Den deterministiske feilslutning

Den deterministiske feilslutning refererer til den kortslutning at min evne til å påvirke verden slutter den dagen jeg får «vite» at verden er deterministisk.

Det er jo en nærliggende kortslutning. Den går omtrent slik: dersom alt i verden har en årsak og hendelsene henger sammen i uendelige kjeder, styrt av naturlover så vil jo «sluttproduktet», hva nå enn det måtte være, ligge fast fra lenge før vi ble født. Hvordan kan vi da, i det hele tatt, påvirke noe?

Hva er feilslutningen her? Kortversjonen her er at du glemmer at du selv er en aktør i dette forløpet. Og du er ikke en hvilken som helst aktør, for du er en besluttende og handlende aktør. Men for å forenkle det hele så kan vi jo se på en stein. En stein er en passiv aktør i dette bildet. La oss forestille oss denne steinen i et steinras. Steinen ruller ned, og på sin vei dunker den i andre steiner og er dermed med og påvirker det totale forløpet av steinraset. Det innebærer en forskjell om steinen er der eller ikke. Et steinras uten akkurat denne steinen vil forløpe forskjellig fra et steinras med denne steinen.

For deg, som besluttende og handlende menneske, gjelder det samme resonnementet, bare i mye sterkere grad. For her vil din samhandling med omverdenen i stor grad avhenge av dine egne beslutninger og de handlinger som følger av det. En handling er en hendelse. Og hendelser får som regel effekter som igjen er hendelser osv. Dine handlinger påvirker verdens videre forløp. Og påvirkningen skjer stort sett etter lovmessigheter, selv om det kan være komplekst. Det er jo dette som er determinisme, at ting påvirker hverandre på en noenlunde lovmessig måte.

Dersom du lar deg pasifisere av forestillingen om at verden er deterministisk, og at du ikke kan påvirke resultatet, da er kombinasjonen av din irrasjonalitet og den kunnskapen du fikk en årsak til at verden utvikler seg forskjellig fra hva den kunne ha gjort om du forble uten denne kunnskapen. Med andre ord har dine handlinger, eller mangel på handlinger påvirket verdens videre forløp likevel. Så konklusjonen må jo bli at du som menneske, uansett er i stand til å påvirke verden, og at dine egne rasjonelle overveielser er en del av dette. Det er vesentlig å forstå at determinisme ikke låser sluttproduktet på noen måte. Det er bare en prosess som forløper. Og prosessen vil forløpe forskjellig alt etter ingrediensene i prosessen. Determinisme er ikke det samme som skjebne. Fremtiden er akkurat like åpen som den alltid har vært.

Om vi snur litt på dette, og sier at verden ikke er deterministisk, hva innebærer det? Jo det innebærer at det skjer hendelser som ikke har noen forutgående årsak. Slike hendelser vil fremstå som totalt tilfeldige og helt ut av det blå. Er det noe vi kan påvirke? Nei, det ligger jo i selve det at det er tilfeldig og uten årsak at det samtidig er upåvirkelig.  Følgelig ville ikke ikke-determinisme kunne gi oss mer kontroll. Tvert imot. Nettopp det at verden er deterministisk er jo en forutsetning for å kunne påvirke. For da vil våre handlinger føye seg inn og påvirke det videre forløpet.

Nettopp dette siste resonnementet indikerer jo at det må være noe med selve problemstillingen som er riv ruskende galt.  For vi innser jo at vår evne til å påvirke verden bli mindre jo mer tilfeldigheter vi får inn i regnestykket.

Den deterministiske feilslutning henger nøye sammen med forestillingen om den frie vilje. For dersom vi med «fri vilje» mener at menneskets handlinger er frikoblet i forhold til tilstanden rundt oss, så er det totalt feil. Vi hadde ingen innflytelse på at vi ble født, når vi ble født, i hvilken kultur vi ble født, hvilke ressurser vi fikk med oss i bagasjen osv.

En vesentlig bidragsyter til den deterministiske feilslutning handler om dualisme. Tradisjonell åndelig dualisme er en svært nærliggende illusjon som man må kjempe mot hver eneste dag. I det religiøse kommer det gjerne til uttrykk i form av en forestilling en åndelig verden som befinner seg utenfor den fysiske verden vi ellers kjenner. Men dette er vanskelig å forene med determinisme. For det er jo riktig at om vi hadde en fri vilje som eksisterer utenfor den reelle verden, så vil sinnets evne til å påvirke verden ikke være mulig dersom den fysiske verden var hundre prosent deterministisk. Dualismen innebærer at «jeg» og hjernen min er to separate realiteter. Hvis min hjerne er et hundre prosent produkt av tidligere tilstander i den fysiske verden, hvilken påvirkningskraft har da «jeg»? Dersom denne betraktningen er riktig, etterlater den mitt sinn uten noen rolle og uten evne til å påvirke. Men du (eller ditt sinn) bør jo også merke deg at du heller ikke kan påvirke tilfeldige hendelser, som jo er fravær av determinisme. Så hvordan en slik «Ghost in the machine» i det hele tatt skulle kunne påvirke den reelle verden er til denne dag et dypt bunnløst filosofisk problem. Og problemet er selvsagt uløselig fordi det forsøker å blande åndelighet og naturlover. Det lar seg selvsagt ikke gjøre fordi åndeligheten er en illusjon.

Men om vi stopper tankerekken før vi kommer så langt som til tilfeldigheter, så er det fristende å si at hjernen ikke bare er et produkt av fysiske prosesser, men at den også påvirkes av «jeg». Da er det opplagt at dette ikke er kompatibelt med den strenge oppfatning av determinismen. Denne posisjon kalles for inkompatibilisme. Det vil si at fri vilje er inkompatibelt med determinisme. Ut av dette trekker noen den slutningen at dersom verden er deterministisk så kan vi ikke påvirke den. Denne varianten av den deterministiske feilslutning har altså utgangspunkt i dualisme. Og den blir jo da noe annerledes enn den forestillingen som handler om at fremtiden er låst.

På den annen side står de som hevder at fri vilje faktisk likevel kan være kompatibelt med determinisme. En god fremstilling av dette får du av Daniel Dennett i denne videoen på YouTube.

Og her er jeg enig med Dennetts resonnementer. Han påviser den deterministiske feilslutning på en utmerket måte. Men jeg går ikke så langt som Dennett og hevder at vi derfor har fri vilje. Det som påvises her er at mennesket kan påvirke verden selv om den er deterministisk. Det betyr i praksis at mennesket har et reelt handlingsrom. Og til forskjell fra den døde fysiske verden så har også mennesket beslutningsevne, slik at det blir i stand til å utnytte dette handlingsrommet til egen fordel.

Mitt bidrag opp i det hele (håper jeg) er mitt syn på rasjonalitet og hvordan viljen i seg selv nærmest kan kalles for å være determinert, men hvor dette ikke på noen måte ødelegger for valgfriheten. Tvert imot er det en forutsetning for i det hele tatt å kunne gjennomføre et valg.

Men la oss begynne med å konstatere at vi mennesker opplever å kunne påvirke empirien indirekte gjennom våre handlinger. Gjennom våre handlinger er vi mennesker dermed aktive aktører i forhold til våre omgivelser.  Det er dette Daniel Dennett prøver å påvise gjennom sitt lille enkle determinismespill. På ethvert punkt i forløpet vil en strukturs tilstedeværelse og oppførsel kunne påvirke det videre forløpet. I Dennetts spill er dette helt enkle regler. Biologiske organismer er ekstremt komplekse strukturer. Men prinsippet er det samme. Vi kan alle være enige om at våre handlinger påvirker verden. Og våre handlinger er resultat av en meningsfull beslutningsprosess. Vi opplever en valgfrihet i forhold til dette og vi opplever mening i forhold til vår evne til å påvirke. Vår vilje kan saktens oppfattes som determinert.

Men det handler om hva vi skal ville. Når Per ønsker å gifte seg med Kari, er det fordi han opplever «å ville» dette. Men på et eller annet nivå bak dette har han ingen påvirkning på den retningen dette ønsket har tatt. Per opplever kjærlighet til Kari og det som er meiningsfullt for Per er å bringe verden i samsvar med dette ønsket. Det er dette som gir Per mening. Om alle damer i verden var tilgjengelig for Per, var dette neppe interessant all den tid det er Kari han elsker. Ja det ville til og med oppleves meningsfullt om hun var det eneste mulige alternativet for ham.  Her berører vi nyanseforskjellen mellom frihet og valgfrihet. Frihet handler om mulighet til å velge det man ønsker, mens valgfrihet er muligheten til å velge mellom flere alternativer. Dette henger sammen. Jo flere alternativer, jo større er muligheten for å finne det alternativ vi ønsker. Vi mennesker opplever ofte valgfriheten. Men hva vi skal ville, har vi ikke særlig stor kontroll på. Men det er heller ikke så viktig. Det som er meningsfylt for oss er muligheten til å velge det vi ønsker. Og denne muligheten har vi og denne muligheten bruker vi hele tiden.

Gjennom våre handlinger opplever vi altså å påvirke verden. Om verden enn var deterministisk så er våre handlinger en del av denne determinismen. Verdens videre forløp påvirkes derfor av våre handlinger. Det forhold at det valget som ble gjort, teoretisk kan tilbakeføres til fysiske prosesser, vi ikke kan ha noen påvirkning på, er i denne sammenheng subjektivt irrelevant. Vi opplever å ha ønsker, drømmer og begjær. Dette former våre handlinger og vi opplever det som meningsfylt i den grad vi har suksess med dette. Og rent empirisk så opplever vi jo at våre handlinger virkelig påvirker verden.  Dette er den subjektive valgfrihet. Og den er reell nok i vårt mentale landskap og sannsynligvis langt utenfor det også.

Men selvsagt kan selve ideen om determinisme og manglende fri vilje påvirke våre valg på en irrasjonell måte. Argumentasjon som går i denne retningen og som utfordrer det syn jeg står for finner du i denne videoen av Stefan Moulyneux. La oss analysere følgende resonnement:

1)   Verden er deterministisk derfor er alt er forutbestemt

2)   Jeg kan derfor ikke gjøre noen forskjell i forhold til dette

3)   Derfor er det nytteløst for meg å anstrenge meg for å forandre verden

 

Er dette et gyldig resonnement? Utsagn 1 er en gyldig slutning dersom det er sant at verden er strengt deterministisk og vi, med forutbestemt, mener at enhver tilstand i, på ethvert tidspunkt i verdens forløp, utelukkende er et resultat av forutgående tilstander. Det er det som ligger i begrepet determinisme.

Men det som er interessant med dette er at bevegelsen over til utsagn 2, på mange måter er meningsløs. For det første: om verden ikke er deterministisk, så kan jeg heller ikke gjøre noen forskjell i forhold til det. For det andre: Det samme gjelder i forhold til gravitasjonsloven, relativitetsteorien, Ohms lov, eller hva vi ellers måtte komme opp med av grunnleggende fysiske egenskaper ved verden, som vi oppfatter den. Det utsagn nummer 2 forteller er altså at det er visse beskaffenheter ved verden som vi, med vår nåværende kompetanse, ikke kan påvirke. Men slutningen fra utsagn 2 til utsagn 3 er ugyldig. Det er intet ved determinismen som sier at verden er uforanderlig. Tvert imot så forutsetter determinismen at verden faktisk forandrer seg. Hvorfor skulle vi ellers snakke om naturlover og om prosesser som beveger verden fra en tilstand til en annen. Alt, determinismen sier, er at enhver tilstand er bestemt ut fra foregående tilstander. Det vil si at alt som er i verden er en del av denne forutgående tilstand. Og det, i seg selv, er med på å avgjøre neste tilstand. Forandring er en forutsetning for at et slikt resonnement overhodet skal ha noen mening. Så determinisme betyr ikke at verden er uforanderlig. Determinisme betyr heller ikke at verden er upåvirkelig. Dersom verden var upåvirkelig ville determinisme ikke være mulig. For determinisme handler nettopp om hvordan tingene påvirker hverandre.  Hvordan kan vi snakke om at forutgående tilstand bestemmer neste tilstand dersom ikke påvirkning var mulig? Alt som er i universet har en mer eller mindre signifikant påvirkning på hva som skjer i neste øyeblikk.

Utsagn 2 sier derfor ingenting om at jeg, som en del av verden, ikke kan gjøre en forskjell i det hele tatt. Og det er faktisk fullt ut gjeldende også i en deterministisk verden. Riktig nok kan vi si at resultatet er gitt før jeg ble født. Men det er ikke det samme som at resultatet er uavhengig av min beslutningsprosess og mine handlinger, eller om jeg blir født eller ikke. Enhver stein, ethvert menneske, ethvert dyr er til enhver tid en del av den tilstanden som ligger til grunn for utviklingen over til neste tilstand. Dermed utgjør selve eksistensen av ting en forskjell i forhold til det videre forløp. Om steinen er der, eller om den ikke er der, kan få dramatiske konsekvenser for hvordan verden ser ut om f.eks. 1 million år.  Men det er en vesentlig forskjell på steinen på den ene siden og dyr og mennesker på den andre siden. Steinen er en passiv del av en årsak-virknings prosess. Når noe treffer steinen så er det en årsak, og steinens bevegelse som følge av dette er en virkning. Dyr og menneskers oppførsel er ikke virkninger, de er gradsforskjeller fra responser til handlinger, alt etter hvor mye rasjonell aktivitet som inngår i den forutgående mentale prosessen.

Men like fullt er logikken den samme. Vår tilstedeværelse og våre handlinger er en del av den totalen som bestemmer det videre forløpet. På den måten er vi alle med å påvirke verden. Og bak handlingen står individet med hele sitt repertoar innovativ atferd. En del av dette er evnen til beslutninger og rasjonell overveielse. I det ligger altså muligheten til å bruke vår rasjonelle kapasitet til å påvirke verden i en retning som vi ønsker.

Da er det interessant å reflektere over muligheten at selve kunnskapen om determinisme kan gi en slags midlertidig tilbakekobling og i seg selv påvirke mitt handlingsmønster på en irrasjonell måte.

For å ta et eksempel. Jeg går på gata og ser en mann som går løs på en forsvarsløs tigger. Da kan jeg si: A) Verden der deterministisk, jeg kan ikke påvirke noe likevel, så derfor griper jeg ikke inn. B) Eller jeg kan være «ureflektert» og gripe inn og hindre tiggeren i å bli skamslått.

Så er spørsmålet: Vil tilstanden i verden være forskjellig i forhold til scenario A eller B? Svaret er, ja, så absolutt. I det ene tilfellet har vi en tigger som er frisk, i det andre tilfellet har vi en skamslått tigger.

Med utgangspunkt i denne refleksjonen, så kan jeg spørre meg selv: Er det rasjonelt av meg å ta utsagn 1 inn som en del av mine avveininger i forhold til handlinger? Hvor hører det hjemme i beslutningsregnskapet?  Er det rasjonelt for meg å ta inn tyngdeloven som en del av mitt beslutningsregnskap? Riktignok kan vi se noen bakenforliggende filosofiske sammenhenger her i retning av at uten tyngdelov eller determinisme å ville ikke rasjonelle valg vært mulig i det hele tatt. Men dette er jo noe som gjelder enhver beslutning, til alle tider, i hele universet. Jeg innser at dette er noen bakenforliggende fakta som gjelder i absolutt alle sammenhenger, men at det er irrelevant å bruke mental energi på i forhold til hver eneste beslutningsprosess. Og er det irrelevant så er det også irrasjonelt å la slike ideer påvirke oss i styringen av våre liv. Du har akkurat like mye påvirkning på dine omgivelser nå som før du fikk ideen om at verden er deterministisk. Jeg avviser derfor utsagn 3 som både irrelevant og irrasjonelt. Med rasjonell refleksjon kan vi innse at vår handlekraft, i denne verden, er akkurat like stor med denne kunnskapen som uten. Vi har reell påvirkning på verden. Verden ville sett forskjellig ut med eller uten meg. Derfor utgjør jeg en forskjell. Hvordan denne forskjellen blir, avhenger også av mine rasjonelle valg. Derfor er det rasjonelle valg akkurat like viktig, med eller uten ideen om determinisme.

Betyr dette at jeg mener mennesket har fri vilje likevel? Nei, og det er enkelt og greit fordi selve begrepet er ullent, uklart og vanskelig å definere. Det jeg sier er at vi mennesker har beslutningsevne og vi har handlingsrom, derfor opplever vi å kunne påvirke verden med våre handlinger. Og vi opplever forskjellige grader av valgfrihet i forhold til dette.

Dermed har jeg etablert en subjektiv opplevelse av mulighet til frihet. Men vi vet jo at graden av frihet kan variere fra situasjon til situasjon. Og igjen: hva jeg skal ville, min emosjonelle programmering, ligger jo der som en premiss som påvirker mine valg. Og denne premissen har i sin helhet utgangspunkt i forhold jeg ikke kan påvirke. Det samme gjelder jo mine mentale ressurser, altså den kreativiteten og den erfaring eller kompetanse jeg til enhver tid besitter. Også dette avhenger jo av kort jeg hadde med meg i ryggsekken den dagen jeg ble født. Riktignok kan man innvende at noen av disse forhold har jeg tidligere påvirket gjennom egne valg. Denne problemstillingen er jeg inne på her. Poenget er at min beslutningsevne ikke er uavhengig eller frikoblet fra omgivelsene og fortiden. Dersom man anser en slik uavhengighet som en forutsetning for fri vilje, så har ikke mennesket fri vilje.

Men konklusjonen på det hele er jo at jeg kan påvirke verden gjennom mine valg og mine handlinger. Og selv om mine valg i teorien ikke grunnleggende frie på den måten at de er uavhengig av forutgående hendelser, så oppleves de like fullt meningsfylt for meg. Og jeg opplever at jeg påvirker verden gjennom mine handlinger.

En annen vesentlig konklusjon vi kan trekke ut av dette er at mennesket ikke er objektivt ansvarlig, hverken for egen tilstand eller for egne handlinger. Og dette gjelder jo uansett om verden er deterministisk eller om den inneholder innslag av ekte tilfeldighet. Dermed er jo et viktig retorisk argument for å tildele straff for straffens skyld parkert for godt.

Filmmetaforen

Stefan Molyneux bruker to metaforer når han skal beskrive determinisme. Den ene er stein som raser ned av fjellet. Den andre er filmen. Vi skal reflektere litt over film-metaforen. La oss si at vi ser en fæl film to ganger. Begge gangene ser vi at skurken sniker seg inn på offeret bakfra. Offeret oppdager ingen ting. Dermed får skurken tak i offeret og han dreper henne. Det er ingen av oss som ergrer oss gul og grønn over at hun ikke stikker av den andre gangen vi ser filmen. For nå burde hun liksom ha lært av første gangen. En film er den film, og den går sin gang. Den lærer aldri av seg selv og det nytter i alle fall ikke at vi sitter og roper til figurene der. De opptrer totalt uavhengig av våre anstrengelser. Dette sammenlignes med determinisme. Alt som skjer, det skjer med nødvendighet. Man kan forutse hvert enkelt av våre liv i detalj, millioner av år før vi kom på banen. Dermed kan man sammenligne det med en film. Det som skjer, det skjer med nødvendighet og kan ikke endres.

Jeg tenker at også dette er en alvorlig feilslutning. Filmmetaforen er på mange måter svært villedende i forhold til realitetene. For å komme til bunns med det, vil jeg starte med å gjenta hva determinisme er. Determinisme er at enhver tilstand er fullstendig bestemt av forutgående tilstand. Det er alt. Om vi tenker oss overgangen fra et tidspunkt T1 til T2, så eksisterer det et kausalt (årsaksbestemt) forhold fra T1 til T2. Hvordan T2 ser ut, er fullt og helt bestemt av T1. Dersom T1 er forskjellig, vil T2 bli forskjellig. Her bryter filmmetaforen totalt sammen. Hva er en film? Jo det er et sett med bilder som vises i hurtig rekkefølge. I gamle filmruller kunne vi se hvert bilde i en lang kjede av bilder på rullen. Metaforen bryter sammen på den måten at det ikke eksisterer noe kausalt forhold fra det ene til det neste. Om jeg går inn midt i en scene, tar ut et bilde, og erstatter det med et bilde hvor det ligger en pistol på bordet. På den måten blir offeret i stand til å forsvare seg. Hun kan skyte skurken og filmen får et lykkelig utfall. Dessverre: et bilde, med pistol på bordet gjør absolutt ingen forskjell. De påfølgende bildene gjør akkurat det samme som de alltid har gjort. Siste bilde i filmen eksiterer, og det ser akkurat likt ut uansett hva jeg måtte klippe inn i begynnelsen av filmen.

Så her har vi identifisert to forhold med filmmetaforen som avviker dramatisk fra realitetene. Den ene er at det ikke eksisterer noe kausalitetsforhold fra det ene bilde til det neste. Det andre er at filmens fremtid eksisterer i nåtiden. Siste bilde kan ikke endres ved hjelp av endring av foregående bilder.

Dette er en vesentlig, og på mange måter, fatal forskjell fra det som kan kalles for årsaks-basert (kausal) determinisme. Den måten jeg har beskrevet filmen på gjør den ikke-deterministisk. Forutgående tilstand påvirker ikke neste tilstand. Dette er definisjon på fravær av determinisme. Det samme fravær av determinisme er det som skaper denne upåvirkeligheten.

Dette gir en ny måte å forstå den deterministiske feilslutning. Svært mye av Stefan Molyneux argumentasjon mot determinisme går jo nettopp på upåvirkelighet. Det nytter ikke å rope til TV-en, sier han. Ingen i filmen vil endre atferd av den grunn.

La oss gjøre et tankeeksperiment. La oss tenke oss at jeg er i en deterministisk verden, men jeg har tilgang til magi, som overkommer den determinismen. Med den magien kan jeg trylle frem om Per blir født eller ikke. Vi har to verdener som ellers er like, men i den ene verden blir Per født, i den andre ikke. Vil nå verden oppføre seg som på filmen, eller vil vi nå se to verdener som langsomt,                men sikkert får avvik fra hverandre? Dette vet vi svaret på. For determinismen sier at enhver tilstand er bestemt av forutgående tilstand. Introduserer vi en forskjell, så vil dette medføre at verden utvikler seg forskjellig. Verden er forskjellig om Per er der eller om han ikke er der. Og ikke bare det. Måten denne forskjellen vil utvikle seg på, vil måtte avhenge av hva Per gjør og hva han ikke gjør. Her konstaterer vi det samme som vi har gjort før. Verden er påvirkelig, og verden lar seg påvirke av våre handlinger. Forskjellen på Molyneux metafor og en deterministisk realitet er skjebnetro. Gjennom filmmetaforen forblindes man av det faktum at siste bilde på filmrullen er låst. Skjebnetro er akkurat dette. Jeg har hørt om filmer som dveler med akkurat denne forestillingen. Uansett, hva jeg gjør eller ikke gjør, så er min skjebne beseglet. I en streng deterministisk verden kan nok verden være forutsigbar, men ikke på samme måte som denne skjebnetroen. Siste bilde i filmen eksisterer ikke og i så måte er verden alltid åpen og påvirkbar. Det er forskjell på å være bestemt av forutgående tilstander og på å være låst mot en fremtidig tilstand.

Filmetaforen har en begynnelse og en slutt. Hvordan kan dette oversettes til vårt verdensbilde? Har verden en begynnelse og en slutt? Dette vet vi ikke, og det behøver ikke nødvendigvis å være slik. Så hvordan ser slutten ut, og når kommer den? Igjen ser vi at filmetaforen bryter sammen. Men vi kan jo bare sette en grense et sted. OK, det er altså ved denne grensen at alt er låst, på samme måte som filmen? Men da må vi jo kunne flytte denne grensen nærmere oss, og den er like låst. Om vi flytter den helt til øyeblikket nå, så gjelder jo det samme. Slik fungerer filmetaforen, men det bryter jo fullstendig med vår egen livserfaring. Eldre tiders spådommer og profetier, hadde som oftest slike tidsgrenser hengende ved seg. Men de kombineres ofte ved at man kan herje vilt innimellom i et forsøk på å unnslippe skjebnen. Vi har sett fortellinger hvor spådommen er en forbannelse som er kastet på noen, og som ikke kan unngås. Uansett hva vedkommende gjør, når tiden er der så går heksens ord i oppfyllelse. Dette er trolldom. Det er en type magi, som vi er sjanseløse til å forstå virkningen av. For om vi tenker deterministisk, så holder det å gripe inn på riktige strategiske sted og heksens trolldomsord bryter sammen.
Ideen om skjebnetro er magitenkning. Og det har ingen plass innenfor vår tids vitenskapelige paradigme. Rent vitenskapelig vet vi ikke om noe annet enn at fremtiden er noe som kun eksisterer i vår fantasi. Den har ingen reell eksistens. Og etter som den ikke har noen reell eksistens så er det meningsløst å snakke om å endre den.

Det eneste som kan låse fremtiden for oss er altså magi. Determinisme gjør det ikke. Det handler om prosessen her og nå, uten noen som helst magisk bestemmelse på fremtiden.

Som levende organismer er vi aktører i verden. Vi er en del av en stor total, som tar beslutninger, utfører handlinger, og hvor disse aktivitetene deterministisk påvirker det videre forløp. Den eneste forskjellen mellom en som legger determinisme til grunn, og en som benekter, er antakelse om at den lange historien som endte opp med min handling, har et deterministisk forløp. Dette inkluderer mine egne beslutninger. Men beslutningen er likevel høyst reell. Den har skjedd. Og de handlinger som fulgte har også skjedd.  Og det har påvirket verden forløp.

 

Jeg har den hypotesen at Stefan Molyneux er bergtatt av sine egne metaforer om determinismen. Det er veldig fort gjort, dersom man ikke er grundig med sin metaforbruk, setter seg inn i hva determinisme er og konstaterer avvikene fra metafor til fenomen. Vi bruker metaforer hele tiden. Det er en utmerket teknikk for å få frem poenger og tankemåter. Men vi må være oppmerksomme på den fellen det er at man kan bli bergtatt av selve metaforen, og glemme de realiteter som de var ment å skulle beskrive.

Determofobi

Jeg har oppfunnet begrepet «determofobi» som en betegnelse på en tilstand hvor man frykter determinismen. Et godt eksempel på det finner du her. Det er Stefan Molyneux, en svært oppegående tenkende og kunnskapsrik kar jeg setter veldig høyt. Men han lider altså av determofobi. Det å frykte determinismen forutsetter selvsagt at man blir hengende i den deterministiske feilslutningen. Men her ligger jo mer i dette. For dette innebærer jo også at mennesket ikke har såkalt «fri vilje» og med det forsvinner det jeg kaller for objektivt ansvar. Med dette forsvinner objektive begrunnelser for fenomener som fortjeneste, forakt, stolthet, skam osv. Stefan Molyneux klarer til og med å få logikken til å forsvinne, fordi han sier at sannhetsbegrepet forsvinner. Jeg skjønner ikke helt hvordan han får det til. En deterministisk verden er like fullt en virkelig verden. Om vi fortsatt beholder et snev av korrespondanse -teorien for sannhet, slik at dette handler om sammenhengen mellom virkelighetsoppfatning og virkelighet, så er ikke jeg i stand til å se at logikken står i fare. Derimot står logikken for fall dersom verden var komplett ikke-deterministisk. For en slik verden ville alt vært totalt kaos, ingenting ville vært forutsigbart. Virkelighetsoppfatninger ville vært umulig, fordi informasjonssystemer ikke kunne eksistere i en slik tilstand.

Men, innenfor subjektivismen så er det en erkjennelse at fortjeneste og de andre mekanismene for bedømmelse av individet ikke lengre har noen objektiv begrunnelse. Det er fortsatt mulig å bedømme, men kun ut fra hva mennesker er, men ikke for negativt eller positivt å fortjene sin tilstand. Og det er en filosofisk avgrunn mellom disse to posisjonene. På noen områder, som for eksempel kriminalpolitikk så kan dette medføre store forskjeller. På de andre, positive områdene får dette bare teoretiske konsekvenser. Både fortjeneste, forakt, stolthet og skam er sosiale tilbøyeligheter som ligger i vår menneskelige natur. På den måten er mekanismene objektive realiteter. Vi er biologisk programmerte til å forholde oss til oss selv og andre via slike mekanismer. Og disse forsvinner ikke om vi tror på determinisme eller ikke. De er der, og de vil være der så lenge mennesket er menneske. Forskjellen på en subjektivist og en objektivist handler om ikke å gjøre denne biologiske programmeringen til en mental tvangstrøye for våre handlinger.

Dersom jeg en gang i fremtiden skulle oppleve anerkjennelse og beundring for min filosofi, så ville jeg selvsagt skinne som en sol. Og det ville jeg gjøre uhemmet, upåvirket at jeg vet at dette er et privilegium. Jeg har nådd dit på grunn av tilfeldigheter. Alle de ressurser jeg har, kan tilbakeføres til forhold jeg ikke kunne påvirke. Tilfeldigheter i omgivelsene kunne jeg heller ikke påvirke. Jeg tror heller ikke at det er noen Gud som har begunstiget meg på noen spesiell måte. Like fullt, på tross av min forståelse av dette, så vil jeg kunne glede meg over suksessen. Jeg er biologisk programmert til det, og jeg gjør ingen ting for å hemme dette emosjonelle utbruddet.

Det jeg prøver å si, er at selv om determinismen eksisterer, selv om ingen fortjener noe som helst, så er vi mennesker, mennesker. Og vi reagerer som vi gjør fordi vi er biologiske vesener formet av evolusjon. Er det meningsløst? Nei, det er det som er meningen. Men når jeg forstår dette slik. Så betyr det at jeg kan anvende denne forståelsen rasjonelt. Jeg kan fyre opp under, der det er positivt, men jeg kan dempe de irrasjonelle negative sidevirkningene. Kanskje jeg burde jeg ta en ny titt på den naboen som jeg har foraktet i alle år. Kanskje jeg burde se ham med et nytt blikk? Kanskje jeg burde hilse på ham, gi ham en oppmuntring, veksle noen ord med ham, bli kjent med ham og oppdage at min fantasi om han var riv ruskende feil? Kanskje jeg ikke burde skamme meg så uhemmet over mine utilstrekkeligheter. Når jeg vet at dette ikke er noe jeg kan gjøre så mye med, annet enn leve med det som best jeg kan, og dempe de negative virkningene mest mulig.

I det jeg sier nå så ligger det et menneskesyn i bunnen. Det er et kompromissløst menneskesyn, som bare er der fordi jeg vil det, ingen annen objektiv grunn. Det er en frihet jeg kan ta meg. Det er en frihet jeg har oppnådd, nettopp ved å kvitte meg med slike mentale tvangstrøyer som dette.

 

Den andre deterministiske feilslutning

Lenge etter at jeg hadde skrevet dette er jeg blitt klar over enda en feilslutning tilknyttet determinisme. Da burde vel disse feilslutningene benevnes den første og den andre deterministiske feilslutning. Men siden «Den deterministiske feilslutning» er så innarbeidet i mine tekster, får en bare beholde sitt enkle navn.

Den andre deterministiske feilslutningen handler om den forestillingen at beslutningsevne er umulig i et deterministisk system. Jeg skal bruke litt tid til å forklare hvordan jeg tror forestillingen oppstår. Men la meg først forklare hvorfor jeg tenker at dette er en feilslutning.

En beslutning forutsetter:

1)   Relevant informasjon om de forhold som beslutningen gjelder.
Det gjelder alt fra nå-tilstand og mulige handlingsalternativer. Dette handler om fakta informasjon og forståelse av hvordan verden fungerer. Det er det jeg kaller for virkelighetsoppfatning.

2)   Evne til evaluering.
Forutsetter evne til å verdsette (verdier), som i praksis betyr evne til å foretrekke noe foran noe annet.

Kunstige informasjonssystemer er jo i utgangspunktet eksperter på punkt 1, altså faktabaserte med kraftige funksjoner for å trekke mest mulig relevant informasjon ut av dette. Det som kanskje ikke er fullt så utbredt er evnen til å komme opp relevante handlingsalternativer. Til dette har jeg beskrevet den kreative prosess, noe som er kunstig utviklet mange ganger. Men det behøver ikke nødvendigvis være så avansert for at beslutning skal være mulig. Det holder at alternativene er ferdig programmert mens selve beslutningsprosessen handler om det å velge mellom disse alternativene i den konkrete situasjon.
Da har vi etablert punkt 1, evnen til å behandle fakta og komme opp med alternativer, uten å måtte ty til ikke-determinisme.

Punkt 2, som handler om evne til evaluering er egentlig langt enklere. Det handler om å etablere det jeg kaller for subjektinformasjon. Det er et system som gir en indre referanse som den ytre informasjon kan forholdes til. Dette kan variere fra et avansert system til en enkel verdi. Her har jeg vært inne på et eksempel med en termostatstyrt varmeovn, hvor referanseverdien kun er representert med en enkel verdi. Men selvsagt kan evalueringen være langt mer avansert enn dette. Man kan ha mønstre som referanser, eller et stort sett med referanseverdier, gjerne betinget av forskjellige utløsere. Poenget er uansett at det å utvikle et evalueringssystem i en datamaskin, slett ikke er noe magisk.

Jeg da hevde at et system som kan alt dette, har beslutningsevne. Det vil kunne ta valg og dermed også kunne gjøre temmelig intelligente handlinger. Rent empirisk har vi fått dette til utallige ganger. Vi har sjakk-spillende systemer og vi har selvkjørende biler. Ingen slike innretninger hadde vært mulig dersom ikke systemene hadde beslutningsevne. Sannsynligvis har vi bare sett begynnelsen. Om utviklingen får fortsette er det neppe så lenge til at avanserte systemer tar beslutninger som har høyere kvalitet og er mer moralske enn vi mennesker klarer å prestere. Alt dette skjer innenfor rammen av deterministiske systemer. Intet sted i prosessen avviker vi fra det faktum at enhver tilstand er bestemt av foregående tilstand.

Jeg tror at forestillingen om at beslutningsevne ikke kan finnes sted innenfor rammene av determinisme, handler om metaforer. Jeg har for eksempel sett at Michio Kaku sammenligner et deterministisk univers med en klokke. En klokke assosieres med et urverk med tannhjul og fjærer. Det er vanskelig å se for seg at en beslutning skal kunne foregå innenfor en slik mekanisme. Så er det jo veldig vanlig å sammenligne determinisme med ballene på et biljardbord. Eller man kan tenke seg en mer avansert mekanisme slik som denne pinball-maskinen. Det vi ser her er en determinisme som er forholdsvis intuitiv og lett og fatte. Spilleren gir en «stimuli» og maskinen responderer med en respons som er bestemt i det spilleren har trykket på knappen. Dette er en respons-stimuli modell. Og man kan tenke seg at behavioristene i begynnelsen av forrige århundre, i prinsippet hadde en slik modell i hodet da de begynte sin forskning. Det er jo selvsagt urettferdig, men innenfor det som kan kalles folkelig vulgærbehaviorisme kan modellen i prinsippet ha lignet på dette. Poenget er at dette er en fullstendig feil metafor når det kommer til å beskrive hvordan en hjerne fungerer. Og igjen, med utgangspunkt i forenklede mekaniske modeller, er det vanskelig å se for seg at systemet kan ta beslutninger.

Når det kommer til biologiske systemer og avanserte datasystemer så bryter alle disse metaforene sammen. Et vesentlig forhold som kan forvirre her er hukommelse og læreevne. Både datamaskiner og hjernen kan fungere som adaptive systemer. Det betyr en tidsmessig frikobling fra stimulans til respons. Når et menneske utsettes for en stimulans kan det være at responsen uteblir fullstendig. Men hjernen har sett det, og kanskje lært av det. Når man lærer skjer det en forandring i hjernen. Denne læringen kan i sin tur, på at langt senere stadium påvirke beslutning og atferd. Datamaskiner med adaptive systemer vil kunne gjøre det samme. Kanskje denne type frikobling, som jo bryter med deterministiske metaforer gir en illusjon om uavhengighet.
En annen variant er selve beslutningsevnen. Vi opplever jo å kunne gjøre det vi vil. En pinball-maskin gjør ikke det den vil. Dersom dette er vårt bilde av beslutningen, sammenlignet med vår forestilling av determinisme, så er det opplagt at dette blir inkompatibelt. Men det er ingen presis forestilling, hverken av beslutning eller determinisme. En forestilling om at «jeg kan gjøre det jeg vil» antyder mindblindness i forhold til verdiene eller emosjonene som inngår i denne prosessen. Og man innser ikke at selve viljen er gitt, og slett ikke uavhengig.
Jeg tenker at denne type forestillinger er opphav til den andre deterministiske feilslutning.

Forståelsen av dette er helt i kjernen av hvor man havner i debatten om fri vilje er kompatibel med determinisme eller ikke. Jeg tenker at de fleste såkalte kompatibilister, altså de som mener at fri vilje er kompatibel med determinisme, tenker seg at beslutningsprosessen ikke er forhindret av deterministiske rammebetingelser. En av dem har jeg allerede nevnt over, det er Daniel Dennet. I det foredraget jeg har referert adresserer Dennet imidlertid det jeg kaller for fremtidslåst determinisme. Han er altså opptatt av å imøtegå den første deterministiske feilslutning. Nå er jeg uenig med Dennet i at dette gir fri vilje.  Der er jeg omtrent på linje med Sam Harris som kanskje bruker mest tid på å overbevise om at våre beslutninger ikke er uavhengig eller frikoblet fra fortiden eller omgivelsene. Han sier en plass at uenigheten mellom ham og Dennet er av semantisk art. Man er uenige om hva fri vilje betyr. Her er jeg på linje med Harris. Jeg har prøvd å sette opp forutsetninger for fri vilje her. Det siste og avgjørende punktet er uavhengighet.


Litt på siden av dette, så tenker jeg også at noen inkompatibilister også har tanken om uavhengighet liggende i bakhodet. Dette ser vi når disse omfavner kvantefysikken i et forsøk på å etablere et system som er uavhengig, både av tidligere hendelser og av tilfeldigheter. Men det er en annen diskusjon.