Om frustrasjon generelt

Mennesker er autonome individer. Det betyr at individet er selvdrevet av et spektrum av tilbøyeligheter, eller følelser som språkløst meddeler bevisstheten informasjon om behov. Ethvert menneske har en innebygget drivkraft til å ville «slå ut vingene», ta ut sitt potensiale, og bli helt og fullt det fullt utvokste individ. Udekkede behov skaper mentale straffereaksjoner, noe som i sin tur skaper ubehag og stress. Normalt skal dette drive til handlinger som eliminerer ubehaget og gir tilfredsstillelse. Men om suksessen uteblir resulterer dette i frustrasjon. Frustrasjon ansporer mennesket til å søke kreative konstruktive løsninger. Sannsynligvis er frustrasjon en vesentlig av det motivasjonsapparatet som fremelsker kreativ atferd. Men selvsagt er det ikke alle frustrasjoner som finner sin løsning på denne måten. Avmektige individer risikerer å måtte leve i en permanent tilstand av frustrasjon. Langvarige frustrasjoner er svært skadelig.

Årsaken til at behov hemmes handler om mange forskjellige forhold. Tilbøyeligheter er i konflikt med hverandre, det er knapphet på goder, og godenes fordeling avhenger av sosial rangering.
Og sannsynligheten for frustrasjoner er større jo mer hemmet mennesket er i forhold til å få utløp for sine tilbøyeligheter. Da vil naturlig frustrasjonen øke med økende avmakt. Det vil sannsynligvis si at frustrasjonen øker jo lavere individet befinner seg på den sosiale rangstige. Måten dette løses på er enten å finne sosialt akseptable måter å kanalisere ut frustrasjonen på, eller å finne frem til mentale mekanismer som kan dempe den.  
Dersom frustrasjoner ikke får tilfredsstillende utløp, kan det (tror jeg) utvikle seg i to ulike retninger. Den ene handler om at det etter hvert utvikler seg et trykk, et underliggende stigende raseri. Denne type tankegang danner vel utgangspunktet om våre forestillinger om den såkalte «tikkende bombe». Den andre retningen er at impulsen dør på grunn av manglende stimulans. Slike utviklingsforløp skjer neppe uten mentale kostnader. Man kan bli apatisk.

Virkningen av frustrasjon

Permanent, eller langvarig frustrasjon er meget skadelig. Ikke bare ødelegger det livskvaliteten, det går også direkte ut over helsen. Naturen selv er på mange måter brutal og nådeløs på dette. Sannsynligvis er det arter med høyt utviklet sosial intelligens som kjenner mest av dette. Vi kjenner jo alle til at hierarkier etablerer seg i flokken. Dr. Robert Sapolski var den første som målte stressnivå i blodet på bavianer og satte dette i sammenheng med hierarkiet. De fleste baviankulturer er strengt hierarkiske og voldelige. Det innebærer at de som er langt nede på rangstigen lever et liv i permanent stress. Det er ingen grunn til å tvile på at dette er en effekt som også gjelder mennesker. Jo mer strengt og brutalt hierarkiet er, desto mer stress og lidelse fører det med seg lengre ned i rekkene. Heldigvis er menneskekulturer normalt sett langt fredeligere enn sine slektninger menneskeapene.

Den tilsvarende varianten hos oss mennesker må vel være æreskulturen. Og som jeg har vært inne på før så er vel ikke den brutale æreskulturen den beste forutsetningen for å skape et godt levende og innovativt samfunn. Ikke bare skaper det lidelse, men det er også er det helseskadelig, har lite kollektivt livsoverskudd og mangler tilpasningsdyktighet.

Frustrasjon som vedvarer skaper permanent stress. Permanent stress skader både hjernen og helsen. Permanent frustrerte mennesker risikerer et ulykkelig liv og nedsatt livslengde.

Selvsagt er mennesker kreative og mer eller mindre konstruktive i sine forsøk på å komme ut av sin frustrasjon. Noen ganger gir dette konstruktive utslag. Men ofte ender dette i kriminalitet, rus, psykiske lidelser eller desperate handlinger.

Mentale forsvarsmekanismer mot frustrasjon

Den fulle effekten av frustrasjon er skadelig. Men selvsagt finnes det mer eller mindre bevisste teknikker som kan være med å dempe dette. En gang for lenge siden forsøkte jeg meg på å gå en hel dag uten mat. Det høres jo ikke så dramatisk ut, og det var det ikke heller. Men det var interessant å observere min egen mentale reaksjon på dette. Selvsagt opplever man sult og en viss frustrasjon i forhold til det. Men aldri i mitt liv har jeg fantasert så mye om mat som akkurat da. Jeg begynte da å analysere meg selv på andre områder. For eksempel i forhold til oppmerksomhet, sosial anerkjennelse, og seksualitet. Og selvsagt er det slik. Det vi sliter med i livet, det erstatter vi på fantasinivå. Og fantasien er så mye større og så mye bedre enn virkeligheten noen ganger kan bli. Det kan selvsagt bli et tveegget sverd. For i den grad vi tenker fantasien realisert, eller forsøker på det, så blir vi dypt skuffet. Det er en viktig lærdom vi alle burde innprentes med. For vi er alle frustrerte en gang i blant. Vi vil aldri se at virkeligheten når opp til fantasiens høyder. Vi må ikke la fantasien skape forventinger i oss selv. Det betyr ikke det samme som at vi ikke skal fantasere. Men vi må lære oss at fantasi er fantasi. Det er en kos som vi kan ha, som en verdi i seg selv.

Det er også vesentlig å praktisere selvrealisme. Det innebærer å forsøke å skape realistiske oppfatninger av seg selv og hvilke muligheter man har. Ofte tenderer vi til å vippe mellom pessimisme (ingenting fungerer) og optimisme (urealistiske forventinger). Det er her vi bevisst kan bruke fornuften, vår kognitive kapasitet til å lete opp realistiske spillerom i vårt liv. Veldig mange frustrasjoner handler om urealistiske forhåpninger og alt for høye ambisjoner. Selvrealisme handler også om å kjenne våre begrensinger og innstille våre ambisjoner deretter. Selvsagt opplever vi ofte en følelse av at det ikke er nok. Da er det greit å vite at mennesket er utviklet til konstant misnøye. Så misnøye vil alltid være en del av livet vårt, uansett på hvilket nivå vi er. Det modne mennesket aksepterer å leve med en viss komponent av misnøye i livet sitt, uten å la det bli styrende for den gode livsutfoldelse.

Det er også viktig å være bevisst på de fiksjoner som kan komme som følge av frustrasjoner. Kvinner som ikke får barn, blir gjerne overfiksert på nettopp barn. Mennesker som ikke få nok sex blir gjerne overfiksert på nettopp sex. Mennesker som er ydmyket og undertrykt får gjerne storhetstanker om seg selv. Det beste forsvaret mot slike fikseringer er selvanalysen. Det handler om å forstå hvorfor man har slike fiksjoner, og om strategier for å unngå at de tar styringen over livet.

Det som ligger i kortene her er å satse på å trene opp den kognitive funksjonen. Forståelsen og analysen er det beste forsvar mot frustrasjonen. Bare på den måten kan man ta tak i det, sette navn på det, analysere det, forholde seg til det og legge opp fornuftige livsstrategier med bakgrunn i denne kunnskapen. Det handler om å legge til side det man ikke kan gjøre noe med, ta tak i det man kan gjøre noe med, ta en livets vareopptelling, finne ut hva man har og gjøre det beste ut av det. Våre kognitive evner er en nøkkelfaktor i forhold til dette. Og selvsagt er det slik at om disse mangler, så er man fullstendig prisgitt omgivelsene. Besittelse av kognitiv kapasitet er et privilegium.

Eksempel på noen typer frustrasjoner

Min beskrivelse av frustrasjoner har nok den slagsiden at jeg er mann.  Kanskje mange kvinner ikke vil kjenne seg igjen i dette. For å komme ut av dette måtte jeg eventuelt ty til forskning. Jeg har ikke funnet så mye av det.

Usikkerhetsfrustrasjon

Optimal informasjon om omverden er alfa-omega for ethvert informasjonssystem som skal styre atferd. Jeg bruker bevisst ordet optimal fordi det er snakk om hva organismen trenger for å kunne agere optimalt i forhold til omverdenens utfordringer. Dette innebærer ikke nødvendigvis et korrekt bilde av virkeligheten, men det er en annen debatt. Poenget er uansett at jo større kognitive evner en organisme har, desto mer sulten er den på informasjon. Her stiller vi mennesker nærmest i en særklasse. Mennesket er nysgjerrig og lekent. Denne nysgjerrigheten drives av en emosjonell programmering som oppleves som nysgjerrighet eller et sug etter informasjon. I den grad dette hemmes opplever vi det som frustrasjon. Det å forstå at vi ikke vet noe som vi absolutt burde vite er svært frustrerende. Men det er ikke bare mangel på kunnskap som trigger dette. Vi har også mentale indiksjoner på at våre forestillinger her feil. Da handler det om å innse at forestillingene ikke passer sammen. Dette hører også inn under det fenomenet noen kaller for kognitiv dissonans. Og mennesket kan drives til ekstreme ytterligheter i forsøket på å dempe slike frustrasjoner. Det er minst to forhold som har drevet frem denne biologiske programmeringen:

1)   Rasjonaliteten
Jo bedre vår kunnskap er, desto bedre er vi i stand til å ta rasjonelle beslutninger. Tar vi feil, kan det få fatale konsekvenser. En høy suksessrate i våre handlinger er en vesentlig strategi for biologisk suksess.

2)   Sosial suksess
Vår kunnskap, eller opplevelse av kunnskap er vesentlig i det sosiale spill. For det første kan feiltakelser medføre prestisjenederlag. For det andre er det å fremstå som trygg og sikker, en viktig sosial suksessfaktor. Usikkerhet er oppskrift på sosial kostnad, mens skråsikkerhet er oppskrift på sosial gevinst. Sosial suksess er den beste strategi for biologisk suksess.

Både rasjonaliteten og sosial suksess avhenger av at individet er sultent på informasjon. Begge forhold påvirker biologisk suksess, og dermed også seleksjonstrykket. Dermed vil det naturlige utvalg, gitt de riktige forutsettinger kunne dyrke frem en biologisk programmering for dette. Når vi opplever usikkerhetsfrustrasjon er det denne biologiske programmeringen som virker.

Som for all frustrasjon vil som sagt dette drive individet til å finne måter å dempe det på. Det finnes flere dette kan skje på. Den selvfølgelige måten er innsats og kreativitet som er målrettet opp mot å skaffe seg informasjonen. Men, som vi alle vet, så er det mange spørsmål vi ikke har svar på. Så hender det jo ikke sjelden at den informasjonen som kommer ut av vår søken, ikke passer med våre tidligere forestillinger. For å unngå at dette skaper permanent uløselig frustrasjon, som jo er skadelig, så har hjernen også utviklet evnen til å skape en illusjon om å vite. Det å oppleve å vite noe, er jo ikke uttrykk for noe objektivt. Det er en subjektiv tilstand. Det er hjernen som forteller meg at jeg vet noe. Da skal det litt analyse til for å se forbi den illusjonen. Og det er ikke alle som har mental styrke til å bevege seg ut av den komfortsonen. Illusjonen kan være skapt av kunnskapens gravitasjonslov, eller religion., konspirasjonsteorier, retorikk eller alt dette i kombinasjon. Slik dempes frustrasjon, og nysgjerrigheten med den.

Primær kjønnsfrustrasjon

Jeg sorterer all frustrasjon som forbindes med menneskelig forplantning, eller reproduksjon, under primær kjønnsfrustrasjon. Spillet rundt dette foregår på den arenaen jeg kaller for kjønnsmarkedet. Frustrasjon oppstår når mennesker mislykkes med sentrale tilbøyeligheter innenfor denne kategorien. Mennesket er et gjennomsyret seksuelt vesen. Våre tilbøyeligheter er fininnstilt på å få dette til. Jeg tenker at kjønnsfrustrasjoner, i gjennomsnitt, manifesterer seg ulikt mellom kjønnene.  Dette gjelder både form og innhold. Og selvsagt er mine innslag av spekulasjon, enda større i forhold til kvinner enn menn. Samtidig, så tenker jeg at alle frustrasjoner, som nevnes her, kan ramme alle. Listen er dessuten ikke komplett. Jeg mangler refleksjoner på andre varianter, som homofile, transkjønnede osv. Men her kommer altså en liste sortert på menn og kvinner.

·       Menn
Menns mest hyppige primære kjønnsfrustrasjon er opplevelse av mangel på muligheter og tilgang.

o  Mangel på partner
Da snakker vi ikke om selvvalgt singel, men om individer som ønsker seg en partner, men som enten aldri kommer i posisjon eller mislykkes på andre måter. For disse blir dette et savn og en frustrasjon. Selvsagt handler det om kvinner også. Men det er veldig sjelden at kvinner ikke rekker opp til nederste hylle. Ofte handler det, for kvinners del, heller om et misforhold mellom kresenhet og egen attraktivitet.

o  Mangel på attraksjon
Det ikke å ha «draget» er selvsagt både et nederlag og det skaper frustrasjon. Manifestasjonen av dette er som regel manglende oppmerksomhet. Man havner i skyggen, på siden av de sosiale prosessene. En annen manifestasjon er hendelser som oppfattes krenkende. Det er å oppdage at man ignoreres, skyves ut, eller føler seg i veien, eller forskjellsbehandles. Alt dette er signaler på manglende attraktivitet, noe som genererer mentale strafferesponser. Individet, særlig menn, drives da til innsats i forsøk på å forbedre tilstanden. Noe av dette kan kompenseres, med f.eks. penger, pynting, sjarm, spesielle talenter, innsatsvilje, kompetanse osv. Det som er interessant er at oppmerksomhet er selvforsterkende. Spesielt (tror jeg) kvinner lar seg påvirke av hvilke menn andre kvinner er opptatt av. På den måten plukkes attraktive menn ut ved hjelp av mange hjerner. Noe som sannsynligvis gjør kvaliteten på bedømmingen og dermed også treffsikkerheten bedre. I praksis betyr det at kvinnemiljøer tenderer til å forsterke og skjerpe mannshierarkiet for attraktivitet. De fleste menn må avfinne seg med å befinne seg i skyggen. Men noen havner jo i dypere skygge enn andre.

o  Mangel på sex
Individet har behov for fysisk kroppskontakt og for tilfredsstillelse av seksuelle behov. Sannsynligvis er behovet for fysisk kroppskontakt svært grunnleggende for den mentale helsen og for trivsel. Det er ikke utenkelig at langvarig mangel kan medføre at man blir avstumpet. I forhold til selve seksualiteten så handler ikke dette bare om den tekniske utløsningen, men også om innhold, fantasier og stimulans av fantasier. Mangler dette skaper den frustrasjon. Menn er sannsynligvis i gjennomsnitt mer sårbare for dette enn kvinner.

o  Mangel på seksuell verdighet
Manglende respons, eller avvisning treffer ikke bare i form av manglende sex, men også i form å føle krenkelse, et tydelig signal om uverdighet. Opplevelsen av dette medfører følelse av skam og mislykkethet. Dette er en omvendt sosial- og mental- omfordelingsmekanisme. «Den som har mye han skal få mer, den som har lite han skal bli fratatt selv det lille han har». Og det er selvforsterkende. Jo dårligere respons, desto dårligere prestasjon. Med andre ord en negativ vekselvirkende spiral.

·       Kvinner
Overskriften på kvinners lengsler på kjønnsmarkedet handler om å finne den rette, kjærligheten, det gode stabile forholdet, familie og barn.

o  Mangel på kjærlighet
Alle mennesker har behov for noen som bryr seg og som utviser en betingelsesløs kjærlighet (Agabe). I de fleste tilfeller er den betingelsesløse kjærlighet en illusjon. Vi mennesker tenderer til å elske andre på grunn av deres egenskaper, ikke på grunn av egenverdi. Det innebærer alltid en reell risiko for tap av kjærlighet på grunn av at attraktive egenskaper har forfalt.  I den grad man opplever seg usikker, har lav selvfølelse eller tolker partnerens signaler som mangel på kjærlighet, skaper dette frustrasjon.

o  Mangel på noen å ha omsorg for
Tilbøyeligheten til å ta vare på avkom er urgammel og fremelsket av det naturlige utvalg. Kanskje jeg tar feil, men jeg tenker at denne tilbøyeligheten har fungert som en katalysator for etablering av positive sosiale egenskaper som gjensidighet og empati. Det har også skapt behov i oss til å ville beskytte hverandre. Dersom vi er alene, vil disse behovene ikke få utløp. Frustrasjonen gir seg utslag i følelse av tomhet eller meningsløshet. Det primære proteksjonsbehovet kan nok være gjennomsnittsforskjellig for kjønnene. Menn har fokus på å beskytte både mor og barn. Mens kvinners behov er mer fokusert på barn.

o  Mangel på barn
Henger nøye sammen med punktet over. Mangel på avkom gir frustrasjon. Den slår ut i savn og følelse av annerledeshet. Denne frustrasjon kan ofte kompenseres ved at man skaffer seg kjæledyr eller ved å ta seg av andres barn. Kvinner er i gjennomsnitt mer sårbare i forhold til dette enn menn.

o  Mye uønsket oppmerksomhet
Dette er de attraktive menneskers frustrasjon, særlig kvinner. Hoved-frustrasjonen for kvinner er ikke mangel på menn, men mangel på den rette mann. Hennes innsats for å gjøre seg selv attraktiv, både for andre kvinner, og attraktive menn, har den negative virkningen at det skaper uønsket oppmerksomhet fra en hær av menn som oppfattes uinteressante. Det betyr egentlig at kvinnens hovedfokus på kjønnsmarkedet handler mer om å sortere mellom individer. Dermed er de optimalisert på kresenhet. Samtidig har jeg spekulert i at kvinnens mest sentrale kjønnsdrift er aggresjon. Se her og her. Jeg har en hypotese jeg kaller for «den biologiske kjønnsknuten». Alt trykket fra uønskede menn, er ikke bare frustrerende. Det medfører også risiko. Her vekkes både frustrasjon og frykt. Alt dette manifesterer seg sannsynligvis i et underliggende raseri, og dyp menneskeforakt. Jeg har tidligere vært inne på at denne biologiske tilbøyeligheten kommer i dyp konflikt med andre tilbøyeligheter, som omsorg, kjærlighet og rettferdighet. Dette skaper en kognitiv dissonans, som er så dyptgående at selv kvinner ikke klarer å sette språk på det. Og dette forsterker sannsynligvis frustrasjonen.

Noen ganger har elite og prominente tenkere avslørt at de faktisk forstår primær kjønnsfrustrasjon. Da tenker jeg på refleksjoner som er gjort angående homofile, og de rettigheter de har fått nedfelt i menneskerettighetene. Det baserer seg i all hovedsak at hindring av muligheten til å leve ut sin seksualitet er et menneskerettighetsbrudd. Det understreker alvoret i dette.

Menneskets primære kjønnsfrustrasjon er så kraftig fordi dette ligger så nært de biologiske reproduksjonsmekanismene. Men dets primære manifestasjon er dypt inkompatibelt med de krav som stilles av sivilisasjonen. Jo høyere sivilisasjonsgrad desto sterkere blir frustrasjonen. Sivilisasjon er avhengig av høy grad av sosialt samspill. Dette krever at det grunnleggende menneskesynet i befolkningen har et høyt etisk nivå. Det er ikke rart at vi holder oss med visdomsord som «elsk din neste som deg selv», eller «gjør mot andre …». Det er heller ikke rart at vi har fått fremvekst av humanisme, i de områder der religionen falmer. Men alt dette står i motstrid mot villdyrets brutale spill på kjønnsmarkedet. Og det legger seg til som ytterligere frustrasjon. Og samfunnet er fullt av subtile uttrykk som er dårlige maskeringer, både av det mannlige begjæret, og det kvinnelige raseriet.

Sekundær Kjønnsfrustrasjon

Sekundær kjønnsfrustrasjon dreier seg om kjønnsidentitet og om kulturelle forestillinger om kjønnenes forskjellighet og stigmatiseringer i forhold til dette. I enhver kultur vil det etter hvert utvikle seg stereotype kjønnsroller. Mye av dette har selvsagt sin rot i biologi og seksuelt utvalg. Her vil jeg spesielt nevne det jeg kaller forestillinger om «Prinsen og Prinsessen».

Menn drømmer nok kanskje om å bli helter eller prinser. Og da tenker jeg prins i overført betydning. Det handler om status, det handler om beundring, det handler om ressurser. Men det er fort å oppdage at veien dit er belagt med torner, tistler, miner og bomber. Livsveien er fylt opp av låste dører uten dørhåndtak, av uoverkommelige fjell, av ydmykelser, av spytt slag og spark. Det er mange om beinet og bare få når frem. Mange menn er ikke klar for et godt forhold. Og noen blir aldri klare. De strever og har fokus på en uoppnåelighet. Derfor er de ikke til stede. Derfor er de frustrerte. Men kanskje klarer de å lage en innpakning som ser så pass bra ut, at de når et stykke opp på kjønnsmarkedet. Da er det duket for et forhold med enda mer frustrasjon.

Kvinner idealiserer prinsesserollen til å handle om ungdommelighet, skjønnhet, uimotståelighet. Han skal beundre og forgude henne. Han skal overøse henne med gaver og oppmerksomhet. Han ser henne, han lytter til henne, han forstår. Han er trygg. Han støtter henne i alt hun gjør. De er bundet sammen med et ubrytelig bånd.  Romantikken skal blomstre, og kjærligheten skal aldri ta slutt.

Dette er den urealistiske drømmen. Men selvsagt vil manifestasjonen av dette kunne slå vidt forskjellig ut i de forskjellige kulturer. Den sekundære kjønnsfrustrasjonen handler trange rammer for eget live, eller om en opplevd forventing om å leve opp til slike roller, uten å ha mulighet til å klare det. Og ikke minst handler det om forventinger til partneren, at han eller hun skal leve opp til forventningene. Ofte er slike kjønns-roller rigide, mens menneskeindividet er mangfoldig. Dette går aldri i hop, og jo sterkere slike roller er etablert i kulturens normsett, desto større blir utfordringen for de varianter av individene som ikke passer inn i denne normalismen. Det er selvsagt kvinner som har fått føle denne type frustrasjoner mest på kroppen. Men som antydet har ikke dette så mye med kjønn å gjøre som det har med normalisme og tradisjonenes trangsynthet. Om denne type normer får for stort overtak, virker den kveldende på kulturen. Der dette medfører ekstrem kvinneundertrykkelse taper samfunnet halvparten av det skapende bidrag som denne halvparten kunne gitt. Følgelig sakker kulturen akterut og ender opp underutviklet i forhold til mer rasjonelle og modne samfunn. Men det er selvsagt ikke slik at denne type mekanismer kan utryddes. Det modne samfunn planlegger konstant innsats for å motvirke at denne type kvelende stereotyper skal få overtaket.

Mestringsfrustrasjon

Handler om mangel på opplevelse av mestring. Jeg opererer gjerne med begrepet «suksessrate». Det er forhold mellom antall vellykkede handlinger og antall handlinger. Mestring er helt vesentlig for opplevelsen av å få noe til. Selvsagt opplever vi alle at våre handlinger ikke alltid lykkes. Men det er klart at dersom det blir lenge mellom hver vellykket innsats, så ender dette i frustrasjon. Jeg tenker at denne type frustrasjon er svært utbredt i samfunnet. Det handler om opplevelse av utilstrekkelighet. Det kan være hjemme eller på jobben. Noen ganger har man for høye ambisjoner. Andre ganger er det omgivelsenes krav som man ikke evner å oppfylle. Uansett blir resultatet vedvarende frustrasjon, med permanent stress som resultat.

Mestringsfrustrasjon kan også være helt ødeleggende for barn. Foreldre som stiller høye krav og planter høye ambisjoner inn i barnet, uten at barnet kan innfri, gjør barnet en bjørnetjeneste. Det må derfor være et pedagogisk mål å sørge for at barnet får utfordringer som gir en akseptabel suksessrate.  Og her er det en balansegang. Blir suksessraten for høy, medfører det kjedsomhet. Blir den for lav, medfører det frustrasjon, og i verste fall kan læringsmotivasjonen forsvinne helt. Så her er utfordringen å finne den gode balansen.

Relasjonsfrustrasjon

Dette handler om frustrasjon i relasjonen mellom to mennesker. Denne type relasjon oppstår som følge av asymmetriske relasjoner. Asymmetrisk relasjon oppstår når det skjer en rangering i relasjonen. Altså at en eller begge parter ikke opplever hverandre som likeverdige. I et likeverdig forhold har begge parter en demokratisk grunnholdning. Man baserer seg på anerkjennelse og forståelse av hverandre. Frustrasjon oppstår dersom denne likeverdigheten undergraves. Da er det den underlegne part som blir frustrert. Det er et spenningsforhold mellom det å bli forstått eller å bli definert. Maktkamp i en slik sammenheng handler om at den dominante part søker å definere motparten, både i forhold til personlighet og rolle. Ofte blir jo dette en selvoppfyllende profeti. Frustrasjonen handler om opplevelsen av å ikke bli forstått, følelsen av å ha mye mer å by på, men å mangle arenaen som skal til for å kunne utfolde dette. Følgelig er relasjonsfrustrasjon et fenomen som opptrer omvendt proporsjonalt med rangering.

Statusfrustrasjon

Dette handler om frustrasjon over egen sosial rangering. Det handler om en ubalanse i hvilken forventing man har og til hva man har oppnådd. Denne type frustrasjoner leder i første omgang til strategier for å heve seg opp. Det kan være provokasjon, alliansebygging, oppvisning, sosial kannibalisme osv. Dersom strategien ikke virker gir dette frustrasjon. Det er sterk fare for å bli dominert, ydmyket og bli prisgitt overmakten. Dersom overmakten tar stor plass, det vil si at friheten begrenses utilbørlig, så vil dette forsterke frustrasjon. Strategier for å takle dette, kan være underkastelse, usynlighet, isolasjon eller overgang til andre grupper.

Verdighetsfrustrasjon

Denne henger nøye sammen med statusfrustrasjon. Kanskje kan man si at statusfrustrasjon har et dypere nivå som går på verdigheten løs. For oss mennesker er tap av verdighet noe av den største sosiale katastrofen man kan tenke seg. Hva her verdighet? Det har jeg reflektert over her. Det eksisterer egentlig kun en form for ekte verdighet, det er etisk verdi. Du har en verdi fordi du er du, og fordi du er et individ med evne til å oppleve glede og lidelse. Verdighet er nært knyttet til vår verdsetting av hverandre. Det berører noe dypt eksistensielt i vår psyke. Og det går langt under vår bevissthetsradar, der det blir til opplevelse av selvberettigelse, som er resultat av manglende selvfølelse. Dette er så grunnleggende at jeg har tatt det med i selve definisjonen av hva som konstituerer et selv, en opplevelse av «jeg» i min bevissthet.

Det er derfor at en trussel mot dette kan utløse sterke emosjonelle responser i oss. Det er forsvaret mot selvets dypeste eksistens som står på spill. Og det er ikke tilfeldig at det er slik. For dette har alt og si for muligheten til vellykket sosialt samspill. Et uverdig menneske lever rett og slett livsfarlig. For her kan det gå på alt fra urettferdighet, sosiale- psykiske og fysiske krenkelser, til demonisering, utrenskning, utstøtelse og drap. Den massesuggererte mobb, er det nærmeste vi kommer som egentlig fortjener betegnelsen «monster».  Da er det ikke individene mobben består av som er monstre. Det er det samlede fenomenet som er monstret. Her er ingen bevisst tanke, bare mekanismer. Derfor har det ingen moralske grenser mot å lynsje deg, brenne deg langsomt i hjel, om den bare slapp til med frie nok tøyler.

Rent biologisk vet vi alle dette. Derfor skaper det forsvarsreaksjoner i form av angst, skam og aggresjon. For dette er steinaldermennesket, med sin lange historie av førmenneskelige forfedre. Vi vet det, derfor den sterke emosjonelle reaksjonen på krenkelse. For krenkelse er et signal om at du skal nedover i hierarkiet. Verdighetsfrustrasjon handler om et konstant trykk av krenkelse. Det behøver ikke å handle om bevisst trakassering. For det meste handler det om likegyldighet, stigmatisering, usynliggjøring, nedlatenhet osv. Og responsen er et voksende sinne, som til slutt kan bli meget farlig.

Tap av verdighet handler om sosial eksistens. Frustrasjonen som oppstår, kan sette i gang kreative responser som igjen skaper historier som demper frustrasjonen. Historiene vil kanskje av psykologer kunne karakteriseres som kognitive forvrenginger. Man ser verden gjennom en linse som avdemper eget mindreverd, gjerne ved å klandre sine omgivelser. Eksempler på slike kognitive forvrenginger kan være at man tillegger konstruerer årsaksforståelsen rundt mer synlige faktorer, som man så igjen kan avkoble fra ens eget selv. «Det er ikke jeg som er mindreverdig, jeg behandles slik og slik fordi jeg er homofil», eller «liten», eller «kvinne», eller «innvandrer», eller «mørk i huden». Alle mennesker som er midt på treet i rang opplever små og store krenkelser: forbigåelser, forskjellsbehandling, forakt, usynliggjøring, latterliggjøring osv. Da er det en fin historie å ha dersom man kan tilskrive alt dette, at det har ikke med meg å gjøre, men f.eks. med hudfargen min. Jeg har altså den hypotesen at opplevelse av hverdagskrenkelser veldig ofte urettmessig tilskrives den fordelen det er å ha et attributt, hvor det er allmenn aksept for en oppfatning er gjenstand for diskriminering.

Enhver hvit lavstatusmann opplever jo akkurat de samme krenkelsene. Men mangler da denne muligheten å avdempe frustrasjonen på. Det betyr jo ikke at det er slutt på kreativiteten. Hvite menn har da utviklet sin historie. Les gjerne om «den irriterende lavstatusmannen». En typisk hvit mann-historie er historien om den truende ytre fienden, og konspirasjonsteorien om de av oss som er i ledtog med fienden. Merk at 22.Juli terroristen holdt seg med et narrativ som er en variasjon over akkurat dette temaet. Opplevelser av egne krenkelser avdempes da av forestillinger om «å være under skjulte angrep av onde makter». Når man så kobler dette mot refleksjonen om «den irriterende lavstausmannen» så skaper nettopp dette latens for å utvikle ideen om en alvorlig trussel utenfra. For dersom det eksisterer en slik trussel, ja da får jeg «min rolle som kriger tilbake». Jeg kan snu min mislykkethet til suksess, fordi «jeg er med på å berge min gruppe fra den onde fienden». Dette er drivkraften som skaper haukene blant oss.

Når jeg tar til orde for sosial omfordeling, så er ikke det en tilfeldig ide tatt ut av løse luften. Jo strengere sosiale hierarkier, jo hardere sosialt klima, jo større åpninger vi har for demonisering og hatideologier, jo større fokus på gruppeidentitet, jo lavere etisk menneskeverd, desto mer verdighetsfrustrasjon fyre opp et underliggende sinne, et raseri som har potensiale i seg til å skape krig, revolusjon, opprør og til sist knusing av hele kulturer, ja kanskje hele sivilisasjonen. Skap et samfunn med et varmere sosialt klima, hvor mennesker føler seg inkludert og tryggere på sin egen verdighet, og du har stabilisert samfunnsutviklingen.

 

Normalismefrustrasjon

Normalismen ble nevnt under sekundær kjønnsfrustrasjon. Generelt handler det om den gamle forestillingen om en arketyp for mennesket, og at alle variasjoner ut over dette er å regne som «produksjonsfeil». Monokulturalismen har gjerne slike stereotype forestillinger. Men vi finner den også igjen i sosialistiske ideologier.  Men virkeligheten er at mennesket er mangfoldig og kommer i et uendelig antall varianter. Frustrasjonen handler om at den varianten man selv er, ikke svarer til våre aketype forestillinger om hvordan mennesket skal være. Veien ut av en slik type frustrasjon er at, ikke bare individet, men også hele samfunnet gjør de refleksjoner som jeg akkurat nå har gjort.

Oppmerksomhetsfrustrasjon

Mennesket er i behov av å bli sett. Usynliggjøring er et åpenbart faresignal på at noe er veldig galt med tilhørigheten til de sosiale omgivelsene. Det er et klart faresignal. Individet opplever dette som smerte og frustrasjon. Det er drivkraften for å bevege individet til å søke å endre på tilstanden. Dersom individet ikke mestrer dette, kan det faktisk stå om livet. Det kan ende i sosial utrenskning.   Dette slår ut i en drivkraft for å oppnå oppmerksomhet fra omgivelsene. I den grad mennesker ikke opplever oppmerksomhet, så oppstår det frustrasjon i forhold til dette.

Talentfrustrasjon

Dette handler om at mennesker opplever å ha talenter, potensialer eller muligheter som de ikke får utnyttet. Det ikke å få brukt seg selv er svært frustrerende. Årsaken til at man hemmes fra det, kan handle om kultur og tradisjon (normalisme), det kan handle om undertrykkelse, fattigdom eller at man ikke klarer å overbevise omgivelsene om de potensialer man har. Det er egentlig veldig få av oss som er så privilegerte at man er uavhengig av omgivelsene for frem-dyrking av egne talenter. Muligheten for å lykkes i dette avhenger derfor veldig mye av andre talenter, som sosiale evner og synlighet. Slike tapte potensialer kan raskt bli et stort tap for samfunnet. Derfor vil det modne samfunn ha ambisjoner om å dyrke frem det som måtte være av talenter hos alle barn. Dette skal ikke være avhengig, hverken av økonomi eller sosial kompetanse.

Likeverdsfrustrasjon

De fleste av oss har jo et ideal om likeverd og likebehandling. Dette er en tilbøyelighet som ligger svært dypt i oss. Kanskje er vi programmert til å være var for foreldres forskjellsbehandling. I naturen så kan slik forskjellsbehandling bety forskjellen mellom liv og død. I dette ligger det dype tilbøyeligheter som sjalusi og rettferdighetssans. Det å oppleve seg selv (eller andre) forskjellsbehandlet vekker derfor sterke følelser i oss. I den grad dette er et mønster som går igjen, resulterer det i frustrasjon. Vi mennesker reagerer forskjellig i forhold til å takle dette. I vårt samfunn er vi svært bevisst på ikke å diskriminere noen på grunn av den gruppe de tilhører. Men jeg tenker at det faktisk er verre å bli forskjellsbehandlet på grunn av personlige egenskaper. For det betyr at det er meg, personlig som det er noe feil med. Det er jeg som er mindreverdig. Det har mange ganger fått meg til å tenke at det hadde vært bedre å skylde det på at jeg tilhørte en gruppe. Og kanskje er nettopp denne mekanismen årsak til at noen grupper føler seg diskriminert når de egentlig ikke er det. Men kanskje ikke. For om det handler om personlige egenskaper som vi selv kan påvirke, så kunne man jo ha håp om å komme unna det i neste omgang. Men jeg tenker at de fleste tilfeller handler om personlige egenskaper man ikke kan gjøre noe med. Og da oppleves forskjellsbehandling som nedverdigende. Som regel kan man ikke forsvare seg mot slikt. Det er vesentlig å være klar over at alt fra forskjellsbehandling, manipulasjon, utestengelse til pagetendenser osv. er sterke signaler om mindreverd. Selvfølelsen skades. Det kan bli ødeleggende for individets sosiale fungering. Det kan skape en vekselvirkende prosess som går i negativ spiralbevegelse til ulykke for alle parter.
Det å dempe frustrasjonen kan bestå av analyser som forklarer dette uten at det har med meg personlig å gjøre. Men det kan også bestå i å utvikle en egen etikk og et menneskesyn som gjenoppretter mitt eget menneskeverd, i alle fall for meg selv. Så kan jeg hevde at den andre har dårlig menneskesyn og heve meg over det.

Fattigdomsfrustrasjon

Jeg opererer med et fattigdomsbegrep som er langt mer utvidet enn det tradisjonelle som bare fokuserer på økonomiske ressurser.  Fattigdom handler om ressursmangel. Og opplevelsen av den forsterkes dersom denne tilstanden oppfattes dårligere enn omgivelsene. Det er det man kan kalle for relativ fattigdom. I et samfunn med dårlig menneskesyn vil individet utsettes for forakt, fornedrelse og formynderatferd. Det elendige mennesket må reddes fra seg selv. Dette er den sosiale kostnaden ved å være fattig. Og den forsterker selvsagt den frustrasjonen som selve denne ressursmessige utilstrekkeligheten medfører. Individet har to veier ut av sin frustrasjon. Den ene er å avfinne seg med sin tilstand. Den andre er å kjempe seg ut av den. Men det å kjempe seg ut av fattigdomstilstanden er ikke enkelt. For det er jo slik at jo mer man har, desto enklere er det å skaffe seg enda mer. Skal man vinne frem her i verden trenger man talent, men fattigdommen kan gjøre at man hemmes i å dyrke frem sine talenter. Man trenger støtte fra omgivelsene og gode sosiale forbindelser. Men som fattig er man ikke interessant for de fleste. Man trenger sjarm og karisma, men man er håpløst ute av stand til å skaffe seg de symbolene som omgivelsene faller for.
Men det modne samfunn kan man motvirke slike negative spiraler og snu dem ved hjelp av omfordeling. Og da tenker jeg ikke bare på økonomisk omfordeling, men også sosial omfordeling (prosesser for reduksjon av sosial distanse), fysisk omfordeling (fri tilgang til helse tjenester, trening osv.), mental omfordeling (fri utdannelse, tilgang til internett, informasjons åpenhet osv.).

Identitetsfrustrasjon

Etter at dette ble skrevet utviklet jeg denne refleksjonen her.