Det kontrollerte menneske

Våre tilbøyeligheter er i innbyrdes strid med hverandre. Her er det mange maktkamper. Vi har kampen mellom forskjellige lyster, mellom vår empati og egeninteresse, mellom risiko for skam og utløp for begjær, mellom den kortsiktige tilfredsstillelse og den langsiktige strategi. Vi husker følelser. Det er fornuftens redskap opp i dette. Hjernen kan straffe seg selv (superego) og vi husker det. Kontrollfunksjoner basert på fornuften (Ego) kjemper mot det umiddelbare, det nære, eller ID som Freud kaller det. Hvordan avgjøres denne kampen? Kanskje kan risiko for ukontrollert atferd defineres som:

Jo høyere impuls, desto høyere risiko. Jo høyere Selvkontroll, desto lavere risiko. Til syvende og sist blir det forholdet mellom disse to som avgjør om atferden utløses eller ikke. Eksempel: Jeg elsker sjokolade, men liker ikke peanøtter. Så får jeg servert et fat med M, som er peanøtter overtrukket med sjokolade. Her har jeg to impulser i konflikt med hverandre. Lysten på sjokoladen dempes av ulysten på peanøtter. Da blir den totale størrelsen på impulsen avhengig av styrkeforholdet mellom disse. Samtidig her jeg lett for å legge på meg. Og jeg vet at jeg ofte får vondt i magen av å spise sjokolade. Jeg vet også at det er usunt. Her hjelper mine kognitive evner med til å se på (og kanskje fremkalle) de negative impulser som utledes av dette. Dette er tanken på det sosiale og fysiske ubehaget ved å bli overvektig. Det er tanken på dårlig helse. Og det er minnet om vondt i magen, de siste gangene jeg spiste sjokolade. Jeg tenker også at denne kontrollfunksjonen, i tillegg til å «true» med disse impulsene, også har tilgang til et straffesystem (superego) som gir meg ekstra ubehag ved å ville følge impulsen.

Impulsen

Impulsen drives av en eller en kombinasjon av tilbøyeligheter. Den har en styrke, og den har en retning. Styrken avhenger sannsynligvis av flere forhold. Her er noen jeg har reflektert litt over:

·         Det medfødte, eller personlig legning
Denne avhenger av genetikk, forhold på fosterstadiet, kjønn og hormonelle påvirkninger.

·         Graden av forskyvning. Sannsynligvis avtar styrken jo større forskyvningen er. Det vil si jo lengre det begjærte objektet er fra den primære driften, jo lavere er impulsen.

·         Epi-genetiske forhold. Gener kan slås av eller på avhengig av påvirkning. Dette kan påvirke i hvilken grad en tilbøyelighet utløses.

·         Konfliktnivå mot andre impulser

·         Tidligere gjennomslagskraft og tilfredsstillelse. Dette er selvsagt ren spekulasjon. Det er ingen tvil om at det er en dynamikk i ettergivenhet i forhold til en tilbøyelighet vil øke gjennomslagskraften ved senere anledninger som ligner. Men jeg vet egentlig ikke om dette kommer av at impulsen, i seg selv forsterkes, eller at motstandsapparatet svekkes, eller begge deler.

·         Mental energi. Impulser er rene emosjoner. Jeg har den spekulative ideen om at styrken på emosjoner, generelt henger sammen med tilgjengelig mental energi. Jo mer energi man har, desto sterkere vil følelsene være, og motsatt. Når det gjelder selve den mentale energien tenker jeg at den ikke er forskjellig fra fysisk energi. Det handler om blodgjennomstrømning og oksygeninnhold i blodet. Det avhenger igjen av helse, kondisjon, stoffskifte osv.

·         Forholdet mellom energioppbygging og utladning og kanalisering av utladning. Jeg har hørt om to tilsynelatende motstridende hypoteser angående dette. Den ene kan kalles «trykkoker-teorien». Det er at impulser som ikke får utladning, bygger opp energi som gjør at impulsen stadig øker i styrke, med fare for plutselig ukontrollert utløp, som fra en trykkoker. Det er særlig på områder som seksualitet og aggresjon, at det kan være anvendelig å forstå det på denne måten. På den andre siden har vi en hypotese (tror jeg) om fremdyrking. Det vil si at en impuls kan skapes, eller dyrkes frem, ved stadig å gi den næring i form av utladning. Dette er nødvendigvis ikke motsetninger. Begge fenomener finnes sannsynligvis, kanskje genetisk fordelt mellom forskjellige typer tilbøyeligheter. Her er det mange muligheter. Kanskje er det slik at det alltid vil finne sted en energioppbygging i en tilbøyelighet som trigges, men ikke utlades. Om den ikke utlades vil enten energioppbyggingen fortsette inntil den finner en eller flere kanaler for utladning, eller energitilstrømningen kan etter hvert tørke ut og lekke ut i alle retninger. Som følge av det vil tilbøyeligheten svekkes eller den dør mer eller mindre hen. Dette kan kanskje avhenge av naturen til individuelle tilbøyeligheter, eller det kan generelt avhenge av størrelsen på energi tilstrømningen. En mulighet er at fremdyrking ikke virker på energitilstrømningen i det hele tatt, men på kanalene for utladning. Altså, har man først ladet ut energien gjennom en kanal, så vil denne kanalen forsterkes. Når en slik utladning skjer, vil hjernen oppfatte det som en tilfredsstillelse. Denne tilfredsstillelsen vil bli husket. Når lignende situasjoner oppstår senere, vil denne hukommelsen om tilfredsstillelsen bli med i regnskapet og dermed svekke eventuelle motviljen mot å bruke den samme kanalen en gang til. På den måten kan dette virke som en selvforsterkende mental prosess. Freuds teori om katekser og antikatekser omhandler akkurat denne problematikken.

Retningen på impulsen (liker jeg sjokolade eller is, er jeg heterofil eller homofil, er jeg redd for slanger eller mus osv.) er styrt av utløser-mekanismer. Altså de mekanismene som, med utgangspunkt i signaler og kombinasjoner av dem, utløser tilbøyeligheten.  I utgangspunktet er tilbøyeligheter diffuse. Det muliggjør en viss bredde i tilbøyelighetens atferdsmessige nedslagsfelt[1]. Dermed åpnes også muligheten for at impulsen kan utlades gjennom forskjellige kanaler. Som tidligere nevnt er sannsynligvis dette dynamisk. Det innebærer at kanalisering også påvirker impulsens retning. Da har vi to mekanismer som påvirker dette, nemlig de opprinnelige trigger mekanismene og kanalisering. Til sammen påvirker dette evnen til forskyvning, det vil si avvik fra det primære begjær. Det er selvsagt grenser for hvor langt et slikt avvik kan gå. Sannsynligvis er det de opprinnelige nedarvede utløsermekanismene som setter den ytre grense for hvor langt en forskyvningsmekanisme kan gå. Derfor tror jeg at f.eks. å omvende et normalt heterofilt menneske til homofil, eller motsatt, er veldig vanskelig og i mange tilfeller umulig. Det er derfor jeg tenker at hele vårt emosjonelle spektrum er forholdsvis rigid sammenlignet med det kognitive. Men som vi ser har emosjonsspektret en viss dynamikk, om enn indirekte og langsomt. Dette er det spillerom psykologer og andre har til rådighet når det gjelder å endre atferd ved hjelp av å endre impulsene i seg selv. Alt jeg har kommet med her er bare spekulasjoner, men det er ikke tvil om at en god vitenskap på dette området kan gi en viss mulighet til å påvirke impulsens retning, f.eks. gjennom kanalisering. Men det er vel så viktig å tilstrebe en vitenskapelig innsikt i selve begrensingene.

 

Selvkontroll

Mens impulsen er en ren emosjonell mekanisme (ID), vil selvkontrollen ha både emosjonelle og kognitive mekanismer involvert. Dermed kan selvkontrollen karakteriseres å ha mulighet til å fungere rasjonelt. Deler av kontrollen er da uten tvil bevisste rasjonelle prosesser. Men kanskje foregår deler av dette også utenfor bevisstheten. Evnen til selvkontroll kan påvirkes av:

·         Kognitive evner
Det er tett trafikk begge veier mellom pannelappen og det limbiske system. Man har funnet ut at trafikken fra det limbiske system går via venstre tinninglapp. Denne fungerer da som den fysiske bremsemekanismen. Sannsynligvis fungerer denne som fornuftens bremsepedal. «bremsekraften» handler sannsynligvis om trening. Fornuften stiller altså med evnen til å forstå og forutsi konsekvensen av potensielle handlinger. Dette avhenger igjen av virkelighetsoppfatning, fantasi og resonnement. I tillegg er altså vår fornuft utstyrt med evne til å mobilisere kognitivt for å avdempe våre emosjonelle impulser. Da handler det altså om evnen til å bremse impulsen via de mekanismer som er skissert.

·         Risikoprofil
Det er grunn til å tro at optimister i gjennomsnitt tar større risiko enn pessimister. Risiko=sannsynlighet*konsekvens. Risikovurderingen handler om evnen til å forutse mulige risikomomenter og vurdere sannsynligheter. Der vil optimisten tendere til å overdrive sannsynligheten for positive konsekvenser og underdrive sannsynligheten for negative konsekvenser. Pessimisten gjør gjerne det motsatte. Om man utvikler en optimistisk eller pessimistisk livsholdning kan være avhengig av personlighet og personens tidligere erfaringer.

·         Sosiale tilbøyeligheter
Sosiale mekanismer er sannsynligvis noen av de kraftigste mekanismers vi har for omgivelsenes kontroll av atferd. Vi har sterke impulser i forhold til ære, status, skam, stolthet osv. Men det forutsetter et godt selvbilde, det vil si at man opplever å ha en rolle å forsvare i de sosiale omgivelser. Et menneske som taper sin status, har mindre å forsvare, lavere fallhøyde og dermed færre bremser i forhold til dette. Det er også vesentlig å forstå at sosiale omgivelser basert på ære, og som sanksjonerer irrasjonelt vil dyrke frem motvilje, forakt og hat hos dem som blir rammet. Det vil si at tap av selvbilde vil gå hånd i hånd med hat mot systemet. Det er ingen god kombinasjon. Mitt syn på håndtering av kriminalitet har også denne vinklingen liggende i bakgrunnen. Det er god grunn til å søke å beholde menneskets verdighet gjennom alle slike prosesser. Uønsket atferd må selvsagt håndteres. Men det må gjøres rettferdig, rasjonelt og med nødvendig respekt. Min hypotese er at om vedkommende kommer gjennom dette med selvrespekten og sin sosiale status i behold, så er risikoen for tilbakefall mindre.
De sosiale tilbøyelighetene inneholder også mekanismer som samvittighet, lojalitet og empati. Det er mulig jeg tar feil, men mitt enkle syn på samvittighet koker ned til medfølelse pluss forestillinger av hva andre tenker om deg (sosial status) og hva du tenker om deg selv (selvbilde). Om man gjør, eller tenker å gjøre handlinger som påvirker dette negativt vil hjernen produsere signalstoffer som oppfattes som straffende og ubehagelige. Igjen, vil styrken på denne mekanismen sannsynligvis avhenge av sosial status og selvbilde. Når det gjelder empati, tenker jeg at dette er en tilbøyelighet som på mange måter står i en særstilling. For den er ikke fullt så følsom for selvbilde og sosial status. Sannsynligvis er empatien styrt av gener og epi-genetiske forhold. Selvsagt vil individets samspill med omgivelsene og individuelle personlige utvikling også spille en viktig rolle. Uansett tenker jeg at også den naturlige empatien er en kraftig mekanisme for egenkontroll av atferd i forhold til hva man tillater seg å gjøre mot andre levende vesener.

·         Evnen til å sette mental makt bak rasjonelle beslutninger
I religiøs språkbruk kalles dette ofte for karakterstyrke. Kanskje er det summen av alle de forhold jeg har nevnt. Så kan man jo spekulere på om det finnes mekanismer, eller resurser som fornuften har tilgjengelig, som ytterlige forsterker dette. Problemstillingen er å mobilisere nok energi til å matche størrelsen på impulsen[2]. Da kan det kanskje være slik, at om ikke de mekanismene jeg tidligere har nevnt er nok, så kan det forsterkes med en ren mobilisering av det Freud kalte for antikateks. I religiøs sammenheng snakker man ofte om at karakterstyrken må «oppøves». Kanskje er dette en viktig intuitiv innsikt. Det gir assosiasjoner til mekanismer jeg har nevnt tidligere. Nemlig at jo oftere selvkontrollen vinner over impulsen, jo sterkere blir den. Selvkontrollen forsterker altså seg selv via sin egen suksess. Men da øker også risikoen for at dette kan gå for langt. Individet blir hemmet og overkontrollerende i forhold til seg selv. Det kan gi utslag som i form av f.eks. spisevegring, eller en generell selvnektelse av all livsutfoldelse.

 

Litt mer om karakterstyrke

Eldre tekst om karakter her. Karakterstyrke handler altså om evnen til å motstå fristelser. Konflikten går ofte langs to linjer: det kortsiktige kontra det langsiktige (den rasjonelle dimensjonen), og det egoistiske kontra det rettferdige (den moralske dimensjonen). Fristelsen er impulsen. Den kognitive funksjonen er evnen til å kalkulere sannsynlige utfall og risiko av handlingsalternativer. Når et barn blir født er det nesten utelukkende styrt av impulser. Det forteller oss at impulsene var der først. Derfor snakker jeg om primærstrategier. Dette er impulser som er primitive arters hovedfunksjon til utforming av atferd. Menneskearten har fortsatt dyret i seg, og derfor det meste av primærstrategiene på plass. Men etter hvert som arten har utviklet seg mer sosialt og tatt i bruk nye nisjer, så har biblioteket av primærstrategier blitt stadig mer inadekvat. Da handler det om tilpasningshastighet, men mest om behovet for å kunne utforme atferden ved hjelp av dynamisk konstruksjon der og da.
Men slik som evolusjonen fungerer, så bygger den alltid på det som er. Primærstrategiene er der fortsatt, men det utvikles altså ny funksjonalitet over dette som er i stand til å bremse og korrigere denne. Denne mekanismen blir en del av det jeg kaller for «den store splinten som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn». For dette blir da altså en kamp mellom impulsene som er formet av primærstrategier og den kognitive funksjonen, inkludert dens evne til å bremse og noen ganger nøytralisere slike impulser. Her kommer det jeg kaller for kognitiv mobilisering inn i bildet. Barnet skal altså gjennom en utvikling fra et rent impuls-kontrollert regime til det ideelle som er et fornuftskontrollert regime, som inkluderer god kontakt med egne følelser.
Det er denne utviklingen som i eldre språk kalles for å utvikle karakterstyrke. Det er en naturlig utviklingsprosess, men den må stimuleres. Dersom den uteblir, vil individet for all tid ha store handicap i sitt atferdsmønster. Vi forbinder også dette med modenhet. Det har også nær sammenheng med begreper som kognitiv mobilisering, biososial modus eller biologinærhet. Alle disse begrepene involverer balansen mellom det impulsstyrte i oss, kontra det kognitivt kontrollerte. Men alt dette er nok langt mer komplekst og nyansert enn de enkle skissene jeg har beskrevet.

Et vesentlig spørsmål her er om karakterstyrken er en homogen størrelse. Er det slik at dersom jeg har god evne til å motstå fristelser på et område, så kan dette uten videre ekstrapoleres til alle andre områder? Jeg er blant dem som tviler på akkurat dette. En og samme person kan være et «råskinn» på å motstå gastronomiske fristelser, svikter likevel når det kommer til seksuelle fristelser. Det er noe som heter at «summen av lastene er konstant». Altså individets evne til å motstå fristelser er ikke likt fordelt over hele fjøla. Dersom det er slik så betyr det altså at en person som er svak på et område, ikke dermed generelt kan bedømmes å ha «svak karakter». Den gode nyheten er at dette nok er dynamisk, altså at man kan trene seg opp til å bli bedre til å motstå sine spesielle fristelser.

Så er det også vesentlig å oppdage at forstyrrelser i dette systemet på ingen måte bare går i en retning. Mennesker med spiseforstyrrelsen anoreksi kan godt handle om en forstyrrelse som går i motsatt retning. Impulsene fremstår her fullstendig underlagt kognitiv kontroll. Kontrollen skjer i en grad som skader individet. Vi skal være klar over at impulser har utgangspunkt i kroppsbehov. Overkontroll av impulser utgjør dermed risiko for skade. Jeg så en gang et bilde av en indisk guru som hadde holdt armen sin rett opp i et x-antall-år. Armen var jo nå bare en stubbe, som stod rett opp. Dette står da som eksempel på sinnets totale kontroll over impulsene. Vedkommende har da motstått smerteimpulsene over lang tid. Og det har sine konsekvenser. Han mistet jo armen til slutt. Sannsynligvis handler dette om oppvisning av karakterstyrke, en dyd som er særlig populær i hinduismen. Men vi ser denne vektleggingen også innenfor kristne miljøer. Og det er en dyd vi absolutt skal respektere, men alt kan overdrives. Regelen om den gylne middelvei finnes også her.
Det er ikke så lenge siden jeg leste boken «Angelica» om valdres-saken. Her leser jeg indirekte at det å komme seg ut av en spiseforstyrrelse er en svært vanskelig kamp. Hva betyr det? For slike tilstander begynner jo med at barnet sulter seg. Da hemmes begjæret etter mat, av kognitiv kontroll. Sannsynligvis vil en slik kontroll over lang tid, innebære at impulsene svekkes, kanskje dramatisk. Men sannsynligvis vil man komme i en tilstand hvor det å sulte seg, i seg selv er en fristelse. Også en slik fristelse må jo kreve karakterstyrke å komme seg ut av? Hvilke impulser er det som står for den fristelsen? Slike impulser må jo stå i motsetning til fristelsen til å spise. Poenget er viljen til å bremse også handler om impulser. Men det er impulser som er mindre kroppsnære og er dermed mer anonyme som «følelser». En hypotese kan være at dette har opprinnelse, nettopp i høyre tinning-lapp, som jo står for selve bremsingen. Uansett kan avgjørelsen av dette bestå av styrkeforhold mellom disse impulsene. Og det kan se ut som at hver kamp endrer dette styrkeforholdet til fordel for den som vinner. Gi etter for en fristelse, og du blir svakere for fristelsen neste gang. Motstå en fristelse, og du motstår den lettere neste gang. I så fall er det godt hold i hypotesen om at dette kan trenes. Men sannsynligvis er det med dette som med vanlige muskler: noen har bedre naturlige forutsetninger enn andre.
Fedme er jo noe som har tiltatt med årene. Fedme er helseskadelig. Samtidig har vi sterke kroppsidealer for slankhet. Dette gjør det oss alle sterkt motivert til å unngå fedme. Likevel er dette blitt en omfattende folkesykdom. Dette blir det rangering av. Overvektige mennesker blir diskriminert, nedvurdert og sett på som mennesker med nedsatt karakterstyrke. Så har vi fått en egen bevegelse, som forteller oss at dette er en sykdom, eller en annerledeshet som vi må respektere.
Og selvsagt må vi det. For igjen handler dette om naturlige forutsetninger. Men det forteller også hvor sterke de psykiske mekanismene er, som gir impulser som søker å få oss opp i vekt.
Men igjen, så betyr ikke fedme «svak karakter». Overvektige er neppe mer impulsive i livet enn andre. 

Igjen, dette med karakterstyrke er svært komplekst. Noe som gjør at det å dømme mennesker generelt på grunn av at noen sårbarheter blir synlige, blir helt urimelig.

Samtidig bør det jo forskes på hvordan slike systemer kan utvikles i en sunn retning, både hos barn og hos voksne.

Det som er viktig er erkjennelsen av at vi alle har våre svakheter. «Summen av lastene er konstant», at dette handler mye om naturlige forutsetninger, at det er formbart eller påvirkbart, og at det er en balansegang med en gylden middelvei.

I det sosiale spill fungerer slike svakheter som sosial valuta. Derav impulser både til å skamme oss, til å ville skjule, men også motsatt til å nedvurdere, krenke andre, og i verste fall til, trakassering og sosial utrenskning.



[1] Her er jeg sannsynligvis på kollisjonskurs med Freud. Freud opererte med drifter, som til syvende og sist er svært uspesifiserte og nesten kan betegnes som flytende energi, gruppert i de to grunnleggende livs- og dødsdrifter. Så kan man si at disse driftene etter hvert tar mer konkrete former i form av f.eks. seksualitet og aggresjon. Om man stopper her, får vi en langt mer plastisk modell av menneskets emosjons-register. Dette kunne jo f.eks. gi noen ideer om at det er mulig å modifisere impulsens retning fra f.eks. homoseksualitet til hetero. All erfaring viser at dette på langt nær er så enkelt. Mine ideer om mer avgrensede tilbøyeligheter med utløsermekanismer (triggere) er på mange måter et motstykke mot dette. Det er et emosjonelt mer rigid system. Det kan nok modifiseres til en viss grad, men her finnes klare medfødte disposisjoner som det er lite å gjøre noe med.

[2] Etter å ha satt meg litt mer inn i dette kan det hende at selve energibegrepet blir utilstrekkelig i forhold til å beskrive denne type prosesser. Selve «kablingen» i hjernen, altså måten de enkelte deler er koblet sammen på, har sannsynligvis mye mer med dette å gjøre enn vi liker å tro. Og kablingen er individuell og avgjøres i hovedsak i individets første leveår.