eksemplet er atferden til arbeider-bien: den vil stikke et inntrengende individ på en slik måte at den dreper seg selv. Men dette er til det beste for bi-samfunnet. Andre eksempler:
Noen fuglearter (f.eks. nøtteskrikene i Florida) hjelper foreldrene sine med å få frem yngre søsken i stedet for å formere seg.
Delfiner og hvaler hjelper ofte dyr som er i nød. Dette kan skje på tvers av artsgrensene, f.eks. har delfiner reddet mennesker fra å drukne.
Det finnes en art hulefisk som lever ute i åpent hav om natten (i ly av mørket) og som trekker tilbake til hulene om dagen. I de samme hulene lever der rovfisk. Disse lever av hulefiskene. Hver gang hulefiskene vender tilbake til hulene vil de første som svømmer inn garantert bli ofre for rovfiskene. Men rovfiskene har bare kapasitet til å spise en viss mengde hulefisk hver dag. Denne mengden er mye mindre enn alternativet ute i det åpne havet om dagen. Derfor lønner det seg for arten som helhet å ha denne atferden. Men det lønner seg ikke for de fiskene som svømmer først inn. Disse ofrer seg for helheten.
Kildemateriale fra parapsykologien
Noen ville vel kanskje mene at det er høyst uvitenskapelig av meg å trekke med data fra parapsykologien. Mitt svar på det er først og fremst at dette ikke er noen vitenskapelig avhandling. Som lekmann har tar jeg meg den frihet å reflektere og tenke i utradisjonelle baner. Dessuten ser det ut for meg som at der er ting og forhold innenfor parapsykologien, som det ville vært uvitenskapelig ikke å ta hensyn til. De eksperimenter og observasjoner som nevnes fra parapsykologien, fremtrer for meg som like seriøst som vanlig vitenskap. Dermed finner jeg det også nødvendig å ta resultatene høytidelig. Jeg vedgår imidlertid at jeg har en skepsis til alt som har med parapsykologi å gjøre. Denne skepsisen er større enn for de vitenskapelige resultater. Dette begrunner jeg med følgende:
1. Parapsykologien beskjeftiger seg i mye større grad med engangs-hendelser (anekdoter); ikke replikerbare hendelser, enn vitenskapen. Dette gjør at parapsykologiske hypoteser ikke kan etterprøves på samme måte som vitenskapelige hypoteser. Dermed synker graden av allmenngyldighet.
2. Parapsykologien er beheftet med svært mye svindel, hemmelighetskremmeri og useriøs forskning. (Men svindel har heller ikke den tradisjonelle vitenskap vært fri for.[2]) Dette gjør at man ved å ta parapsykologiske påstander på alvor risikerer å bli utsatt for rene bedragerier.
3. Parapsykologien representer en flytende uklar overgang fra seriøs vitenskap på den ene siden til det reneste virvar av fantasi, religion og spekulasjon på den andre siden. Dette gjør det vanskelig for en lekmann å finne ut hva som skal tas seriøst og hva som skal overses.
"Det er iallfall interessant å se hvor sterke følelser som mobiliseres på begge sider når muligheten for paranormale evner diskuteres. Det er tydelig at begge parter kjemper for noe som ligger langt dypere enn interessen for de enkelte eksperimenters seriøsitet eller uvitenskapelighet. Kanskje klarere enn noe annet synes holdningen til parapsykologi å være et uttrykk for ønsker om å finne bekreftelse for en forutinntatt virkelighetsforståelse. Det er for så vidt greit; vi har vel alle ønsker i så måte. Men det må ikke hindre oss i en saklig undersøkelse av grunnlaget av grunnlaget for det vi måtte tro eller ikke tro. Og i den sammenheng burde vel vitenskapsfolk være de første til å demonstrere virkelig objektivitet. Det ser ikke alltid ut til å være tilfelle.
I en artikkel i «The Sunday Times» fortelles det hvor opphetet diskusjonen om psi-forskningen er blitt i Storbritannia. Fra begge sider presenteres de mest utrolige beskyldninger om motpartens juks og fanteri, ja til og med om telefonavlytting. I den sammenhengen er det ingen forskjell på for- og mot-foreningene SPR og CSICOP, uttaler journalisten som har fulgt diskusjonene. Begge parter hevder å representere et ønske om objektiv undersøkelse av fenomenene, "men dette er ikke tilfelle" sier han. Også representantene for den komiteen som hevdet å ville bringe den solide, saklige forskning inn i bildet (CSICOP) er grepet i fusk: "De innrømmer at en av dem har jukset med tallene", forteller artikkelen i Sunday Times. Parapsykologien er tydeligvis et område hvor man må regne med irrasjonelle følelser og subjektive vurderinger hos både tilhengere og erklærte skeptikere. Desto viktigere blir det at den som vil gjøre seg opp en personlig mening bevarer sin saklighet, kritiske holdning og åpenhet..."[xxx]
Psykisk arkeologi er historier om bruk av synske personer til å oppspore skjulte fortidsminner.
Her er det beste eksemplet:
Det handler om arkeologen Stephan Schwartz utgravninger i Alexandria. Her brukte han to synske personer, George McMullen og Hella Hammid. Schwartz forteller i boken om "Alexandria-prosjektet" om en mengde store funn som ble gjort ved hjelp av synske personer. På et tidspunkt trengte Schwartz et bevis for at psykisk arkeologi var mer enn overtro for å sikre de faglige myndigheters tillatelse til videre utgravninger. I samråd med arkeologi-professoren Fawzi Fakharani ble McMullen og Hammid brakt ut til et øde ørkenområde hvor Marea en gang skulle ha ligget. Prøven gikk ut på å la de to synske anvise en eller annen skjult ruin, oppgi den nøyaktige beliggenhet av husets hjørner, gulvets veggenes dybde under bakken og plasseringen av vinduer og dører. Videre skulle de beskrive de gjenstander som ville ble funnet, hvilken kultur bygningen stammet fra, og hvordan den var brukt gjennom historien, alt før spaden ble stukket i sanden og uten noen som helst forhåndsinformasjon. Både dens beskrivelser og den senere utgravningen skulle registreres på lydbånd og film.
De to ble tatt ut i ørkenområdet uavhengig av hverandre. McMullen kom først ut. Han gikk rundt om kring og beskrev i detalj det bylivet som en gang hadde utfoldet seg under deres føtter. Til slutt ba han om at Professor Fakharanini måtte tilkalles. Han hadde sett en passende bygning. Under den synskes ledelse gikk de tre mennene opp en skråning, inntil McMullen stanset på et sted uten synlige spor av noe som helst. Arkeologen visste faktisk at hans kolleger hadde gått over nettopp dette området med magnetometer i 1976, uten å få utslag som tydet på at noe var å finne der.
Uten å nøle skrittet McMullen opp det han sa var veggenes beliggenhet i en viktig bygning. Schwartz avmerket senere hjørnene med trestaker og spurte om dybden. Ti til tolv fot var svaret, med toppen av veggene fire til seks fot under overflaten. Så fortsatte McMullen å avmerke dør og vinduer. Han så dessuten en ruin fra en eldre kultur under den første. Han mente at den øverste bygningen var brukt til bønn, men på den ene veggen så han også fastlimte teglsteinsfliser som han assosierte med et bad. Nederst på veggen så han et fremspring som syntes å være sitteplasser. Likevel var dette ikke noe badehus sa han. Det offentlige badet lå lengre borte, ned bakken! McMullen så ikke umiddelbart noe gulv i huset, men hevdet likevel at det hadde vært gulvfliser. Huset hadde tilhørt bysantinske kristne, mente ham, men bildet ble noe forstyrret av inntrykkene fra den underliggende ruinen, som syntes å tilhøre en annen kultur.
Så ble Hella Hammid tilkalt. Uten å ha hørt McMullens uttalelser bekreftet hun de fleste av hans hoved-utsagn. Dessuten kunne hun se en brukket, frittstående, rund statue eller søyle inne i huset. Schwartz var nå blitt så imponert at han godtok de sammenfallende beskrivelsene som et indisium på at en bygningsruin ville bli funnet på stedet, men han var uenig i veggenes orientering. Han mente langveggen måtte ligge parallelt med kyst linjen, ikke kortveggen som McMullen sa. Han trodde heller ikke kulturen var bysantinsk, men romersk.
Gravingen bekreftet imidlertid at de synske hadde rett. Med tommers nøyaktighet ble vegger og hjørner funnet under merkestavene, og dybden var innenfor en nøyaktighet av en fot. Usikkerheten med hensyn til badeassosiasjonene ble forklart ved at flisene syntes å være tatt fra det offentlige badet som, ganske riktig, ble påvist lengre nede i bakken, på det sted som McMullen hadde påvist. Flisegulvet, som den synske hadde sett og ikke sett viste seg å ligge under et gipsdekke som hadde vært brukt til overgulv i den siste perioden av husets anvendelse. Veggenes retning ble bekreftet. På veggen ble det funnet røde kors på hvit bunn, som tydet på at huset var brukt til kristen bønn. Vinduer og dør lå også som forutsagt, og i en nisje i den ene veggen fant man en frittstående brukket søyle. [xxxi]
I 1934 fikk foreleseren J.B.Rhine et besøk av en ung hasardspiller som påstod at han kunne påvirke utfallet av et terningkast ved sin viljestyrke. Rhine og hans kolleger kjøpte en del vanlige plastikkterninger og begynte å kaste. De konsentrerte seg om at de to terningene i hvert kast skulle vise mer enn syv. Av de 36 mulige kombinasjonene er det 15 som har mer enn syv. Det skulle, etter mange forsøk gi ca. 42 % kast over 7. Ved 6744 kast var 3110 over 7, det gir over 46 % kast over 7. Dette var en margin langt over tilfeldigheter, ja det ville ikke forekomme i mer en av en milliard ganger.[xxxii]
Det er vanlig i vitenskapelig arbeid å si at et resultat er pålitelig hvis det ikke er fremkommet ved tilfeldigheter i mer enn 5 % av tilfellene. Rhine var ekstra forsiktig og eliminerte alt som kunne skyldes tilfeldigheter i mer enn ett av hundre tilfeller.
Etter 25 års forsøk konkluderte Rhine: "Tankens kraft kan innvirke direkte på fysisk materie". Etter hans skjønn er sannsynligheten for psykokinese så at "utelukkende å drive gjentatte PK-forsøk med det for øye å skaffe ytterligere bevis for PK-effekten ganske enkelt er bortkastet tid". [xxxiii]
Andre statistikere har avslørt andre bemerkelsesverdige sammenhenger i tallmaterialet. Det viste seg nemlig å være store variasjoner i forsøkspersonens prestasjoner i løpet av et forsøk. Neste alle scorer høyt til å begynne med og mot slutten av hver serie. Særlige utslag fikk dette når forsøkspersonen førte egne notater, og derfor kunne følge godt med i hvor mye han scoret.
En engelsk matematiker oppnådde samme avvik fra det rent tilfeldige ved å kaste terninger med bly i ett av hjørnene.
Terningsstørrelse påvirket resultatet. Personene som kastet oppnådde best resultat når de fikk lov til å kaste terninger med den størrelsen de likte best.
For, i størst mulig grad å eliminere muligheten for menneskelig påvirkning konstruerte Rhine en elektrisk maskin som foretok kastet. Rhine selv stod ved siden av og prøvde å påvirke resultatet. Resultatet ble enda bedre. Rhine utviklet maskinen videre: Den ristet terningene, kastet dem og fotograferte resultatet, som siden ble registrert uten at forsøkspersonene selv kunne se om det var godt eller dårlig. Alt vedkommende måtte gjøre var å trykke på en knapp som utløste resultatet. Etter 170000 kast hadde Rhine resultater som viste at odds for tilfeldigheter var mindre enn en på hundre. Hvis man derimot lot maskinen utløse kastene automatisk slik at det menneskelige element ble helt borte ble resultatene slik et tilfeldig utvalg skulle tilsi.[xxxiv]
Martin Gardner nevner imidlertid i sin bok "Good ,bad and bougs" at en av Rhines assistenter ble tatt i manipulering med resultatregistreringen. Ifølge Gardner bidrar dette, sammen med mangel på kontroll i de tidligere forsøkene, til å svekke troverdigheten av Rhines rapporter så pass mye at de ikke er verdt papiret de er skrevet på.
Erik Damman svarer imidlertid på dette angrepet ved å vise til nøyaktigheten av de siste og mest omfattende forsøkene til Rhine. Han antyder også at Gardner selv har foretatt et subjektivt utvalg av parapsykologiske eksperimenter; han har drøftet de mest kritikkverdige, og utelukket de som sterkest taler for paranormale evner.[xxxv]
Når man ikke kjenner omstendighetene rundt avsløringen av den korrupte assistenten er det vanskelig å si noe om hvor mye akkurat dette svekker troverdigheten av Rhines rapporter.
Jeg husker da Uri Geller var her i landet. Jeg var bare skolegutt da, men likevel studerte jeg Gellers bragder med både undring, skepsis og vantro. Dagen etter Gellers opptreden på fjernsyn hadde bestevennen min en "hemmelighet" å fortelle. De hadde tatt fram en gammel klokke, som ikke hadde gått på mange år. Under TV-programmet begynte klokken å gå. Det fortelles også at Geller mørkla hele Oslo. Jeg vet at Geller senere har innrømt at han i noen opptredener har jukset, men han skal etter sigende ha blitt grundig undersøkt av forskere og andre tryllekunstnere, uten at de har klart å avsløre noe trikk.[xxxvi]
I kjølvannet av "Uri Geller-bølgen" i England dukket det opp en mengde personer som påstod å kunne bøye metall uten å berøre det. John Hasted, professor i eksperimentell fysikk, plukket ut de mest lovende av disse og utførte en rekke eksperimenter med dem. Erik Damman beskriver i sin bok hvor profesjonell og grundig Hasted var i sine eksperimenter. Hasted brukte videoopptak med flere kamera. Han arrangerte eksperimentene slik at berøring, elektromagnetisk påvirkning, kjemisk påvirkning osv. straks ville bli avslørt. I tillegg målte han enhver bevegelse i selve metallet, slik at man kunne gardere seg mot illusjoner. Fortsatt greide han ikke å avsløre noen form for juks. Erik Damman konkluderer:
"Hvis Hasteds forskningsrapporter er sanne; hvis altså ikke denne professoren og avdelingslederen ved London Universitetet selv er en sjarlatan og en svindler - da ser jeg ingen annen mulighet enn at det må finnes psykiske krefter som direkte kan påvirke materien, ja også til og med bøye metall."[xxxvii]
I 1984 stod to unge amerikanere frem for pressen og fortalte at de var gemene svindlere. Tidligere hadde de overbevist en lang rekke forskere om at de var i besittelse av overnaturlige evner og at de f.eks. kunne bøye metall på samme måte som Uri Geller. De to mennene var simpelthen tryllekunstnere, opplært av den amerikanske superillusjonisten "The Amazing Randi", alias James Randi. Randi hadde lært dem opp og skaffet dem kontakt med vitenskapsmenn, ene og alene for å bevise at selv garvede forskere kan bli lurt av en god tryllekunstner.
James Randi har innledet et privat korstog mot enhver form for "overnaturlig hokus pokus". Han har satt opp en dusør på 10000$, som blir utbetalt til den eller de som under kontrollerte laboratorieforhold kan utrette bare den minste overnaturlige bedrift. Flere hundre har prøvd å hente Randis sjekk, men foreløpig har ingen vært i stand til å prestere noe paranormalt under tryllekunstnerens skarpe prosjektører.
Randi er selv overbevist om at Uri Geller bare er en dyktig svindler.[xxxviii]
I denne forbindelse kan det være interessant å merke seg hva John Hasted svarte på Erik Dammans spørsmål om han har vært utsatt for Martin Gardners kritikk:
"Ja, han forsøkte en gang å påvise at mine forsøk ikke var holdbare, ved å sende sin venn, tryllekunstneren Randi til meg, kamuflert med anbefaling som vitenskapsreporter fra Time Magasin. Med metoder som jeg straks gjennomskuet fremkalte han falske signaler på mitt apparatur. Det han ikke visste var hvorledes slike effekter kan hindres av avskjerming under forsøk. Men jeg fant det hele så pinlig overfor Time og det jeg trodde var deres vitenskapsreporter at jeg tidde stille med saken. Senere fikk jeg se en bok hvor det ble hevdet at jeg hadde latt meg lure."[xxxix]
Den kjente parapsykologiske forskeren Russel Targ kommenterte Randi slik:
"Randi har utlovet prisen (10000 dollars) til den som kan overbevise ham om at paranormale fenomener forekommer, men han har ikke definert sine premisser, han sier ikke hva som kreves for å overbevise ham. Mange parapsykologer er innforstått med at han ikke vil la seg overbevise."[xl]
Den amerikanske matematikeren og relativitets-eksperten John Taylor lot seg overbevise av Geller. Han skrev følgende i boken "Superminds":
"ikke bare fikk han en gaffel til å bøye seg etter å ha strøket den forsiktig i et minutt, han klarte i tillegg å bøye en annen som lå i nærheten av bordet, uten å røre den."
Men Gellers demonstrasjoner skjedde ikke under streng vitenskapelig kontroll. Derfor satte Professor Taylor i gang med å prøve ut "Geller-effekten". Men undersøkelsene fikk imidlertid Taylor til å forandre sin innstilling. I 1980, fem år etter "Superminds", gav han ut boken "Science end the supernatural (vitenskap og det overnaturlige). Her skriver han at "Våre undersøkelser er endelig over. Vi har lett etter det overnaturlige og ikke funnet det. Vi har hovedsakelig bare truffet på dårlige eksperimenter, tarvelige teorier og menneskelig godtroenhet. Alt jeg undersøkte viste seg å kunne forklares vitenskapelig. Tidligere resultater som andre er kommet frem til i de sistnevnte tilfellene viste seg å være skøyerstreker, bedrageri, godtroenhet, fantasi, hukommelse, koder, dødsangst eller utenfor kontrollerbare forhold."[xli]
Ordet poltergeist kommer fra de tyske ordene "poltern" (spøke) og "geist" (ånd). Dette er en fellesbetegnelse på fenomener som arter seg som banking, hamring, tung tramping, antennelser av branner, kasting av steiner og andre objekter, knusing av servise, smelling av dører, smekking med låser, åpning av vinduer og kommodeskuffer, velting og flytting av møbler, risting og løfting av senger og deres brukere. Noen poltergeister har også gitt seg til kjenne ved hulking, stønning og skriking.
Fenomenet opptrer nesten utelukkende i nærvær av en bestemt ung person, som regel en gutt eller pike i puberteten. Faktisk knytter fenomenet seg oftere til piker enn til gutter. Det er også antydet at personen fenomenet assosieres med gjennomgår en mental krise eller har et ustabilt følelsesliv. Et annet fellestrekk ved fenomenene er at folk som opplever slike ting sjelden eller aldri ser at ting begynner å bevege seg.[xlii]
Vi skal se litt på to slike tilfeller, nemlig Matthew Manning og Nelja Mikailova.
Da Matthew Manning var 11 år begynte det å skje en del merkelige ting i huset der han bodde. Faren hans, Derek Manning oppdaget at et drikkebeger av sølv hadde falt ned på gulvet fra sin faste plass i en trehylle. Fenomenet gjentok seg flere netter på rad, og han beskylte de tre barna for det. Men ingen av de tre barna kunne redegjøre for det som skjedde. Faren gikk så langt at han omhyggelig strødde talkum omkring hyllen; han tenkte at sporene ville vise hvem den skyldige var. Neste morgen ble drikkebegeret igjen funnet på gulvet, men det fantes ingen spor i talkumen. Siden begynte andre merkelige ting å skje. Gjenstander ble stadig funnet på steder hvor de ikke hørte hjemme. Derek Manning ble til slutt så fortvilet at han kontaktet politiet. De rådet ham til å kontakte Cambridge Psycial Research Society. Her fikk han antydning om at det hele kanskje var en poltergeists verk, i så fall fantes det ikke noe botemiddel mot det.
For å se om det var noen sammenheng med barna sendte faren dem til noen slektninger. Fenomenene opphørte straks. Fenomenet kom og gikk, og fulgte også Matthew Manning til Oakham kostskole. Herfra finnes det flere beretninger fra voksne personer. Et forvarsel om at fenomenene kom var ofte at voksne følte en isende og eter-lignende kulde. Deretter kunne det komme skurer av småstein, eller kniver kunne dukke opp ingenstedsfra. Historiene er utallige. Gjennom tre år opptrådte fenomenene nesten daglig på skolen, uten at noen var i stand til å avsløre noen svindel. Det gikk faktisk så langt at rektoren vurderte å utvise Manning. Etter råd fra doktor George Owen ved Cambridge Universitetet begynte Matthew Manning å eksperimentere med automatisk skrift. En dag da Matthew satt avslappet ved sitt skrivebord begynte hånden hans å overta kontrollen over hans bevisste vilje. Den begynte "av seg selv" å forme bokstaver med en ukjent håndskrift. Slike fenomener er også kjent i forbindelse med den tradisjonelle psykologiske litteraturen, spesielt i forbindelse med hypnose-eksperimenter, men i Mannings tilfelle utviklet de seg til noe som må sies å stå i særstilling blant slike eksempler. Etter at dette begynte avtok poltergeist-fenomenene raskt, for til slutt å forsvinne helt. Men det som kom i stedet var like forunderlig, og det er vel dokumentert. Flere ganger oppfanget Matthew og en rekke observatører at hans hånd utformet fremmede skrifttegn i et språk han ikke hadde det ringeste kjennskap til. Også dette forekommer i den psykologiske litteraturen, og ofte viser det seg at årsaken kan spores tilbake til underbevisste erindringer om noe forsøkspersonen kan ha sett langt tilbake i tiden. En slik forklaring virker mindre sannsynlig her, etter som tilkalte eksperter kunne fortelle at det som Matthew hadde skrevet var fullt ut forståelige budskap på blant annet arabisk, gresk, russisk, latin, gammelgresk og angelsaksisk. To av Matthews automatiske skrifter på arabisk var, ifølge professor Suheil Bushrui ved det amerikanske universitetet i Beirut, utført av to vesensforskjellige mennesker: Mens den ene bar preg av en person med svært begrenset utdannelse og skrivekunnskap, bar den andre preg av å være skrevet av en person med høy utdannelse. Både på grunn av innhold og form utelukket professoren at budskapene kunne ha vært reprodusert etter hukommelsen.
Det nevnes også tilfeller hvor skriftene refererer til forhold som overhodet ikke var kjent utenfor en liten krets av innvidde. Et slikt budskap, undertegnet med et kvinnenavn, refererte til den gresk-ortodokse metropolitten for Storbritania, erkebiskop Athenagoras. Etter å ha fått dette tilsendt, uttalte biskopen:
"Tilfellet Matthew Manning ligger utenfor enhver fornuftsmessig etterforskning. Jeg kan si med absolutt sikkerhet at den unge mannen ikke på noen måte kan ha vært i stand til å vite enkelte av de ting som er nevnt i disse brevene."
Etter hvert utviklet også Matthew evnen til automatisk tegning. Det bør nevnes at Matthew tidligere alltid hadde vært en elendig tegner. Plutselig, uten bevisste anstrengelser begynte han å tegne og male imponerende verk, signert store mestre. Det ble verker av mestre som Aubrey Beardsley, Paul Klee og Pablo Picasso. Flere av hans uforklarlige prestasjoner var utført med en slik dyktighet at kunstkjennere kunne oppfatte dem som uoppdagede verker av de signerte navn. Det hele vakte slik oppsikt og mistro at rettsvitenskapelige eksperter ble tilkalt for å undersøke forholdene tegningene ble skapt under.
Da Matthew hadde tatt sin eksamen rykket rektoren på skolen, John D. Buchanan, ut til britisk presse med en uttalelse.
"Jeg er selvfølgelig skeptisk med hensyn til paranormale fenomener", sa han, "men jeg er overbevist om at det var paranormale krefter på ferde siden slike begivenheter kunne finne sted. Jeg ble meget bekymret på grunn av alt som skjedde. Det fantes aldri noen forklaring på hvordan sovesalene kunne bli et eneste rot. Kniver, murstein, glass, småstein dukket opp uten at noen hadde noen ide hvor de kom fra. Og likevel lot det ikke til å mangle noe fra andre steder på skolen..."
Om Matthews kunstutfoldelse sa han:
"De automatiske maleriene og tegningene hans a la Durer og andre store mestre, lot alle til å vise sin personlige identitet og opprinnelse. Jeg vet at Matthew ikke var særlig flink til å tegne eller male. Men formingslæreren hans ble meget imponert over de maleriene som utgav seg for å være reproduksjoner av de store mestre."
Rektoren avsluttet sin pressemelding med å frita Matthew for anklager om juks og uhederlighet: "La meg sammenfatte det hele med å si at Mattehew er moden, snill og fremfor alt hundre prosent hederlig."
I juni/juli 1974 møttes 21 ledende vitenskapsmenn fra hele den vestlige verden i Toronto i Canada for å gjennomføre en grundig dokumentar-filmet undersøkelse av personer med påståtte paranormale evner, blant annet åtte forsøksserier med den da 20 år gamle Matthew Manning. Forsøkene syntes å bekrefte at Manning hadde psykokinetiske evner. Men det mest oppsiktsvekkende var oppdagelsen av hans evner til å påvirke organisk materiale. Det viste seg, hinsides all tvil at hans sjeldne psykiske krefter hadde målbare virkninger på enzymnivået i blodplater, og på isolerte levende celler og på muggprøver i laboratorienes reagensglass. Ikke minst ble det påvist at han kunne forårsake sterke virkninger på kreftceller. Under ren psykisk påvirkning fra Manning økte dødsraten for prøver av halskreft med mellom 200 og 1200 prosent i forhold til kontrollprøvene. Forsøkene ble ledet av nevro-kjemikeren professor Glen Rein ved London Universitetet. Dette endret Matthews liv. Han vier nå sitt liv til behandling av kreftpasienter.
Matthew's hjerne-aktivitet ble også målt under psykokinese-forsøkene. Resultatene av disse forsøkene er beskrevet av dr.med Joel L Whitton, avdelingspsykiater ved Toronto Hospital. Mannig ble tilkoblet både EEG og en elektromyograf, begge tilknyttet en computer, og målingene sammenlignet utslagene når han var avslappet, konsentrert i vanlig forstand, og når, som han sa "skrudde på strømmen" for sine paranormale evner. I siste tilfelle viste apparatene i 20 sekunder et enestående mønster for en våken person; et mønster som ellers bare fremkommer i fjerde stadium av dyp søvn eller ved inntak av store doser av hallusinogene stoffer, og utslagene ble sporet tilbake til det som oppfattes som degenererte rester av menneskets "dyriske hjerne".
Resultatet bekreftet tidligere målinger av lignende tilfeller, men det parapsykologiske nivået hos Manning ble beskrevet som oppsiktsvekkende høyt.[xliii]
I det intervjuet Damman hadde med Manning sier han blant annet at PK-forsøkene tappet ham for krefter. Dette skjer i motsetning til den virksomhet han nå bedriver, nemlig helbredelse, eller hjelp til helbredelse. Det går også frem av intervjuet at han ikke ser på sine evner som ekstraordinære, men som en naturlig evne som alle har litt av. Han har tro på sine helbredende evner, men poengterer at hans behandlinger kun kommer i tillegg til vanlig medisinsk behandling. Han legger også vekt på den store betydningen av pasientens egeninnsats.
Han har pasienter fra hele Europa, men mest fra selve England. Omkring 20 % av pasientene kommer på anbefaling av folk inne vanlig skolemedisin.
Det kan kanskje også være verdt å merke seg at Manning ikke har forsøkt å tjene seg rik på sine evner. Damman antyder at dette kunne han ha gjort hvis han ville. Manning understeker at rikdom ikke betyr så mye for ham, men at hans praksis har stor åndelig verdi for ham.[xliv]
Nelja Mikailova ble født 10 år etter den russiske revolusjon, og i fjortenårsalderen sloss hun i fremste linje for den røde arme. Hun ble såret av granatsplinter mot slutten av krigen, og fikk et langt sykehusopphold. Det var i denne perioden hun begynte å utvikle sine spesielle evner. "Jeg kan huske at jeg var nedfor og irritert", forteller hun. "Jeg gikk mot et bord og plutselig begynte en mugge som stod på dette bordet å bevege seg. Den flyttet seg mot kanten, tippet utfor og gikk i knas." Siden la hun merke til at alt begynte å forandres rundt henne. Tingene beveget seg av seg selv. Dører gikk opp og igjen, lyset kom og gikk. Nelja ble fort klar over at det var hun selv som på en eller annen måte styrte disse bevegelsene, og at hun kunne kontrollere energien. Når hun ville kunne hun mobilisere og fokusere denne kraften.
En av dem som først gransket henne var biologen Edward Naumov fra Moskvas statsuniversitet. I laboratoriet strødde han en eske fyrstikker utover bordet, og Nelja beveget hendene i sirkler over dem mens hun skalv av anstrengelse. Til slutt begynte fyrstikkene å bevege seg som et lite tømmerslep mot bordkanten, og falt ned på gulvet en etter en. For å utelukke trekk og snorer av noe slag, la Naumov en glassplate over fyrstikkene, men Nelja klarte fortsatt å få fyrstikkene til å bevege seg frem og tilbake.
Så ble det lagt fem sigaretter under glassplaten og Nelja viste at hun kunne være selektiv. Hun plukket ut en bestemt og fikk bare den til å bevege seg. Etterpå ble sigarettene plukket fra hverandre slik at man kunne være sikker på at ingenting gjemte seg i dem.
Genadij Sergejev er nevrofysiolog ved Utomskij-instituttet i Leningrad. Han arrangerte en serie eksperimenter under streng kontroll. Nelja ble koblet til en encefalograf, og det ble tatt prøver av henne i hvilestilling. Sergejev oppdaget at det magnetfeltet som omgav henne bare var ti ganger svakere enn jordens eget magnetfelt. Dette ble også senere bekreftet av prøver tatt på Leningrads meteorologiske institutt. Sergejev fant også at hun hadde usedvanlig hjernevindinger med femti ganger sterkere strømstyrke i bakhodet enn i panneregionen. Prøven begynte med en av de vanskeligste og mest imponerende psykokinese-demonstrasjoner som noen gang er gjort. Et rått egg ble helt opp i et glasskar med en saltoppløsning et par meter unna Nelja. Mens kameraene gikk og registrerte alt som foregikk, anstrengte Nelja seg helt til hun klarte å skille hviten fra plommen og å få de to delene til å bevege seg bort fra hverandre. Dette kinne i hvert fall ikke skyldes snorer og magneter.
Mens dette stod på viste elektrokardiogrammet at Nelja var sterkt opphisset. Det var stor aktivitet i den retikulære substans, som koordinerer og filtrerer informasjonene til hjernen. Kardiogrammet viste uregelmessig hjerteaktivitet med uoverensstemmelser mellom hjertekamrene, som er karakteristisk for sterk uro. Pusten raste med 240 hjerteslag i minuttet, det ble notert høy sukkergehalt i blodet og ellers andre indresektoriske forstyrrelser som er typiske stress-symptomer. Prøven varte i en halv time. På denne tiden gikk Nelja ned en kilo i vekt. Mot slutten av dagen var hun meget svak og nesten blind. Smakssansen var sterkt nedsatt, hun hadde smerter i armer og ben, og hun fikk ikke sove på flere dager.
Ved den samme anledningen skal Sergejev ha tatt i bruk et nytt instrument konstruert for å måle "forandringer i forsøkspersonens eget kraftfelt". (Jeg kan ikke, i farten, finne noen redegjørelse for hva dette instrumentet egentlig målte. Men det fremgår av teksten senere at det blant annet målte elektrostatiske og magnetiske forhold. Jeg tar det med fordi resultatene av disse målingene ligner på det man så hos Manning.)
I samme øyeblikk som Nelja fikk eggehviten og plommen til å begynne å bevege seg kunne Sergejev se at det foregikk store forandringer i de elektrostatiske og magnetiske forhold i hennes kraftfelt. Mens hun forsøkte å konsentrere all sin viljestyrke begynte dette kraftfeltet å pulsere inntil det fikk regelmessige svingninger på fire i sekundet.
Man har vist at hjernen hos små barn arbeider med langsomme hjernevindinger. Elektroder festet til magen på en høygravid kvinne viser at det ufødte barnet sender ut svingninger som ligger under tre i sekundet. Dette kalles "delta" svingninger. De finner man også igjen hos voksne som sover "som et barn". I de første tre leveårene er delta-rytmene dominerende. Og det er først senere at tempoet øker til alfa-rytmen, som opptrer under meditasjon. Enda raskere rytmer kan måles i forbindelse med abstrakt tenkning og kompliserte regneoperasjoner. Til å begynne med trodde men at et svingetall mellom fire og syv bare var et overgangsstadium mellom delta-rytmen som går opp til tre og alfa-rytmen som begynner på åtte. Og man gikk ut fra at disse mellom-frekvensene bare fantes hos barn i oppveksten. Men senere ble de registrert under spesielle omstendigheter hos voksne, og de fikk navnet theta-rytmer. Theta-rytmene har sitt utspring i thalamus, en samling nerveceller i mellomhjernen som mottar alle sanseinntrykk. Herfra styres sannsynligvis også den følelsesmessige utfoldelsen. Disse frekvensens fremkalles lettest ved provokasjon; man utløser sinne hos forsøkspersonen.
Det var disse bølgene man målte, i sort omfang hos Nelja, man konkluderte med at hun, under forsøket, befant seg i en tilstand av kontrollert raseri.[xlv]
Den såkalte plethysmografen er et instrument som måler blodtilstrømningen i huden under forskjellige følelsestilstander. Kjemi-fysikeren og forskeren Douglas Dean har anvendt denne i forsøk med telepati under bevissthetens terskel. Ideen er at plethysmografen indirekte måler ubevisste mentale svingninger hos en person. Den kan altså vise om mennesker ubevisst reagerer på hendelser som ligger utenfor rekkevidden av deres normale sanser. Bevisste følelsesmessige reaksjoner, som f.eks. når en student får vite at han har strøket til eksamen, forårsaker at blodårene i kroppens ytterste deler trekker seg sammen og dette gir kraftige reaksjoner på instrumentet. Her er et eksempel på hvordan dette er utnyttet i parapsykologiske eksperimenter ved laboratoriet for parapsykologi Newark College:
Mottakeren, professor Mihalasky fra collegets industriavdeling ble plassert på en madrass i et lukket rom med lydisolerende dører og tette gardiner for alle vinduer. Plethysmografen ble festet til fingeren hans, dens resultater ble skrevet ut på en printer som var plassert slik at Mihalasky ikke kunne se den. Han ble bedt om å ligge avslappet og la tankene løpe fritt, sier Dean. Ellers fikk han ingen beskjed om hva som skulle foregå. Deretter ble han etterlatt alene med dørene lukket. I dette tilfellet var den telepatiske senderpersonen plassert i naborommet, men Dean har også gjennomført eksperimenter hvor han befant seg i en annen bygning. I dette tilfellet var Dean selv sender. Heller ikke han hadde mulighet til å se printeren som skrev ut mottakerens blodreaksjoner. Ved forsøkets begynnelse fikk Dean en bunke kort foran seg, med baksiden opp. På fem av disse var det skrevet navn på personer av spesiell, følelsesmessig for mottakeren, på fem andre var det et navn som betød mye for Dean selv, og fem var blanke, mens fem hadde tilfeldige navn fra telefonkatalogen. Kortene ble brakt opp av en person i etasjen under, som hadde blandet dem etter et spesialt system for statistisk tilfeldighet. Vedkommende hadde på en lignende måte fastlagt de tilfeldige tidsintervallene som skulle gå mellom hver gang Dean bladde opp et nytt kort. Så bladde Dean opp ett og ett kort og betraktet det i 20 sekunder, ventet i den fastlagte mellomtiden og bladde opp neste osv. Etter gjennomgåelsen av de 20 kortene ble utskriften lagt til side av kontrolløren, og neste forsøk ble forberedt. Etter ti slike serier ble alle kurvene sendt til tre forskere ved St. Joseph's College. Disse målte hver for seg utslagene sammenholdt dem og skrev dem ned.
Resultatet overasket forskerne. Utslagene på plethysmografen var klart størst når senderen hadde betraktet navn som mottakeren hadde sterke følelser for. Overfor nøytrale navn, eller navn som bare betød noe for senderen var reaksjonene svakere og mere usikre. Men når blanke kort ble betraktet, vistes det ingen blodreaksjoner overhodet utover de normale. Gjennomsnittsutslaget i mellomperioder og når blanke kort kom opp var på ca. 3 og en halv millimeter, mens gjennomsnittsutslagene for de kortene mottakeren reagerte på var ni og en halv millimeter.
Forsøket var meget grundig utført, og muligheten for juks, eller tilfeldigheter er svært små.[xlvi]
Fysikeren Helmut Schmidt gjennomførte i 1970 følgende eksperiment: Radioaktivt strontium 90 skyter ut elektroner på fullstendig tilfeldige tidspunkter. En geigerteller registrerer tidspunktene og er koblet til lamper som blir tent og slukket avhengig av tidsintervallene på utskytningene. Tenningen og slukkingen av lampene ble registrert av en datamaskin som, etter mange forsøk, alltid viste at den samlede fordeling av de to mulighetene var 50/50. Deretter ble en rekke forsøkspersoner bedt om å forsøke å endre gjennomsnitts-fordelingen. Dersom de klarte dette, uten å røre utstyret, måtte det bety at bevisstheten påvirket de radioaktive prosessene.
De femten forsøkspersonene gjennomførte minst 30000 slike individuelle forsøk. Og nøyaktige statistiske beregninger viste at det som ifølge kvante-fysikken skulle være en lik fordeling av tilfeldigheter, ikke lenger var jevnt fordelt under bevissthetens påvirkning. Sannsynligheten for at det samlede avvik fra forventet gjennomsnitt skulle være tilfeldig var mindre enn 1:1000.
Senere er forsøket gjentatt flere hundre ganger av forskjellige forskere, og resultatet er det samme.[xlvii]
Vi har vært inne på at opplevelsen føles evig. Vi har vært inne på at grunnen til dette er at det er logisk umulig å oppleve opplevelsens begynnelse og slutt. Det å oppleve må være noe som erkjennes gradvis av vår bevissthet.
Opp gjennom tidene er det mange som har trodd på sjelens udødelighet. Blant de mest kjente filosofer finner vi Kant, Descartes, Spinoza, Liebnitz, Thomas Aquinas, Augustin, Aristoteles, Platon og Sokrates. Det samme gjelder alle de store verdensreligionene selv om formen her er noe forskjellig. Man kan vel trygt slå fast at mennesket i sin natur ser på døden som en fiende. Dette, sammen med opplevelsen av opplevelsens evighet, kan være nok til at slike ideer spontant oppstår i menneskesinnet. Men vi skal ta ideen alvorlig å kikke litt på argumenter for og imot sjelens udødelighet.
I dag har legevitenskapen kommet så langt at den kan snappe mennesker ut av dødens favntak, og noen av disse kan fortelle fantastiske historier.[3] Vitnesbyrdene om dette fenomenet er så mange og materialet er så massivt at det er ingen grunn til ikke å ta det seriøst. En eiendommelighet er at opplevelsene ikke korrelerer med kultur og miljø. Opplevelsene er, statistisk sett, stort sett like enten det er indere eller det er amerikanere det er snakk om. Livssyn ser heller ikke ut til å ha noen innvirkning. Disse felles trekk er:
1. Utenfor kroppen opplevelse
2. En eller annen form reise gjennom en tunnel
3. Livet passerer i revy
4. Møte med et guddommelig vesen
5. Retur til kroppen
I de fleste tilfeller er opplevelsen sterkt positiv. I tilfeller av selvmordsforsøk er imidlertid opplevelsen en helt annen. Den skal mildt sagt være grusom.
Disse opplevelsene i seg selv kan det finnes naturlige forklaringer på. Det kan være snakk om hjernens begynnende kollaps, hvor barrierer til underbevisstheten brytes. I selvmordstilfeller kan f.eks. sinnet være i en sterk negativ emosjonell tilstand, noe som gjør at underbevisstheten opplever en negativ emosjonell storm idet barrierene brytes. I motsatt tilfelle er det den positive energien som utløses.
Men vi får problemer med denne forklaringsmodellen straks vi begynner å gå inn på individuelle opplevelser. Her finnes vel dokumenterte tilfeller hvor personer har fått informasjon som kroppens sanseapparat normalt ikke skulle hatt tilgang til. Denne informasjonen kan være nokså detaljert. Det kan f.eks. fortelles om en blind mann som etter en nesten mislykket operasjon kunne fortelle i detalj hva legene hadde foretatt seg, beskrive instrumentene osv. Han ble erklært død og trillet til et oppbevaringsrom for døde. Der viste mannen tegn på liv, og ble i all hast kjørt tilbake, og reddet. Han kunne også fortelle om en penn han hadde sett ligge på gulvet i likrommet. Alt stemte. Pennen var mistet av en av portørene. Dette skjedde på tross av at mannen var blind, og hadde vært det i mange år.[xlviii]
Dr. Charles Tart ved University of California er blitt berømmet av selveste Martin Gardner for sin uvanlige sans for kritisk forskning og eksperimentoppsett. Tart var så heldig at han fikk kontakt med en dame som kunne fremkalle slike opplevelser, nærmest på kommando. Dermed slapp han det problemet som så ofte er knyttet til parapsykologisk forskning, nemlig at fenomenet bare opptrer i spesielle situasjoner.
Tarts forsøksperson pleide å oppleve at hun fløt ut av kroppen i søvne og svevet oppunder taket hvor hun registrerte både seg selv og alt som foregikk i rommet i fugleperspektiv.
Det spørsmålet Tart satte seg fore å undersøke var om hennes opplevelser var av vanlig drømmenatur, eller om hun faktisk kunne se ting som var fysisk usynlige for henne.
For å kunne gjennomføre eksperimentserien under kontrollerte forhold lot Tart forsøkspersonen overnatte på en seng i laboratoriet med et EEG-apparat koblet til hodet for å registrere hjerneaktiviteten. EEG-tilkoblingen hadde et dobbelt formål. For det første registrerte den eventuelle endringer i hjernebølgene. For det annet var ledningene festet slik at damen ikke kunne løfte hodet mer enn to for uten å bryte forbindelsen til apparatet. Hvis hun reiste seg ville et brudd på hjernebølgekurven komme til syne. På en hylle 5 for over forsøkspersonen plasserte Tart et tallapparat. Før damen kom inn i laboratoriet og fikk EEG-elektrodene festet for natten, innstilte Tart apparatet på et tilfeldig femsifret tall. Etter at hun hadde lagt seg, skjøv han apparatet så langt inn på hyllen under taket at det var garantert usynlig fra sengen. Det viste seg at når damen neste morgen beskrev hvordan hun hadde forlatt kroppen og svevet oppunder taket i løpet av natten, kunne hun også fortelle at hun hadde lagt merke til tallene, og hun var i stand til å gjengi dem alle i korrekt rekkefølge.
En mulig forklaring var at hun hadde fått tilgang til informasjonen ved hjelp av telepati. Tart kjente jo selv til tall-koden. Ved senere eksperimenter har man derfor innstilt tallkoden ved hjelp av en maskin som selv valgte sifferkoden, uten forsøkslederens vitende, men resultatet var det samme.[xlix]
Forfatteren Morgan Robertsen gav i 1898 ut romanen "Futility". Den handler om den kolossale turistdamperen "Titan", som på sin jomfrutur over Atlanteren, kolliderte med et isfjell og sank. I 1912 skjedde, som kjent den store katastrofen med Titanic. Det fantes overaskende mange likhetspunkter mellom romanen og den virkelige katastrofen. Her er noen:
1. Skipenes navn lignet på hverandre.
2. Både Titan og Titanic var luksusskip, langt større og kraftigere enn noe som tidligere var bygget.
3. Forliset skjedde i april.
4. Antall personer ombord var henholdsvis for Titan og Titanic, 3000 og 2207
5. Antall livbåter var henholdsvis 24 og 20.
6. Drektighet var på henholdsvis 75000 og 66000 tonn.
7. Lengden var på henholdsvis 243.8 og 269m
8. Begge hadde tre propeller.
9. Hastigheten i kollisjonsøyeblikket var på henholdsvis 25 og 23 knop.
10. De hadde samme system for vanntette skott, med elektrisk kontrollerte porter. Dette ble på Titanic, som i romanen presentert som en av de store nyhetene.
11. Begge sank på sin jomfrutur.
12. Begge var på vei over Atlanteren.
13. Det ble sagt om begge at de ikke kunne synke.
14. Antall omkomne var stort og bare et mindretall overlevde både i romanen og på Titanic.
Mange forfattere har senere referert til Robertsons forbausende forutsigelse. Det er også blitt hevdet at det hele skyldte tilfeldigheter (Robertson hadde tidligere vært sjømann). J.W. Hannah tar for seg denne muligheten. Han sammenligner Titans navn og spesifikasjoner med 60 berømte atlanterhavsskip fra 1819 til 1910, og påpeker at ingen andre enn Titanic nærmer seg Robertsons beskrivelse. Hannah beregner også sannsynligheten for at Robertsons forutsigelse skulle bero på et tilfelle: Ved å multiplisere den antatte mulighet for sammentreff på de enkelte punkter finner han at den totale sannsynlighet for å komme frem til en slik grad av likhet ved tilfeldighet i høyden kan være 1 - 4000000000.
Det bør også nevnes at Robertsons bøker stadig kretser om okkulte fenomener, underbevisst ledelse og skjebne. Robertson var alkoholiker, og kunne overhodet ikke skrive uten hjelp fra "den indre stemmen" som gav ham stoffet. Når stemmen tiet, kunne han ligge i dager og uker på sin seng og vente på at fortsettelsen skulle bli meddelt ham.[l]
Vurdering: 99 % Dette er en ekte forutsigelse som med stor sannsynlighet har skjedd. Forklaringen kan nok diskuteres. Robertson var sjømann og hadde god peiling. Det demper tilfeldigheten noe. Men likevel er det nok en svært usannsynlig tilfeldighet. Min vurdering av dette er at også usannsynlige tilfeldigheter skjer hele tiden. Det skjer jo tross alt en uendelighet av hendelser på denne kloden hver eneste dag. I så måte er jo en slik tilfeldighet hverken fysisk eller logisk umulig. Så jeg holder en knapp på tilfeldigheten for alle andre muligheter er kanskje enda mer usannsynlig.
I 19-30-40 årene studerte to franske antropologer dogonene, et fattig jordbruksfolk i det sørlige Mali, ved Niger-elvens krumming, nær grensen til Øvre Volta. Etter årelange studier ble de to antropologene til sist innviet i dogonenes hemmelige, eldgamle kosmologi. Deres verdensbilde og verdensoppfatninger har forbauset mange, og gjør med ett slag ende på den seiglivede myten at disse folkeslagene var uvitende og naive, med en primitiv virkelighetsforståelse. Selv om dogonene ikke hadde noe skriftspråk, er deres kosmologi nedtegnet i et imponerende symbol-språk bestående av over 110000 tegn. De hadde utviklet fire kalendersystemer, et for jordens kretsløp eller de tolv måneder som er det "rommet jorden beveger seg gjennom", en månekalender, en Sirius-kalender, og en jordbrukskalender som er basert på Venus posisjoner gjennom året.
Gjennom århundrer har dogonene visst at Jorden og våre medplaneter både dreier seg om sin egen akse, og beveger seg rundt solen. De sier at månen tørr og livløs. Deres gamle astronomi skiller klart mellom fiksstjerner, som ikke dreier rundt andre himmellegemer, planeter som dreier rundt stjerner, og satellitter, eller måner som gjør en sirkel. De omtaler et uendelig antall stjerner samlet i galakser som de kaller spiralspinnende stjerneverdener. De har et eget ord for Melkeveien, den langsomt dreiende stjerneverdnen som jorden tilhører. De vet også at Saturn er omgitt av ringer, og at Jupiter har fire hovedmåner.
Men det mest interessante er dogonenes bemerkelsesverdige viten om Sirius B, en hvit dvergstjerne som kretser rundt Sirius og som er totalt umulig å oppdage med det blotte øye. Fordi det lyset vi mottar fra Sirius B bare er en titusendedel av det lys vi mottar fra selve Sirius, ville Sirius B, vært usynlig selv om den hadde ligget fritt og ikke var blitt overskygget av himmelrommets sterkest lysende stjerne. Selv med de sterkeste teleskoper, som var tilgjengelig i første halvdel av forrige århundre var Sirius B umulig å oppdage. Stjernens eksistens ble beregnet i 1844 på grunnlag av uregelmessigheter i Sirius bane. Først i 1862 ble den konkret oppdaget av Alvin Clark.
Her er hva dogonene kunne fortelle om stjernen:
1. Den går i en elipsebane rundt Sirius, hvor denne er i det ene brennpunktet.
2. Den er hvit.
3. Den er liten (den minste av de himmelske ting)
4. Den består av et stoff som er så tungt at alle vesener på Jorden ikke kunne løfte en liten del av det.
5. Omløpstiden er 50 år.
6. Den regulerer banen til Sirius.
Dogonenes kosmologi ble ikke nedskrevet før på 1930 tallet. Da fantes alle disse data tilgjengelige. Muligheten eksisterer altså for at dogonene kan ha fått sin viten fra europeere, og deretter diktet den inn i sine myter.
Denne forklaringen virker svært usannsynlig ettersom Sirius B har en helt sentral plass, i deres myter, i deres eldgamle symbolspråk, i deres seremonier og rituelle gjenstander som har vært i bruk hos dogonene i mer enn tusen år. Dessuten er det en kjent sak at deres myter var hemmelige, og at det tok det to franske antropologene lang tid før de ble betrodd dem.
En annen teori er at ideene om Sirius B kan ha oppstått ved at de har sett en luftspeiling av Sirius A. Dette fenomenet oppstår når Sirius A og solen går ned samtidig og omentrent på samme punkt i horisonten. På et slikt tidspunkt ville en luftspeiling av Sirius A bli sett under den virkelige stjernen, og ved å gå ned først ville luftspeilingen virke tyngre enn Sirius, og svakere og mindre.
Men denne teorien forklarer ikke viten om omløpstiden, om ellipsebanen, og om Sirius B's farge som er hvit (luftspeilingen er mer rød).
Dogonenes egen forklaring.
Dogonene hevder å ha fått sin viten fra Nommos, amfibievesner som ble sendt fra stjernesystemet Sirius til Jorden for å gagne menneskeheten. De kom til Jorden et eller annet sted nordøst for dogonenes nåværende hjemland. Da fartøyet landet (etter en spinnende eller virvlende) nedstigning med mye støy og vind), bremset det og etterlot spor i bakken før det stanset, mens det "spydde ut blod". Da kom det en ny stjerne (muligens et moderskip) til syne på himmelen. Etter landingen kom noe med fire ben ut og trakk fartøyet bort til en fordypning i terrenget, som ble fylt med vann inntil fartøyet fløt.
Det bør også nevnes at dogonenes kosmologi har utpekt mer enn hundre andre stjerner og konstellasjoner. Blant annet snakker de om enda en ledsager til Sirius A. Denne er ikke bekreftet av moderne astronomi.[li]
Noe forenklet kan vi si at det filosofiske grunnlaget for astrologien er at alt henger sammen. Dermed vil et menneskes livsløp også påvirkes av himmellegemene. Innenfor den tradisjonelle vitenskapen er skepsisen til disse sammenhengene meget stor. Likevel har ikke mindre enn 67 % av alle nordmenn mer eller mindre tro på horoskoper, og faktisk finnes det seriøse vitenskapelige undersøkelser som viser korrelasjoner mellom himmellegemer og menneskers livsløp.
Den franske psykologen Michel Gauquelin fant i 1950-årene noen bemerkelsesverdige sammenhenger mellom forskjellige yrker og planet-posisjoner. Tjue års møysommelig forskning er samlet i hans bok "De Kosmiske Klokker". Siden vår planet dreier seg om sin egen akse, ser det ut som at månen og solen beveger seg over hodene på oss, går opp og ned i sol dager og månedager. De andre planetene beveger seg på samme måte og lager Venus-dager, Mars-dager osv.
I Europa registrerer myndighetene det nøyaktige tidspunkt for fødslene i offentlige registre, og Guaquelin kunne sammenligne data derfra med opplysninger om planetenes posisjoner som han fant i astronomiske tabeller. Han valgte ut 576 medlemmer av det franske akademi for medisin, og til sin forbauselse oppdaget han at et påfallende stort antall av disse var født når Mars og Saturn nettopp hadde stått opp over horisonten eller hadde nådd sitt toppunkt på himmelen. For å undersøke tendensen nærmere fikk han tak i fødselsdata til 508 berømte leger, og kom frem til det samme resultatet. Det var en tydelig statistisk sammenheng mellom planetenes oppgang og tidspunkt for fødselen og vedkommendes senere suksess som lege.
Etter at Gauquelin hadde påvist dette gikk han i gang med å undersøke andre profesjoner, og samlet inn så mange fødselsdata han kunne.
Han fant blant annet at kunstnere hadde motsatt tendens som leger; det forekom sjelden at de ble født idet Mars kom over horisonten. Generaler og politikere ble som oftest født under påvirkning av en stigende Jupiter, mens barn som ble født når denne planeten gikk ned svært sjelden ble vitenskapsmenn.
Ingen av de store franske dikterne ble født under en synkende Saturn, men materialet var slett ikke alltid så entydig. Gauqelin måtte ty til statistisk teknikk for å finne samsvar, og dermed oppstår det en viss usikkerhet.
Vi vet at det, på den nordlige halvkule, blir født flest barn i juni, og at dagene i denne måneden er lengre enn dagene ellers i året. Til tross for at lys og mørke er jevnt fordelt når vi ser året under ett er det størst sannsynlighet for at barna blir født i dagslys. Vi vet også at fødslene følger et rytmisk mønster, slik at det fødes flere barn om morgenen enn om ettermiddagen. Planetene beveger seg på samme måte som solen. Mulighetene for å bli født på de forskjellige tidspunktene, i løpet av plantedagen, er altså ikke like store. Dette innebærer feilkilder som Gauqelin måtte ta hensyn til.
Hans statistiske materiale ble grundig gjennomgått av Tronier, professor i matematikk i Berlin, og han kunne ikke påvise noen feil eller svakheter.
En annen statistiker hevdet at resultatene kunne være uttrykk for spesielle franske forhold, og at metoden muligens ville gi andre resultater i andre land.
Dette ble prøvd. Gauqelin gjennomgikk data fra Italia, Tyskland og Belgia. Resultatene var de samme.
Det bør imidlertid også nevnes at Guaqelin også fant korrelasjoner mellom ærlighet og det å bli født under en bestemt planet. Det viste seg å finnes korrelasjoner mellom foreldrenes fødselsøyeblikk og barnas, med hensyn på plantedager. Sammenfallet var størst når begge foreldre var født under samme planet. Det bør også bemerkes at hele planetbildet kan forandre seg i løpet av to timer (den tiden det tar en førstefødt å bevege seg fra livmoren og ut).[lii]
I 1968 satte han inn en annonse i franske aviser med tilbud om et gratis ti-siders horoskop. Alle fikk svar, og mange skrev begeistret tilbake at horoskopet beskrev deres egenskaper på en prikk. Men alle hadde fått samme horoskopet; horoskopet til Frankrikes største massemorder, Marcel Petiot, en sadist som pinte ihjel 63 mennesker på flukt fra nazistene.
Det er slik kritikerne mener astrologien fungerer. Vi velger ubevisst de karaktertrekkene vi gjenkjenner i oss selv, og registrerer med forbauselse det som stemmer. Det som ikke stemmer registrerer vi ikke.[liii]
I et utklipp jeg har fra et ukeblad fortelles det også at det, i USA er foretatt en del vitenskapelige undersøkelser av astrologiens sannhetsgehalt. Velrennomerte astrologer hevdet at deres forutsigelser ville slå til i mer enn 50 % av tilfellene. For å stille horoskopene at fødselsøyeblikket skulle oppgis med avvik på mindre enn 15 minutter. Personene som deltok i undersøkelsen, ble forelagt sitt eget horoskop sammen med to andre. De skulle peke ut det de syntes stemte best, uten at de visste hvilke som var deres egne. Dette gav 34 % riktige svar, ikke 50 % som astrologene hevdet. Flere andre forsøk støttet opp under dette tallet.
Se her.
Se her.
Se her
Se her
Se her
Se her
Se her
Se her
Se her
[1] Det neste sitatet tar opp dette nærmere.
[2] Se kap 7.7.6, om vitenskapelig erkjennelse
[3] Interessant artikkel om dette i Illustrert Vitenskap nr. 5 1984 side 68
[i]. Bak tid og rom. Side 40
[ii]. Bak tid og rom side 47/48
[iii]. "Vendepunktet" side 87
[iv].Bak Tid og Rom. Side 54/55
[v]. Dette stoffet er hentet fra "Vendepunktet" sidene 87 - 91
[vi]. Bak tid og rom side 56.
[vii]. Bak tid og rom side 60
[viii]. Fysikkens Tao, 2-utgave. Fra etterordet på side 267/268
[ix]. Bak tid og rom. Side 67/68
[x]. Fysikkens Tao, 2.utgave side 159 - 164
[xi]. Bak tid og rom. Side 221-223
[xii]. Stoffet er hente, dels fra Illustrert vitenskap nr 3 1990, side 50,51 og side 79, dels fra Det er mer mellom himmel og Jord, side 148/149.
[xiii]. Bak tid og rom. Side 242-245
[xiv]. Denne gode illustrasjonen har jeg funnet i boka "Selvhypnose" av Ronald Shone. Side 136.
[xv]. Dette var beskrevet i boken "Superlæring", hvor det ble hevdet at vår hjerne aldri egentlig glemte noen ting.
[xvi]. Bak tid og Rom side 255-257
[xvii]. Bak tid og Rom. Side 269
[xviii]. Bak tid og Rom. Side 304
[xix]. Vitenskapens verden nr 7. side 10.
[xx]. Bak Tid og Rom. Side 304
[xxi]. Bak Tid og Rom. Side 304
[xxii]. Bak tid og Rom. Side 308- 314
[xxiii]. Se Viten nr 2 1985 side 11.
[xxiv]. Bak tid og Rom side 324 - 338
[xxv]. Illustrert vitenskap nr 5 1990. Side 20.
[xxvi]. Bak tid og Rom. Side 333
[xxvii]. Superlæring. Side 20/21
[xxviii].Jfr G. H Meads syn på selvets sosiale opphav. Barne og ungdomspsykologi side 441-443
[xxix]. Dette stoffet har jeg fra et tv-program jeg så. Jeg kan desverre ikke lengre huske tittelen.
[xxx]. Bak Tid og Rom. Side 136/137
[xxxi]. Bak tid og rom, side 86
[xxxii].Det er mer mellom himmel og Jord. Side 132
[xxxiii]. Watson henviser her til Rhines bok "Mind over matter" fra 1970
[xxxiv]. Det er mer mellom himmel og Jord side 133/134/135
[xxxv]. Bakt tid og rom. Side 129/130
[xxxvi]. Bak tid og rom. Side 135/136
[xxxvii]. Bak tid og Rom side 155/156
[xxxviii]. Illustrert vitenskap nr 1. 1986. Side 81.
[xxxix]. Bak tid og Rom. Side 159.
[xl]. Bak tid og Rom. Side 298
[xli]. Vitenskapens Verden. Bind 17. Side 120.
[xlii]. Det er mer mellom himmel og jord. Side 151-152.
Møte med det uforklarlige. Side 181.
[xliii]. Stoffet er hentet fra: Bakt tid og rom, side 167-174 og fra Møte med det uforklarlige side 179/180.
[xliv]. Bak tid og rom. Side 176-178
[xlv]. Det er mer mellom himmel og jord. Side 139-155
[xlvi].Bak tid og rom. Side 200-202
[xlvii]. Bak Tid og Rom side 208.
[xlviii]. Dette er stoff jeg husker fra en film jeg så som het "Livet etter døden".
[xlix]. Bak tid og rom. Side 271
[l]. Bak Tid og Rom. Side 274/275, Møte med det uforklarlige side 24.
[lii]. Det er mer mellom himmel og jord. Side 63-69
[liii]. Tønsberg blad. Desverre kjenner jeg ikke datoen.