Innledning

En av naturens vesentligste «oppfinnelser» er biologiske mekanismers evne til «å finne opp» sin egen atferd. Dette er et fenomen som har kanskje har oppstått ganske tidlig i livets historie. Etter hvert har vi fått mange løp i livets utviklingshistorie hvor det naturlige utvalg har grepet fatt i denne evnen og drevet den frem. Mest ekstrem er sannsynligvis menneskets kreativitet, som sannsynligvis er drevet frem av seksuell seleksjon.

Grunntanken i min måte å tenke kreativitet, intelligens og design på, er at dette hverken har med magi eller ånd å gjøre. Vår hjerne er primært ikke en deduksjons maskin, den er heller konstruksjonsmaskin. Den kreativiteten som skaper konstruksjonene er en kombinasjon av gjetting, prøving, evaluering og læring. Til det kreves det fysiske prosesser som fungerer som gjettefunksjoner, sannsynligvis basert på tilfeldighetsgeneratorer, evalueringsmekanismer, på flere nivåer, og hukommelsesfunksjoner som muliggjør læring og gjenbruk av prosesser som gav suksess.
Også menneskelig kreativitet fungerer på denne måten, altså ingen metafysisk sjel eller ånd, men kort og godt en fysiologisk prosess som en gang i fremtiden vil kunne kopieres fullt ut av en datamaskin.  Da vil kanskje også verdens første kunstige bevissthet være skapt, med de etiske implikasjoner det medfører.

Refleksjoner om fantasien

Det finnes forskning som antyder at den viktigste enkeltfaktoren som definerer menneskeartens særegenhet er fantasien. Vår evne til å se for oss mulige fremtider, både på kort, men særlig på lang sikt, setter menneskearten i stand til å handtere sosialt samspill og langsiktighet, på en måte som er helt unik i artens historie. Og nettopp fantasien er kanskje den beste og klareste indikasjonen på vår hjernes unike evne til å konstruere. Vi er i stand til bygge om livserfaringens utallige små og store elementer, til helt nye konsepter, ofte temmelig fjernt fra virkeligheten. Virkelighetsfjern? Hvilken nytteverdi har det? Velkommen til den uendelig store verden av utallige narrativ. Velkommen til kunsten, til religionene, til mystikken, filosofien og de utallige ideologiene. Dette er den menneskelig fantasi, en velsignelse for arten, men kanskje også, noen ganger, en forbannelse. 

La meg først bare gjenta min oppfatning av fantasiens funksjon i det mentale landskap. Igjen tyr jeg til en analogi vi kjenner fra datamaskiner. I datamaskiner evner vi å sette opp store modeller, som for eksempel kan simulere vær, trafikkmønstre eller pandemiers spredningsmønstre. Felles for disse er at de evner å si noe om komplekse forløp, uten å teste ut selve forløpet i praksis. I dag opplever jeg pent vær her jeg sitter. Det er en fasit. Men hva skal til for at jeg kunne si noe sikkert om denne fasiten for fem dager siden? Det viser seg å være en komplisert affære.
Selv om det er store forskjeller, tenker jeg at prinsippet om forutsigelse, er noe fantasien har til felles med våre store og komplekse datamodeller. Vi er konstant på jakt etter handlingsrom som vi kan møte utfordringene vi ser ligger foran oss. Men handlingsrom er ikke bare det som er, men også hva vi kan gjøre, og hva vi tror blir virkningen av mulige alternativer. Forutsigelse av virkningen av våre handlinger er en vesentlig del av fantasiens oppgave. Men fantasiens oppgaver går lengre enn som så. Mens dagens datamodeller bare blir matet med passive data som de regner på, så har fantasien en aktiv rolle i den prosessen det er å komme opp med alternative strategier for løsning av problemer.

Jeg har tidligere beskrevet den kreative prosess som noe som kan skje i utallige nivåer. Det vi opplever som fantasi er kanskje bare toppen av et isfjell av underliggende kreative prosesser som foregår på ubevisst nivå. Totalen av dette er nok en svært kompleks og ressurskrevende funksjon. Alle individer har ikke like mye mentale ressurser, derfor er vår evne til fantasi ujevnt fordelt mellom individene. Som en digresjon kan det være vesentlig å påpeke at akkurat dette forholdet er vesentlig å ha med seg som en del av refleksjonen om den empatiske feilslutning. Vi klandrer ofte mennesker fordi de ikke gjorde slik eller slik. En mulig forklaring kan handle om at vedkommende individ rett og slett ikke hadde fantasi nok til å se det alternativet. Dette er utgangspunktet for min refleksjon om det mentale handlingsrommet, som sjelden er sammenfallende med det faktiske handlingsrommet.

I mitt mentale univers er fantasien et slags øye som lar meg skue utover, i tid og rom. Fantasien er en slags integrator for all den komplekse informasjon som danner basis for mitt mentale landskap. Ved hjelp av fantasien er jeg i stand til å sette det hele i sammen i en slags mentalt visuelle strukturer som jeg kan orientere meg i. Det gjelder også min opplevelse av tid. Mitt mentale jeg befinner seg som et slags midtpunkt mellom en virtuell fortid og fremtid. Fortiden består av minner, eller hukommelse. Det er hukommelse som både kan svekkes og endres over tid. Det mentale bakover-skuende «jeg» ser en fortid som feider ut i en tåke langt der bak. Noen fjelltopper stiger opp og ruver over tåken. Det er minner som har gjort stort inntrykk, forbundet med sterke følelser eller viktig læring. Mye av dette er barndommen. Menneskets hukommelsesfunksjon er ikke fullt utviklet før mellom 3 og 5 års alder. Det som har skjedd før da forsvinner i en tåke av usammenhengende inntrykk. Det er den virtuelle fortiden. Den virtuelle fremtiden skapes av fantasien. Fantasiens stoff er minnene om fortiden. Men fantasien er mye mer enn et speil av fortiden. Det er fantasien som forsøker å forutsi fremtiden ved hjelp av fortidens minner. Men i motsetning til den ene fortiden, består den virtuelle fremtiden av et uendelig antall mulige scenarioer. Fantasien er i realiteten en simulator. Gitt de og de kriteriene, det eller det utgangspunktet, de eller de hendelsene, de eller de handlingene, gi meg et bilde av hvordan fremtiden ser ut da. Men det bildet du får er forvrengt. Den største løgneren i ditt mentale system er fantasien. For det første er det jo særdeles vanskelig å gjøre eksakte gode forutsigelser om fremtiden. Men jeg tror det går lengre enn som så. Min hypotese er at fantasien overdriver eller underdriver punktene i sine scenarioer slik at du får høyt fokus på særlig de emosjonelle sider ved visjonen. Menneskets atferd er formet av følelser, og følelser er formet av gener. Fantasien er en del av den mekanismen som skal drive individet til å handle i tråd med sitt «biologiske oppdrag». Hvis fantasien ser risiko, så kan den overdrives til å ruve som et uoverkommelig skremmende fjell i din visjon. Det skremmer deg fra å gå videre på den tanken. Og motsatt, om den ser positive muligheter, så vil den vise deg et urealistisk bilde av uoppnåelige emosjonelle følelsesorgasmer som lokker der inne i fremtiden.

I det hele tatt er sannsynligvis fantasien ekspert på å overdrive det emosjonelle. Det gjelder også fortid og minner. Vi vet at minner er sårbare. De blir rustne, og fantasien fyller på og tilpasser. Men min hypotese er altså at fantasien også overdriver de emosjonelle sidene ved våre erfaringer. Det gode blir enda bedre, og det vonde blir enda vondere.
Det er vesentlig å forstå denne sammenhengen. I praksis betyr det at, særlig de emosjonelle bilder fantasien lokker med på de forskjellige handlingsalternativene, de kommer aldri til å bli realisert. Årsaken til at det er slik, tror jeg, er at dette er en metode for å sikre gjennomslaget av den genetiske programmeringen individet har. Sannsynligvis handler det om balanse. For høy realisme vil nøytralisere programmeringen, mens ekstreme overdrivelser vil sette rasjonaliteten ut av spill. Og kanskje er det slik at styrken på dette også har en individuell komponent. Det vil si at personer med sterke fantasiforestillinger er mer tilbøyelig til å bli impulsive, ta større risiko, og mer irrasjonelle, mens i motsatt ende finner du mer pedantiske mennesker, uten initiativ eller engasjement.
Det konstante avviket mellom fantasi og realitet vil skape en vedvarende følelse av misnøye. Dermed har systemet en mekanisme som driver mennesket til engasjement og til slutt handling.
Fantasien er på mange måter den instansen som gir individet en illusjon av mening med livet og noe å strekke seg etter.
Meningen med livet handler jo i høy grad om å finne frem til gode minner, og se for seg mulighetene for et godt og innholdsrikt liv i fremtiden. Hvordan kunne vi gjort det, dersom vi ikke hadde hatt fantasiens virtuelle øye å se dette med?

Fantasien som konstruktør av forestillinger

Vi kan også se på fantasien som et blankt ark hvor forestillinger konstrueres og modelleres. Den kreative prosess konstruerer forestillingene. Kanskje er fantasien en slags integrerende funksjon, hvor slike konstruksjoner får sitt språk, sin mening og spilles ut mot andre forestillinger. Sokrates så på seg selv som en fødselshjelper, eller katalysator for å skape refleksjoner hos andre. Kanskje har dette mye med at fantasien er som et isfjell som flyter i bevisstheten. Det betyr at mesteparten der er ubevisst. Kanskje er det slik at utallige konstruksjoner, forestillinger og modeller, som dannes og som kan bli gjenstand for en bevissthet, som kler det hele i språk og mening. Kanskje fungerer dialogen som katalysator for å forløse slike uferdige konstruksjoner, slik at de kommer opp i fantasien, snus og vendes, på, snakkes om og blir til en forestilling vi tar med oss og anvender videre i våre liv.

Sannsynligvis er dette en viktig drivkraft og opphav til sosiale konstruksjoner. Sosiale konstruksjoner er som regel paleo-designet. Det vil si de oppstår i den sosiale informasjonsprosess, uten at enkeltindivider har tenkt dem ut og konstruert dem opp. Men, i den grad, de kommer opp, blir med oss som begreper, så vil de finslipes intellektualiseres ved hjelp av enkeltmenneskers innsats. Da er denne type kognitive verktøy uunnværlig.

Jeg tenker også at fantasien generelt er opphav til utallige begreper som vi mennesker tenderer til å oppfatte som objektive realiteter. Det er en del av vårt behov for å realisere fantasi. I metafysikken tar jeg et oppgjør med veldig mye av slike tendenser. Begreper er som regel ikke objektive. De er intersubjektive forestillinger, ofte paleo-designet. Og de er der fordi de fungerer i våre liv. Men det er ingen garanti for at det har noe med realiteter å gjøre.

Menneskets forutsigelsesevne

For helhetens skyld gjentar jeg meg selv litt her, men nå i perspektiv av forutsigelse. La oss starte med perspektivet som er gjengitt her. Når en biologisk kropp, starter sitt virke i verden, er selve kroppens utforming, alle dens funksjoner, løsninger og mekanismer, et utrykk for biologisk forutsigelsesevne. Under forutsetning av at fremtiden ligner på fortiden, er det å anta at de utfordringer individet eksponeres for, vil ligne på de utfordringer individet vil møte.

Problemet her er at biologisk evolusjon egentlig er veldig generell statistikk, utrykt i kropp. Det vil være et veldig stort mangfold i hva som faktisk møter individet. Det skaper et seleksjonspress for individet som kan noe mer enn bare utvikle en pre-programmert kropp og atferd, som ikke kan modifiseres i møte med en virkelighet som tross alt avviker, ganske mye fra urgammel statistikk.

Dette er seleksjonspresset som går i retning av utvikling fra automatiske responser til innovativ atferd. Det har jeg skrevet om her.

Helt grunnleggende handler autonom atferd om en ting: forsyn. Atferden endrer forhåpentligvis tilstanden til det bedre i nær eller fjern fremtid.

Løpende innovasjonsdrevet atferd krever et tidsvindu. Hvordan det er eller var, og et mulighetsrom for fremtid. Tidsvinduet kan være ned i sekunder. Ta deg tid til å studere enkelte innsekters atferd i møte med vinduet. Innsekter er ikke tilpasset møte med kunstige vinduer. Vinduer har vært til stede, kanskje i tusen år. Selv med insektenes høye reproduksjonshastighet, er ikke dette på langt nær nok til å kunne gjøre så store endringer, at de tilpasser seg dette. Muligens er også seleksjonstrykket for lavt. Det er ren matematikk som avgjør dette. Og det skal noe til å endre atferden så dramatisk at insektet snur, og faktisk klarer å finne tilbake til det åpne vinduet det kom fra, eller å oppdage «åpen-dør-mønsteret».

Mitt inntrykk er et vepser klarer seg best. De har et atferdsmønster som i langt større grad virker å teste ut mulighetene.  Men jeg har flere ganger observert «dummere» insekter havne i en dødsfelle-spiral, i vinduet. Jeg observerte et insekt som krøp oppover vinduet. På toppen, møter det vinduskarmen. Det snur og kryper nedover med ca. 45 graders vinkel. Det er åpenbart at det gjør fotfestet mot glasset ustabilt. Det går neppe mer enn 10-20 cm, før insektet mister taket og faller. Der nede, slår impulsen til, om å krype oppover. Og syklusen gjentar seg. Slik kan det holde på, dersom ikke en barmhjertig sjel, forsiktig geleider insektet ut i det fri.

Som mennesker kan jo vi projisere over på insektet, et slags «aha, her har jeg vært før», når insektet, for n-te gang faller ned i vinduskarmen. Men sannsynligvis er insektets tidsvindu kanskje ikke mer enn noen sekunder. Det er ikke ok til å oppdage katastrofen, og «prøve noe annet».

Vi mennesker har sannsynligvis flere lag av slike tidsvinduer. Helt fra noen sekunder, via lag på lag, minutter, timer, dager og år. Og slik fortsetter det med kreative narrativer forbi universets begynnelse og slutt.

Vi mennesker har med andre ord utviklet denne evnen til det mest ekstreme, av alle arter på denne kloden. Og vi skal være oppmerksomme på at utfordringen med forutsigelse sannsynligvis øker eksponentielt med lengden på tidsvinduet.

Det er det samme som med været. De fleste av oss klarer fint å gjette på hvordan været blir de neste 30 minuttene. Men ettersom vi utvider det tidsvinduet, blir treffsikkerheten svakere og svakere. I dag, ved hjelp av enorm datakraft, kan vi klare opp til 10-dager, før det blir så upresist at det ikke lengre har noen nytte.

Selvsagt er det slik at vår forutsigelsesevne vil avta dramatisk med tidsvinduet. Like fullt viser det seg at menneskets store suksess på denne planeten, i stor grad handler om evnen til å tenke langsiktig.

Men allerede her kommer det biologiske systemet i konflikt med seg selv. For det vil alltid være fristende kortsiktige gevinster som går på bekostning av det langsiktige. Og systemets kortsiktige forutsigelser er langt mer treffsikkre. Det er bedre med en fugl i hånden, enn med ti på taket. Det å tenke langsiktig, og ofre det kortsiktige er med andre ord i stor grad basert på troen på egen langsiktige forutsigbarhetsevne.  Og denne troen er svært individuell. Hypotesen er at troens styrke avhenger av individets livserfaring. Saken er den at det å forutsi krever store mentale ressurser.

Måten vi mennesker forutser på, er via fantasi. Fantasien er hjernens eget simulasjonssystem.  Basert på kunnskap og kompetanse, og mentale ressurser, ser vi for oss mulighetsrommet inn mot fremtidens tåkebanker. Og igjen er det viktig å påpeke grunnmekanismen i hjernens epistemiske funksjon. Hjernen gjetter og evaluerer. Hjernen har adoptert den kreative prosess, som jo også er basis for selve evolusjonsprosessen. Gjennom gjetning, prøving, evaluering, i lynraske sykluser, konstruerer hjernen opp narrativer av sine omgivelser. Sannsynligvis har hele denne utviklingen startet med sanseapparatet. Og her kan det ikke gjentas for ofte: Hjernen mottar datastrømmer fra sansesystemene. I en uendelig sirkel av vekselvirkninger av prøving og feiling, har nyttige forestillinger om virkeligheten fått sin form. Dette skjer i vekselvirkning med arv (arketyper). Litt sansing, og en hjerne som klarer å nyttiggjøre det, åpner for en seleksjonsprosess, hvor hjerne og sanser utformer hverandre i tandem. Vi får hjernestrukturer som spesialiserer, men som også kan lære og tilpasse seg, de faktiske omgivelser. Fantasien starter med en smal-vindu-persepsjonsprosess, hvis nytten av å strekke forutsigelsen utover i stadig større tidsvindu, drives av seleksjonspresset. Vi får altså en kreativ prosess, som opererer i flere lag, og i stadig videre tidsvindu. Og når tidsvinduet blir stort nok, handler det ikke lengre bare om å forutsi virkning av enkelthandlinger. Mennesket er i stand til å legge planer, som egentlig er serier med intervensjoner, med utgangspunkt i en tenkt utvikling. Dette krever individet enormt, både i form av kompetanse, men ikke minst i form av mental kapasitet.

Når språket kommer til åpner dette for å neste nivå som er det sosiale.  Vi kjenner jo en gruppemekanisme, vi kaller idemyldring, som er en kraftig utvidelse av denne kapasiteten. Vi får kulturer, som formes i vekselvirkning med egne fremtids-narrativer på kort sikt, lang sikt, ja til og med fjernt ut i evigheten.

Vi får en kulturbevissthet fokusert på nytten av treffsikre forutsigelser. Det å beviselig ha klart å forutse store hendelser gir umiddelbart høy status. Dette blir selvsagt et lett motiv i forsøket på å få til dette. Og selvsagt skjer dette, både i form av seriøst forsøk på å se i fremtiden, med utgangspunkt i seriøs virkelighetsforståelse. Men også gjetninger i spektakulære former, som jo skjer i et omfang, som statistisk medfører at noe tilfeldigvis treffer, og skaper store bølger. Opp på dette får vi selvsagt alt fra spåmenn og kvinner, til profeter.

Mange forskjellige religioner inneholder selvsagt også elementer av dette. Forutsigelsene skjer nå ikke den tunge veien via forståelse, og prognoser, men om direkte informasjon fra gudene, også hva vi kan forvente av gudene i f.eks. en fremtidig doms-prosess. Og selvsagt handler dette om offer, til gudene, men selvsagt til strategisk posisjonerte menn og kvinner, som mellompersoner, i påvente av en fremtidig prosess som aldri kommer. Så hoper da rikdommen seg «tilfeldig» opp hos disse privilegerte mellompersonene.

Det som er å merke seg her er dette med troen på overnaturlig forutsigelse, eller enklere sagt, mangelen på tvil. Forklaringen kan være den, at menneskets egentlige treffsikkerhet i sine forestillinger om fremtiden er temmelig skjør. Hadde vi sett hvor usikkert det egentlig er, kan det føre til beslutningsvegring. Vi får en biologisk avveining av vår kraftige kognitive kapasitet, opp mot en utfordring som raskt vokser seg eksponentielt ut av epistemisk rekkevidde.  Sannsynligvis utstyres vi med egenskaper av overtro på egen dømmekraft, som et skjold mot handlingslammelse. Når jeg har nevnt troen på spådom og profetier, så handler det ikke om mangel på kritisk kognitiv kapasitet, men heller om blokkeringer som er statistisk mer biologisk lønnsomme enn ulønnsomme, men som får disse bivirkningene.

Oppsummeringen her er at forutsigelse kanskje er noe av hjernens viktigste funksjon, og en avgjørende suksessfaktor. Det at vi har utviklet fantasi, er sannsynligvis et resultat av dette. Og fantasien er sannsynligvis helt vesentlig for vår bevissthetsfunksjon. Det er den som skaper narrativer. Og vi mennesker navigerer etter lag på lag med narrativer.

Litt videre så ser vi jo at narrativene blir helt sentrale i den kulturelle prosess. Her blir de til memer, som i seg selv formes av darwinistiske utviklingsmekanismer. Vi får konkurranse om narrativene. Spenningene som oppstår mellom de store religionene, er en del av dette.

Dagdrømmen

Etter at jeg skrev dette, har jeg fått fokus på en annen viktig tilleggsfunksjon med fantasien. Det er dagdrømmen og alle de fantasier vi opplever som følge av frustrasjoner. Prøv å la være å spise en hel dag. Jeg har prøvd og det jeg husker best er de matfantasiene som etter hvert ble svært så fremtredende ut over ettermiddagen. Jeg fantaserte om mat, om å fråtse i all den beste maten jeg kunne tenke meg. Det er velkjent. Vi fantaserer om sex, om popularitet, om beundring, om penger om hevn og vold, om romantikk. Hva er dette? Det jeg etter hvert har innsett er at fantasien i høy grad er en manifestasjon av underliggende emosjoner eller følelser. Men den er også en manifestasjon av frustrasjoner, som jo jeg definerer som emosjoner som ikke finner sitt utløp. Mens emosjonene er språkløse drivkrefter med evne til intern belønning og straff, så står fantasien som det neste steg. Strukturene i det limbiske system er skapt av gener. Følelsene oppleves i mitt mentale landskap som behagelig, eller ubehagelig, begjær eller som frustrasjoner. Fantasien tar det hele til et høyere mentalt nivå. Her skapes de bilder, virtuelle hendelser og det språk som gjør genenes oppdrag til en realitet i mitt mentale univers. Det er en realitet som jeg bevisst evner å forholde meg til. Sannsynligvis er det også slik at dette demper frustrasjonen. Individet opplever en virtuell tilfredsstillelse av sine behov. Dermed fungerer fantasien også som et surrogat for dekning av behov som ellers er udekket. Dermed har vi en mekanisme som til en viss grad greier å avdempe våre emosjonelle impulser. Men surrogatet blir ingen sovepute. For i fantasien ligger også en tilskyndelse til realisering av oppdraget, med tilhørende ideer om måter å leve dette ut på. Men det er grenser for hva som kan leves ut. Slike begrensinger kan handle både om avmakt, men ikke minst sosiale begrensinger og moralske normer. Dagdrømmen er handler ofte om det som sjelden eller aldri kan realiseres. Men fantasien kan som sagt skape mange alternative visjoner av fremtiden. Ved hjelp av kognitive ressurser vil fokus etter hvert settes på alternativer med muligheter for realisering. Dette kan og vil ofte resultere i en eller annen form for beslutning med tilhørende handling.

Det som har gått opp for meg i dette er hva vi kan lære av dagdrømmen og hvilken informasjon denne kan gi oss. Dagdrømmen er kanskje en av flere mulige manifestasjoner av frustrasjon. Styrken og omfanget av dagdrømmen forteller oss om styrken på frustrasjoner i individets liv. Innholdet i dagdrømmen forteller oss om individets utilfredsstilte behov. Kanskje ligger det også i dette en vesentlig kilde til innsikt i det enkelte individs mentale univers. Det kan være en kilde som kan benyttes av foreldre, lærere, psykologer og andre som måtte ha behov for å se mer av individet enn bare det ytre.
Her tenker jeg at psykologer og fagfolk kan ha mye å hente. Da handler det om å kartlegge både intensitet og innhold i dagdrømmer. Dersom noen dagdrømmer unormalt mye, er dette et symptom, på at individet ikke har det så bra. Innholdet i dagdrømmen kan avsløre hva som er problemet. Da jeg var liten dagdrømte jeg om å bli alt fra fotballspiller, til flyver til astronaut. Fellesnevneren for dette er drømmen om å bli noe stort. Senere skulle jeg bli rocke-musiker, forfatter eller filosof. En nådeløs analyse av dette kan munne ut i at vi her har å gjøre med et menneske som mislykkes sosialt, og som kompenserer for det med å drømme seg til å være noe stort. På samme måte kan voldsfantasier, enten det er fysisk- mental- eller sosial vold, være et utslag av å oppleves seg krenket i livet, være plaget av skam osv. Fantasier om penger og rikdom kan være utslag av den samme narsissistiske fantasien som jeg hadde, men det kan også ha sin forklaring i et liv med knappet og stor grad av relativ fattigdom.

Det er viktig for individet å bli bevisst på at fantasien kan bedra oss og «lede oss ut i fristelse». Her er det vesentlig å kunne stikke fingeren i jorden, og utvikle evnen til å motstå fantasien. Dette gjelder særlig på områder som presser oss ut mot yttergrensene av vår moral, og kanskje også over streken. Mekanismen er skremmende og snikende. Husk at virkeligheten aldri kan levere det fantasien lover. Om vi lar oss lokke med på eventyr, så kan nok det gi oss mental boost, men vi vil alltid sitte igjen med misnøye om at realiseringen ikke var perfekt. For vi har ikke opplevd det ultimate, det fantasien lovet. Kicket lokker oss, går sammen med misnøyen for å drive individet til gjentakelse. Det skaper avhengighet. Denne mekanismen har skapt seriemordere.
I en moderne sivilisasjon er det helt sentralt å forske på slike mekanismer, og, ikke minst at dette blir en kompetanse som hele befolkningen tar del i. Seriemordere, voldtekt eller overgrep starter aldri som det det ender opp med. Individets kompetanse på slike mekanismer, vil kunne forhindre at slike prosesser utløses og eskalerer.
Det er jo det ekstreme utslaget. I dagliglivet ser vi ofte dette som utslag at mennesker blir skuffet og fortvilet fordi de har forventet noe annet, noe mer enn det som ender opp med å bli realiteter. Da er det viktig å innse at vår fantasi alltid overdriver mulighetene, at misnøyen alltid vil være der, at vi ikke trenger å skamme oss over at det er mange motbakker og grå landskaper i våre liv. Vi kan gjerne la fantasien være den del av det som beriker våre liv, men det er viktig for vår modenhet at vi lærer oss å sette pris på hverdagen, med de utfordringer den måtte ha å by på.

 

Den virtuelle allviteren

I Det troende mennesket er jeg inne på individets behov for å forstå verden, og hvordan frustrasjon som følge av manglende informasjon kan avdempes ved hjelp av trosmekanismer, altså at man tror man vet, mens realiteten er at man ikke vet. Fantasien har sannsynligvis en stor rolle når det gjelder å skape illusjonen av å vite. Den reelle informasjon vi har om omverdenen er som regel mangelfull og fragmentert. Hjernen ser mønstre og sammenhenger der de er og der de ikke er. Fenomenet heter apofeni.  Se på informasjon som kontinenter, omgitt av øyer og hav. Og kontinentene har «huller» i form av innsjøer osv. Fantasien fyller gjerne både huller og hav. For den nære informasjon er dette svært nyttig. For det disse hullene fylles med noe som passer, gjerne kvalifiserte gjettinger og noen ganger resonnementer. Men det er ofte farget av vår egen bias.  Og jo fjernere informasjon er, desto mer oppløses den til øyer omgitt av hav av uvitenhet. Her fyller fantasien gjerne opp huller og hav, slik et alt blir til en konsistent virkelighetsoppfatning. Dette er konstruksjoner. Noen kaller det for konfabulering. Den vel etablerte psykologiske teorien om kognitiv dissonans kan tenkes å utgjøre en mekanisme som er en viktig drivkraft i dette. Når vi kommer langt nok ut er det fort gjort at våre forestillinger ender opp med det jeg kaller for «lukkede eksistensialmodeller», gjerne i form av religion.

Brannøvelse

Biologiske organismer er avhengig av å bruke for ikke å miste. Se her. Min hypotese er at dette også gjelder på det mentale planet. Jeg har for eksempel den hypotesen at hjernen, noen ganger under søvn, bare slår på fryktresponsen. Så vil altså fantasien konstruere en historie som sammenfaller med det emosjonelle utbruddet. Og vi får mareritt. Det er neppe alle mareritt som har dette forløpet, men dette kan være en del av bildet. I forlengelsen av dette har jeg altså kommet opp med hypotesen at vi mennesker, dersom vi får for lite motgang og utfordringer, tenderer til å skape psykososiale prosesser som fungerer som erstatninger for dette. Mennesket gjenskaper steinalderen. Her tenker jeg at fantasien spiller en viktig rolle i dette.  I går forteller min datter meg at hun ser på en serie om zombier. Her er det selvsagt mye ingredienser av frykt, død og fortvilelse, men som hun sier, også vemmelige ting. Dersom vi analyserer dette ser vi at det tenderer til å stimulere hele det emosjonelle registret vårt, alt fra kjærlig omsorg til vemmelse, avsky og fortvilelse. Vi mennesker elsker historier. Det er en klar sammenheng mellom at de historiene som overlever og blir populære, er nettopp de som treffer vårt emosjonelle register. Historier som ikke har denne egenskapen oppleves som kjedelige.
Igjen så er min hypotese at dette handler om å stimulere hele vårt emosjonelle register. Og noen ganger, når mennesker møter for lite utfordringer, er pakket inn i sosial bomull, så går dette så langt at man ikke bare fantaserer, men faktisk også spiller ut sin sosiale definisjonsmakt til faktisk å gjenskape de utfordringer som hjernen savner. Denne mekanismen kaller jeg for dekadens, og er velstandens akilleshæl. Dette har jo igjen sammenheng med at fantasien bedrar oss til å ville realisere dagdrømmen. Det er så viktig at akkurat dette blir allmennkunnskap. Fantasien er uunnværlig, men den har altså også denne bedragerske sidevirkningen, som til og med kan skape seriemordere.

Hvordan kreativiteten samarbeider med logikken for å utvide vår kunnskapshorisont

Det er fort gjort å ha den forstilling at vår kunnskapsutvidelse består av observasjon og deduksjon. Altså, vi observerer fenomener, legger disse fakta til grunn og trekker våre konklusjoner ut av det. Men faktum er at dette egentlig er en lite fruktbar metode for å utvikle en god forståelse av det vi ser. Den vitenskapelige metode, vi kjenner som den hypotetisk deduktive metode fungerer ikke slik. For å skape en hypotese er vi avhengig av kreativitet. Vi utleder ikke hypoteser. Vi mer eller mindre gjetter på dem. Det kan vi alle gjøre. Men skal dette bli vitenskapelig må hypotesen evalueres i ettertid. Det er i denne fasen vi får bruk for logikk, deduksjon, og matematikk. Selvsagt også videre observasjon og testing. Jeg tenker at dette ikke er en metode som ble oppfunnet med vitenskapen. Det er i høy grad slik vår hjerne arbeider.  Dette kan kanskje best beskrives ved det vi kan observere ved barns lek. Barns lek er ofte en syklisk bevegelse mellom barnets komfortsone og det ukjente. Barnet tester ut ting, eksperimenterer eller beveger seg på nye steder, for så å søke tilbake til tryggheten. Denne prosessen vil langsomt, men sikkert utvide barnets komfortsone etter hvert som alle disse turene ut av komfortsonen utvider området som barnet opplever å kjenne og beherske. Dette er et godt eksempel på den kreative prosess i arbeid.

Om vi forenklet tenker oss vårt mentale landskap som på figuren under. Altså, vi har en indre sone som består av forestillinger vi opplever å ha tillit til. Utenfor der har vi en sone med forestillinger vi opplever å ha begrenset tillit til. Utenfor der har vi alt vi ikke vet. I vår hjerne foregår det en naturlig prosess som hele tiden søker å utvide disse sonene.

Denne utvidelsen skjer på samme måte som barns lek. Igjen, dette er den kreative prosess i arbeid. Hjernen gjør en kreativ bevegelse ut av kunnskapens komfortsone. Den gjetter. Deretter trer kognitive funksjoner inn for å evaluere denne gjetningen. De forsøk som evalueres med positivt resultat vil så bevege seg innenfor grensen av komfortsonen. Dermed utvides komfortsonen. Denne prosessen har jeg forsøkt å illustrere med figuren under.

For å illustrere dette kan vi forsøke å observere vår egen hjerne arbeide med et forsøk på å bevise at 1+1=3

·       Vi definerer først at X=1

·    Da må  = X

·       Vi trekker fra 1 på hver side av likhetstegnet

·   (

·       Vi faktoriserer venstresiden
(X-1)(X+1) = (X-1)

·       Så deler vi på (X-1) på hver side av likhetstegnet

·       (X+1) = 1

·       Vi legger til 1 på hver side av likhetstegnet

·       X+2=2

·       Men siden X=1 får vi da 3=2

·       En annen måte å skrive 2 på er 1+1

·       Ergo:

·       1+1=3

Intuitivt vet vi jo at dette beviset må være feil. Så inn i dette finner vi både gyldige og ugyldige påstander. La oss sette oss inn i den som forsøker å konstruere opp dette resonnementet.

La X=1. Dette er en definisjon. Vi tar det med inn i komfortsonen og regner dette som et premiss som resten av påstandene under må stemme med.

Bevegelsen fra dette til  er en kreativ bevegelse. Dette er ingen deduktiv slutning. Vi kan godt tenke oss at hjernen først prøvde utsagn av typen X=1+1. Det er en kreativ bevegelse. Det er et forsøk. Hjernen vil da angripe dette utsagnet med foregående premiss og en rekke ubevisste premisser. For eksempel: X kan ikke være 1 og 2 samtidig. Hvorfor? Fordi X ikke kan være mer enn et tall. En slik skjult premiss er at X kun kan være et unikt tall. Det er ikke sagt noen steder. Men vi er vant til at slik er det, og at det er slik vi skal forstå en variabel i matematikken. En annen slik skjult premiss er at = betyr at verdien på begge sider av likhetstegnet må være lik. Det er prentet inn i oss på barneskolen.  Lignende resonnement med +. Hva betyr det? Det betyr å bevege seg mot høyre på en tallinje. Hvor mange steg? jo man sterter på den posisjonen angitt ved det første tallet og tar så mange steg utover som tallet bak + angir. Da kan vi dedusere at dersom X kun kan ha en verdi så blir X=1+1=2, men premissen over sier at X=1. Dette er en selvmotsigelse.  Ergo bedømmes utsagnet som ugyldig. Utsagnet trekkes tilbake.

En matematiker ville selvsagt ikke prøve ut slike utsagn helt tilfeldig. Den som har satt opp dette har helt sikkert hatt en ide, eller en plan på hvordan han skal lure oss. Og planen er forholdsvis genial. Han påstår da som det neste trekk at .

Stilt overfor denne utfordringen er hjernen igjen beveget ut av komfortsonen. Dette er en kreativ bevegelse. Det er ingen nødvendig slutning. Utfordringen blir om vi kan akseptere at  ikke på noen måter motsier at X=1.

For de som kan litt matematikk så kan vi resonnere oss frem til at påstanden  kun kan gjelde for X=0 og X=1. Test selv. Sett 0 og 1 inn i ligningen og du ser at det stemmer. Og siden 1 er en av de gyldige verdiene så samsvarer det med premissen om at X=1. Påstanden bedømmes som gyldig og plasseres dermed innenfor komfortsonen.

Slik kan vi fortsette nedover. Men vi skal være obs, for nå baseres de videre resonnementer på generelle teknikker vi lærte på barneskolen. Blant annet faktoriserer vi. Det er en kraftig bevegelse ut av komfortsonen. Det er ingen intuitiv operasjon. Berger vi oss gjennom dette selv med den forutsetningen at X=1? Vi evaluerer ved å erstatte X med 1 og finner at ligningen fortsatt balanserer. Her er det ikke noen ugyldige påstander.

Å trekke fra 1 på begge sider av ligningen. Det er en ryggmargsrefleks i oss at det er fullt ut akseptabelt. Ligningen balanserer.

Å dele på det samme på begge sider av ligningen er også en lovlig regneoperasjon. Det har vi lært på barneskolen.  Ryggmargsrefleksen sier OK.

Men når vi da ser videre nedover beviset her så ser vi at noe må ha gått galt. Vi blir lurt når vi deler på (X-1) på begge sider. Riktig nok har vi lært på barneskolen at dette er en fullt ut lovlig matematisk operasjon. Men vi har også lært at man ikke kan dele på 0. Dersom X=1 må X-1=0. Den ugyldige påstanden i dette beviset er at (X-1)/(X-1)=1. Det er en påstand som gjelder for alle X, men ikke for X=1, for da får vi 0/0. Det er en ugyldig matematisk operasjon.

Poenget er ikke så mye matematikken i dette beviset som å vise hvordan hvert steg i et slikt resonnement er et forsøk, en gjetning som fremsettes, og som så blir evaluert. Det er nettopp den prosessen å komme opp med slike forsøk som er uttrykk for vår kreative evne. Og dette gjelder selvsagt ikke bare matematikk. Når jeg programmerer observerer jeg meg selv å drive på samme måte. Jeg har noe jeg vil oppnå. I hodet mitt forsøker jeg meg på forskjellige strategier. Så forsøker jeg etter beste evne å evaluere mine forslag. Vil jeg oppnå det jeg vil? Er det mulighet for at dette noen ganger kan gå feil? Blir det effektivt nok?

Og slik skaper vi også våre forestillinger. Vi observerer, leter etter sammenhenger, tar imot tips og forsøker å oppkonstruere måter å forstå dette på, som ikke er selvmotsigende, som er sammenhengende og forståelig. Ethvert slikt forslag til mentale måter å forstå dette på er en kreativ bevegelse ut av kunnskapens komfortsone. Og noen ganger kommer vi slukøret tilbake og må forkaste det hele, andre ganger er vi tvilende, vi havner i sannsynlighetssonen, men noen ganger er vi helt sikre.

Vi mennesker kan delvis observere og registrere den bevisste del av denne prosessen. Det er som en slags ping-pong mellom vår intuisjon og fornuften. Men hva er det som konstruerer opp forslagene som kommer ut av vår intuitive funksjon? Sannsynligvis er det den samme type kreative prosess, lag på lag. De nederste lagene er sannsynligvis meningsløse koblinger mellom biter av kunnskap. Noe av dette godkjennes av laget over, som fortsetter å koble dette med andre godkjente elementer osv. Sannsynligvis er ikke de koblingene som gjøres helt tilfeldige. Dersom de var det, ville antall kombinasjonsmuligheter, kanskje gjort systemet ineffektivt. Her er nok en rekke snarveier og mekanismer som reduserer antall mulige kombinasjoner. Og kanskje er det slik at jo mer ressurser hjernen har til rådighet, desto bredere kan den jobbe, og desto større er muligheten for høy kreativitet.  Mest sannsynlig er det kognitive funksjoner som står for evalueringen på de laveste nivåene. Også her er det individuelle forskjeller ute og går. Sterke kognitive funksjoner kan virke hemmende på kreativiteten. Samtidig vil svak kognitiv funksjon kunne gjøre et individ over-kreativt og lite produktivt. Også her handler det om balanse mellom funksjoner.
Sannsynligvis slår den emosjonelle siden inn i evalueringen lenge før ideen når bevisstheten. Det som kommer opp i vår bevissthet er sannsynligvis allerede farget av ønsker og behov.

Om vi sammenligner dette med nåtidens datamaskiner (de normale vi har tilgang på) så har datamaskinens sin beste styrke på evaluering. Datamaskinen kan dedusere og trekke uomtvistelige logiske konklusjoner. Her er den flinkere enn mennesket. Men på den utgående kreative bevegelsen er datamaskinen fortsatt svak. Det er her vi mennesker faktisk har vår store styrke. Det er en egenskap vi deler med mange dyrearter også.

Kreativiteten som en fundamental mekanisme i menneskets atferdsmønster

Noen sier at enkelte mennesker er kreative, mens andre ikke er det. Min påstand er at alle mennesker som har evne til atferd er kreative. For kreativitet handler først og fremst om evnen til å finne opp sin egen atferd. Det synet jeg her forfekter er vesentlig i forhold til menneskesyn generelt.  For det handler om forsøket på å besvare spørsmålet om hvordan menneskets atferd blir til, og hvordan den formes.
For en tid siden så jeg en youtube-video hvor en sjimpanse hadde kommet seg opp på en tre fire meter høy mur. Dette vare dyrehage, og de ansvarlige har nok i alle år levd i den troen at en så høy mur ville aldri en sjimpanse klare å komme over. Men der tok de altså feil. En dag går en sjimpanse og knekker en kraftig lang grein av et tre. Han setter denne opp langs muren og klatrer opp. Den rekker høyt nok til at han kan hoppe det siste steget.
Så er spørsmålet: hvilke stimuli hadde omgivelsene i denne dyrehagen gitt, som genererte denne atferden? Poenget er at dette er noe som ikke kan forutsies. Det er en mental motor som svirrer og går i ethvert individ. En sjimpanse er ingen passiv respons-stimuli maskin. I stedet kan den oppvise en utrolig oppfinnsomhet i måter å løse utfordringene på.

Noen ganger oppfatter vi mennesker kreativitet som noe som eksentriske mennesker og kunstnere besitter. Min oppfatning er heller den at vi alle er kreative, stort sett hele dagen. Til enhver tid, hvor mennesket ikke går på ren autopilot eller følger strenge fastlagte prosedyrer, så er mennesket kreativt. Vi står ikke nødvendigvis fast av et flatt dekk, eller et tog som ikke går. Mennesket utfordres konstant av små og store problemer og hvert eneste et av dem, lite eller stort kaller på vår kreative kapasitet. Og når vi tenker oss om, så ville vel de fleste av oss velge den frie improvisasjon fremfor den strenge prosedyre som gjennomgangstema i vårt liv. Kreativiteten er en vesentlig komponent i menneskets opplevelse av frihet.
Ofte så tenker vi at vår rasjonalitet og vår kreativitet står i motsetning til hverandre. Det impulsive mennesket sier ja, mens det kontrollerte mennesket sier nei. Men da kan vi også tenke på at kreativiteten også en gang har produsert de såkalte «fornuftige» alternativene. For selvsagt er det slik at av alle de muligheter som kreativiteten kommer opp med så er det som regel bare et alternativ som kan velges. Balansen mellom de to er kanskje gitt ved styrkeforhold, men også helt andre utenforliggende mekanismer kan være forklaringen på at mennesker er forskjellig. For eksempel handler dette om vilje eller evne til å bevege seg ut av Comfort sonen. Noen mennesker er mer bekymret enn andre, og dermed kontrollerer dette mer av atferdsmønstret.

Jeg tenker også at våre evner til logikk, resonnement osv. det vil si vår kognitive kapasitet, er systemer som fungerer delvis uavhengig og fra de mer kreative mekanismene. En del av kreativiteten vår har sannsynligvis opprinnelse dypt ned i det limbiske system, mens fornuften er lokalisert, særlig i frontallappen. Det jeg vil frem til her er at disse kan ha individuell kapasitet forholdsvis uavhengig av hverandre. Det kan altså være mulig å være svært kreativ, men ikke nødvendigvis særlig smart. Og det går an å være veldig smart, men ikke særlig kreativ. De mest heldige har mye av begge deler. For det det er jo opplagt at det er først når kreativiteten opptrer sammen med en velfungerende rasjonalitet at resultatet blir det beste.

Tankekatalysatorer

En erkjennelse er at kreativitet sjelden oppstår i det tomme rom. Kreativitet utløses som regel av noe. Kreativitet er åpenbart ofte en respons på stimuli. Det kan være både positive og negative stimuli. Tankekatalysatorer er forhold som utløser refleksjoner og at tanken spinner i vei. Det er altså forhold som fungerer på samme måte som katalysatorer i kjemien. Det er tredjestoff som får to andre til å reagere med hverandre. Når vi mennesker eksponeres for utfordringer, så utløses vår kreativitet, som et verktøy som hjelper oss med å handtere utfordringen. Men dette er en prosess som går videre enn som så. For eksempel kunst. Har du noen gang blitt fascinert at kunstguiden når han legger ut om mesterverket? Innerst inne så vet vi at dersom vi gir to mennesker i oppgave å forklare «den dype meningen» i den abstrakte kunsten vi har foran oss, så vil vi få høre to forskjellige historier. Mitt syn på kunst er at det er nytteløst å lete etter en fasit. Det å forklare kunst handler om masse kunnskap kombinert med kreativitet, samt en formidlingsevne som vekker engasjement hos tilhørerne. Dette er til ingen måte til forkleinelse, hverken for kunstneren, kunstverket eller formidleren. For det er nettopp det som er kunstens magi, at den utløser denne kreativiteten i oss og fanger oss i magiske øyeblikk. Formidleren er egentlig ikke en formidler, men blir selv en del av kunstuttrykket som blir til der og da. Og selvsagt er det jo vel så fantastisk når kreativiteten utløses i oss selv. Jeg tenker at dette er en veldig god og konstruktiv mental prosess, som jeg innbiller meg kan ha helsebringende egenskaper.

Men dette handler jo ikke bare om kunstverk. Har du ikke oppdaget vekselvirkningen i den uformelle samtalen? Du hører en historie, kobler til en parallell, og responderer med parallellen når det blir din tur. Dette er kjernen i refleksjon. Vi assosierer via koblinger til paralleller, metaforer og arketyper. Slik flyter samtalen mellom oss. Og gjennom prosessen opparbeider vi oss, ikke bare ny informasjon, men også innsikt.  Og innsikten kommer ikke bare fra samtalepartneren, men kanskje ofte mest fra deg selv. Narrativer har den evnen at det utløser kreativiteten i oss. Og noen av oss kan, trigget av ordene i sangen, sekvensen i filmen, eller bibelverset, klare å konstruere opp alle mulige spennende refleksjoner. Ofte er vi ureflektert på vår egen kreativitet. Vi leser vår egen innsikt inn i de gamle tekstene. Slik blir nye teologiske retninger, og nye trossamfunn til.

Men vi snakker jo ikke bare om positive stimuli. Det å oppleve motgang, frustrasjon, urett og fortvilelse vil ofte fungere stimulerende på kreativiteten. For vi leter etter veier å handtere det på. Dersom dette ikke blir så overveldende at det dreper oss, eller etterlater oss i apati, så er kreativiteten i full sving for å finne veier ut av uføret. Nietzsche er kjent for utsagnet som at «det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere». Jeg tror at stimulert kreativitet er en del av dette. Noen har kommentert at mennesker som har hatt mye motgang ofte er mer reflekterte og har dypere perspektiver.  Det er også en grunn til at man ikke bare skal jamre seg over motgangen. Jeg tenker at det også at det er en klar kobling mellom omfanget av fantasi og dagdrøm på den ene siden og frustrasjon og motgang på den andre siden. Mennesker som utsettes for motgang, kan bruke dette som flukten ut. Den positive gevinsten av dette er jo at hjernen trenes opp i sin kreative kompetanse. Så dersom motgangen ikke dreper deg, så kan den snus til noe konstruktivt. De beste forfatterne i verden er sjelden mennesker som har danset på roser hele sitt liv.

Jeg tenker også at kreativiteten kan bli svekket av overflod og mangel på utfordringer. Kanskje er det slik at den prosessen som skaper dekadanse i oss, handler nettopp om dette. Manglende utfordringer og vi oppkonstruerer dem, dermed har vi skapt mat for våre kreative behov.

Katalytiske tekster

Kanskje er dette bedre og morsommere forklart i denne videoen.

Konseptet om tankekatalysatorer kan videre benyttes til å si noe om katalytiske tekster. Les gjerne også om det naturlige språk, her og om teksttolkning her. Siste dosering handler om å oppdage begrepenes arbitrere og fleksible egenskaper, her.

Alt dette er relevant når vi reflekterer over kulturer og de tekster de holder seg med. Mange av tekstene er eldgamle overleveringer. Jeg har hørt at Jobs bok er en av de eldste i Bibelen. Antatt opprinnelse rundt 4-500 år før vår tidsregning. Hvordan er det at slike tekster kan appellere til oss, den dag i dag? Jeg har selv referert til Job, fordi dette er et utmerket eksempel på tendensen til å ansvarliggjøre individet selv for den ulykker som vedkommende rammes av. Oppdag at narrativet i Jobs bok reiser problemstillinger som passer med våre utfordringer den dag i dag.  Jeg anser noe av visdommen i Job, å handle om at vi mennesker ofte ikke aner hvilke obskure sammenhenger som kan ligge bak at individer er der de er, og fremstår i den tilstand som de gjør. Og selv om Jobs bok opererer med datiden mytologiske forestillinger som det bakenforliggende, så skapes relevansen av at vi er i stand til å abstrahere innsikten fra datidens metaforer, og gjerne blir i stand til å transformere dette inn i vår tids kulturelle referanserammer. På denne måten blir vi i stand til å høste visdom ut av eldgamle tekster, selv fra fjerne kulturer.

Jeg tenker at det er flere forhold som medfører at tekster får katalytiske egenskaper:

1)   De er en del av vår felles kulturelle referanseramme
Dette betyr at når tekstene refereres så vil de fleste av oss gjenkjenne dette, og dermed kunne høste mening ut av referanser denne veien. Dette blir dermed en rik kilde til metaforbruk, som treffer mange. Men det er slett ikke sikkert at vi forstår, vektlegger fortolker de gamle tekstene likt. Dette skaper igjen et mangfold som igjen blir en del av den utvekslingen som foregår mellom oss. Det ligger potensiale for mye kreativitet, bare i dette. Men det faktum at vi har felles referanser inn mot slike tekster, er noe som i seg selv beriker referanserammen for nyansert, kreativ kommunikasjon mellom oss. Oppdag at jo smalere den felles referanserammen er, desto vanskeligere blir det å kunne ha en meningsfylt dialog.  Ut av det kan vi erkjenne verdien av bevisst utvidelse av referanserammen. Men poenget her er at jo rikere kulturen er på slike allment kjente tekster og historie, desto mer kreativ og innovativ vil kulturen kunne være.

2)   Begrepsfleksibiliteten i teksten
I refleksjonen angående det naturlige språk påpeker jeg motsetningen mellom presisjon og effektivitet i vår kommunikasjon med hverandre. Det gjør at det naturlige språk finner et optimalt balansepunkt for kompromiss mellom disse. En viktig konklusjon er at begrepene er alt fra tøyelige til flertydige. Dette er da årsaken til at man innenfor vitenskap, og fagstoff tvinges til å skjerpe inn begrepsapparatet, nettopp for å øke presisjonen i formidlingen. Vi får lange og tørre tekster med begrepsdefinisjoner. I motsatt ende finner man kunstneriske tekster som er så fleksible at vi kan lese nesten hva som helst inn i dette. Forfattere som Friedrich Nietzsche skrev ofte i aforismer. Det får tankene til å fly. I tillegg spilte Nietzsche ofte på flertydighet og motsigelser. Slike teknikker gjør tekstene velegnet som katalytiske tekster.

 

Selv fikk jeg teften av dette fenomenet som ung, konfrontert med de mange uenigheter rundt fortolkning av bibelske tekster. Jeg vokste opp i en adventistfamilie. Dette er jo en gren av kristendommen med brodd mot alle andre varianter og fortolkninger. Og selvsagt levde jeg lenge i troen på at fasiten var enkel, og at andres feiltakelser i stor grad handlet om vrangvilje eller manglede oppriktighet.  Selvsagt dagdrømte jeg om å kunne sette andre fast, som i en slags konkurranse om å få rett. Det skjedde selvsagt aldri, og i den grad jeg klarte å oppnå dialog med annerledestenkende så oppdaget jeg raskt at dette på ingen måte var så enkelt som jeg hadde trodd. Jeg gikk f.eks. dypt inn i treenighetslæren sammen med Jehovas Vitne. Det har jeg skrevet om her. Etter hvert ble jeg klar over at tekstene i bibelen er av en slik karakter at forståelsen leses inn i tekstene, ikke ut av dem. Jeg kom på spor av fleksibiliteten i begrepene, og kom tidlig opp med reflasjoner angående det naturlige språk. I dag er dette videreutviklet i tekster om virkelighetsoppfatning, og subjektivistisk fortolkningsteori.

Når vi så kombinerer dette med måten menneskelig kreativitet fungerer på, så blir dette kjernen i subjektivistisk forståelse av menneskets erkjennelsesevne. Idealet er jo at vi er utstyrt med et sanseapparat og en hjerne som leser virkelighetsoppfatningen ut av omgivelsene. Men, i langt større grad enn vi liker, er det heller motsatt. Vi tenderer til heller å lese konstruerte virkelighetsoppfatninger inn i omgivelsene.

Dersom vi tenker evolusjon og hvilke utfordringer et evolusjonært informasjonssystem egentlig står overfor, så er det veldig forståelig at det er slik.

Når mennesket studerer de gamle tekster, så er det en miniatyr-modell av hvordan menneskets erkjennelsesevne egentlig fungerer.

Sosial kreativitet

Les gjerne også her om innovasjonskapitalen. Jeg har alltid påstått at det sosiale avspeiler det mentale. Hvis du vil forstå hvordan hjernen virker uten å se selve hjernen, så studer og analyser sosiale prosesser.  Kreativiteten er ikke noe unntak. Mennesket er et lekende vesen. Det vil si at vår evne og vilje til eksperiment og nytenkning er noe vi har med oss hele livet. Dette slår selvsagt også ut i det sosiale samspill. Og så er det jo slik at den som kommer opp med original nytenkning og får suksess med dette, kan oppnå en formidabel sosial suksess. Dermed er selvsagt hele det sosiale spill i gang, med kampen om oppmerksomhet som en vesentlig bidragsyter for å drive frem kreativitet. Men selvsagt møter kreativiteten som regel alltid motstand. Det kan handle om dominans, narsissistiske trekk, undertrykkelse, rangering osv. men det kan selvsagt også handle om at noen kreative ideer egentlig ikke er så smarte, de passer ikke inn, eller de er en trussel mot noe bestående. Et samfunn vil alltid ha en balanse mellom konservative og progressive krefter. Det er en balanse som ikke er ulik balansen mellom hjernens kreative og logiske systemer. Samfunn som preges av frykt vil som regel ha et sosialt klima som bremser kreativiteten og dermed samfunnets innovasjonskapasitet.  På samme måte som kreativiteten i hjernen produserer et mangfold av ideer, så vil et innovativt samfunn ha et omfattende innslag av sosialt mangfold. Disse tingene henger sammen. Jo mer mangfoldig samfunnet er, desto større er innovasjonskapitalen.  Og innovasjonskapitalen er avgjørende for samfunnets tilpasningsevne.
Den sosiale prosessen som skaper innovasjonen kan konsentreres ned til en aktivitet som er vanlig i dag, nemlig den såkalte ide-myldingen eller brainstorming. Den har jeg beskrevet nærmere her.

De kreative og kulturen

Mennesker med livsoverskudd, gode mentale ressurser og høy kreativitet har gode muligheter for å bli kulturelle ledestjerner. Svært mange sosiale roller lar seg best løse ved hjelp av kreativitet. Det sosiale spill og det sosiale samspill er begge vesentlige arenaer som krever kreativitet. Prosentandelen av mennesker med slike potensialer er kanskje høyere enn vi tror. Det kan ofte være tilfeldigheter eller omgivelser som avgjør om individet får tatt ut sine kreative potensialer. Men ofte kan det være slik at nettopp de gode sosiale prosesser kan forsterke, og ofte mangedoble et individs kreative suksess. Da er vi igjen tilbake til oppfatningen om at det sosiale klima har avgjørende betydning for kulturens kreative kapital.

Så hvor hadde kulturutviklingen vært uten kreativitet? Vi forbinder ofte kreativitet med kunst og kunstnere. Og selvsagt er dette en formidabel arena for kreativitet. I de tidligere kulturer kan særlig religion ha vært en katalysator for utvikling av kulturens kunstneriske uttrykk.  Men det jeg vil frem til her er at kreativiteten har blomstret på samtlige områder som har brakt kulturen fremover. Det være seg teknologi, politikk, religion, filosofi, vitenskap, helse, produksjon osv. Uten de kreative innslag i alle slike vesentlige disipliner så hadde mennesket kanskje fortsatt vært en ape i Afrika, eller kanskje til og med utdødd.

Jeg tror jeg har mine ord i behold når jeg sier at det er det kreative mennesket som har skapt mennesket.

Den kulturelle innovasjonskapitalen

Den kreative prosess er basis for all innovasjon. Betingelsene er omtrent som Darwins fire forutsetninger for naturlig utvalg. Men det vesentlige her er å gjenta at kreativitet ikke er noen form for mystisk magi. Det er prøving og feiling. Og dette skjer også i de sosiale prosesser. Men her er selvsagt nyanser og særtrekk på de enkelte nivåer. Det gjelder også på det sosiale nivået. Nyansering mellom biologisk utvikling og menneskehjernens kreativitet er beskrevet her. Essensen i dette er menneskehjernens evne til forsyn, som igjen baseres på vår fantasi, evne til analyse og evne til å tenke abstrakt.

Den velkjente brainstormingen er bare en av mange sosiale prosesser som lokker frem kreativiteten i oss. For dette skjer naturlig i svært mange sammenhenger. Men her er forutsetninger. Det er vesentlig å ta inn over seg at måten samfunnet og våre sosiale prosesser er innrettet på, både kan kvele og fremme innovasjon.

Sammenhengen mellom Darwins betingelser og politiske systemer

La oss se hver av betingelsene inn i dette perspektivet

1)   Hvert individ må i gjennomsnitt produsere mer avkom enn hva som er nødvendig for å erstatte det når det dør
I kulturelt perspektiv er reprodusering og det å vokse som kultur, et resultat av at man lykkes. Men, sett opp mot punkt fire, så vil jo det å vokse før eller senere skape ressursknapphet. Alt etter hvor stor barrieren er, så kan gruppen ta i bruk større områder, den kan dele seg eller den er innestengt, konkurransen skjerpes eller kulturen ødelegger ressursgrunnlaget og dør ut. I vår tid er dette et nærmest akutt politisk problem etter som selve planeten og dens begrensede, ofte sårbare ressurser er hovedproblemet. Dette har store politiske implikasjoner, i alt fra fornektelse til alarmisme, Mye av dette er beskrevet i teksten om menneskets utfordringer. Men poenget her er at dette egentlig ikke er en betingelse, men et resultat av, særlig av den andre og tredje betingelsen.

2)   Avkommet må ligne foreldrene
Da handler det om læring. Det handler om utdannelsessystem. Det handler om tradisjon. Kulturen overføres fra generasjon til generasjon. Den politiske varianten av dette er konservatisme. Det har jeg beskrevet her. Essensen her er at sub-optimalisering på konservatisme vil kvele innovasjonen. Og vi får en sortering mennesker som er interessert i å bevare det bestående og som er uten høyere visjoner. Så har vi jo den autoritære varianten av dette. Her er jo motivasjonen enda sterkere for å opprettholde tingenes tilstand. Det har jeg beskrevet her. Får vi inn grader av autokrati, så vil dette også naturlig medføre ensretting og dyrking av monokulturalisme.  Vi får fiendskap mot andre kulturer, da mister vi utvekslingen. Vi får motstand mot innvandring. Da mister vi mangfold, som jo går direkte på den tredje betingelsen. Alt dette kveler samfunnets innovasjonskapital, og vi får et samfunn som taper tilpasningsevnen, tjener kun noen få og hvor befolkningen lider og er undertrykket.

3)   Det må til enhver tid være variasjon mellom individene
Dette handler igjen om mangfold. Dette tilsvarer progressive kulturer. Blomstring kan kun skje der mangfoldet florerer. Men her er det vesentlig å forstå at blomstring også kun er mulig med basis i en kultur hvor det grunnleggende fungerer. Det politiske ytterpunktet her er kanskje anarkiet, som jo handler om å fjerne enhver overordnet styring og kontroll. Gitt denne oppfatningen av naturtilstand, er det absolutte anarki umulig. Den beste innovasjonskapitalen oppnås ved å ha god balanse mellom det konservative og det progressive. Da snakker vi om liberalisme, som er samfunn som praktiserer høy toleranse for mangfoldet, men som samtidig innretter seg slik at det grunnleggende i samfunnet fungerer. Da inkluderer dette også de kulturelle tradisjonene, utdannelsessystemet, og nødvendig opprettholdelse av lov og orden. Et vesentlig poeng her er at dette er et kompromiss. I det kompromisset vil det alltid eksistere frustrasjon, spontant kaos, spontan undertrykkelse, men et samfunn som hele tiden bekjemper ulempene og kompenserer så godt som mulig. Det er i dette farvannet sosialdemokratiet passer best.

4)   Det vil alltid finnes ressursknapphet som begrenser veksten for bestanden
Knapphet på ressurser skaper konkurranse mellom individer. Og her finnes selvsagt store politiske miljøer som rendyrker konkurransen som den viktigste drivkraft for samfunnets innovasjon. Det mest synlige her er jo markedsmekanismene. Men ofte handler den populistiske varianten av dette om en hybrid av markedsmekanismene og en forflatet forståelse av Darwins naturlige utvalg. Og i vår tid er dette gjerne blandet opp med varianter sport og underholdnings-konkurranse, da særlig preget av reality-TV. Konkurranse er en viktig driver for innovasjon. Men det er viktig å skille mellom sunn og usunn konkurranse. Sub-optimalisering her, skaper ikke de meritokratiene man forestiller seg, men heller det motsatte. Vi får en opphoping av bedragere, glatte selgere og sosiale spillere, i alle topposisjoner. Det ødelegger det sosiale klima. Dette utgjør en latent risiko for å vippe samfunnet ut av en ofte skjør balansegang.

 

Innovasjonskapitalen i et samfunn er som sagt avhengig av prøving og feiling. Det betyr at fiasko er en vesentlig del av prosessen. Du finner sjelden skatten dersom du ikke er villig til å lete på mange steder. Og da sier det seg selv at fiaskoene er i stort flertall. Det som er vesentlig her, er at dersom det å ta feil, det å tape eller å feile er noe som fordømmes, ja til og med straffes, så vil det å feile i seg selv legge seg på den totale risikoen. Og det kan være nok til skygge banen.

Toleranse i samfunnet handler ikke bare om å være gode med hverandre. Det handler faktisk også om innovasjon. Da handler det om at dersom den sosiale fallhøyden for fiasko, blir for høy, så blir risikoen så høy at de fleste ansvarlige vil vegre seg fra å prøve. Et usunt sosialt klima vil ødelegge risikovilligheten. Ingen utenom veldig uansvarlige vil tørre å prøve på noe som helst. Noen ganger har jeg tenkt at Nobels vitenskapspriser også burde gått til mennesker som har fulgt en idé eller et spor, og kommet frem til at det var et blindspor. For det er jo også verdifull læring. Det å feile, den fundamentale måten vi foredler vår kunnskap og kompetanse på.  Dersom det å feile blir ensbetydende med sosial degradering, så vil det legge en stor bremse på kulturens kollektive læreevne.

I bunnen av dette ligger menneskeverdet. Kan du se hvordan menneskeverdet fungerer, også som et fundament for kulturens utvikling og innovasjon? Primært argumenterer vi for menneskeverdet av moralske grunner, om oppdag at dette også har fundamental nytteverdi, for oss alle.

Dette står i kontrast til de som sub-optimaliserer på konkurranse (den andre betingelsen). Det er ikke slik at nådeløs brutal konkurranse, uregulert av regler eller normer, skaper den beste innovasjon eller verdiskaping. Det vi snakker om er en balanse. Det er et kompromiss mellom konkurranse, mangfold og samarbeid. Og siden dette nettopp er et kompromiss, så vil det alltid være forhold i et slikt system som ikke fungerer optimalt.
Det er dette jeg kaller for det gode evangelium, nemlig at det å respektere menneskeverdet også er en nytteverdi, selv for egoister og kynikere. Jeg tenker også at dersom man studerer historien i dette perspektivet så får vi gode empiriske indikasjoner på at dette resonnementet faktisk er riktig.

Det er da også grunnen til at autoritære systemer ikke er kulturelt bærekraftige og at super-alfaer ikke har noe på toppen av pyramiden å gjøre. Den beste løsningen for å få til dette er demokratier som fungerer på basis av det etiske grunnfjellet, som skapes av majoritetens tilslutning til menneskeverdet som samfunnets basis verdigrunnlag.

 

Den innovasjonsdrivende kraften av spenninger mellom grupper i kulturen

Det er gitt at enhver kultur vil ha grupperinger. Dette kan vi tenke generelt om. Noe er biologisk gitt. Vi har spenninger mellom generasjonene, mellom kjønn og mellom grasrot og elite. Dette er før vi kommer til grupperinger som er mer sosialt konstruerte. For eksempel religioner, politiske parter, ideologier osv.

Generelt er det vesentlig å få innsikt i at alt av grupperinger i kulturer, også de biologiske, rammes av tribalisme, slik jeg har beskrevet det her. Dette er unikt for menneskearten. Da handler det om evnen å sortere hverandre på sosiale identitetsmarkører, som beskrevet her. Dette er svært fleksibelt, og slår inn også for de urgamle biologiske systemene. Identitetsmarkører blir altså basis for sortering i grupper. Dermed vekkes altså hele spektret av tribalisme, inkludert fiendskap og forakt og alt som følger med. Men her er åpenbare kognitive dissonanser i det hele. Selv om du er kvinnehater, er det neppe gitt at du hater din egen datter. Det er noe med dette at i familien, så oppheves dette, mens det kan blomstre for fullt på utsiden. Og man kan være bemerkelsesverdig blind for dette. Men det er ikke temaet her.

Jeg tenker at det er gode belegg for å hevde at slike motsetninger ofte kan være drivende for innovasjon. Da handler det om forskjellig livserfaring, om subkulturelle forskjeller, og det at selve spenningen skaper motivasjon for å konkurrere. Vi får grader av sosialt spill. Og så lenge dette holdes på et sivilisert nivå, som ikke kompromitterer menneskeverdet, så kan dette fungere konstruktivt.
Det å vokse opp i omgivelser med uenighet er stimulerende. Motsatt, så kan det være demotiverende ja kanskje skadelig, og vokse opp uten slike utfordringer. Oppdag at uenighet skaper kreativ motivasjon. Og så lenge vi holder det på nivå av uenighet, altså at det ikke eskalerer til konflikt, så er uenighet en stor velsignelse for alle parter. La oss se på noen av de spenninger som naturlig skaper dette:

Generasjonene

Det ligger i menneskenaturen å løsrive seg fra foreldrene. Dette har jeg skrevet om her. Dette kan føre til bøger av ungdomsopprør, og spontane generasjonskløfter. Da handler det om å se kritisk på foregående generasjoner, protestere, provosere og konfrontere eldre generasjoner med tingenes tilstand. Alt dette stimulerer vår hjerne, og vi blir til tider svært kreative. Dette slår ut, i kunst, språk, litteratur, kutymer og ikke minst synet på samfunnsspørsmål. Slik kan mennesker bli levende opptatt og tenke kritisk om eget samfunn. Dette fungerer vitaliserende på samfunnet generelt.

I min ungdom hadde vi en svært markert generasjonskløft. Vi hadde hippiebevegelsen, og vi fikk en idealisering av frihet, som en reaksjon på mye generell undertrykkelse og urett i samfunn og i egen livserfaring. Hadde vi ikke hatt dette, så hadde vi sannsynligvis ikke sett den enorme musikkutviklingen, kunstens mange nye veier, og ikke minst nye syn på samfunnet.

Det går i bølger, og i dag ser vi nye ungdomsopprør, som ofte provoserer våre verdier, og ofte rister oss i grunnvollene. Selv om noen oss er redde for å tape viktige verdier av syne, så er dette også en revitalisering, hvor vi motiveres til å revitalisere, men noen ganger revurdere våre verdier og våre tankemåter. Har vi kommet for langt i våre ideal om frihet og rettferdighet? Er vi blitt normløse i et forsøk på å «tolerere alt»? Uten at vi konfronteres ville vi til slutt komme til generasjoner som ikke har noe forhold til måten samfunnet er innrettet på og hvorfor. Sånn kan det selvsagt ikke være, nettopp fordi alt endrer seg, og vi tvinges til å tilpasse oss. I vår tid er endringene skapt av oss selv, men utfordringene er nye og aldri sett før i menneskets historie.
Vår egen tekniske kreativitet, har tatt oss på sengen. Det krever veldig mye av samfunnets innovasjonskapital. Dersom denne tapes i vår tid, så er menneskets sivilisasjonsprosjekt i stor fare.

Kjønn

I våre liv eksisterer det spenning mellom kjønnene fra første dag. I mine tekster om kulturer lanserer jeg en hypotese om spontan kjønnssegregering. Da handler det om at vi, i alle fall som barn, har sterke tendenser til å gruppere oss etter kjønns-grensene, kanskje fordi like barn leker best. Denne spontane isoleringen medfører også at det utvikler seg sub-kulturer som kommer i spenningsforhold med hverandre. Dette blir en utfordring som de fleste av oss merker ganske tidlig i livet, kanskje på godt og vondt. Men gevinsten er som sagt at slike utfordringer lokker frem kreativiteten i oss. Men det forutsetter at vi blir i undringsmodus. I kampmodus kan dette eskalere til reelle sterke konflikter. Er vi i undringsmodus, så er vi nysgjerrige og forsøker å forstå, både årsakene til at dette skjer, men også det å forsøke å forstå hverandre. I dette ligger det stort potensiale til å kunne høste innsikt i det å være mennesket. Dersom vi alle var like, ville vi ikke kunne oppdage våre særegenheter og reflektere over det. Det er vår forskjellighet, som utfordrer oss og gir oss noe å tenke på.

 

Elite og grasrot

En essensiell del av menneskeartens særegenhet er å kunne organisere seg i store tall. Den eneste måten vi har fått til å gjøre dette på, er gjennom komplekse funksjonelle hierarkier. Og vi kjenner ingen annen måte å koordinere store komplekse prosesser på, enn via en eller annen form for sentralisert koordinering. Det betyr at de få koordinerer de mange.
Og her startet menneskearten med «ferdiglaget» hierarkiske strukturer fra egen før-menneskelige fortid. Vi har en rekke dyrearter som lever i hierarkier. Det innebærer også at vi har det impulsapparatet som må til for at vi spontant organiserer oss på denne måten. Det er dette jeg beskriver her, som sosiale rangeringsmekanismer. Så skjer det at nettopp denne sorteringen også skaper sosiale markører, som igjen utløser de tribalistiske impulsene i oss, altså tendensen til rivalisering mellom grupper og stammer. Dermed oppstår det naturlig ofte svært sterke spenningsforholdet mellom grasrot og elite.  All politisk teori og filosofi drives på basis av disse mekanismene. Kunsten er å skape en balanse i dette, slik at kulturen kan stabiliseres og utvikle seg på en bærekraftig måte, over mange generasjoner. Dette skaper som sagt spenningsforhold som gang og gang har eskalert til brutal maktkamp og noen ganger til revolusjoner, hvor grasrota regelrett overmanner eliten, og etablerer noe nytt.

Så er det store spørsmål om det er mulig å innrette det slik at dette ikke blir så brutalt, at det ikke bryter sammen og skaper de store tragediene, som så alt for ofte rammer, altfor mange.
Temaet her er ikke å komme med alle mulige løsningsforslag, men heller den motivasjonen denne utfordringen skaper i oss. Som sagt, all politisk tenkning, ideologier og filosofi bunner ofte i denne utfordringen. Og det er ikke få svært kreative forslag og arbeider som er skapt av dette. Men vi er på langt nær i mål. Vi er på langt nær ferdigtenkt. Kanskje fordi at utforingen konstant endrer seg og målet er bevegelig, og ikke minst fordi vår kunnskap om menneskenaturen, som er basis for hvordan vi tenker om dette, stadig forbedres. Men den er fortsatt mangelfull.

Sannsynligvis vil vi aldri komme over i et samfunn hvor dette spenningsforholdet er opphørt. Men spørsmålet er om vi vil det. Det er vel mer et spørsmål om å klare å leve med dette, på en måte som konstant stimulerer våre kreative evner, i stedet for at vi skader og dreper hverandre i kamp. Som sagt er ikke løsningen et tema, men jeg håper du innser at dette må ende opp med balansegang og kompromisser. Og det er nettopp her det krever alt av menneskets kreativitet. For vi skal ikke bare få til løpende løsninger på løpende utfordringer, men vi må konstant hamle opp med en underliggende natur, fra førmenneskelig tid, som konstant setter balansegangen på prøve. Og dette er på ingen måte enkelt. Vi takker for utforingen, men dette er kanskje vel spennende i vår tid.

 

Oppsummering

Vi har gode grunner til å anta at alle menneskekulturer som noensinne har eksistert på denne planeten har hatt varianter av de utforingene som er beskrevet over. Men samtidig ser du primitive varianter av dette også for eksempel i sjimpansekulturer. Det som har kommet i tillegg, og det som nærmest definerer menneskearten er at dette har fått nye kognitive lag, som nå består av mer eller mindre omfattende narrativ, som på hver sine måter navigerer i dette og er mer eller mindre vellykket opp mot det å stabilisere kulturen fra å falle tilbake til fortidens brutale handteringsmetoder. Kampen er flyttet over fra en arena hvor vi skadet og drepte hverandre til et virtuelt plan, av språk, tankestrukturer forestillinger og lag på lag med narrativ.
Dette er det jeg kaller for kampmodus. Det er den samme mentaliteten, bare at nå er vi over i et virtuelt domene. Men her er poenget: Menneskets kreative kapasitet åpner derved for muligheten til å overskride gamle narrativ på en måte som opphever den gamle kampen og åpner for samarbeid og utvekling i stedet. Det vil ikke si at uenighet og vår mangfoldighet skaper spenninger. Spenningene er der, og de er fortsatt opphav til den samme kreativiteten. Og dette skaper en levende innovasjonskraft i mennesket. Men det vil også si at dette kan ta alle veier, inklusive det å harmonisere seg med den gamle mentaliteten. Da blir vi kreative krigere. Menneskearten kan også bli svært destruktiv på måter som har et skadeomfang, som overgår alt.
Og dette ligger latent og ulmer med risiko for å slå ut. Vi vet i dag at selv moderne høyteknologiske skolerte kulturer kan slå over i dette. Det eneste vi kan møte det med er nettopp mot-kreativitet. Vi må skape narrativ som gir håp om blomstring og bærekraftig fremtid. For det er også mulig, bare vi klarer å holde det gamle mørket i sjakk i våre kulturer.