Se også her. I en opphetet diskusjon meddelte kollegaen at en person som mangler den øverste knappen i skjorten, avslører seg som en slurvete slamp. På samme måten påstod en lærer at han kunne se på skrifta hvordan elevene hadde det på hybelen. En direktør i et større firma forteller at han alltid tok jobbkandidater med på lunsj. Han ville sjekke om vedkommende salter maten før eller etter at vedkommende smaker på den. De som strødde salt på maten først hadde automatisk diskvalifisert seg fra jobben. En annen sjef, jeg kjenner, tok hele søknadsbunken, delte den i to og kastet den ende halvdelen uåpnet. For de som havnet i den bunken er jo mennesker med uflaks, og de skal vi ikke ha inn i bedriften.

Dette er refleksjonen om den menneskelige tilbøyelighet til å ville sortere hverandre inn i enkle kategorier. Er sjefen god eller ond? Er innvandrere dumme eller smarte? Er hun flink eller ubrukelig?

Denne tendensen kan kalles for en dikotomisk kognitiv stil. Andre psykologer kaller det for splitting. Alt er enten eller, og vedkommende har vanskelig for å tenke nyanser og dynamikk. Jeg er altså fristet til å kalle det for «binært», det vil si en verden av to tall, én eller null.

Den dikotomiske stilen representerer en umoden forenklet måte å se verden på. Min hypotese er at vi alle har denne type tilbøyeligheter. Fenomenet som avtar med kompetanse og modenhet, men på visse temaer, der vi mangler dette så slår denne tilbøyeligheten til. Det er enkelt å forstå. Det er forskjell mellom å kategorisere mellom to kategorier og for eksempel 20. Det å kategorisere inn i 20 kategorier, rever mange flere variabler, og et helt sett med metoder. Det er med andre ord langt mer komplekst. Og det fordrer langt mer observasjon og systematisk registrering. Dette er noe hjernen unngår, av rent energi-økonomiske grunner. Dersom vi øker antall kategorier til uendelig, får vi et spektrum, altså at noe varierer dynamisk. En hypotese er at dikotomisk tenkestil også kan lide av nedsatt evne til å prosessere denne type dynamikk. Men kanskje er det ikke evnen det står på, men viljen. For dette er sosialt lønnsomt. Det er åpenbart at fenomenet forsterkes av massesuggesjon. Dyret i oss, trives med enkle analyser. Enkle analyser kan formuleres i korte setninger, som fungerer som slagord. Da er vi over på emosjonell kommunikasjon og derfra er veien kort som verktøy til å massere massen.

Så det er ikke bare tema og kompetanse, men også i hvilken grad vi er emosjonelt aktivert og i tilstand av massesuggesjon at vi kan miste våre evner til nyanser og dynamikk.

Den enkleste informasjonsenhet er den binære. Det vil si av eller på. Følgelig kan man tenke seg at de aller enkleste informasjonssystemer har startet ut i form av simple av-på-signaler.

I motsetning til dette har vår hjerne ufattelig stor kapasitet. Likevel er de utfordringer, den eksponeres for, enda mer krevende. Jeg har vært inne på noe av dette i refleksjonen om det late mennesket. Å forstå andre mennesker og de subtile sosiale sammenhenger krever stor hjernekapasitet. Det krever så pass mye at vi ikke er i stand til å ha nære relasjoner til mer enn hundre mennesker. Vi prioriterer å forstå de vi har mest med å gjøre. Resten forholder vi oss ved å sortere dem i kategorier, eller i grupper. Så tillegger vi dem enkelt og greit egenskaper som tilhører gruppen eller kategorien. På den måten evner vi å forholde oss til tusener av mennesker.

Dette fungerte greit så lenge våre forfedre opererte på slettene i Afrika. Men i dagens samfunn stilles vi overfor helt andre utfordringer. Vi eksponeres daglig for mennesker av forskjellige kulturer og nasjonalitet. Vi har en langt større kontaktflate. Vi er mobile og forlytter oss lynraskt mellom forskjellige miljøer og kulturer. Og ikke minst vi er del av et storsamfunn og en global landsby som skal kunne fungere opp i alt dette.

Vi vil måtte leve med vår naturlige begrensing på dette området. Dette gir seg utslag i at vi har noen få nære personer som vi kjenner veldig godt. Som regel vil vi da kjenne til at vedkommende har sterke og svake sider, at noe er bra og at andre egenskaper ikke er fullt så bra. Vi vil kjenne den individuelle historie, enten det nå er de store suksesser, men kanskje også fiaskoene, krisene og sårbarheten. Når den sosiale avstanden vokser begynner hjernen å fylle de stadig voksende hullene med illusorisk kunnskap. Dette er sånn vi er, men som mennesker med en «abnorm» fornuftsevne så har vi faktisk mulighet til å gjøre noe med dette. Vi kan vaksinere oss mot denne fordommen ved rett og slett å få trollet ut i solen slik at vi kan se det, og hvordan det fungerer. På denne måten blir vi klar over vår egen svakhet. Dermed kan vi bruke fornuften, når det trengs til å dempe vår tilbøyelighet på dette området. Når trengs dette? Jeg vil påstå at det gjør vi nesten hele tiden. Selvsagt kan det brukes aktivt på det private planet, til å ikke la det negative førsteinntrykket slå ut i nedlatenhet, avvisning eller uvennlighet, men at vi er bevisst på å la tvilen komme tiltalte til gode. I tillegg til dette kan vi spe på med noen refleksjoner.

Hvert enkelt menneske på denne planeten er unikt, både i kropp og sjel. Noen tillegger dette fenomenet en guddommelig dimensjon. Men det er ikke så vanskelig å forklare hvorfor det er slik. Menneskets genmateriale består av ca. tre milliarder nukleotider, fordelt på ca. 20000 gener. Og hver av disse genene kommer i mange utgaver. For den som kan litt kombinasjonsteori, så innser vi fort at dette gir nesten en uendelig mulighet for variasjon.

I tillegg til dette så inneholder utviklingen fra befruktet egg til voksent menneske en rekke kaotiske innslag. Det vil si ubetydelige variasjoner som setter i gang selvforsterkende prosesser som medfører store forskjeller. Dette handler om kropp; fysiske forhold i livmoren, næring og stimulans osv. Det handler om psykologi, som jo er en stadig vekselvirkning mellom enkeltindividet og det sosiale miljø. Her er det en rekke selvforsterkende prosesser ute og går. Alt dette setter sitt unike preg på hver enkelt av oss.

Derfor vil du aldri i mine etiske refleksjoner finne noe forsøk på å definere det gode eller det onde menneske. Selv det ondeste mennesket vi kan tenke oss, vil ha store innslag av godt i seg. Og de «godeste» menneskene kan også ha noen skjulte «onde» sider.

Tenker vi oss om, så vet vi dette. Derfor er det alltid, uten unntak, urettferdig å sortere mennesker kategorisk i båser. Det er alltid nyanser ute og går.

Men denne type refleksjon er selvsagt ikke noe som slår noe særlig retorisk godt an. Det er en klok analytisk innsikt, uegnet til å piske opp stemningen.

Den dikotomiske stilen vil kunne få konsekvenser på en rekke områder. Særlig det faktum at massesuggesjon utløser denne tilbøyeligheten, kombinert med dagens sosiale medier og massemedia, gir en miks som skaper latens for konflikter og kulturelle havarier. Ut av dikotomien følger:

1)   Stigmatisering

2)   Tribalisme fordi vi deler verden i gode og onde mennesker

3)   Konflikt fordi vi deler verden i gode og onde mennesker

4)   Anti-vitenskap fordi alt er enten sant eller løgn. Man tåler ikke vitenskapens hypoteser og sannsynligheter.

5)   Ekstremisme
Overforenklingene tiltar jo mer fanatisk man blir.

6)   Perfeksjonisme
Man tåler ikke «lukten av sårbarhet» som jo anses som svakhet og dermed vipper over i «den dårlige kategorien».

7)   Kompromissløs
Man tåler ikke kompromisser, eller «gi og ta». Det er «vinn eller forsvinn». Det kan være at dikotomisk tenkning er en kognitiv stil hvor evne til å se nyanser ikke er til stede. Det vil naturlig gå ut over evnen til å se kompromisser, fordi det, i tillegg til evnen til å se utfordringen fra flere sider, også forutsetter evne til å tenke nyansert.

8)   Utopisk tenkning
Dette faller egentlig inn under perfeksjonisme. Det handler om at ting enten er «godt» eller «dårlig». Og alt som er godt er fullkomment. Ingen kompromisser aksepteres. Det leder over i utopisk tenkning.

9)   Beslutninger er enten «riktige eller gale». I en dikotomisk setting vil man ha problemer med å forholde seg til dilemmaer. Man klandrer mennesker for å ha valgt det minste av flere onder.

10)                    Monokausalisme
Monokausalisme er betegnelsen på en tendens til å henge seg opp i forestillinger enkle årsakssammenhenger. Manglende nyansering og manglende refleksjon om dynamikk, gjør det vanskelig å forestille seg komplekse og sammensatte årsaksmønstre.

11)                    Klandrespillet
Kanskje best kjent på engelsk som «blame-game». Dette handler om tendensen til å være mer fokusert på «hvem har skylden?» i stedet for fokus på «hva er årsaken?». Dette må da ses i nær sammenheng med monokausalisme. Det forenkler å lete etter en årsak. Det forenkler enda mer å peke ut «hvem har skylden?». Da er man inne i det sosiale spill, som jo er mye enklere og lang mer biologinært enn det å skulle forske på og analysere komplekse årsakssammenhenger.

12)                    Listen kan antageligvis gjøres mye lengre.

 

Tillegg 1: Melanie Klein's psykologiske teori om Splitting

Dette er mine kommentarer til denne teorien, der jeg også poengterer forskjellen til min måte å tenke på. Jeg lot ChatGPT oppsummere hennes teori, og det gjengir jeg her. Mine kommentarer følger etter dette.

ChatGPT oppsummerer Melanie Klein's psykologiske teori om Splitting

Melanie Kleins teori om splitting (splitting/forsplitting) er et av de mest sentrale begrepene innen objektrelasjonsteorien. Den beskriver hvordan små barn – og også voksne under psykisk press – kan håndtere sterke følelser ved å dele mennesker, seg selv eller situasjoner inn i helt gode og helt onde kategorier.

Bakgrunn

Melanie Klein (1882–1960) videreutviklet psykoanalysen etter Freud. Hun mente at barn allerede fra de første levemånedene danner indre representasjoner ("objekter") av omsorgspersonene, særlig moren.

Et "objekt" betyr her ikke en ting, men en person eller en del av en person, for eksempel mors bryst, som barnet opplever som kilde til trygghet eller frustrasjon.

Hva er splitting?

Et spedbarn opplever både:

·       tilfredsstillelse når behov blir dekket

·       frustrasjon når behov ikke blir dekket

Barnet klarer i starten ikke å forstå at dette kommer fra den samme personen. Derfor deles erfaringen opp:

·       Den gode mor → gir mat, varme, trygghet og kjærlighet.

·       Den onde mor → skaper sult, smerte, frustrasjon og frykt.

Barnet beskytter dermed bildet av den gode moren mot de sterke negative følelsene.

Splitting er altså en forsvarsmekanisme som reduserer angst.

Den paranoide-schizoide posisjonen

Klein kalte denne tidlige utviklingsfasen den paranoide-schizoide posisjonen.

Den kjennetegnes av:

·       oppdeling i godt og ondt

·       idealisering av det gode

·       demonisering av det onde

·       frykt for angrep fra det "onde objektet"

Hun brukte ordet schizoid om oppsplitting, ikke om sykdommen schizofreni.

Den depressive posisjonen

Etter hvert utvikles barnet videre.
Det begynner å forstå:
Den gode og den onde moren er faktisk den samme personen.
Dette er en stor psykologisk overgang.

Barnet innser:

·       mennesker har både gode og dårlige sider

·       jeg kan både elske og være sint på den samme personen

·       jeg kan selv være både god og slem

 

Denne fasen kalte Klein den depressive posisjonen.

Her oppstår:

·       skyldfølelse

·       empati

·       ønske om å reparere forhold

·       mer realistiske relasjoner

Splitting hos voksne

Klein mente at splitting aldri forsvinner helt.

Hos voksne kan den dukke opp under:

·       sterke konflikter

·       traumer

·       stress

·       politisk polarisering

·       religiøs ekstremisme

·       enkelte personlighetsforstyrrelser

Eksempler:

I parforhold

I starten:

"Han er perfekt."

Etter en konflikt:

"Han er forferdelig."

Ingen mellomting.

På arbeidsplassen

En ny leder oppfattes først som:

"Den beste sjefen vi har hatt."

Etter én upopulær beslutning:

"Han ødelegger hele bedriften."

I politikk

En politiker blir enten:

·       helt ærlig

·       eller fullstendig korrupt

Nyanser forsvinner.

Splitting og borderline

Splitting forbindes ofte med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline type).

Her kan personer raskt skifte mellom:

• idealisering
• devaluering

av den samme personen.

Dette betyr ikke at splitting bare forekommer ved borderline. Mekanismen finnes hos alle mennesker i varierende grad.

Hvorfor er splitting nyttig?

Klein så splitting som en nødvendig del av normal utvikling.

Den hjelper barnet å håndtere følelser som ellers ville blitt overveldende.

Problemer oppstår først dersom personen forblir fastlåst i denne måten å organisere erfaringer på.

Kritikk av teorien

Kleins teori har fått både støtte og kritikk.

Støtte:

• Mange terapeuter opplever at begrepene beskriver mønstre de ser i terapi.
• Nyere tilknytningsteori har enkelte berøringspunkter, særlig når det gjelder tidlige relasjoner.

Kritikk:

• Mange av teoriene bygger på kliniske observasjoner heller enn eksperimentell forskning.
• Antakelser om spedbarns indre liv er vanskelige å teste vitenskapelig.
• Moderne utviklingspsykologi legger større vekt på samspill mellom biologiske, kognitive og sosiale faktorer.

Kort oppsummert

Splitting er en psykologisk forsvarsmekanisme der mennesker deler verden inn i helt god og helt dårlig for å håndtere angst og motstridende følelser.

Ifølge Klein er målet for en sunn psykologisk utvikling å bevege seg fra et svart-hvitt syn til evnen til å holde fast ved at både en selv og andre kan romme gode og dårlige sider samtidig. Denne integrasjonen gjør mer stabile relasjoner, empati og realistiske vurderinger mulig.

Mine kommentarer til teorien

For det første er det viktig å poengtere at det er observasjonen av dette mønstret som er viktig. Det er nærliggende å oppfatte at dette er noe vi ser hos alle små barn, men at det avtar med modningsprosessen. Den andre observasjonen er at det ikke avtar like mye hos alle, og at her er en rekke omstendigheter som kan utløse dette, hos voksne mennesker. Dette er det jeg tenker er det empiriske, som det nok er bred enighet om. Men hva er forklaringen?
Den forklaringen som er gitt over, minner om det jeg kaller for en antroposentrisk fortolkning av det vi ser (se her).  Her tillegges et motiv om beskyttelse og strategi for å unngå angst. Om dette kan forstås slik, så er jeg skeptisk til at små barn tenker slike tanker, eller at noen «rom i hjernen» tenker slike tanker.
Min hypotese, er at hovedårsaken til splitting er svekket kognisjon. Det emosjonelle systemet opererer i stor grad uhemmet og mentaliteten domineres av primær-strategier. Det ligner det jeg kaller for biososial modus, beskrevet her. Det grunnleggende her, er at nyansering krever kompleks tenkning. Uten kognitiv kapasitet, drives mentaliteten kun av det emosjonelle systemet.
Når det gjelder små barn, har jeg den hypotesen at dette er et resultat av at den kognitive kapasiteten ikke er ferdig utviklet. Vi kommer til verden med en medfødt startpakke av instinkter. Dette gjenkjennes i det mentale landskap, som følelser eller emosjoner. Dette reguleres ikke kognitivt, og mangler derfor filter. Derfor forbindes dette mønstret med umodenhet. Det er med andre ord, hverken tenkning eller analyse involvert i dette. Her er ingen rasjonalitet, og heller ingen strategier. Som mennesker kommer vi til verden, uten at vår kognitiv kapasitet er «ferdig utpakket». Og utpakkingen tar tid og innsats. Menneskets kognitive kapasitet, når ikke sitt høydepunkt før individet passerer omtrent 25 år.
Min hypotese er videre at utviklingen av kognitiv kapasitet også drives av frustrasjoner, skapt av livsmotstand. Både innhold og omfang av livsmotstand påvirker hvordan individets utrustninger utformes, inklusive hjerne, personlighet og generell mentalitet.
Dette betyr at der splitting forekommer hos voksne, så handler det om svekket kognitiv evne til nyansering. Denne svekkelsen kan være temporær eller permanent, og den kan også være kontekstavhengig. Det handler altså ikke om, hverken bevisste eller ubevisste strategier, men om kognitiv svekkelse i øyeblikket. Denne kognitive svekkelsen, vil i sin tur svekke bremsemekanismer i hjernen. Det naturlige filtret svekkes, og individet blir impulsdrevet. Jeg har kalt det for biososial modus. En spesialvariant av dette er kampmodus, som er beskrevet her. I denne tilstanden er individet, enten ute av stand til kognitiv mobilisering, eller uvillig til det. Denne modus kan karakteriseres som en regredering til dyrets tilstand. En midlertidig variant av dette, er det jeg kaller for sosial regredering, som beskrevet her. Resultatet er at individet eller gruppen reduserer all kompleksitet til kategorier som samsvarer med det emosjonelle rammeverket. Herav språkets forfall til emosjonell kommunikasjon, som ser empirien innenfor rammer av rigide emosjonelle motsatser. Språket kommer da nærmere dyreverdens signalspråk, og fungerer i stor grad som sosiale identitetsmarkører. Da er vi tilbake til språket, som jo er den viktigste kilden vi har til å avdekke dikotomisk tenkestil.
Nå er jo mye av det jeg serverer her, spekulasjoner. Men det er et poeng at det å forske på årsaker og mekanismer bak, er vesentlig fordi det er eneste måten vi kan finne frem til måter å forebygge på. Det at dette er en naturlig utviklingsfase på barnestadiet, er jo uproblematisk, så lenge det handteres forsvarlig. Men når det forekommer i voksenverden, så er det svært farlig fordi det forgifter det sosiale klimaet og virker derved destruktivt på kultur og samfunn. Det er her det er viktig å få så høy kompetanse på mekanismene, at vi kan avdekke hva som kan forebygges og utvikle metoder og innretninger som faktisk forebygger.
Vi kan neppe forvente mirakelkurer. Voksne som har dette som en del av en personlighetsforstyrrelse, kan neppe berges. Men de må begrenses for å hindre, både den skade de selv kan gjøre og muligheten for sosial smitte. Men så er det at dette kan utløses av spesielle betingelser, for eksempel massesuggesjon, massebevegelser og i kult-lignende miljøer. Dette er fenomener som må studeres slik at vi kan lære hvilke strategier og mottiltak som fungerer. Skal vi utvikle trygge og modne samfunn, kommer vi ikke unna å måtte investere i kunnskap om slike fenomener. Dette er sosiale sykdommer. De truer sosial helse. Og kanskje kan de forebygges med sosial medisin.
Man kan selvsagt mistenke at dette også kan benyttes strategisk, gjerne av tenkere som har forstått «nytteverdien» av nettopp dette fenomenet. Da snakker vi om det jeg kaller for å «massere massene», slik som beskrevet her.  For her er det åpenbart at språkbruken har alt å si. Flinke demagoger trenger kanskje ikke så mye teori her. De føler seg frem gjennom nøyaktig observasjon av egen og andres virkning på massene. Her er det velkjent, og kanskje ikke så mye spekulasjon at det er den emosjonelle kommunikasjonen som er overlegent mest effektiv. Det som er demagogens kunst, er jo å finslipe denne språkbruken. Da handler det om å fange «tidens ånd», og forenkle den i et populistisk språk, som måles opp mot massenes respons. På den måten kan flinke demagoger oppnå farlige nivåer av makt. Jeg er åpen for at den beste måten å forebygge dette på er gjennom allmenndannelse. I dette ligger at majoriteten trenes opp til å bli mer modne tenkere.