Det er bedre å være et misfornøyd menneske enn en fornøyd gris, bedre å være en misfornøyd Sokrates enn en fornøyd tosk.

John Stuart Mill

Er det en ting vi har lært om livets harde realiteter så er det at det å hvile på sine laurbær sjelden er noen god strategi. Jeg vil påstå at misnøye er et fenomen som vi alle erfarer og som i større eller mindre grad alltid er tilstede i våre liv.

Hva er misnøye og hvorfor har vi den?

Hva er misnøye? Jeg oppfatter misnøyen å handle om en opplevelse av at noe ikke er bra nok, at noe kunne vært bedre, en søken etter det perfekte, en søken etter fullkommenhet, en søken etter forbedringer, en skuffelse over at noe ikke ble som vi hadde tenkt oss.

Jeg er sjanseløs i forhold til å kunne si om misnøyen er en egen tilbøyelighet i oss, altså noe som kan lokaliseres til et bestemt sted i hjernen. Det kan være flere alternativer til dette. Det kan handle om en lettere depresjon, søken etter hjernens belønningsmekanismer, dopamin eller serotonin.

Norge har som regel topplassering i rangering som blant de beste land å bo i. Og om vi gjorde store undersøkelser på det ville vi nok finne ut at flertallet vil gi uttrykk for at de er stort sett fornøyde med sitt liv. Men det er klart at slike undersøkelser kan ha sine svakheter. For det å være misfornøyd er samtidig en erkjennelse av utilstrekkelighet, og dermed også sårbarhet. I det sosiale spill er dette sider vi er programmert til å skjule. Vi ønsker gjerne å fremstå som aktive lykkelige personer med stor suksess her i livet. Dette er da også det inntrykket vi sprer i sosiale media. Om noen står frem med sin sårbarhet blir det som regel oppslag av det. Da er vi som regel positivt overasket over at noen endelig tør å si sannheten og utlevere seg selv.

Poenget er at dette egentlig er vanskelig å måle bare på individets utsagn. Så kan man selvsagt gå på mer objektive kriterier for måling av elendighet i samfunnet. For eksempel forekomst av selvmord, depresjon, mobbing, kriminalitet, rus, fattigdom, arbeidsledighet, trygd osv. På denne måten kan man kanskje skape en viss objektivitet i måling av elendighets-nivået i samfunnet. Men det sier ikke alt. Om vi går på de aller mest vellykkede av oss, og virkelig går inn på dem, oppnår den dype tillit. Hva vil vi finne? Min teori ar at vi i de fleste tilfeller vil finne mennesker som sliter med et eller annet. Vi vil forstå at vi ser mange glansbilder der ute, men det er bare på overflaten.
Min teori om misnøye er at den stort sett er konstant uansett hvilket sosialt nivå vi mennesker måtte befinne oss på. Selvsagt finner vi innslag av godt fornøyde mennesker der ute. Men jeg er ikke så sikker på at vi finner noen overopphopning av disse blant de mest synlige og vellykkede blant oss. Grunnen til at jeg tror det er at misnøye også er en drivkraft i mennesket. Et fornøyd menneske strever ikke for å komme videre, og vil sjelden nå toppen. Jeg vil tippe at den typiske fornøyde person er en som lever litt i skyggen, har en grei jobb, fungerer greit sosialt, har sine venner, god helse og lever et noenlunde greit liv.

Hva ville et samfunn vært dersom det bare bestod av fornøyde mennesker? Kanskje et veldig bra samfunn, men ikke nødvendigvis. For det er streberne, de som ikke er fornøyde, de som vil mer, de som konkurrerer, vil frem og forbi, det er de som yter mest. Og et samfunn uten strebere vil definitivt ha en svakhet ved seg på den måten at både produktivitet og innovasjon vil forfalle. Og har får vi et paradoks i forhold til det samfunnsoppdraget jeg snakker om i Det modne samfunn. For om vi nå nådde målet og skapte et samfunn av bare lykkelige mennesker, så vil vi samtidig få et samfunn som hverken er innovativt eller produktivt, altså et samfunn som er en fare for seg selv.

Men dette paradokset er egentlig hypotetisk, for det ligger i selve menneskets natur at vi aldri kan nå et slikt mål. Dersom vi noensinne skulle komme så langt at antall fornøyde mennesker ble signifikant, så vil dette igjen medføre at produktiviteten gikk ned, og samfunnet svekkes med den følge at vi igjen fikk flere misfornøyde mennesker, så ville dett balansere rundt et eller annet optimalt nivå.

Dette regnestykket faller selvsagt fullstendig sammen den dagen det er roboter og datamaskiner som står for produktiviteten og innovasjonen. Men det er et annet scenario.

Men gjennom denne refleksjonen har vi altså fått øye på misnøyen som en viktig drivkraft for mennesket. Misnøye er den mekanismen som sparker individet i baken, driver det opp og gir marsordre om at nå er det på tide å komme seg videre. Og kanskje er det slik at nettopp dette sparket i baken driver individet til å søke nye eventyr, til å oppleve mer og derved oppnå et rikere liv totalt sett.

Om vi da kobler denne refleksjonen til det naturlige utvalg, så er det kanskje slik at de mest driftige av oss, det var de misfornøyde menneskene. Dermed har dette blitt en egenskap som vi alle har fått med oss som biologisk arv.

Selve drivkraften bak misnøyen tror jeg kan relateres til to forhold:

1.    Fantasien
I refleksjonen om det kreative mennesket kom jeg frem til at fantasien er en mekanisme som overdriver og underdriver, spesielt de emosjonelle sidene ved våre scenarioer om framtiden. Her finner vi da også en vesentlig årsak til misnøye. For livet vil aldri gi oss det fantasien lover. I fantasien ser vi for oss de mest fantastiske ting og historier. Når realiteten er der blir vi skuffet. Det var liksom ikke det vi så for oss. Noen ganger skjuler vi skuffelsen ved å skryte opp opplevelsen, og på den måten former vi vårt eget minne, og ikke minst andres fantasi og forventinger. Når jeg hører på andre, turer de har vært på, ting de har sett og opplevd så virker dette som noe helt fantastisk, der en plass i det fjerne. Alltid og uten unntak vil min opplevelse av det hele, om jeg kommer dit, falme i forhold til hva jeg trodde på forhånd. Mennesket er en fantastisk historieforteller. Her tas fantasiens potensiale ut i det ytterste. Til sammen skaper det urealistiske forventinger. Når endelig fasiten realiseres, opplever vi misnøyen. Det driver oss hastig videre til neste mulighet.

2.    Det sosiale spill
Misnøyen opptrer som faktor i en rekke forhold i det sosiale spill. Den mer direkte handler om konkurransen, om det å være best, størst og ha det beste. De som er fornøyd med det middelmådige blir ikke vinnere av det sosiale spill.
Det å være kresen forutsetter misnøye med det meste. Det å gjøre seg usynlig forutsetter misnøye med seg selv. Det å anklage andre forutsetter misnøye med andre. Provokasjon er ofte et uttrykk for misnøye med ledelsen og tingenes tilstand. Man kan skape misnøye ved å opptre mistenksomt og spre usikkerhet om andre. Moralsk indignasjon er uttrykk for sterk moralsk misnøye med andre.
Generelt kan man kanskje si at det sosiale spill er en evig pågående sosial utvikling. Misnøyen er en fundamental katalysator for at denne utviklingen skal kunne finne sted.

KMM=Kos Med Misnøye

Den gamle visdommen handler vel om evnen til å se forskjell på den misnøyen man kan gjøre noe med og den man ikke kan gjøre noe med. For det som jo er positivt med misnøyen er at den motiverer individet til å søke forbedringer. Dersom vi blir ekstremt fleksible og komfortable med alt med oss selv og rundt oss at vi lar alt skure og gå, så betyr det selvsagt stillstand og sannsynligvis også forfall. På en andre siden av skalaen så kan vi risikere å bruke alt for mye av vår innsats på forhold som egentlig ikke kan påvirkes. Da er vi igjen tilbake til kunsten å finne balansepunktet. Men hvor det balansepunktet går, er det ikke noe fasitsvar på. For det avhenger både av individets personlige legning og av individets ressurstilgang. Man kan håndtere misnøye på følgende måter:

1)   Man kan lære seg å leve med den
Et realistisk rasjonelt forhold til misnøyen handler først og fremst om å sette ord på problemet. Hva er jeg misfornøyd med? Hvorfor her jeg misfornøyd med dette? Hvordan burde det ha vært? Er det realistisk å komme dit? Hva er kostnaden ved å komme dit? Er det verdt innsatsen? Det er gjennom denne type analyse vi kan prøve å velge denne første eller den andre strategien. Uten tvil, i et hvert menneskes liv så er det en rekke forhold vi aldri kan få gjort noe med. Da blir jo neste spørsmål hvordan jeg kan tåle å leve med dette. Nå er ikke jeg noen selvutviklingsekspert. Det finnes jo en enorm litteratur på området. Det lille jeg kan bidra med er nettopp refleksjonen om fantasien. Fantasien er en uunnværlig ressurs i våre liv. Men den viktigste lærdommen det modne mennesket kan ha er at fantasien er en verdi i seg selv. Den som til stadighet alltid forsøker å bringe virkeligheten til å samsvare med fantasien, er dømt til skuffelse. Her er det nok en god leveregel å la fantasi være fantasi, det er en berikelse. Så får vi heller glede oss over det livet har å by på, uavhengig av hvilke forestillinger vi måtte ha om hvordan det burde ha vært. Her er perspektivet vesentlig. Er det bagateller eller uvesentligheter vi går og ergrer oss over? Det paradoksale med fantasien er at den ofte tenderer til å gi oss en slags kur på problemet. For de fleste av oss farger fantasien fortiden i et slags rosa skjær. Derfor har det livet vi lever alltid potensiale til å bli opplevd som meningsfullt. Og igjen, så handler kunsten om å skille mellom det som er verdt innsatsen og det som ikke er verdt det, og samtidig la være å dvele for mye med det man ikke kan gjøre noe med. Dette er et kjennetegn med det modne mennesket: det er evnen til å søke det det tilstrekkelige i stedet for det perfekte og evnen til å leve med det utilstrekkelige.

2)   Man kan forsøke å forbedre situasjonen
Individets evne til å forbedre sin livssituasjon avhenger av ressurser, og da spesielt evnen til å finne realistiske kreative løsninger. Da er vi enda en gang til kunsten å skille mellom hva man kan, og hva man ikke kan gjøre noe med. For saken er at det ikke er noe generelt fasitsvar på det spørsmålet. Og når vi privilegerte mennesker betrakter andre i sin elendighet, så gjør vi svært ofte den empatiske feilslutning. Vi setter oss selv, med våre ressurser og kreative evner inn i den andres situasjon. Og så dømmer vi vedkommende med utgangspunkt i vår egen fasit. Det modne mennesket erkjenner at fasiten varierer med individets egen ressurstilgang. For å kunne ha en realistisk mulighet til å kunne gjøre kloke sorteringer mellom hva vi kan og hva vi ikke kan, er første bud å foreta en realistisk kartlegging av seg selv og enge ressurser. Hvilke kort har jeg å spille med? Er jeg smart? Er jeg kreativ? Er jeg populær? Har jeg mange venner som kan dele sine råd og erfaringer med meg? Har jeg bra økonomi? Har jeg livsoveskudd og energi? Er jeg rasjonell? Evner jeg å følge langsiktige planer og strategier? Er jeg sta og viljesterk?
Alt dette og mye mer påvirker individets evne til å påvirke verden. Uten at vi har et godt realistisk bilde av hvilke muligheter og verktøy vi disponerer, så vil vi risikere å havne i blinde. Noe ganger vil vi ha alt for høye ambisjoner, mens andre ganger er vi alt for pessimistiske, og skjønner ikke vårt eget potensiale.

3)   Man kan kose med den (KMM=Kos med misnøye)
Når jeg drar rundt i de mer fattige områdene av Thailand, så ser jeg ofte den direkte anvendelse av min egen livsfilosofi. Man tar det man har, så gjør man det beste ut av det. Fattige lager hus av blikkplater og gjerder av gamle reklameplakater. Man tar vare på det man finner og gjenbruker ting kreativt. Noen ganger fantaserer jeg om hva som hadde skjedd dersom man hadde tilbudt noen Oslo-vestkant damer et gjerde av gamle reklameplakater. Kanskje noen av dem ville kommet i fare for å bli innlagt på psykiatrisk sykehus, med diagnosen dyp depresjon og skam. Dette var selvsagt en bevisst stereotypisk overdrivelse. For det som kan lede en enkel sjel til å tro noe slikt er når man oppdager hvor opptatt noen er av uvesentlige småting. Det kan være hår, negler, dufter, fargenyanser, merke på solbriller. Kort sagt den ytterste harde rusting for krigen i det sosiale spill. Når jeg, så ofte sier at mennesker som ikke har problemer, de lager problemer, så handler det kanskje like mye om meg selv og min blindhet for akkurat dette. For hva er det å ha problemer, egentlig? For noen handler det kanskje mest om ikke å ha et sted å bo, slite med å betale regninger, komme seg fra A til B, å stå maktesløs når vaskemaskinen, eller bilen bryter sammen. Men når alt dette er så godt ivaretatt at man er mer eller mindre bevisstløs på problemstillingen, hva da. Ta en slik ting som helse. De fleste av oss har ikke noe forhold til at vi har et par nyrer, at vi har en bukspyttkjertel, eller en lever. For et menneske med god helse så leverer disse organene en så perfekt tjeneste at vi ikke vet at de er der. Det er først når slike organer eller systemer svikter at vi blir oppmerksomme på dem. Og slik er kanskje livet ellers også. De goder det er rikelige av, de tar vi for gitt og de blir usynlige for oss. Da vil det selvsagt være slik at når man befinner seg på forskjellig sted i behovspyramidene, så sliter man med å forstå hverandre. Mennesker som kaver med å få endene til å møtes, har sine fantasier orientert om akkurat dette. Man får en forestilling om at det å bli rik, det å nå dit hvor penger ikke lengre er noen begrensing i livet, ja det må jo være den ultimate lykke. Og motsatt, hvor ofte hører man ikke rike mennesker si at penger ikke betyr noe for dem. Det er fordi det er en ubegrenset ressurs, og dermed også usynlig. Men den fattiges rikdomsfantasier har lite eller ingenting med virkeligheten å gjøre. Vi kjenner Maslows behovspyramide. Etter hvert som behov dekkes, vil nye og mer sofistikerte behov utløses.  Det vil si at på hvert nivå hvil mennesket kjenne behov og lengsel etter å få dekket høyere behov. Og dette er ikke forskjellig selv om man er høyt oppe i pyramiden. Det er derfor jeg antar at innslaget av misnøye i et menneskets liv er noenlunde konstant, men selvsagt med store individuelle variasjoner. Men, igjen tenker jeg at de som er privilegerte og som befinner seg høyt oppe, kan være i stand til å dempe sin misnøye ved å få åpnet øynene for dette perspektivet. Man oppdager at man er privilegert, at man har et rikere liv enn de fleste. Det burde få de mest modne av oss til å innse tåpeligheten av noe av det vi engasjerer oss i. Men kanskje er det nettopp her at såkalt kos med misnøye kommer inn. Å syte og klage handler ikke bare om vantrivsel, det handler også om kos. Det er den kosen som stimulerer fantasien, og holder tomheten på avstand. For sannsynligheten er nok ganske stor for at om alt ble perfekt, om alt vi drømmer om gikk i oppfyllelse, da sliter vi med å stimulere den fantasien som vi så sårt trenger, for å kunne gi oss en opplevelse av mening med livet. Dersom fantasien glipper og mister sin funksjon, da kan jeg garantere at det eneste mennesket står igjen med er følelsen av tomhet og meningsløshet med alt.