Deduksjonsetikk

Den type etikk som bygger på den grunnleggende ide om at det finnes objektivt riktige svar på etiske spørsmål og at disse svarene lar seg logisk utlede. Utledningen kan skje via et system, en anskuelse, metoder prosedyrer, guddom, profeter, ledere, dommere, prester eller andre autoritetspersoner, hellige skrifter, tradisjon, lover eller regler. I et deduksjonsetisk paradigme kommer individet i bakgrunnen bak moralske doktriner som blir overordnet alt. Hensyn til individet risikerer dermed å bli borte (objektivisering).

Graden av deduksjonisme i vårt samfunn er forholdsvis høy, men denne type tenkning er mest synlig i de mest fundamentalistiske fraksjoner av kristendommen, jødedommen og islam.

All pliktetikk er deduksjonistisk orientert fordi dens grunnleggende basis er den blinde lydigheten mot det eller den overordnede og den forutsetter selvets ubetingede overgivelse. Men, pliktetikkens motsetning, den såkalte konsekvensetikken, kan også praktiseres deduktivt, dersom svarene blir betegnet som allmenngyldig og evig ufravikelig.

Den deduksjonistiske tilnærmingen reduserer beslutninger til slutninger, og idealiserer en upersonlig og vitenskapelig tilnærmelse til etiske spørsmål. Svarene blir dedusert eller utledet fra den overordnede autoritet. I den grad svaret er i konflikt med individets egne subjektive følelser er dette et problem som individet forventes å overkomme ved å undertrykke disse følelsene.  Slike følelser blir gjerne negativt referert som sentimentalitet.

Den enkleste formen for deduksjonisme finnes i det som kan kalles «mamma har sagt» syndromet. Ofte løser barn sine uoverensstemmelser på denne måten. Noe er tilfelle fordi mamma har sagt det, eller:

-          Det er katter i himmelen

-          Nei, det er det ikke

-          Jo

-          Nei

-          Jo

-          Jeg skal inn å spørre mamma

-          Hah ha, mamma sa at det ikke er katter i himmelen, der kan du se …

Denne måten å tilnærme seg problemstillinger på kan kalles for autoritetsorientert. Det som preger dette er forestillingen å være ute av stand til å vurdere til problemstillingen i seg selv, og at man derfor utviser en ydmykhet i forhold til å søke svar fra de som kan vurdere dette. Det er faktisk det som karakteriserer tenkningen i den før-filosofiske perioden frem til rundt 600. Mennesket søkte gudene etter svar på de store og vanskelige spørsmålene. Den filosofiske tilnærmingen handler om vilje og tro på det å bruke egne mentale ressurser på den konkrete problemstillingen.
Derfor får den deduksjonsetiske tilnærmingen den leie bieffekten at saken i seg selv ofte ikke blir belyst. All fokus dreier seg bort fa selve saken og over i arbeidet med å dekode «hva gudene måtte mene».

 

Deduksjonsetikkens motsetning er analytisk etikk, som nærmest forutsetter det subjektive element i grunnleggende etiske begreper som «rett og galt» og «godt og ondt». Selve tilnærmingsmåten forutsetter fravær av autoritet, og reell åpenhet i forhold til, analyse og definisjon av slike begreper. Den analytiske tilnærmingen har ingen intensjoner om å gi entydige svar, men tvert imot gi øket innsikt og større ydmykhet over for de mange vinklinger som kan framkomme rundt en problemstilling.

Det som er farlig med deduksjonismen er at den åpner for den kyniske tilnærming til etiske spørsmål. Etiske singulariteter kan glatt oversees. Så lenge modellen åpner for at en handling er riktig, spiller det ingen rolle om enkeltpersoner rammes som følge av handlingen. Modellen «skjuler» slike negative sider og sikrer deduksjonsetikeren full ansvarsfrihet i forhold til eventuelle negative sider av handlingen.
Modellen gir en illusjon av at det er mulig for et menneske å bli fullkomment. For det å være fullkomment handler kun om å handle i tråd med modellen. Modellen blir et mål i seg selv.

Normer kan også fungere deduksjonsetisk på den måten at den som fremsetter normen ikke nødvendigvis behøver eller ønsker å begrunne den. Forskjellen på en norm og et rasjonelt argument er at en norm er et mål i seg selv, mens et rasjonelt utsagn som regel kan forstås å være en strategi, med et implisitt mål og et middel.  

Hva er forklaringen på verdiblindhet i praktisk argumentasjon?

Se også her. Forklaringen på dette er så enkelt at verdipremissen i praktisk argumentasjon nesten alltid er utelatt. Her har jeg gitt flere eksempler på slik argumentasjon. Verdier blir ofte så selvfølgelige at vi ikke ser dem:

Premiss1: Det er farlig for helsen å røyke
Premiss2:Jeg røyker
Konklusjon: Jeg bør slutte å røyke

Dette kan for mange se ut som en enkel fullstendig logisk slutning. Begge premissene oppfattes som rene faktaopplysninger. Derfor forledes vi ofte til å gjøre den feilen jeg har gjort her, nemlig å kalle sluttsatsen for en logisk konklusjon.
Men sluttsatsen er ingen logisk konklusjon. Det resonnementet jeg har satt opp fyller på ingen måte kravene til en deduktiv konklusjon. En logisk konklusjon her kunne være å konkludere med at jeg driver på med noe som er farlig for helsen. Men hva betyr det for meg? Hva er det verdt for meg at jeg driver på med noe som er farlig for helsen? Her kommer min verdsetting av helsen inn som en verdikomponent som ikke er spesifisert i resonnementet over.
Vi kan kjøre en H-analyse på «konklusjonen» over:

Hvorfor bør jeg slutte å røyke?
Fordi det er farlig for helsen.

Hvorfor vil jeg slutte med noe som er farlig for helsen?
Fordi jeg vil ha god helse.

Hvorfor vil jeg ha god helse?
Fordi det gir den beste livskvaliteten for meg.

Hvorfor vil du ha den beste livskvaliteten for deg?
Fordi jeg ønsker å være lykkelig.

Hvorfor ønsker du å være lykkelig?

Her når vi toppen av H-kjeden og begynner å bevege oss i sirkel rundt noe språkløst. Det er her vi møter vårt emosjonelle system i døra. Det jeg har påvist her er at et utsagn som ureflektert kan se ut som en logisk slutning, har en verdikomponent. Den er ikke spesifisert, og mange er blind for dette. Denne verdiblindheten gjør at man går i den fella og tror at etikken kan begrunnes logisk.

Litt mer innsikt i hvorfor deduksjonsetikken eksisterer

Den sosiale drivkraften bak deduksjonsetikk er ansvarsfraskrivelse. Les gjerne hypoteser her og her om de sosiale og kulturelle prosesser som har gitt en slik utvikling. Drivkraften handler om å «holde ryggen fri» når man kommer opp i dilemmaer eller må ta omstridte avgjørelser. Dette har nær sammenheng med de mange teknikkene bak rettferdiggjørelse. Men bunnlinjen handler om å unngå å måtte stå til ansvar eller bli klandret for det man er med på. Og her er mennesket svært kreativt, særlig på det moralske planet. Man kan peke på overordnede, systemet, gudene eller naturens orden. Ut av dette har man etter hvert utviklet komplekse etiske systemer. Og dette fungerer egentlig veldig bra retorisk, fordi «logikken» treffer noe i oss. Årsaken ligger i menneskets natur. Da snakker vi først og fremst om de sosiale rangerings mekanismene. Da handler det om lojalitet til flokkens overhode(r). Mekanismene her er beskrevet i «Det tilbedende mennesket». Så har vi den funksjonaliteten, som jeg kaller for triangulering, som følger av dette. Den har jeg beskrevet her. Ut av dette får vi altså samfunn som er gjennomregulert av skriftlige lover og forskrifter, og som har maktmidler til å håndheve dette. Og i denne sammenheng så blir den deduktive komponenten en dyd av nødvendighet. Det er det som skaper forutsigbarheten, etablerer tryggheten og setter opp et bolverk mot vilkårlighet, maktmisbruk og korrupsjon. Denne sosiale teknologien er mulig fordi den har grader av kompatibilitet med menneskets natur. Men det er jo ut av dette at man kan komme opp med lettkjøpte ideer om absolutte verdier, normer og lover, og deretter absolutt lydighet. Min advarsel mot dette er statsmonsteret. Det beste eksemplet er Nazityskland og den idealiseringen av blind lydighet som er beskrevet her.
Poenget er at den sosiale teknologien jeg kaller for triangulering, er verdinøytral, og dermed også arbitrær. Det vil si at den fungerer uansett hvilket sett av verdier man plugger inn i systemet. Følgelig kan dette fungere som et autoritært system, men dette går, moralsk sett, kun så langt som frem til det verdisystem den håndhever. Dersom selve verdisystemet inngår i dette, vil mennesket ha avskrevet sin egen moralske autonomi. Man idealiserer det amoralske. Det er dette som er beskrevet i teksten om lydighet. Det var dette som gjorde fenomenet Adolf Eichmann, mulig.  Vi har vel etter hvert skjønt at det ikke er noen ideell moralsk posisjon å ta.
Empatisk etikk har den tilnærmingen at den moralske pekefinger er vendt mot meg selv. Det er her mitt ansvar ligger. Responsen består i å tilslutte seg et verdisystem som jeg, som subjekt bevisst tar ansvar for å ville stå for. Det modne samfunns løsning er en moralsk dugnad med tilslutning til det etiske grunnfjellet. Det er beskrevet her.