Det Forståelsesfulle Mennesket

 

Jeg kjørte søppel for en dame, og var vel ikke helt i humør. Den ene søppelsekken lekket litt i baksetet. Så jeg var vel litt småirritert på meg selv, at jeg ikke hadde lagt noe plastikk i baksetet for å beskytte mot dette. På fyllinga er det strenge regler. Jeg visste ikke egentlig hva sekkene inneholdt, men gikk ut fra at det var restavfall.  Så jeg tømte sekkene, som var full av knyttede plastposer. Det gikk bra med to av sekkene, men en dame fra personalet stoppet meg på den tredje. Hun åpnet en av plastposene, og oppdaget at den også inneholdt matavfall. - Beklager, sier hun, - Dette har du ikke lov til å kaste her. Du må bare ta det med deg igjen. Så jeg måtte pent sette sekken tilbake i bilen og kjøre. Så, ja jeg må innrømme jeg ble irritert. Var fristet til å snerre til den dama. Det som holder meg tilbake, er at jeg vet at hun bare gjør jobben sin. Jeg vet også at det ikke er hun som lager reglene. Og det er all grunn til å anta at det er en god grunn for at denne regelen er der. Men jeg vet også at det neppe er alle som kunne motstått fristelsen til å snerre til den dama, kanskje kalle henne for en «drittkjerring», og skjelle henne ut.

Så er jo spørsmålet om at dette handler om at noen ikke forstår eller tenker like langt som meg. Det er et spørsmål jeg faktisk genuint lurer på. Jeg kan telle på to fingre de gangene jeg har skjelt ut mennesker (som voksen). Andre har langt lavere terskel, og noen ganger får jeg en intuisjon om at de ikke skjønner. Som for eksempel den gangen det hopet seg opp foran kassen på Rema 1000. Det var tre kasser der, men kun en bemannet. Så det hopet seg litt opp, som det hender at det gjør. Ikke spesielt lang kø, men nok til at det tar noen minutter. Så er det en mann, et par plasser bak meg som gir seg til å skjelle ut kassadamen. Jeg så det gikk stert inn på henne, som om dagen hennes ble ødelagt. Og det slo meg umiddelbart at dersom alle tre kassene skulle vært bemannet til enhver tid, slik denne karen forlangte, så ville han nok i stedet stått der og klagd på høye priser. Og kanskje burde jeg snu meg, og spurt om han ikke kunne enkel matematikk. At han ikke skjønner at dette ville kostet penger, som vi som kunder måtte ha dekket i form av høyere priser. Skjønner han heller ikke at det ikke er kassadamen som styrer bemanningen i butikken? I det hele tatt, kan man få en intuisjon av at mennesker som gjør slike ting er mindre begavet. Det er en hypotese jeg tviler sterkt på, så snart jeg setter ord på den. Hva er det som egentlig er i spill her? Det har fått meg til å reflektere litt om dette med å være og opptre forståelsesfullt.
For den som verdsetter det sosiale samspill er en av de viktigste moralske dyder viljen til å forstå andre mennesker. Dette står i kontrast til det sosiale spill, hvor det å forstå andre ikke alltid er et smart sjakktrekk. Da snakker jeg selvsagt om viljen til å gi uttrykk for forståelse, ikke nødvendigvis om hva man egentlig forstår.

I tillegg til vilje til å forstå må man også ha evne til å forstå. Da snakker jeg først og fremst om kognitiv kapasitet, men også om livserfaring.
Selv om vår hjerne mer eller mindre er skreddersydd for nettopp å forstå hverandre, så er oppgaven formidabel. Vi har simpelthen ikke hjernekapasitet til å forstå alle mennesker vi møter på vår vei. Derfor avgrenses dette til de til enhver tid ca. hundre viktigste individuelle relasjoner vi har. Utfordringen forbundet med dette har jeg beskrevet nærmere her og her og her. Det er en informasjonsbehandlingsprosess som er full av usikkerhet, både i forhold til fortolkning, men også i mangel på informasjon. Kanskje kan man anse våre forestillinger om hverandre som interne konstruksjoner av gjettverk ispedd med fortolket informasjon her og der. Det som er viktig å forstå, er at hjernen primært ikke er noen «sannhetsmaskin». Vi snakker om et organ optimalisert på strategier som gjør oss i stand til å navigere, på en slik måte at det optimaliserer vår reproduktive suksess. Det gjelder også vår navigasjon i det sosiale univers. Og det er ekstremt viktig for vår overlevelse. Individet er fullt ut avhengig av andre for å leve opp og overleve. Samtidig er sannsynligvis mennesket av de største og mest nærliggende trusler vi har mot oss selv.

Vi har oppdaget at vår hjerne full av feilbarlige snarveier på området. Samtidig lurer hjernen oss til å tro at vi forstår mer enn vi gjør. På dette området er vi alle Dunning-Krugere, fra tid til annen. Den moralske siden av dette handler om det å forstå eller ta inn over seg egne begrensinger i forhold til dette. Det vil i alle fall kunnet heve oss litt over vår Dunning-Kruger tilstand. Det åpner for større åpenhet, nysgjerrighet og ydmykhet. Husk at det ikke er noen direkte proporsjonalitet mellom faktisk kompetanse og  vår følelse av å vite å forstå.

Dunning-Kruger betyr altså at vi skjønner så lite av noe, at vi ikke forstår hvor lite vi egentlig skjønner. Derfor tror vi at vi skjønner alt. Dette handler ikke om naturens arbeidsuhell. Det er på ingen måte tilfeldig. For de hjerner som fungerer slik, er de som gikk seirende ut av det store kappløpet om reproduksjon. For å forstå dette, må vi forstå at der er en sammenheng mellom suksess i det sosiale spill og reproduksjon. Jo flinkere man er i det sosiale spill, desto mer biologisk suksess (i gjennomsnitt).

Dersom den hypotesen jeg forsøker å dra her, medfører riktighet, så blir følgen at det å være forståelsesfull, har noe usexy ved seg (situasjonsbetinget). For streben etter å forstå, innebærer åpenhet og nysgjerrighet. Men åpenhet og nysgjerrighet forutsetter erkjennelse av manglende forståelse. Dette signaliserer usikkerhet. I det sosiale spill, har man ofte andre ord for det. Man kaller det gjerne for å være «dum», eller «treg». Det sosiale spill forutsetter som regel flyt. Ting skjer umiddelbart. Det betyr at vi går på autopilot. Mangel på flyt, er et signal om at man strever i spillet. Det avslører sårbarhet. Det sosiale spill er brutalt og nådeløst. Sårbarhet hos en, representerer øket mulighetsrom for andre, som umiddelbart vil utnytte dette, til egen fordel og dermed skyve «den sårbare» ut og ned. Det er lite plass til bevisst analyse i det sosiale spill.

Denne refleksjonen gir meg en hypotese om at vi også kan ha biologisk innebygget motvilje mot det å søke å forstå andre. Men det stopper ikke her. For mye av vår forståelse av andre handler som sagt om navigering i det sosiale univers. Og, som jeg før har nevnt: Det er langt enklere å tilpasse «sannheten» i det sosiale univers, enn i det fysiske. Det er fordi det sosiale univers stort sett består av forestillinger som er i oss, om mennesker og sosiale prosesser, som er utenfor rekkevidde for direkte erkjennelse og verifisering. Det er her den sosiale definisjonsmakten regjerer. Dersom vi beveger oss på alfa-nivå, så tenker jeg at signalisering av «umiddelbar» gjennomskuelse av andre, er et viktig alfa-signal. Dette har selvsagt intet med realiteter å gjøre. Men så lenge mange nok tror på det, og samspiller med alfaen, så gir dette sosial definisjonsmakt. Mennesker ryddes inn i sosiale roller, slik som det passer alfa-regimet. Her vil jo nettopp analyse og forsøk på forståelse, fungere som en trussel mot dette spillet.

Så opererer jeg med hypotesen om alfa-identifikasjon. Det vil si at vi alle har tilbøyeligheter til å ville signalisere alfa-egenskaper. Igjen er dette forhold som gir biologisk motvilje mot reell analyse og forståelse av andre mennesker.

Men det stopper ikke her. En viktig del av det sosiale spillet dreier seg om moral. Dette har jeg beskrevet her og her. Moral handler ikke bare om moral. Moral handler også om sosialt spill, hersketeknikk, dydssignalering, og gruppeidentitet. Når vi mennesker baktaler hverandre, handler det ofte om moral. Når vi uttrykker vår indignasjon, signaliserer vi egen moralske standard. Og vi signaliserer bekreftelse av vår gruppeidentitet, ved å oppvise nulltoleranse for brudd på gruppens normsett. Alt dette krever eksemplifisert innhold som kan kontrasteres mot. Dette innholdet kommer i form av forskjellige narrativ, som beskriver umennesket, den demoraliserte demonen. Da kan de handle om mennesker i gruppen, som vi forakter og markerer distanse fra, eller da særlig om fiendegrupper som blir kollektivt umenneskeliggjort. Dersom ønsket effekt skal kunne opprettholdes må denne type narrativ gjøres hellige og uangripelige. Enhver form for vilje til forståelse av demoniserte grupper blir dermed møtt med voldsom motstand.

Men det stopper ikke her. Den kanskje viktigste faktoren i dette bildet er et velkjent fenomen for oss alle, og den heter aggresjon. De siste årene har jeg blitt stadig mer klar over hvor stor rolle aggresjonen spiller i de sosiale prosessene. Les gjerne refleksjonene her og her. Min store «oppdagelse» her er at aggresjon, også er et begjær, som søker sin tilfredsstillelse. Søken etter denne type tilfredsstillelse retter seg direkte mot andres lidelse. Den er med andre ord den mest direkte umoralske drivkraften vi har. Da er vi inne på det jeg kaller for «vinduet for fordømmelse». Her tenker jeg at fordømmelsens kraft i stor grad hentes fra forestillingen om det absolutt meningsløse uforståelige. Mantraet er at «Demonenes ondskap er komplett meningsløs og uforståelig». Med en gang vi begynner å forstå noe av dette, så avdempes det umenneskelige, og vinduet for fordømmelse skrumper inn. Dette er en direkte trussel mot utløsning av de voldsfantsier vi har utviklet med aggresjon som drivkraft.

Alt dette summerer seg opp i forskjellige manifestasjoner av uvilje til å forstå andre mennesker. Heldigvis har vi mot-tilbøyelighet. Dette har sammenheng med inn-gruppe-mekanismer som jo, som regel har store innslag av sosialt samspill. Sosialt samspill forutsetter at vi forstår hverandre. Skal vi kunne fungere godt sammen er det avgjørende at vi har høy forståelse av hverandres atferdsmønster. Særlig stor betydning har dette i forholdet mellom foreldre og barn. Dermed ser vi også en klar sammenheng med slektskapsseleksjon.

Viljen til å forstå andre styres av hvor viktig vår hjerne oppfatter den personen å være. Denne biologiske bedømmelsen styrs av to ting:

1)      Slektskap og sosialt samspill
Nær slekt og små grupper domineres av det sosiale samspill. Dette fungerer bedre, jo bedre vi forstår hverandre. Her blir omsorg, og det som følger av det, styrende. Mødre (og fedre) søker å forstå sine barn, i størst mulig grad. Det å forstå sine barn, driver til en annen tilnærming, enn i det sosiale spill. For her handler det også om å forstå det ufullkomne, det problematiske. Det gjør for eksempel at man har større tilbøyelighet for å møte sinte barn, med åpenhet og undring, som alternativ til vår primærrespons på aggresjon, nemlig mot-aggresjon.

2)      Sosial Rangering
På en av sine mange videoer, uttalte superkreasjonisten Kent Hovind noe slikt som at: «Gud har skapt verden, han eier dette stedet. Derfor burde vi søke å finne ut hvem han er og hva han vil». Det er en åpenbar logikk i dette. Viktige personer har makt og innflytelse. Jo bedre vi forstår dem, desto bedre muligheter har vi til å innrette oss slik at vi får mest mulig fordeler av det, og minst mulig ulemper. Så når et alfa-menneske uttaler seg, så er vi naturlig ivrige lyttere, som legger stor vekt på å utvikle kompetanse på det mennesket. Det er en av grunnene til at vi mennesker har en naturlig alfa-attraksjon.

Dette betyr at vi investerer forståelse i personer som er nær oss, som vi har omsorg med, og som vi ellers oppfatter som viktige i våre liv. Men det innebærer også at vi samspiller med en stor mengde mennesker som vi ikke kjenner, som vi bedømmer som uviktige. Disse får da rollen som statister i våre liv. De fleste av oss får jo da selv slike statist-roller i de fleste andres liv. Det som får det hele til å fungere er stereotyper, generell kulturell kompetanse og høflighet. Og det rekker overaskende langt. Det er en av egenskapene ved menneskearten som gjør det mulig å skape sivilisasjoner.

Men av og til oppstår det situasjoner hvor interaksjonen med andre krever mer enn høflighet og kutyme for å fungere. Eksempler kan være, som i eksemplene over, gnisninger i køen, uhell i trafikken, nye bekjentskaper, en ny forretningsforbindelse, nye kollegaer og, ikke minst, kjønnsmarkedet. I alle slike situasjoner ligger potensialet i alt fra konflikt og fiendskap, til et nært og fruktbart vennskap. Da kan det være helt avgjørende hvordan vi bedømmer andre, og at vi vet at vi kan bli lurt, både av egen bedømmelse og den andre.

Kanskje kan man si at det finnes to måter å forstå andre mennesker på:

1)      Vi forstår mennesker fordi de ligner på oss selv
Da er vi direkte tilbake på erkjennelsesprosessen. Hjernen skaper informasjon ved å forholde signalstrømmen til forhånds-definert kunnskap.  I dette tilfellet er denne forhåndsdefinerte kunnskapen oss selv. Vi kan forstå et menneske som blir redd, fordi vi selv har vært redd. Vi kan forstå et menneske som har vondt, fordi vi selv har hatt vondt osv. Og vi tenderer til å tenke at andre mennesker, tenker, forstår og opplever ting på samme måte som oss. Og slik er det ofte i mindre grupper. I tillegg til gjenkjennbare følelser og reaksjonsmønstre, har vi også en subkulturell fellesbase, i form av språk, normer, tradisjoner og et vell av referanser til en rik kulturell forhistorie. Mye av dette skjer ubevisst og intuitivt. Samspillet flyter, og vi er trygge. Om livsverden kun dreide seg om dette, så ville vi blitt naive i tillegg, i det vi har en implisitt opplevelse av at hele verden er slik. Det er sjelden at mennesker som er svært nær hverandre, faller hverandre i ryggen. Men når det skjer, så blir sannsynligvis smerten deretter. For da handler det jo ikke om at vi ikke forstår, men at tror at vi forstår så alt for godt hvordan den andre har tenkt. Men det er neppe alltid tilfellet. Spenninger kan også oppstå i nære relasjoner, hvor noen av oss er helt blind for det som skjer. Dette handler jo om grader av narsissisme.
Denne tendensen til å fortolke andre med utgangspunkt i selv, kan også være en felle å gå i. For mye og for mange over-tolkninger i en bestemt retning kan blottlegge informasjon om fortolkeren selv. Da tenker jeg særlig på negative tilbøyeligheter som vedkommende sannsynligvis legger stor vekt på å skjule. Jeg tenker at det er åpenbart at dersom en person er svært mistenksom, og redd for at andre skal stjele, og gjerne overtolker andre for å ha denne hensikten. Da er det nærliggende, men en hypotese om at personen selv sliter med fristelsen. Se refleksjonen om projeksjon.

2)      Vi forstår som følge av erfaring og bekjentskap
Dette krever at vi investerer i det andre individet. Dette gjøres best gjennom å samhandle med individet, men ikke minst gjennom konstruktiv dialog. Vi er alltid fristet til å forstå intuitivt. Men, våre ubevisste tankemåter er både feilbarlig, upålitelig, forutinntatt og partisk. Vår hjerne er ingen «sannhetsmaskin», heller ikke psykolog. Vår naturlige tenkemåte er mer av «religiøs» art, hvor vi starter med konklusjonen og bruker resten av innsatsen på å bekrefte og rettferdiggjøre denne.
Det å gjøre dette analytisk, undrende og mer vitenskapelig, faller oss ikke bare unaturlig, det krever også innsats. Det krever også at man søker kompetanse om dette og er bevisst på denne type mekanismer. Men jeg tenker at gevinsten kan være meget stor. Har du tenkt på at et individ som i all sin tid, kun har blitt eksponert for sin egen kultur, vil slite med å forstå hva kultur er? Samme med religion, ja til og med dialekter. Ved å se det andre, oppdager vi kontraster. Kontrastene avtegner strukturer, som vi så kan sette språk på, og derved utvide vår mentale horisont. Det å virkelig anstrenge seg for å forstå andre individer, gjør oss mer menneskevennlige, og det vil igjen endre vårt syn på oss selv, andre, og til slutt på livet selv.

 

Hva innebærer det å se et annet menneske?

I det ytre ser vi bare en kropp. Men poenget er å se det mennesket som bor i den kroppen. Her har jeg skrevet om det synlige mennesket. Vi konstaterer at individet er i sterkt behov av å bli sett. Sannsynligvis er det et eksistensielt behov. Vi har ikke bare behov for å fremstå som ytre kropper, men som fullverdige subjekter. Hvordan kan subjektet bekrefte egen eksistens dersom ikke omgivelsene speiler dette? Individet bekrefter sin egen subjektive eksistens, gjennom sin egen subjektive opplevelse. (Jeg tenker derfor er jeg). Det er subjektets egenerkjennelse. Men det vi snakker om her er sosial eksistens. Sosial eksistens er noe mer enn å eksistere bare som en ting (objektivisering). Som kropper kan vi fungere som ressurser for andre. Vi har en nytteverdi. Men det er noe annet enn å inneha en likeverdig sosial identitet. Med likeverdig sosial identitet har individet sosialt handlingsrom i den sosiale prosess.

Derfor representerer ubekreftet sosial eksistens en avgrunn av utrygghet. Det er en dyp kilde til angst, og den er berettiget.  Det er bokstavelig talt livstruende å bli betraktet som en ting. Vår angst for dette et resultat av evolusjonen fordi det driver oss til å søke det viktigste grunnstoff som forutsetter en sosial relasjon, nemlig egenverdet. Opplevelsen av å bli verdsatt av andre, signaliserer forventningen om at man blir tatt hensyn til, blir lyttet til, blir tatt på alvor og vist respekt. Det er dette som er basis for respekt, som igjen er basis for tryggheten om at man blir behandlet med verdighet. Oppdag at basisen her skapes i tidlig barndom, særlig gjennom relasjon mellom mor og barn. Oppdag at det viktigste øyet for å se et annet menneske, ikke er de fysiske øynene, men vår evne til omsorg og empati. Omsorg er den viktigste faktoren som hjelper oss til å se hverandre.

Det betyr også at omsorgens etiske motsetning som er aggresjonen har mekanismer i seg til å slå av denne evnen, og gjøre oss blind for subjektet i andre. Blindhet for andres subjekt er ekvivalent med å melde individet ut av menneskeheten. Dette vet vi alle innerst inne. Omfattende neglekt er et ufravikelig signal om fare. Dette er ikke teori. Det er ren praksis. Derfor er dette fremelsket av det naturlige utvalg.

Vår hang til å søke oppmerksomhet er en manifestasjon av denne urkraften i oss alle. Den som mislykkes i dette, risikerer å pådra seg selv dyp skade for resten av livet.

Foreldre har en innebygget drivkraft til å utvikle dette i sine barn. Katalysatoren er omsorg. Det betyr evnen til å speile barnets emosjonelle prosesser, for der gjennom å kjenne dyp nok forståelse til å fylle barnets behov. Men det betyr også vilje og innsats til å interessere seg for barnets indre tankeliv, fantasi og oppfatninger, og være en del av vekselvirkningsprosessen for å utvikle dette. Dette betyr mye innsats, og innsats er en begrensende faktor i det hele.

Når foreldre får flere barn, vil det selvsagt innvirke på dette. Selv her kan individet risikere å bli nedprioritert. Det er det jeg kaller for parental seleksjon. Barn il ofte merke nedprioritering og søke å kompensere for dette med oppmerksomhetssøkende atferd, positivt og negativt.
Barn vil også etter hvert kunne kjenne sin egen sosiale status gjennom måten de blir sett på, og deres grunnmentalitet vil innstille seg på en måte som er optimalt tilpasset de utordringer de møter.

Så er det da også slik at dette ikke bare handler om foreldrene som «ser oss», men også om i hvilken grad omgivelsene ser oss. Her ligger det flere katastrofer på lur, for de av oss som er svake på dette området. Den absolutte sosiale katastrofen er det å bli utsatt for sosiale utrenskningsprosesser. Dette er prosesser som starter med manglende omsorg, fortsetter med en dømmende grunnholdning, fortsetter med anklager, demonisering, syndebukk og som ender med massemonsterets brutale tilintetgjørelse. Det som er verdt å merke seg med slike fenomener, er at samtlige slår av omsorgen. Det å forstå individet står i direkte motsetning til fordømmelsen. Dette er utmeldingen av menneskeheten, det er det demoniseringen går ut på.
I siviliserte samfunn har vi en mildere varianter av sosiale utrenskninger. Det er for eksempel det jeg kaller for det sosiale dødsbudskap.
Og igjen, så er det ikke rart at vi alle har et innebygget behov for å bli sett, også av omgivelsene. Vi skal også være oppmerksom på at det og får manglende gehør når vi reagerer på urett og krenkelser, er en del av dette. Når vi mennesker kjenner det sterke behovet for oppgjør når vi er utsatt for dette så er min hypotese at dette grunnleggende handler om behovet for å bli sett.

Det er åpenbart at vi som enkeltmennesker kommer til kort i dette i veldig mange relasjoner. Det som er vesentlig, rent etisk sett, er å klare å sortere ut når behovet er der. Da handler det ikke bare om barn, og nær familie, men generelt når vi ser mennesker i sosial nød. Når ser vi mennesker i sosial nød? Det ser vi hver gang noen er anklaget for noe, hver gang noen utsettes for hets, hver gang når vi oppdager hatforestillinger og demoniseringer. Ofte er skjer dette i prosesser hvor vi selv blir revet sosialt med. Her er det viktig med selvinnsikt. Selvsagt er det etisk rett og rimelig å fordømme negative handlinger. Men det er ikke det samme som å demonisere mennesker. Noen ganger, men ikke alltid, er det klanderverdige handlinger som forårsaker fordømmelse. Men det definerer aldri hele mennesker. Tenk på omsorgen. Hvor ofte er det at en mor blir med i mobben som går etter hennes eget barn? Det jeg peker på her er den samme etiske strategien som jeg har skissert her.
Jeg bruker gjerne uttrykket «vilje til å gå noen mil med den andre». Da handler det om kognitiv mobilisering. Det krever både selvinnsikt og viljestyrke å arbeide seg ut av massesuggesjonens forhekselse. Og ikke minst så kan det ha sosiale kostnader.
Vi kan selvsagt ikke «gå noen mil» med alle mennesker vi ser i sosial nød. Men der vi mangler den muligheten er det mulig å kompensere for dette ved å etablere en respekt basert på en fornuft som overstyrer eventuelle emosjonelle impulser som gjerne vil noe annet. Målet er å fremstå som om man innvilger dette mennesket et ubetinget menneskeverd, og den respekt som følger av det. Det behøver ikke alltid å være så vanskelig. Man kommer langt med en god porsjon vanlig høflighet.
Dersom man utøver en profesjon, tenker jeg at dette er en betingelse for faglighet. Da snakker vi om alle profesjoner hvor man kommer i en ujevn maktrelasjon med et annet menneske. Da kan det handle om alt fra lærere, til helsearbeider, til politi, til advokater, psykologer til barnevern til rettsvesen. Noen ganger er det nødvendig, også å gå noen mil med den andre. Hva betyr det?

Det betyr innsats. Man må heve perspektivet. Klienten ble sint. I biososial modus er impulsen å reagere med forsvarsposisjon, aggresjon og der gjennom eskaler det hele til konflikt. Da ser man ikke den andre. Det å se den andre er å spørre seg hvorfor klienten fikk denne reaksjonen. Det er da man går milene. Her kan være utenforliggende forklaringer, eller frykt eller mye annet. Poenget er å ta ned effekten, og deretter se den andre: «Hva skjedde nå?», «Er det noe du e redd for?», «Kanskje er det noe annet som plager deg?» «Kanskje har du misforstått mitt budskap?» «Eller kanskje er det jeg som har misforstått noe?» «Føler du deg truet? Av hva?».
Noen ganger forstår vi ikke den andres reaksjoner. For eksempel at det går an å være redd for mus. Jeg kan ikke fatte at det går an å være redd for mus. Men, jeg er jo redd for edderkopper. Da har jeg plutselig en knagg å hekte det på. Jeg forestiller meg edderkoppen, og bytter den bare ut med en mus. Da har jeg skaffet meg en metafor, som er en bro til å forstå. Da får jeg gjenkjennelsen som gir meg mulighet til å forstå. Og når jeg forstår, så ser jeg den andre.

Men det er ikke alltid at det er mulig å finne en metafor. Da handler det om respekt. I kulturkrigen så er emosjoner blitt et stridstema. Det heter «stol alltid på dine følelser». Det er åpenbart en spissformulering som veldig få kan tro på. Kanskje har det utgangspunkt i dette at følelser i seg selv, er en del av den realismen vi må forholde oss til. Det er forskjell på følelsen i seg selv og forestillingen om den. Det å benekte eller fornekte de følelser den andre beskriver, er i seg selv en krenkelse. Det er også krenkelse og latterliggjøre, eller å bagatellisere andres følelser. Alt dette signaliserer mangel på respekt. Ja, selvsagt kan det være skuespill eller manipulasjon. Men vi kan ikke se inn i andres sinn. Så da er utgangspunktet at slike uttrykk må tas på alvor. Følelser må alltid tas på alvor. Men det er jo ikke alltid at den virkelighetsoppfatning som utløste følelsen har noe med virkeligheten å gjøre. Det å gå en mil med den andre, er å ta slike utsagn på alvor, ikke fordømme, ikke mistenkeliggjøre, ikke latterliggjøre. Det er å se den andre, og kanskje være med til å avhjelpe tilstanden.

På det kognitive planet opplever vi selvsagt at mange uttrykker forestillinger vi skjønner lite av, og som vi fristes til å riste på hodet av. Det å gå noen mil med den andre, handler om å investere nok i dialogen med den andre til å kunne forstå hva den bygger på, kildene, livserfaringen, analysene osv. Det er som regel ikke nok til å oppnå enighet, men kanskje øket gjensidig forståelse og respekt. Dette er ikke noe vi kommer i mål med. Men det er dette som hever oss over nivået av trakassering og krenkelse. Det er dette som skaper menneskeverdet i oss.

Motivasjonsanalyse

Motiv, er i min tenkning den eller de emosjonelle systemer som blir utslagsgivende og skaper handlingens hensikt. De emosjonelle systemene er reflektert over her. Og nyansering opp mot motiv er gjort her.
I denne videoen gjengir Jordan Peterson noe som jeg i utgangspunktet tok som en selvfølge at alle drev med. Når man ser handlinger som er vanskelig å forstå, kan en fremgangsmåte være å studer resultatene av handlingen. Det kan gi en pekepinn om hva motivet kan være.
Vår evne til å forstå andre intuitivt avhenger i stor grad av det jeg beskriver som projeksjon. Men jeg vil også påpeke at projeksjon er upålitelig og fungerer derfor også som den viktigste naturlige feilkilden, når vi tillegger andre motiver. Jeg tenker at projeksjon forteller mest om hva som bor i oss selv. Og det kan jo være nyttig informasjon å bli bevisst på.

Enhver handling er en hendelse. Og hendelser får som regel mange parallelle kjeder av konsekvenser. Så dersom vi følger Petersons oppskrift så råker vi bort i problemet med å plukke ut hvilken av alle de hendelsene som følger av handlingene som åpenbarer hva det egentlige motivet er. Et annet problem er at en slik årsak-virkningskjede også kan inneholde uønskede virkninger, og ikke minst utilsiktede virkninger.

Det betyr ikke at man ikke kan gjøre analysen, men det innebærer også at analysen er usikker. Og jo lengre ut man kommer i kjeden, og jo flere tilfeldige variabler som spiller inn på det videre forløpet (økende grad av vilkårlighet), jo mindre sannsynlig er det at en virkning i dette sjiktet var intendert. Dette er viktig å være oppmerksom på, og ikke minst ha en ydmykhet overfor. Dette gjelder da også særlig sett opp mot ansvarliggjøring. En tanke som slår meg, er at nettopp dette perspektivet slår i hjel mange konspirasjonsteorier.
Vi kan nok slå fast at de sikreste anslagene om motiv er de mest nærliggende virkningene. Men har snakker vi som sagt om flere parallelle virkninger. Derav muligheten for vikarierende motiver.

Vi kan ikke se inn i andre aktørers sinn. Og det går nok mange generasjoner før teknologien er der, om den noensinne kommer dit. Min tilnærming er å utforme analysen i form av hypoteser. Forsøket på å forstå den andres handlingsmønster fungerer best i form av å ta fantasien i bruk og komme opp med hypoteser, som beskrives, og deretter vurderes, gjerne i form av begrunnede sannsynlighetsestimater.

Men hvordan begrunne slike estimater? Det er et krav at hypotesen må eksistere innenfor et rimelig mulighetsrom. Her kan jo de vitenskapelige rammer fungere som en viktig avgrensing. Mer spesifikt bør det også finnes faglige rammer, i form av kompetanse på området. Og selvsagt gjelder også at hypotesen må være logisk holdbar. Den må ikke være selvmotsigende, eller beheftet med åpenbare feilslutninger. Den videre analysen handler om rimelighet opp mot hva vi ellers kjenner til. Det lønner seg å få frem flere konkurrerende hypoteser. Målet er å dekke mulighetsrommet, slik at man kan anta at hypotesene fyller hundre prosent. Deretter kan man rangere dem opp mot hverandre. Mangler man rangeringskriterier, ja så er det bare å dele hundre prosent på det antall hypoteser som ellers fyller kriteriene.

På den måten kan man komme opp med en hypoteseanalyse som man kan bygge videre på og utover etter hvert som man får inn relevant materiale.

Den fremgangsmåten jeg her beskriver, signaliserer også hvor vanskelig det kan være å avdekke motiver. Vi skal også være klar over at motivasjon bak atferd ofte kan være ubevisst. Det vil si at aktøren egentlig ikke selv vet hvorfor vedkommende agerer som han gjør. En stor del av våre handlinger skjer i det jeg kaller for biososial modus. Det vil si at man er inne i det som skjer, uten å ha kognitive perspektiver på det hele.

Det å forstå motivasjon er derfor i stor grad betinget av en god innsikt i den menneskelige natur. For selv om det er usikkert hva den spesifikke handlingen er motivert av, så kan vi si mye om hvilke emosjonelle systemer som virker i oss, og hvorfor de er der. Det grunnleggende er frykt, begjær og aggresjon som er kombinasjonen av disse. Mye av dette er beskrevet her. Når dette skal forsøkes forstått, så er det viktig å forstå forskjellen på den mentale opplevelsen av emosjoner og biologisk resultat. Det er også viktig å forstå at den mentale opplevelsen i seg selv er språkløs og fremstår som spontan respons med impuls til å handle.
Vi alle mennesker fungerer på denne måten, det er bare at noen av oss har bedre bremsemekanismer enn andre. Det kleder igjen til erkjennelsen av at motiver ofte kan være ubevisst.
Da er det å ha god innsikt i menneskenaturen en viktig del av verktøykassen som må til for å komme opp med gode hypoteser på hva som kan være tilfelle.

Dette inkluderer også det som kan kalles for den mørke siden ved oss mennesker; det som Carl Gustav Jung kalte for skyggen. Her har jeg særlig vært opptatt av aggresjon, og at denne drivkraften har mange ansikter, som vi mennesker enda ikke har lært å gjenkjenne som aggresjon. Blant annet sosial vold, forestillingen om fri vilje og visse deler av vår moral-forståelse.
Det er også viktig å konstatere at det sosiale spill har ingredienser av dette, ofte forkledt som moral, ideologi, kompetanse, autoritet, heroisme osv. Grunnen til å ta dette med her handler om at dette er skjulte sider som hefter ved normalmennesket, uavhengig av utseende, sosial statur eller posisjon. Og ikke minst er det noe som hefter ved deg og meg. Hva er min motivasjon for å tenke og fremstille som jeg gjør? Her har jeg utviklet h-analysen som verktøy for å kunne analysere meg frem til egne motivasjoner.
Sosial vold er skjult. Man kan forvente at det gjenfinnes i alle sammenhenger, enten det gjelder politi, forsvar, rettsvesen, advokater, dommere, barnevern, lærere, politikere og ikke minst kirken og religiøse ledere.
Når man analyserer et sakskompleks bør man vurdere alle aktørene, ikke nødvendigvis bare mistenkte, tiltalte eller de som er utsatt eller anklaget. Den store innsikten å ta med seg i dette er at guder og glansbilder finnes ikke, heller ikke monstre eller demoner. Har man først kommet til den erkjennelsen, så er man på god vei til bedre å forstå seg selv og andre mennesker.

Den sosiale kostanden ved forståelsesfullhet

Jeg har allerede vært inne på at det å forstå andre også innebærer risiko. Det grunnleggende problemet handler om det jeg kaller for den store splinten. I den ville naturen, handler kampen om ressurser mest om fysisk styrkeforhold. Den som vinner, avslører samtidig den andres sårbarhet. Dette mulighetsrommet fylles naturlig ved å fortrenge den tapende part fra skanse til skanse. Med andre ord så fortolker villdyret det å gi etter som en svakhet. Det er dårlig nytt for den som gir seg, og dermed overlates til en stadig mer plagsom og ulykkelig tilværelse. Dette er naturens nådeløse brutalitet. Det er biologiens primærspråk.
Men det finnes en annen strategi som jo har vist seg fullstendig overlegen i forhold til dette. Det er den sosiale strategien hvor alle tjener på å tilpasse seg et sosialt samspill som til sammen gjør oss sterkere. Dette er menneskets varemerke. Og vi kan gjøre det, ikke fordi disse gamle tilbøyelighetene er borte i oss, men fordi vi har kognitiv kapasitet nok til å overstyre dette. Men dette blir en balansegang, fordi rivalisering jo fortsatt alltid vil eksistere, til en viss grad, også i menneskegrupper. Så vi har begge tilbøyelighetene i oss; tilbøyeligheten til å konkurrere og tilbøyeligheten til å samarbeide og ta vare på hverandre. Det sosiale klima i gruppen er styrende for forholdet mellom disse to.

Dette spenningsforholdet er med oss like inn i parforholdet. Uenighet i parforholdet kan løses ved gjensidig kompromiss, eller ved at den ene dominerer den andre. Det å ha forstått hvordan konflikter eskalerer, eller det å ha omsorg for den andre, innebærer altså en risiko for at den andre parten ikke har det samme perspektivet. Min vilje til å forstå deg og til å søke kompromisser, innebærer altså en risiko for at det blir møtt med villdyrets biologiske perspektiv, som er at jeg oppviser svakhet og feighet, og at dette lar meg utnytte. Enda verre: det er usexy fordi jeg med dette signaliserer lavere rang og blir uviktig, noe som igjen innebærer tap av respekt. Går vi på autopilot, så har vi en latent risiko for at gjensidigheten og likeverdigheten i forholdet går tapt, med alle de skader det innebærer. Men den rasjonelle i et forhold, altså en som har samarbeids, kompromiss og omsorgsperspektivet har også en felle å gå i. For det å stadig oppleve at en person er bøllete og «ikke forstår», kan lede til en undervurdering av vedkommende intellekt. Men dette har lite med IQ å gjøre. Det kan være at vedkommende forstår, mye mer enn du tror, men at den mentale grunntonen ikke har fokus på kvaliteten i relasjonen, fredsbevaring, eller gjensidig omsorg. Den sosiale virkelighet er dessverre slik at det er et spenningsforhold mellom egoisme og altruisme. Et sosialt klima med høyt innslag av altruisme er sårbart for egoistiske strategier. Dette balanserer mot det faktum at vi oppnår kollektiv vinning på samhold, noe alle individer tjener på. Dette blir et spenningsforhold som finner sin balanse i enhver gruppe.  Da blir det ofte slik at rangering, avgjør ditt egoistiske handlingsrom. Derfor er det slik at forståelsesfullhet er en av de egenskaper, som predikerer svakere karriereutvikling. Sannsynligvis vil effekten av dette variere med det sosiale klima. Jo kaldere sosialt klima, desto større blir effekten. I så fall så vil jo dette være selvforsterkende og hele tiden utgjøre en risiko for å rive hele gruppen fra hverandre.
Den sosiale kostnaden ved å dyrke frem egen evne til forståelsesfullhet kan altså være betydelig. Det svekker karrierebanen, det trekker ned på den sosiale rangstigen og risikoen for krenkelse øker. Samtidig, dersom ingen tar denne kostnaden, så forfaller det sosiale klimaet og det sosiale samspill bryter sammen.
Derfor er det en viktig kollektiv oppgave å utbre forståelse for denne type mekanismer. Det er kun gjennom kunnskap og utbredt kompetanse på området at vi kan motvirke dette, og dermed vedlikeholde et godt sosialt klima i gruppen.

Den sosiale gevinsten ved forståelsesfullhet

Det er først og fremst et gjennomsnitt i gruppen eller fellesskapet som tjener på at det sosiale samspill fungerer. Det er flere grunner til det:

1)      Bedre forståelse styrker respekten mellom oss

2)      Bedre forståelse styrker verdigheten mellom oss

3)      Bedre forståelse gir øket mulighet for tillit mellom oss

4)      Bedre forståelse styrker samarbeidet mellom oss

Listen kunne selvsagt gjøres lengre. Totalen er at dersom vilje til forståelse får større utbredelse så vil vi alle, som gjennomsnitt tjene på dette. Dette er den viktigste og mest grunnleggende formen for sosial omfordeling. Det er ikke noe som kommer automatisk. Det må læres, det må forstås og ikke minst må det trenes.
Det er vesentlig å forstå dilemmaet opp mot samspillsbalansen. Vi må ikke ødelegge enerne i samfunnet. Men samtidig må vi ikke ødelegge totalen slik at vi vipper over i et destruktivt æres-samfunn. Det er det som er balansegangen. Menneskeverd er ikke noe som er. Det må skapes. Det betyr at alle må ofre litt, også enerne. En del av investeringen er allmennkunnskapen om dette, og ikke minst å ha på plass reguleringer og en konstant prosess for å forhindre at vulgarisering tar overhånd.

Kilder til misforståelse

Når et individ fortolker datastrømmen på en slik måte at det ender opp med et markant avvik fra virkeligheten, så snakker vi om misforståelser.

I denne sammenheng er det misforståelser mellom mennesker vi snakker om. Her skiller jeg mellom reelle misforståelser, og intenderte misforståelser. Intenderte misforståelser er beskrevet her.

Kildene til misforståelser kan nok være mange og sofistikerte. Her er de jeg tror er de mest vanlige:

1)      Språklige misforståelser
Da handler det om det naturlige språk, og det faktum at begreper varierer i betydning. Misforståelsene oppstår da som følge av manglende presisjon i begrepene som brukes.

2)      Projeksjon
Projeksjon er en dypere form for misforståelse, og inkluderer ofte hensikt eller motivasjon. Jeg har beskrevet min bruk av projeksjons-begrepet her. Et godt eksempel er det som kan kalles for kjønnsprojeksjon. Det har jeg beskrevet her.
Vi har også det som kan kalles for kulturell projeksjon, som jo innebærer at vår virkelighetsoppfatning i høy grad formes av vår personlige livserfaring. Etter hvert som vår kompetanse sementeres, blir slike innlæringer implisitte og går derfor over i det ubevisste. Og her kobles det at «siden jeg forstår tingene på denne måten, så gjør jo alle det». Vi baserer oss med andre ord på forestillingen om en felles referanseramme som er mer avvikende enn vi klarer å overskue. Derav oppstår misforståelsene.

3)      Kontekstbaserte misforståelser
Kontekst er en viktig del av det fortolkningsskjema som legges til grunn i vår fortolkning. Vi tenderer ofte å ta kontekst for gitt eller på intuisjon, uten å reflektere nærmere over det. Og igjen så skaper det avvikende fortolkningsskjema og vi ender opp med å misforstå.

4)      Vi hører feil eller husker feil
Ordlyden har ofte svært mye å si for hvordan vi forstår det som blir sagt. Hører vi feil, så er det ofte en klar kilde til misforståelse. Men vi hører ikke bare med ørene. Vår evne til å lytte handler i vel så står grad om det mentale maskineriet som er involvert. Og ofte er det slik at ordene glemmes omtrent idet vi opplever å forstå det som blir sagt. Da beveger dette seg i videre lag oppover i systemet. Når vi så skal reprodusere det som ble sagt, så kommer det ut med våre egne ord, eller vi konstruerer våre egne løsninger som fyller hullene der vi ikke husker ordlyden nøyaktig.
Summen av dette er uansett at vi allerede i en slik fase har avvikende oppfatning om ordene som de egentlig ble sagt. Og verre blir dette etter som tiden går og vi blir avhengig av hukommelsen for å gjengi det som ble sagt. Etter som tiden går vil vår hukommelse av dette tenderes til å stadig formes i retning av vår egen bekreftelses-bias. I dag kan vi kompensere for dette ved å gjøre opptak. Og det anbefales. Jeg er blant dem som mener at regelverket for bruk av opptak bør lempes på, for nettopp å kunne kompensere for slike feilkilder.

Oppsummeringen av dette er erkjennelsen av hvor nødvendig det er med konstruktiv dialog for å redusere graden av misforståelse mellom oss. Det er faktisk viktig å forsøke å «se den andre», mest mulig på den andres premisser. I dette ligger at man er oppmerksom på feilkildene som kan forårsake misforståelser. Poenget med «å se den andre» er nært knyttet opp til menneskeverd, og manifestasjonen av dette i form av å mobilisere kognitivt for å utøve respekt og toleranse i vår omgang med hverandre.