Hvorfor er Gud usynlig?

Gud er noe vi hører om, som barn og leser om når vi blir eldre, og noen synger kanskje om ham også. Men vi ser aldri Gud, i alle fall ikke i edru tilstand. For noen år siden ble jeg oppmerksom på dette mesterstykket av George Carlin. Han spøker jo med denne bløffen om «den usynlige mann» som bor «oppe i himmelen» og som «trenger penger». Det er jo god underholdning, men også noe å reflektere over. Hvorfor er Gud egentlig usynlig? Her er de forslagene jeg kan komme på:

1)   Vi er et eksperiment
Akademisk og avansert gudstro handler ofte om den fjerne gud. Det kan gå så langt som at det er snakk om en upersonlig kraft, eller noe som bare satte det hele i gang og lar det seile sin egen sjø. Den veldig fjerne gud som kun er en upersonlig kraft kan komme så langt som at det kun er naturlovene det er snakk om. Dette er den type gud Einstein snakket om. Da er vi egentlig på nippet over til ren vitenskap, med en liten snert av tro på naturlovenes eksistens som et evig mysterium. Dette er en type tro som aldri kommer i veien for vitenskapen, men som kan gi ekstra inspirasjon til å ville utforske og forstå «Guds tanker».
Neste steg er designeren, den fjerne Gud som en gang har satt i gang noe, men som ellers lar det hele seile sin egen sjø. Hvorfor? For meg ligner det på måten vi gjør eksperimenter på. Hvis vi virkelig skal lære av noe, høste kunnskap så er det barnelærdom at vi ikke skal tukle med eksperimentet mens det foregår. Dersom vi selv påvirker det vi observerer, så begår vi den vitenskapelige synd som kalles for «kausalitetsfeil». Subjektet påvirker objektet og ender opp med å trekke feil konklusjoner.
Hvem er designeren? Mange tenker kanskje at om vi først blir overbevist om designeren, så har vi et bevis for Guds eksistens. Det holder jo kun dersom det å være universets designer definerer hva det vil si å være Gud. Men i praksis vil jo jøder ta dette som et bevise på Jahve, muslimer på Allah, og kristne for bibelens Gud.
Men selvsagt, hvem eller hva denne designeren er det jo ingen som vet. Kanskje er det en mektig sivilisasjon i et annet univers, som har utviklet teknologier vi bare kan drømme om, og som har en stor organisasjon med vitenskapsfolk som driver dette prosjektet, kanskje for å finne mer ut av sin egen opprinnelse. Da er det selvsagt av den største viktighet at ingen sivilisasjon i dette universet oppdager realitetene. Og det kan da være forklaringen på denne usynligheten.

2)   Vår frelse krever tro
Å tro på en usynlig gud er tydeligvis ikke noe stort problem for store deler av verdens befolkning. Usynligheten er ofte erstattet med figurer og symboler. Jeg har ofte tenkt at slike konkrete kunstneriske uttrykk ofte forlater sin symbolske status, blir til hellige ting, til konkrete guder, noe håndfast som man kan tilbe. Kanskje er det en slags erstatning for den usynligheten som den «ekte guden» er befengt med. Men jeg stusser mange ganger over at denne guden egentlig har svært mye på hjertet, og at han har meddelts seg til menneskeheten gjennom diverse utvalgte profeter. Dersom Gud er allmektig og vis, så representerer akkurat denne metoden et stort problem.  Vi blir avkrevd tro. Men for å tro på disse meddelelsene må vi først tro på profeten. Og profeten skal da gi oss et budskap som gir oss tro på Gud. Dersom vi glipper på en av delene kan det få fatale følger. Så budskapet er tydeligvis av den største viktighet for oss, og etter alt og dømme like viktig for Gud, for han elsker oss tydeligvis. Men hvordan kan en vis og allmektig Gud benytte seg av profeter fra en fjern fortid, fra en fremmed kultur til å meddele meg et så viktig budskap? Og det til og med i et fremmed språk, ja til og med på naturlig menneskespråk. Det naturlige språk er på ingen måte fullkomment. Dette ser vi jo tydelig fordi ingen er enige om hvordan de mange budskapene fra de mange profetene skal forstås. Og enda verre er det at de «sanne» profetene må kunne sorteres ut fra en underskog av støy fra såkalte falske profeter. Om ikke det lille menneske klarer denne bragden, å skille snørr fra bart, tro på profeten, på den riktige gud og forstå budskapet, ja så står han i sterk fare for å lide den verste skjebne.
For meg er det en gåte at dersom budskapet er så viktig, hvorfor kommer ikke denne guden ned blant oss mennesker her og nå, viser seg som den han er, og holder en konstant dialog med oss?
Noen foreslår at dette handler om at vi mennesker ikke «tåler» å se Gud. Det er nå en merkelig påstand. Hvorfor skulle Gud skape oss inkompatibel med muligheten til å se seg selv? Dessuten vil vel en allmektig Gud kunne fremstå som han vil, også kompatibel med våre sanser.
Et annet forslag handler om at «Vår tro settes på prøve». Hvorfor det? Vet ikke Gud at oppriktig tro må basere seg på oppriktig erkjennelse? Det kan vel ikke være slik at tro som baserer seg på ønsketenkning eller såkalte autoriteter eller hvilke forestillinger som tilfeldigvis svirrer rundt i min kultur som tilfeldigvis blir avgjørende for på hvilken side av streken jeg havner. Vet ikke Gud at oppriktig erkjennelse krever ressurser?  Det krever mye ressurser og mye tid. Det er vel bare de aller smarteste og ressurssterke som kan komme i nærheten av det som trenges, men kanskje aldri i mål. Nei, dette med troen høres vel mer ut som en «profet» som bruker retorikk for å skape oppslutting om egne ideer. Og dersom vi først har fått troen på noe, og denne troen testes og vi består. Hva bestyr det? At vi er stae og lukker ørene for alle andre innspill? Er det en god innstilling dersom man tilfeldigvis trodde på feil gud?

3)   Gud er en fantasi
En ting vi med sikkerhet kan slå fast, er at vi opp gjennom historien har sett mange geniale retorikere.  Alle «budskap fra Gud» kan ikke være sanne på samme tid. Jeg tror at majoriteten av oss, om vi tenker oss om, innser at mesteparten av slike budskaper er fantasi. Og da slår jo Carlins harselas til for fullt. For det er jo litt av en bragd å konstruere opp noen ideer og klare å overbevise mennesker om at dette er et budskap fra en usynlig Gud som bor oppe i en usynlig himmel, driver med sine usynlige ting, holder stort sett kjeft, bortsett fra at han snakker med noen få utvalgte, aldri med andre tilstede. Tenk på alle budskaper og bøker som finnes og som er av en slik karakter. Koranen, Bibelen, De Apokryfe skrifter, utallige evangelier, Mormons Bok, alt dette er bare toppen av isfjellet. Selvsagt diktes det. Selvsagt jukses det. Selvsagt er mennesker godtroende, og «profeten» kommer unna med det, og hans budskap brer seg som et mentalt virus ned gjennom generasjonene. Dette er ikke eventyr. Dette har skjedd og det skjer stadig. Og for alle de tilfellene hvor dette er juks, er det selvsagt en kraftfull strategi å bygge det på en allerede veletablert gudsforestilling, som er både usynlig og stum, men som noen ganger snakker til utvalgte mennesker. Ingen kan nekte for at dette har skjedd og skjer. Det store spørsmålet er bare hva som gjør at akkurat min tro er spesiell i forhold til dette. For, med en tørr smak i kjeften kan vi vel ane at det er fullt mulig at absolutt alle slike historier har sin rot i fantasien. Kanskje er det den mest plausible forklaringen på at vi har slike forestillinger. Fantasi er et kjent og veldefinert fenomen. Magi har aldri blitt vitenskapelig påvist. Det er lett å peke på hva som er den mest plausible forklaringen.