I en opphetet diskusjon meddelte kollegaen at en person som mangler den øverste knappen i skjorten, avslører seg som en slurvete slamp. På samme måten påstod en lærer at han kunne se på skrifta hvordan elevene hadde det på hybelen. En direktør i et større firma forteller at han alltid tok jobbkandidater med på lunsj. Han ville sjekke om vedkommende salter maten før eller etter at vedkommende smaker på den. De som strødde salt på maten først hadde automatisk diskvalifisert seg fra jobben. En annen sjef, jeg kjenner, tok hele søknadsbunken, delte den i to og kastet den ende halvdelen uåpnet. For de som havnet i den bunken er jo mennesker med uflaks, og de skal vi ikke ha inn i bedriften.

Dette er refleksjonen om den menneskelige tilbøyelighet til å ville sortere hverandre inn i enkle kategorier. Er sjefen god eller ond? Er innvandrere dumme eller smarte? Er hun flink eller ubrukelig?

Denne tendensen kan kalles for en dikotomisk kognitiv stil. Alt er enten eller, og vedkommende har vanskelig for å tenke nyanser og dynamikk. Jeg er altså fristet til å kalle det for «binært», det vil si en verden av to tall, en eller null.

Den dikotomiske stilen representerer en umoden forenklet måte å se verden på. Min hypotese er at vi alle har denne type tilbøyeligheter. Men det er noe som avtar med kompetanse og modenhet, men at på visse temaer, der vi mangler dette så slår denne tilbøyeligheten til.

Det påvirkes også av massesuggesjon. Villdyret i oss, trives med enkle analyser. Enkle analyser kan formuleres i korte setninger, som fungerer som slagord. Da er vi over på emosjonell kommunikasjon og derfra er veien kort som verktøy til å massere massen.

Så det er ikke bare tema og kompetanse, men også i hvilken grad vi er emosjonelt aktivert og i tilstand av massesuggesjon at vi kan miste våre evner til nyanser og dynamikk.

Den enkleste informasjonsenhet er den binære. Det vil si av aller på. Følgelig kan man tenke seg at de aller enkleste informasjonssystemer har startet ut i form av simple av-på-signaler.

I motsetning til dette har vår hjerne ufattelig stor kapasitet. Likevel er de utfordringer, den eksponeres for, enda mer krevende. Jeg har vært inne på noe av dette i refleksjonen om det late mennesket. Å forstå andre mennesker og de subtile sosiale sammenhenger krever stor hjernekapasitet. Det krever så pass mye at vi ikke er i stand til å ha nære relasjoner til mer enn hundre mennesker. Vi prioriterer å forstå de vi har mest med å gjøre. Resten forholder vi oss ved å sortere dem i kategorier, eller i grupper. Så tillegger vi dem enkelt og greit egenskaper som tilhører gruppen eller kategorien. På den måten evner vi å forholde oss til tusener av mennesker.

Dette fungerte greit så lenge våre forfedre opererte på slettene i Afrika. Men i dagens samfunn stilles vi overfor helt andre utfordringer. Vi eksponeres daglig for mennesker av forskjellige kulturer og nasjonalitet. Vi har en langt større kontaktflate. Vi er mobile og forlytter oss lynraskt mellom forskjellige miljøer og kulturer. Og ikke minst vi er del av et storsamfunn og en global landsby som skal kunne fungere opp i alt dette.

Vi vil måtte leve med vår naturlige begrensing på dette området. Dette gir seg utslag i at vi har noen få nære personer som vi kjenner veldig godt. Som regel vil vi da kjenne til at vedkommende har sterke og svake sider, at noe er bra og at andre egenskaper ikke er fullt så bra. Vi vil kjenne den individuelle historie, enten det nå er de store suksesser, men kanskje også fiaskoene, krisene og sårbarheten. Når den sosiale avstanden vokser begynner hjernen å fylle de stadig voksende hullene med illusorisk kunnskap. Dette er sånn vi er, men som mennesker med en «abnorm» fornuftsevne så har vi faktisk mulighet til å gjøre noe med dette. Vi kan vaksinere oss mot denne fordommen ved rett og slett å få trollet ut i solen slik at vi kan se det, og hvordan det fungerer. På denne måten blir vi klar over vår egen svakhet. Dermed kan vi bruke fornuften, når det trengs til å dempe vår tilbøyelighet på dette området. Når trengs dette? Jeg vil påstå at det gjør vi nesten hele tiden. Selvsagt kan det brukes aktivt på det private planet, til å ikke la det negative førsteinntrykket slå ut i nedlatenhet, avvisning eller uvennlighet, men at vi er bevisst på å la tvilen komme tiltalte til gode. I tillegg til dette kan vi spe på med noen refleksjoner.

Hvert enkelt menneske på denne planeten er unikt, både i kropp og sjel. Noen tillegger dette fenomenet en guddommelig dimensjon. Men det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor det er slik. Menneskets genmateriale består av ca. tre milliarder nukleotider, fordelt på ca. 20000 gener. Og hver av disse genene kommer i mange utgaver. For den som kan litt kombinasjonsteori, så innser vi fort at dette gir nesten en uendelig mulighet for variasjon.

I tillegg til dette så inneholder utviklingen fra befruktet egg til voksent menneske en rekke kaotiske innslag. Det vil si ubetydelige variasjoner som setter i gang selvforsterkende prosesser som medfører store forskjeller. Dette handler om kropp; fysiske forhold i livmoren, næring og stimulans osv. Det handler om psykologi, som jo er en stadig vekselvirkning mellom enkeltindividet og det sosiale miljø. Her er det en rekke selvforsterkende prosesser ute og går. Alt dette setter sitt unike preg på hver enkelt av oss.

Derfor vil du aldri i mine etiske refleksjoner finne noe forsøk på å definere det gode eller det onde menneske. Selv det ondeste mennesket vi kan tenke oss, vil ha store innslag av godt i seg. Og de «godeste» menneskene kan også ha noen skjulte «onde» sider.

Tenker vi oss om, så vet vi dette. Derfor er det alltid, uten unntak, urettferdig å sortere mennesker kategorisk i båser. Det er alltid nyanser ute og går.

Men denne type refleksjon er selvsagt ikke noe som slår noe særlig retorisk godt an. Det er en klok analytisk innsikt, uegnet til å piske opp stemningen.

Den dikotomiske stilen vil kunne få konsekvenser på en rekke områder. Særlig det faktum at massesuggesjon utløser denne tilbøyeligheten, kombinert med dagens sosiale medier og massemedia, gir en miks som skaper latens for konflikter og kulturelle sammenbrudd. Ut av dikotomien følger:

1)   Stigmatisering

2)   Tribalisme fordi vi deler verden i gode og onde mennesker

3)   Konflikt fordi vi deler verden i gode og onde mennesker

4)   Anti-vitenskap fordi alt er enten sant eller løgn. Man tåler ikke vitenskapens hypoteser og sannsynligheter.

5)   Ekstremisme
Overforenklingene tiltar jo mer fanatisk man blir.

6)   Perfeksjonisme
Man tåler ikke «lukten av sårbarhet» som jo anses som svakhet og dermed vipper over i «den dårlige kategorien».

7)   Kompromissløs
Man tåler ikke kompromisser, eller «gi og ta». Det er «vinn eller forsvinn». Det kan være at dikotomisk tenkning er en kognitiv stil hvor evne til å se nyanser ikke er til stede. Det vil naturlig gå ut over evnen til å se kompromisser, fordi det, i tillegg til evnen til å se utfordringen fra flere sider, også forutsetter evne til å tenke nyansert.

8)   Utopisk tenkning
Dette faller egentlig inn under perfeksjonisme. Det handler om at ting enten er «godt» eller «dårlig». Og alt som er godt er fullkomment. Ingen kompromisser aksepteres. Det leder over i utopisk tenkning.

9)   Beslutninger er enten «riktige eller gale». I en dikotomisk setting vil man ha problemer med å forholde seg til dilemmaer. Man klandrer mennesker for å ha valgt det minste av flere onder.

10)                    Monokausalisme
Monokausalisme er betegnelsen på en tendens til å henge seg opp i forestillinger enkle årsakssammenhenger. Manglende nyansering og manglende refleksjon om dynamikk, gjør det vanskelig å forestille seg komplekse og sammensatte årsaksmønstre.

11)                    Klandrespillet
Kanskje best kjent på engelsk som «blame-game». Dette handler om tendensen til å være mer fokusert på «hvem har skylden?» i stedet for fokus på «hva er årsaken?». Dette må da ses i nær sammenheng med monokausalisme. Det forenkler å lete etter en årsak. Det forenkler enda mer å peke ut «hvem har skylden?». Da er man inne i det sosiale spill, som jo er mye enklere og lang mer biologinært enn det å skulle forske på og analysere komplekse årsakssammenhenger.

12)                    Listen kan antageligvis gjøres mye lengre.