Enhver rasjonell handling krever en forutgående beslutning. Summen av handlingene danner et atferdsmønster. Et individs atferdsmønster er avgjørende for individets reproduksjonsmessige suksess. Dermed vil atferden bli gjenstand for seleksjonstrykk. Dette har medført en utvikling i retning av bevisstheten og dens kontroll med menneskets atferd. Den tankemåten jeg her beskriver er noe jeg har utviklet over år og som jeg har formulert etter beste evne. Men mer og mer har jeg innsett at det er en mangel i det hele. OK, jeg har en teoretisk skisse av en beslutningsteori. Den skiller mellom virkelighetsoppfatning på den ene siden. Den knyttes igjen til fornuften og hjernens kognitive funksjoner. På den andre siden har vi verdiene, som knyttes til følelser og hjernens emosjonelle funksjoner. Fordi det er så viktig å holde disse fra hverandre, både filosofisk og i det mentale landskap, har jeg skapt begrepet atferdsdualisme. Men jeg har ikke en lignende assosiering fra beslutningsteori til hjernens funksjoner. For det er jo ikke tvil om at beslutningen, som hjernefunksjon er en like fundamental del av vår hjernes virkemåte. Denne refleksjonen er ment å utfylle dette tomrommet.

Hva er utfordringen hjernen stor overfor?

Når en handling skal utformes er det to grunnleggende spørsmål som må besvares:

1)   Hva er mine muligheter?

2)   Hva betyr hver enkelt alternativ for meg?

Hva er mine muligheter?

Til dette er hjernen i behov av informasjon om omgivelsene. Hvordan fungerer de og hva er tilstanden nå? Jeg sier litt om begrepet mulighetsrom her og her.  Det er viktig å nyansere mellom det mentale handlingsrommet og det reelle mulighetsrommet. Poenget er her individets begrensinger både i virkelighetsoppfatning og det å forstå hvordan omgivelsene fungerer. Dette handler jo om det å forutsi konsekvensene av tenkte handlinger. Begrensingene handler både om tilgang på relevant informasjon og om hjernens kapasitet til å handtere dette innenfor nødvendig tidsbegrensing. Først dette om informasjonstilgang. La oss grovt dele det i to. Det handler om egen livserfaring, hva jeg kan se eller oppfatte med mine egne sanser og om min kommunikasjon med andre mennesker. Alt dette er upålitelige kilder. Derav opererer jeg altså med begrepet sannsynlighet i min beslutningsteori. Her har jeg, i en gammel tekst, reflektert nærmere over informasjonspålitelighet. I mitt mentale landskap opptrer dette i form av at vi opplever usikkerhet. Det skaper ofte frustrasjon. Det kompenserer vi ofte for ved mentale funksjoner for å dekke over det.
Men, refleksjon over vår erkjennelsesevne viser at usikkerheten er reell. For vi tar feil. Vi bommer ofte på å forutsi konsekvensene av våre handlinger. Vi glipper på handlingsalternativer som reelt sett er der, men som vi ikke oppdager. Og vi tror på handlingsalternativer som egentlig ikke har noen virkning (f.eks. astrologi, eller regndans).
Det er viktig å forstå at selv om «jeg ser gode alternativer», så er det ikke gitt at alle andre ser det samme. Vi har utgangspunkt i forskjellig livserfaring, avvikende kunnskap og kompetanse, livsoverskudd og mental kondisjon, kapasitet og helse.

Jeg har den hypotesen at de kreative mekanismene er sterkt involvert i oppgaven med å komme opp med mulighetsrommet. Selvsagt er dette ikke noen nøytral funksjon. Oppgaven er enorm. Hjernen tar i bruk alle de kilder som er nevnt. Men den har ikke kapasitet til å arbeide med den enorme bredden som kildene ofte tilbyr. Den tar en rekke snarveier. En av dem er å sortere på hva som er relevant. Og relevant i denne sammenheng handler om svaret på det neste spørsmålet om «hva dette betyr for meg». Det kommer vi tilbake til. Poenget her er å poengtere dette med oppmerksomhetsstyring. Den er grunnleggende. Måten informasjon struktureres ofte basert på en motivasjon av type «hva kan jeg gjøre med dette?» Ser jeg en kopp foran meg, så er hele min persepsjon styrt av å avgrense dette objektet opp mot et formål at «denne kan jeg drikke med». Det meste av dette skjer ubevisst, sannsynligvis på mange nivåer langt der nede under panseret. Vi kaller det intuisjon. Og her har jeg vært inne på det jeg kaller for tenkemotoren.
Til slutt bobler ideene opp i bevisstheten, og vi danner oss etter hvert et bilde av mulighetsrommet.  I beslutningsteorien opptrer mulighetsrommet i form av alternativer. Men en ting er mulige alternativer, noe annet er min gjennomføringsevne. Her har jeg beskrevet makt, litt generelt også opp mot dette. Et annet uttrykk kan kanskje være handlekraft. Eksempel: Jeg er i behov av å komme meg på jobb hver dag. Et alternativ er at jeg kjøper bil. Men det alternativet kan falle bort dersom jeg hverken har, eller får lånt penger til å kjøpe bil. Altså er bil en del av mulighetsrommet, men det er ikke en del av mitt handlingsrom. I handlingsrommet ligger mine realistiske alternativer. Men dette er også mentalt.  For jeg kan ta feil av realismen i et alternativ. F.eks. så kunne jeg fått lånt penger til den bilen, av en venn som ville hjulpet meg om jeg hadde tort å spørre. Og jeg kunne fått råd til å betale tilbake pengene over tid, ved å kutte ut røykingen. Men jeg kommer ikke på alt dette og avskriver bil som utenfor mitt handlingsrom. Dette innebærer at det handlingsrommet individet til slutt ser, ikke nødvendigvis er fulldekkende og det kan inneholde feilvurderinger og risiko. Men uansett sitter individet her ofte med to eller tre mulige alternativer. Jobben består nå av å velge mellom disse.

Hva betyr hvert alternativ for meg?

I beslutningsteorien fremkommer dette i form av verdsetting av konsekvensene. Det er å bemerke at beslutningsteorien innlemmer verdi og sannsynlighet i en enkel matematiske formel som sier at:

argumentets vekt=sannsynlighet * verdi

Altså sannsynligheten for at konsekvensen skjer, multiplisert med verdsetting av konsekvensen. Dette er den matematiske integrasjonen. Analyse av dette forutsetter at vi klarer å dekomponere dette i vårt eget sinn. Da snakker jeg om matematikken, som gir oss en fruktbar måte å strukturere utfordringen på. Formålet med en slik formel er et filosofisk perspektiv og basis for systematiske metoder for bearbeiding av beslutningsutfordringer. Vi strukturerer problemet slik at det blir mulig å analysere, kommunisere og ha et rammeverk for å tenke sammen om dette på en konstruktiv måte.

I vår mentale opplevelse er sannsynlighet og verdi sjelden separate størrelser. Sannsynlighet reduseres ofte til ren tro eller ikke tro (dikotomi) og viktigheten av dette blir til ved at vi kjenner en mening med det, vi opplever at det er relevant. Men elementet opptrer som oftest som en helhet, som tas som den er. Vi opplever rent intuitivt tanken som noe vi graderer på viktighet, hvor sannsynlighet og verdi er stumme forutsetninger.

I den fysiske hjernen har vi imidlertid en grovdeling mellom det kognitive, som sier noe om konsekvenser, og det emosjonelle, som sier noe om vår følelsesmessige respons på dette. Men selvsagt er både integrasjonen mellom systemene høy, og de forskjellige hjernesentrene holder ofte på med litt av begge.

Rent filosofisk og logisk er det nødvendig å kunne foretrekke noe foran noe annet, for å kunne ta en beslutning. Vi må med andre ord ha en evne til å kunne sortere ting på ønskelighet. Dette er basis for den verditeorien jeg skisserer.  Uten at vi har kontakt med det emosjonelle systemet, så mister vi beslutningsevnen.

Dette er empirisk bekreftet. Les gjerne boken «Descartes Feiltakelse» av Antonio Damasio.  Se her for en oppsummering.  Innsikten til Demasio har hatt stor betydning for hvordan jeg tenker, særlig om følelser og hvordan de kan han utviklet seg, i et evolusjonsperspektiv. 

Utrykket «Hva betyr dette for meg?» høres kanskje egoistisk ut. Det kan misforstås dit hen at det kun handler om «meg». Men les da formelen over. Det er ingen nødvendighet med en kobling direkte mot min egoistiske egeninteresse. Andre forhold eller andre mennesker kan fint være en del av mine verdisystemer, og ofte prioriteres over min egeninteresse.
Det er viktig å nyansere mellom egeninteresse og «hva som er viktig for meg». Sannsynligvis er det slik at her står menneskearten i en særstilling. Dette handler om at vi er sosiale dyr. Men samtidig øker dette konfliktnivået mellom våre emosjonelle impulser dramatisk. Grovdelingen er sortering mellom egoistiske impulser og sosiale impulser. Men vi har også konflikten mellom det kortsiktige og det langsiktige. Her kommer vår kognitive kapasitet inn, som åpner muligheten for kompromisser, overskridende løsninger, tålmodighet og moral. Fornuften er det som gjør det mulig for oss å velge det rette, selv om det er det vanskeligste alternativet. Dette er vår menneskelighet. Og jeg beskriver denne mentale kampen som den store splinten som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.

Men evolusjonært starter dette som ren egoisme, kun basert på egeninteresse. Bevegelsen fra denne tilstanden over til å bli de supersosiale dyr har jeg forsøkt å si noe om her.  Her vil jeg vektlegge utgangspunktet vi har som kropper. Det har jeg forsøkt å beskrive her. Min spissformulering er «Det er ikke du som eier kroppen din, det er kroppen din som eier deg». Poenget er at det er et opplevende «jeg» som beslutter, handler og på den måten forholder seg til en ytre verden. Vi kaller det subjektet. Mitt «jeg» har utgangspunkt i hvordan kroppen min har det. Empirisk har vi sterke indikasjoner på at opphavet til det opplevende «jeg» ligger så dypt som i hjernestammen. Hør gjerne Antonio Damasio beskrive noe av dette i dette foredraget. Dette jeget er der lenge før ordet «jeg» dukket opp. Da skaper språkliggjøringen av dette, både innsikt, men også mange nye spørsmål og kanskje også forvirring. Dette kommer jeg tilbake til. Poenget her er at når sinnet evaluerer viktigheten av noe, så graves det dypt, og det er en særdeles kompleks prosess. Svaret på spørsmålet «hva betyr dette for meg?» er ikke noe som kan begrunnes logisk ved hjelp av fakta. Det har basis i vår egen kropps behov for å overleve og reprodusere. Og det bygger seg videre derfra, både evolusjonært, men også via individets egenerfaring. Da er det heller ikke rart at det er umulig å komme opp med fulldekkende begrunnelser for hvorfor vi gjør som vi gjør. Våre beslutninger har sider ved seg, som er utenfor vår egen innsikt, som er ambivalent, full av konflikter, og som ofte ikke tåler dagens lys.
Vi har en rekke mekanismer i hjernen som søker å kompensere for dette. Den mest påfallende er jo vår evne til å komme opp med troverdige historier som rettferdiggjør våre fristelser.
Det å forstå menneskets egentlige natur, handler mest om å grave i dette terrenget. Og pussig nok, så skaper den innsikten mer forståelse og mer toleranse mellom oss. Derfor er det viktig, rent etisk å drive med dette.

Beslutning og bevissthet

Daniel Dennet om bevissthet og en til.

Som jeg skriver i kommentaren til min refleksjon om bevissthet så har jeg lenge vært forblindet av selve bevissthetsillusjonen. Det er den illusjonen som forblindes av begreper som opplevelse og bevissthet som noe selvstendig reelt eksisterende. I den samme kommentaren skisserer jeg da også en annen måte å se dette på. Jeg skal prøve å gjenta det her. La oss forestille oss den enheten i hjernen som sitter og mottar det høyeste nivået av all bearbeidet informasjon som hjernen produserer. Hva betyr det? La oss ta synet som eksempel. Lyset treffer netthinnen der det omdannes til kjemisk/elektriske signaler. Den første bearbeiding skjer allerede her, da lyset dekomponeres i fargene rødt blått og grønt og sort/hvitt. Dette er det hjernen egentlig ser. For den som har sett The Matrix, så kan dette sammenlignes med alle de tallene som renner nedover skjermen og som utrykker datamaskinens digitale representasjon av The Matrix. Men går du inn i The Matrix er dette bearbeidet til meningsfylte sanseinntrykk.
Synsnervene krysser hverandre og leder signalene bak til synssentret som ligger bak i hjernen. Her kan vi tenke oss bearbeiding på mange nivåer. Først skapes det et mønster som vi kan kalle for et bilde. Bildet fikses på og unøyaktigheter som skyldes støy og annet i signalbildet fjernes (blant annet den blinde flekken). Så undersøkes dette bildet på et grunnleggende nivå. Her er funksjoner som detekterer mønstre i bildet og som «roper ut» dersom de ser noe av det de kan, f.eks. menneske ansikt, geometriske figurer, natur osv. Alt sammenlignes med tidligere erfaringer (hukommelse). Så settes det hele i en større sammenheng med tidligere bilder. Bevegelser detekteres, det hele relateres inn i rom og tid. Ansikter gjenkjennes som personer. Så finnes det frem språklige representasjoner av det man ser, dvs. ord eller begreper. Dette er fortolkningsprosessen. Så kalles det frem assosierte minner og følelser og det ligger systemer der som vurderer hvordan man emosjonelt skal forholde seg til det. Skal det hele utløse en følelsesmessig respons?  Fremgangsmåten her er fri diktning. Poenget er et det skjer en ekstrem bearbeiding av dette og at det foregår på mange nivåer. Hver av de funksjonene jeg har nevnt er svært komplekse informasjonstekniske oppgaver. Mesteparten av dette gjøres like ubevisst som om det skulle vært i min datamaskin. Jeg så en gang en noe interessant på TV. Håper jeg husker rett. En person hadde en omfattende skade på synssentret og var med andre ord blind. Man gjorde et forsøk av type å sette et eller annet foran denne personen. Så skulle vedkommende gjette hvilken side objektet var på. Selv om vedkommende ikke hadde noen form for bevisst synsopplevelse så hadde personen svært høy treffsikkerhet. Årsaken viste seg å ligge i det at vår gamle reptilhjerne også faktisk har et syns-senter. Det er selvsagt langt mer primitivt. På et eller annet vis maktet dette synssentret å levere informasjon slik at vedkommende kunne «gjette» riktig hver gang. Personen aner ikke hvor han får informasjonen fra, han har ingen bevisst synsopplevelse. Likevel er det noe i systemet som evner å utnytte signalene fra øynene og trekke informasjon ut av det og sende dette videre ut i hjernen. Poenget med dette er å understreke at det aller meste av hjernens kapasitet går med til denne type oppgaver f.eks. dette primitive synssentret leverer. Vi har ingen bevisst forhold til dette. Vi aner ikke at de er der. Men om deres funksjon ble skadet, så vil vi kanskje merke det på den måten at noe ikke lengre fungerer som før. Men hjernen er mer enn et informasjonsprosesserende organ. Hjernen er til for en ting. Den skal utforme og sette i verk individets atferd. Så all denne informasjonsbehandlingen summerer seg til slutt opp på et høyt nivå. Så har vi altså en enhet som samler alle disse trådene, sammenligner med tidligere erfaringer, finner frem lignende scenarier, leter opp tidligere følelsesinntrykk, sjekker nåværende følelsesreaksjoner, gjør resonnementer, sorterer ut alternativer, kjemper med motstridende følelser, kjenner på usikkerhet, og til sist tar en beslutning og setter det ut i handling, eller utsetter det hele.
En overordnet enhet for beslutninger tar beslutning på vegne av individet. Mest sannsynlig er dette sentret identifisert som et hjerne-område kalt vmPFC.

Noen ganger så spekulerer jeg på hvilken tilnærming jeg hadde måttet ta, om vi skulle ha utviklet en universal beslutningsfunksjon på høyt nivå i en robot. Om man tar all denne integrerte informasjonen og bare kobler den sammen, ville jo intet skje. Her skal vi ha en enhet som på høyt nivå skal kunne «se» alt dette, bytte oppmerksomhet mellom de forskjellige momenter, rekvirere kognitiv funksjonalitet for å kunne gjøre resonnementer, rekvirere relevant erfaring, ta imot forslag og innspill, evaluere sikkerhet/usikkerhet, vurdere viktighet, kjenne på følelser osv. Om jeg skulle ha gjort dette i en datamaskin hadde oppgaven vært formidabel. Men dog ikke teoretisk umulig. Men her kommer vi før eller senere ned til et nivå hvor den tekniske implementeringen av dette måtte få en helt annen utforming, enn en biologisk implementering. Dette på grunn av at basisteknologien er helt forskjellig. Og jeg tenker også den biologiske tilnærmingen er langt mer velegnet til å lage noe slikt. For du må skape et virtuelt indre øye som på samme tid kan gjøre alt dette. Virtuelt vil det uansett bli. For fokus er sannsynligvis på forholdsvis smale områder til enhver tid. Sannsynligvis snakker vi om et fokus som konstant itererer gjennom alt dette. Kanskje er det også slik at for hvert element som analyseres så treffes det små beslutninger om dette er noe vi skal vie mer oppmerksomhet. Kanskje rekvireres språksentret for å få satt noen ord på det. Kanskje rekvireres synssentret for å skape en visjon av det. Kanskje rekvireres logikkfunksjonalitet for å kunne trekke noen konklusjoner av det, kanskje rekvireres det søk for å kunne assosiere dette med tidligere erfaringer med tilhørende emosjoner. Er det noe i dette som utløser emosjoner? Hvilke framtidige scenarier er det mulig å se for seg? Her finnes ressurser som oppkonstruerer og spiller av, ikke bare fortid, men også mulig fremtid. Den kreative prosess er i full gang også på dette plan. Alternativer kommer på løpende bånd og for det indre øye spilles scenarioene.

Mitt «jeg»

En vesentlig forutsetning, som nærmest automatisk etableres i et slikt system, er en forestilling om forskjellen mellom «meg» og omgivelsene. En måte å se det på, tar utgangspunkt i subjektinformasjon som forutsetning for i det hele tatt å kunne gjøre en beslutning. Beslutningene er på vegne av individet. Det må da logisk innebære en forestilling om dette individet eller subjektet som det endelige mål for prosessen. Subjektet blir det endelige sentrum for all orientering. Det å kunne identifisere et «jeg» som er avgrenset fra resten av omgivelsene er derfor en forutsetning for i det hele tatt kunne ha en kontroll på dette «jeg». Vi kaller det gjerne for identitet. Og mot dette «jeg», så assosieres det følelser, minner, begrepet «jeg», og gjerne et navn. Ingen andre prosesser i hjernen har behov for en slik forestilling. Andre prosesser bare behandler informasjon. De bearbeider signaler, trekker på hukommelsen og gir dette videre til andre enheter som måtte «abonnere» på denne informasjon. Hver hjernecelle kan ha opp til 10000 utløpere. Mange av disse utløperne når veldig langt. Man jobber for tiden med å kartlegge hvordan hjernen på denne måte er sammenkoblet.
Jeg tenker at vår forstilling om bevissthet henger nært sammen med denne identifikasjonen. Hos oss mennesker forsterkes dette ytterligere på grunn av språket. Ikke bare har vi et jeg, men vi har også et navn på det. Samlet blir dette et begrep, og vår universelle fornuft kan naturligvis stille spørsmålet i klartekst: Hva er dette «jeg» for noe? Jeg tenker at det er den eller de enhetene i hjernen som er i kontakt med denne identiteten som utgjør bevisstheten. Identiteten skaper et mentalt sentrum. Det er ikke nødvendigvis et fysisk sentrum i hjernen. Selvet er en mental virtuell struktur. Den fysiske lokasjonen til de enkelte deler er irrelevant. Det kan faktisk gå lengre enn som så. Selve narrativet om min tankeprosess, kan være oppkonstruert. Det er ikke sikkert at der er et jeg som går fra tanke A til tanke B til assosiasjon C osv.  Kanskje det heller handler om øyeblikk der narrativet er oppkonstruert i minnet og skaper en illusjon av et forløp, som egentlig er noa langt mer fragmentert enn det inntrykket illusjonen gir. Det vi vet, er at det såkalte «kartianske teater» virtuelt i form av opplevelse.

Til sammen skaper dette en illusjon om avstand til alle andre prosesser. Ikke bare mentale prosesser, men også til verden utenfor. Her skapes en avstand i form av en illusjon om uavhengighet og evne til å indusere handlinger som påvirker verden. Selve bevisstheten er det jeg kaller alle illusjoners mor. Vår opplevelse av bevissthet er ingen illusjon. Illusjonen består i fornemmelsen av bevisstheten som adskilt fra alt annet. Tenk på en sirkel, selve begrepet sirkel. Du kan tegne sirkelen på papir, men hvor er begrepet? Er det lokalisert noe sted? Slike abstrakte begreper relateres ikke naturlig til tid og rom. For de har ingen relevans til dette domenet. Gridcellene i hjernen er passive. Tanken på det abstrakte begrepet gir ingen romlig fornemmelse.

Bevissthet er også et abstrakt begrep. Det vil si at man kan gjøre den samme tankeøvelsen. Man gjør en abstraksjon, og vips så har vi med en tidløs forestilling som ikke lengre er knyttet til vår fysiske kropp. Illusjonen oppstår i det vi tror at denne abstraksjonen er en beskrivelse av virkeligheten. Det er det jeg kaller den platonske illusjon. Dette kan oppsummeres ved å konstatere at vår indre forestilling om bevissthet består av:

1)   Et begrep
Det er jo noe vi vet er en struktur av informasjon

2)   Et ord
Som er navnet på begrepet, altså en adressering.

3)   En forestilling
Selve innholdet i dette begrepet.

Er det noen som kan hevde at det er noe mer enn dette? Har vi sett det? Kan vi måle det? Kan vi veie det? Kan vi ta på det? På samme måte som når Platon abstraherer begrepet «sirkel» bort fra tegningen i sanden, eller når Aristoteles abstraherer bort begrepet «form» fra materien, så abstraherer vi begrepet «bevissthet» bort fra tankeprosessen. Alt dette antyder at vi har å gjøre med en abstraksjon. Og tenke-prosessen kan vel beskrives på mange måter.

Det virtuelle indre øye skaper en identitet som kan sammenlignes med et menneske som sitter på en fjelltopp og skuer utover sitt mentale landskap. Noen psykologer kaller dette for «mindsight». Det mentale landskap består av utallige informasjonskilder integrert, visualisering, indre opplevelser, hukommelse, en fornemmelse av fortid og fremtid, og sanntids persepsjon av tilstanden i meg og via sansene utenfor meg.

Så i stedet for å fokusere på bevisstheten, som begrep og dermed som en illusjon, må vi heller fokusere på å identifisere de deler av den mentale prosessen som må til for å skape denne identiteten. Jeg tenker at den er nært sammenfiltret med selve beslutningsmekanismen, det overordnede nivå for ytre informasjon, subjektinformasjonen som er følelsene. Samlet skaper dette forutsetningen for identifikasjonen av subjektet som beslutningsprosessens endelige mål. Dermed har vi alle nødvendige komponenter som skal til, for rent informasjons-teknisk, å skape et «jeg». Det er meningsløst å spørre hvor bevisstheten kommer fra opp i dette. Bevissthet er et abstrakt begrep som i sum beskriver denne prosessen. Din opplevelse er denne prosessen i seg selv. Ditt jeg er en informasjonsprosess.[1]

Den bevisste del av den mentale prosessen er sannsynligvis en nokså liten del av totalen. Om du observerer din egen tankeprosess så vil du oppdage at mye kommer til deg som servert på et fat. Tenk på en by, en hvilken som helst by. Har du bestemt deg for en? OK, la oss si det er Madrid du tenker på. Hvordan kom du opp med akkurat den? Om du tenker deg om så har du kanskje hatt for deg en tre fire ulike kandidater, så bestemmer du deg for en av dem. Er de tre-fire byene du tenkte på alt du vet om av byer? Selvsagt ikke? Hvem valgte ut kandidatene for deg? De er kommet til deg servert, som ut av det blå. Psykologisk forskning har avslørt at vi tenker med to forskjellige systemer som utfyller hverandre. Vi har det intuitive systemet, eller autopiloten som jeg kaller det, og så har vi det kognitive systemet, som jeg hovedsakelig forbinder med fornuften.
Det er intuisjonen som serverer oss løsninger raskt og uanstrengt. Den bakenforliggende prosessen har vi ingen bevissthet om. Denne prosessen, system 1, som psykologene kaller den, er imponerende treffsikker og flink til å komme opp med de riktige svarene på de utfordringer vi utsettes for. Men vi skal selvsagt vite at den ikke er ufeilbarlig, og at den så absolutt har sine svake sider.

Jeg tenker at det jeg kaller for den kreative prosess i all hovedsak virker som en del av den intuitive ubevisste prosessen. Når vi tenker oss om, så er det ikke bevisstheten som kommer opp med alle alternativer for at valg. I hovedsak får bevisstheten alternativene fra underliggende ubevisste prosesser. Mest sannsynlig så er en de fleste av våre beslutninger allerede tatt før ferdigtygde alternativer når bevisstheten. Faktisk er det slik at du bevisst kan ha en illusjon om å ta beslutninger, men at utfallet av den er tatt før du opplever å ta beslutningen selv. Hva er da vitsen med det hele? Her er det minst to muligheter, og kanskje flere. En mulighet er vår bevissthetsprosess har mulighet til å analysere og endre beslutning eller stoppe en handling før den blir iverksatt. Alternativene kan foreligge og beslutningene kan være tatt. Men system 2 kan faktisk forhindre at den til slutt blir satt ut i handling. En annen mulighet kan være at enkle beslutninger tas automatisk, mens de tyngre beslutninger rekvirerer videre analyse i system 2. Jeg har god tro på begge varianter.
Det som er å bemerke med system 2, altså fornuften er at den er langsom og oppleves anstrengende. Forskning viser at den krever mye energi. Derfor kreves det overvinnelse å ta i bruk system 2. Og system 2 driver ikke bare med analyse og evalueringer, den kan også kontrollere og bremse de impulser som kommer fra system 1.
Men jeg tenker (gjetter) at det er enda en meget god grunn til at vi har system 2. For det er vel sjelden vi tar de store beslutninger alene. Vi tar dem ofte i felleskap med andre. Hvordan er det mulig å ta beslutninger i fellesskap uten å ha et språk? Sosial interaksjon på vårt nivå er språkbasert. Dermed blir system 2 også et slags grensesnitt mot det sosiale felleskap vi fungerer i.
Sannsynligvis har dette vært en driver for at vi i det hele tatt har fått utviklet system 2. For dette handler jo selvsagt ikke bare om felles beslutninger, men om sosialt samspill generelt. Men om vi holder oss til beslutninger, så vil det jo være slik at den som vinner frem med sine argumenter også oppnår sosial prestisje.
Dersom vi innser at mye av beslutningsprosessen skjer ubevisst, så blir dette også igjen, enda en indikasjon på noe jeg lenge har hevdet, at ofte er det slik at først kommer standpunktet, servert på et fat, så begynner jobben med å kle dette inn i en språklig form. Altså, vi leter opp argumentene i ettertid. For å kunne gjøre det er vi kreative med å utvikle begreper og resonnementer som passer inn i dette. Dette setter oss i stand til videre bevisst analyse. Vi utvikler begrepsapparater og såkalte intuisjonspumper. Disse fungerer da videre som tankeverktøy, som igjen kan spinne av med nye analyser og vinklinger. Altså språket, som i utgangspunktet handler om kommunikasjon, blir nå også et tankeverktøy for analyse. Dermed får vi en eksponentiell økning i vår tenkeevne.
Og selvsagt vil dette fungere både alene og sammen med andre. Alene fører vi vår indre dialog med oss selv, som om det var andre personer vi snakket med.
Jeg forestiller meg at velutviklede sosiale dyrearter i all hovedsak baserer seg på det intuitive systemet. Det er det jeg kaller for biologinærhet.

Nå er, mye av dette, ren spekulasjon. Sannsynligvis er dette langt mer sofistikert og komplekst. Men en gang i fremtiden vil vi kanskje forstå det. Da er veien åpen for å utvikle kunstig bevissthet.

Andres tanker:
Her er en fysikers teori om bevissthet, helt uten innføring av dualisme.

 

Eksisterer mitt jeg utelukkende i kraft av erfaring?

Jeg tenker at en nyfødt opplever en språkløs fornemmelse av eksistens. Jeg-identiteten vil så utvikles som et resultat av minner og erfaring. Jeg skal selvsagt ikke utelukke at det eksisterer ferdigbygde strukturer i hjernen som driver denne prosessen. På den måten kunne man kanskje si at evnen til jeg-identitet er medfødt. Men tenk deg nå litt om. Hva er det som definerer meg? Hva er det som gjør meg til den jeg er? Alt jeg kan komme på refererer seg til minner og erfaringer, da særlig erfaringer om min egen sosiale fungering i forhold til omgivelsene. Dette er erfaringer, det er minner. Mennesker som mister hukommelsen, kan også få problemer med å finne ut hvem de selv er. Det er en god indikasjon på at erfaring og minnene om erfaring er det som i praksis skaper min forestilling om meg selv. Sannsynligvis er disse minnene forholdsvis plastiske på den måten at mine minner ikke nødvendigvis avspeiler den hele og fulle sannhet. Mitt syn på meg selv er neppe ærlig. Mine forestillinger er sannsynligvis tilpasset til å utgjøre et sosialt speilbilde jeg makter å leve med.

Hvorfor er vi ikke zombier?

Den beste beskrivelsen av det såkalte harde problem med bevissthet er kanskje utviklingen av begrepet «filosofisk zombie». Zombie-begrepet handler om en ide om at «det ikke er noen hjemme i hodet». Organismen er altså fullstendig ubevisst. Men vi kan se for oss svært avanserte informasjonssystemer, som fungerer akkurat som mennesker. De har språk, «følelser», de resonnerer, fungerer, i det hele tatt oppfører seg som mennesker. Hvordan kan vi se forskjellen? Hvordan kan jeg vite at jeg ikke er alene? Kanskje er alle rundt meg er dukker, menneskeskikkelser uten «ånd».

Hva i all verden er det som har fått evolusjonen til å komme opp med noe slikt som bevissthet? Hvilken ekstra fitness gir det? Dette er noe jeg har fundert på i lang tid.

La oss starte med to alternativer: Enten er det slik at bevissthets-illusjonen er en bivirkning av de mentale prosessene, eller så er det slik at dette gir ekstra-poeng på fitness, og dermed fremdyrket av det naturlige utvalg. Problemet er jo nesten umulig fordi man hele tiden kan tenke seg at en zombie kan gjøre akkurat det samme.

Etter å ha vært i tenkeboksen i lang tid kommer jeg plutselig på en absolutt mulig kandidat. La oss starte med følgene refleksjon: En zombie har ingen moralsk egenverdi. Hadde jeg tenkt på andre mennesker som dukker, roboter eller maskiner, så ville jeg vært skruppelløs i min måte å behandle dem på.

Jeg tenker at empati, ikke bare forutsetter en «theory of mind», men også en forestilling om velvære og motsatt lidelse. Om jeg ikke hadde dette selv, kunne jeg ikke ha empati med andre. Gir evnen til empati en positiv fitness? Min teori om empati starter med slektskapseleksjon, nærmere bestemt omsorg for avkom. Da kan vi forestille oss utviklingen på følgende måte:

1)   Ja, her har oppstått en primitiv form for opplevelse som en bivirkning av mentale prosesser.

2)   Evolusjonen bygger på det som er. Omsorg for avkom oppstår som følge av denne evnen til opplevelse.

3)   Empati skaper egenverdi, egenverdi skaper omsorgsevne, som igjen skaper egenverdi hos andre.

Svakheten ved denne er det første punktet. Men videre så ser vi at vår evne til «føle med» den andre ville vært umulig dersom vi ikke hadde evne til å føle med oss selv. Det er på dette punktet at den etiske dimensjon trer inn på livets arena. Hadde vi ikke hatt en naturlig evne til å innvilge egenverdi til våre medskapninger, så hadde denne dimensjonen ikke eksistert.

Gir dette fitness? Jeg starter som sagt med slektskapsseleksjon, og her er omsorg helt fundamentalt. Men kunne ikke en zombie ha drevet omsorg like bra? Her har jeg ikke noe godt svar. Men jeg leker med et tankeeksperiment i retning av at zombieomsorg ville hatt mindre rom for altruisme som er en bivirkning av omsorg. Det må utvikles mekanismer som optimaliserer at investeringen gjøres på mest mulig på eget avkom og minst mulig på andres. Kan det være slik at etisk omsorg gir større rom for altruisme enn zombieomsorg? Dette utvider nedslagsområdet for slektskapsseleksjon og åpner dermed for større grupper som samarbeider bedre. Og dersom vi avdemper rivaliseringen i en større gruppe, så er man plutselig del av en større og mer sammensveiset gruppe, og det skaper et miljø som igjen forsterker egen fitness. Husk at fitness ikke bare handler om personlige egenskaper, men også det miljøet man er i. Kanskje er det slik at etisk omsorg utkonkurrerer zombieomsorgen akkurat på dette planet.

Her er det vesentlig å innse at det introduseres en biologisk ambivalens i systemet. Jo mer altruisme, desto mer sårbar er gruppen for å bli overkjørt av egoistiske strategier. Enkeltindivider med gode ressurser har alltid mer å vinne, også biologisk, på å opptre egoistisk på bekostning av andre svakere individer i gruppen. Det er jo dette som fremstår som et paradoks på hvordan altruisme i det hele tatt kunne etablere seg i en gruppe. Men kanskje løsningen på paradokset, nettopp er introduksjonen av etisk omsorg. Kanskje er det nettopp dette som skal til for at vi kommer over terskelen og gruppen som helhet dermed kan utvikle seg til et større og sterkere, og dermed også tryggere miljø? Er dette gruppeseleksjon? Jeg tenker at vi har et resonnement som introduserer en dynamikk som både har trekk av gruppeseleksjon og seleksjon på individnivå/ slektskapsnivå. Det som skjer, er at individene gjennom sine altruistiske trekk skaper et bedre miljø for overlevelse. Det gir fitness plusspoeng. Samtidig vil kostnaden i oppofrelse for andre skape fitness minuspoeng. Rent matematisk så tenker jeg at denne balansen forskyves av etisk omsorg sett opp mot zombieomsorg, og at dette tillater gruppen å vokse seg større, på grunn av bedre samarbeid. Og større grupper konkurrerer ut mindre grupper.

Men dynamikken og spenningen vil alltid være der, og den eksisterer i fullt monn også i mennesket som art.  Vi ser den igjen i språket; spenningen mellom egoisme og altruisme, i kulturen med spenningen mellom sosialisme og kapitalisme, politisk høyre og venstreside og i religion mellom det hellige altoppofrende og den egoistiske synderen. Og selvsagt ser vi det i justisen, hvor all kriminalitet handler om å bevege seg utenfor normene til fellesskapet, og fellesskapets respons på dette. Og videre ser vi den i kontrasten mellom idealer som Mor Theresa og Donald Trump. Så spenningen er der hos oss mennesker.

Da er vi inne på utviklingen av justis for nettopp å forskyve dette tyngdepunktet enda lengre mot venstre; holde tilbake enkeltindividers fristelse til de mer egoistiske strategier. Samtidig så ser vi at dette er en balansegang. Jo mer gruppen beveger seg mot venstre jo mer sårbar blir den for invadering i form av utnyttelse av naivitet. Jo mer gruppen beveger seg mot høyre, jo dårligere blir det med samarbeid og samhold, og risikerer dermed å bli fragmentert og mer sårbar for strategier som splitt og hersk og å ødelegge seg selv som følge av indre konflikter.

I teksten om slektskapseleksjon har jeg beskrevet noen overganger fra det slektskapsbaserte samspillet til nyttebasert, til rasjonelt basert samspill. Jeg er altså av den oppfatningen at samspillet vinner over uregulert konkurranse; at dette er som forskjellen på naturtilstand og den samfunnsmessige overbygning.

Men tilbake til bevissthet. For ja jeg synes å ha kommet opp med gode forslag på hvordan bevissthet faktisk kan gjøre en forskjell, også for det naturlige utvalg. Men det forutsetter at prosessen har noe å starte med.
Og her faller jeg tilbake til tidligere tanker om utvikling av bevissthet. Det er ikke bare at bevissthet «emergerer» bare det blir mange nok roboter eller zombier som holder på med sine ting i en hjerne. Bevissthet forutsetter konkrete strukturer; utviklingen av et «selv» eller et subjekt. Og subjektet er igjen et resultat av at beslutningsprosessen forutsetter evnen til å foretrekke noe foran noe annet; verdier. Så kan vi spekulere på om det kan eksistere rene zombie-verdier. Men kan tenke seg et avlesbart tall; optimaliseringsprosesser som forholder seg til tallverdier. Dette kan simulere det som på «biologisk» kalles for emosjoner. Men emosjoner er ikke tallverdier. De har opphav i kroppsfunksjoner, og utallige hjernecellers respons på hormonelle og nevrologiske signal fra kroppens tilstander. Årsaken til at vi har dette er beskrevet her og her. Kanskje kan det være slik at vi ved hjelp av datateknologi kan simulere alt dette, men at vi med den teknologien aldri kommer over zombie-nivå. Men kanskje likevel, dersom vi lærer av naturen og gjør dette via nevrale nettverk. Jeg sier at bevisstheten er alle illusjoners mor. Den er selve informasjonsprosessen. Men den er ikke hvilken som helst informasjonsprosess. Kanskje forutsetter den «analoge» emosjonsmekanismer som vi hittil bare finner i biologiske vesener. Og her er den en bivirkning, som setter fyr på en ny retning, først i optimalisering av innovative mekanismer; kreativitet, deretter skapes veien til evne til omsorg for avkom, som deretter leder til omsorg for hverandre, som dermed leder til større og mer sosiale arter, som deretter ved et tilfelle setter retningen inn på utvikling av sosial intelligens og stadig større evne til konstruktivt samspill, som deretter skaper behov for mer og mer avansert kommunikasjon, som deretter skaper ordene, språket som til slutt kommer opp med begrepet «bevissthet» og lar individet spørre seg selv: hva er det for noe rart?

Hvor i hjernen skjer beslutningsprosessen?

Den portugisiske professoren i neurovitenskap Antonio Damásio kom i 1995 ut med boka Descartes feiltakelse. Her får vi et unikt innblikk i hjerneanatomi og de viktigste komponentene i det store samspillet som kalles for beslutninger. Han viser hvordan man ved å studere hjerneskader og deres virkninger etter hvert har kommet frem til at et hjerne-område kalt vmPFC er sentralt for integrasjon mellom alle de komponentene som skal til for å ta beslutninger. Da snakker vi grovt om virkelighetsoppfatning og kognisjon, som hovedsakelig handler om hjernebarken, og det limiske system som handler om følelser.  VmFPC er lokalsert omtrent rett bak den øvre delen av nesen.

Jeg tenker at det er viktig å understreke at en beslutning involverer store deler av hjernen i tett integrert samarbeid. Det er neppe overraskende da dette jo en av de viktigste oppgavene til en hjerne som hos menneskearten. Den beslutning som til syvende og sist blir til handling er nok summen av en rekke delbeslutninger tatt på mange nivåer. De fleste av dem er ubevisst. Vår bevissthet kan nok beslutte, men kanskje er hovedbeskjeftigelsen å korrigere eller stoppe beslutninger. Det er viktig å poengtere at den beskrivelsen jeg har gitt over er virtuell. Det betyr at man ikke har noe 1-1 forhold mellom opplevelsen av bevisst tankeprosess og en bestemt fysisk lokasjon i hjernen. Sett opp mot bevissthet er det nok veldig mye vi enda ikke vet eller forstår. Slik jeg forstår det, er sannsynligheten stor for at bevisstheten er fysisk distribuert på forskjellige steder, alt etter hva som har fokus.

 

Artikkelen under gir en god pekepinn. Dette er også en artikkel som i høy grad bekrefter min oppfatning vedrørende følelsenes rolle i beslutningsprosessen. Interessant er det forresten å merke seg forskjellen i bruken av rasjonalitets-begrepet. Så til artikkelen (håper linken varer, jeg har tatt vare på pdf-en).

http://www.sakkyndig.com/psykologi/artvit/feeling.pdf

  

Kampen mellom fornuften og tilbøyelighetene

Bevisstheten kan på mange måte sammenlignes med den funksjonen administrerende direktør har i en bedrift. Og her er det vesentlig å understreke det er en funksjon som ikke bare kan rekvirere og sette i verk de handlinger individet til slutt begår, vi snakker også om indre mentale handlinger. Direktøren kan be om mer informasjon, prioritere utredninger, prioritere hvilke mellomledere som får mest taletid, og hvilke som skal ignoreres. Det sosiale avspeiler det mentale. Mye av det som foregår på det mentale plan ligner på dette. Det bevisste jeg utfører denne type handlinger hele tiden. Og jeg må understreke at dette er handlinger i tradisjonell forstand. De er produkter av motiv og virkelighetsoppfatning. Det er en rasjonalitet i dette på alle nivåer. Vi skal fokusere på en slik mental handling. Det handler om å bremse tilbøyeligheter, eller å kvele dem fullstendig. Freud beskrev dette ved begreper som fortrenging og forskyvning. Den religiøse opplever dette i sitt mentale univers som kampen mellom det gode og det onde, eller som kampen mot synd. Filosofer kan gjerne beskrive dette som en kamp mellom fornuft og følelser. Vi trenger et litt mer nyansert bilde av dette. Min versjon av fornuften driver ikke noen slik kamp i det hele tatt. Fornuften er definitivt involvert, men ikke som selvstendig aktør, men som redskap. Vi har ofte vært inne på den naturlige konflikten mellom sosiale og egoistiske tilbøyeligheter i vår natur. Vi har også en mer generell konflikt i forhold til kortsiktighet kontra langsiktighet. Da Freud beskrev ID, snakket han om drifter som søker umiddelbar tilfredsstillelse. Dette er aktiverte tilbøyeligheter, i fysisk konkret forstand som her og nå produserer følelser. Drivkraften til å tilfredsstille dette her og nå er kortsiktig orientert. Men individet har gjennom sin levetid også akkumulert erfaringer. Disse er også nært forbundet med hukommelse om de følelser som var involvert i erfaringen. Individets evne til rasjonell langsiktighet er basert på nettopp det forhold at hele erfaringsavtrykket inkludert assosierte emosjonelle reaksjoner er tilgjengelig. Men disse minnene om følelser er ikke nødvendigvis følelser her og nå. Om individet skal kunne agere langsiktig er det altså avhengig av en kontrollmekanisme som kan bremse umiddelbare følelsesreaksjoner og hindre dem i å slå ut i konkret handling. Men evnen til langsiktighet er svært avhengig av kognitive funksjoner. Man må kunne ta utgangspunkt i virkelighetsoppfatningen, gjøre en rekke kvalifiserte forutsigelser og avspille dette som flere mulige fremtidsscenarier. Evnen til langsiktighet på flere nivåer er sannsynligvis noe vi mennesker ikke er alene om. Jeg har i flere tilfeller nevnt eksemplet om katten, som må stagge sin umiddelbare sult og planlegge jakten for å kunne oppnå bedre suksess. Det er de samme mekanismer som er i virksomhet her. Vi kan trygt snakke om språkløse mekanismer som ikke alltid foregår på det bevisste planet. Men i vår bevisste opplevelse av dette er det fort gjort å bli mindblind i forhold til hva som egentlig foregår. For minner om følelser er på langt nær så synlige i det mentale landskap som den aktuelle produserte følelse her og nå. Det som er synlig og i øyenfallende er jo den mentale aktiviteten som hovedsakelig er kognitivt basert. Dermed er det fort gjort å oppleve dette som en kamp mellom følelser og fornuft. Dermed har filosofer til tider kortsluttet i sine forestillinger om hvilken rolle den rene fornuft har opp i det hele. En av disse er Immanuel Kant. Den generelle refleksjonen er også at denne feiltakelsen danner den filosofiske bakgrunn for deduksjonisme.

For helhetens skyld med det jo også understrekes at det er en innbyrdes disharmoni og dermed også kamp tilbøyelighetene imellom. Mye av de samme mekanismene vi har snakket om her er også involvert i dette. Slike konflikter kan gå mellom sosiale og egoistiske tilbøyeligheter eller mellom kortsiktighet og langsiktighet. Dette behandles mer inngående i refleksjonen om tilbøyeligheter. Her er jeg også innom samspillet med bevisstheten.

Hva er beslutningsøyeblikket?

Det å gjøre en beslutning er en prosess som går over tid. Den starter med en åpenhet i forhold til mulige alternativer. Fornemmelsen av åpenhet kan være en illusjon, men det kan også være at arbeidet med å forholde seg til usikkerhet og plusser og minuser må gå noen runder før man lander på et av alternativene. Når jeg observerer meg selv, så er det sjelden jeg opplever et øyeblikk hvor beslutningen tas. Det er ikke som om dommeren kommer inn i rettssalen og forkynner sin dom. Min opplevelse er at beslutningen blir til over noe tid. Hvor lang den tiden er, avhenger av hvor vanskelig beslutningen er og hvor mye tid som er til rådighet. Men jeg tenker at et avgjørende punkt i denne prosessen er overgangen fra sonderinger og vurderinger til det å skape handlekraft for gjennomførelse. Da er vi over i en prosess hvor individet, i tillegg til å se for seg plussene, også skal forsone seg med minuser, underdrive risiko og usikkerhet. Handlekraft handler om å tro på det man gjør. Jo sterkere tro, desto bedre kvalitet på utførelse av handlingen. Når hjernen produserer en handling, kan ikke dens ressurser være belemret med bekymringer, selvanklagelser eller usikkerhet. Alt dette resulterer i at man forsøker å rettferdiggjøre, underslå usikkerhet og overse risiko. Jeg tenker slik at man allerede på et tidlig stadium i beslutningsprosessen også har disse vurderinger med i ligningen. Kan jeg la meg overbevise til å tro fullt og helt på noe jeg innerst inne vet er usikkert? Kommer de negative effektene (investeringen) til å svi, eller vil jeg klare dette fint? Er det noen jeg tråkker på? Kanskje de fortjener det. Alt dette er en del av beslutningsprosessen. I det øyeblikket disse vurderingene resulterer i forsvars-reaksjoner på et av alternativene, er jobben gjort. Beslutningen er tatt. Nå skal den rettferdiggjøres, slik at jeg blir i stand til å handle med beslutsomhet. Vi skal være klar over at denne rettferdiggjøringsprosessen, slik den produseres av vår intuisjon, sjelden er rasjonell. Det vil si at den noen ganger kan ta overhånd og lede oss inn i en beslutning som kanskje ikke er så rasjonell. En som ønsker å være rasjonell, må være klar over disse mekanismene, slik at de verste utslagene kan avdempes. Men kostnaden er som sagt at handlingsevnen og beslutsomheten kan svekkes. Den motsatte ytterlighet er jo at disse mekanismene fullstendig mangler. Det fører til problem med å ta beslutninger.

De filosofisk etiske implikasjonene av dette

Denne refleksjonen åpner mulighet for eksistens av bevissthet hos dyr. Det er helt klart at språk og fornuft er ressurser som gir bevisstheten enda en dimensjon. Men også dyr tar beslutninger på høyt nivå. Vi må ikke glemme at mesteparten av de funksjoner som her er beskrevet er også finnes i dyreverdenen. Funksjonene er resultat av en utviklingsprosess som strekker seg langt tilbake gjennom millioner av generasjoner. Dette innebærer muligheten for at livskvalitet er et relevant begrep også i forhold til mange dyrearter. Dermed knyttes det opp mot empatisk etikk og det moralske målobjekt. Nå er det en del interessante nyanser å studere her. Vi har jo hatt noe av de samme refleksjoner i forbindelse med følelser. Og her ser det ut som at dette fenomenet kan strekke seg svært langt bak i evolusjonens historie. Kanskje er avanserte beslutningsmekanismer og opplevelse av et jeg et fenomen som har kommet senere. Bør grensene for empatisk etikk gå i forhold til følelser eller kan vi nøye oss med å fokusere på de dyreartene som sannsynligvis har en egen opplevelse av en jeg-identitet?

Og igjen er det vesentlig å understreke at problematikken ikke har noen statisk avgrensing mot biologiske organismer. Om man konstruerer elektroniske informasjonssystemer som kopierer denne funksjonaliteten, har vi ingen grunn til å avvise at ikke de samme typer hensyn også gjelder dem.

Et annet vesentlig aspekt er at denne refleksjonen for åpner muligheten til å avskrive bevissthet som et åndelig eller utenforliggende metafysisk fenomen for godt. Interessant er det at det er den siste bastion som faller for fornuftens dom. Tidligere har vi hatt, Platons ideer, intelligens, evne til design, fornuft, vilje, begreper og moralforestillinger svevende, mer eller mindre meningsløst, inne i denne åndelige sfæren. Med bortfall av selve bevissthetsbegrepet er åndsboblen endelig tom. Og åndeligheten selv er det siste troll som forsvinner ned i dragsuget.